RG-1989-828
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-17 |
| Publisert: | RG-1989-828 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn 17. februar 1989 i sak nr. 24/1987 |
| Parter: | Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Vest-Agder advokat Ove Chr. Lyngholt) mot Olaug Terese Ariansen m.fl. (advokat Helge Abrahamsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Erling Strand med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Plan- og bygningsloven (1985) §32, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Bygningsloven (1965) §27, §28, §32, Bygningsloven (1965), §42, Plan- og bygningsloven (1985) |
Den 18. november 1985 begjærte Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Vest-Agder, under henvisning til veglovens §50 skjønn ved Lyngdal herredsrett for ervervelse av grunn til omlegging av Rv. 43 med tilhørende vegsystem i Vanse. I skjønnsbegjæringen ble vist til reguleringsplan for Bryneheia, stadfestet den 14.3.1977 av fylkesmannen i Vest-Agder, reguleringsplan for Vanse sentrum - Bryneåsen, stadfestet den 14.9.1978, endret reguleringsplan for del av Bryne I/ Høyland/Vanse sentrum, stadfestet den 18.2.1982 og reguleringsendring, stadfestet den 3.10.1985. Det ble opplyst at vegsjefen hadde utarbeidet detaljplan for omlegging av Rv. 43 og det tilhørende vegsystemet og at detaljplanen var i samsvar med reguleringsplanene. - - -
Etter det som er fremkommet under hovedforhandlingen, er det nå bare takst nr. 13, Vigmostad, som krever erstatning for byggegrenser, idet tomten forlanges innløst. Saksøker anfører at det ikke er grunnlag for innløsning, bl.a. fordi fristen i bygningslovens §32 nr. 1 annet ledd forlengst er oversittet. Denne fristen gjelder også om det senere kommer skjønn. Det anføres at herredsretten har vurdert uriktig når innløsningskravet er imøtekommet. Det er bare grunnlag for erstatning etter differanseprinsippet for såvidt gjelder den grunnen som avstås ved ekspropriasjonen. Saksøkers nærmere anførsler på dette punkt er inntatt under vedkommende takstnummer nedenfor. - - -
H.r.adv. Rekve hevder at herredsretten har vurdert riktig når den er kommet til at fristen i bygningslovens §32 nr. 1 annet ledd ikke er til hinder for at det kreves innløsning av tomten på takst nr. 13 i forbindelse med ekspropriasjonen, jfr. den generelle påstand pkt. IV. Det anføres at uttalelsen av Høyesteretts mindretall i Rt-1977-35 og 36 ikke kan sees direkte å gjelde et spørsmål av den art man her står overfor. Sammenhengen med ekspropriasjonsreglene ellers tilsier at saksøkte har krav på å få tomten innløst, jfr. Rt-1983-143.
Saksøkte har dessuten anført at fristen ikke er utløpt, idet utgangspunktet for den må være reguleringsendringen i 1985 - selv om vegens senterlinje og byggegrensen da ikke ble forskjøvet. Det hevdes at det må ses helt formelt på det tidspunktet som er nevnt i §32 nr. 1 annet ledd. Endringen ble stadfestet den 3.5.1985. - - -
Takst nr. 13.
Eiendommens betegnelse: Gnr. 21 bnr. 135.
Eiere: Arnt Leander Vigmostad, Liv Dorothy Skubsvold, Gunlaug Lovise Kolnes og Åse Brita Kolnes.
Side:830
Prosessfullmektig: H.r.adv. Tor N. Rekve.
Eiendommens samlede areal: 1020 m2 .
Areal som avstås: ca. 270 m2 .
Spesielle forutsetninger: Ingen. Påstand om erstatning for:
«Prinsipalt.
Eiendommen innløses og erstattes etter salgsverdien som byggeklar tomt.
Subsidiært.
1. Erstatning for den avståtte grunn - tomteverdi.
2. Verdireduksjon på gjenværende eiendom:
a. Byggeforbudslinje.
b. Avskåret adkomst til veg.»
Når det gjelder denne eiendom vises til partenes anførsler foran.
Lagmannsretten er i motsetning til herredsretten kommet til at saksøkte ikke har krav på å få innløst eiendommen. Den er ubebygget og ligger langs Kongevegen i nokså bratt terreng ned mot denne. Det arealet som avstås ligger langs vegen og skal nyttes til vegareal.
Lagmannsretten er kommet til at fristen for å kreve innløsning etter bygningslovens §32 nr. 1 annet ledd er ute.
I bygningsloven av 1965 het det i denne bestemmelse: «Krav om erstatning må være satt fram seinest 1 år etter at reguleringsplanen er kunngjort etter §27 nr. 5, eller vedtak etter §28 nr. 3 eller 4 er gjort kjent.» I plan- og bygningsloven av 1985 er den tilsvarende fristen 3 år.
I kunngjøring den 18.3.1977 fra Farsund kommune om stadfestingen av reguleringsplanen heter det bl.a.: «Krav om erstatning eller innløsning med hjemmel i bygningslovens §32 og §42 må fremsettes innen ett år fra dags dato.»
