RG-1989-956

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1989-03-20
Publisert:	RG-1989-956
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. mars 1989 i sak nr. 66/1988
Parter:	Advokat A (advokat Robert Robertsen) mot B (advokat Gaute Berg-Rolness).
Forfatter:	Lagmann Arne Christiansen, lagdommer Erling Strand, ekstraordinær lagdommer Thor Oug
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Foreldelsesloven (1979) §10, §3, Foreldelsesloven (1979)

Saken gjelder en advokats erstatningsansvar for tap som hans klient har lidt under rettergang ved at advokaten skal ha forsømt å utta forliksklage i tide med den følge at motparten ble frifunnet på det grunnlag at kravet var foreldet.

Saken ble reist for Lyngdal herredsrett ved stevning 1. juli 1987 fra B, X mot advokat A, Y. Advokat A var B's prosessfullmektig i B's søksmål mot C ved Narvik byrett. Forliksklage i denne sak ble tatt ut 31. oktober 1985 og stevningen 21. november samme år. Søksmålet gjaldt oppgjøret etter en avtale inngått 23. februar 1982 der B kjøpte en forretningsgård i X av C. Partene tvistet om det var avtalt at forsikringssummen for en vannskade på gården skulle brukes til reparasjon av skaden. Forsikringssummen - 24 000 kroner - var blitt overført fra forsikringsselskapet Vesta til C 10. september 1982. Advokat A ble engasjert av B ved sistnevntes brev 29. mai 1985. Ved byrettens dom 21. november 1986 ble C frifunnet. Byretten fant at avtalen mellom partene måtte forstås slik at forsikringssummen skulle brukes til reparasjon av vannskaden, men at B's krav på å få utbetalt beløpet var foreldet. Byretten la til grunn at foreldelsesfristen begynte å løpe fra 10. september 1982 - dagen for utbetaling av forsikringssummen til C - og at foreldelsen således var fullført da forliksklage ble tatt ut.

B's søksmål mot A bygger på at saken mot C ville ha ført frem dersom A hadde tatt ut forliksklage før 10. september 1985 og at A på grunn av sin forsømmelse er ansvarlig for det beløp B ville ha fått dom for. Ved Lyngdal herredsretts dom 16. desember ble B gitt medhold. Domsslutningen lyder slik:

«1. A dømmes til å betale B kr. 24 000,- - tjuefiretusen - med tillegg av 15 - femten - % rente p.a. fra 10/9 1982 til 21/11 1986 og deretter 18 - atten - % p.a. til betaling skjer.

2. A dømmes til å betale B kr. 3 500,- - tretusenfemhundrekroner - med tillegg av 18 - atten - prosent rente p.a. fra forliksklagens forkynnelse 14/5 1987 til betaling skjer.

3. A dømmes til å betale saksomkostninger til B med kr. 20 040,- - tjuetusenogførtikroner -.

4. Oppfyllelsesfristen etter forannevnte punkter er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Nærmere om sakens faktiske sammenheng, partenes anførsler og

Side:958

herredsrettens begrunnelse fremgår av domspremissene.

A har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 16. februar 1989. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble avhørt ett vitne og dokumentert skriftlige bevis som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning det er av betydning for avgjørelsen. Saken står for lagmannsretten stort sett i samme stilling som for herredsretten.

A gjør prinsipalt gjeldende at B ikke har lidt noe tap ved at forliksklage ikke ble tatt ut tidligere, idet hans krav allerede var foreldet da han engasjerte A. Avtalen med C 23. februar 1982 innebar at C skulle transportere kravet på forsikringssummen til B. I brev 3. mai 1982 til forsikringsselskapet ba C om at beløpet ble utbetalt ham og bemerket at B hadde kjøpt eiendommen i den stand den var ved kjøpstidspunktet. Dette innebærer et mislighold fra C's side som utløser et erstatningskrav på B's hånd. Foreldelsesfristen for dette krav begynner å løpe straks misligholdet inntrer - jfr. foreldelseslovens §3 nr. 2 - og fristen var derfor utløpt da A ble engasjert ved B's brev 29. mai 1985. Under enhver omstendighet må B ha bevisbyrden for at hans krav mot C ville ha ført frem om forliksklage var blitt tatt ut tidligere, jfr. Rt-1927-680.

