Rt-1987-456
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-04-04 |
| Publisert: | Rt-1987-456 (133-87) |
| Stikkord: | Familierett, Samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 45 B/1987, nr 93/1986. |
| Parter: | Y (Advokat Frode Træland til prøve) mot X (Advokat Ole Bjørn Støle). |
| Forfatter: | Halvorsen, Backer, Philipson, Christiansen. Mindretall: Endresen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §31, §44, §70 |
Dommer Halvorsen: Saken gjelder farens krav om rett til samvær med sønnen på snart 13 år og datteren på 11 1/2 år som moren har foreldreansvaret for etter at deres samboerforhold opphørte. Barna var den gang henholdsvis 2 år og 9 måneder gamle. Det er nå over 10 år siden faren har hatt noen kontakt med sine barn.
Y, som er pakistansk statsborger, kom til Norge i 1972, 26 år gammel. Noen tid deretter traff han den 15 år gamle X og det utviklet seg etterhvert et kjærlighetsforhold mellom dem. Den 9 mai 1974 ble sønnen S født. X var nå blitt vel 16 1/2 år gammel. Datteren D ble så født xx.xx.1975. De tidligere retter har lagt til grunn at partene har levet sammen siden januar 1975, dog har X hatt kortere opphold hos moren. Samboerforholdet varte frem til juni 1976, da det ble brudd mellom partene.
I juli 1976 reiste Y til Pakistan der han i august 1976 giftet seg med en pakistansk kvinne. Med henne flyttet han i oktober samme år tilbake til Norge og leiligheten i Bergen. Her fikk de to sønner, født xx.xx.1977 og 20 januar 1981. Paret venter nå sitt tredje barn. For Høyesterett er opplyst at hustruen og de to sønnene er norske statsborgere. Y har imidlertid fått avslag på sin søknad om norsk statsborgerskap fordi han har en bidragsgjeld for sine barn med X som nå samlet beløper seg til kr 110 000.
Etter samlivsbruddet i juni 1976 flyttet X med sine barn til sin mor i morens leilighet i Bergens omegn. Denne leiligheten overtok hun i 1977. I 1980 ble hun kjent med A som etter ett års bekjentskap flyttet sammen med henne og barna i hennes leilighet. De har siden levet sammen som en familie og har planer om snart å gifte seg. A har fra et tidligere samboerforhold to barn, sønnen B som snart fyller 12 år, og datteren C som er noe over 9 år gammel. Han har regelmessig samværsrett med sine barn, slik at familien annen hver helg, samt i en del høytider og på ferieturer består av fire barn og to voksne.
Den 17 januar 1983 tok Y ut stevning mot X for å få fastsatt samværsrett med partenes to fellesbarn i medhold av §44 i barneloven av 8 april 1981 nr 7. Under saksforberedelsen ble som sakkyndige oppnevnt psykolog Elin Hordvik ved Barneklinikken på Haukeland sykehus. Hun avga skriftlig erklæring som munnet ut i en anbefaling om samværsrett under visse forutsetninger. Bergen byrett avsa 11 oktober 1984 dom med denne domsslutning:
"Y skal ha rett til samvær med sine barn S og D en hverdagsettermiddag hver uke fra og med den første uken av november måned 1984. Fra og med februar måned 1985 skal han i tillegg til det ha rett til samvær også i hverannen helg, dette nærmere bestemt derhen, at et samvær skal kunne utøves fra lørdag formiddag til søndag kveld.
Fra og med sommeren 1985 skal han ha rett til samvær med barna i 14 - fjorten dager - i sammenheng, nemlig i hvert års sommerferie, likesom han fra og med påsken 1986 skal ha rett til samvær med dem i en uke i hverannen påskeferie.
Saksomkostninger ilegges ikke".
X påanket dommen til Gulating lagmannsrett som 20 desember 1985 avsa dom med denne domsslutning:
"1. Y tilkjennes ikke samværsrett med S og D.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for lagmannsrett eller byrett".
Sakkyndige ble ikke oppnevnt for lagmannsretten. Heller ikke ble det foretatt dommeravhør utenfor rettsmøte for å få høre barnas mening jf barnelovens §31. Lagmannsretten bygget her alene på morens og hennes samboers forklaring om at barna for tiden ikke ønsket samvær med sin far.
