RG-1991-1310

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-05-03
Publisert:	RG-1991-1310
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lier, Røyken og Hurum herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00444 D.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Adv.fa. Arntzen, Underland & Co. ANS v/advokat Fred Arne Gade, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Tallag Andersen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann. Lagdommer Jan Hein Eriksen. Ekstraordinær lagdommer Olaf Hagen
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §59, §56, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §375, Avtaleloven (1918) §36

B og A inngikk ekteskap i 1949. De ble faktisk separert i 1985, fikk separasjonsbevilling i 1986 og skilsmissebevilling i 1988. A er lege og er spesialist i bl.a. radiologi. I 1972 etablerte ektefellene X A/S med A som daglig leder. I 1974 etablerte de Y A/S. B deltok i selskapene som medaksjonær og ansatt. I forbindelse med den faktiske separasjonen ble B utestengt fra sitt arbeid i X A/S. Det er omtvistet mellom partene om ekteskapsbruddet var den eneste årsak til at hun ble utestengt. Ved avtale mellom partene datert 18. mars 1985 ble det enighet om at B inntil videre skulle ha permisjon fra sin stilling ved instituttene med full lønn. Lønnen ble stipulert til kr 10000,- pr. måned. Hun skulle videre som tidligere ha dekket alle sine faste utgifter. Det er enighet mellom partene om at denne avtalen var midlertidig, idet det skulle forhandles på ny i juli samme år. Avtalen ble imidlertid praktisert frem til 22. januar 1987, da det ble holdt et møte på kontoret til h.r. advokat Else Bugge Fougner, Bs daværende prosessfullmektig. Det ble på dette møtet enighet om at A skulle betale kr 20000,- pr. måned til B, og at ordningen med dekning av faste utgifter falt bort. Beløpet ble, i hvert fall fra mars 1987, betalt som bidrag, og ikke som lønn. Det er for øvrig uenighet mellom partene om hva som ellers ble behandlet på møtet, og om det ble avtalt noe med hensyn til varigheten av bidragsbetalingen.

I desember 1988 sluttet A å betale bidraget, men gjenopptok betalingen etter at bidragsfogden hadde foretatt utpanting for kravet.

B tok ut stevning i bidragssaken 7. desember 1988 for Lier, Røyken og Hurum herredsrett, som 5. mars 1990 avsa dom med slik domsslutning:

"I Hovedsøksmålet:

A dømmes til å betale bidrag til B med kr 20000,- - kronertyvetusen 00/100 - pr. måned den 1. i hver måned.

I motsøksmålet:

B frifinnes.

I begge søksmål:

Saksomkostninger tilkjennes ikke."

A har i rett tid påanket herredsrettens dom og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. A frifinnes.

2. As bidragsplikt overfor B bortfaller eller reduseres fra 1. desember 1988 eller fra et senere tidspunkt fastsatt av retten.

3. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

B har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten."

Ankeforhandling ble holdt 22. og 23. april 1991 i Drammen. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Om saksforholdet forøvrig vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens fremstilling nedenfor.

A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsretten har tatt feil når den har kommet til at bidragsavtalen ikke var midlertidig. Bidraget på kr 20000,- pr. mnd. må opphøre fra 1. desember 1988. Bidraget var i henhold til avtalen av 22. januar 1987 gjort tidsbegrenset ut året 1987. Det er derfor ikke hjemmel for Bs bidragskrav etter dette tidspunkt. Bidraget må derfor opphøre fra det tidspunkt A sluttet å betale bidrag.

Utgangspunktet ved skilsmisse er opphør av det økonomiske fellesskap, og at hver av ektefellene sørger for seg. Skal en av ektefellene betale bidrag til den annen, må betingelsene i ekteskapsloven §56 være til stede.

B har utdannet seg til hjelpepleier under ekteskapet, og hennes ervervsevne er ikke blitt nedsatt som følge av ekteskapet. Hun er tvert i mot blitt tilført en betydelig formue.

