RG-1989-720
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-01-13 |
| Publisert: | RG-1989-720 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 13. januar 1989 i ankesak nr. LE-1987-00059, hl.nr. 93/87. |
| Parter: | Ankende part: 1. Stabæk Idrætsforening 2. Bærum kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Stein Erik Stinessen, Oslo). Motpart: 1. Helge Sletten 2. Elizabeth Sletten (Prosessfullmektig: Advokat Helge R. Strøm, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer H. Byrkjeland, formann. Lagdommer Rakel Surlien. Ekstraordinær lagdommer Carl Hugo Endresen |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§7, Bygningsloven (1965) §95, Plan- og bygningsloven (1985) |
Helge Sletten og Elizabeth Sletten reiste 28. februar 1985 søksmål mot Bærum kommune v/ordføreren og Stabæk Idrætsforening v/presidenten Jon Ivarson med krav i henhold til granneloven om at idrettsforeningens luftputehall som var oppført på kommunens eiendom gnr. 17 bnr. 132 ble fjernet, eller flyttet til et annet sted på eiendommen. Subsidiært ble krevd erstatning.
Asker og Bærum herredsrett avsa 14. oktober 1986 dom med slik domsslutning:
"1. Stabæk Idrætsforening v/presidenten og Bærum kommune v/ordføreren dømmes til in solidum å betale Helge og Elizabeth Sletten kr. 125000,- -kroneretthundreogtjuefemtusen-.
2. Stabæk Idrætsforening v/presidenten og Bærum kommune v/ordføreren dømmes til in solidum å betale Helge og Elizabeth Sletten saksomkostninger med kr. 25800,- -kronertjuefemtusenåttehundre-.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker."
I dommen er utførlig redegjort for bakgrunnen for tvisten, herunder om byggesakens behandling i kommunen, og om Slettens innsigelser mot gjennomføringen av hallprosjektet på det omhandlede sted. Lagmannsretten viser for så vidt til dommen, og til partenes anførsler og påstander og herredsrettens begrunnelse.
Stabæk Idrætsforening og Bærum kommune har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsrett ved ankeerklæring 23. desember 1986 og har lagt ned slik endelig påstand:
"1. De ankende parter frifinnes.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten."
Helge Sletten og Elizabeth Sletten har i tilsvar av 20. februar 1987 tatt til gjenmæle og har nedlagt denne påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes. Helge og Elizabeth Sletten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
Under ankeforhandlingen ble gitt partsforklaringer av presidenten i Stabæk Idrætsforening og av ankemotpartene. 7 vitner ble avhørt. Det ble foretatt befaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Nytt for lagmannsretten er bl.a. 2 omkostningsoverslag over kostnader ved en alternativ plassering av luftputehallen, og videre en sakkyndig redegjørelse for støymålinger ved bruk av hallen, se partenes anførsler.
Stabæk Idrætsforening og Bærum kommune har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens dom er uriktig. Hallen medfører ikke ulemper som er erstatningsbetingende. Saken er prinsipielt meget viktig, da det er 8-10 slike haller i kommunen. Slettens kan ikke bebreide de ankende parter for at det ikke er holdt naboskjønn etter granneloven §7. Disse så ingen grunn til å kreve skjønn. Ankemotpartene burde i tilfelle ha krevd skjønn selv, innen loven frist, men de oversatt denne.
Herredsretten har med rette avvist som erstatningsbetingende slike ulemper som manglende utsikt, estetiske ulemper m.v., men har basert dommen på støyulemper ved bruken av hallen til trening. Bruken gir en viss støy, og derfor tas også hallen ned i tidsrommet 1. mai til 1. september. Da Slettens bosatte seg på stedet i 1974, forelå det stadfestet reguleringsplan hvoretter området hvor hallen er oppført, er regulert til friområde. Det var ferdig opparbeidet asfalterte baner for håndball, volleyball og basketball. Oppføring av hallen på dette sted var påregnelig etter forholdene på stedet. Det er vist til Falkanger: Jussens Venner 1980 262-275. Støy fra disse baner og fra den tilstøtende skole og fra bandybanen var likeledes påregnelig og ligger innenfor tålegrensen i granneloven §2. Det er vist til RG-1986-448 og Rt-1983-329. I følge støymålinger av rådgivende ingeniører Lund Aass øker idrettsaktivitet i hallen støyen utendørs med bare 3 DB(A), og mindre når bandybanen er i bruk.
