RG-1990-95
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-16 |
| Publisert: | RG-1990-95 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1987-00305 D, hl.nr. 481/87. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Helge Lochner, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Leidulv Digernes, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Kåre Berg, formann. Ekstraordinær lagdommer Rolf Solem. Ekstraordinær lagdommer Anton Gammelgård |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §31, §44, §38, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §426 |
A og B inngikk ekteskap i India i 1975. Det er et barn i ekteskapet, datteren C, som er født xx.xx.1977. A krevde ved begjæring av 11. april 1984 midlertidig separasjon fra mannen i medhold av tvistemålsloven §426 annet ledd. Hun forlangte bl.a. at hun alene skulle ha foreldreansvaret for barnet, jfr. barneloven §38.
Oslo byrett avsa den 8. mai 1984 kjennelse i saken. Begjæringen om midlertidig separasjon ble tatt til følge. A skulle alene har foreldreansvaret og den daglige omsorg for barnet. A tok ut stevning ved Oslo byrett innen den frist som var fastsatt. Foruten separasjon gikk påstanden bl.a. ut på at A skulle ha foreldreansvaret for fellesbarnet, som skulle bo fast hos moren.
B nedla bl.a. påstand om at han skulle ha vanlig samværsrett med datteren.
Oslo byrett avsa den 13. desember 1985 dom i saken. Påstanden om separasjon ble tatt til følge. Det ble videre fastsatt at A alene skulle ha foreldreansvaret og den daglige omsorg for C. Bs påstand om å bli tilkjent vanlig samværsrett ble ikke tatt til følge.
Den 22. august 1986 tok B ved advokat Leidulv Digernes ut stevning til Oslo byrett mot A. Det er i stevningen bl.a. anført at barnets mor ikke foretar seg noe for at det skal bli etablert kontakt mellom far og barn. Det ble anført at faren på denne bakgrunn anmoder om å få foreldreansvaret og den daglige omsorg for barnet. Det er i denne sammenheng fremholdt at faren har stor familie i Norge og at familiemedlemmene kan bistå han i forbindelse med pass av barnet.
Det ble i stevningen nedlagt slik foreløpig påstand:
"1. Saksøker skal alene ha foreldreansvaret og den daglige omsorg for C, født xx.xx.1977.
2. A betaler saksøker oppfostringsbidrag for C, fastsatt etter rettens skjønn.
3. Saksøker skal alene ha bruksrett til partenes tidligere fellesbolig i ...gate .. C, X.
4 Saksøker tilpliktes å betale saksomkostninger."
A ved advokat Helge Lochner innga tilsvar til byretten. Det ble nedlagt påstand om at saksøkte skulle frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.
Den 2. mars 1987 avsa Oslo byrett dom med slik domsslutning:
"1. B har rett til samvær med datteren C, f. xx.xx.1977, annenhver lørdag, første gang lørdag 9. mai 1987.
2. Forøvrig frifinnes saksøkte.
3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. I ankeerklæringen er det nedlagt prinsipal påstand om at byrettens dom skal oppheves p.g.a. feil i saksbehandlingen. Dette er begrunnet med at B ikke nedla noen påstand for byretten om samværsrett med barnet. Det er i ankeerklæringen uttalt bl.a. at dersom barnets far mente at han subsidiært skulle ha samværsrett, måtte han ha nedlagt påstand om dette. Det anføres at det er riktig at samværsrett ble diskutert under hovedforhandlingen for byretten, men dette var naturlig i og med at manglende samværsrett var motpartens argument for å overta foreldreansvaret og den daglige omsorgen.
I anketilsvaret blir det bestridt at det er begått feil i saksbehandlingen ved byretten.
Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus den 7. juni 1989. Begge parter møtte og avga forklaring. Lege D avga vitneforklaring. Det ble forøvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Under ankeforhandlingen frafalt A sin tidligere prinsipale påstand om at byrettens dom skal oppheves p.g.a. feil ved saksbehandlingen.
De nærmere faktiske omstendigheter og partenes anførsler og påstander fremgår av den påankede avgjørelse og det som er anført nedenfor.
Under saksforberedelsen for lagmannsretten har doktor D hatt samtaler med partene og datteren. Doktor Ds vitneforklaring for lagmannsretten representerer således et nytt bevismiddel. Saken står ellers i det vesentlige i samme stilling som for byretten.
A har for lagmannsretten særlig fremholdt:
I henhold til barneloven §31 annet ledd skal et barn som er fylt 12 år få si sin mening før det blir tatt avgjørelse om personlige forhold for barnet. I følge lovbestemmelsen skal det legges stor vekt på hva barnet mener. C er født xx.xx.1977 og vil således fylle 12 år i løpet av kort tid. På bakgrunn av den vitneforklaring som doktor D har avgitt, er det klart at piken har utviklet seg på en meget positiv måte, og hun er intelligent og moden for alderen. Det er videre på det rene at hun også er meget selvstendig. Det må i denne sammenheng være riktig å legge stor vekt på hva barnet mener. Hun har uttalt til doktor D at hun ikke ønsker samvær med faren, selv om en domstol skulle bestemme at hun og faren skal ha samvær med hverandre. Det gjøres gjeldende at det vil virke uheldig å bli påtvunget et slikt samvær. En eventuell utøvelse av samværsrett vil i dette tilfelle virke opprivende på barnet. Det er vist til Lucy Smiths bok "foreldremyndighet og barnerett" side 485. Det er også vist til Rt-1987-456.
A konkluderer med at det vil være til barnets beste å nekte samværsrett i dette tilfelle. Hun har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. B gis ikke samværsrett med datteren C født xx.xx.1977.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger, for byrett og for lagmannsretten til A ."
B har for lagmannsretten særlig gjort gjeldende:
Det er nå gått lang tid siden partene ble separert, og de uheldige episoder som måtte ha funnet sted mellom dem er nå kommet på avstand. Det er ingen grunn til å anta at datteren nå er redd for sin far.
Moren har plikt til å medvirke til at datteren får et postitivt syn når det gjelder samvær med faren. I dette tilfelle vil det være sælig postivt for barnet å få kontakt med faren og hans familie. Det er i denne sammenheng vist til at begge foreldrene er fra India og at indisk kultur har et helt annet syn på spørsmålet om familieforhold enn det som gjelder i Norge. Barnets mor har ingen slektninger i Norge. Faren har derimot flere nærme slektninger her i landet. Ved å etablere en samværsordning ville datteren få en vesentlig bedre innsikt for så vidt angår indisk kultur, med den positive betydning dette ville ha for hennes fremtidige utvikling.
B hevder at det vil være til det beste for datteren at det nå etableres en samværsordning. Han har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Oslo byretts dom av 2. mars 87 stadfestes.
2. Ankende part dømmes til å betale saksomkostninger for såvel byrett som lagmannsrett."
Lagmannsretten er under tvil kommet til ett annet resultat enn byretten, og skal bemerke:
Det fremgår av barneloven §44 tredje ledd at avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. En slik avveining må nødvendigvis bli skjønnsmessig. Det vil ofte være svært vanskelig å trekke den riktige grensenlinjen. Det anses i denne sammenheng tilstrekkelig å vise til Lucy Smiths bok, "Foreldremyndighet og barnerett" side 485 flg., bl.a. med henvisning til Høyesteretts dom i Rt-1968-800. Det vil i alminnelighet være positivt for begge parter når barnet har samvær med den av foreldrene som ikke har den daglige omsorg. Dette teller spesielt sterkt i denne saken fordi et slikt samvær ville kunne gi datteren en bedre innsikt og forståelse av indisk kultur. Det vises til at samvær med faren ville innebære at hun også får kontakt med nære slektninger på farssiden, som er bosatt her. Moren har ingen andre slektninger har i landet enn datteren.
Lagmannsretten kan ikke se at det er noen grunn til å tvile på at farens ønske om samvær med datteren bunner i kjærlighet til henne. Det er ikke fremkommet opplysninger som skulle tilsi at faren har uheldige egenskaper som vil være til skade for barnet ved eventuelt samvær. De uheldige episoder som fant sted i forbindelse med separasjonen ligger nå flere år tilbake.
Når det gjelder datterens syn på samvær med faren, vises til at lege og barnepsykiater D var oppnevnt som sakkyndig under separasjonssaken for byretten. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har han skrevet et brev at 8. februar 1989 til prosessfullmektigene. Det er her uttalt bl.a. at det ikke lenger synes som datteren har den store angst for sin far.
Under ankeforhandlingen har doktor D som vitne gitt uttrykk for at C siden 1985 har hatt en meget positiv utvikling. Hun er en intelligent pike som er moden for alderen, og er meget selvstendig. Det foreligger ikke noe grunnlag for å sette til side doktor Ds vurdering.
Vitnet opplyste videre at barnet hadde uttalt at hun ikke ønsket samvær med faren selv om en domstol skulle komme til det resultat at hun hadde plikt til å møte faren.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at faren for tiden ikke bør gis samværsrett med datteren. Hun er nå nær 12 år gammel. På bakgrunn av det som er uttalt foran om hennes egenskaper, finner lagmannsretten at det ikke nå bør gjennomføres samvær med faren mot hennes vilje, jfr. barneloven §31.
Lagmannsretten vil ikke unnlate å bemerke at barnets mor bør påvirke datteren til samvær med faren. Dersom hun går inn for det, finner lagmannsretten det overveiende sannsynlig at datteren ville gå med på en samværsordning, og at det ville representere en betydelig fordel for henne.
Anken har ført frem. Saken var imidlertid så tvilsom at det var fyllestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten. Saksomkostninger tilkjennes ikke, jfr. unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, jfr. §180 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. B gis for tiden ikke samværsrett med datteren C.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byretten eller lagmannsretten.