RG-1990-697

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1989-11-15
Publisert:	RG-1990-697
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 15. november 1989 i sak nr. 2/1989
Parter:	Storelvfisk A/S (advokat Atle Standal) mot 1. May Karin Meisingset og 2. Tore L. Meisingset (advokat Edvard T. Eide).
Forfatter:	Lagdommer Kjell Buer med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §362, Skjønnsprosessloven (1917) §32, §54a, Vassdragsloven (1940) §126, §17, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §6, §14, §15, Vassdragsloven (1940), §4, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Nordmøre herredsrett avhjemlet 24. september 1988 skjønn i sak 3/1987 B.

Saksøker var Storelvfisk A/S, Meisingset - saksøkt, en rekke grunneiere/rettighetshavere ved Hanemsvatnet og Storelva på Meisingset i Tingvoll kommune. Skjønnet omfattet opprinnelig 20 takstnummer. Under saksforberedelsen ble skjønnet hevet som forlikt for 14 takstnummer etter at saksøkeren hadde akseptert visse tiltak som sikret fisket i elva og vannet.

Skjønnet gjaldt erstatningsfastsettelse i forbindelse med at Storelvfisk A/S den 9. september 1985 i henhold til vassdragslovens §17 jfr. §126 hadde fått rett til å ekspropriere nødvendige rettigheter for anlegg og drift av vannverk med Hanemsvatnet som kilde til vannforsyning av sitt settefiskanlegg.

Ved herredsrettens skjønn ble det ikke tilkjent erstatning til de 6 grunneiere/rettighetshavere som var behandlet i saken.

Takstnr. 1, Tore L. Meisingset og takstnr. 3, May Karin Meisingset har den 23. november 1988 rettidig krevet overskjønn. Storelvfisk A/S

Side:698

har avgitt tilsvar 6. januar 1989.

Overskjønnsforhandlingene fant sted på Tingvoll den 16. august 1989. Det ble foretatt befaring av vanninntaket ved Hanemsvatnet, settefiskanlegget tilhørende Storelvfisk A/S samt nedlagt kraftstasjon tilhørende takstnr. 1 og 3. Under overskjønnsforhandlingene møtte siv.ing. Erik Ræstad som privatengasjert sakkyndig vitne for de saksøkte.

For overskjønnet har de saksøkte frafalt sin anførsel om at ekspropriasjonvedtaket er ugyldig. For øvrig står saken likedan for lagmannsrett som for herredsrett. Det er enighet om at overskjønnet skal bygge på de samme skjønnsforutsetninger som underskjønnet. Disse er formulert slik:

«Det eksproprieres rettigheter til vannforsyning fra Hanemsvatnet i Tingvoll kommune i henhold til Fylkesmannen i Sør-Trøndelag sitt vedtak av 9.9.85 og på de vilkår som fremgår av dette vedtak, stadfestet av Miljøverndepartementet i vedtak av 16.10.86.»

Når det gjelder de vilkår som er fastsatt i forbindelse med ekspropriasjonstillatelsen viser lagmannsretten til fylkesmannens vedtak av 9.9.1985 inntatt i herredsrettens skjønn på 4 til og med 6.

De saksøkte (takstnr. 1 og 3) har i det vesentlige anført: - - -

De saksøkte har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet fremmes.

2. Storelvfisk A/S tilpliktes å betale omkostningene ved overskjønnet herunder omkostninger for lagmannsrett.»

Storelvfisk A/S har i det vesentlige anført: - - -

Storelvfisk A/S har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet fremmes.

2. De tilkjente saksomkostninger til de saksøkte fastsatt av herredsretten, reduseres vesentlig og fastsettes etter rettens skjønn.

3. De saksøkte pålegges helt eller delvis, fastsatt etter rettens skjønn, å erstatte saksøkers saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten vil bemerke:

Ekspropriasjonsvedtaket gjelder vannuttak fra Hanemsvatnet. I ekspropriasjonsvedtaket av 9. september 1985 er vannuttaket maksimert slik:

I mai måned inntil 9 m3 /min

I juni måned inntil 1,5 m3 /min

I juli og august måneder inntil 2,3 m3 /min

I perioden fra 1. sept. 2,3 m3 /min økende til 9,0 m3 /min pr. 1. mai.

Minstevannføringen i Storelva var dog forutsatt til 3,0 m3 /min (50 l/sek.).