Y har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og på ett punkt også bevisvurderingen for så vidt lagmannsretten har lagt til grunn at barna virkelig motsetter seg samvær med faren.
Partene har hatt fri sakførsel for alle instanser.
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Til bruk for Høyesterett har begge parter og fire vitner forklart seg ved bevisopptak. Samtlige avga også forklaring for lagmannsretten. - Byrettsdommer Ingolv Joa, som ledet bevisopptaket ved Bergen byrett, hadde noen tid i forveien samtaler på tomannshånd med begge barna. Om disse samtaler har byrettsdommeren satt opp et notat, datert 17 september 1986.- Som sakkyndige for Høyesterett ble oppnevnt psykolog Elin Hordvik, som også gjorde tjeneste for byretten, og spesialist i klinisk psykologi, psykolog Svein Magnar Hansen. De sakkyndige har avgitt hver sin skriftlige erklæring, datert henholdsvis 25 oktober og 28 november 1986.
Y har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Hans anførsler kan i hovedtrekk sammenfattes slik:
Det er enighet om at partene har levet sammen etter at barna var født. Etter barnelovens §44 annet ledd første punktum skulle faren da i utgangspunktet ha samværsrett med barna. Dette har begge de tidligere retter lagt til grunn. Da samlivet ble brutt før barneloven trådte i kraft 1 januar 1982, følger det imidlertid - som påpekt av ankemotparten for Høyesterett - av overgangsbestemmelsene i §70 første ledd bokstav b at §44 annet ledd første punktum ikke får anvendelse i dette tilfellet. Samværsspørsmålet må da avgjøres i medhold av §44 tredje ledd som materielt sett vil lede til samme resultat. Når det er tvist mellom foreldrene om samværsretten skal tvisten alltid løses etter paragrafens tredje ledd som fastslår at "Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet". Når foreldrene, slik som i denne sak, har levet sammen etter at barnet er født, er det etter rettspraksis bare i ekstreme tilfeller at samværsrett blir nektet. Det skal svært meget til for at man kan si at samværsrett ikke er til det beste for barnet. Den ankende part understreker at X ikke har noe negativt å innvende mot Y's personlige egenskaper. Det er enighet om at han lever et stabilt familieliv under gode boligforhold.
Selv om barna nå ikke har noen følelsesmessig tilknytning til faren, fordi de var for små da samlivet opphørte og det er gått så lang tid, har Y en følelsesmessig tilknytning til dem. Han har forsøkt å få moren til å samtykke i samvær med barna, uten å lykkes. At det gikk så mange år før han tok rettslige skritt for å gjennomføre sitt ønske, skyldtes språkproblemer og manglende kjennskap til norske rettsregler. Han oppsøkte etter samlivsbruddet en advokat, men misforstod advokatens opplysning om at han ikke kunne få foreldremyndigheten derhen at dette gjaldt samværsretten. Da det ble sendt ut informasjon om den nye barneloven og han ble klar over at han hadde rett til samvær med barna, søkte han forholdsvis raskt advokat for å gjennomføre sin rett.
Y anfører at det må legges vekt på at han hele tiden har opptrådt lojalt og ikke forsøkt å ta kontakt med barna, selv om han visste hvor de bodde. Uten å gi seg tilkjenne, har han noen ganger iakttatt dem under lek. Like til rettssaken begynte, hevder han å ha sendt fødselsdagsgaver til barna. Grunnen til at han sluttet med dette, var at han følte bitterhet mot barnas mor i forbindelse med rettssaken.
Hans bidragsgjeld kan ikke tillegges vekt i samværsspørsmålet. Han betalte pålagte bidrag første året etter samlivsbruddet og noe inn i neste år. Det var dårlig økonomi og forpliktelsene i det nye ekteskapet og ikke manglende betalingsvilje som var årsaken til at han sluttet å betale bidrag. Dessuten er det bare kr 7 000 av bidragsgjelden på kr 110 000 han skylder X. Resten er refusjonskrav fra det offentlige. Betalingsunnlatelsen har da ikke rammet barna og moren.