Subsidiært gjør A gjeldende at han og hans fullmektig har opptrådt på en fullt ut forsvarlig og profesjonell måte. Som vanlig ble det innhentet supplerende opplysninger og gjort henvendelse til motparten før forliksklage ble tatt ut. A hevder at han vurderte saken slik at søksmålet bare kunne føre frem dersom det lyktes å godtgjøre at partene var blitt enige om å utskyte forfallstiden for forsikringsoppgjøret til siste termin av kjøpesummen ble betalt, hvilket etter avtalen skulle skje 1. april 1985. A så det slik at B's krav allerede var foreldet om de her nevnte grunnlag ikke førte frem. Han kjente forøvrig ikke til når forsikringssummen var blitt utbetalt til C og opplyser at Vesta ved henvendelse fra hans fullmektig under henvisning til sin taushetsplikt nektet å gi informasjoner om utbetalingen.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Advokat A frifinnes.

2. B erstatter advokat A sakens omkostninger for herredsretten og Agder lagmannsrett.»

B's anførsler kan sammenfattes slik:

Det sentrale poeng i saken er at det åpenbart må legges til grunn at han ville fått medhold av Narvik byrett dersom forliksklage var blitt tatt ut før 10. september 1985 og at en eventuell anke over en dom i hans favør ikke ville ha ført frem. Ved denne vurdering skal det ikke foretas noen prejudisiell overprøvelse av byrettens dom, og tvilsrisikoen må forsåvidt gå utover A, jfr. Nygaard, Skade og ansvar 3. utg. 430. Det anføres forøvrig at A's anførsler om foreldelsestidspunktet hviler på den feilaktige forutsetning at B skulle bli tiltransportert C's rettigheter overfor forsikringsselskapet i anledning vannskaden.

Etter B's oppfatning har A ikke oppfylt de aktsomhetskrav som må kunne stilles til en advokat når det gjelder et så sentralt spørsmål som foreldelse. Etter hans mening var A forut for forliksklagen utelukkende

Side:959

opptatt av hvordan det opprinnelige avtaleforhold mellom partene var å forstå, mens foreldelsesspørsmålet eller spørsmålet om en forskyvning av kravets forfallstid til april 1985 i det hele tatt ikke var noe vurderingstema for A før C's prosessfullmektig i sitt tilsvar for byretten gjorde gjeldende at kravet var foreldet.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Lyngdal herredsretts dom stadfestes.

2. Advokat A dømmes til å betale saksomkostninger.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i hovedsak tiltre herredsrettens synspunkter. Forøvrig skal lagmannsretten bemerke:

Anken er bygget på to grunnlag. Prinsipalt hevdes at B's krav allerede var foreldet da han kontaktet advokat A og at det derfor ikke er oppstått noe tap ved at forliksklagen ble uttatt etter 10. september 1985. Subsidiært gjøres det gjeldende at A ikke har opptrådt uaktsomt.

Hvorvidt anken skal føre frem på det prinsipale grunnlag avhenger i prinsippet av om det kan antas at B ville fått endelig dom i sin favør som resultatet av sitt søksmål for Narvik byrett dersom forliksklagen var blitt tatt ut før 10. september 1985, den dato byretten har lagt til grunn som foreldelsesdato. Etter lagmannsrettens oppfatning synes det etter byrettens begrunnelse nokså klart at byretten ville gitt B medhold om så hadde vært tilfelle. Dette forhold er imidlertid ikke tilstrekkelig til å fastslå at B's tap skyldes at A ikke tok ut forliksklage tidligere. Lagmannsretten må i noen utstrekning kunne etterprøve riktigheten av byrettens dom med sikte på å vurdere hva utfallet ville ha blitt dersom en dom i B's favør hadde blitt påanket. En slik prejudisiell etterprøvelse kan etter lagmannsrettens oppfatning bare foretas i begrenset utstrekning når det gjelder den bevismessige side av saken, som må antas å ha vært bedre opplyst for Narvik byrett enn ved behandlingen av B's søksmål ved Lyngdal herredsrett og ved lagmannsretten. Når det gjelder den rent rettslige prøvelse på grunnlag av de fakta som må anses tilstrekkelig opplyst og som er i overensstemmelse med eller i det minste ikke i strid med hva Narvik byrett har bygget på, må derimot lagmannsretten stå fritt i forhold til byrettens vurderinger.