I brev av 25. oktober 1985 til Miljøverndepartementet anfører fylkesmannen i Sør-Trøndelag (settefylkesmannen) blant annet følgende vedrørende ekspropriantens vannbehov og Hanemsvatnets kapasitet (brevets 2):

«Storelvfisk A/S' vannbehov er noe i underkant av 5 m3 /min i middel over året. Iflg. søknadens vedlegg 6 er avløpet i middelåret ved Hafstadsvatnets utløp (25 km2 ) ca. 56 m3 /min. For Hanemsvatnet blir tilsvarende avløp for (25 + 21) km2 nedbørfelt ca. 103 m3 min. Settefiskanleggets vannbehov utgjør derved:

Side:699

5.0. 100 / 103 = 4,8%

Iflg. NVE's avløpskart kan midlere årsavløp antas til 40 l/sek. km2 som ved Hanemsvatnets utløp tilsvarer 110 m3 /min. Ved denne beregning utgjør Storelvfisk A/S' vannbehov

5.0. 100 / 110 = 4,5% av midlere årsavløp.

Settefiskanleggets vannbehov er minst i sommerperioden juni-sept. og ut fra de foreliggende hydrologiske data i søknaden skulle tilrenningen i denne perioden tilfredsstille settefiskanleggets behov og sikre en viss minsteavrenning til elva selv i et tørrår. Det er her tatt utgangspunkt i dagens utnyttelse av vassdraget.»

Selve vannuttaket skjer via ledning som går fra Hanemsvatnet til settefiskanlegget beliggende ved Storelva.

På bakgrunn av bevisføringen legger lagmannsretten prejudisielt til grunn at takstnr. 1 og takstnr. 3 disponerer fallrettighetene i Storelva, herunder rett til å regulere Hanemsvatnet. Reguleringsdammen mellom Hanemsvatnet og Storelva tilsier en regulering på ca. 1,2 m. De eiendommer som representeres av takstnr. 1 og 3 har frem til 1970 utnyttet fallet til kraftverksproduksjon. I 1970 ble produksjonen nedlagt. Siden nedleggelsen er det ikke foretatt påvislig vedlikehold av kraftstasjonsbygningen med utstyr, slik at anlegget i dag fremstår som forfalt.

De takstnummer som har begjært overskjønn berøres av ekspropriasjonsvedtaket ved at vann fjernes fra Hanemsvatnet i ledning. Partene er enige om at uttaket reduserer midlere avløp fra vannet med de tallstørrelser som er referert i fylkesmannens brev av 25. oktober 1985 - inntatt på foregående side.

Utgangspunktet er at grunneierne/rettighetshaverne skal ha dekket det økonomiske tap som redusert vannføring påfører eiendommene og deres rettigheter. Tapet skal vurderes i henhold til ekspropriasjonsvederlagsloven av 6. april 1984 nr. 17 supplert av eventuelle særbestemmelser i vassdragsloven av 15. mars 1940 nr. 3. Det vises for øvrig til Rt-1986-430.

Grunneierne har påstått erstatning tilkjent etter den høyeste verdi - salgsverdi eller bruksverdi - jfr. vederlagslovens §4. Lagmannsretten behandler de enkelte krav nedenfor.

1. Tap fordi eget settefiskanlegg ikke tillates anlagt i vassdraget.

De saksøkte planla på begynnelsen av 1980-tallet et eget settefiskanlegg. I august 1984 stiftet de selskapet Meisingset Kraft og Settefisk A/S. Den 19. februar 1985 søkte selskapet om konsesjon for drift av settefiskanlegg i vassdraget. Søknaden er senere avslått. Begrunnelsen for avslaget er at fiskerimyndighetene ikke ønsket flere settefisk/oppdrettsanlegg i vassdraget av hensyn til smittefaren ved sykdommer.

De saksøkte har anført at de som rettighetshavere til elva ville ha

Side:700

kunnet påregne tillatelse til settefiskproduksjonen dersom slik konsesjon og senere ekspropriasjonstillatelse ikke var gitt til Storelvfisk A/S. Det må derfor være relevant å kreve erstatning for at slik produksjon ikke kom i gang.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det ingen erstatningsrelevant årsakssammenheng mellom konsesjonsnektelsen og det forhold at Storelvfisk A/S er gitt ekspropriasjonstillatelse til vannuttak.

Konsesjon for settefiskanlegg avgjøres av fiskeri myndighetene i henhold til gjeldende lovgivning. Avgjørelse om tildeling - eller nektelse av slik konsesjon kan ikke prøves av skjønnet, men må eventuelt reises for de ordinære domstoler dersom man mener vedtaket er ugyldig.

I den foreliggende sak er det gitt ekspropriasjonstillatelse til vannuttak. Vedtaket forhindrer ikke at andre kan ta ut vann i henhold til vassdragslovens regler, eventuelt at det gis ekspropriasjonssamtykke til nye vannuttak. Med det avløp vassdraget årligårs «produserer» vil vann som substans ikke være noen mangelfaktor til vannforsyning. Det er følgelig ingen årsakssammenheng mellom ekspropriasjonsvedtaket og det forhold at de saksøkte ikke får tillatelse til å drive settefiskproduksjon i vassdraget. Tap basert på ikke oppstartet settefiskproduksjon tilkjennes ikke.