At det på møtet hos advokat Else Bugge Fougner 22. januar 1987 ble avtalt et tidsubegrenset bidrag, strider mot all fornuft og rimelighet. Det kan ikke være sannsynlig at A før skiftet mellom ektefellene var avsluttet, ville binde seg til å betale bidrag uten tidsbegrensning. Det må være B som har bevisbyrden for at det er inngått avtale om et tidsubegrenset bidrag.

Etter bevisføringen må det kunne legges til grunn at møtet hos advokat Else Bugge Fougner var rotete og ustrukturert. Det er gitt forskjellige opplysninger om hva som ble avtalt. Det er ikke ført noe referat fra møtet. Det er imidlertid opplyst at advokat Anne Ellen Fossum noterte under møtet. Hun hadde derfor de beste forutsetninger for å gjengi hva som foregikk. Hennes brev av 4. mars 1987 til advokat Tallag Andersen gir klart uttrykk for at det ble avtalt en midlertidig ordning, selv om det i brevet gis uttrykk for 3 mulige avslutningstidspunkter for bidraget.

I advokat Anne Ellen Fossums brev til B av 18. november 1987 gis det uttrykk for at "det skal betales bidrag med kr 20000,- som lønn fra 1. februar og ut året 1987."

Advokat John Mjøen har forklart at det lå bak møtet av 22. januar 1987 at den midlertidige avtalen fra 1985 skulle forlenges. Både advokat Mjøen og advokat Bugge Fougner var innforstått med at avtalen fortsatt skulle være midlertidig, og at møtet 22. januar gjaldt størrelsen på bidraget.

I As brev av 2. april 1987 til advokat Tallag Andersen er det gjentatt at utbetalingen av kr 20000,- er begrenset til året 1987 eller til annet ble avtalt. A har gjentatt denne oppfatningen i brev av 22. september 1987 til advokat Mjøen.

At anførselen om at bidraget var midlertidig, først ble fremsatt på et sent tidspunkt i bidragssaken, endrer ikke bidragsavtalens innhold.

Etter As oppfatning er det ikke tvil om at det ble avtalt en midlertidig ordning ut året 1987. Bidragsplikten løp under enhver omstendighet ut i november 1988 da A sluttet å betale bidraget.

Selve skilsmissesøknaden innebærer ikke noe dispositivt utsagn fra As side. Det hadde ikke vært drøftelse av bidragsspørsmålet i forbindelse med at skilsmissesøknaden ble sendt inn. A betviler imidlertid at han i det hele tatt har hatt noe med den formulering som står i skilsmissesøknaden å gjøre. I den første skilsmissesøknaden, av mars 1987, står det i pkt. 3: "Begge parter er representert ved advokat og spørsmålet om bidrag vil antagelig bli løst ved avtale". Denne søknaden er underskrevet av A, men den ble ikke sendt til fylkesmannen fordi B ikke ville underskrive søknaden på det tidspunkt. I den søknaden som ble sendt inn året etter, og som begge parter har underskrevet, er den opprinnelige formulering i pkt. 3 lakket over, og det står i stedet: "Det er inngått avtale om månedlig bidrag stort kr 20000,-". Verken A eller hans daværende advokat, John Mjøen, kan erindre å ha foretatt eller blitt informert om denne rettelsen. Denne formulering kan derfor verken være bindende for A eller brukes som et tolkningsmoment for at avtalen ikke hadde tidsbegrensning.

Anførslen om at skilsmissesøknaden er et dispositivt utsagn fra As side, er under enhver omstendighet en ny anførsel for lagmannsretten. Den er for sent fremsatt og begjæres satt til side.