Støy fra sommertrening er kraftigere enn støy fra trening i hall uten at ankemotpartene har protestert mot den. Støyulempen i hallen er vanlig støy fra idrettsanlegg i Bærum. Bandy, fotball, håndball og ishockey er vanlig bruks- og driftsmåte. Det er da ikke tale om urimelig ulempe. En midlertidig hall gir mindre ulemper enn en permanent hall.
Subsidiært anføres at ulempene ikke overstiger tålegrensen. Ankemotpartene har ikke krav på å ha det fortsatt fredelig. Det er av betydning at hallen er et samfunnsnyttig tiltak. Det er vist til Miljøverndepartementets retningslinjer for vegtrafikkstøy ved nye vegprosjekter, som gir en pekepinn om hvor mye man må tåle av støy uten å ha krav på erstatning. Befaringen viste at støyen fra hallen når den brukes til trening praktisk talt er umerkelig i Slettens hus.
Ved vurderingen av om det foreligger unødvendige ulemper må det ses hen til de samlede ulemper. At ulempene kan skyves over på andre betyr ikke at de er unødvendige.
Hallens brukstid må være som nå, fra kl. 8 til kl. 23, for at foreningen skal få leieinntekter. Driften går med underskudd. Dette er samme brukstid som for andre haller. Bruksregler og ordensregler er fastsatt. Tiltak for å begrense støy, f.eks. ved nett bak mål, er ikke praktisk/økonomisk gjennomførlig. Det foreligger ikke unødige enkeltulemper. Det er tale om samme trening som om sommeren.
Om alternativ plassering av hallen er anført at tilleggskostnadene vil bli klart høyere enn verdireduksjonen for Slettens eiendom, og da er ikke ulempene unødvendige. Det var klart billigere å legge hallen der hvor man hadde en ferdig opparbeidet asfaltert håndballbane. Plassering av hallen etter ankemotpartenes forslag ville ført til mindre støyulemper for dem, men økt støy for vaktmesterboligen. Det var en forutsetning for å få tilskudd fra Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI) at hallen ble oppført på den allerede eksisterende bane, slik det fremgår av gjeldende retningslinjer. Motpartene har ikke godtgjort at tilskuddet ville blitt gitt også om deres alternativ var blitt valgt.
Granneloven §9 er reaksjonsregelen som eventuelt kommer til anvendelse, men økonomisk tap er ikke påvist. Lovens §10 annet ledd forutsetter at retting vil være uforholdsmessig kostbart. Unødvendige ulemper kan ikke kreves rettet. De må medføre økonomisk tap, hvis erstatning skal kunne kreves.
Helge Sletten og Elizabeth Sletten har i det vesentlige anført:
Hallen som er oppført medfører urimelige og unødvendige ulemper. Kommunen burde ha latt avholde granneskjønn slik ankemotpartene bad om, før plasseringen ble bestemt. Det må kunne kreves at en kommune viser slik imøtekommenhet for å komme fram til en minnelig ordning når den selv er part i nabotvist. Myndighetene hadde et ufullstendig grunnlag til å avgjøre spørsmålet om plasseringen av hallen. Lydulempene var ikke undersøkt. Noen alternativ plassering ble ikke vurdert seriøst. De naborettslige forhold blir ikke tillagt avgjørende betydning i forbindelse med en byggesak.
Med sin form og sitt utseende, beliggende i en avstand av 29 meter fra Slettens hus, betyr hallen en estetisk ulempe av økonomisk betydning. Både fra huset og hagen er det en skjemmende utsikt. Hallen tar ikke sol, men lys. Lydulempene er til dels støy fra aggregatet, når det ikke fungerer normalt, dels er det pipelyder som skyldes utettheter i duk eller i døråpninger, og endelig, som det viktigste, er det sterk bruksstøy. Piping p.g.a. lekkasjer oppstår hvert år, og gir samtidig blafrelyder som spesielt om natten er generende. Bruksstøyen er meget forskjellig fra vanlig idrettsstøy i det fri. Hallen er som en lyddåse, hvor særlig støtene/smellene ved ballspill mot duken, og rop og skrik, er sterkt generende. Bruken av hallen fra kl. 8 om morgenen til kl. 23-24 om kvelden er unødig lang. Aktiviteten er ikke begrenset av værforhold, ferie m.v. som tilfelle er ved idrettsaktiviteter i det fri. Hallen innebærer faremomenter ved at den faller sammen hvert år, og det har vært branntilløp og røykutvikling. Dette er annerledes enn ved permanente haller. Støyulempene under lagmannsrettens befaring var ikke representative. Støymålingene som er foretatt viste høye verdier - 69 DB(A) - ved Slettens hus, da en del 10-15 års gutter trente i hallen. Det er høyere lydnivå når f.eks. old-boyslag trener fotball. Maksimumsbelastningen kan bli meget høy og er sterkt generende. Støynivået er noe helt annet enn om det f.eks. spilles tennis. Hvis lydnivået utenfor huset er 70 DB(A) er nivået inne 45 DB(A).