2. Tap basert på ødelagt mulighet til å selge vann til settefiskanlegg.

Erstatningspåstanden må forstås slik at de saksøkte krever erstatning fordi de har mistet muligheten til å levere vann til settefiskanlegg i vassdraget. Det er vist til eksempler på avtaler mellom grunneiere/rettighetshavere og fiskeoppdrettere hvor det betales for uttak av vann. Det er dessuten vist til Sunnfjord herredsretts skjønn av 23. september 1986 (sak 20/1985 B - avtaleskjønn).

Lagmannsretten kan ikke se at de saksøkte har krav på erstatning for tapt salgsmulighet av vann som substans.

Dette standpunkt bygger på følgende grunnlag som hver for seg utelukker en slik tapsberegning/vurdering.

A. Ifølge ekspropriasjonserstatningsloven av 6. april 1984 nr. 17 §5 tredje ledd skal man ved en salgsverdivurdering se bort fra den verdipåvirkning som skapes ved det tiltaket eller den virksomhet som begrunner ekspropriasjonsvedtaket.

Den «verdi» vannet har fått i nåværende sak er nettopp skapt gjennom det behov settefiskanlegget har for vann. Uten settefiskanlegg - intet vannbehov og dermed heller ingen «verdi».

B. Eiendommene tilhørende takstnr. 1 og 3 har ingen særrett eller tillatelse til å utta vann fra Hanemsvatnet til vannforsyning for salg. Som grunneiere reguleres deres rett til vannforsyning i vassdragslovens §14 og §15. Rundt Hanemsvatnet grenser det en rekke eiendommer til vannet. Disse må respektere takstnr. 1 og 3's utnyttelse av fallrettighetene i Storelva med den reguleringshøyde på 1,2 m som er benyttet. Denne rett omfatter ikke uttak av vann fra innsjøen til konsumvann eller vann til industrielt - næringsmessig bruk.

C. Det er norsk tingsrettslig teori at ingen «eier» vann som substans. Ved alle de vannverksskjønn som er avhjemlet omkring i landet,

Side:701

er det normalt ikke krevet, og heller ikke tilstått erstatning for vann som substans. Tilkjent erstatning har begrenset seg til skader og ulemper grunneiere er blitt påført som følge av vannuttak med eventuelle klausuleringer. Selve vannuttaket har medført erstatningsposter som redusert fiske, ødelagte isveier, flom eller uttørringsskader, redusert utnyttelse av fallverdier o.l.

I de senere år er det inngått en del avtaler mellom grunneiere og settefiskanlegg hvor grunneiere/rettighetshavere til et vann eller vassdrag får betalt for vannuttak i forhold til uttatt vannvolum.

Lagmannsretten kan ikke se at dette endrer den ekspropriasjonsrettslige stilling for en ekspropriant. Normalt vil det kun være aktuelt med ett vannuttak til et settefiskanlegg fra et vassdrag. Lagmannsretten viser her til regelen i ekspropriasjonserstatningslovens §5 tredje ledd behandlet under pkt. A ovenfor. Det er dessuten ikke skjedd noe i rettslig forstand som tilsier at den gamle regel - at ingen eier vannet som substans ikke fortsatt er gjeldende. Når det allikevel inngås avtale mellom grunneiere/rettighetshavere og settefiskanlegg skyldes dette antakelig en vurdering fra oppdrettsnæringen forankret i økonomi. Ekspropriasjon for uttak av vann er normalt en omstendelig sak såvel innenfor forvaltningsapparatet som innen skjønnsprosessen. Det koster betydelige beløp å tilrettelegge søknader eventuelt med forutgående undersøkelser. Det er videre kostbart å avholde skjønn - eventuelt overskjønn. I tillegg er det på det rene at man må betale for skader og ulemper. Med en avtale skjærer man betydelig ned på saksbehandlingstiden og kostnadene blir raskt forutsigbare i form av et avtaleresultat. Avtaler er med andre ord et surrogat for en ekspropriasjonsprosess hvor avtageren av vann velger den raske og økonomisk forutsigbare vei dersom dette lar seg ordne i minnelighet.

3. Tap basert på redusert/ødelagt bruksutnyttelse av fallrettighetene i Storelva, eventuelt redusert salgsverdi av samme.