Y anfører videre at psykolog Elin Hordvik tilråder at samværsrett blir etablert med en "myk" overgangsordning som han er villig til å følge. Han peker også på at selv om den andre sakkyndige går mot "ordinær besøksrett", råder også han til at det blir etablert en ordning som kan skape tillit mellom barna og faren og legge grunnen for et nærmere samvær senere. Han mener det ikke er riktig å legge så stor vekt på det barna har sagt til dommeren og de sakkyndige om at de ikke ønsker samvær. For det første må man regne med at det er morens mening som her avspeiles i barnas innstilling. Dernest har barna ikke gitt noen begrunnelse som viser at de virkelig har en fast, egen mening. Dessuten er det ikke samme grunn til isolert å legge vekt på barnas ønsker her i samme grad som når det gjelder det langt viktigere spørsmål om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorg, og som barna skal bo hos. Barnas ønsker - og det gjelder også S som er over 12 år - kan bare telle med ved totalvurderingen av hva som er det beste for barnet.
Til støtte for sine anførsler har den ankende part vist til en rekke dommer og til juridisk teori som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
Selv om Y vil påstå vanlig samværsrett etter en "myk" overgangsperiode på 3 måneder, dekker hans påstand subsidiært også andre ordninger som Høyesterett eventuelt måtte komme frem til.
Y har nedlagt slik påstand:
"1. Y skal ha samværsrett med sine barn S og D som følger: a) Fra Høyesteretts dom og 3 måneder fremover, 1 ettermiddag i uken. b) Fra 3 måneder etter Høyesteretts dom skal Y ha vanlig samværsrett etter barneloven §44, nest siste ledd.
2. Det offentlige tilkjennes sakskostnader for byrett, lagmannsrett og Høyesterett".
Ankemotparten, X, henholder seg til lagmannsrettens dom som hun mener er riktig i resultatet og i det vesentlige også i begrunnelsen. For Høyesterett har hun nærmere utdypet og supplert sitt syn. Som påpekt skal samværsspørsmålet avgjøres i medhold av barnelovens §44 tredje ledd da annet ledd ikke er anvendelig. Selv om lagmannsretten har tatt et uriktig utgangspunkt her, har den allikevel trukket §44 tredje ledd inn ved avgjørelsen og anvendt denne bestemmelse riktig. Hun presiserer videre at det ikke dekker hennes mening når lagmannsretten har oppfattet henne derhen at barna "ikke er modne nok for de påvirkninger av kulturell/religiøs art som et samvær med faren uvegerlig vil utsette dem for." Her deler hun de sakkyndiges oppfatning om at dette ikke er noe moment som taler mot samværsrett med barna.
X bestrider at det er dekning i loven og rettspraksis for den ankende parts anførsel om at det bare er i de ekstreme tilfeller at samværsrett blir nektet. I normaltilfellene vil nok samvær med begge foreldrene være til barnets beste, jf barnelovens §44 første ledd. Denne sak er imidlertid helt spesiell. Samlivet etter at barna ble født, har vært sporadisk og kortvarig. Barna har ikke hatt kontakt med sin far på over ti år, og faren er en helt ukjent person for dem. Begge barna har gitt klart uttrykk for at de ikke ønsker samvær. Særlig for S som er over 12-års grensen og snart 13 år gammel, skal det etter barnelovens §31 annet ledd legges stor vekt på hva han mener. Dette gjelder like meget i samværsspørsmål som når det dreier seg om hvem barnet skal bo hos. D er så nær opptil lovens 12-års grense at også hennes mening bør tillegges betydelig vekt. Dessuten vil det være uheldig å løse samværsspørsmålet på forskjellig måte for de to barna.
Ankemotparten har ellers henholdt seg til den meget utførlige vurdering psykolog Svein Magnar Hansen har gitt, selv om hun mener at hans konklusjon om samvær en gang pr år er upraktisk og i realiteten viser at det ikke lar seg gjennomføre å etablere en realistisk samværsrett. Dette følger etter ankemotpartens mening også av psykolog Elin Hordviks vurdering.
X har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Y dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for alle instanser." Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Innledningsvis vil jeg bemerke at de to tidligere retter har tatt utgangspunkt i barnelovens §44 annet ledd første punktum som lyder:
"Har foreldra levt saman etter at barnet vart født, men skilt lag seinare, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett".
