RG-1990-741

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1989-11-30
Publisert:	RG-1990-741
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsvoll herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1989-00003 O, LE-1989-00004 O, hl.nr. 21-22/1989.
Parter:	Saksøker: Statens vegvesen v/vegsjefen i Akershus (Prosessfullmektig: Advokat Svein Arild Pihlstrøm, Oslo). Saksøkt: Finn Ruud v/Finn Ruud jr., Kristen Nygaard, Statens Skoger v/Solør-Romerike (Prosessfullmektig: H.r.advokat Otto Chr. Hagemann, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann, med 4 skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Grunnloven (1814) §105, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Saken gjelder erverv av grunn m.v. i anledning anlegg av ny E-6 parsell Hovinmoen - Mogreina. Reguleringsplan for området er vedtatt 26. mai 1986. Eidsvoll herredsrett avhjemlet skjønn 8. juli 1988. Skjønnet var hjemlet i ekspropriasjonsvedtak truffet av vegsjefen i Akershus i medhold av vegloven §50. Saksøker i skjønnet er Statens vegvesen v/vegsjefen i Akershus. Skjønnet gjaldt opprinnelig 11 takstnummer. Ved begjæring av 6. september 1988 har takst nr. 4, - Finn Ruud - begjært overskjønn. Overskjønnsbegjæringen omfatter samtlige erstatningsposter, fastsettelse av avsavnsrente og saksomkostninger for så vidt angår utgiftene til den privatengasjerte sakkyndige, ingeniør Geir Goffeng i firma Noteby. Statens vegvesen har tatt til gjenmæle 7. oktober 1988 og har fremsatt aksessorisk motbegjæring for så vidt angår underskjønnets erstatningsfastsettelse for det areal på 35 dekar som ble avskåret ved motorveien.

Sakens nærmere sammenheng fremgår av underskjønnet og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Overskjønnsforhandlinger med befaring fant sted i herredshuset på Jessheim 7. og 8. november 1989. Rettsboken viser hvem som var til stede, hvem som avga forklaring og hva som ble dokumentert.

Partene var representert under befaringen og fikk anledning til å påvise det de mente var av betydning. Skjønnsretten hadde interne rådslagninger 10. november 1989.

Det er ikke fremkommet formelle innvendinger mot overskjønnets fremme. Til grunn for overskjønnet legges de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som for herredsretten. Lagmannsretten viser til herredsrettens rettsbok side 5 til 11 der skjønnsforutsetningene er inntatt. Lagmannsretten bygger sitt skjønn på skjønnsforutsetningene, på hva som ble iaktatt under befaringene, på det dokumenterte materialet og partenes anførsler og prosedyre. For øvrig får lov av 6. april 1984 om vederlag ved oreigning av fast eiendom og de rettsregler som kan utledes av grunnloven krav om full erstatning i §105 anvendelse.

Det er for ekspropriasjonen fra Finn Ruuds eiendom gnr. 176 bnr. 2 i Ullensaker oppstilt følgende spesielle skjønnsforutsetninger:

"1) Grunnerverv: a) Ca. 2940 m2 skog, herav 800 m2 tidligere klausulert for elgfrisikt. ("Bruer v/Hovinmoen" og "Midl. kryss ved vekta").

Renteberegning fra 6. november 84. b) Ca. 600 m2 skog, utvidelse av areal under pkt. a, renteberegning fra 31. mai 85. c) Ca. 8530 m2 skog (utenfor reg.plan) og ca 4100 m2 skog/grustak (Grefsrud A/S har rettigheter på dette areal). Renteberegning fra 18. november 87.

2) Klausulering:

Ca. 510 m2 skog klausuleres for elgfrisikt ("Bruer v/Hovinmoen")

Ca. 810 m2 skog klausuleres for elgfrisikt (Reg. plan, Hovinmoen rv. 179).

Ca. 4350 m2 skog beslaglegges for nedplanering (Reg. plan, Hovinmoen rv. 179).

3. Ledninger:

Det erverves rett til omlegging av vannledning m/kum som planen viser.

