RG-1990-785
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1989-12-21 |
| Publisert: | RG-1990-785 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn 21. desember 1989 i sak nr. 14/1989 O |
| Parter: | 1. Einar Maurseth m. fl. (19 parter) (advokat Nils Aga) mot Bodø kommune v/ordføreren (advokat Tore Benson). |
| Forfatter: | Lagdommer Steingrim Bull med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, Bygningsloven (1965) §51, Foreldelsesloven (1979) §27, §2, §3, Foreldelsesloven (1896), Bygningsloven for Kristiania (1899), §172, §180, §98, Skjønnsprosessloven (1917) §11, §43, Bygningsloven (1924) §46, §48, §51, Bygningsloven (1924) |
Saken gjelder Bodø kommune sitt krav for refusjon for utbedring og opparbeidelse av veien Hyttebakken/Oppliveien. Kommunens utgifter med dette anlegget påløp i 1979 til 1981.
Grunnen til anlegget tok kommunen i bruk etter at 20 av grunneierne i området hadde avgitt erklæringer om at de gav tillatelse til dette mot at prisen ble fastsatt ved rettslig skjønn som også skulle fastsette og fordele refusjon etter bygningsloven. Disse erklæringene ble avgitt i 1979. På vegne av Bodø kommune tok advokat Åge Holm 20. februar 1980 ut stevning til Bodø byrett. Eiere av 19 eiendommer ble saksøkt. Stevningen inneholdt en begjæring om avholdelse av skjønn for fastsettelse av erstatning for grunnavståelse samt en begjæring om at det i medhold av bygningslovens §48 pkt. 1 jfr. §46 pkt. 1 annet ledd ble fastsatt og fordelt refusjon for utgifter til grunnervervet. 19. februar 1981 avhjemlet Bodø byrett skjønn hvorved det ble fastsatt erstatning for grunn og ulempe til de saksøkte. Begjæringen om fastsettelse og fordeling av refusjon ble ikke tatt til følge under henvisning til at flere eiendommer enn dem som var eid av de saksøkte ville få verdauke som følge av ekspropriasjonstiltaket. Det ble også vist til at det var tvil om den ene eiendommens størrelse og at det kunne synes hensiktsmessig å foreta beregning og fordeling av refusjon for grunnerverv og utbygningskostnader under ett. Det ble ikke anvendt rettsmidler mot dette skjønnet.
Det oppfattes å være enighet mellom partene om at det mellom våren 1981 og 28. februar 1986 ikke har vært noen kontakt mellom Bodø kommune og grunneierne om fastsettelse av kommunens refusjonskrav i samband med Oppliveien/Hyttebakken.
28. februar 1986 ble eiere av 33 eiendommer i området tilskrevet av Bodø kommune v/rådmannen hvorved det ble innfordret refusjon for opparbeidelse av Oppliveien/Hyttebakken. Vedlagt brevet var blant annet rådmannens refusjonsberegning. I brevet var det videre opplyst at det innen 4 uker etter mottakelse kunne fremsettes krav om skjønn for overprøving av refusjonskravet. På vegne av oppsitterne i Oppliveien/Hyttebakken tok advokat Nils Aga til motmæle mot
Side:786
refusjonskravet og varslet at han som prinsipalt grunnlag i en stevning ville påstå at dette eventuelle refusjonskrav var foreldet. Bodø kommune ville vurdere innsigelsene noe nærmere, og det ble flere ganger oppnådd enighet mellom advokat Tore Benson, på vegne av Bodø kommune, og advokat Nils Aga om at fristen for å begjære overprøving ved skjønn skulle utsettes. Ved brev av 22. februar 1988 meddelte imidlertid advokat Benson at Bodø kommune fastholdt sin refusjonsberegning og at skjønn måtte være begjært innen 30 dager.