Det følger imidlertid av overgangsbestemmelsen i barnelovens §70 første ledd bokstav b at nevnte bestemmelse ikke gjelder når foreldrene har skilt lag før loven trådte i kraft. Da samlivet mellom partene opphørte i juni 1976 og barneloven trådte i kraft 1 januar 1982, må samværsspørsmålet i nærværende sak løses med utgangspunkt direkte i lovens §44 tredje ledd som fastslår at: "Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet". Jeg viser til lovforarbeidene til nevnte §70 i Ot prp nr 62 1979/80 side 58. Dette rettslige utgangspunkt er som tidligere nevnt oversett av byretten og lagmannsretten.
Det som etter mitt syn gjør denne sak spesiell er at det i over 10 år overhodet ikke har vært noen direkte kontakt mellom far og barn. Da samlivet mellom foreldrene ble brutt i 1976 og moren tok med seg barna, var disse som nevnt bare henholdsvis 2 år og 9 måneder gamle. De var således så små at de ingen følelsesmessig tilknytning kan ha til faren. Heller ikke indirekte har det etter samlivsbruddet vært kontakt av betydning mellom far og barn. Han har - bortsett fra en kort tid etter bruddet - aldri betalt noe bidrag til dem, og det er uenighet mellom partene om i hvilken utstrekning han har sendt dem fødselsdagsgaver. I alle tilfelle er dette siste ikke gjort siden denne rettssaken begynte. Først i den tid rettssaken har pågått har moren gitt barna nærmere opplysninger om faren, vist dem fotografier av ham og pekt ham ut på gaten. Resultatet av denne lange atskillelse er at faren er en helt ukjent person for barna. Det er derfor i nærværende sak ikke spørsmål om å gjenopprette kontakten mellom barna og faren, men å etablere en kontakt fra grunnen av.
Den lange tid som har gått har videre medført at begge barna har nådd den alder hvor deres egne meninger får betydning for avgjørelsen av samværsspørsmålet jf barnelovens §31. For S' vedkommende, som nå snart er 13 år, skal hans mening tillegges "stor vekt", jf §31 annet ledd. For D som nå er 11 1/2 år gammel og således under den 12 års grense bestemmelsen oppstiller, skal det legges "vekt" på hva hun mener, jf §31 første ledd. Noe skarpt skille med hensyn til betydningen av deres meninger for avgjørelsen kan imidlertid ikke oppstilles. Også D er nå kommet i den alder hvor hennes egen mening blir et vesentlig moment i den helhetsvurdering som skal foretas.
Moren har nå i over 6 år hatt A som samboer, og han er kommet i fars sted for hennes barn. Dette forsterker den lojalitetskonflikt barna utvilsomt føler i saken. Faren har på sin side etablert ny familie med barn som ikke vet om sine halvsøsken. Det fremgår av saken at hans kone er bekymret for den situasjon at samværsretten skulle omfatte besøk av S og D i deres hjem.
Det er ikke noe å anføre ved Y's personlige egenskaper som taler mot å gi ham samværsrett. Dette er også moren enig i, men hun stiller seg negativt til at barna blir pålagt et samvær de selv ikke ønsker. Y's manglende kontakt med barna gjennom alle disse år forklarer han først og fremst ved sin manglende kunnskap om norske rettsregler, slik at han ikke var klar over at han kunne få samværsrett. Jeg legger derfor til grunn at det lange brudd i forbindelsen mellom far og barn ikke skyldes en manglende interesse fra hans side i barna. Den sakkyndige psykolog Hansen uttaler at når Y ønsker å se sine barn, er det for at barna skal lære ham å kjenne som en viktig del av sitt opphav. Det forhold at Y er av en annen religion enn moren og har en kulturell bakgrunn forskjellig fra hennes, forsterker som påpekt av de sakkyndige barnas behov for å bli kjent med ham, sammenlign uttalelsen i dommen i Rt-1983-359. Jf her også prinsipperklæringen i barnelovens §44 første ledd om barns rett til samvær med begge foreldre.
I den samtale byrettsdommer Joa har hatt med S og D forut for ankeforhandlingene i Høyesterett, har de begge uttalt at de ikke har lyst til å besøke sin far eller at han skal besøke dem. Samme svar har begge de sakkyndige for Høyesterett fått i sine samtaler med barna, dog slik at mens S er helt bestemt, virket D i sin samtale med den sakkyndige Hordvik mer usikker og signaliserte ifølge denne sakkyndige samtidig interesse i forhold til sin far. Den sakkyndige Hansen har forstått begge barna derhen at de klart ikke ønsker verken å se eller å ha samvær med sin far. De begrunner dette med at han aldri har brydd seg om dem. Denne sakkyndige uttaler videre at han ikke har funnet noen indikasjon på at barna selv ønsker å treffe far, og at mor skal ha forsøkt å endre barnas ønsker.