4) Framtidig uttak:

Når det gjelder helningsvinkel for uttak av masser inntil eiendomsgrensa for ny E6, legges til grunn gjeldende reguleringsbestemmelser for "Ny E6 Hovinmoen - rv. 179" rev. 17. februar 86, vedtatt 26. mai 86 av Ullensaker herredsstyre, pkt. 5, e,f: e. Grusuttak skal ikke foretas dypere enn 4 meter over høyeste grunnvannstand og ikke under kote 195. f. Skjæring ned mot trafikkområdet kan planeres med skråning 1:2. Ved veg på fylling eller grusuttak på siden av trafikkområdet tillates helling inntil 1:4.

Skjæring mot landbruksområdet skal ha gjennomsnittlig helling 1:6. Når landskapsmessige eller andre særlige grunner tilsier det, kan bygningsrådet tillate brattere helling, dog ikke over 1:3.

5) Dersom noen deler av erstatningsoppgjøret medfører plikt til å erlegge m.v.a. skal denne utbetales grunneieren i tillegg til vedkommende erstatningspost."

Under overskjønnsforhandlingene er partene blitt enige om å legge 1. september 1986 til grunn for tiltredelse av samtlige arealer og dermed også utgangspunkt for beregning av avsavnsrenten.

Statens vegvesen v/vegsjefen i Akershus har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Finn Ruud eier eiendommen gnr. 176 bnr. 2 i Ullensaker.

Eiendommen er totalt ca 550 da. Det er rike grusforekomster i området, men Finn Ruud driver ikke ut grusen selv. Noe av eiendommen til Finn Ruud er regulert til grustak, noe ikke. Ved kontrakter av 1965 og 1970 har Finn Ruud solgt til Grefsrud A/S retten til å drive ut grus inntil 17 m dybde på henholdsvis 91,6 da og 157,5 da. I disse kontraktene er det inntatt konkurranseklausul til fordel for Grefsrud A/S. Finn Ruud kan etter disse klausuler ikke selv drive ut grus på sitt gjenværende areal i konkurranse med Grefsrud A/S. Han kan imidlertid selge grusrettighetene til andre. Grefsrud A/S har da rett til å tre inn i kontrakten på ellers like vilkår.

Grefsrud A/S er ikke part i skjønnet. Skjønnet gjelder Finn Ruuds egen mulighet til å nyttiggjøre seg grusen på det eksproprierte areal. Skjønnsretten må ta stilling til Finn Ruuds faktiske og rettslige muligheter for grusuttak i det areal som ikke allerede er overdratt til Grefsrud A/S, men som omfattes av ekspropriasjonen. Videre skal skjønnsretten vurdere spørsmålet om erstatning til Finn Ruud for den grus som vegvesenet tok ut i veitrauet i forbindelse med veianlegget, og som vegvesenet blant annet ga som kompensasjon til Grefsrud A/S. Videre skal tomteverdien etter avviklingen av grusuttak vurderes, samt den situasjon som er oppstått ved at 35 da av eiendommen er blitt avskåret fra resten av eiendommen på grunn av veianlegget.

Når det gjelder den grus som er båndlagt under veien, er man enige om volumberegningen. Totalt er det båndlagt 202360 m3 fast masse, hvis man regner med et uttak ned til kote 195. Dette er beregnet av ingeniør Geir Goffeng i Noteby og bygger på en skråningsvinkel på 1:4.

Hvorvidt Finn Ruud kan kreve denne grusmasse erstattet, vil avhenge av kontraktene med Grefsrud A/S, og hvorvidt området kunne påregnes omregulert til grustak. Hvis han har krav på erstatning for grusmassene, blir det spørsmål om hvilken pris og hvilken neddiskonteringstid og rente man skal legge til grunn.

Finn Ruud har ved salg av grusuttaksrettighetene til Grefsrud A/S solgt og fått oppgjør for grus langt utover dagens uttak.

Uttaket av grus i området er ved disse kontrakter dekket for 25 - 28 år fremover. Det er derfor lite sannsynlig at Finn Ruud ville kunne solgt ytterligere grusforekomster her til andre enn Grefsrud A/S, i hvert fall ikke til markedspris. Det er heller ikke trolig at Grefsrud A/S ville kjøpe mer grus fra Finn Ruud før selskapet har benyttet den grus som allerede er ervervet og betalt. Finn Ruud kan derfor ikke vente å få solgt mer grus før de solgte forekomster i hovedsak er utnyttet.

