Rt-1986-430

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1986-04-29
Publisert:	Rt-1986-430 (143-86)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 29. april 1986 i l.nr. 68/1986
Parter:	Øvre Bjørheim sameie: 1. Jakob Bjørheim m.fl. (12 parter) (advokat Ola Brekken - til prøve) mot Strand kommune (advokat Karl Wyller).
Forfatter:	Philipson, Endresen, Skåre, Schei, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §18, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §2, §4, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §2, §4, Grunnloven (1814) §105, Vasdragsloven (1887), §17, §36, Friluftsloven (1957) §31, Oreigningsloven (1959) §1, Bygningsloven (1965) §32, §82

Dommer Philipson: Tvisten i denne sak gjelder spørsmålet om erstatning for jordbruksinteresser ved klausulering av nedslagsfelt i tilknytning til ekspropriasjon for anlegg av vannverk.

Etter søknad fra Strand kommune samtykket fylkesmannen i Rogaland 5. juli 1976 med hjemmel i vassdragsloven §17 og §18 i at kommunen fikk ekspropriere det som trengtes av vann, eiendommer og rettigheter for å bygge og drive vannverk med inntak i Regnarvatnet og herunder å sikre vannet mot å bli forurenset. Strand kommune fikk blant annet rett til å nekte bebyggelse og dyrking m.v. i nedbørsfeltet for Regnarvatn. De ankende parter er sameiere i et utmarksområde på ca 5500 dekar, Øvre Bjørheim sameie, som blir berørt av klausuleringen. Det er 12 sameiere, og de eier bruk av varierende størrelse i Bjørheimsbygd. Sameiets eiendom utgjøres av et ikke utskiftet område beliggende 200-700 meter over havet. Eierandelene er basert på gårdenes skyld.

Skjønnsbegjæring ble tatt ut for Ryfylke skjønnsrett 7. oktober 1976, og skjønn ble avsagt 2. mars 1978. For takst nr. 37 - Jakob Bjørheim m.fl., Øvre Bjørheim sameie - fant skjønnsretten at sameierne hadde lidt et økonomisk tap på kr. 165000 «som følge av nektelsen av full utbygging av de planlagte hyttefelter som igjen har ført til vanskeliggjort utnyttelse av større områder til jordbruksformål».

Skjønnet ble av Strand kommune anket til Gulating lagmannsrett for takst nr. 37. Ved Gulating lagmannsretts dom av 26. oktober 1979 ble skjønnet opphevet i den utstrekning det var påanket. Lagmannsretten la til grunn at det forelå feil rettsanvendelse for så vidt det var gitt erstatning for forbudet mot hyttebygging i nedslagsfeltet. Saken ble hjemvist til ny behandling ved skjønnsretten «til vurdering av om ekspropriasjonsinngrepet medfører ulemper for jordbruksdriften som kan kreves erstattet og eventuelt fastsettelse av erstatning for slike ulemper». Denne dom ble ikke påanket.

Ryfylke skjønnsrett avsa nytt skjønn 20. november 1981 med følgende slutning:

«Øvre Bjørheim Sameie tilkjennes ikke erstatning for tap av dyrkingsmuligheter i nedslagsfeltet for Regnarvatnet.

Strand kommune v/ordføreren betaler i saksomkostninger til Øvre Bjørheim sameie v/advokat Rolf Waage kr. 20400,- - tyvetusenfirehundre - kroner.»

Øvre Bjørheim sameie påanket skjønnet til Gulating lagmannsrett, idet det ble påberopt feil rettsanvendelse. Gulating lagmannsrett avsa dom 18. januar 1984 med denne domsslutning:

«1. Skjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til skjønnsgrunnene og lagmannsrettens domsgrunner.

Sameierne i Øvre Bjørheim sameie har påanket dommen til Høyesterett. Det er anket over rettsanvendelsen. Under ankeforberedelsen er anken utvidet til også å gjelde saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner. Ankemotparten, Strand kommune, har ikke fremkommet med innsigelser mot endringen. Ellers står saken i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Det er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å komme nærmere inn på. Den oppnevnte jordbrukssakkyndige for skjønnsretten, fylkeslandbrukssjef Einar K. Time, har forklart seg ved bevisopptak for Ryfylke herredsrett, og Jakob Bjørheim, en av sameierne, har avgitt partsforklaring.