De sakkyndige har gitt følgende konklusjoner på sine vurderinger:
Psykolog Elin Hordvik:
"Sakkyndige rår til at det blir etablert samværsrett mellom Y og dei to borna S og D.
Vidare rår eg til at ein instans (t.d. familierådgivningskontor, PPT eller sosialkontor) kan rettleie familien i samværsspørsmålet. Desse bør og evaluere samværet etter til dømes 1/2 år. Overnattingar hjå far vil neppe vere å tilrå før borna og far er blitt rimeleg kjent med einannan.
Det bør vere mogeleg å utforme besøksordninga ulikt for dei to borna dersom S absolutt nektar medan D ynskjer samvær med far". Psykolog Svein Magnar Hansen:
"Jeg tilrår at:
1) Y født xx.xx.45 ikke tilkjennes ordinær besøksrett med sine to barn S født xx.xx.74, og D født xx.xx.75.
2) Y bør ha rett til å treffe sine barn en gang pr. år, på et nøytralt sted, der både barnas mor har anledning til å være tilstede, og eventuelt en person Y selv peker ut som ledsager.
3) Dersom barna i fremtiden selv ønsker mer kontakt med sin far, bør de gis tilstrekkelig anledning til å kunne få en slik kontakt".
Det vil sees at det er en betydelig forskjell i de sakkyndiges tilrådinger. Den tilråding som psykolog Hansen gir, er i realiteten ingen samværsrett i det hele tatt. Hansen har i sin omfattende erklæring, hvor han viser til samtaler og til dels personlighetsundersøkelser av alle de personer som samværsretten ville berøre, kommet til at en ordinær samværsordning ville påføre barna betydelige konflikter, og at selv det å treffe far ved en anledning vil kunne være problematisk for barna - alt vurdert på bakgrunn av at en samværsordning skal være til barnas beste. Dette gjelder til tross for at de to barn blir vurdert som veltilpassede. Psykolog Hordvik er som det vil sees av hennes konklusjon atskillig mer positiv til en samværsordning. Men det fremgår etter min mening også av hennes erklæring at det er betydelige usikkerhetsmomenter i saken, og at det er problemer med den konkrete utforming av den begrensede samværsrett som hun har i tankene for innledningsfasen.
S er allerede nådd en alder hvor hans egen mening som regel må være bestemmende, jf barnelovens §31 annet ledd og Inge Lorange Backer: Barneloven side 283. Jeg viser også til Rt-1986-1139, som riktignok gjaldt foreldreansvar. Slik denne sak ligger an, anser jeg det ikke praktisk mulig å fastsette en samværsordning som eventuelt med tvang skulle gjennomføres for S' vedkommende.
Når det gjelder hans yngre søster D som muligens heller ikke har så bestemte synspunkter på et samvær med faren, er det avgjørende for meg at en samværsordning i en relativt lang innledningsfase under ingen omstendighet kan bli annet enn en meget amputert sådan. Det byr da ikke bare på betydelige vanskeligheter å utforme en ordning som er praktikabel, men man løper også den risiko å skape konflikter for henne som i neste omgang kan medføre ytterligere avstand mellom far og barn. Barnas vanskeligheter med å akseptere en samværsordning synes først og fremst å skyldes den sterke lojalitetskonflikt de føler en slik ordning ville innebære overfor mor og den familie de nå lever i. Og skulle man tross disse vanskeligheter og betenkeligheter lykkes i å gjennomføre en slik meget begrenset samværsordning, vil også D i løpet av en inn ledningsfase nå den alder S har i dag, jf mine bemerkninger om ham. I realiteten står man derfor her etter min mening overfor en situasjon hvor kontakten mellom far og barn ikke lar seg gjennomtvinge gjennom lovreglene, men hvor etableringen av et samvær må skje på frivillig grunnlag. Av vesentlig betydning i denne sammenheng er at barnas mor har forståelsen av det sterke behov hennes barn - selv om de ikke selv er seg det bevisst - vil ha for kontakt med og nærmere kjennskap til sin far og den del av deres identitet som han representerer.
Begge parter har som tidligere nevnt hatt fri sakførsel for alle instanser. Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Endresen: Jeg er delvis kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg er enig med ham i at slik forholdene i denne sak ligger an er det ikke grunnlag for å gi den ankende part vanlig samværsrett med sine to barn slik normalordningen er trukket opp i barnelovens §44 fjerde ledd. Den overgangsordning som er skissert i den ankende parts påstand finner jeg heller ikke vil være noen god løsning.
På den annen side finner jeg ikke som førstvoterende at det vil være riktig helt å avskjære denne far retten til å treffe og bli kjent med sine barn. Det skal etter mitt syn sterke grunner til for å nekte en far samværsrett.
Jeg viser til at begge de sakkyndige for Høyesterett har gitt uttrykk for betydningen av at barna lærer sin far og hans kultur å kjenne, og at det bør opprettes en kontakt mellom far og barn.
Jeg legger videre vekt på at såvel byrett som lagmannsrett har lagt til grunn at det ikke er noe ved farens personlige egenskaper som taler mot at han gis samværsrett, noe også ankemotpartens prosessfullmektig har gitt uttrykk for kan legges til grunn. I saker hvor Høyesterett har nektet samværsrett har det oftest kunnet rettes alvorlige bebreidelser mot faren. Slik er ikke forholdene i denne sak. Jeg kan i motsetning til førstvoterende ikke tillegge den omstendighet at det er gått så lang tid avgjørende vekt ved spørsmålet om helt å nekte faren mulighet til å lære sine barn å kjenne. Jeg har forståelse for den bakgrunn som har gjort at han ikke tidlig ere har vært klar over sine muligheter for å få prøvet sitt krav om samværsrett. Jeg tror heller ikke at barnas alder bør stille seg i veien for kontakt nå.
Når det gjelder betydningen av barnas uttrykte ønske legger jeg ikke så avgjørende vekt på hva barna nå gir uttrykk for. Jeg viser til at de tidligere har vært ambivalente til spørsmålet om å treffe sin far som de vet er pakistaner og bosatt i samme by som dem selv. I den sakkyndiges erklæring for byretten heter det om sønnen:
"S ynskjer å treffe faren. Han vil i alle tilfelle treffe han ein gong, men veit ikkje om han vil ha jevnleg kontakt med han - "må bli kjent med han først". Han er nysgjerrig på korleis faren ser ut, korleis han bur, korleis han er. Han trur ikkje at han får lov hos mor til å treffe faren, og at ho ville bli sint dersom han traff far".
Datteren D var på det tidspunkt mer tilbakeholdende, men også hun sier at hun er nysgjerrig på hvem faren egentlig er, men at hun ikke vil treffe ham før hun er blitt eldre.
Forut for sakens behandling i Høyesterett har imidlertid begge barn overfor de sakkyndige og i dommeravhør gitt uttrykk for at de ikke vil se faren, sønnen mer markert enn datteren.
Meget i saken tyder etter mitt syn på at denne utvikling i barnas holdning dels skyldes en påvirkning og dels barnas utpregede lojalitet overfor moren. Jeg har derfor vanskelig for å tillegge barnas uttalelser avgjørende vekt da de ikke uten videre behøver være til deres beste.
Etter mitt syn bør den ankende part få anledning til å møte og lære sine barn å kjenne, liksom barna bør få anledning til å kjenne sin far.
Det er adskillig avstand mellom de sakkyndige når det gjelder hvilken omfang en besøksordning bør ha. Etter mitt syn bør en ordning gå et sted mellom de to ytterpunkter.
Jeg antar for min del at en kontakt mellom far og barn bør skje ved en rekke kontrollerte besøk på nøytral grunn, anslagsvis 4 - 5 over et års tid. Dersom det i løpet av disse møter lykkes å skape et tillitsfullt forhold mellom far og barn anser jeg at barna, som da vil være cirka 12 og 14 år, selv må kunne bestemme om samvær skal fortsette eller ikke, og at moren dersom barna skulle ønske å fortsette samværet lojalt vil respektere barnas ønske.
Da jeg etter rådslagningen er i mindretall, finner jeg det ikke nødvendig å utforme en slik ordning i detalj.