RG-1990-1247 (1)

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1989-12-15
Publisert:	RG-1990-1247 *
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1987-00596 D, hl.nr. 919/87 og LE-1987-00595 D, hl.nr. 917/87.
Parter:	Ankende part: Trygve Benjaminsen A/S. (Prosessfullmektig: Advokat J.E. Grevstad, Blommenholm). Motpart: Staten v/Forbruker- og administrasjonsdepartementet. (Prosessfullmektig: Advokat Harald S. Kobbe, Oslo). Ankesak nr. 595/87, hl.nr. 917/87. Ankende part: Staten v/Forbruker- og administrasjonsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Harald S. Kobbe, Oslo). Motpart: Norsk Teknisk Byggekontroll A/S (Prosessfullmektig: H.r.advokat Arne Bech, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann. Lagdommer Gunvald Gussgard. Ekstraord. lagdommer Astrid Will Monsen 2 fagkyndige meddommere
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §174

Saken gjelder erstatningskrav i kontraktsforhold. Trygve Benjaminsen A/S, som er autorisert entreprenør, hevder at Staten som byggherre har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet.

Statens Bygge- og Eiendomsdirektorat sendte 16. juli 1984 ut innbydelse til anbud på pelearbeider i forbindelse med oppføring av nytt ekspedisjonsbygg i Stavanger lufthavn, Sola. Trygve Benjaminsen A/S la inn anbud. Det innkom i alt 5 anbud innen fristens utløp, 14. august 1984. Trygve Benjaminsen A/S ble innkalt til møte 12. september 1984. Bestilling ble meddelt 17. september 1984. Arbeidet skulle etter avtalen igangsettes 1. oktober 1984 og ferdigstilles innen 1. januar 1985 med jevn fremdrift. I brev av av 30. oktober og 3. november 1984 underrettet entreprenøren byggeledelsen om at det var oppstått uforutsette problemer og krevet dekning av merkostnader. Entreprenøren ble - for å holde fremdriftsplanen - av byggeledelsen pålagt å sette inn en ekstra rigg og styrke bemanningen. Partene kom ikke til enighet om tilleggsgodtgjørelse. Oppdraget ble avsluttet 14. desember 1984.

Trygve Benjaminsen A/S tok 6. august 1985 ut stevning ved Oslo byrett. Norsk Teknisk Byggekontroll A/S erklærte som geoteknisk konsulent hjelpeintervensjon. Staten reiste spørsmålet om regressansvar, men Norsk Teknisk Byggekontroll A/S var på dette tidspunkt ikke villig til å erkjenne ansvar. Staten tok deretter ut stevning mot Norsk Teknisk Byggekontroll A/S 19. januar 1987.

Oslo byrett forente de to saker til felles behandling og avsa 9. juni 1987 dom med følgende slutning:

"I sak 1496/85

1. Staten ved Forbruker- og administrasjonsdepartementet frifinnes.

2. Trygve Benjaminsen A/S dømmes til å betale saksomkostninger til Staten ved Forbruker- og administrasjonsdepartementet på kr. 78.000,- - kronersyttiåttetusen-.

I sak 143/87

1. Norsk Teknisk Byggekontroll A/S frifinnes.

2. Staten ved Forbruker- og administrasjonsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger til Norsk Teknisk Byggekontroll A/S med kr. 30.000,- - kronertredvetusen -.

Oppfyllelsesfristen i begge sakene settes til 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom."

Trygve Benjaminsen A/S har i rett tid påanket byrettens dom i sak 1496/85. Staten har tatt til motmæle og etter meddelt oppreisning påanket byrettens dom i sak 143/87. Norsk Teknisk Byggekontroll A/S har tatt til motmæle.

De to ankesaker, h.h.v. 596 og 595/87 ble i lagmannsretten forent til felles behandling. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 28-30. november 1989. Retten ble satt med 2 meddommere med sakkunnskap i geoteknikk/pelefundamentering/anleggsentreprise. For Trygve Benjaminsen A/S møtte advokat J.E. Grevstad, for Staten møtte, i kommisjon for Regjeringsadvokaten, advokat Harald S. Kobbe, og for Norsk Teknisk Byggekontroll A/S møtte h.r.advokat Arne Bech. Det ble avhørt 3 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

Trygve Benjaminsen A/S har i hovedsak anført:

Statens geotekniske konsulent, Norsk Teknisk Byggekontroll A/S (heretter betegnet konsulenten), besørget i tidsrommet 20-27. mars 1984 prøvepeling på byggeplassen, og det ble satt opp peleprotokoller. Disse fulgte ikke anbudsdokumentene. Protokollene ville gitt bedre grunnlag for anbudsregningen; grunnforholdene og tidsforbruket til nedramming av peler ville vært mer inngående belyst.