Det er Knut Ollendorff som driver Grefsrud A/S. Rettighetshaver til grusen og selger vis a vis Ollendorff er A/S Norcem.

Norcem vil ikke tillate levering til Grefsrud A/S av andre masser enn dem Norcem disponerer, selv om Ollendorff ut fra sin situasjon kunne være interessert i å kjøpe fra Finn Ruud.

Selv om Grefsrud A/S ville være interessert i å sikre seg ytterligere masse nærmere sitt produksjonsanlegg, ville dette vært til en helt annen pris enn dagens pris for grus pr. m3 . Det er i tilfelle denne pris som skal legges til grunn for fastsettelse av erstatning for det areal som erverves.

Det areal som eksproprieres er for bare en liten del regulert til grustak. Det gjelder det område der Grefsrud A/S har uttaksrettigheter. Hvis det skulle drives grustak også på resten av Finn Ruuds eiendom, måtte det ha skjedd etter en omregulering.

Det må da stilles spørsmål om hvorfor man skulle omregulere til grustak på Finn Ruuds gjenværende eiendom, når det fortsatt fantes grus i områder som var regulert til grustak. Det måtte i tilfelle være hvis det var driftsmessig mye bedre å drive ut grusen på den uregulerte grunn.

Når det gjelder prisnivået på grus i 1986, viser saksøkeren til at vitnet Knut Ollendorff forklarte at dagsprisen på grus nå er kr. 4,18 pr. tonn. I en utredning som ble framlagt i et liknende skjønn ble dagsprisen satt til kr. 4,60 pr. tonn. Samtidig ble det der opplyst at prisen i 1983/84 var kr. 2,60 pr. tonn.

Saksøkeren antar derfor at prisen pr. tonn grus i 1986 var ca kr. 3,-.

Neddiskonteringstiden må være 25 - 30 år. Det vil først være på et slikt tidspunkt at uttak vil være aktuelt.

Når det gjelder hvilken rente som skal brukes ved neddiskontering, mener saksøker at det bare er ved svært langsiktig perspektiv at det benyttes en så lav rente som 6%. I dette tilfellet bør det brukes 10% eller 8 % ved neddiskonteringen.

Saksøkeren mener at den grusen som er tatt ut i veitraseen, kommer i samme stilling som den båndlagte massen. Det betyr ikke noe hvorvidt disse uttatte massene har vært til nytte for vegvesenet. Det er grunneiers tap som skal erstattes. Han ville ikke ha hentet ut grusen nå. Det er derfor den neddiskonterte verdi av grusen som skal erstattes også her. Det er vegvesenet som har hånd om massene på det eksproprierte areal. Det er vist til Rt-1963-1288, som gir uttrykk for gjeldende rett i dette spørsmål.

Når det gjelder ulempe for de 35 da som er blitt avskåret ved den nye E6, anfører saksøker at det må vurderes om det ikke ville være mere naturlig å utnytte dette areal til næringsareal i stedet for grustak. Arealet ligger sentralt mellom gammel og ny E6, og det er lett å utnytte. Det vil derfor være naturlig å unytte arealet til tomter med en gang. Inntektene av det vil klart overstige grusuttak etappevis og salg av tomter i grusbunnen etterpå. Det vil da ikke være noen verdiforringelse å erstatte. Teknisk sjef i Ullensaker kommune, Tangen, forklarte som vitne at det som kunne være aktuelt her var et samlet grusuttak nordfra, som ville omfatte også disse 35 da. Grusen ville under en slik forutsetning ikke bli fraktet frem til Grefsrud A/S' produksjonsanlegg, og det ville heller ikke da være noen verdiforringelse å erstatte.

Grunneier har krevet erstatning for etterbruk av grustakbunnen som tomteareal. Man må da først ta standpunkt til om dette er i overensstemmelse med reguleringsforutsetningene, og hva som kan være påregnelig utnytting av området. Når det gjelder tomteprisen i området, mener saksøkeren at den ligger på rundt kr. 40,- pr. m2, men det gjelder mer attraktive tomter enn grustakbunn. Eventuell erstatning for grustakbunn må neddiskonteres.

