RG-1991-1202
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse i overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1991-04-05 |
| Publisert: | RG-1991-1202 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hallingdal herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1988-00062 O. |
| Parter: | A (advokat Bjørn Bydal) mot B (Advokat C). |
| Forfatter: | Lagmann Nils Erik Lie med 4 skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §202, §215, Tvistemålsloven (1915) §407, §408, §169, §175, §373, §405, §412, Odelsloven (1974) §22 |
Ved stevning av 22. april 1988 til Hallingdal herredsrett reiste A odelssak mot D og B med krav om odelsløsning av gnr. 66 bnr. 9 i X. Løsningsretten er ikke bestridt. Herredsretten avhjemlet odelstakst 20. september 1988. Samtidig ble det avsagt dom for A's løsningsrett, overensstemmende med partenes sammenfallende påstand om dette.
A begjærte overskjønn. Ved Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 27. september 1989 ble saken hevet for D's vedkommende, og eiendommen verdsatt til kr. 1.500.000,-. Bs anke til Høyesterett ble i medhold av tvml. §373 tredje ledd nr. 4, nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 15. mars 1990. Saksforholdet fremgår av de nevnte avgjørelser fra Hallingdal herredsrett og Eidsivating lagmannsrett.
B har 14. juni 1990 fremsatt begjæring om gjenopptagelse av overskjønnet.
Han har gjort gjeldende at lagmannsretten ved en feil har tatt hensyn til verdien av en utskilt hyttetomt, som er gitt betegnelsen gnr. 66 bnr. 474. Tomten var fradelt før odelssaken ble reist. Den skulle derfor ha vært holdt utenfor skjønnet etter odelslovens §22, da det ikke er knyttet odelsrett til den. Han visste under skjønnet at man hadde med en tomt å gjøre, men han visste ikke hvor langt fradelingsprosessen var kommet. Han kunne derfor ikke protestere mot at det ble tatt hensyn til tomten i overskjønnet.
Først 20. mars 1990 ble B klar over kart- og delingsforretningen over tomten, og han besørget denne da umiddelbart tinglyst.
B har nedlagt slik påstand:
«1. Begjæringen fremmes, og retten henviser begjæringen til ny hovedforhandling.
2. B tilkjennes sakens omkostninger.»
A har tatt til gjenmæle.
Han har prinsipalt gjort gjeldende at gjenopptagelsesbegjæringen er fremsatt for feil domstol. Da herredsrettens dom ble avsagt, var tomten ikke fradelt, men fortsatt en del av bnr. 9, som A ifølge dommen har løsningsrett til. Herredsretten har således avgjort at A har odelsrett til nåværende bnr. 474. Da gjenopptagelsesbegjæringen således gjelder spørsmålet om hva som er gjenstand for odelsløsning, skulle den ha vært fremsatt for herredsretten og ikke for lagmannsretten. Begjæringen må derfor avvises.
Subsidiært er det gjort gjeldende at vilkårene for gjenopptagelse
Side:1204
ikke er til stede og at begjæringen må forkastes, jfr. tvml. §405, 2. ledd, og §412. B var fra han overtok eiendommen på tvangsauksjon vel kjent med at det var gitt tillatelse til fradeling av en hyttetomt, og han kunne ha gjort anførselen om odelslovens §22 gjeldende under saken.
Ytterligere subsidiært er det anført at begjæringen må avvises fordi 3-måneders fristen i tvml. §408 første ledd, er oversittet. Det fremgår i ethvert fall av odelstaksten at B under forhandlingene for herredsretten var kjent med at tomten var tillatt fradelt, og godkjent for hyttebygging. At den også var tildelt eget bruksnummer, visste han i ethvert fall 6. juli 1989, da han inngikk kontrakt med E om salg av den samme tomt for kr. 275.000,-.
I ethvert fall må begjæringen forkastes etter tvml. §407 nr. 6, da de opplysninger som nå er gitt, ikke er noe nytt bevis.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Bs begjæring om gjenopptagelse av 14. juni 1990 avvises/forkastes.
2. A tilkjennes fulle saksomkostninger.»
Lagmannsretten bemerker:
Etter tvml. §407 må en begjæring om gjenopptagelse fremsettes innen 3 måneder etter at parten har fått vite om den omstendighet begjæringen grunnes på. Den som krever gjenopptagelse, må også sannsynliggjøre at begjæringen er fremsatt i rett tid. Lagmannsretten forstår begjæringen om gjenopptagelse slik at det gjøres gjeldende at den formelle fradeling av hyttetomten og tildelingen av eget bruksnummer representerer en ny kjensgjerning eller et nytt bevis som gir grunnlag for gjenopptagelse etter tvml. §407 nr. 6.
I begjæringen er uttrykkelig angitt at B ble klar over «tomtens fradelingsforretning» i mars 1990, og at han, hvis han hadde hatt samme viten tidligere, straks ville ha sørget for tinglysing. I prosesskrift av 15. august 1990 - etter at A hadde fremlagt den foran nevnte kjøpekontrakt av 6. juli 1989 i prosesskrift av 26. juni 1989 - har Bs prosessfullmektig advokat C uten å kommentere selve kontrakten meddelt at «det var kjent for B at man hadde med en potensiell tomt å gjøre, men han var ikke kjent med hvor langt fradelingsprosessen var kommet».