Takstnr. 1 og 3 har anført at de har planer om å rehabilitere kraftstasjonen som ble nedlagt i 1970. Kraftproduksjonen er tenkt utnyttet i egen settefiskproduksjon - til eget forbruk på eiernes jordbrukseiendommer - til eventuelt ny egen virksomhet (gartneri/sagbruk) og salg av overskytende kraft til det kommunale kraftlag.

Siv.ing. Erik Ræstad har etter oppdrag av de saksøkte utarbeidet en uttalelse datert 25.4.1989 vedrørende de økonomiske muligheter for rehabilitering og ny drift av kraftstasjonen. Storelvfisk A/S har ikke hatt merknader til det hydrologiske materiale uttalelsen bygger på. I sitt sammendrag anfører Ræstad at vannuttaket til Storelvfisk A/S verdimessig utgjør 4,9% av det energisalg som de saksøkte kunne oppnådd ut over forutsatt eget forbruk.

I uttalelsen foretas det en vurdering av verdien av en kraftproduksjon dersom man ser bort fra vannuttaket til Storelvfisk A/S. Basert på kraftpriser i 1989 konkluderes det med en årssum på kr. 215.530,- som representerer spart kjøp til eget forbruk samt salg av sommer- og vinterenergi til Tingvoll kommunale kraftlag. I en grovkalkyle for et rehabilitert kraftverk konkluderer Ræstad med et investeringsbehov på kr. 1.640.000,-, eller en årskostnad på ca. 196.800,-, dersom man

Side:702

bygger på en rente på 12%. Det er ikke medtatt kostnader til nye tilknytningslinjer og man har sett bort fra driftskostnader.

Etter lagmannsrettens mening er investeringene forsiktig ansatt. Når det gjelder posten bygningsmessige arbeider inkl. undervannskanal, må beløpet på kr. 60.000,- flerdobles, idet eksisterende kraftstasjonsbygning må anses som kondemnabel. Ny bygning må oppføres. Ved en korrigering av investeringskostnadene og rimelig hensyn tatt til løpende driftskostnader vil prosjektet etter lagmannsrettens oppfatning være ulønnsomt allerede på planstadiet. Dette gjelder enten man legger 1989 års priser til grunn eller det mer korrekte, prisene fra 1987 da forhåndstiltredelse ble gitt.

Lagmannsretten kan følgelig ikke se at det jfr. ekspropriasjonsvederlaglovens §6 ville ha vært påregnelig å rehabilitere/utnytte fallrettighetene til kraftproduksjon i egen regi. Lagmannsretten kan heller ikke se at grunneierne/rettighetshaverne er påført noe tap i fallrettighetenes salgsverdi, idet man heller ikke anser det påregnelig at andre ville være villig til å kjøpe fallrettighetene for å foreta investeringer som antydet. Det vises her til ekspropriasjonsvederlagslovens §5.

Det tilkjennes derfor ikke erstatning i henhold til denne tapspåstand.

Saksomkostninger.

De saksøkte har begjært overskjønn. De har ved overskjønnet ikke oppnådd et bedre resultat enn ved underskjønnet, jfr. skjønnslovens §54a pkt. a. Lagmannsretten kan heller ikke se at underskjønnet lider av slike feil eller at avgjørelsen var så tvilsom at de saksøkte hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn, jfr. skjønnslovens §54a pkt. b. De saksøkte tilkjennes etter dette ikke saksomkostninger for lagmannsrett.

Lagmannsretten finner ikke å kunne pålegge de saksøkte å betale helt eller delvis Storelvfisk A/S' saksomkostninger, jfr. skjønnslovens §54a tredje ledd, idet man ikke anser det åpenbart urimelig av de saksøkte å begjære overskjønn.

Når det gjelder tilkjente saksomkostninger i underskjønnet, kr. 76.100,-, har Storelvfisk A/S i sitt tilsvar til lagmannsretten anført at de begjærer omkostningsbeløpets størrelse overprøvet ved overskjønnet. Det er vist til skjønnslovens §32 fjerde ledd, jfr. tvistemålslovens §362 første ledd, tredje punktum.

Under overskjønnsforhandlingene er det opplyst at saksomkostningsbeløpet fastsatt av herredsretten til kr. 76.100,- er utbetalt de saksøktes prosessfullmektig i tråd med underskjønnets slutning. Betalingen er skjedd uten forbehold av noen art. Etter lagmannsrettens oppfatning har man på dette punkt akseptert herredsrettens avgjørelse. Det kan da ikke være anledning til å «angre» på utbetalingen ved et senere tilsvarsskrift etter at motparten har begjært overskjønn. Avgjørelsen er oppfylt i tråd med herredsrettens slutning.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Storelvfisk A/S frifinnes for å betale erstatning til May Karin

Side:703

Meisingset og Tore L. Meisingset.

2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. Det tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsrett.