RG-1990-858

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1990-01-22
Publisert:	RG-1990-858
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 22. januar 1990 i sak nr. 122/1989
Parter:	A (advokat Per Lindberg) mot B (advokat Trond Ekker).
Forfatter:	Lagdommer Øyvind Smukkestad, ekstraordinære lagdommere Nils Daae Rogstad, Inger Johanne Størseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, §174, §176, §180

Saken gjelder krav om vederlag etter opphør av samboerforhold.

B og A avsluttet samboerforhold den 2. mai 1986. De ble ikke enige om det økonomiske oppgjøret etter avslutningen av samboerforholdet. Dette førte til at A reiste sak ved stevning til Trondheim byrett av 5. desember 1988. Byretten avgjorde saken ved dom av 7. juni 1989 med slik domsslutning:

«1. B frifinnes.

2. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til B med kr. 17.100,- -

Side:859

syttentusenetthundre 00/100 - kroner -.»

A påanket rettidig dommen til Frostating lagmannsrett. B tok til motmæle. Ankeforhandling ble holdt den 11. januar 1990. Partene møtte og avga forklaringer. Det ble dokumentert tre vitneavhør avgitt til advokat Per Lindberg og for øvrig en del dokumenter.

Samboerforholdets varighet.

A og B traff hverandre høsten 1981. De var så en del sammen utover høsten og i første halvår 1982 overnattet de en del hos hverandre - fortrinnsvis i weekendene. De er uenige om når de flyttet sammen som samboere. A hevder at hun flyttet inn i B's bolighus i - - - gaten i X første helgen i august 1982 og at hun i det alt vesentlige bodde der fast fra denne tiden. B hevder at hun flyttet tilbake til sin leilighet i Y kort tid etter og at hun først flyttet fast inn i hans hus i juni 1983. Det er ikke uenighet om at samboerforholdet opphørte ved at A flyttet ut den 2. mai 1986.

B hadde et opphold på - - - College i Z som med reiser varte fra 25. august 1984 til 23. februar 1985. A bodde sammen med ham i Z fra 13. til 27. november 1984 og fra 2. januar til 16. februar 1985 da de reiste sammen hjem i bil. Videre var han fraværende på øvelse i Æ fra 21. januar til 6. mars 1986.

I januar 1983 var partene sammen i to uker på reise i USA. I mai 1984 var de på en ferietur til syden. For øvrig tilbragte de sommerferiene i B's seilbåt.

Partenes formuesforhold.

Partene hadde forholdsvis oversiktlige formuesforhold. B hadde i 1974 kjøpt boligeiendommen - - - gaten 61 i X. Eiendommen overtok han på skifte med tidligere ektefelle i 1981. A eide en leilighet i Y. Begge samboere hadde eldre personbiler. B hadde seilbåt og også bankinnskudd.

A leide ut sin leilighet fra 25. juni 1983 til 1. juli 1984. Leien gikk i sin helhet med til dekning av de utgifter hun selv hadde vedrørende leiligheten. Hun solgte den deretter og fikk den 26. oktober 1984 overført netto av salget med kr. 202.575,-. Partene er uenige om hvem som tilskyndet dette salget. A hevder at det var B som ivret for at hun skulle selge leiligheten, mens han hevder at dette fullt ut var hennes beslutning.

A begynte høsten 1983 å pusse opp bolighuset i - - - gaten. Partene er ikke uenige om at det var hun som satte igang og foresto arbeidet med å få oppussingen gjennomført. De er imidlertid litt uenige om hvem som ønsket dette gjennomført. B hevder at han ikke var så interessert i denne oppussingen, mens A hevder at alt ble forelagt ham til godkjennelse og at han hele tiden var med på å ta beslutningene om oppussingen. A brukte blant annet av de midler hun hadde til disposisjon etter salget av sin leilighet til oppussingen, jfr. nærmere om dette nedenfor. A ervervet ikke noen andre formuesgjenstander i løpet av samboerperioden.