Etter det opplyste omfattet byggegrensene ved den nevnte reguleringen hele takst nr. 13. Det ble imidlertid ikke satt fram noe krav om erstatning.
Lagmannsretten ser det slik at det er tapene ved reguleringsplanen - den byggegrense som da ble satt - som nå kreves erstattet etter at den nevnte fristen for lengst er ute. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det hverken årsaksforhold eller andre spesielle grunner som tilsier at ekspropriasjonen nå skal gi saksøkte krav på innløsning. Reguleringsendringen i 1985 berørte ikke byggegrensen. Partene er ikke uenige om det. Lagmannsretten kan da ikke se noen grunn til at reguleringsendringen i 1985 skal medføre at det begynner å løpe ny frist etter §32 nr. 1 for å kreve erstatning på grunn av byggegrensen.
Fristen i §32 nr. 1 annet ledd antas å være satt bl.a. for at myndighetene på et så tidlig tidspunkt som mulig skal få en viss oversikt over hva gjennomføring av tiltaket vil koste. Skulle ekspropriasjonen i seg selv uten spesielle grunner vekke kravet til live igjen, synes realiteten i fristen å bli sterkt beskåret. Etter lagmannsrettens oppfatning taler likhetshensyn på linje med de Høyesterett fremholdt i Rt-1970-310 og 311 for at den grunneier som det blir ekspropriert noe grunn fra senere ikke skal komme i en annen stilling med hensyn til fristen og erstatning for byggegrensen enn de andre grunneierne langs veien som har oversittet fristen.
Lagmannsretten kan ikke se at loven, dens system, rettspraksis og
Side:831
det som er uttalt i teori, gir holdepunkt for at det skal ses bort fra oversittelse av fristen etter §32 nr. 1 annet ledd når det senere, som her, blir aktuelt med ekspropriasjon av en mindre del av arealet. I Fleischer: Skjønnsprosessen, 42 heter det at den fastsatte frist for søksmål gjelder såvel ved et etterfølgende skjønn om ekspropriasjon som ved et særskilt skjønn om rådighetsinnskrenkningen, og at kravet faller bort når det ikke fremmes innen fristen. Lagmannsretten har inntrykk av at dette standpunkt stort sett er fulgt i rettspraksis. Det vises således til Oslo byretts skjønn av 24.2.1975 og Kristiansand byretts skjønn av 12.6.1986. Også avgjørelse inntatt i RG-1979-58, RG-1980-53 og RG-1985-105 går i samme retning. Etter lagmannsrettens oppfatning har også Høyesterett i enkelte avgjørelser uttalelser som må forstås slik at retten til å kreve erstatning for byggegrenser ikke vekkes til live igjen etter at fristen er ute, når det senere eksproprieres noe av grunnen langs vegen. Det vises til Rt-1948-967, Rt-1970-307 og Rt-1977-24.
Saksøkte har anført at man nå må se bort fra fristen, særlig fordi at arealet er av en slik art at det ville være grunnlag for å erstatte det etter strøkspris ut fra det såkalte «parkprinsippet», jfr. Rt-1977-24 flg.
Lagmannsretten er ikke enig med saksøkte i dette synspunkt, og heller ikke i at område er av slik art at det, når man ser bort fra den nevnte fristoversittelsen, skulle vært erstattet etter strøkspris som nevnt. Det er et område som etter reguleringsplanlegging for mange år tilbake skal nyttes til andre formål og bevares ubebygd. Arealdisponeringen kan ikke sies å være bestemt for å tilfredsstille de særlige behov beboerne i selve utbyggingsfeltet har, og arealet kan heller ikke sees å ha en slik funskjon.
Lagmannsretten vil bemerke at selve den avståelse av grunn som det nå er tale om ikke gir grunnlag for innløsning.
Saksøker har for det område som eksproprieres under hovedforhandlingen uttalt at man aksepterer en erstatning pr. m2 som tilsvarer den herredsretten fastsatte. Lagmannsretten finner å måtte legge denne aksept til grunn for erstatningen som fastsettes til kr. 25,- pr. m2 . Den riktige fremgangsmåte for fastsettelse av erstatning antas å være differanseprinsippet. Det bemerkes at erstatning etter dette prinsipp ikke ville ha kommet høyere enn det nevnte beløp. Det er ingen adkomst fra arealet i dag til Kongevegen, og det er usikkert om det blir økte vansker med adkomst dit for bruken av restarealet. Den fastsatte erstatning omfatter også de adkomstvansker man måtte få fra arealet. Erstatning for denne anses inkludert i den foran nevnte pris pr. m2 .
Erstatning: kr. 25,- pr. m2 avstått grunn. - - -
I likhet med herredsretten fastsetter lagmannsretten avsavnsrenten til 12 % med virkning fra tiltredelsen. - - -
Overskjønnet er enstemmig. - - -