Rt-1963-1288

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-12-07
Publisert:	Rt-1963-1288
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 124/1963
Parter:	1. Olav N. Flothyl, 2. Olav Midtveit d.e., 3. Aslak Edland, 4. Signe Landsverk høyesterettsadvokat Knut Lassen) mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (overrettssakfører Otto Chr. Hagemann - til prøve).
Forfatter:	Leivestad, Heiberg, Rode, Eckhoff, Skau
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Vassdragsreguleringsloven (1917) §5

Dommer Leivestad: Ved kgl. res. av 17. juni 1960 ble det fastsatt bestemmelser for ytterligere regulering av Tokke-Vinjevassdraget.

Under skjønn etter vassdragsreguleringsloven til fastsettelse av erstatning for dem som led skade ved reguleringen, la en del av de saksøkte, blant dem de ankende parter, ned påstand om at skjønnet vedrørende tilleggsreguleringen i Førsvatn og på Venemo skulle nektes fremmet. Subsidiært nedla de påstand om full erstatning. Herunder reiste de krav om erstatning for andel i verdi av magasinene til grunneiere på hvis eiendom magasin ble bygget.

Telemark herredsrett avhjemlet 24. februar 1961 skjønnet. Vedrørende avvisningskravet ble truffet slik avgjørelse:

«Det i medhold av kgl. res. av 17. juni 1960 av Vassdragsvesenet ved skjønnsbegjæring av 28. juli 1960 begjærte skjønn blir å fremme for så vidt angår ekspropriasjon vedrørende tilleggsreguleringen av Førsvatn og reguleringen av Venemobassenget.»

Herredsretten forkastet påstanden om særlig godtgjørelse til grunneierne ved magasinene med slik begrunnelse:

«H.r.advokat Rygh1) har påstått sine parter tilkjent erstatning for andel i magasin. Retten har oppfattet denne påstand som et krav om en særlig godtgjørelse til grunneierne ved magasinene. Etter rettens oppfatning foreligger der ingen hjemmel for å

1) Aage Rygh.

Side:1289

tilkjenne grunneierne noen godtgjørelse utover full erstatning for de skader og ulemper av enhver art som reguleringen påfører dem. En viss andel i de nye verdier som må forutsettes innvunnet ved reguleringen, kan det vel for øvrig sies at grunneierne får gjennom det lovbestemte tillegg til erstatningene på 25 %. Det fremsatte erstatningskrav blir etter dette ikke å ta til følge.»

En rekke av de saksøkte begjærte overskjønn. Det ble avhjemlet ved Vest-Telemark herredsrett 16. februar 1962.

Vedrørende påstanden om avvisning som ble gjentatt, anførte overskjønnsretten: «Overskjønnsretten er kommet til samme resultat som underskjønnsretten og finner i det vesentlige å kunne slutte seg til det som underskjønnsretten har bemerket. Overskjønnsretten finner således at reguleringssaken har vært tilstrekkelig forberedt og kan ikke se at den nevnte dom gjelder et likeartet tilfelle. - Rettens avgjørelse: Overskjønnet blir å fremme.»

Vedrørende påstanden om erstatning for andel i magasin anførte overskjønnsretten:

«Høyesterettsadvokat Rygh har også ved overskjønnet fremsatt krav på erstatning til sine parter for andel i magasin. Retten har oppfattet dette som et krav på særskilt erstatning til grunneierne ved magasinene fordi eksproprianten vil benytte grunnen under de regulerte magasiner til lagring av driftsvann.

Saksøkeren har bestridt at det er lovlig adgang til å tilkjenne en slik erstatning og har særlig vist til høyesterettsdom i Rt-1922-489.

Overskjønnsretten er enig i det som er anført i underskjønnet side 52 og kan også slutte seg til det som overskjønnsretten tidligere har anført i overskjønn avhjemlet 1. juli 1961 65 flg. Retten finner nå, som tidligere, at det ikke er lovlig adgang til å gi slik erstatning som krevet av høyesterettsadvokat Rygh i tillegg til full erstatning for avstått grunn, for skader og ulemper. Dette må gjelde både ved Førsvatn og Hyljelihyl, hvor det fra før av er innsjøer som blir regulert ved oppdemming, og ved Venemo, hvor det ved oppdemming blir skapt et helt nytt basseng.