Den geotekniske rapport som var vedlagt anbudsinnbydelsen, ga ingen advarsler om ekstreme grunnforhold. Samtlige anbydere undervurderte derfor vanskelighetene. Staten hadde ikke rimelig grunn til å holde peleprotokollene tilbake og må anses å ha utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Byggherren har ansvaret for mangelfullt anbudsgrunnlag, jfr. Norsk Standard 3401 pkt. 10.

Først i byggemøte 8. oktober 1984 ble Trygve Benjaminsen A/S (heretter betegnet entreprenøren) meddelt tillatt fallhøyde for nedrammingsloddet, 0,2 meter. Byggherren visste i motsetning til entreprenøren at dette innebar et meget høyt slagantall. Entreprenøren godtok fallhøyden fordi han oppfattet rammeinstruksen som et pålegg med bestemmelse om senere justering av fallhøyden.

Fallhøyden ble imidlertid ikke justert. Dette var i strid med anbudsforutsetningene, og byggherrens geotekniske konsulent burde ha sørget for justering selv om entreprenøren ikke krevet det. Byggherren må hefte for sin konsulent.

De første dager under oppstartingen av arbeidet ble 11 peletopper knust. Årsaken var ikke klar, men entreprenøren skiftet slaghette og hadde senere ikke flere knusingsuhell enn det normale. Det viste seg imidlertid også meget snart at nedrammingen krevet uforholdsmessig og uventet mange slag. Gjennomsnitt for hele oppdraget var 9.64 mm synk pr. slag. I krav av 30. oktober 1984 tok entreprenøren dette problem opp med byggelederen. Selv trodde han forklaringen lå i grunnforholdene. Konsulenten, som ble rådspurt av byggeledelsen, burde ha skjønt at fallhøyden var årsaken og lempet på restriksjonene. Fallhøyden kunne uten risiko vært hevet til 0,4 - 0,5 meter. Oppdraget var meget sterkt byggherrestyret. Byggherren må ha ansvaret for sine beregninger, og han burde ha følt ansvar for entreprenøren. Det var derfor uaktsomt av konsulenten ikke å reagere på entreprenørens vanskeligheter ved å ta initiativ til hevning av fallhøyden. Egentlig burde dette vært gjort så snart man hadde ryddet av vegen problemet med knusing av peletopper. Da ville entreprenøren ha kunnet nytte normal fallhøyde fra ca. 20. oktober 1984, spart tid og unngått tap.

Byggherren kan ikke høres med at man var usikker på pelekvaliteten. Pelene kom fra en velrenommert leverandør, og kvaliteten var entreprenørens ansvar. Større fallhøyde ville også vært fordelaktig for byggherren, idet et lavere slagantall medfører mindre fare for utmatting av pelene.

Som følge av de begåtte feil og bristende forutsetninger mener den ankende part seg berettiget til å kreve godtgjørelsen for hele oppdraget inklusiv merarbeid fastsatt på grunnlag av anvendt tid. Entreprenøren hadde ikke vært nødt til å sette inn flere maskiner om ikke fallhøyderestriksjonene hadde hemmet fremdriften.

Trygve Benjaminsen A/S har for lagmannsretten medlagt slik påstand:

"Staten v/Forbruker- og administrasjonsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Benjaminsen A/S kr. 1.140.279,- med tillegg av 18% rente p.a. fra 12. februar 1985 til betaling skjer, samt sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."

Staten har i hovedsak anført:

Man aksepterer at byggherren erstatningsrettslig identifiseres med og hefter for konsulenten. Ansvar bestrides fordi denne ikke har utvist uaktsomhet.

