RG-1990-801

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1990-01-05
Publisert:	RG-1990-801
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 5. januar 1990 i sak nr. 13/1989
Parter:	A (advokat Arnfinn Sørskår) mot B (advokat Sverre Caspersen jr.).
Forfatter:	Lagdommer Helge Lillebø, ekstraordinære dommere v/lagmannsretten, lagmann E. Melander, sorenskriver Trygve Kiberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Barneloven (1981) §34, §35, §172, §180, Barnevernloven (1953) §48, Fagopplæringsloven (1980) §7, Barneloven (1981), Adopsjonsloven (1986) §2, Adopsjonsloven (1986)

A og B inngikk i 1983, antagelig i slutten av mai, avtale om at A alene skulle ha foreldreansvaret for deres fellesbarn, et pikebarn født xx.xx.1981. I 1984 anla B sak for å få kjent avtalen ugyldig. Ved Karmsund herredsretts dom av 26.9.1984 ble A frifunnet. Ved stevning av 20.1.1986 anla B sak ved Bergen byrett med påstand om at foreldreansvaret skulle overføres til henne. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 13.3.1986 ble saken overført fra Bergen byrett til Karmsund herredsrett. Karmsund herredsrett avsa 12.10.1988 dom i saken med slik domsslutning:

«1. B tilkjennes foreldreansvaret til sin og A's datter født xx.xx.81.

2. Partene bærer sine egne saksomkostninger.»

Nærmere opplysninger om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten, fremgår av herredsrettens dom. Bl.a. fremgår det at adopsjonsbevilling av 15.6.1981, med Justisdepartementets stadfestelsesvedtak av 8.12.1981, ble kjent ugyldig ved Bergen byretts dom av 9.5.1983. Dommen ble avsagt i sak anlagt av A mot Staten. I sak anlagt av adoptivforeldrene - D og E - med påstand om at byrettens dom av 9.5.1983 ikke var rettskraftig i forhold til dem, avsa Oslo byrett 15.1.1988 dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/Sosialdepartementet frifinnes i forhold til saksøkerens påstand både under pkt. 1 og pkt. 2.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Denne dom, som ikke ga adoptivforeldrene medhold, ble påanket til Eidsivating lagmannsrett, som 9.3.1989 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Sosialdepartementets vedtak av 22. november 1985 om omgjøring av fylkesmannens vedtak av 15. juni 1981 kjennes ugyldig.

2. D og E har status som adoptivforeldre til barn født xx.xx.1981.

3. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Staten v/Sosialdepartementet til D og E 95.400 - nittifemtusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Det vises til den redegjørelse for saksforholdet som fremgår av Oslo byretts dom av 15.1.1988 og Eidsivating lagmannsretts dom av 9.3.1989.

Karmsund herredsretts dom av 12.10.1988 ble av A ved ankeerklæring av 7.12.1988 påanket til Gulating lagmannsrett. Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. B tok til gjenmæle i tilsvar av 4.1.1989. Ankeforhandling ble holdt 14.12.1989. Det ble under ankeforhandlingen opplyst at Eidsivating lagmannsretts dom av 9.3.1989 nå stod for Høyesterett til prøvelse. Men partene var likevel enige om at ankeforhandlingen ikke burde utsettes i påvente av Høyesteretts dom, og at det kunne ha selvstendig betydning med en avgjørelse i den verserende sak for Gulating lagmannsrett, uansett

Side:803

utfallet av ankesaken for Høyesterett. Under henvisning hertil besluttet lagmannsretten å ikke utsette ankeforhandlingen.

Partenes anførsler for lagmannsretten er i det vesentlige de samme som for herredsretten.