Subsidiært anfører A at så fremt retten finner at avtalen gjelder uten tidsbegrensning, må avtalen undergis en rimelighetssensur. Etter As oppfatning er avtalen "åpenbart ubillig", jfr. ekteskapsloven §59 annet ledd, 1.pkt. Det som gjør avtalen ubillig er at den er uten tidsbegrensning. Avtaleloven §36 kommer inn som supplement til ekteskapsloven §59 annet ledd på dette punkt. Det er urimelig i forhold til denne bestemmelsen at A i sin situasjon skal være bundet til å betale kr 20000,- hver måned til B så lenge han lever. Det vises også til at B har meget god økonomi med stor formue, høy inntekt og ingen gjeld. Hun har uføretrygd og får utbetalt livrenter. A har til utgangen av 1988 betalt bidrag med nærmere kr 950000,-. B må under enhver omstendighet sies å ha fått full kompensasjon for den urett som angivelig måtte være begått mot henne i forbindelse med hennes fratreden fra X A/S.

Under enhver omstendighet må bidraget revideres etter bestemmelsene i ekteskapsloven §59 annet ledd, 2. pkt. Det foreligger endrede forhold fra bidragsavtalen ble inngått i januar 1987.

Bs formue har for det første øket siden avtalen. Formuen har øket utover de kr 800000,- som B har fått utbetalt fra A i 1989. Hennes inntekt har også endret seg. B har selv opplyst at hennes skattbare inntekt i 1990 var mellom kr 800000 - 900000,-. Inntekten hennes uten bidraget fra A vil da ligge på ca kr 600000,-. I tillegg har hun alt av materielle ting og ingen gjeld. Den eneboligen som hun nå bor i, var hennes særeie.

Det er også et endret forhold at hun fra 1. juni 1989 har fått uføretrygd. Uføretrygden erstatter det hun ellers kunne ha tjent i lønnet arbeid. Det er i denne forbindelse vist til Rt-1974-342. Videre må det legges vekt på at oppgjøret for instituttene kom i havn i 1989 med en utbetaling til B på kr 800000,-.

A er nå 69 år. Han ønsker å pensjonere seg, selv om dette ikke er kommet til utførelse. Han har imidlertid tatt forberedende skritt til å selge ut, idet han har delt opp selskapet for å kunne selge ut enkelte deler. Det må også legges vekt på at skiftet har trukket lenger ut enn det man kunne ha forventet i 1987. Det må endelig tas hensyn til at nye skatteregler ikke lenger gir A fullt fradrag for bidraget, og at uføretrygden gir B særlige lettelser i beskatningen.

Det må foretas en totalvurdering der alle disse forhold vurderes samlet. Det er også rimelig at bidraget revideres.

Når det gjelder hvorledes revisjonen skal skje, er det vist til Rt-1979-687. Det skal foretas en vurdering etter ekteskapsloven §56, i det det må sees etter om vilkårene for bidrag etter denne bestemmelsen er til stede. Konklusjonen på denne vurdering må bli at B ikke har krav på bidrag.

Bidraget bør bortfalle fra 1. desember 1988 da A stoppet bidragsbetalingen. Det vil ikke være urimelig at B må tilbakebetale et visst beløp. Hun må selv bære risikoen for at hun hadde krav på disse pengene etter 1. desember 1988.

B hevder at herredsrettens dom er riktig, og har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Utgangspunktet om at hver ektefelle sørger for seg etter en skilsmisse, får ingen betydning i denne saken fordi det er inngått en bidragsavtale. I utredningen om ny ekteskapslov forutsettes det i forbindelse med økonomisk ordning mellom ektefeller, at ektefellene etter skilsmisse kan være deltagere i yrkeslivet. B er i 60-årene, og ble ved skilsmissen fratatt sine muligheter til inntekt. For henne var ekteskap og jobb knyttet sammen. Dette ble revet bort under henne da ekteskapet gikk over styr og hun ble avskjediget. Det er denne situasjonen som må ligge under når saken vurderes - ikke hva som ligger i tiden av oppfatninger om ektefellers situasjon etter skilsmisse.

Etter Bs oppfatning ble det ikke avtalt noen tidsbegrensning av bidraget på møtet hos advokat Else Bugge Fougner. Bidragsavtalen er imidlertid allikevel ikke evigvarende idet den er begrenset av As levetid, og begrenset av at den kan revideres etter ekteskapsloven §59 annet ledd.