Peleprotokollene ble ikke holdt tilbake. Byggherren fant med rette at grunnforholdene var dekkende beskrevet i konsulentens rapport av 25. juni 1984, som var vedlagt anbudsinnbydelsen og bl.a. refererte til prøvepelingen. Også rammeinstruks med angivelse av maksimal rammeenergi var vedlagt innbydelsen. Anbudsinnbydelsen tilbød tilleggsopplysninger på anmodning. Entreprenøren ba ikke om å få se peleprotokollene før 8. desember 1984, da arbeidet nærmet seg sin avslutning. Hans forklaring viser at han heller ikke studerte konsulentrapporten fra juni tilstrekkelig grundig og derfor grovt undervurderte nødvendig tidsforbruk pr. pel.

Skulle retten likevel gi den ankende part medhold på dette grunnlag, må tapet iallfall anses begrenset til kr. 80.000,- som var prisforskjellen til nest laveste anbud. Om den ankende part hadde kommet frem til en høyere anbudssum på grunnlag av opplysningene fra prøvepelingen, ville han ikke fått bestillingen.

Spørsmålet om fallhøyden ble først tatt opp etter at arbeidet var avsluttet og Norges Geotekniske Institutt var rådspurt. Det ble bragt inn i saken ved prosesskrift av 6. februar 1987.

Det synes å være enighet om at verken byggherren eller konsulenten kan klandres for i utgangspunktet å ha fastsatt en fallhøyde på 0,2 meter. Det var grunn til å utvise forsiktighet i åpningsfasen, bl.a. av hensyn til byggets spesielle art og formål. Det var tale om ekspedisjonsbygget på en av våre hovedflyplasser. Setningsrisiko og fremtidig bruk krevet god fundamentering. Heller ikke NGI har bestridt dette. Det er erkjent at entreprenøren ikke hadde innsigelser da rammeinstruksen ble gjennomgått i første byggemøte.

Uhell med knusing av peletopper i arbeidets aller første fase og uten at entreprenøren var villig til å innrømme feil ga grunnlag for varsomhet også i fortsettelsen. Først 7. november 1984 visste man at de 11 pelene ikke var påført ytterligere skader. Entreprenøren hadde på kort varsel før anleggsstart skiftet peleleverandør, og det ble ikke før primo november, fem uker etter kontraktsfestet oppstarting, lagt frem slik kvalitetsdokumentasjon for pelene som anbudskontrakten forutsatte. Konsulenten hadde overfor byggherren ansvar for kvalitetskontroll. Entreprenøren tok aldri under arbeidets gang opp spørsmålet om å øke fallhøyden. I brev av 30. oktober 1985 viste han til fremdriftssvikten, men var da bare opptatt av at grunnforholdene måtte være annerledes enn opplyst i anbudsinnbydelsen. I det hele ga entreprenøren inntrykk av ikke å beherske situasjonen.

Det kan i denne situasjon ikke anses uaktsomt av konsulenten at han lot være å ta opp spørsmålet om å heve fallhøyden. Han kan ikke klandres for uriktig vurdering av fallhøyden. Situasjonen på stedet var uklar og oppfordret til forsiktighet. Fremdriftsplan og kvalitetskrav var prioritert. Etterfølgende beregninger med grundig databehandling og uten tidspress kan ikke tjene som sammenligningsgrunnlag for vurderinger og skjønn i en kritisk anleggssituasjon. Om det hadde vært så opplagt at fallhøyderestriksjonene var problemet som entreprenøren nå gir uttrykk for, burde han jo også selv ha trukket denne slutning. Entreprenøren kan ikke høres med at fallhøyden er noe byggherren alene avgjør. Han har selv interesse av produksjonen og må derfor ha plikt til selvstendig vurdering og initiativ når det gjelder et så viktig spørsmål som fallhøyden. Som spesialfirma og autorisert entreprenør kan man ikke fraskrive seg slikt ansvar. Man kan heller ikke overlate det til byggherrens konsulenter. Er man i tvil, må man engasjere egen konsulent, slik Trygve Benjaminsen A/S også senere gjorde. Aktsomhetskravet til byggherren må fastlegges i overensstemmelse med Høyesteretts standard i Rt-1978-482, se særlig side 486/487.

Skulle retten likevel komme til at det foreligger uaktsomhet på byggherresiden, kan tapsberegningen iallfall ikke baseres på at anbudskontrakt og enhetspriser settes ut av kraft og erstattes av krav på godtgjørelse for anvendt tid. De nå fremlagte timelister lar seg overhodet ikke kontrollere.