16. mars 1988 tok advokat Aga på vegne av 27 av oppsitterne i Oppliveien/Hyttebakken ut stevning til Bodø byrett hvorved det ble lagt ned påstand om at saksøkerne frifinnes for Bodø kommunes krav om refusjon. På vegne av Bodø kommune tok advokat Benson til motmæle og la ned påstand om at saksøkerne tilpliktes å betale refusjon til Bodø kommune.
Byretten besluttet at det i medhold av tvistemålsloven §98 annet ledd skulle forhandles særskilt om grunneiernes innsigelse om forddelse av refusjonskravet. Slik forhandling ble avholdt 7. oktober 1988, og det ble da også forhandlet om saksøkernes subsidiære anførsler om at refusjonsberegningene måtte avvises på grunn av at kompetent myndighet ikke hadde godkjent refusjonsberegningene. 27. oktober 1988 besluttet byretten at hovedforhandlingen skulle fortsette til saken var tilstrekkelig opplyst. I premissene for beslutningen ble det lagt til grunn at retten var kommet til at refusjonsberegningene var foretatt og beløpene innkrevd av kompetent myndighet samt at kravene ikke var foreldet. Hovedforhandlingen fortsatte 22. mai 1989. Det ble der lagt fram korrigert liste over saksøkerne, inneholdende 31 navn. På vegne av saksøkerne fastholdt advokat Aga den tidligere nedlagte påstand, men gav samtidig uttrykk for at saksøkerne ikke hadde noe å bemerke til selve refusjonsberegningene. 5. juni 1989 avsa Bodø byrett skjønn med denne slutning:
«1. Saksøkerne betaler refusjon til Bodø kommune slik som fastsatt i premissene. Refusjonskravene forfaller til betaling 3 mndr. etter at skjønnet er rettskraftig.
2. Saksøkerne dekker Bodø kommunes saksomkostninger med kr. 18.000,- - attentusenkroner - til prosessfullmektigens salær.»
På vegne av 19 av saksøkerne for byretten har advokat Aga i rett tid inngitt begjæring om overskjønn hvorved det er lagt ned påstand om at de fritas for refusjon. På vegne av Bodø kommune har advokat Tore Benson tatt til motmæle og påstått byrettens skjønn stadfestet.
Begge prosessfullmektigene har bedt om at bare to skjønnsmenn skulle oppnevnes. Begjæringen ble tatt til følge, jfr. skjønnsprosessloven §11 første ledd annet punktum, idet skjønnsstyreren fant det ubetenkelig. Hovedforhandling i overskjønnet ble avholdt 13. desember 1989 i Bodø. 3 av partene møtte, og ett vitne forklarte seg. Det ble lagt fram 7 nye dokumenter, som ikke stiller hovedspørsmålene i saken i noen vesentlig annen stilling. Om saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for byretten vises til dens skjønn.
Einar Maurseth m.fl. (19 av saksøkerne) anfører at refusjonen kunne ha vært krevd inn i 1981. - - -
Saksøkerne har lagt ned denne påstand:
Side:787
«1. Saksøkerne fritas for refusjon.
2. Bodø kommune tilpliktes å betale sakens omkostninger for by- og lagmannsrett.»
Bodø kommune anfører at refusjonskravene ikke er foreldet, at retten til å fastsette refusjon ikke er bortfalt ved passivitet og at refusjonskravene er fastsatt av kompetent myndighet. - - -
Bodø kommune har lagt ned denne påstand:
«1. Bodø byretts skjønn stadfestes.
2. Saksøkerne tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Bodø kommune sitt krav på refusjon i denne saken er et krav som er hjemlet i loven som en direkte følge av én enkelt begivenhet, og som overfor den enkelte grunneier i utgangspunktet bare gir grunnlag for oppfyllelse av én ytelse. Det antas at et slikt krav faller utenfor det som rammes av regelen i foreldelsesloven §27 nr. 4.