Den ankende parts prinsipale grunnlag bygger på at partene avtalte at C skulle transportere sitt krav på forsikringssummen til B, at C misligholdt sin plikt til slik transport ved i brev 3. mai 1982 å be selskapet betale forsikringssummen til ham, at det dermed oppsto et erstatningskrav mot C på B's hånd og at foreldelsesfristen senest begynte å løpe fra den nevnte dato. Lagmannsretten oppfatter videre den ankende part slik at han mener at det var det her nevnte misligholdskrav som ble fremmet ved søksmålet for Narvik byrett. Av Narvik byretts dom fremgår det at denne instans har lagt til grunn at B ikke kunne kreve oppfyllelse av C før forsikringsselskapet hadde utbetalt forsikringssummen. I byrettens premisser finnes ingen holdepunkter for den ankende parts oppfatning om at C skulle være forpliktet til straks å transportere kravet til B. En naturlig lesning av byrettsdommen fører til den forståelse at C skulle erstatte utbedringen av vannskaden først når han fikk oppgjør fra forsikringsselskapet. Foreldelsen

Side:960

begynner da ikke sitt løp før forsikringsselskapet foretar utbetalingen. Under behandlingen for lagmannsretten er det ikke fremkommet opplysninger som gir grunn til å fravike den forståelse byretten har av hva som var avtalt mellom partene. Riktignok kan det sies at det nevnte brev til forsikringsselskapet fra C 3. mai 1982 kunne gi grunnlag for B til å påberope seg antesipert mislighold om han hadde kjent brevet, men denne omstendighet medfører ikke noen fremskyndelse av foreldelsen så lenge B ikke har krevet C før den opprinnelige forfallstid, jfr. foreldelseslovens §3 nr. 3.

Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at søksmålet mot C ville ha ført frem dersom forliksklage var blitt tatt ut før 10. september 1982. Spørsmålet er om advokat A kan bebreides at dette ikke ble gjort.

Utgangspunktet er at det må stilles relativt strenge krav til en profesjonell rådgiver som en advokat, særlig når det gjelder å handle for å unngå rettstap for klienten. Slik saken ble presentert for A lå det ikke opp i dagen at kravet var i ferd med å bli foreldet. Det var ikke opplyst når forsikringssummen var utbetalt til C, og i og for seg kunne det ligge nær å anta at en eventuell foreldelse, slik A forklarer det, hadde tatt til å løpe allerede fra kontraktsdagen 23. februar 1982 og således var fullført da han ble engasjert. A har forklart at han og hans fullmektig overhodet ikke vurderte om det kunne tenkes å løpe noen foreldelse med utgangspunkt i utbetaling av forsikringssummen. Lagmannsretten antar imidlertid at dette spørsmål burde vært overveiet. Avtalen mellom C og B lå mer enn 3 år tilbake i tiden, og foreldelsesspørsmålet og de forskjellige alternative foreldelsesfrister som kunne være aktuelle, burde stått sentralt i advokatens overveielser. Mye kan tyde på at A og hans fullmektig ikke har gitt foreldelsesspørsmålet slik plass i sine vurderinger som en forsvarlig saksbehandling krever. De synes i første rekke å ha vært opptatt av om det i sin tid ble avtalt at forsikringssummen skulle komme B til gode. Det vises i denne forbindelse til at det er bare dette forhold som er nevnt i brev 12. juni 1985 fra A's fullmektig til B der det spørres om B har vitner som kan bekrefte hans oppfatning. En tilsvarende anmodning med hensyn til den utskyting av forfallstiden som B tidligere har opplyst om, blir ikke gitt i brevet. Først etter at C's prosessfullmektig i tilsvaret for byretten har gjort gjeldende at kravet er foreldet, anføres det fra A's side at partene hadde avtalt en utsettelse av betalingen til siste avdrag på kjøpesummen var gjort opp. I forliksklagen og stevningen er intet nevnt om dette forhold. Tidligere var forfallsutsettelsen bare omtalt i et brev 3. juli 1985 fra A's fullmektig til C, nærmest som en del av en presentasjon av de oppfatninger B har redegjort for i sitt brev 29. mai 1985 der han engasjerte A. A har opplyst at hans fullmektig var i kontakt med Vesta, som nektet å gi opplysninger om utbetalingen til C under påberopelse av selskapets taushetsplikt. Henvendelsen til Vesta skjedde såvidt skjønnes for å få oppgitt størrelsen på det beløp som var utbetalt C for å få bestemt påstandsbeløpet. Det må antas at Vesta neppe ville ha vegret seg for å opplyse om utbetalingstidspunktet dersom det var blitt presisert at dette var nødvendig av hensyn til foreldelsesspørsmålet.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste.