En enkel og for entreprenøren fordelaktig beregninsmodell vil være å anslå behovet for slagserier under forutsetning av maksimal fallhøyde og yte erstatning for den tid som er medgått til slagserier utover dette. Antar man at fallhøyden burde vært hevet fra 5-10. november 1984 gjensto ca. 2/3 av pelingen, ca. 300 peler. Regner man 1 times forsinkelse pr. pel og en timesats på kr. 825,- vil erstatningskravet da komme opp i ca. 250.000,- kroner. Herfra må trekkes ekstra godtgjørelse for innspart hardramming. De målinger som i tilfelle ville bli nødvendige for å undersøke mulige peleskader, må også belastes den ankende part.

Staten har i ankesak nr. 596/87 nedlagt slik påstand:

1. "Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Forbruker- og administrasjonsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

I ankesak nr. 595/87 mot Norsk Teknisk Byggekontroll A/S har Staten i hovedsak anført:

Staten aksepterer overfor Trygve Benjaminsen A/S å la seg identifisere med sin geotekniske konsulent og hefte for dennes feil. Staten må imidlertid også da kunne gjøre regresskrav gjeldende for eventuelle feil fra konsulentens side. Byrettens omkostningsavgjørelse var uriktig, idet Norsk Teknisk Byggekontroll A/S verken før saksanlegget eller etter at Trygve Benjaminsen A/S i prosesskrift av 6. februar 1987 hadde bragt inn fallhøydespørsmålet, var villig til å ordne regressansvaret ved avtale, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd i f.

Staten har for lagmannsretten i ankesak 595/87 nedlagt slik påstand:

1. "Norsk Teknisk Byggekontroll A/S dømmes til å erstatte staten v/Forbruker- og administrasjonsdepartementet det beløp Trygve Benjaminsen A/S måtte bli tilkjent i sak nr. 596/87 og slik at Norsk Teknisk Byggekontroll A/S også idømmes statens omkostninger i forbindelse med nevnte sak.

2. Norsk Teknisk Byggekontroll A/S tilpliktes å erstatte staten v/Forbruker- og administrasjonsdepartementet saksomkostninger for byrett og for lagmannsrett."

Norsk Teknisk Byggekontroll A/S har for lagmannsretten innrømmet regressansvar dersom Staten finnes ansvarlig for feil begått av konsulenten. Inntil 6. februar 1987 var det feil ved anbudsinnbydelsen entreprenøren baserte sitt krav på, og det var da ikke grunnlag for regress. Anførselen om fallhøyden ble tatt opp etter at Staten hadde reist sitt regressøksmål. Norsk Teknisk Byggekontroll A/S kan derfor ikke klandres for at det kom til sak.

Byrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående.

Realitetsanførslene fra Staten må være tilstrekkelig grunnlag for også å frita Norsk Teknisk Byggekontroll A/S for ansvar. Anbudet fra Trygve Benjaminsen A/S hviler åpenbart på altfor optimistiske anslag over tidsforbruk til nedramming. Entreprenøren må selv ha ansvar og risiko for at hans beregninger bygger på tilgjengelig anbudsmateriale. Byggherrens motiv for prøvepeling var å klarlegge bæreevnen, ikke å fremskaffe forutsetninger for anbudsregning. Hadde entreprenøren tatt opp fallhøyden i samsvar med sin reklamasjonsplikt, jf. NS 3401 pkt. 8.7, ville spørsmålet ha blitt løst.

Norsk Teknisk Byggekontroll A/S bestrider Statens adgang til å medta i et eventuelt regressansvar de saksomkostninger Staten påføres i forholdet til entreprenøren.

Norsk Teknisk Byggekontroll A/S har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"Norsk Teknisk Byggekontroll A/S frifinnes. Staten v/forbruker- og administrasjonsdepartementet betaler sakens omkostninger."

Lagmannsretten bemerker:

Retten er enig med byretten i at det ikke kan anses uaktsomt av byggherren å unnlate å ta med peleprotokollene fra mars 1984 ved utsendelse av anbudsdokumentene. Rapporten fra Norsk Teknisk Byggekontroll A/S av 25. juni 1984, som var vedlagt anbudsinnbydelsen, ga etter det som er opplyst i saken en god beskrivelse av grunnforholdene. Prøvepelingen er omtalt i rapporten. Det fremgikk av anbudsinnbydelsen at tilleggsopplysninger ville bli tilstillet på anmodning. Protokollene inneholdt ingen opplysninger som sto i strid med rapporten. Byggherren har etter rettens mening utøvet et rimelig skjønn ved utvalget av anbudsmateriale og kan ikke antas å ha hatt til hensikt å holde tilbake opplysninger.