Kommunens krav på refusjon for opparbeidelsen av Oppliveien/Hyttebakken er således gjenstand for foreldelse i henhold til den alminnelige foreldelsesfristen i foreldelsesloven §2 idet det ikke er aktuelt å anvende noen av de særskilte foreldelsesfristene i denne saken.
Spørsmålet blir da når Bodø kommune tidligst hadde rett til å kreve å få oppfyllelse; fra dette tidspunkt tar foreldelsesfristen til å løpe, jfr. foreldelsesloven §3 nr. 1. Det er hovedregelen i bygningsloven §51 nr. 1 første ledd første punktum som gir svar på dette spørsmål. Denne regelen angir forfallstiden for betaling av refusjonskrav til det tidspunktet da anlegget er fullført og klart til å tas i bruk for vedkommende eiendom. Resten av §51 nr. 1 første ledd inneholder flere unntak, som ikke er påberopt å komme til anvendelse i denne saken. Hovedregelen i §51 nr. 1 første ledd første punktum blir videre supplert med regelen i §51 nr. 1 annet ledd første punktum. Denne regelen statuerer en slags påkravsfrist på 3 måneder. Den er ikke til hinder for at denne 3 månedersfristen kan utløpe så tidlig som forfallstidspunktet etter §51 nr. 1 første ledd første punktum. Dette tidspunktet inntraff seinest vinteren 1981.
Men i dette tilfellet var det ikke anledning for Bodø kommune til å fordele utgiftene og fastsette refusjonsbeløpene så tidlig. Det kunne ikke skje før omkring månedsskiftet april/mai 1981, da skjønnet for fastsetting av ekspropriasjonserstatningene ble rettskraftig. På det tidspunktet antas det at Bodø kommune også har sittet med alle de andre nødvendige opplysningene for fastsetting av refusjonsbeløpene. Det antas at den tid som måtte medgå til det utregningsarbeid som må gjøres for å fordele utgiftene og fastsette refusjonen i henhold til bygningsloven §48 nr. 1 første ledd jfr. nr. 5 kunne ha vært gjennomført i løpet av noen få dagers konsentrert og sammenhengende arbeid. 3 måneders fristen i §51 nr. 1 annet ledd første punktum kunne således ha vært utløst i mai 1981. Refusjonskravene kunne dermed tidligst ha vært krevd å bli oppfylt i august 1981, hvilket medfører at refusjonskravene var foreldet da de ble innfordret 28. februar 1986.
Det er ikke grunnlag for å si at Bodø kommunes refusjonskrav tok
Side:788
til å løpe først 28. mai 1986 under henvisning til at denne datoen ligger 3 måneder etter den dag kommunen fastsatte refusjonskravene, enn mindre at fristen ennå ikke har tatt til å løpe fordi refusjonskravene ikke er endelig fastsatt ved et rettskraftig skjønn, som i tide er blitt begjært av de refusjonspliktige. Det legges til grunn at refusjonskravene ikke ble fastsatt før Bodø kommune sendte ut sine krav av 28. februar 1986 om innfordring. Poenget er imidlertid at tidspunktet for kommunens fastsettelse av refusjonskravene ikke kan være avgjørende for når foreldelsesfristen tar til å løpe. Det vises for så vidt til Schultze og Ditlefsens kommentarer til bygningsloven side 205. Denne forståelse av foreldelsesreglene oppfattes også å være lagt til grunn i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1909-663 flg. Avgjørelsen gjaldt spørsmålet om når foreldelsesfristen tok til å løpe for refusjonskrav i henhold til nokså tilsvarende bestemmelser i bygningsloven for Kristiania av 26. mai 1899. At det i seinere bygningslover er kommet inn bestemmelser om at kommunens refusjonsfastsettelse kan prøves ved rettslig skjønn, gir ikke grunnlag for noen endring av denne anvendelse av foreldelsesreglene.