Det var ikke ventelig for Slettens å få en slik idrettshall foran sin eiendom. Graden av ventelighet er et moment ved spørsmålet om rimelighet etter granneloven §2. Selv om hallen skulle være ventelig, kan ulempene likevel virke urimelige. Det er vist til Falkanger l.c. side 271-272.
Strøkets karakter er bestemmende for hva som er ventelig for en enebolig plassert inn til et idrettsanlegg. Det er ikke ventelig med en slik hall, med en slik aktivitet og med slike lydplager som følger. Tålegrensen må i rettspraksis vurderes for seg for de ulike støyområder; flyplasser, veitrafikk m.v., og alle ulemper for en eiendom må ses i sammenheng. Herredsretten avviste for raskt de estetiske ulemper ved hallen. Det foreligger særulemper for Slettens eiendom, i forhold til de to andre naboeiendommene, når ulempene ses under ett - lydplagene, de estetiske plager, det visuelle m.v. Ulempene er for Slettens eiendom urimelige og påfører dem en økonomisk skade utover den de ikke kan kreve erstattet. Det er nå ikke aktuelt med retting etter granneloven §10.
Ulempene er også unødvendige fordi hallen kunne ha vært oppført på et annet sted, der hvor den nåværende volleyballbane ligger, og hvor ulempene ville blitt mindre. Et innhentet kostnadsoverslag av 17. september 1987 fra prosjekteringsfirmaet Jan E. Sibbern A/S over tilleggskostnadene ved en slik alternativ plassering, viser sluttsum inkludert m.v.a kr. 79200,-. Overslaget som de ankende parter har innhentet fra entreprenørfirmaet Topaas & Haug av 14. januar 1988 med sluttsum kr. 344770,- eksklusiv m.v.a. gjelder totalkostnader ved anlegg av ny bane, og ikke bare tilleggskostnader ved den alternative plassering. Kostnadssummen er derfor ikke til veiledning. Vitnet sjefsingeniør Ellingsæter, eier av naboeiendommen til Slettens, har vurdert kalkylene og deres enkelte poster, og funnet at de etter nødvendige justeringer svarer til hverandre. Ekstrakostnadene ved den alternative plassering ligger klart under kr. 100000,- målt i 1987-kroner, og beløpet i 1984-kroner blir 20 % mindre. Den alternative plassering ville gitt mindre støyulemper for eiendommene i Idrettsveien, og ville gitt fordeler for brukerne av hallen. Hovedinngangen ville vendt mot klubbhuset og kommet nærmere dette, og lettet adgangen til garderobe og dusj m.v. Ulempene for vaktmesterboligen ville blitt mindre enn de nå er for for eneboligene.
Det er ikke påvist at STUI-midler ikke ville blitt oppnådd ved den alternative plassering. Det er utenkelig at man ikke ville få midler om man hadde søkt om en oppføring av en hall over en volleyballbane istedenfor over en håndballbane. Det ville bare vært tale om små ekstraomkostninger, kr. 50 - 100000,- i forhold til de samlede kostnader for hallen på ca 1,2 millioner.
Omlegging av en gangvei ville ikke vært påkrevd og kan ikke ha betydning. En skikkelig planlegging av hallen ville ha ført til den alternative plassering, som samlet ville gitt større fordeler og mindre ulemper.