Lagmannsretten er imidlertid ved vurderingen av fallhøyderestriksjonene kommet til et annet resultat enn byretten.

Byggherrens fastsettelse av fallhøyden er resultatet av en avveining mellom på den ene side risikoen for trykk- og strekkskader ved for stor fallhøyde og på den annen side risikoen for utmattingsskader som følge av det økte slagantall ved liten fallhøyde. Lagmannsretten finner det her i saken ikke kritikkverdig å operere med lav fallhøyde i oppstartingsfasen. En fallhøyde på 0,2 meter var riktignok etter forholdene uvanlig lav, men det kan anføres gode grunner for forsiktig ramming i startfasen. Derimot mener lagmannsretten at byggherren etter en tids drift kunne og burde ha økt fallhøyden. Omkring månedsskiftet oktober/november 1984, da ca. 2/3 av pelingen gjensto, var det slutt på uhellene med knusing av peletopper. Årsakene til toppknusingen var rimelig klarlagt - det var ikke skjedd noe usedvanlig etter at slaghetten var skiftet ut. Dokumentasjon for pelekvaliteten var fremlagt. Ingen erfaringer tydet på mangler ved pelene. Entreprenøren henvendte seg til byggeledelsen og klaget over dårlig fremdrift.

En samlet faglig vurdering på dette tidspunkt ville etter rettens mening gitt som resultat at restriksjonene uten fare kunne lempes noe. Man kunne etter rettens vurdering uten synderlig risiko ha tillatt fallhøyder på opp til 0,5 meter de øverste 10 meter, hvor det var sand, og heller fastsatt en lavere grense for leirskiktet under. Eventuelle skader ville straks kunne konstateres ved pelemålinger.

Etter bevisførselen i lagmannsretten finner retten å måtte legge til grunn at byggherren måtte forstå at den svake fremdrift skyldtes fallhøyderestriksjonene og ikke - som entreprenøren trodde - at grunnforholdene var annerledes enn beskrevet i anbudsdokumentene. Fallhøyden burde derfor etter lagmannsrettens mening på grunnlag av en samlet vurdering på dette tidspunkt vært tillatt hevet fra 0,2 meter til 0,4-0,5 meter.

Byggherren og konsulenten har vist til at entreprenøren ikke tok opp spørsmålet. Retten finner dette klanderverdig av entreprenøren, jf. nedenfor, men kan ikke se at det fritar byggherren for hans ansvar. Konsulenten måtte være klar over at han i åpningsfasen hadde vært svært forsiktig og burde tatt hensyn til muligheten for at entreprenøren følte seg mer bundet av restriksjonene enn byggherren forutsatte. Entreprenørens klager over fremdriften viste at han ikke var på det rene med årsaksforholdet. Retten finner at konsulenten i denne fase burde opptrådt mer aktivt ved selv å ta initiativet til drøftelse av fallhøyde og lodd. Retten legger til grunn at et slikt initiativ ville ha ført til revisjon av fallhøyden.

Konsulentens passivitet i denne fase må etter rettens oppfatning anses erstatningsbetingende. Det er ikke omtvistet at byggherren hefter for den geotekniske konsulent.

Entreprenøren har krevet hele oppdraget dekket etter regning. Byggherrens uaktsomhet gir ikke grunnlag for et slikt krav. Det tap som ut fra kravet til årsakssammenheng kan kreves dekket, begrenser seg etter rettens mening til merutgiftene ved slagserier som ville vært innspart om fallhøyden var blitt justert for de siste ca. 300 peler. Innsparingsmuligheten settes skjønnsmessig til 1 time pr. pel. Partene er enige om en timesats på kr. 825,-. Avrundet oppad utgjør dette kr. 250.000. Herfra må trekkes et skjønnsmessig fastsatt beløp på kr. 50.000 for hardramming som nå er betalt, men med økt fallhøyde ville bortfalt. Retten har ikke gjort fradrag for pelmålinger. Om fallhøyden var blitt hevet og målinger foretatt, ville det etter rettens mening ikke bli funnet skader, og kostnadene ved målingen skulle i så fall etter kontrakten vært båret av byggherren.