Det tilføyes at en annen forståelse av foreldelsesreglene enn den som er lagt til grunn ovenfor, ville skape et særlig behov for utfylling av disse med de svært vage og usikre reglene om bortfall av rettigheter på grunn av rettighetshavers passivitet. Det ville medføre urimelige resultater om det ikke skulle være frister for hvor lenge en kommune skulle kunne vente med å fastsette refusjonskrav etter at lovens vilkår for å utløse forfallstidspunktet er inntrådt. Det er for så vidt også erkjent av Bodø kommune at den ikke kunne ha ventet med refusjonsfastsettelsen til inn i det neste århundre.
Det ville imidlertid være uheldig om en bare skulle ha uklare passivitetsregler å forholde seg til i situasjoner som denne. Det ville også samsvare dårlig med formålet med den nåværende og foregående foreldelseslovs utforming av reglene om utgangspunktet for foreldelsesfristen. Forfallstidspunktet er der ikke alene avgjørende for utgangspunktet. Med henblikk på de tilfeller hvor forfall ikke inntrer før etter påkrav eller oppsigelse er «den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse» gjort til det avgjørende. Når en kommune opparbeider en vei, og etter loven kan kreve refundert sine utgifter, står en i realiteten overfor en slik påkravssituasjon som foreldelsesloven §3 nr. 1 har tatt sikte på å fange opp. Det dreier seg da om at kommunen har rett til å kreve vederlag for en ytelse grunneierne har mottatt. Det bør ikke få avgjørende betydning for utgangspunktet for foreldelsesfristen at det er en lov, og ikke en avtale, som danner kommunens rettsgrunnlag for å skrive regning for denne ytelsen.
Det ville være urimelig om foreldelsesfristen for kommunens rett til å kreve innfordret refusjonsbeløpene først skulle ta til å løpe når den har fastsatt refusjonssummene. Slik refusjonsfastsettelse skjer jo normalt i samband med at refusjonen kreves innfordret. Refusjonsfastsettelsen gir uttrykk for det grunnlagsmateriale kommunen må ha for å sende et slikt påkrav som bygningsloven §51 nr. 1 annet ledd førstepunktum omhandler. Det utgjør et tilsvarende grunnlagsmateriale for kommunen som for en hvilken som helst annen person som i henhold
Side:789
til et rettsgrunnlag må skrive regning i samband med at påkrav sendes.
Bodø kommune har tidligst avbrutt foreldelsen ved sine brev av 28. februar 1986. Dens refusjonskrav må etter dette være foreldet, og saksøkerne blir å frifinne for kravene.
Bodø kommune har tapt saken fullstendig. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra den hovedregel som følger av skjønnsprosessloven §43 første ledd jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd om at den tapende part skal erstatte motpartens saksomkostninger. Saksomkostningene for de saksøkerne som har begjært overskjønn fastsettes i samsvar med omkostningsoppgaven fra advokat Aga. De utgjør kr. 56.670,-, i tillegg til de lovbestemte utgifter for behandlingen av overskjønnet ved lagmannsretten. Disse saksøkernes omkostninger fastsettes således til kr. 19.000,- i utgifter til salær for byrettsbehandlingen, kr. 19.500,- i salær for lagmannsrettsbehandlingen, kr. 16.670,- i lovbestemte utgifter for byretten og kr. 1.500,- for utlegg til utarbeidelse av utdrag.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. De 19 saksøkerne som har begjært overskjønn frifinnes for det refusjonskrav Bodø kommune har krevd innfordret ved sitt brev av 28. februar 1986.
2. I saksomkostninger for byretten betaler Bodø kommune kr. 35.670,- - kroner trettifemtusensekshundreogsytti - og for lagmannsretten kr. 21.000,- - kroner tjueentusen - til de ovennevnte saksøkerne i fellesskap innen 2 - to - uker fra overskjønnet er forkynt.
3. Bodø kommune betaler de lovbestemte utgifter ved behandlingen av overskjønnet.