Avsavnsrenten må ta hensyn til bankrenten, og det har vært en høyere rente i den tiden som har gått. Saksøker er enig at det må tas hensyn til rentesrenteavsavnet, men 15% pluss rentesrente er vesentlig for høyt. 13% som underskjønnet fastsatte er riktig. Statens vegvesen v/vegsjefen i Akershus har nedlagt slik påstand:

"Overskjønnet fremmes."

Finn Ruud har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Dette området er usedvanlig rikt på grus. På hans eiendom har disse forekomstene vært utnyttet siden 1965. Det er de grusmassene som blir båndlagt ved veianlegget som skal erstattes. Det er en misforståelse at avtalene mellom Finn Ruud og Grefsrud A/S skulle innebære noen verdireduserende faktor.

Det er riktig at A/S Norcem har investert i de tekniske anlegg, og at A/S Norcem har solgt videre til A/S Bjønndalen Bruk der Knut Ollendorff er eier. A/S Norcem får oppgjør for salget gjennom de uttak Ollendorff gjør i det areal som Grefsrud A/S i sin tid inngikk avtale med Finn Ruud om. Men A/S Norcem har ingen mulighet til å dirigere Grefsrud A/S og driften av dette selskapet.

Finn Ruud krever ikke erstatning for grus i det området der Grefsrud A/S har uttaksrett. Der krever han bare erstatning for tap av tomteutnyttelse i grustaksbunnen. Det dreier seg om 4100 m2 .

Konkurranseklausulene som er inntatt i avtalene med Grefsrud A/S, hindrer Finn Ruud i å drive grustak selv. Men han kan selge til andre. Grefsrud A/S har da fortrinnsrett til å tre inn.

Situasjonen for det eksproprierte areal vil derfor være den samme som om Finn Ruud ikke hadde avtale med Grefsrud A/S. I stedet for å være en verdireduserende faktor, har Grefsrud A/S gjort disse massene mere verdifulle, fordi det er sannsynlig at Grefsrud A/S heller ville ha tatt ut disse massene enn å etablere seg noe annet sted i Ullensaker.

Finn Ruud anser det for helt klart påregnelig at det ville bli tatt ut grus så langt som veitraseen går. Skjønnsretten må vurdere hva som ville vært påregnelig utnyttelse hvis veien ikke var kommet. Det ville ikke vært noen reguleringsmessige hindringer for at veiområdet da var blitt omregulert til grustak.

Det neste spørsmål er når det ville vært aktuelt for Finn Ruud å få penger for dette arealet. Hvis han hadde solgt uttaksrettighetene til en samlet pris, ville prisen vært neddiskontert. Antakelig ville avtalen mellom Grefsrud A/S og Finn Ruud ha vært slik at det ble betalt etter hvert som det var aktuelt å ta ut. Neddiskontering må da skje over det antall år det tar før pengene begynner å komme inn.

Den aktuelle kjøper av denne grusen ville være Ollendorff/ Grefsrud A/S. Ollendorff må vurdere om det vil lønne seg å beholde produksjonsanleggene slik de er nå, eller om det vil lønne seg å flytte østover. Hvis Ollendorff velger å drive ut grusen på Finn Ruuds gjenværende eiendom, vil han få en kortere transport til produksjonsanlegget enn om han drev videre østover i det området som ble kjøpt av Grefsrud A/S i 1970. For Ollendorff vil det være det samme om han kjøper grus fra A/S Norcem eller fra Finn Ruud.

Finn Ruud antar at det vil ta ca 5 år før uttaket i veibanen ville begynt. Med ca 410.000 tonn i veibanen vil det bare ta to - tre år å drive ut dette. Dagsprisen kan da neddiskonteres over 8 - 10 år. Men renten må da reduseres fra 8 til 6%. Renten er avhengig av hvor kort eller lang neddiskonteringstid man har.

For skog er neddiskonteringsrenten ofte 3 1/2 til 5%, for jord 5%. Finn Ruud erkjenner at grus er noe annet enn jord og skog, men viser til at 8% rente bare brukes ved svært korte ned diskonteringsperioder.

Partene er enige om at de båndlagte grusmassene i veifundamentet er 202360 m3 . Saksøkte aksepterer de angitte skråningsvinkler og en uttaksdybde ned til kote 195.