Også entreprenøren har imidlertid etter lagmannsrettens mening utvist uaktsomhet. Etter bevisførselen legger retten til grunn at han ikke forsto at fremdriftssvikten skyldtes fallhøyderestriksjonene. Som autorisert entreprenør med erfaring fra pelefundamentering burde han etter rettens mening forstått dette. I det minste burde han ha reagert ved å engasjere egen konsulent. Han kan ikke ut fra entreprisepraksis høres med at fallhøydefastsettelsen ensidig var byggherrens ansvar og risiko. Ut fra de krav om aktsomhet og samarbeid som må gjelde i entrepriseforhold av denne art måtte han ha både rett og plikt til å ta spørsmålet om justering av fallhøyden opp med byggherren. Dette ville etter rettens mening - som foran anført - ha ført til lempning av restriksjonene.

Retten finner derfor at erstatningen bør nedsettes. Etter en samlet vurdering av skadelidtes adferd, adferdens betydning, skadens omfang og forholdene ellers fastsettes nedsettelsen til 2/5, jf. lov om skadeserstatning §5-1.

Trygve Benjaminsen A/S blir etter dette å tilkjenne et erstatningsbeløp på kr. 120.000,- med lovens renter. Utgangspunktet for renteberegningen, 12. februar 1985 er ikke omtvistet. Lovlige renter beregnes fra 12. februar 1985 til 1. februar 1986 etter 15% p.a, deretter med 18% p.a. til betaling skjer.

Saksomkostninger ankesak 596/87.

Trygve Benjaminsen A/S har fått medhold i at Staten er erstatningsansvarlig, men det tilkjente beløp ligger meget langt under påstandsbeløpet. Saken må derfor anses dels vunnet, dels tapt. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, bør hver av partene bære sine omkostninger for byrett og lagmannsrett. Retten finner ikke grunn til å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd.

Ankesak nr. 595/87.

På bakgrunn av det årsaksforhold retten har lagt til grunn er det for lagmannsretten ikke omtvistet at Norsk Teknisk Byggekontroll A/S er regressansvarlig for det beløp Staten pålegges å betale Trygve Benjaminsen A/S. Det er imidlertid omtvistet hvorvidt regresskravet i tillegg til dette bør omfatte Statens omkostninger i saken mot entreprenøren.

Retten finner at dette krav står i årsakssammenheng med konsulentens erstatningsbetingende uaktsomhet og må dekkes for at Staten skal holdes skadesløs. For lagmannsretten har advokat Kobbe i denne sak fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr. 51.000,-. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven. For byretten fremla advokat Kobbe omkostningsoppgave pålydende kr. 163.000,-. Byretten tilkjente Staten kr. 78.000,-, og Staten har for lagmannsretten akseptert denne nedsettelse. Statens regresskrav blir etter dette å utvide med ialt kr. 129.000,-.

Saksomkostninger ankesak nr. 595/87.

Staten har fått medhold i sitt regressøksmål mot Norsk Teknisk Byggekontroll A/S og bør tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, jf. tvistemålsloven §172 første ledd, jf. §180 annet ledd. Advokat Kobbe har for lagmannsretten fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr. 5.000,-, for byretten pålydende kr. 5.000,-. Hertil kommer gebyrer med kr. 7.440,-. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven, og retten legger denne til grunn.

Dommer er enstemmig.

Domsslutning:

Ankesak nr. 596/87.

1. Staten v/Forbruker- og administrasjonsdepartementet dømmes til å betale Trygve Benjaminsen A/S 120.000 - etthundreogtjuetusen - kroner med 15% rente p.a. fra 12. februar 1985 til 1. februar 1986 og 18% rente p.a. fra 1. februar 1986 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes verken for byrett eller lagmannsrett.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.

Ankesak nr. 595/87.

1. Norsk Teknisk Byggekontroll A/S dømmes til å betale Staten v/Forbruker- og administrasjonsdepartementet 249.000 - tohundreogførtinitusen - kroner med renter av 120.000 - etthundreogtjuetusen - kroner etter 15% p.a. fra 12. februar 1985 til 1. februar 1986 og 18% p.a. fra 1. februar 1986 til betaling skjer.

2. Til dekning av saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Norsk Teknisk Byggekontroll A/S til Staten v/Forbruker- og administrasjonsdepartementet 17.440 - syttentusenfirehundreogførti - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.