Det fremsatte erstatningskrav blir således ikke tatt til følge.»

Saksforholdet går frem av skjønnsgrunnene.

Olav N. Flothyl, eier av Flåthyl, g.nr. 97 b.nr. 1 i Vinje, som bl.a. omfatter arealer ved Førsvatn, og Olav Midtveit d. e., eier av g.nr. 91 b.nr. 20, Midtbø i Vinje, som har arealer ved Venemo, og Aslak Edland og Sigrid Landsverk som er medeiere i g.nr. 88 b.nr. 4 Edland Nordre og g.nr. 88 b.nr. 5, Venemo, har påanket overskjønnet på grunn av feil i rettsanvendelsen og saksbehandlingen.

De ankende parter gjør som for under- og overskjønn gjeldende at vassdragsreguleringslovens §5 stiller bestemte krav om opplysninger om en rekke forhold av betydning for vurderingen av en konsesjonssøknad. Ved endring av 1959 ble det i §5 tilføyet som siste ledd: «Tilsvarende opplysninger skal foreligge før det kan besluttes å utføre vassdragsregulering for statens regning.»

Side:1290

Det stilles dermed et absolutt krav om at de opplysninger som er nevnt i §5 a-g, skal foreligge før en statsregulering kan besluttes. Det er av særlig viktighet at kravene tas nøye her hvor det reelt er staten som gir seg selv reguleringstillatelse. Det må forlanges at opplysningene foreligger i tide, slik at de instanser og de interesserte som skal ha adgang til å uttale seg, kan være kjent med reguleringsplanene og de virkninger som det fra statens side er regnet med. Det kan ikke være tilstrekkelig at en plan fremmes på mangelfullt grunnlag, og at de påbudte opplysninger først innhentes etterhånden, innen den endelige resolusjon blir vedtatt.

I den plan av 1. november 1959 fra Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen som saken gjelder, var det om Førsvatn-området bare i beskjeden grad gitt opplysninger i samsvar med reguleringslovens §5, pkt. b og f. Om forhold som nevnt i §5, pkt. a, c, d, e og g var det ikke opplyst noe. Det magasinkart med reguleringsgrenser som det i planen ble vist til, manglet alle navn. Det står i sammenheng med dette at de uttalelser som ble innhentet fra distriktet og som er gjengitt i St.prp. nr. 121 (1959-60), intet sier om forholdene ved Førsvatn. Således er det først i stortingsproposisjonen side 24 kommet med opplysninger om hvilket areal som ville bli neddemmet ved Førsvatn, og noen få merknader om setre og setervoller.

Det som er anført i skog-, vassdrags- og industrikomitéens innstilling S.nr. 276 (1959-60) er også ytterst knapt.

Opplysninger etter reguleringslovens §5a, c, e og g har manglet på alle trinn under sakens behandling, og opplysningene etter §5d har vært mangelfulle, idet intet er sagt om reguleringens virkning på driftsforholdene.

For så vidt angår reguleringen ved Venemo, ga planen av 1. november 1959 også utilstrekkelige opplysninger og delvis misvisende. Bare i beskjeden grad var gitt opplysninger som nevnt i reguleringslovens §5, pkt. a, b, d og f. Reguleringens virkninger på driftsforhold, §5, pkt. d, var ikke behandlet. Opplysninger i samsvar med §5, pkt. c, e og g forelå ikke. De uttalelser som er kommet er som følge av disse mangler også blitt ufullstendige, selv om flere opplysninger er kommet til.

Opplysninger som nevnt i reguleringslovens §5, pkt. c, e og delvis d (driftsforhold) har ikke foreligget på noe trinn av sakens behandling.

Av vesentlig betydning for de ankende parter er særlig at det ikke har foreligget opplysninger om reguleringens virkninger for driftsforholdene, og forslag til manøvreringsreglement.

Følgen av at de fordringer til opplysninger som er stillet i reguleringslovens §5 ikke er oppfylt, er at lovens krav til saksbehandling og forberedelse ikke er oppfylt. Myndighetene har ikke hatt de nødvendige opplysninger til å foreta vurdering i samsvar med reguleringslovens §8, jfr. §22. Resolusjonen av 17. juni 1960 må derfor være ugyldig i forhold til de ankende parter.