Sameierne i Øvre Bjørheim sameie har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten tar feil når den har lagt til grunn at skjønnsretten har basert sitt resultat på to selvstendige grunnlag. Skjønnsretten har avgjort saken ut fra de retningslinjer som i rettspraksis har utviklet seg vedrørende erstatning for rådighetsinnskrenkninger pålagt ved lov eller med hjemmel i lov. Erstatning ble således nektet under henvisning til «at båndleggelsen i dette tilfelle ikke representerer et så vesentlig inngrep i eierrådigheten at det kan utløse et erstatningskrav». Det foreligger derimot ikke noe grunnlag for å slutte, som lagmannsretten gjør, at skjønnsretten også har bygget på at erstatning ikke kan tilkjennes fordi oppdyrking i det klausulerte område vil innebære en upåregnelig bruksendring etter dagjeldende ekspropriasjonserstatningslovs §4 nr. 2.

De ankende parter gjør prinsipalt gjeldende at skjønnsrettens avgjørelse bygger på feil rettsanvendelse når det som betingelse for å gi erstatning er lagt til grunn at inngrepet må være vesentlig. Det heter innledningsvis i skjønnsgrunnene:

«I denne sak gjelder det rådighetsinnskrenkninger i forbindelse med vannverk. Det er fastslått i rettspraksis at innskrenkninger i eiendomsretter som ikke går ut på avståelse ikke i sitt utgangspunkt utløser erstatningsplikt.»

Dette er uriktig. Etter rettspraksis er det på det rene at servitutter som blir pålagt en eiendom ved ekspropriasjon, skal erstattes fullt ut. I nærværende sak er det ikke tale om rådighetsinnskrenkninger pålagt ved lov, men om negative servitutter etablert ved ekspropriasjon. Vassdragsloven §18 første ledd gir hjemmel for å pålegge negative servitutter ved ekspropriasjon. Bestemmelsen gir ikke adgang til å etablere rådighetsinnskrenkninger uten ekspropriasjon. Lovbestemmelsens forarbeider viser klart at det dreier seg om inngrep som forutsetter ekspropriasjonstillatelse og erstatning. Etter Grunnloven §105 skal det betales full erstatning for slike inngrep.

Det er ikke riktig som Strand kommune hevder, at inngrepet må vurderes ut fra sitt «reelle innhold» uansett hvilket rettslig grunnlag det bygger på. Rettspraksis viser klart at det ikke er slik.

Subsidiært gjøres det gjeldende at restriksjonene under enhver omstendighet må anses som en rådighetsoverføring som må likestilles med ekspropriasjon. Atter subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at inngrepet må anses som vesentlig.

De ankende parter gjør videre gjeldende at det bare er i sammenheng med vurderingen av om inngrepet kan anses vesentlig at skjønnsretten har behandlet spørsmålet om påregneligheten av oppdyrking og beitekultivering. Påregnelighetsvurderingen inngår således som et ledd i vesentlighetskriteriet og bedømmelsen av dette. Skjønnsretten har i det hele tatt ikke nevnt ekspropriasjonserstatningsloven §4. Og skjønnsretten har ikke trukket noen konklusjon for så vidt angår forholdet til §4 nr. 2. Når skjønnsretten har vist til at arealer utenfor nedslagsfeltet kan oppdyrkes, viser dette at skjønnsretten heller ikke kan ha ansett oppdyrking innenfor nedslagsfeltet upåregnelig. Den jordbrukssakkyndiges uttalelse for skjønnsretten viser at oppdyrking kunne være aktuelt for arealer så vel innenfor som utenfor nedslagsfeltet, og at de viktigste arealene i så henseende lå innenfor nedslagsfeltet. Det kan derfor ikke bygges på at skjønnsretten har ansett oppdyrking som en ikke påregnelig driftsendring.

Skjønnsgrunnene for så vidt gjelder spørsmålet om bruksendring kan anses påregnelig, må etter de ankende parters mening under enhver omstendighet anses så mangelfulle og uklare at det ikke kan prøves om skjønnet bygger på riktig rettsanvendelse.