Side:961

Anken har vært forgjeves og den ankende part bør erstatte motparten hans omkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Erstatningen fastsettes i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave til 29 735 kroner, hvorav 22 000 kroner gjelder salær til prosessfullmektig og det resterende andre utgifter, herunder partens egne utgifter til reise til ankeforhandlingen. Det bemerkes i denne sammenheng at den ankende part under saksforberedelsen anmodet om at ankemotparten var personlig til stede under ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsavsigelsen er blitt forsinket fordi det ikke har vært praktisk mulig å samle dommerne tidligere som følge av deres øvrige gjøremål og ferieavvikling. Domskonferanse ble holdt umiddelbart etter ankeforhandlingen og domsutkast utsendt 4 dager senere.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes.

A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til B 29 735 - tjuenitusensjuhundreogtrettifem - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Haakon Steen som settedommer):

A som er advokat, var prosessfullmektig for B i Narvik byretts sak nr. 88/1985 A som var anlagt mot C, Narvik, i anledning et pengekrav som B mente at han hadde mot C. Ved byrettens dom av 21/11 1986 tapte B saken på foreldelse av kravet. Han anket ikke dommen inn for lagmannsrett. Ved stevning av 1/7 1987 til Lyngdal herredsrett har han saksøkt advokat A med krav om at han erstatter ham det beløp som var påstått overfor C i byrettssaken. Søksmålet er basert på at A ut fra profesjonsansvaret overfor klienten må bebreides for at han ikke i tide fokuserte på muligheten av foreldelse. Foreldelsesspørsmålet måtte nemlig fremtre som høyaktuelt allerede da han påtok seg oppdraget som advokat for B.

Nedenfor nevnes en del omstendigheter fra saken for Narvik byrett som antas å ha betydning i nærværende sak. B hadde ved kjøpekontrakt av 23/2 1982 kjøpt av C en forretningseiendom i X for kr. 1,2 mill. Ved kjøpet var det vannskader i bygningen p.g.a. et frostsprengt vannrør, og skadene var ikke utbedret. Bygningen var forsikret i Vesta. B fikk skadene utbedret etter å ha overtatt eiendommen, og han krevet at erstatningsbeløpet ble utbetalt til ham. C nektet imidlertid transport av erstatningsbeløpet til B idet han hevdet at bygningen var overtatt i den stand den var ved kjøpet. Etter krav fra C utbetalte deretter Vesta erstatningsbeløpet til ham. B krevet at C skulle dømmes til å betale ham erstatningsbeløpet med tillegg av renter samt saksomkostninger. Ved byrettens dom ble C frifunnet. Saksomkostninger ble ikke idømt.