Subsidiært har de ankende parter påstått overskjønnet

Side:1291

opphevet og hjemvist til nytt skjønn, for så vidt det ikke er tilkjent dem erstatning for den særlige verdi deres eiendom har ved at den danner grunn for de nye magasiner. Prinsipalt hevder de at overskjønnets rettsanvendelse er uriktig, subsidiært at skjønnsgrunnene her er utilstrekkelige. De ankende parter gjør som for skjønnene gjeldende at den ting at en eiendom gir grunn til reguleringsmagasin, innebærer at den har en verdi utover vanlig bruks- eller salgsverdi. Magasin er like nødvendig for en effektiv utbygging av vassdrag som fall. Det er her tale om erstatning for en merpris grunneierne ville kunne betinge seg ved forhandling om frivillig salg på grunn av den særlige fordel ved deres eiendom at den egner seg for lagring av vann. I virkeligheten er det en omsetningsverdi. Man har eksempler på at rett til oppdemming og regulering har vært overdradd ved kontrakt. Det tillegg på 25 prosent til verdien av det som erstattes som skal ytes i medhold av reguleringslovens §16, pkt. 3, er intet vederlag for den merverdi magasingrunnen har; det er like for alle, og betegner først og fremst et risikotillegg fordi erstatningsfastsettelsene kan bli for lave.

De ankende parter har vist til høyesterettsdommer i Rt-1956-109 og 493, Rt-1959-1239 og Rt-1963-342 og til forarbeidene til endringene av 1959 i vassdragsreguleringsloven. Man var der inne på å gi eierne av magasingrunn en særlig erstatning, men endte med å vise spørsmålet til løsning i rettspraksis.

Atter subsidiært har de ankende parter påstått at skjønnet må oppheves fordi skjønnsgrunnene på dette punkt er så knappe at man ikke kan vurdere med sikkerhet om rettsanvendelsen er riktig.

Anførsler i ankeerklæringene om feil i overskjønnet ved at andre erstatningskrav ikke er godtatt, og ved at tilkjente erstatninger skulle være meningsløst lave, er ikke opprettholdt under prosedyren for Høyesterett.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt: Kgl. res. av 17. juni 1960 om ytterligere regulering av Tokke-Vinjevassdraget kjennes ugyldig i forhold til de ankende parter for så vidt angår reguleringen av Førsvatn og Venemo.

Subsidiært: Vest-Telemark herredsretts overskjønn av 16. februar 1962 oppheves for så vidt det er påanket og hjemvises til nytt skjønn.»

Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har påstått overskjønnet stadfestet, og vist til sine anførsler overfor overskjønnsretten. Det hevder at dets «Utbyggingsplan for kraftverkene Tokke 2 og 3» samt «Søknad om fastsettelse av reguleringsbestemmelser for kraftverkene Tokke 2, 3 og 4» av 1. november 1959 fyller de krav vassdragsreguleringslovens §5 stiller. §5, pkt. a-g angir bare hva som «i alminnelighet» skal ledsage en konsesjonssøknad. Denne begrensning må gjelde også når det er en statsregulering det er tale om.

Side:1292

Planene av 1. november 1959 har vært kunngjort og sendt til uttalelse på foreskreven måte, og uttalelser er kommet inn og gjengitt i St.prp. nr. 121 (1959-60). Uttalelsene fra distriktet er utførlige, særlig for Venemo; men også Førsvatn er omfattet av generelle uttalelser. Ingen av de ankende har hatt noe å anføre på det tidspunkt, til tross for at de har hatt full anledning til det.

De opplysninger som forelå før myndighetene tok endelig standpunkt til reguleringsspørsmålet, var fullt tilstrekkelige for den interesseavveiing reguleringsloven forutsetter. Det gjelder så vel Førsvatn-området som Venemo.

Det må her tas i betraktning at det bare dreiet seg om tillegg til tidligere meget omfattende reguleringer i Tokke-Vinjevassdraget fra 1957 og 1958, slik at forholdene fra før var vel kjent, også fra befaringer.

Det erkjennes at forslag til manøvrereglement ikke forelå da reguleringen ble vedtatt. Det går frem av reguleringslovens §12, pkt. 12 at det ikke kan være noe absolutt krav at slikt forslag foreligger på forhånd, selv om det i alminnelighet bør gjøre det. I det foreliggende tilfelle kan det ikke ha hatt noen betydning for vurderingen av hvorvidt regulering burde besluttes at forslag til manøvrereglement ikke forelå. Det hadde overordentlig liten betydning for reguleringens skadevirkninger for de ankende parter.