A anfører således at spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha foreldreansvaret først og fremst skal avgjøres ut fra det som er best for barnet, jfr. barneloven §34, tredje ledd, jfr. §35, tredje ledd. Ved denne avgjørelse er det ikke adgang til å trekke inn adopsjonslovens regler. Det ville innebære tilsidesettelse av de hensyn som etter barneloven skal legges til grunn. A aksepterer nå at barnet, som snart er 9 år, skal være hos D og E som fosterforeldre. A ønsker ikke å overta omsorgen for barnet. Men han vil heller ikke samtykke i adopsjon. En adopsjon innebærer at barnet blir helt løsrevet fra A og hans familie. Når barnet blir boende hos D og E som fosterforeldre, vil barnet selv, ved fylte 18 år, kunne bestemme om det vil medvirke til en eventuell adopsjon. A ønsker en ordning som gir ham samværsrett med barnet, og det er ikke mulig hvis barnet blir adoptert. Han mener at et samværsforhold mellom far og barn er av vesentlig betydning, ikke minst for barnet. A anfører at det ikke foreligger noen bevis for at det skulle være behov for nå å få en ny vurdering av adopsjonsspørsmålet fra adopsjonsmyndighetenes side, slik herredsretten har lagt til grunn. Det er en feil at herredsretten ikke i tilfelle selv vurderte nødvendigheten eller ønskeligheten av en adopsjon. Når det gjelder dommen i Rt-1986-1139, som særlig er påberopt av ankemotparten, anfører A at det i den sak som dommen gjelder var tale om valg av 2 omsorgsalternativer. I nærværende sak er det akseptert at det bare er ett omsorgsalternativ, nemlig at barnet er hos D og E.

A har nedlagt slik påstand:

«1. A frifinnes.

2. B tilpliktes å erstatte A saksomkostninger både for herrredsretten og lagmannsretten.»

B anfører at herredsrettens dom er riktig, såvel i begrunnelse som i resultat. Hun ønsker foreldreansvaret for å kunne gi samtykke til adopsjon, slik at en ny adopsjonssak vil kunne påbegynnes. Det må legges til grunn at det er det beste for barnet å få være fortsatt hos D og E, og at disse er villige til å adoptere barnet. Den adopsjonsbevilling som ble gitt i 1981 er kjent ugyldig av formelle grunner. Disse ugyldighetsgrunner kan ikke være til hinder for at adopsjon blir innvilget etter en ny vurdering, foretatt på et tilstrekkelig bredt og formelt riktig grunnlag. Det kan ikke ses bort fra at A, dersom det ikke eksisterer et adopsjonsforhold i forhold til ham, på et senere tidspunkt vil komme til å kreve å få omsorgen for barnet. Dette ville innebære et meget uheldig miljøskifte for barnet, som nå må ha en sterk følelsesmessig tilknytning til fosterforeldene og deres miljø. Det kan ikke være tvil om at det er til barnets beste at situasjonen forblir slik den er, og har vært, siden barnet ble født, og at det gis anledning til en formalisering av denne situasjon gjennom en adopsjon. Til støtte for sitt syn har B særlig vist til dommen i Rt-1986-1139.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Karmsund herredsretts dom av 12. oktober 1988 stadfestes.

Side:804

2. A erstatter B - eventuelt det offentlige - sakens omkostninger.»

For lagmannsretten er det gitt korte forklaringer av partene. A har forklart at han ikke er interessert i å overta omsorgen for barnet og B har forklart at hun samtykker i adopsjon av barnet hvis hun får foreldre ansvaret. Det er ikke ført noen vitner. For lagmannsretten er fremlagt Eidsivating lagmannsretts dom av 9.3.1989.

Lagmannsretten er, om enn under noen tvil, kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse. - Det bemerkes at formelt fremtrer saken som en tvist mellom foreldrene om hvem av dem som skal ha foreldreansvaret. Reelt dreier tvisten seg om fosterforeldrene, D og E, skal få anledning til å formalisere fostringsforholdet gjennom en mulig ny adopsjon, som da også ville være bindende for faren A. I forhold til A er det tidligere adopsjonsvedtak ikke bindende etter Bergen byretts dom av 9.5.1983. Omsorgen for barnet, som utgjør en vesentlig del av innholdet av foreldreansvaret, er det ingen av foreldrene som ønsker. B vil bortadoptere barnet til D og E hvis hun får foreldreansvaret. Slik saken fremtrer har man ikke hatt til forhandling noen av de spørsmål som vanligvis har betydning i saker om foreldreansvar, såsom de respektive foreldres skikkethet til å ha foreldreansvaret, og deres praktiske og økonomiske muligheter for å ha foreldreansvaret. Saken har således en særegen karakter.