Dersom Høyesterett, som lagmannsretten, likevel skulle komme til at skjønnsretten har avgjort at nydyrking ikke er en påregnelig bruksendring, gjøres subsidiært gjeldende at denne avgjørelse bygger på feil rettsanvendelse. En oppdyrking eller beitekultivering selv i større målestokk ville ikke - slik skjønnsretten har antatt - komme i strid med hyttedisponeringsplanen eller den senere godkjente generalplan.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1. Ryfylke herredsretts skjønn av 20. november 1981 oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Strand kommune dømmes til å erstatte de ankende parter saksomkostninger for lagmannsretten med 15% rente fra 18. januar 1984 til betaling skjer og saksomkostninger for Høyesterett.»

Strand kommune bestrider at det foreligger saksbehandlingsfeil eller at rettsanvendelsen er uriktig. Under enhver omstendighet hevdes det at eventuelle feil har vært uten betydning for resultatet. Skjønnsgrunnene kunne riktignok vært klarere, men sammenholdt med partenes anførsler kan det ikke være noen tvil om hva skjønnsretten har lagt til grunn for sin avgjørelse.

Kommunen mener at lagmannsretten har rett når den har forstått skjønnet slik at erstatning er nektet på et dobbelt grunnlag. Kommunen hevdet for skjønnsretten prinsipalt at erstatning ikke kunne tilkjennes fordi oppdyrking ikke kunne anses som en påregnelig bruksendring etter ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 2. Dette har også skjønnsretten lagt til grunn. Skjønnsgrunnene viser hvilke momenter retten har lagt vekt på, og disse er alle relevante. Den skjønnsmessige vurdering kan Høyesterett ikke prøve.

Strand kommune fikk også medhold i sin subsidiære anførsel for skjønnsretten om at erstatning ikke kunne tilkjennes fordi klausuleringen etter sitt innhold ikke kunne anses som et ekspropriasjonsartet inngrep. Kommunen gjør her gjeldende at selv om vedtaket om klausulering ble truffet av fylkesmannen samtidig med at ekspropriasjonstillatelse ble gitt til erverv av vann og grunn m.v., kan vedtaket om klausulering ikke anses å inngå i ekspropriasjonsvedtaket. Det riktige må være at klausuleringen anses som en rådighetsinnskrenkning pålagt med hjemmel i lov.

Fortolkningen av vassdragsloven §18 første ledd står i den forbindelse sentralt. Lovens §17 sammenholdt med §18 må, hevder kommunen, riktig fortolket innebære at bare overføring av eiendomsrett og etablering av positive servitutter anses som ekspropriasjonsartede inngrep. For klausulering etter §18 første ledd er det foreskrevet «erstatning etter skjønn», men det er ikke dermed sagt at klausuleringen må betraktes som et ekspropriasjonsinngrep. En må se det slik at vassdragsloven §18 første ledd ikke utvider det erstatningsrettslige vern utover det som følger av rettspraksis for så vidt angår rådighetsinnskrenkninger ellers. Kommunen mener å finne støtte for sin tolkning i den rettsutvikling som har funnet sted og behovet for en harmonisering av rettsreglene. Inngrepets reelle innhold og ikke det formelle grunnlag må være avgjørende.

Subsidiært gjøres det gjeldende at vassdragsloven §18 under enhver omstendighet ikke går lenger enn til å etablere erstatningsplikt såfremt det dreier seg om inngrep i eksisterende bruksutnyttelse, uansett om en bruksendring er påregnelig.

Ankemotparten viser for øvrig til det som er gjort gjeldende for skjønnsretten og lagmannsretten, og særlig til lagmannsrettens domsgrunner.

Strand kommune har nedlagt denne påstand:

«1. Ryfylke Skjønnsretts skjønn av 20. november 1981 stadfestes.