Byretten la til grunn at B hadde krav på at C utbetalte ham erstatningsbeløpet fra Vesta, idet B for egen regning fikk utbedret skadene. Men byretten fant at kravet var foreldet etter reglene i foreldelsesloven. B hadde påberopt seg at det var avtalt mellom partene at C skulle betale erstatningsbeløpet til B når B i henhold til kjøpekontrakten i april 1985 hadde betalt siste avdrag på restkjøpesummen

Side:962

som opprinnelig var kr. 300 000,-. Retten fant det ikke godtgjort at det var inngått noen slik avtale. Den la til grunn at 3-årsfristen for foreldelse løp fra 10/9 1982, nemlig fra det tidspunkt da C fikk utbetalt erstatningsbeløpet fra Vesta (§3 nr. 1). Forliksklage var inngitt 31/10 1985, dvs. etter utløpet av denne foreldelsesfristen. Heller ikke regelen om tilleggsfrist etter §10 nr. 1 kunne komme B til hjelp. Retten fant nemlig godtgjort at B ihvertfall i løpet av 1. halvår 1983 må ha blitt klar over sitt krav mot C, dvs. mer enn ett år før forliksklagen ble inngitt.

Det er på det rene at D var autorisert fullmektig hos advokat A på den tid B's sak ble behandlet av advokatfirmaet. Han undertegnet den korrespondansen som er fremlagt fra behandlingen av saken før forliksklage ble inngitt. Det var også D som utferdiget forliksklagen og stevningen til Narvik byrett. Men saken ble prosedert for byretten av A. Forøvrig er det enighet mellom partene om at det i erstatningssøksmålet mot A rår identifikasjon mellom ham som advokat og D som fullmektig, slik at A er ansvarlig for eventuelle erstatningsbetingende feil eller unnlatelser fra D's side ved behandlingen av B's sak.

Ellers er følgende på det rene:

Advokat A ble forespurt om å ta oppdraget ved B's brev av 29/5 1985 hvor B redegjør for saken, vedlegger kopi av dokumenter, og spør A om han er interessert i å ta saken. Telefonsamtale mellom dem hadde gått forut for dette, og høsten 1984 hadde B kommet inn på saken ved et påtreff på - - - Turisthotell. I dette brevet påberoper B seg å ha avtalt muntlig med C ved inngåelsen av kjøpekontrakten at den som utbedret skaden skulle få utbetalt skadeoppgjøret fra Vesta. Videre forteller han at han etter en tid kontaktet Vesta og at han da han fikk opplyst at C hadde fått skadeoppgjøret da han nektet å underskrive transport til B på oppgjøret. Gjentatte henvendelser fra B til C om å få utbetalt beløpet hadde imidlertid vært forgjeves. Videre påberopte B seg muntlig avtale om at C skulle utbetale ham erstatningsbeløpet når siste avdrag på kjøpesummen var betalt i april 1985.

Ved brev av 12/6 1985 under henvisning til brevet av 29/5 s.å. ba advokatfirmaet A om at B måtte fremskaffe opplysninger til støtte for at det ved inngåelsen av kjøpekontrakten var avtalt med C at erstatningsbeløpet for vannskaden skulle tilfalle B. Slike opplysninger ble gitt ved B's brev av 26/6 s.å.

Deretter har advokatfirmaet A krevet C for erstatningsbeløpet ved brev av 3/7 s.å. med kopi til B, hvor A gir en kort skissering av saken på grunnlag av B's opplysninger i brevet av 29/5 s.å. C ble her gitt en betalingsfrist på 14 dager fra brevets dato.

Deretter har advokatfirmaet A ved brev av 23/8 s.å. meddelt B at C ikke har besvart brevet av 3/7, men at det etter advokatfirmaets vurdering av saken var grunnlag for å gå videre med den. A anfører her at etter hans vurdering «bør det ganske umiddelbart tas ut forliksklage og saken bør deretter eventuelt bringes inn for domstolen». B bes også om å kontakte advokatfirmaet for avklaring av videre engasjement i saken.

Det neste brevet i forløpet er B's brev av 11/9 1985 til advokatfirmaet hvor B under henvisning til telefonsamtale oversender kopi av forsikringsavtaler vedrørende forretningsgården og forespør om videre saksbehandling.

På grunnlag av telefonsamtaler med advokatfirmaet har så B bestemt seg for at saken måtte gå til forliksrådet og eventuelt til domstolsbehandling. Han hadde her opplyst at han hadde rettshjelpforsikring.

Ved hovedforhandlingen har advokat A forklart seg som part, mens B var

Side:963

avhørt ved bevisopptak ved Senja herredsrett forut for hovedforhandlingen. D som nå er selvstendig praktiserende advokat ble avhørt som vitne, og dokumentasjon ble foretatt som nevnt i rettsboken fra hovedforhandlingen.

Når det gjelder partenes anførsler er de enige om innholdet av skyldansvaret i advokatvirksomhet. Begge har vist til Nygaard, Skade og Ansvar 3. utg. side 427 f.f., Bloms artikkel i Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr. 23/1947 og Sellæg/Fari, artikler i Den Norske Advokatforenings hefte nr. 38/1976. Det er et profesjonsansvar hvor en tar utgangspunkt i et bestemt og nokså vidtgående kvalifikasjonskrav. Overfor klienten er advokatene underlagt et strengt krav til aktsomhet.

Saksøkerens anførsler: - - -

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:

«1. A dømmes til å betale B kr. 24 000,- med tillegg av 15 % rente p.a. fra 10/9 1982 til 21/11 1986 og deretter 18 %.

2. A dømmes til å betale B kr. 3 500,- med tillegg av 18 % rente fra forliksklagens forkynnelse 14/5 1987 til betaling.

3. A dømmes til å betale saksomkostninger.»

I anledning påstanden nevnes at pkt. 2 gjelder prosessfullmektigens bistand i tiden frem til forliksklage.

Saksøktes anførsler: - - -

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

«1. Advokat A frifinnes.

2. Advokat A tilkjennes sakens omkostninger.»

Retten bemerker:

B bebreider advokat A at han ikke sørget for å få inngitt forliksklage innen 10/9 1985 som var utløpet av foreldelsesfristen etter §3 nr. 1 i foreldelsesloven etter Narvik byretts dom. Han bebreides også for at han i alle fall ikke har klargjort overfor B hvordan det lå an med foreldelse.

En finner det naturlig først å vurdere om det må antas at B ville ha tapt saken på foreldelse, selv om forliksklage hadde vært inngitt innen 10/9 1985. For Narvik byrett hadde C prinsipalt hevdet at fristen måtte løpe fra avtaletidspunktet 23/2 1982, subsidiært fra 31/3 1982 da B fikk avholdt skadetakst, og at kravet under enhver omstendighet måtte være foreldet etter 3 år fra Vestas utbetaling til C 10/9 1982. Byretten har lagt til grunn at B og C hadde inngått en muntlig avtale i forbindelse med kjøpet av eiendommen. Det var avtalt at selgeren C skulle ha erstatningen fra Vesta hvis han utbedret skaden, og at B skulle ha erstatningen hvis han utbedret skaden. Det ble også lagt til grunn at det var B som hadde utbedret skaden, og at han derfor måtte ha krav på erstatningen. På denne bakgrunn vil en anta at B hadde krav på at C ga ham transport i sitt krav mot Vesta på skadeoppgjør, og at B's krav her oppstod alt fra avtaledato 23/2 1982. Det må antas at B hadde krav på å få dom for et slikt krav.

B har ikke benyttet seg av anledningen til å aksjonere etter denne linje. Han har ventet med å aksjonere rettslig til etter at Vesta hadde utbetalt skadeserstatningen til C. Og da hadde han ikke annen vei å gå enn å fremme et betalingskrav mot C på det beløp som denne uberettiget hadde sørget for å få utbetalt til seg fra Vesta. Det var dette betalingskravet som forelå for Narvik byrett, og dette kravet kunne ikke ha vært gjort gjeldende før Vestas utbetaling til C 10/9 1982. En kan derfor ikke se at noe annet og tidligere tidspunkt enn dette kunne være aktuelt som utgangspunkt for foreldelsesfristen etter §3 nr. 1. Hvis forliksklage

Side:964

hadde vært inngitt innen treårsfristen 10/9 1985, ville kravet ikke ha vært foreldet. I så fall ville B ha vunnet saken, da byretten fant at selve kravet var godtgjort.