Selv om det kan ha vært noen ufullstendigheter i det materiale som forelå da reguleringen ble vedtatt, har det ikke manglet noen opplysninger som kunne vært avgjørende for vurderingen av om regulering burde tillates. Det er imidlertid et nødvendig vilkår for at en saksbehandlingsfeil skal kunne få betydning for gyldigheten av et vedtak at feilen kan ha innvirket på avgjørelsen. Dette er fastslått i dom i Rt-1961-910.

At mulige manglende opplysninger om de ankende parters eiendommer og interesser ikke kan ha hatt betydning for avgjørelsen av hvorvidt regulering burde skje, går klart frem av de erstatninger som er tilkjent. Det er på det rene at reguleringen øker den årlige strømproduksjon til store beløp, kapitalisert flere millioners verdi. For Flothyl er fastsatt en engangserstatning på kr. 14 000, og en årlig erstatning på kr. 666. For Olav Midtveit er engangserstatningen kr. 2000, den årlige erstatning kr. 800. For den eiendom Aslak Edland og Signe Landsverk er medeiere i, er erstatningen satt til kr. 1924 årlig, og kr. 190 årlig i anleggstiden. Fulle opplysninger om disse skader kunne ikke vært egnet til å motvirke vedtak av den viktige regulering det her gjelder.

Når det gjelder påstanden om særlig erstatning for grunn til magasin, hevder Hovedstyret at skjønnenes avgjørelse er riktig i begrunnelse og resultat. Det er staten alene som har rett til å regulere vassdrag. En grunneier kan ikke regulere på egen hånd, og kan ikke selge eller kreve erstattet noen reguleringsrett, for det har han ikke. Det er ingen særlig verdi på ekspropriatens hånd. De ankende krever derfor i virkeligheten andel av den

Side:1293

verdi som ekspropriasjonsformålet skaper. Det er imidlertid på det rene at som hovedregel skal det ikke tas hensyn til ekspropriasjonsformålet ved ansettelsen av det ekspropriertes verdi. Dette er fastslått i en rekke dommer, Rt-1912-167, 1917 145, 1922 489, 1923 185, 1958 456 og 1963 316. Noe annet ville føre til forskjellig erstatning for grunn av samme art og verdi etter hvilket formål en ekspropriasjon ble fremmet for, en mer eller mindre inntektsbringende bedrift eller en som ikke ga inntekt overhodet.

Det er på det rene at det ved 4 dommer, i Rt-1956-109 og 493, Rt-1959-1239 og Rt-1963-342, er gitt erstatning utover direkte skade og tap ekspropriasjonen førte med seg for ekspropriaten; i disse tilfelle forelå det imidlertid en kapitalinnsats fra ekspropriatens side som kom ekspropriasjonsformålet til gode, og førte til besparelse av utgifter eksproprianten ellers ville hatt. Disse dommer trer frem som unntak fra hovedregelen, begrunnet i særlige forhold som gjør tilleggserstatning rimelig.

Slike forhold foreligger ikke her. Man ville her ikke ha noe holdepunkt for en skjønnsmessig ansettelse av et rimelig tillegg. Ved 25 prosent-tillegget til erstatningene har ekspropriatene ved vassdragsregulering fått en andel i den verdauk ekspropriasjonen skaper, og det er intet grunnlag for å gi dem mer. Det er aldri tidligere gitt noen slik tilleggserstatning for magasingrunn, til tross for at det ofte har vært ekspropriert.

I forarbeidene til endringen av 1959 i vassdragsreguleringsloven, var i forskjellige former tanken om en tilleggserstatning fremme, men forslag om det ble forkastet. Det kan ikke sies at det skjedde fordi man regnet med at domstolene ville tilkjenne slik erstatning; man har for så vidt stillet seg nøytralt.

Når det gjelder påstanden om at skjønnsgrunnene vedrørende magasingrunnerstatningen er utilstrekkelige, hevder Hovedstyret at noen slik mangel ikke foreligger. Grunnene tilfredsstiller kravene i skjønnslovens §28, idet det er helt klart hvilket rettslig syn overskjønnet har bygget på. De gir tilstrekkelig grunnlag for at Høyesterett kan prøve rettsanvendelsen.