A tok ikke noe forbehold om tidsbegrensning i møtet 22. januar 1987. Partene er enige om at møtet var lite strukturert og delvis kaotisk. A burde da hatt ekstra sterk foranledning til å presisere sine forutsetninger. Dette ble imidlertid ikke gjort.

Brevet fra advokat Anne Ellen Fossum av 4. mars 1987 er selvmotsigende og gir ikke grunnlag for noen slutning. Hun gjorde notater fra møtet, men har ikke kunnet redegjøre klart for hva som ble avtalt.

A har forklart at han mente det ble avtalt en tidsbegrensning av bidraget ut året 1987. Advokat Mjøen mente imidlertid at det ikke ble avtalt noe konkret om dette, men at det lå i sakens natur at avtalen var tidsbegrenset. Det er derfor ikke noe grunnlag for å anta at avtalen bare løp ut 1987. Et slikt standpunkt står også i motstrid til at dette ikke er hevdet av advokat Mjøen i noe prosesskrift under saksforberedelsen for herredsretten. Advokat Mjøen kan derfor ikke ha vært enig med A i at det var avtalt en slik tidsbegrensning. Først under hovedforhandlingen for herredsretten ble det anført at tidsbegrensningen var ut året 1987.

Brevet av 2. april 1987 fra A til advokat Tallag Andersen er den eneste gang det er anført fra A overfor B eller hennes advokat at bidraget var tidsbegrenset ut 1987. Senere er denne forståelsen av avtalen ikke fremhevet. At A ikke påberopte seg den tidsbegrensning han selv hevder var avtalt, kan forklares med at A ønsket ro om bidragsspørsmålet mens det ble forhandlet om hans overtagelse av aksjene i instituttene. Han betalte bidraget uten innsigelser til desember 1988, og han kan da ikke komme etterpå og påberope seg tidsbegrensning ut 1987. Advokat Mjøen har forklart at han ikke ønsket å ta opp bidragsspørsmålet fordi han var redd for at B ville gå til arbeidsrettssak i anledning oppsigelsen fra X A/S. As brev av 18. januar 1988 og 7. mars 1988 til advokat Mjøen gir uttrykk for at det er revisjon av bidragsavtalen som ønskes. I brev av 7. mars 1988 sies det at A har en avtale med B om å betale kr 20000,- pr. måned. Hvis det standpunkt A nå gjør gjeldende hadde vært riktig, skulle det på det tidspunkt han skrev brevet ikke ha eksistert noen forpliktelse til å betale bidrag. Hvis det skulle være tvil om forståelsen av bidragsavtalen på dette punkt, må dette gå ut over A. Han måtte være nærmest til å klargjøre sine forutsetninger under møtet i januar 1987.

Når det gjelder skilsmissesøknaden eksisterer den i forskjellige varianter. I den søknaden som gikk til fylkesmannen og som begge parter har underskrevet, er den opprinnelige tekst i pkt. 3 lakket over og erstattet med teksten: "Det er inngått avtale om månedlige bidrag stort kr 20000,-". Verken i herredsretten eller under saksforberedelsen for lagmannsretten er det sagt et ord om at denne formulering var ukjent for A. Det er fullstendig usannsynlig at den rettelse som her er gjort er foretatt av andre enn advokat Mjøen og i samråd med A. B nektet å underskrive den opprinnelige utformede søknaden. Ny variant ble sendt fra advokat Mjøens kontor. Den rettelse som er foretatt er gjort bevisst enten i erkjennelse av at man hadde en slik avtale, eller bevisst for å få hånd om aksjene i instituttene, eller for å slippe arbeidsrettssak.

Uansett er skilsmissesøknaden et sentralt bevismiddel for hva som ble avtalt, eller bevis for ny selvstendig avtale. Skilsmissesøknaden er et dispositivt utsagn fra As side. På denne bakgrunn skrev B under søknaden.