Når det gjelder dagsprisen for grus, viser Finn Ruud til vitne Ollendorffs forklaring om at prisen nå er kr. 4,18 pr. tonn. Med en omregningsfaktor på 1,8 blir dette kr. 7,50 pr. m3 . Finn Ruud er for øvrig enig med saksøker i at dagsprisen generelt ligger på mellom kr. 4,- og kr. 4,50 pr. tonn. Skjønnsretten må regne seg tilbake til antatt dagspris ved tiltredelse 1. september 1986.

Når det gjelder de massene som vegvesenet har tatt ut i vegtrauet, har vegvesenet foredlet disse selv. Vegvesenet har brukt denne massen til andre formål enn veien. Blant annet er ca 8500 m3 stillet til disposisjon for Grefsrud A/S i forbindelse med en minnelig avtale med selskapet.

Verdien av disse massene skal derfor ikke neddiskonteres.

Vegvesenet er når det gjelder denne ressurs, ikke ekspropriat, men må anses som kjøper av grus. Denne grusen er et tilleggsgode som er uavhengig av veianlegget. Finn Ruud kunne ha inngått avtale med andre om å ta ut denne grusen, og han ville da fått den royalty som er vanlig. Tømmer i veilinjen blir erstattet etter dagsverdi i veiskjønn. Det samme må være tilfelle med grus. Finn Ruud har også vist til et skjønn av Eidsvoll herredsrett fra 1988 som gjaldt omlegging av Rv 174 ved Gardermoen. I det skjønnet ble matjord sett på som en ressurs slik Finn Ruud hevder at grus må betraktes i dette skjønnet. Det er også vist til et skjønn av Solør herredsrett fra 1987 som gjaldt ombygging/utbedring av Rv 3 fra Flisa til Konglebæk.

Finn Ruud mener dette var første gang dette spørsmålet var oppe i forbindelse med steinmasser, og den saken er en klar parallell til nærværende sak. Det er avholdt overskjønn i denne saken, men skjønnet er ikke avhjemlet.

Det er også vist til hvorledes det forholder seg i vassdragsskjønn. Hvis det eksproprieres til tunnel for vassdragsanlegg, får grunneieren disposisjonsrett over massene i tippen. Det er eksempler på at slik stein er solgt videre til vegvesenet med god fortjeneste.

Vegvesenet må kunne bruke det de har behov for til massebalanse.

Overskudd utover det, må man betale for hvis man tar det.

Finn Ruud krever dagsverdi prinsipalt av 64600 m3 grus, subsidiært for 8500 m3 grus.

Når det gjelder de 35 da på vestsiden av veien, er saksøkte enig i at det må vurderes om det er økonomisk hensiktsmessig å ta ut grusen før området legges ut til tomteareal. Grusen i dette området tilsvarer ca 850000 tonn uttakbart, det vil si ca 5 års drift. Neddiskonteringstiden her vil da være 12 til 15 år, hvis man regner med å være kommet dit etter uttaket i veibanen.

Etter Finn Ruuds mening må risikoen ved usikkerheten ved om tomteverdien er høyere enn grusverdien og senere utnyttelse av grustakbunnen, være ekspropriantens. Også risikoen for hva det vil bli av fremtidig utnytting bør ligge på ham.

Finn Ruud godtar underskjønnets beregning av at det vil være snakk om ca 500000 m3 uttak og verdireduksjon kr. 2,- pr. m3, men han mener det må være kortere diskonteringstid og lavere rente enn det underskjønnet har lagt til grunn.

Finn Ruud er enig i at kr. 40,- pr. m2 kan være et riktig utgangspunkt når det gjelder tomteverdien av grustakbunnen etter at grusuttaket er avsluttet. Dette beløp må neddiskonteres med det antall år det vil gå før Finn Ruud får hånd om dette arealet.

Det beslaglegges ca 12 da til veien, men Finn Ruud får beslaglagt mer enn det, når det gjelder tomteutnyttelsen etter grusuttak. Dette kommer av skråningsarealet. Skråningsvinkelen er angitt til 1:4. Finn Ruud krever erstatning for de arealer som klausuleres for fremtidig skråning med 50% av neddiskontert grunnverdi.