Hovedstyret har lagt ned slik påstand:

«Overskjønn avsagt av Vest-Telemark herredsrett den 16. februar 1962 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har parten Olav H. Midtveit og 5 vitner avgitt forklaring ved bevisopptak.

Jeg er kommet til at ankene over overskjønnet ikke kan tas til følge.

Jeg behandler først påstanden om at resolusjonen av 17. juni 1960 om ytterligere regulering av Tokke-Vinjevassdraget skulle være ugyldig i forhold til de ankende parter. I det vesentlige kan jeg slutte meg til det som er anført av under- og overskjønn.

Jeg finner det klart at reguleringslovens §5, siste ledd ikke kan oppfattes som en absolutt formforskrift, slik at et

Side:1294

reguleringsvedtak er ugyldig dersom ikke alle opplysninger og vedlegg som er nevnt i §5, pkt. a-g har foreligget på forhånd.

Tatt på ordet sier §5, siste ledd bare at tilsvarende opplysninger som for en søknad om konsesjon skal foreligge før det kan besluttes å utføre en vassdragsregulering for statens regning. Tidspunktet for den endelige beslutning er etter partenes mening, som jeg antar er riktig, utferdigelsen av den kongelige resolusjon om reguleringsbestemmelser. Men kravene til en forsvarlig saksforberedelse må føre til at de opplysninger som §5 nevner, bør foreligge på den tid plan om regulering for statens regning fremmes, på tilsvarende måte som når en annen enn staten sender inn søknad om konsesjon. Opplysningene trenges på dette tidspunkt bl.a. for at de som skal ha anledning til å uttale seg kan være tilstrekkelig orientert.

På den annen side må den modifikasjon §5 første ledd inneholder, om at opplysninger og vedlegg i alminnelighet bør foreligge, også gjelde tilsvarende når plan om regulering for staten fremmes.

Det blir således etter mitt syn spørsmål om en skjønnsmessig vurdering på grunnlag av forskriftene i §5 om hva som er nødvendig for en tilfredsstillende saksforberedelse for den avgjørelse som skal treffes om hvorvidt regulering bør tillates, jfr. §8. Etter mitt syn er det klart at ikke enhver feil i saksbehandlingen, ikke enhver mangel av opplysning som etter reguleringslovens §5 burde ha foreligget, kan bevirke at reguleringsvedtak blir ugyldig. Som vanlig i forvaltningsretten må det kreves at de feil det er tale om, kan ha virket inn på den avgjørelse som er truffet til skade for den som angriper avgjørelsen.

Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de enkelte opplysninger i samsvar med reguleringslovens §5 som er påstått å mangle. Jeg finner det uten videre klart at om det vel har manglet noen opplysninger, er det riktig som hevdet av Hovedstyret at ingen ytterligere opplysninger om de ankende parters eiendommer eller interesser kunne vært egnet til å endre det reguleringsvedtak som er truffet i forhold til dem.

Det dreier seg her om en omfattende regulering som har tilført Tokke-Vinjeutbyggingen millionverdier. Sett i forhold til disse verdier er de skader og tap overskjønnet har funnet at de ankende parter har lidt meget beskjedne. De kan ikke på noen måte gjøre det tvilsomt hvorvidt reguleringen ville blitt vedtatt, om alle mulige opplysninger om disse skader hadde foreligget på forhånd.

I denne forbindelse finner jeg også at det er naturlig å legge vekt på at de ankende parter ikke på forhånd hadde kommet med noen innsigelse. De hadde hatt full anledning til det; som nevnt av skjønnsrettene ville de fått erstattet rimelige utlegg om de hadde søkt juridisk bistand. Etter de tidligere reguleringer i distriktet, er det ingen grunn til å anta at de ikke var fullt orientert.

Det kan ikke være tvilsomt at det er riktig som fastslått av skjønnsrettene, at reguleringssaken har vært slik forberedt at

Side:1295

fullt tilstrekkelige opplysninger for avgjørelsen har foreligget før reguleringsplanen ble behandlet av Stortinget og vedtatt av Regjeringen.

Det har åpenbart betydning for hva som trengtes av nye opplysninger at det dreiet seg om utvidelser av tidligere reguleringer som var vel kjente, og hvor det var holdt skjønn både for Førsvatn- og Venemo-traktene.