Videre er ulempene ved bruken av hallen" uturvande". Det er ikke ved planleggingen eller gjennomføringen av hallprosjektet truffet støydempende tiltak. Det må være mulig å plassere støydempende nett eller lignende bak målene for å hindre smellene ved ballskudd mot teltduken, og likeså å forby skudd mot langsidens teltduk, og mot dørene. Det er behov for en ansvarsperson som naboene kan henvende seg til ved feil eller lignende. Videre ville det være rimelig at f.eks. en vaktmester så til hallen og bruken. Åpnings- og lukningstider er utilfredsstillende. Det bør fastsettes regler for avslutning av treningen om kvelden, med slutt f.eks. kl. 22.30. Lørdag/søndag bør ikke trening få begynne før kl. 10.00. Det bør stå oppslått ordensregler i hallen slik det f.eks. gjøres i tennishaller. Det er også ønskelig at hallen først settes opp ca 15. september.
Etter teori og rettspraksis plikter en byggherre å ta hensyn til naboer allerede ved planleggingen. Det må kreves mer av offentlige myndigheter enn av private, særlig når myndigheten løser primæroppgaver som den er forpliktet til. Det må tas visse ekstrautgifter av hensyn til naboenes interesser. En høy tålegrensen betyr at det stilles store krav til naboen. Men det må også stilles store krav til den som setter tiltaket i verk. Det er vist til Falkanger l.c. 259, RG-1983-394, RG-1985-960 (962), RG-1986-55, RG-1986-446 og Sivillovbokutvalets Rådsegn 2 26 og 27.
Herredsretten avviste retting og tilkjente erstatning/vederlag etter loven §10. Det er ikke motanket, og det er dermed akseptert at hallen nå blir liggende der den ligger. Det var urimelig av kommunen/foreningen å anke herredsrettens dom etter ankemotpartens forlikstilbud. Herredsrettens dom påstås stadfestet, men lagmannsretten vil ha adgang til eventuelt å fastsette et lavere erstatningsbeløp. Idrettsforeningen og kommunen er solidarisk ansvarlige.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:
Ved vurderingen av om luftputehallen har påført Sletten urimelige ulemper etter granneloven §2, må utgangspunktet være at området ved Ringstadbekk skole der hallen er oppført, var regulert til friområde da Sletten anskaffet seg sin eiendom i Idrettsveien 15 B i 1974. På området var anlagt håndballbane, baner for volleyball og basketball, foruten bandybane. Det var således ventelig med slik støy og uro og andre ulemper som vanligvis følger med lek og sport på slike steder. Videre antar lagmannsretten som herredsretten, at det ikke var upåregnelig at det som ledd i sportsaktivitetene på stedet kunne bli oppført en slik idrettshall som det her er tale om, eller eventuelt et permanent bygg.
For så vidt eiendommen rammes av ulike former for ulemper, må disse ses i sammenheng slik at det er den samlede belastning for eiendommen som må vurderes i forhold til tålegrensen i loven §2 annet ledd.
Om de enkelte ulemper bemerker lagmannsretten at hallens farge og utforming frembyr et dominerende og skjemmende trekk i utsiktsbildet, sett fra Slettens eiendom. Hallen er imidlertid av en vanlig type, med vanlige dimensjoner. Hensett til at en slik hall ikke kan anses upåregnelig på et idrettsanlegg i vår tid, kan dette estetiske hensyn ikke tillegges avgjørende vekt. Ulempen er helt klar i den årstid da hallen står oppført, fra september til april, men gjør seg ikke gjeldende i sommertiden da den vel ville vært mest generende. Hallen hindrer ikke sol og heller ikke i nevneverdig grad lys til Slettens eiendom.
Lyd og støy er fra Slettens side anført som hovedulempene ved hallen. Det dreier seg om pipelyder på grunn av lekkasjer ved døråpninger, og leilighetsvis også ved at duken kan ha blitt beskadiget og fått hull. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at slike lekkasjer medfører generende støyulemper, men må bygge på at de bare opptrer sporadisk, og at feilen da er blitt utbedret innen rimelig tid.
Den viktigste støykilde er anført å være selve idrettsaktivitetene i hallen, spesiellt fotballsparking, men også annet ballspill. Særlig generende skal dette ha vært om kveldene.