Finn Ruud er enig i at rentenivået i samfunnet er avgjørende for avsavnsrenten. Man er imidlertid blitt enige om at tiltredelsesdato skal settes til 1. september 1986, og rentenivået var høyere da enn nå. 15% rente pluss rentesrente må være det riktige.

Saksøkte krever også morarente etter gjeldende sats i morarenteloven fra rettskraftig overskjønn.

Begjæring om overskjønn over saksomkostningsavgjørelsen, knytter seg til at underskjønnet reduserte regningen fra den privatengasjerte sakkyndige Geir Goffeng fra kr. 48.521,55 til kr. 30.000,-. Før Geir Goffeng ble engasjert, tok Finn Ruud opp spørsmålet om dekning av utgiftene til slik sakkyndig med vegvesenet. Betingelsene for å samtykke i forhåndstiltredelse fra Finn Ruuds side var at vegvesenet godtok å dekke utgiftene til en privatengasjert sakkyndig. Geir Goffeng presiserte også i eget brev rammene for sitt arbeid nærmere. Endelig ble Goffeng under underskjønnet bedt av vegvesenet om å foreta en del beregninger, hvilket han gjorde.

Finn Ruud har nedlagt slik påstand:

"1. Det kreves erstatning for avstått grunn ca 12070 m2 samt klausulering av 5670 m2 grunn. Erstatningen fastsettes etter høyeste alternativ overflateverdi, eller erstatning for masser som erverves, beslaglegges og/eller avskjæres ved veianlegget, samt erstatning for grustaksbunn etter fremtidig avsluttet uttak.

2. Det kreves erstatning for ca 4100 m2 grunn etter uttak av grus i h.t. A/S Grefsruds uttaksrettigheter på arealet.

3. Det kreves erstatning for verdiforringelse av det areal på ca 35 da vest for ny E6 som avskjæres av anlegget.

4. Det kreves ulempeerstatning for de arealer som klausuleres for fremtidig skråning.

5. Det kreves avsavnsrente fra tiltredelsen til rettskraftig overskjønn med 15% pro anno pluss rentesrente.

6. Ved utbetaling av erstatning etter rettskraftig overskjønn kreves morarente med den til enhver tid gjeldende sats for slik rente utenfor forbrukerforhold etter renteloven."

Det er nedlagt slik generell påstand:

"Overskjønnet fremmes og underskjønnets erstatning under takstnr. 4 forhøyes vesentlig.

Saksøkte tilkjennes full erstatning for utgifter til teknisk bistand ved ingeniør Geir Goffeng ved underskjønnet, samt full erstatning for utgifter til juridisk og teknisk bistand ved overskjønnet, herunder dekning av lovbestemt gebyr med videre."

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten legger til grunn at de arealer på Finn Ruuds eiendom som omfattes av ekspropriasjonen, og som ikke tidligere var regulert til grustak, med tiden ville ha blitt omregulert til grustak. Det dreier seg om et område som er usedvanlig rikt på grus, og hvis omleggingen av E6 ikke var kommet, ville arealet hatt en naturlig og rasjonell arrondering mot den gamle E6. Finn Ruud må derfor gis erstatning for de grusmasser som er båndlagt ved ekspropriasjonen.

Når det gjelder forholdet til Grefsrud A/S, er partene enige om at konkurranseklausulen i kontraktene fra 1965 og 1970 hindrer Finn Ruud i å drive ut grusen selv. Han har imidlertid anledning til å selge til andre. Lagmannsretten anser det lite trolig at andre enn Grefsrud A/S ville anse det regningssvarende å etablere seg i området. Slik forholdene er, synes Grefsrud A/S å være den aktuelle avtaker av grus også i dette området. Vitnet

Knut Ollendorff ga i retten uttrykk for at Grefsrud A/S kunne være interessert i å utnytte grusen i Finn Ruuds øvrige eiendom, før man gikk østover og tok ut grusen i det området som omfattes av kontraktene fra 1970. Retten har ikke fått tilstrekkelig dokumentert om Grefsrud A/S' kontrakt med A/S Norcem ville være til hinder for at selskapet kunne kjøpe nye grusuttaks rettigheter før de tidligere ervervede rettigheter var endelig utdrevet. Retten antar imidlertid at Ullensaker kommune ikke ville omregulere Finn Ruuds gjenværende eiendom til grustak, før området mot øst, som allerede er regulert til grustak, var endelig utnyttet.

Retten har i denne forbindelse ikke lagt så stor vekt på anførslene om at Grefsrud A/S ville måtte flytte sitt produksjonsutstyr for å drive ut grusen i det østlige området, fordi retten antar at denne grusen måtte kunne føres frem til nåværende produksjonsanlegg på transportbånd.

Lagmannsretten legger derfor til grunn at det ville ha blitt tatt ut grus mot øst før man hadde begitt seg inn i Finn Ruuds vestlige areal, og at uttaket der ville ha startet om anslagsvis 20 år.

Når det gjelder grusprisen, antar lagmannsretten at den vil være noe presset fordi man befinner seg i et så grusrikt område.

Imidlertid bygger lagmannsretten på opplysninger under bevisførselen om at dagsprisen i 1989 ligger mellom kr. 4,- og kr. 4,50 pr. tonn, mens dagsprisen i 1983 var ca kr. 2,60 pr. tonn.

Lagmannsretten bygger på en dagspris pr. tonn i 1986 på ca kr. 3,25. Retten har omregnet beløpet til pris pr. m3 . Videre bygger lagmannsretten på en rentefot på 6% og en neddiskonteringstid på 20 år. Erstatningen settes etter dette til kr. 2,- pr. m3 båndlagt masse. Partene er enige om at den massen som er blitt båndlagt i veibanen og skråningene er 202360 m3 .

Når det gjelder den grusmassen som er tatt ut av veitrauet og disponert av vegvesenet, er det etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper Finn Ruuds tap ved ikke å kunne nyttiggjøre seg denne grusen, som skal danne utgangspunktet for beregning av full erstatning til ham. Det blir i prinsippet den samme vurdering som for de 202360 m3 båndlagt masse. At vegvesenet kan ha fått en gevinst ved å kunne disponere denne massen, blant annet til et oppgjør med Grefsrud A/S, er en gevinst som Finn Ruud ikke har krav på å ta del i. Dette følger av den rettsoppfatning Høyesterett har gitt uttrykk for i Rt-1963-1288.

Lagmannsretten legger derfor til grunn at Finn Ruud skal ha erstattet dagspris pr. m3 grus i 1986, neddiskontert i 20 år med rentefot 6%. Også for denne massen fastsetter lagmannsretten erstatningen til kr. 2,- pr. m3 . På bakgrunn av Notebys rapport side 3, legger lagmannsretten til grunn at det dreier seg om 53800 m3 fast masse.

Finn Ruud har også krevet erstatning for sitt tap ved ikke å kunne benytte grustaksbunnen til tomteareal etter endt uttak.

Dette omfatter grustaksbunnen i det avståtte areal 12070 m2 samt 4100 m2 som gjelder areal som nå disponeres av Grefsrud A/S.

Etter gjeldende reguleringsplan for dette området skal området gå tilbake til landbruk etter endt uttak. Til tross for dette antar lagmannsretten at det ikke er påregnelig at grustakbunnen vil bli tatt i bruk som landbruk etter endt uttak. Jordbunnen vil bli skrinn med lite matjord, og det vil ikke være regningssvarende å drive landbruk. Lagmannsretten anser det derfor påregnelig at grustakbunnen vil bli tatt i bruk som næringsareal. Arealet vil være stort og vel utnyttbart når uttaket er ferdig. Lagmannsretten setter m2 -prisen som tomtegrunn til kr. 30,- pr. m2 . Neddiskonteringstiden settes til 25 år og rentefoten er 6%. Dette gir en erstatning på kr. 7,- pr. m2 .

Retten antar at det grunnareal som blir klausulert som skråningsareal, bør erstattes med kr. 3,50 pr. m2 .

For det areal på 35 da som avskjæres av den nye E6, fastsetter lagmannsretten erstatning basert på den verdiforringelse som finner sted for grusen i dette området som følge av dyrere transport. Lagmannsretten anser det for lite sannsynlig at man skulle legge dette areal ut til tomter før grusressursen i området var utnyttet. Retten fastsetter tapet til kr. 1,- pr. tonn og antar at det i dette areal dreier seg om ca 850000 tonn. Neddiskonteringstiden settes til 25 år og rentefoten settes til 6%. Erstatningen settes etter dette til kr. 200000,-.