Etter omstendighetene i denne sak kan lagmannsretten ikke se at man etter barneloven kan være avskåret fra å tildele moren foreldreansvaret, selv om hennes eneste formål med dette er å bortadoptere barnet. Dommen i Rt-1986-1139 antas å støtte denne oppfatning. - Foreldrene er ugifte, og bodde ikke sammen da barnet ble født. Moren hadde da etter fødselen automatisk foreldreansvaret. Ved at hun nå tildeles foreldreansvaret blir situasjonen den samme som den var ved barnets fødsel. At faren har foreldreansvaret beror på en avtale fra mai 1983, en avtale som moren først forgjeves forsøkte å få erklært ugyldig, og nå krever endret. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ikke sterke grunner for at faren skal beholde foreldreansvaret. Som fremholdt av ankemotparten ble adopsjonsvedtaket fra 1981 kjent ugyldig av formelle grunner, som følge av saksbehandlingsfeil. Dette innebærer at man til nå ikke har fått en vurdering av adopsjonsmyndighetene, basert på riktig saksbehandling, og dermed på tilstrekkelig bredt grunnlag, om det er til beste for barnet at det blir adoptert av D og E. En slik vurdering antas det, særlig av hensyn til barnet, ønskelig at man kan få. Og den eneste måte å få en slik mulig vurdering på er at moren tildeles foreldreansvaret. Det har vært innvendt fra farens side at det ikke foreligger noe bevis for at det er behov for en slik ny vurdering av adopsjonsspørsmålet. Lagmannsretten antar imidlertid, som herredsretten, at man ikke bør avskjære barnet muligheten for ny vurdering av adopsjonsspørsmålet. I forbindelse med en slik eventuell vurdering vil adopsjonsmyndighetene også kunne overveie behovet for en adopsjon, og faren vil kunne fremkomme med sine anførsler for så vidt overfor adopsjonsmyndighetene. Det tilkommer heller ikke lagmannsretten å gå nærmere inn i vurderingen av om en eventuell ny adopsjonsbevilling bør gis. Forøvrig bemerker lagmannsretten at det

Side:805

ikke helt kan ses bort fra at A på et senere tidspunkt kan komme til å endre det standpunkt som han nå har, å ikke kreve omsorgen for barnet selv om han har foreldreansvaret. Å skaffe sikkerhet for at barnet, som nå straks er 9 år, får bo hos og være under omsorgen til D og E, er etter lagmannsrettens oppfatning i seg selv et viktig argument for at foreldreansvaret ikke tildeles A. Det å hindre et mulig fremtidig miljøskifte for barnet, eventuelt å hindre at det skapes vansker for den tilpasning som barnet nå har hos fosterforeldrene, synes å være kjernepunktet i den foreliggende tvist.

Etter foranstående finner lagmannsretten, som herredsretten, at det vil være til barnets beste at B får foreldreansvaret til fellesbarnet. Herredsrettens dom blir stadfestet. Stadfestelsen gjelder også herredsrettens omkostningsavgjørelse som det ikke finnes grunn til å endre.

Anken har vært forgjeves. Men saken, som også har budt på en del tvil, har hatt en helt spesiell karakter, i og med at det er hensynet til fosterforeldrenes stilling som er den bakenforliggende realitet i saken. Som det fremgår av de tidligere dommer som det foran er vist til, har tvisten om foreldreansvar og adopsjon pågått i mange år. De her nevnte forhold anses som slike særlige omstendigheter som bør frita den ankende part for å betale saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. unntaksbestemmelsen i tvml. §180 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Bjørn Solbakken):

B fødte den xx.xx.1981 en datter. A erkjente i februar 1981 at han var far til barnet. Partene var ikke gift, og B hadde derfor foreldreansvaret alene. Barnet ble kort tid etter fødselen tatt hånd om av barnevernsmyndighetene, og har siden januar 1981 vært plassert hos fosterforeldre. Barnet er fortsatt hos disse. Fosterforeldene har ønsket å adoptere barnet, og de fikk 15.6.81 adopsjonsbevilling. Vedtaket om adopsjonsbevilling ble stadfestet av Justisdepartementet 8.12.81, men ble kjent ugyldig ved Bergen byretts dom av 9.5.83. Fosterforeldrene gikk våren 1985 til sak mot Staten for å få prøvet spørsmålet om Bergen byretts dom er rettskraftig i forhold til dem. Ved Oslo byretts dom av 15.1.88 ble det avgjort at Bergen byretts dom er rettskraftig i forhold til fosterforeldrene i egenskap av adoptivforeldre. Etter det opplyste er dommen påanket.