Støyen som fremkom under lagmannsrettens befaring, der en gruppe ungdommer drev ballspill i hallen, var lite eller ikke merkbar innendørs i Slettens hus. Av de støymålinger som er foretatt lar det seg heller ikke slutte at vanlige aktiviteter i hallen gir påtakelige støyulemper i Slettens bolig. Lagmannsretten kan etter bevisførselen likevel ikke se bort fra at støyen til tider vil kunne være mere merkbar enn tilfelle var ved befaringen og på målingstidspunktet, og at ulempene har hatt slik karakter og styrke og vært til slik plage som herredsretten har lagt til grunn.
Hensett til at det etter rettspraksis stilles forholdsvis strenge krav til å anse normen i granneloven §2 for overtrådt, er lagmannsretten i motsetning til herredsretten kommet til at de samlede ulemper som luftputehallen volder for Slettens eiendom ikke går ut over tålegrensen etter nevnte bestemmelse. Lagmannsretten finner støtte for sitt syn i avgjørelser i Rt-1969-643 og i Rt-1983-152.
Slettens erstatningskrav kan etter dette ikke føre fram for så vidt det er begrunnet med at hans eiendom er påført urimelige ulemper.
Erstatningskravet er også begrunnet med at ulempene som påføres eiendommen er unødige, dels på grunn av den plassering hallen har fått på friområdet, og dels med grunnlag i selve bruken av hallen.
Til anførselen om at hallen kunne vært plassert over volleyballbanen istedenfor over håndballbanen bemerker lagmannsretten:
Etter at Stabæk Idrætsforening 5. januar 1984 hadde søkt om byggetillatelse til oppføring av luftputehall over den eksisterende håndballbane på Bærum kommunes eiendom gnr. 17 bnr. 132, forsøkte Sletten å oppnå at hallen ble plassert på et annet sted på eiendommen. Det vises til hans brev 19. januar s.å. til bygningsvesenet som svar på nabovarselet, og til hans brev 6. mars s.å. til idrettsforeningen v/Anders Kr. Holm. Videre henvendte Sletten seg ved brev 26. april s.å. til Bærum kommune, teknisk rådmann, med anmodning om at kommunen som grunneier medvirket til granneskjønn etter granneloven §7. Slettens innvendinger i byggesaken førte ikke fram, og bygningsrådet innvilget 3. mai 1984 idrettsforeningens søknad. Sletten påklaget dette vedtak til fylkesmannen 29. mai 1984.
Bærum kommunes tekniske rådmann ga 13. august 1984 tilråding til formannskapet angående tillatelse for idrettsforeningen til å disponere håndballbanen til luftputehall. Hallens ulemper for klageren ble ikke funnet å ville bli så tungtveiende at Slettens klage burde tas til følge. Angående spørsmålet om granneskjønn ble uttalt:
"Helge Sletten går ut fra at kommunen vil medvirke til et slikt skjønn. Etter teknisk rådmanns oppfatning er det imidlertid ikke grunn for kommunen (som grunneier) å ta noe initiativ i denne forbindelse. Det er Stabæk Idrætsforening som er ansvarlig for hallen."
I samsvar med teknisk rådmanns tilrådning vedtok formannsskapet 23. august 1984 å samtykke i at idrettsforeningen midlertidig fikk disponere håndballbanen til luftputehall under nærmere angitte betingelser.
Slettens klage til fylkesmannen etter bygningsloven ble først avgjort 21. april 1985, og ble ikke tatt til følge. Det uttales i begrunnelsen, pkt. 5 siste avsnitt at det ligger utenfor bygningsmyndighetens kompetanse å ta hensyn til naboloven bestemmelser ved sakens behandling etter bygningsloven, jfr. §95 nr. 2.
Lagmannsretten bemerker at kommunen som eier er ansvarlig for hva grunnen blir brukt til. Når Slettens både i byggesaken og saken om disponering av kommunalt areal hadde anført at den påtenkte bruk ville stride mot granneloven, kunne kommunen ikke anse dette spørsmål som seg uvedkommende, så mye mer som kommunen selv var part i saken. I følge Brækhus og Hærem: Norsk Tingsrett 126 pkt. 2 a er det i praksis nesten bare den som vil gå i gang med tiltaket som forlanger granneskjønn, og lagmannsretten antar grunneieren burde i et tilfelle som dette hatt den samme oppfordring. Saken synes å ha ligget vel til rette for å få tiltaket forhåndsprøvet i forhold til granneloven §2, og i den forbindelse eventuellt få vurdert en alternativ plassering av hallen.