Av de fremlagte dokumenter fremgår at gnr. 66 bnr. 474 ble fradelt gnr. 66 bnr. 9 19. august 1987. I odelstaksten er det videre opplyst at «under takstgrunnlaget hører også en for bygging godkjent hyttetomt på ca. 1 dekar i Y hyttefelt». Det er ikke opplyst når tomten formelt fikk tildelt eget bruksnummer, men dette må i ethvert fall ha skjedd før 6. juli 1989, da B selv inngikk kontrakt - kalt salgsavtale - med E om salg av tomten for kr. 275.000,-. Kontrakten ble fremlagt av Bs daværende prosessfullmektig under saksforberedelsen for lagmannsretten. Det fremgår videre av lagmannsrettens rettsbok at kontrakten ble dokumentert av A's prosessfullmektig under forhandlingene, og at B da var til stede. B må således nødvendigvis ha kjent til at tomten var fradelt og tildelt eget bruksnummer, på et langt tidligere tidspunkt enn han selv opplyser.
Under disse omstendigheter kan B ikke høres med at han først i mars 1990 fikk rede på at fradelingen var gjennomført og tomten tildelt
Side:1205
eget bruksnummer. Lagmannsretten finner det godtgjort at han har visst dette på et langt tidligere tidspunkt - i ethvert fall i god tid før han selv solgte tomten 6. juli 1989. Det er da åpenbart at 3-månedersfristen i tvml. §408 første ledd, er oversittet. Begjæringen blir da å avvise. jfr. Rt-1985-413.
Det er på det grunnlag lagmannsretten finner godtgjort, uten videre på det rene at den omstendighet som nå påberopes, kunne ha vært påberopt under overskjønnet og for Høyesteretts kjæremålsutvalg. At det med Bs daværende utgangspunkt - å få fastsatt taksten så høyt som mulig - muligens ikke var hensiktsmessig å påberope seg at odelsgodset var mindre enn lagmannsretten la til grunn, rokker ikke ved dette. Det blir heller ikke spørsmål om å vurdere forholdet som noen «ny» kjensgjerning etter tvml. §407 nr. 6.
Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, tilpliktes B å erstatte A hans omkostninger i anledning av begjæringen, jfr. tvml. §175. Omkostningene er oppgitt til kr. 6.720,-, hvilket lagmannsretten ikke har noe å bemerke til.
Slik saken ligger an, har lagmannsretten videre funnet det nødvendig å vurdere å ilegge B en rettergangsbot etter domstollovens §202. 1. ledd.
Etter lagmannsrettens syn er gjenopptagelsesbegjæringen åpenbart fremsatt uten grunn. Noen argumentasjon av rettslig art inneholder den ikke, bare en anførsel om at overskjønnet - feilaktig kalt «kjennelsen» - bygger på - «en vesentlig feil» og at det bygger på «uriktige opplysninger». Med utgangspunkt i det saksforhold lagmannsretten finner godtgjort, kan det ikke sees noen tenkelig mulighet for at en gjenopptagelsesbegjæring skulle kunne føre frem, eller noen anførsel som skulle kunne foranledige noen nærmere drøftelse eller vurdering.
Domstollovens forarbeider legger til grunn at rettergangsbot etter domstollovens §202 kan ilegges når parten har savnet enhver rimelig grunn til å foreta vedkommende rettergangsskritt, jfr. Andreassen: Rettergangsstraff, 65, og de ytterligere henvisninger som er gitt der. Dette vilkåret er etter lagmannsrettens syn tilfredsstilt.
Skyldkravet etter domstollovens §202 første ledd, er uaktsomhet, jfr. Andreassen 1 .c. 75. Det kan, slik lagmannsretten ser det, ikke være tvilsomt at B i ethvert fall har utvist en betydelig grad av uaktsomhet, dersom han ikke har forstått at han har gitt gale opplysninger om når han ble kjent med delingsforretningen, og heller ikke har forstått at disse opplysninger, dersom de ble lagt til grunn, kunne være av vesentlig betydning for vurderingen av hvorvidt gjenopptagelsesbegjæringen skulle tas til følge eller ikke. Om det skulle være slik at han har forstått dette, foreligger forsett fra hans side. Etter dette er også skyldkravet oppfylt. De objektive og subjektive straffbarbetsvilkår etter domstollovens §202 første ledd, er således til stede. Straff etter denne bestemmelse kan fastsettes uten å la den berørte få anledning til å uttale seg, jfr. domstollovens §215 første ledd.
Etter dette fastsetter lagmannsretten rettergangsstraffen til en bot til statskassen på kr. 3.000,-, subsidiært fengsel i 14 dager. Det bemerkes at begjæringen ikke har foranlediget utgifter for det offentlige ut over det B allerede hefter for etter tvml. §169, slik at det ikke
Side:1206
er grunnlag for å ilegge ham erstatning også etter domstollovens §202, 1. ledd.
Det bemerkes videre at advokat C, som har fremsatt begjæringen på Bs vegne, ikke tidligere har opptrådt som prosessfullmektig for B i saken. Lagmannsretten finner ikke å kunne se bort fra at han ikke har fått fullstendige opplysninger fra sin part angående grunnlaget for begjæringen, og finner derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å ilegge ham rettergangsstraff etter domstollovens §202 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om gjenopptagelse avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B 6.720 - sekstusensyvhundreogtyve - kroner til A. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
3. B ilegges en bot til statskassen stor 3.000 - tretusen - kroner, subsidiært en straff av fengsel i 14 - fjorten - dager, for overtredelse av domstollovens §202 første ledd.