Herredsretten fastsatte avsavnsrenten til 13%. Da det foreligger forhåndstiltredelse 1. september 1986, har Finn Ruud krav på erstatning for tap ved å få utbetalt erstatningen etter tiltredelsestidspunktet. Retten legger til grunn at dette tap tilsvarer det rentetap som foreligger ved at Finn Ruud ikke har kunnet plassere erstatningsbeløpet i rentebærende innskudd i kredittinstitusjon. Med de beløp det her dreier seg om, finner retten å burde fastsette rentetapet gjennomsnittlig for hele perioden til 14% pro anno, som også inkluderer rentesrente.

Finn Ruud har krevet morarente. Lagmannsretten antar at dette krav ikke hører hjemme i skjønnssaken. Hvorvidt vegvesenet vil være i mora med å utbetale erstatningene er en hypotetisk problemstilling. Så fremt vegvesenet ikke utbetaler erstatningene innen rimelig tid etter at de er rettskraftig fastslått, vil det foreligge debitormora og Finn Ruud vil da kunne kreve morarente.

Det fastsettes følgende erstatninger:

1. For båndlagt grusmasse 202360 m3 samt 53800 m3 kr. 2,- pr. m3 .

2. For grustakbunn 12070 m2 samt 4100 m2 kr. 7,- pr. m2 .

3. For grunnareal klausulert til skråning kr. 3,50 pr. m2 .

4. For verdiforringelse av areal på 35 da vest for E6 - kr. 200000,-.

5. Avsavnsrenten settes til 14% pro anno.

Saksomkostninger:

Finn Ruud har begjært overskjønn over herredsrettens saksomkostningsavgjørelse for så vidt angår dekning av utgifter til engasjert privat sakkyndig ingeniør Geir Goffeng. Herredsretten reduserte hans omkostningsoppgave fra kr. 48521,55 til kr. 30000,-. Lagmannsretten kan være enig med vegvesenet i at omfanget av Goffengs rapport var stor på bakgrunn av at meget av innholdet allerede var kjent stoff. Lagmannsretten antar imidlertid at vegvesenet i forbindelse med den korrespondanse som fant sted før Geir Goffeng ble engasjert, burde ha reservert seg hvis man ikke var innstilt på å betale utgiftene til Goffeng. Goffeng hadde på forhånd redegjort for omfanget av sitt arbeid. Lagmannsretten fastsetter derfor godtgjørelsen til Geir Goffeng for herredsretten til kr. 48521,55.

For lagmannsretten har Finn Ruud oppnådd en bedre avgjørelse enn for herredsretten. Under henvisning til skjønnsloven §54, jfr. §54a, har han derfor krav på å få dekket sine nødvendige utgifter til juridisk bistand. H.r.advokat Hagemann har innlevert omkostningsoppgave på kr. 29287,-, hvorav kr. 28000,- er salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

Ingeniør Geir Goffeng har også vært engasjert som privat sakkyndig for lagmannsretten. Saksøkeren har ikke hatt bemerkninger til hans omkostningsoppgave på kr. 7400,-. Retten finner at utgiftene har vært nødvendige og må dekkes av saksøker.

Saksøkeren må også dekke de lovbestemte utgifter ved overskjønnet i sin helhet.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Finn Ruud tilkjennes slike erstatninger som fremgår av overskjønnet med tillegg av 14 -fjorten- prosent årlig rente fra tiltredelsen.

2. I saksomkostninger for herredsretten tilpliktes staten v/vegsjefen i Akershus å betale til Finn Ruud for firma Noteby v/ ingeniør Geir Goffeng 48.521,55 -førtiåttetusenfemhundreogtjueen 55/100- kroner.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes staten v/vegsjefen i Akershus å betale til Finn Ruud 36.687,- -trettisekstusensekshundreogåttisyv- kroner.

4. Oppfyllelsesfristen etter pkt. 2 og 3 er 2 -to- uker fra forkynnelse av overskjønnet.

5. Staten v/vegsjefen i Akershus tilpliktes å dekke de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder rettens behandlingsgebyr og utgiftene til skjønnsmenn.