Slik alternativ plassering som Sletten hele tiden har gått inn for ville betydd at hallen ville blitt liggende i noe større avstand fra Idrettsveien hvor Slettens og de andre naboers eiendommer ligger, og hallen ville vende mot denne veien med en kortside, i stedet for som nå med en langside.
Under den bygningsmessige behandling ble det både av idrettsforeningen og av de kommunale myndigheter fremholdt at den alternative plassering ville kreve en merkostnad på opp i mot kr. 500000 inklusiv tap av STUI-midler.
Lagmannsretten må etter befaringen bygge på at den alternative plassering ville ha redusert både støyulempene og de estetiske ulempene for Slettens eiendom. Slik plassering ville gitt lettere adkomst til hallen fra klubbhuset, og for så vidt hatt visse bruksmessige fordeler. Ulempene for vaktmesterboligen antar retten ville blitt mindre enn for Slettens eiendom, og de ville dessuten ikke få slike verdiforringende virkninger som det i tilfelle er tale om for privatboligene.
Avgjørende må bli hvilke økonomiske merkostnader en alternativ plassering ville ha medført. Av de kalkyler som foreligger for lagmannsretten bygger overslaget de ankende parter har fremlagt, med sluttsum kr. 344770 eksklusiv m.v.a., på såvidt uriktige forutsetinger at det ikke kan legges til grunn. Etter overslaget fra Sibbern, med støtte av sjefsingeniør Ellingsæter, ville merkostnadene ved den alternative plassering blitt i størrelsesorden kr. 50000 - kr. 100000.
Etter bevisførselen finner lagmannsretten heller ikke å kunne legge det siste anslag til grunn, idet det knytter seg usikkerhet til flere enkeltposter, således om kostnadene ved forflytning av masser og til asfaltering. Det synes realistisk å regne med høyere samlede merkostnader enn her angitt. Hvorvidt man ved den alternative plassering ville ha mistet tilskuddet av STUI-midler, slik at man også for så vidt ville fått en betydelig merkostnad, er ikke klarlagt. Men lagmannsretten kan ikke se bort fra en slik mulighet, hensett til de gjeldende retningslinjer for tildeling av midlene, og til at det er sterk konkurranse om å få slike midler. Lagmannsretten er kommet til at den alternative plassering sannsynligvis ville ha medført så store ekstraomkostninger, at de ankende parter ikke med rimelighet kunne ventes å velge dette alternativ, hensett til de ulemper det er tale om for naboene. Det er derfor ikke voldt unødige ulemper for Slettens eiendom ved at hallen ble anlagt der den ligger.
Hva angår mulige unødige ulemper ved bruken av hallen viser lagmannsretten til forlikstilbudet som Sletten fremsatte 19. desember 1986, blant annet om tiltak av betydning for støyspørsmålet og som hadde følgende ordlyd:
"1. Støydempende tiltak bak håndballmålene.
2. Forbud mot ballspill mot langsidenes teltduk.
3. Ansvarsperson som naboene kan henvende seg til i forbindelse med feil ved anlegget eller andre problemer.
4. Åpning- og lukningstider for hallen.
5. Sesongreduksjon (åpning ca 15. september).
6. Nødutganger flyttes ved hver sesongs slutt. Plasseres inntil svingdører og dørene beskyttes med kledning, kasse e.l.
7. Idrettsforeningen og/eller kommunen betaler tilsammen kr. 50000,- til Sletten.
8. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Idrettsforeningen har anført at pkt. 1, 2 og 5 ikke kan etterkommes av praktisk/økonomiske grunner, og at pkt. 3, 4 og 6 er tilfredsstilt. Lagmannsrettens inntrykk er at støyplagene ved bruken av hallen i noen grad burde kunne begrenses ved noen av de foreslåtte - eller andre - tiltak, ut fra kravet om vanlig hensynsfull opptreden i naboforhold, herunder kravet om nattero.
Lagmannsretten er blitt stående ved at det heller ikke ved bruken av hallen er voldt Slettens eiendom unødige ulemper, som kan begrunne erstatning for tap etter granneloven §9. Krav om retting etter loven §10 er ikke fremsatt.
Etter dette må de ankende parter bli å frifinne.
Anken har ført fram, men saken har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for Sletten til å la den komme for retten, også i ankeinstansen. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Stabæk Idrætsforening og Bærum kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.