Endelig fremheves det at B ikke hadde noen grunn til å gå med på at hun bare skulle ha bidrag ut 1987 når hun hadde avtalen av 1985. Hun kunne i stedet ha holdt seg til den avtalen. Hun hadde mistet sin jobb og hadde ingen grunn til å godta at kompensasjonen bare skulle løpe ut 1987.

Når det gjelder As subsidiære anførsler, hevder B at bidragsavtalen ikke kan sies å være åpenbart ubillig for A med den begrunnelse at den er uten tidsbegrensning. A inngikk avtalen med åpne øyne, og han har senere praktisert den med åpne øyne. Hvorvidt avtaleloven §36 er anvendelig i et slikt tilfelle, er et omtvistet spørsmål. Bidragsavtalen er uansett verken urimelig eller åpenbart ubillig. Det foreligger heller ingen endrede forhold i dag som gjør avtalen urimelig.

Når det gjelder spørsmålet om revisjon etter ekteskapsloven §59 annet ledd, 2. pkt., foreligger ingen endrede forhold som gir grunnlag for revisjon.

De kr 800000,- som B har fått for aksjene i instituttene representerer ingen endrede forhold. Både A og advokat Mjøen visste om at dette oppgjøret skulle gjennomføres.

Det er på det rene at B har god økonomi, men det har hun hatt hele tiden. Hun har ikke bedre økonomi nå enn man kunne forutsatt i 1985 og 1987. Hennes inntekter består av livrenter og bidrag. Livrentene var en gave til henne fra A, en gave som skulle være med på å trygge hennes alderdom.

A har også meget god økonomi. Han har selv opplyst at han i 1990 hadde en skattbar inntekt på over kr 1000000,-. Han vil ha råd til å betale bidraget både i 1991 og 1992. Hvis han skulle trappe ned sin arbeidsinnsats i instituttene og hans økonomiske situasjon derved skulle endre seg, må han i tilfelle komme tilbake med krav om revisjon da.

Bs uføretrygd utgjør noe under halvparten av bidraget, ca kr 8000,- pr. måned. Det finnes ikke rimelig at A skal legge beslag på disse pengene. Når det gjelder de nye reglene om bruttobeskatning, var dette forholdet oppe på møtet hos advokat Bugge Fougner. Det kan derfor ikke nå påberopes som endrede forhold.

B er enig i at det skal foretas en totalvurdering slik herredsretten har gjort. Alle forhold trekker imidlertid i retning av at det ikke skal foretas revisjon. Det er uansett ikke grunnlag for å revidere med tilbakevirkende kraft, og en slik avgjørelse vil være sterkt urimelig for B.

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten.

Retten tar først standpunkt til om bidragsavtalen av 22. januar 1987 var en tidsbegrenset avtale.

På bakgrunn av bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det i møtet 22. januar 1987 ikke ble tatt utrykkelig forbehold verken fra A eller fra advokat John Mjøen, om at avtalen skulle være midlertidig. Selv om A kan ha hatt den forutsetning forut for møtet at avtalen burde gjøres tidsbegrenset ut året 1987 eller til skiftet var avsluttet, er denne forutsetning etter lagmannsrettens oppfatning ikke kommet klart til uttrykk på møtet, og det ble ikke inngått noen klar avtale om noen slik tidsbegrensning. I advokat Anne Ellen Fossums brev til advokat Tallag Andersen av 4. mars 1987 sies at det er avtalt et bidrag på kr 20000 pr måned frem til skiftet mellom partene er avsluttet. Det gis imidlertid uttrykk for at det hersker uklarhet med hensyn til hva som egentlig ble avtalt mellom partene. Retten finner derfor å måtte legge vekt på advokat John Mjøens vitneforklaring om at spørsmålet om varigheten av bidragsavtalen ikke ble uttrykkelig berørt under møtet 22. januar, idet formålet med møtet var å få endret bestemmelsen i avtalen av 1985 om at A skulle betale kr 10000,- pr. måned pluss dekning av Bs faste utgifter. Retten finner det imidlertid ikke naturlig å forstå avtalen av 22. januar 1987 som en videreføring av den midlertidige avtalen av 1985, bare med en endring av beløpet.