Det neste spørsmål er om det var en feil fra A's side at forliksklage ikke ble inngitt i tide for å unngå foreldelse. På bakgrunn av A og D's forklaringer i retten må det legges til grunn at de regnet med at kravet var foreldet allerede før mottakelsen av oppdraget, hvis en ikke klarte å føre bevis for den påberopte avtale om at C skulle betale forsikringserstatningen til B når sistnevnte hadde betalt siste avdrag på kjøpesummen i april 1985. Advokatfirmaet innrettet derfor sine råd til klienten og sin behandling av saken etter dette syn på spørsmålet om foreldelse.

Om dette kan ses som en feil av advokatfirmaet avhenger av hvilke opplysninger klienten B ga. Her er oppdragsbrevet av 29/5 1985 sentralt. Det fremgår utvetydig av dette brevet at B hadde kontaktet Vesta som hadde opplyst at C hadde fått utbetalt skadeoppgjøret, da han hadde nektet å gi fullmakt til utbetaling til B. Men B har i brevet ikke oppgitt noe tidspunkt for utbetalingen. Imidlertid viser opplysningene ellers i brevet at utbetalingen må ha funnet sted atskillig tid tilbake. Med disse opplysninger fra klienten måtte det være nærliggende ut fra alminnelig profesjonell innsikt i foreldelsesspørsmål, å ta i betraktning at det kunne løpe foreldelse fra utbefalingen fra Vesta og at det derfor kunne være viktig å prøve å få klarlagt når utbetalingen fant sted. Men advokatfirmaet har oversett dette forhold ved sin behandling av saken og i informasjonene til klienten. Hvis dette ikke hadde vært oversett, ville det ha vært anledning til å skaffe seg rede på utbetalingstidspunktet tidsnok til å kunne få inngitt forliksklage i tide. Riktignok henvendte advokatfullmektig D seg til Vesta ved telefon kort etter at oppdraget var mottatt, for å få rede på både utbetalt beløp og utbetalingstidspunktet. Men opplysninger ble nektet under henvisning til taushetsplikt overfor C som kunde. Og D ga seg med dette. Det synes klart at denne henvendelsen utelukkende hadde til hensikt å skaffe opplysninger om det krav som skulle rettes mot C når det gjaldt hovedstol og påløpet av renter. Det synes mindre sannsynlig at Vesta ville ha nektet å gi opplysningene, hvis advokatfirmaet skriftlig hadde bedt om dem med redegjørelse for at det gjaldt opplysninger til bruk i en eventuell rettssak mot C. A har heller ikke forsøkt å føre noe bevis for at Vesta i tilfelle ville ha stilt seg slik etter sin praksis i lignende tilfeller.

Når forliksklage ikke ble inngitt tidsnok, skyldtes dette derfor en profesjonell feil fra advokatfirmaets side. Feilen lå på et område hvor det må stilles strenge krav til en advokats påpasselighet, nemlig foreldelsesreglene. Klienten måtte ha rett til å vente mer av advokatfirmaet enn det som ble prestert her i betraktning av at advokatfirmaet beregnet seg vanlig salær for sin ytelse. Det ville være å strekke advokatens ansvarsfrihet for langt, hvis en nektet klienten erstatning i dette tilfellet.

B's krav om erstatning tas derfor til følge i samsvar med hans påstand. En nevner her at A ikke har reist noen innsigelse mot beregningen av erstatningsbeløpet eller rentekravet.

Når det gjelder saksomkostninger, kan en ikke se at saken i faktisk eller rettslig henseende var så tvilsom at A hadde fyldestgjørende grunn til å se saken prøvet for retten. B tilkjennes derfor saksomkostninger etter hovedregelen i tvml. §172. B's prosessfullmektig har i salæroppgave som motparten ikke har hatt noe å bemerke til, krevet dekning av saksomkostninger med ialt kr.

Side:965

20 040,-, herav kr. 12 500,- i salær. En har ikke noe å bemerke her, og tilkjenner saksomkostninger i samsvar med oppgaven. - - -