På den annen side bemerker jeg at opplysningene har vært noe snaue da reguleringsplanene ble fremmet, særlig vedrørende forholdene ved Førsvatnet. Helt uttømmende har de heller ikke vært da reguleringen ble besluttet. Det er ikke gitt noen forklaring på at forslag til manøvreringsreglement ikke forelå da reguleringen ble besluttet. Selv hvor det ikke er av avgjørende betydning for det endelige vedtak, må det være ønskelig at offentlige myndigheter legger vekt på en forskriftsmessig og korrekt saksforberedelse. I så måte er ikke alle ønskelige krav her tilfredsstillet. Men ved skjønnene er det ikke påstått at noe av opplysninger har manglet.

Når det gjelder kravet om særlig erstatning for den grunn som nyttes til magasin, er jeg også kommet til samme resultat som skjønnsrettene, og kan i det vesentlige slutte meg til det som er anført i skjønnsgrunnene.

Det er utvilsomt riktig at reguleringsmagasin er av vesentlig betydning for utnyttelsen av vannfall. For så vidt kunne det ikke være noe i veien for å tilkjenne eierne av magasingrunn andel i den verdi som skapes ved kraftutbygging.

Når utviklingen hos oss har ført til at verdiene ved mulig kraftutbygging vesentlig er blitt knyttet til fallene, antar jeg det henger sammen med de rettsregler vi har hatt om rådigheten over vassdrag, og med at elektrisitetsutbyggingen begynte med en utnyttelse av fosser uten regulering, slik at fallene er blitt oppfattet som det vesentlige. Et uttrykk for det har man i vassdragsreguleringslovens regler om at eiere av vannfall kan få konsesjon til regulering, mens det ikke er gitt eiere av vannmagasin noen tilsvarende adgang til å ekspropriere vannfall.

Fallene er det som allerede fra den første tid kraftutbyggingen tok til er blitt tillagt særskilt verdi, en verdi som er kommet til uttrykk i stigende priser ved kjøp og salg.

Noen tilsvarende særlig verdi kan jeg ikke finne det godtgjort har vært knyttet i omsetning til magasin som har kunnet bli gjenstand for regulering. Grunneierne har ikke selv hatt rett til regulering, det er en rett staten har rådet over ved konsesjon.

Det er heller ikke opplyst noe tilfelle av at det i forbindelse med reguleringsskjønn er tilkjent grunneiere noen særskilt erstatning for den verdi magasinerings- og reguleringsmulighetene betyr for kraftutbyggingen.

Uansett hvordan man ville se på rimeligheten, kan jeg ikke finne at det er mulig nå å tilkjenne noen slik særlig erstatning for magasingrunn uten å komme i strid med gjeldende rett. Det er en utvilsom hovedregel i norsk rett at det ved fastsettelse av

Side:1296

erstatning ikke skal tas hensyn til den verdi det eksproprierte har for eksproprianten, men bygges på verdien på ekspropriatens hånd. Dette er kommet til uttrykk i mange dommer, bl.a. også i dommen i Rt-1956-493 som er påberopt som avvik fra hovedregelen. Klart er denne presisert i dom i Rt-1958-456, hvor det på side 459 sies: «Ekspropriaten har ikke krav på å få andel i de fordeler som ekspropriasjonen medfører for den annen part; det han kan kreve, er full erstatning for det tap han selv påføres ved tvangsavståelsen.» I samme forbindelse uttaler her førstvoterende at om en ekspropriant av forskjellige grunner kunne være villig til å betale mer enn full erstatning i tilfelle av minnelig ordning, fordi han er usikker på om ekspropriasjonsveien vil føre frem, eller for å spare ubehag og omkostninger, er ikke dette noe som det kan kreves vederlag for ved ekspropriasjon. Også dette resonnement antar jeg har gyldighet i det her foreliggende tilfelle. Tilsvarende syn er også kommet til uttrykk i dom i Rt-1963-316, som etter min oppfatning gjelder et forhold nær beslektet med det foreliggende. Her ble særlig erstatning for grunn til damfeste for magasin i Tokke-Vinje-utbyggingen avslått med den begrunnelse, at ekspropriaten ikke hadde krav på andel i den fordel eksproprianten oppnådde ved å kunne bygge damfeste på hans grunn.