2. De ankende parter tilpliktes å betale saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Skjønnsretten har lagt til grunn at det klausulerte område hadde vært i bruk som utmarksbeite og at denne bruk kunne fortsette. Klausuleringen av nedslagsfeltet medførte imidlertid forbud blant annet mot oppdyrking og beitekultivering. For dette krevet sameierne erstatning. Skjønnsretten fant at klausuleringen ikke innebar et vesentlig inngrep i eierrådigheten, og erstatning ble derfor ikke tilkjent. Skjønnsretten har her bygget på de rettsregler som i rettspraksis har utviklet seg for rådighetsinnskrenkninger pålagt ved lov eller med hjemmel i lov. Jeg finner at denne avgjørelse er basert på en uriktig rettsoppfatning.

Fylkesmannen i Rogaland gav, som allerede nevnt, 5. juli 1976 ekspropriasjonstillatelse til Strand kommune for bygging og drift av vannverk. Samtykket gikk ut på at kommunen fikk ekspropriere det som trengtes av vann, eiendommer og rettigheter blant annet for «å sikre vannet mot å bli forurenset». I vilkårene for tillatelsen, under punkt 7, angis at det «er ikke tillatt å dyrke og gjødsle marken i Regnarvatnets nedbørsfelt». Ekspropriasjonstillatelsen er gitt i medhold av vassdragsloven §17 og §18. I den foreliggende sak er det §18 første ledd som får betydning. Bestemmelsen har følgende innhold:

«For å sikre vatn til slik bruk som nevnt i §17 mot å bli forurenset, kan Kongen gjøre vedtak om ekspropriasjon og om at eiere og rettighetshavere i fast eiendom mot erstatning etter skjønn skal finne seg i bestemmelser om rådigheten over eiendommen.»

Ordlyden er ikke entydig. Som det fremgår av partenes anførsler, er de uenige om hvordan bestemmelsen er å forstå.

§18 i vassdragsloven av 1940 bygger, bortsett fra redaksjonelle endringer, på §36 tredje ledd i vassdragsloven av 1887, som ble tilføyd ved en lovendring av 1893. Jeg viser til Oth. prp. no. 37 for 1893 sidene 2, 4, 5 og 8, Indst. O. no. 91 for 1893 237, Forh. Oth. 1893 666 og Ot. prp. nr. 65 for 1939 18. Ifølge forarbeidene gir bestemmelsen adgang til gjennom ekspropriasjon å pålegge grunneiere de nødvendige servitutter for å sikre drikkevannet mot forurensning. Slik jeg ser det, følger det også av forarbeidene at erstatningen skal fastsettes etter de regler som gjelder for ekspropriasjonsinngrep. Ved fortolkningen legger jeg vesentlig vekt på at lovbestemmelsen har vært fulgt opp i samsvar med forarbeidene i en langvarig og fast skjønnspraksis. Jeg viser for øvrig i denne forbindelse også til St. meld. nr. 55 for 1984-85 om vannforsyningen i Norge side 33. Under avsnittet om sikring av fremtidige kilder er uttalt:

«Individuelle rådighetsinnskrenkninger skjer ved ekspropriasjon etter vassdragsloven §18. I de sistnevnte tilfeller vil man som regel måtte betale erstatning. Det vil derimot ofte ikke være tilfellet dersom innskrenkningene skjer etter forskrift eller etter plan.»

Selv om det kan sies at det materielle innhold i klausuleringen ikke skiller seg fra mange rådighetsinnskrenkninger som er pålagt i lov eller med hjemmel i lov, finner jeg ved tolkningen av vassdragsloven §18 å måtte legge avgjørende vekt på bestemmelsens forarbeider sammenholdt med skjønnspraksis.

Fra kommunens side har vært anført at klausuleringen faller utenfor definisjonen av ekspropriasjon i ekspropriasjonserstatningsloven §2, og at denne lovs erstatningsregler derfor ikke får anvendelse. Jeg viser i den forbindelse til Ot. prp. nr. 56 (1970-71) side 29. Det heter her angående forslaget til §2 i ekspropriasjonserstatningsloven:

«Man har brukt uttrykket «bestemte faste eiendommer» og ikke «fast eiendom», som foreslått av utvalget. Dette skyldes et ønske om å gi en noe klarere antydning i lovteksten om at loven ikke tar sikte på å gi regler om erstatning for alminnelige rådighetsinnskrenkninger, men bare gjelder individuelle ekspropriasjonsinngrep. Loven tar heller ikke sikte på å regulere spørsmålet om og i hvilken utstrekning en eier eller rettighetshaver måtte ha krav på erstatning som følge av en regulering av eiendomsrådigheten, fastsatt i lov eller med heimel i lov (f.eks. etter bygningsloven eller friluftsloven), selv om denne regulering gjelder bestemte faste eiendommer. De erstatningsspørsmål som her måtte reise seg, må avgjøres på bakgrunn av prinsippet i grunnloven §105 og etter en tolking av eventuelle særlige erstatningsbestemmelser i lovgivningen, f.eks. bygningsloven §32 og friluftsloven §31. Det vises for øvrig til Høyesteretts dom i den såkalte strandlovsaken, inntatt i Rt-1970-67 flg. Det kan ellers nevnes at heller ikke bestemmelsen i oreigningsloven §1 gir heimel for erstatning ved rådighetsinnskrenkninger.»

Ekspropriasjonserstatningsloven §2 fikk riktignok, som anført av kommunen, en noe annen ordlyd enn §1 i oreigningsloven, som blant annet uttrykkelig nevner som et ekspropriasjonsinngrep «forbod mot å nytta eigedomen på ein viss måte». Begrunnelsen var imidlertid ønsket om en forenkling av lovteksten, og det uttales i Ot. prp. nr. 56 (1970-71) side 29 at det ikke er tatt sikte på realitetsendringer.

I det som foran er gjengitt fra proposisjonen, er forholdet mellom rådighetsinnskrenkninger og ekspropriasjon berørt, men problemstillingen er ikke nærmere belyst i forhold til ekspropriasjon av negative servitutter og rådighetsinnskrenkninger pålagt ved lov eller med hjemmel i lov. Det må legges til grunn at det ikke var meningen å endre etablert praksis. Dette må etter min mening være avgjørende. Det innebærer at skjønnsrettens rettsanvendelse er uriktig når den har bygget på at klausuleringen av nedslagsfeltet bare gir rett til erstatning såfremt inngrepet i eiendomsretten må anses å være vesentlig.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om skjønnsretten, slik lagmannsretten har gått ut fra, har nektet sameierne erstatning også på det grunnlag at oppdyrking ikke er ansett å være en påregnelig bruksendring, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 2 i loven av 1973, som her fikk anvendelse, og om skjønnsgrunnene i så fall er tilstrekkelige.

I relasjon til ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 2 blir det spørsmål om en kunne regne med at oppdyrking ville blitt gjennomført, dersom området ikke var blitt klausulert. Jeg er i tvil om skjønnsretten har besvart dette spørsmål. Strand kommune gjorde for skjønnsretten prinsipalt gjeldende at oppdyrking måtte anses upåregnelig. I skjønnsrettens begrunnelse er imidlertid ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 2 i det hele tatt ikke nevnt, og det fremgår heller ikke klart om det er truffet noen konklusjon angående dette spørsmål. Skjønnsgrunnene knytter seg hovedsakelig til spørsmålet om inngrepet kan anses som vesentlig, og påregneligheten av en oppdyrkning synes behandlet i tilknytning til dette. Jeg kan ikke utelukke at det har skjedd en sammenblanding av de to spørsmål slik at vilkårene for erstatning etter ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 2 ikke har vært selvstendig vurdert. Jeg finner at skjønnet må oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner.

Anken har ført frem, og de ankende parter må tilkjennes saksomkostninger for så vel lagmannsrett som Høyesterett. I henhold til fremlagt omkostningsoppgave settes saksomkostningene til kr. 89700. I beløpet inngår, som påstått, renter på saksomkostningene for lagmannsretten, jfr. Rt-1983-127, særlig side 136. Utgifter for Høyesterett utgjør vel kr. 16500.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

1. Ryfylke skjønnsretts skjønn av 20. november 1981 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling for skjønnsretten.