Forholdet mellom B og A har vært meget omskiftelig. Partene var ikke samboende da barnet ble født. Kort tid etter fødselen samtykket B i bortadopsjon av barnet. A har hele tiden motsatt seg adopsjon. B har dels ønsket seg adopsjon, dels motsatt seg dette. Hun har motsatt seg adopsjon i perioder hvor hun og A har vært samboende. B har også ved egen erklæring overført foreldreansvaret til A. Hun har videre søkt å trekke erklæringen tilbake, men ved Karmsund herredsretts dom av mai 1983 ble det avgjort at erklæringen om overføring av foreldreansvaret var gyldig.

Situasjonen i dag er derfor at barnet er hos sine fosterforeldre og under

Side:806

barnevernsmyndighetenes omsorg. A har foreldreansvaret. Fosterforeldrene har reist søksmål mot Staten med påstand om at Bergen byretts dom som kjente adopsjonsvedtaket ugyldig, ikke er rettskraftig i forhold til dem. Denne tvist står for lagmannsretten. I nærværende tvist ønsker B foreldreansvaret overført til seg fordi hun vil bortadoptere barnet. A har motsatt seg dette. Han ønsker samvær med barnet og har allerede fremmet krav om dette overfor barnevernsmyndighetene, slik at samværet gradvis skal utvikles over tid. Ihvertfall foreløpig vil han ikke kreve å få overta den daglige omsorg for barnet.

Stevning ble tatt ut for Bergen byrett 20. januar 1986. Det ble samtidig søkt om overføring av saken til Karmsund herredsrett. Tilsvar ble inngitt 20. februar 1986. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 13. mars 1986 at behandlingen av saken overdras fra Bergen byrett til Karmsund herredsrett. Etter ytterligere skriftlig saksforberedelse og et saksforberedende møte ble hovedforhandling avholdt 26. august 1988. Begge parter møtte sammen med sine prosessfullmektiger.

B har gjennom sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende at det vil være til barnets beste at hun får foreldreansvaret. - - -

A har gjennom sin prosessfullmektig i det vesentlige anført at han er uenig i at det er til beste for barnet at B får foreldreansvaret. - - -

Rettens bemerkninger:

Retten legger til grunn at A er skikket til å ha foreldreansvaret for barnet.

B har ikke påberopt at han skulle være uskikket.

B pretenderer ikke å være skikket til å ha omsorgen for barnet. Etter eget tilkjennegivende er hennes eneste formål med å få foreldreansvaret overført til seg, at hun vil samtykke i adopsjon av barnet til nåværende fosterforeldre.

A, som har foreldreansvaret, vil hverken nå eller senere samtykke i adopsjon. På det nåværende tidspunkt vil han ikke kreve å få overta den daglige omsorg, men han ønsker samvær med barnet.

Det er hensynet til barnet som er avgjørende. I utgangspunktet står man overfor et barn som snart fyller 8 år, og som siden kort tid etter fødselen har bodd hos nåværende fosterforeldre. Siden fosterforeldrene har gått til søksmål mot Staten med påstand om at den dom som kjente adopsjonsvedtaket ugyldig, ikke har rettskraftsvirkning i forhold til dem, må retten gå ut fra at fosterforeldrene ønsker å adoptere barnet.

Dersom B gis medhold i sin påstand om at hun skal få foreldreansvaret, blir spørsmålet for retten om hun virkelig kommer til å samtykke til adopsjon. Alternativet er at hun som flere ganger tidligere ombestemmer seg. Retten finner ikke en spekulasjon over dette avgjørende for saken. Dersom B skulle få medhold og så senere nekte å gi samtykke til adopsjon, vil det være en omstendighet som åpenbart kan medføre at A igjen kan kreve foreldreansvaret.