Ved enkelte positive lovbestemmelser er det gitt ekspropriaten andel i den merverdi som ekspropriasjonsformålet skaper. Det kan sies å være tilfelle med bergverkslovens §20 annet ledd og med §8 i lov av 21. mars 1952 om avståing av grunn til drift av ikke mutbare mineralforekomster. Det samme er tilfelle med vassdragsreguleringslovens §16, pkt. 3 og vassdragslovens §134.

Noe alminnelig prinsipp er disse bestemmelser ikke utslag av; de er helt positivrettslige uttrykk for en lovgivningsmessig beslutning om en bestemt form for erstatning, som man ikke ellers ved skjønn kunne komme frem til ut fra alminnelige ekspropriasjonsrettslige erstatningsregler.

Ved de 4 dommer i Rt-1956-109 og 493, Rt-1959-1239 og 1963 342 er det også gitt erstatning utover ekspropriatens direkte skade og tap. Det er imidlertid særlige tilfelle hvor det ved ekspropriatens innsats er skapt verdier som eksproprianten nyter godt av, idet han ellers ville fått utgifter til å skape tilsvarende verdier. Her dreier det seg så vidt jeg kan se om fordeler som ekspropriaten ved forhandlinger med rette kunne betinget seg et rimelig vederlag for, med støtte i hva ekspropriaten hadde kostet på og eksproprianten hadde spart. Det er da også i dommene gitt uttrykk for at det foreligger en art omsetningsverdi som må kunne kreves erstattet, selv om eksproprianten er den eneste tingen har øket verdi for.

Jeg finner ikke at det kan trekkes noen slutning fra disse dommer for det foreliggende tilfelle. Her er stillingen den at ingen uten reguleringstillatelse kunne betale noen særlig pris for den reguleringsmulighet terrenget bød på; muligheten for å kunne realisere verdiene i terrengets magasineringsmuligheter er

Side:1297

knyttet til myndigheten til å gi reguleringstillatelse. Disposisjonsretten tilligger staten og ikke grunneieren. Han har derfor ikke hatt noen særlig omsetningsverdi å råde over i form av mulighet for reguleringsmagasin.

Noen støtte for at det ved reguleringsskjønn kan gis en særlig erstatning for magasingrunn kan man heller ikke finne i forarbeidene til revisjonen av vassdragsreguleringsloven i 1959. Man finner riktignok her uttrykk for det syn at en slik særlig erstatning kunne være rimelig. Hovedstyret foreslo at eierne av grunn ved reguleringsmagasin skulle få inntil 25 prosent av de årlige avgifter som blir tildelt kommunene hvor reguleringsmagasin ligger. Industridepartementet sluttet seg ikke til forslaget, men viste til erstatning fastsatt ved skjønn etter alminnelige erstatningsregler, jfr. Ot.prp. nr. 39 (1958). Det samme gjorde flertallet i Stortingets skog-, vassdrags- og industrikomité. Et mindretall her foreslo at grunneierne ved reguleringsbasseng skulle få en erstatning som ble fastsatt som konsesjonsvilkår på inntil kr. 5 for hver naturhestekraft innvunnet ved regulering til fordeling ved skjønn. Jeg viser her til Innst. O. I (1959). Mindretallets forslag ble forkastet i Odelsting og Lagting.

Under disse omstendigheter kan jeg ikke finne at det foreligger noen feil i overskjønnets rettsanvendelse når det har lagt til grunn den høyeste verdi av grunnen for de ankende parter, og bygget på at det er bruksverdien.

Når det gjelder anken over skjønnsgrunnene, skal jeg bemerke at overskjønnsrettens grunner i seg selv er knappe, men etter mitt syn tilstrekkelige.

Den rettsoppfatning overskjønnet har bygget på, går klart frem. Ankeerklæringene synes også å vise at de ikke er misforstått. Noen mangel som kan ha hatt betydning er det således under enhver omstendighet ikke.

Jeg finner etter dette at overskjønnet må stadfestes i den utstrekning det er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke. Saken har dreiet seg om spørsmål av prinsipiell betydning, hvor det har vært av betydning for ankemotparten å få Høyesteretts avgjørelse.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Eckhoff og Skau: Likeså.

Side:1298