B kjøpte ny båt den 25. juni 1983 for kr. 95.000,-. Han solgte samtidig sin gamle seilbåt. Partene er uenige om salgssummen idet B hevder at han fikk kr. 42.000,- for seilbåten, mens A mener salgssummen var kr. 37.000,-. Den 29. april 1985 kjøpte B en ny personbil av

Side:860

merke Honda Accord for kr. 121.250,-, som ble betalt kontant den 13. juni 1985. Han solgte da sin gamle personbil og partene er også uenige om salgssummen for denne. B hevder at han fikk kr. 10.000,av sin sønn for bilen, mens A mener det er helt usannsynlig at sønnen betalte noe i det hele tatt.

B betalte også i 1984 en fast båtplass i X for kr. 16.000,- og den 29. november 1985 betalte han kr. 13.000,- i gjeld til tidligere ektefelle.

B overførte våren 1986 to beløp til A - den 19. mars 1986 kr. 130.000,- og den 16. april 1986 kr. 20.000,-. Han solgte sin faste eiendom i - - - gaten høsten 1986 for en salgssum med renter ca. kr. 750.000,-. Det ble innfridd gjeld i salgsoppgjøret med ca. kr. 247.000,-.

Partenes inntektsforhold.

For retten er det fremlagt selvangivelser for begge parter for årene 1984, 1985 og 1986 og vedkommende B også for 1987. Det er således ikke fremlagt noen selvangivelser for årene 1982 og 1983, og det er heller ikke fremlagt nøyaktige skatteavregninger for partene. B hadde i 1984 en bruttoinntekt på kr. 222.425,- - skattbar inntekt kr. 145.967,-, i 1985 bruttoinntekt kr. 241.889,- - skattbar inntekt kr. 138.254,- og i 1986 bruttoinntekt kr. 276.880,- - skattbar inntekt kr. 189.378,-. A hadde i 1984 en bruttoinntekt på kr. 104.022,- og skattbar inntekt kr. 76.408,-, i 1985 bruttoinntekt kr. 93.479,- - skattbar inntekt kr. 75.904,- og i 1986 bruttoinntekt kr. 128.100,- og skattbar inntekt kr. 86.863,-.

Økonomiordningen i samboerforholdet.

Partene hadde ikke noen underskrevet skriftlig avtale vedrørende økonomien i samboerforholdet. B hadde laget et utkast til samboerkontrakt som de i april 1985 var til konferanse hos advokat Lindberg om, men det ble senere ikke til at det ble underskrevet noen skriftlig avtale. For så vidt gjaldt det daglige underhold ordnet de seg slik at A kjøpte dagligvarer, mens B dekket alle faste utgifter - i det vesentligste alle utgifter vedrørende drift av boligeiendommen. A brukte i de par siste årene kr. 3.000,- til kr. 3.500,- ved faste innkjøp av dagligvarer. Hun gjorde mindre innkjøp i tillegg og kjøpte også gjerne et par flasker vin til helgen. Det hendte B gjorde et og annet innkjøp av mat og han kjøpte også øl og brennevin.

B's sønn bodde også hjemme en del i den tiden samboerforholdet varte. Han hadde stadig besøk av sin forlovede. A sørget også for innkjøp av mat til disse.

Det var etter at B var kommet tilbake fra oppholdet i Æ at det den 14. mars 1986 kom til brudd mellom partene. A hevder at B da var voldelig mot henne ved at han slo henne og hun anmeldte dette forholdet. Hun flyttet deretter ut straks hun fikk seg et annet sted å bo den 2. mai 1986. Ved brev av 16. juni 1987 krevde hun ytterligere vederlag for oppussingen i - - - gaten. Etter en del korrespondanse ble det avklart at B ikke ville betale ytterligere, og sak ble reist som nevnt.

A har i korthet anført:

Da hun etter å ha kjent ham i omkring et års tid flyttet sammen

Side:861

med B, var det for å etablere et varig samboerforhold. Hun hadde ikke annet i tankene, og det var derfor hun ikke tok det så nøye at de ikke hadde noen uttrykkelig samboeravtale og heller ikke i hvordan hun innrettet sin økonomi. Bruddet 14. mars 1986 kom helt uventet på henne, og hun har grunn til å tro at det var kommet en annen kvinne inn i bildet under B's Æ-opphold.

Hun ble veldig ute av seg på grunn av den måten samboerforholdet tok slutt på, og hun var sykmeldt på grunn av dette frem til desember 1986.

Hun investerte hele sin formue og hele sin inntekt i samboerforholdet. Hun brukte således opp hele nettoprovenyet ved salget av sin leilighet til oppussing av B's bolighus. Det ble foretatt en helt vesentlig oppussing av huset både i første og annen etasje. Det var hun som sto for denne oppussingen med B's klare samtykke. Foruten å sørge for alt det nødvendige i forbindelse med innkjøp og leie av håndverkere utførte hun selv også en god del maler- og tapetserarbeid.

Hun har tatt vare på en del av kvitteringene for de innkjøp hun gjorde. Det vises for så vidt til den fremlagte sammenstilling som viser at hun har lagt ut kr. 141.952,14. I tillegg til dette beløp kommer noen beløp som ble betalt uten kvittering. Det gjelder kr. 7.020,- for legging av tepper, linoleum m.v., kr. 2.000,- for sandblåsing og kr. 1.000,- til kr. 1.200,- betalt C. Hun har også betalt beløp utover dette og antar at hele beløpet hun fikk for sin leilighet har gått med, slik at hun minst har lagt ut ca. kr. 200.000,- for denne oppussingen. Hun betalte dels kontant, dels med sjekk og ved bankgiro. Det bestrides bestemt at B har betalt noen av disse regningene.

De var også enige om at hun skulle få vederlag for disse utleggene ved at hun skulle eie en andel av eiendommen. Det var uttrykkelig fastsatt i utkastet til samboeravtale i 1985,- og hun hadde forutsatt at B skulle sørge for de dokumenter som var nødvendige. Han kom imidlertid aldri tilbake til dette.

I tillegg til påkostningene vedrørende huset, var det hennes økonomiske innsats ved at hun sørget for det daglige underhold og utførte alt husarbeid i huset som gjorde det mulig for B å gå til anskaffelse av formuesgjenstander av betydelig verdi. Det vises således til kjøp av helt ny personbil, kjøp av seilbåt, kjøp av båtplass og nedbetaling av gjeld til tidligere ektefelle. Han brukte også betydelige beløp til eget alkoholforbruk. A kjøpte også klær til ham og sønnen og hun kjøpte seil til seilbåten for kr. 5.000,- som hun gav ham i julegave i 1985. Den gave hun den gang fikk av ham har hun gitt tilbake.

Selv om det opprinnelig ble tatt utgangspunkt i sameiebetraktninger for å begrunne et krav for A, så presiseres det nå at det hun krever er et vederlagskrav basert på restitusjons- og rimelighetsprinsipper. Det vises til dom i Rt-1984-497.

Dersom hun ikke får tilkjent noe slikt vederlagskrav, vil det bety at B går ut av samboerforholdet med en vesentlig berikelse, mens hun intet har tilbake. De kr. 150.000,- hun fikk utbetalt av B har hun måttet benytte til å fornye innbo og løsøre og kjøpe nyere bil. Hun har måttet kjøpe en ny leilighet til kr. 200.000,- som hun i sin helhet har måttet låne. B har foruten de forannevnte formuesgjenstander også

Side:862

kjøpt seg en halvpart av en hytte i 1986.

Det bestrides at hun på noen måte har diskutert spørsmålet om oppgjør for sin innsats med B. Hun fikk bare beløpet på kr. 150.000,- overført uten noe forvarsel. Hun har derfor på ingen måte godkjent dette som endelig oppgjør. Grunnen til at det tok litt tid før hun fremmet ytterligere krav, var den tilstanden hun var i etter samlivsbruddet.

A har nedlagt slik påstand:

«1. B dømmes til å betale til A et beløp inntil kr. 100.000,- med tillegg av 18% årlig rente fra 1.5.1986 til betaling skjer.

2. B dømmes til å betale sakens fulle omkostninger for byrett og lagmannsrett til A.»

B har i det aller vesentligste henholdt seg til byrettens dom og har uttrykkelig henvist til det byretten gjengir som hans anførsler på side 7 flg. i dommen.

Han presiserer at han har betalt en del av regningene vedrørende oppussingen, men han har ikke noen nærmere oversikt over dette. Dette gikk imidlertid partene uttrykkelig gjennom sammen høsten 1985 og kom da frem til at han skyldte A et beløp i størrelsesorden 80-100.000 kroner. Han tok opp et lån stort kr. 75.000,- for å ha til utbetaling av beløpet.

Han har derfor betalt A mer enn det hun har krav på, og det er gitt en så rommelig betaling at hun klart ikke har noe mer å kreve. Utkastet til samboeravtale kom han ikke tilbake til fordi det allerede høsten 1985 begynte å bli gnisninger mellom partene.

De formuesgjenstander som er anskaffet i løpet av samboerperioden har han fullt ut betalt selv. A har helt klart ingen eierandel i dette. Det har også klart vært slik at han har hatt en langt bedre økonomi og at dette er grunnen til at han har kunnet anskaffe disse gjenstandene. Det forholdsvis lange oppholdet ved - - - College i Z hvor han fikk ekstra dekket kost og losji, gjorde det også mulig å spare vesentlige deler av lønnen.

For så vidt gjelder salget av boligeiendommen må det regnes med en vesentlig prisstigning. Den utbedring som ble foretatt, var for det meste vanlig oppussing og ikke varige endringer av eiendommen.

Dersom en ser på partenes inntekter er det klart heller ikke rom for noe vederlagskrav fra A. Hun har fritt valgt å bo i dette samboerforholdet og praktisere den kostnadsdeling som har funnet sted. Hun har bodd fritt uten å betale husleie og har også selv hatt glede av den oppussingen som ble foretatt. Han bestrider å ha hatt noe stort alkoholforbruk.

B la ned slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. A tilpliktes å betale B saksomkostninger for lagmannsrett.»

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten idet en er kommet til at A må ha ytterligere krav på vederlag.

Begge parter har under ankeforhandlingen forklart at det var deres uttrykkelig forutsetning at dette samboerforholdet skulle vare. B uttrykte det slik at de begge forutsatte at de skulle bli gamle sammen.

Side:863

Lagmannsretten legger derfor til grunn at partene hadde dette for øye når de etablerte de økonomiske rutiner som det er redegjort for foran.

Lagmannsretten ser dette også som en naturlig forklaring for den måte oppussingen og ombyggingen av - - - gaten fant sted på. Etter partsforklaringene under ankeforhandlingen legger lagmannsretten til grunn at B samtykket i de arbeider som ble utført. Som husets eier sørget han ikke for at det ble ført noen nøyaktig oversikt over de fortløpende kostnader, og han hadde heller ikke tilrettelagt noen egen finansiering av dette. Dette ble overlatt A og hun benyttet egne midler til finansieringen.

Det er således A som har tatt vare på kvitteringer som er fremlagt i saken vedrørende - - - gaten 61 - tilsammen pålydende kr. 141.952,-. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at B har betalt noen av disse regningene. Han har ikke kunnet fremlegge noen kvittering selv, og han har heller ikke på noen måte dokumentert at betaling er overført eller foretatt av ham. Lagmannsretten finner da å måtte legge til grunn at de kvitteringer A har tatt vare på er betalt av henne. En del av fakturaene er dokumentert betalt ved overføring fra hennes konto.

Lagmannsretten finner også godtgjort at A har betalt omkring kr. 10.000,- uten å motta kvittering som nevnt foran. Dette ble ikke bestridt av B under ankeforhandlingen.

En finner det imidlertid ikke sannsynliggjort at A har betalt noe vedrørende - - - gaten 61 utover dette. A opplyste under ankeforhandlingen at det ville ha kostet i gebyr kr. 2.000,- til kr. 2.500,- å få en fullstendig utskrift av hennes bankkonti med underlag og at hun hadde funnet dette for kostbart. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne legge til grunn at det er foretatt ytterligere betaling av henne uten at det foreligger noen konkret dokumentasjon for dette.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A har lagt ut avrundet kr. 152.000,- i forbindelse med arbeidene i - - - gaten. Dette gjaldt tilsammen forholdsvis omfattende oppussing og vedlikeholdsarbeider som utskifting av vinduer, muring av peis, utskifting på kjøkken, nye gulvbelegg samt maler- og tapetsererarbeid m.v. Oppussingen fant sted og regningene er betalt fra senhøsten 1983 til våren 1985.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at partene har avtalt eller blitt enige om at A skulle motta en refusjon i størrelsesorden 80.000 til 100.000 kroner. Siden partene ikke hadde noen nærmere avtale som regulerte de økonomiske forhold i samboerforholdet, og det som nevnt ikke var tilrettelagt noe nærmere vedrørende arbeidene i - - - gaten 61 og det gikk såpass kort tid fra disse ble gjennomført til samboerforholdet opphørte, er lagmannsretten kommet til at A må få refundert hele det beløp hun betalte - dvs. avrundet kr. 152.000,-. Selv om en del av arbeidene karakteriseres som oppussing, er det for øvrig også grunn til å anta at eiendommen steg omtrent tilsvarende i verdi og at B fikk beløpet igjen ved salget av eiendommen i 1986.

A har derfor krav på kr. 2.000,- i tillegg til de kr. 150.000,- B betalte. Ved at B foretok tilbakebetaling først i mars og april 1986 har han utvilsomt også hatt en rentefordel. Dette forhold og beløpet på kr. 2.000,- tar en hensyn til ved den skjønnsmessige fastsettelse av

Side:864

vederlag, jfr. nedenfor.

Lagmannsretten er kommet til at A har ytterligere vederlagskrav bygget på alminnelig restitusjons- og rimelighetsbetraktninger. Selv om partene etter den deling av de daglige kostnader som det er redegjort for foran, omtrent dekket en halvpart av disse hver, er en kommet til at utgiftsdelingen medførte en klar fordel for B. A dekket de vesentligste utgifter til husholdningen, mens B dekket utgiftene i forbindelse med boligen. Det vesentligste av dette må ha vært den årlige renteutgiften som i årene 1984, 1985 og 1986 antas å ha vært på omkring kr. 40.000. Selv om det var slik at A etter denne ordningen hadde fri bolig, ville det utvilsomt også bli slik at ved de utgifter hun betalte ville det ikke bli igjen noen verdi for fremtiden. De renteutgifter B betalte ville blant annet sikre ham at han senere kunne ta ut den årlige verdistigning på eiendommen, og han hadde også den skattemessige fordel av å kunne trekke utgiftene fra sin inntekt ved ligningen.

Slik dette samboerforholdet er beskrevet under ankeforhandlingen, med det livs- og interessefellesskap partene etter rettens oppfatning må antas å ha lagt i sitt forhold før bruddet, finner lagmannsretten det urimelig om A ved opphøret ikke skulle sitte igjen med noe etter sin likeverdige økonomiske innsats, mens B skulle bli sittende igjen med en klar økonomisk fordel. A må derfor etter lagmannsrettens vurdering rimeligvis ha krav på et skjønnsmessig vederlag utover de tidligere mottatte kr. 150.000,- fordi hun, som foranstående viser, i realiteten har båret en større økonomisk byrde partene imellom.

Selv om det ikke har noen direkte betydning for avgjørelsen i denne sak, vil lagmannsretten bemerke at partenes formuesforhold ofte vil kunne være årsak til at det ikke blir inngått noen balansert skriftlig samboeravtale. Den som eier boligen vil ofte ha en så «sterk» posisjon at den andre kan få valget mellom å godta en ugunstig økonomisk situasjon eller å avslutte samboerforholdet.

Lagmannsretten er videre kommet til at A også har krav på vederlag for sin arbeidsinnsats ved oppussingen og sin husmorinnsats i hjemmet. Arbeidsinnsatsen i forbindelse med tilrettelegging av oppussingen, administrering av håndverkere m.v. og den egne utføring av en del maler- og tapetsererarbeid, er ikke nøyaktig beskrevet for lagmannsretten, men en tør ut ifra partenes forklaringer anta at det dreier seg om noen ukers arbeid. Det er ikke bestridt av B at A så lenge samboerforholdet varte utførte det aller vesentligste av husarbeidet. På grunn av B's stilling som oberst med fravær på kurs, øvelser o.l. og for øvrig pendling frem og tilbake fra X til Oslo, så ville han ikke ha stor anledning til å utføre oppussingsarbeidet eller sin del av husarbeidet. Under enhver omstendighet vil det være slik at ved at B har sluppet dette arbeidet, så har han fått ytterligere fritid med adgang til å benytte f.eks. seilbåten m.v. Han har derfor utvilsomt fått en øket livsverdi ved A's innsats. Han ville normalt måtte ha betalt for tjenester for å oppnå samme livsverdi. Lagmannsretten er derfor kommet til at A ut fra alminnelige rimelighetsbetraktninger bør ha et skjønnsmessig vederlagskrav for sin ekstra innsats i hjemmet.

Lagmannsretten er også kommet til at den julegave A ga B julen 1985 - nye seil til kr. 5.000,- - må sies å være gitt under bristende

Side:865

forutsetninger. Lagmannsretten legger etter partsforklaringene til grunn at hun på denne tid var av den formening at de hadde etablert et varig samboerforhold. Når det så kom til brudd så kort tid etter som medio mars 1986, må en kunne si at gaven er gitt under bristende forutsetninger. Sett i forhold til A's økonomiske situasjon måtte kr. 5.000,- sies å være et vesentlig beløp. Hun fikk en dyr gave av B denne julen, men denne er tilbakelevert. Lagmannsretten er derfor også kommet til at det må gis et vederlagskrav for kr. 5.000,- som tas med i det samlede vederlagskrav.

En nevner endelig at A ikke har anskaffet seg noen varige formuesgoder i samboerperioden, og at hun selv betalte sin sydenferie og flybilletter til USA og Italia.

Det samlede vederlagskrav settes skjønnsmessig til kr. 60.000,-.

A har krevd renter fra 1. mai 1986. Dette er begrunnet med at det er omtrent en måned etter siste betaling fra B. Det kan ikke stemme helt at det er en måneds tid siden denne betalingen fordi denne ble kreditert den 17. april 1986. B har imidlertid ikke hatt noe å bemerke til at renter beregnes fra denne dato og lagmannsretten finner derfor å kunne legge datoen til grunn.

Anken har etter dette ført delvis frem for A. Spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger blir da å avgjøre i medhold av tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §174. Lagmannsretten er kommet til at B bør pålegges å betale fulle saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett i medhold av §174 annet ledd. Det var nødvendig for A å gå til sak for å få tilkjent vederlagskravet. Dette bør hun nå kunne få etterkommet fullt ut uten å måtte tåle fradrag ved å betale egne saksomkostninger. Hun har vunnet helt frem for så vidt gjelder det prinsipale grunnlag for kravet som heller ikke kan sies å være ukjent. Det vises for så vidt til Kirsti Strøm Bulls artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.449 flg.: «Vederlagskrav overfor ektefelle eller samboer» - særlig 547 flg. Advokat Lindberg har til byretten inngitt en samlet omkostningsoppgave stor kr. 31.856,- og for lagmannsretten kr. 36.650,-. Disse legger lagmannsretten til grunn, jfr. tvistemålslovens §176.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

B dømmes til å betale A kr. 60.000,- med tillegg av 18% rente p.a. fra 1. mai 1986 til betaling skjer samt saksomkostninger for byretten med kr. 31.856,- og for lagmannsretten med kr. 36.650,-, tilsammen kr. 68.506,- - kronersekstiåttetusenfemhundreogseks -, alt senest innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.