Dersom B gis medhold i sin påstand og samtykker til adopsjon, vil det bli en egen adopsjonssak etter adopsjonslovens regler. Retten avgjør således ikke i nærværende sak om barnet skal bortadopteres. Etter adopsjonsl. §2 skal adopsjons-bevilling bare gis når det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet. Etter lovens §7 skal også A få uttale seg før spørsmålet avgjøres. I en adopsjonssak vil følgelig barnets forhold både til adoptivforeldrene og til biologiske foreldre bli gjort til gjenstand for en bred og grundig vurdering. Forholdene hos adoptivforeldene vil bli grundig utredet.

Dersom det etter en slik grundig vurdering blir gitt tillatelse til adopsjon, vil det være et uttrykk for at barnet vil være tjent med å få slå rot hos

Side:807

fosterforeldrene fremfor å få åpen kontakt med A. Gjennom et samtykke til adopsjon vil saken da ha funnet sin endelige løsning. Selv om adopsjonen skulle skje anonymt, skal barnet gjøres kjent med at det er adoptert og etter at det er fylt 18 år har det krav på å få vite hvem som er dets biologiske foreldre. Det gir grunnlag for at barnet kan ta opp kontakten med A.

Utfallet av adopsjonssaken kan også bli at det ikke gis samtykke til adopsjon. Bakgrunnen kan være enten adopsjonsforeldrenes forhold eller hensynet til barnets kontakt med A. Barnet vil da sannsynligvis fortsatt bli fosterhjemsplassert, siden en tilbakeføring til moren synes lite trolig.

Dersom A gis medhold i sin påstand og således beholder foreldreretten til barnet, vil adopsjon ikke komme på tale hverken nå eller senere. A har bestemt motsatt seg dette.

A har forklart at han på det nåværende tidspunkt ikke vil kreve den daglige omsorg for barnet. Han vil kreve samværsrett, hvilket må avgjøres av barnevernsmyndighetene.

Dersom han senere skulle kreve å få den daglige omsorg for barnet, må det avgjøres etter barnevernl. §48. Rettstilstanden er slik at det skal foretas en atskillig bredere vurdering enn hva lovens ordlyd direkte gir anvisning på. Resultatet behøver derfor ikke bli at A får den daglige omsorg, selv om han har foreldreansvaret og er skikket til å ha omsorgen for barnet. Dersom resultatet skulle bli at A ikke får den daglige omsorg for barnet, vil barnet fortsatt kunne være i et fosterforhold, men det kan ikke bli adoptert under forutsetning av at A opprettholder sitt nåværende standpunkt om ikke å tillate adopsjon.

Det ligger ikke til retten i nærværende sak hverken å vurdere selve adopsjonsspørsmålet eller spørsmålet om tilbakeføring av omsorgen. Avgjørende for retten blir om det ene eller andre utfall avskjærer barnet muligheter som det ellers ville hatt. Retten antar at det vil være til barnets beste å få en så bred vurdering som mulig av sin fremtidige situasjon. For retten står det som rimelig at man får vurdert om en adopsjon vil være til barnets beste. Barnet har vært hos sine fosterforeldre siden umiddelbart etter fødselen. Det er nå snart 8 år gammelt. Fosterforeldrene ønsker å adoptere barnet. Hverken B eller A har noengang hatt kontakt med barnet. I en slik situasjon synes det rimelig at man vurderer den formelle og saklige tilknytning til fosterfamilien som en adopsjon medfører ut fra de følelsesmessige bånd som ganske åpenbart må være knyttet. Barnet har levet sine mest grunnleggende år hos fosterfamilien. Behovet for å få vurdert en adopsjon fremfor et fortsatt fosterforhold synes å være tilstede. Ut fra de forutsetninger som er lagt til grunn i saken, oppnås dette ved at B gis medhold i sin påstand.

Det er påstått saksomkostninger. B har vunnet frem med sin påstand. Saken har imidlertid frembudt atskillig tvil. Hver av partene bærer derfor sine omkostninger, jfr. tvml. §172 annet ledd. B har fri sakførsel. - - -