2. I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Strand kommune til Jakob Bjørheim, Arnold Voster, Kirsten Bjørheim, Nils Otis Bjørheim, Godwvin Sagård, Sverre Holta, Jørgen Hjorteland, Arne Dahle, Lars Veland, Arthur Wathne, Bjørn Moen og Jenny Østerhus i fellesskafødt xx.xx.00 - åttini tusen sju hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre, Schei og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Helge Maroni med skjønnsmenn): - - -

I denne sak gjelder det rådighetsinnskrenkninger i forbindelse med vannverk. Det er fastslått i rettspraksis at innskrenkninger i eiendomsretter som ikke går ut på avståelse ikke i sitt utgangspunkt utløser erstatningsplikt. Der må særlige omstendigheter til før erstatningsplikt inntrer. Der må i den anledning foretas en totalvurdering. Er konsekvensene for eieren den at han bare har tilbake sin formelle eiendomsrett, en eiendomsrett som er uten verdi, så må inngrepet likestilles med ekspropriasjon, og ved ekspropriasjon ytes erstatning for all skade.

Det er på det rene at de eiere i sameiet som driver aktivt jordbruk har sterkt behov for å få større oppdyrkede arealer. Behovet for oppdyrkingsarealer er således til stede, og for så vidt er det en driftsendring som enhver alminnelig dyktig gårdbruker ville foreta. Spørsmålet er imidlertid om denne oppdyrking under de forhold som foreligger i dette tilfelle ville blitt gjennomført.

Det kan for det første bemerkes at på det tidspunkt da konsesjon ble gitt i desember 1975 så var sameiet i bruk kun som utmarksbeite. Denne bruksutøvelse hindres ikke ved båndleggelsen. Videre kommer den omstendighet at sameiet består av 12 grunneiere hvorav bare halvparten driver ordinært jordbruk og har behov for tilleggsjord. Området ligger i uskiftet fellesskap mellom sameierne. Sameierne er ikke organisert i dyrkningslag og noen intern samarbeidsavtale mellom dem foreligger ikke. Det er ikke utarbeidet noen dyrkningsplan, der er ikke engasjert jordbrukskyndig assistanse, og der er heller ikke søkt om offentlig støtte. Først under nærværende skjønn er der av fylkesagronom Thime utarbeidet en betenkning om en utnyttelse av sameiet til dyrkningsjord og beitekultivering. Det viser seg at det finnes dyrkningsjord og jord som kan beitekultiveres såvel innenfor det klausulerte område som utenfor dette. Eierne i sameiet har ikke tatt noe initiativ til jordbruksmessig utnyttelse av et område på ca 200 da. som ligger utenfor nedslagsfeltet og som jordstyret har uttalt er velegnet til beitekultivering, dette skjønt der til området ble ført frem veg i 1975.

Grunneierne søkte, som før nevnt, om konsesjon til hytteutbygging i området den 15. desember 1970. En hytteplan som omfattet 87 hytter på nærmere bestemte felter i området ble godkjent av fylkesmannen 2. april 1974. Disposisjonsplanen er fastsatt i medhold av de kommunale vedtekter som er gitt om hyttebyggingen m.v. i medhold av bygningsloven §82. Under behandlingen hos fylkesmannen ble planområdet ved fylkesmannens skriv av 12. november 1973 justert til å omfatte hele området på ca 6000 da. som tilhører sameiet. Dette er i samsvar med vanlig praksis hvor det kreves at der skal foreligge et bakgrunnsareal av en viss størrelse - et friluftsareal - for en slik hyttebebyggelse. Området er for øvrig i generalplansammenheng utpekt til friluftsformål. Oppdyrkning eller beitekultivering i noe større målestokk kommer i strid med planformålet. Selv om en viss utnytting av området ville blitt tillatt til oppdyrkning eller beitekultivering så er det felter igjen utenfor det båndlagte område som kan brukes til dette.

Retten finner under henvisning til det foran anførte at båndleggelsen i dette tilfelle ikke representerer et så vesentlig inngrep i eierrådigheten at det kan utløse et erstatningskrav. Ved godkjennelsen av hytteplanen som omfatter 87 hytter med hele området som tilhørende planområdet, foreligger der en forholdsvis sterk utnyttelse av områdets økonomiske verdi. I tillegg hertil kommer at den nåværende utnyttelse til beite forblir uhindret av båndleggelsen og endelig at der er områder utenfor det båndlagte hvor oppdyrking og beitekultivering kan skje.

Saksøkerens påstand blir etter dette å ta til følge. - - -