Lagmannsretten legger også en viss vekt på at anførselen om at bidragsavtalen skulle være begrenset ut året 1987, først fremkom under hovedforhandlingen for herredsretten.

Lagmannsretten har også tatt hensyn til at til tross for at A i brev til advokat Andersen og advokat Mjøen i 1987 har gitt uttrykk for at bidragsavtalen opphørte ved utgangen av 1987, fortsatte han å betale bidraget uten forbehold frem til november/desember 1988. I den brevveksling som fant sted mellom A og advokat Mjøen i 1988 nevnes ikke lenger tidsbegrensningen. I brev av 7. mars 1988 fra A til advokat John Mjøen fremgår at A har en avtale om å betale B kr 20000,- pr. måned. Det er i dette brevet ikke angitt noen tidsbegrensning. A gir utrykk for at han ønsket dette bidraget revidert når oppgjøret for hennes aksjer i X A/S var avsluttet.

I skilsmissesøknaden av 11. mars 1988 er det angitt at det er avtalt et bidrag på kr 20000,-, uten at det er angitt noen midlertidighet. Teksten på dette punktet i skilsmissesøknaden er rettet i forhold til teksten i en tidligere søknad. A har i lagmannsretten hevdet at han hadde skrevet under søknaden med den tidligere teksten, og at han ikke kjente til rettelsen. Advokat Mjøen har forklart at han heller ikke kjente til rettelsen. På bakgrunn av bevisførselen kan ikke lagmannsretten se noen annen mulighet enn at denne rettelsen er foretatt av advokat John Mjøens kontor forut for at søknaden på ny ble forelagt B til underskrift. Lagmannsretten finner det ikke trolig at advokat John Mjøen har foretatt denne rettelsen uten konferanse med sin klient A. Lagmannsretten oppfatter det som er skrevet i skilsmissesøknaden som et moment ved forståelsen av hva som var avtalt mellom partene, og ikke som en ny, selvstendig avtale. Det er derfor ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om ankemotpartens anførsel om dette skal settes ut av betraktning, jfr. tvistemålsloven §375.

Lagmannsretten har vurdert om det er holdepunkter for å legge til grunn at partenes forutsetning var at bidraget skulle løpe til skiftet mellom dem var avsluttet. Noen klar forutsetning om dette er imidlertid heller ikke kommet til uttrykk. A har heller ikke anført at det var dette som ble avtalt. Skiftet er for øvrig ikke avsluttet.

Retten finner imidlertid ikke å kunne legge til grunn at partenes forutsetning var at bidraget skulle løpe ubegrenset tid. En viktig endring av bidragsavtalen som skjedde på møtet 22. januar 1987 eller som ble gjennomført umiddelbart deretter, var at det ikke lenger ble betalt lønn til B etter avtalen av 1985, men at A gikk over til å betale bidrag. Som følge av dette er bidragsbetalingen begrenset til As levetid. Bidraget er også begrenset av at hver av partene kan kreve bidragsavtalen revidert etter ekteskapsloven §59. Når det ikke var avtalt noen bestemt tidsramme for bidraget, kunne imidlertid ikke A ensidig stoppe bidragsbetalingen fra desember 1988. Bidraget fortsatte å løpe inntil det ble revidert etter begjæring fra en av partene.

Lagmannsretten drøfter så spørsmålet om A kan kreve revisjon av bidragsavtalen etter bestemmelsen i ekteskapsloven §59.

Når det gjelder ekteskapsloven §59 annet ledd, 1. pkt. kan ikke lagmannsretten se at bidragsavtalen er åpenbart ubillig for A. Han hadde på tidspunktet for bidragsavtalen full oversikt over sin økonomi og også i stor grad oversikt over Bs økonomi. Han var videre bistått av advokat John Mjøen, som også hadde full oversikt over partenes økonomi. Det er ikke anført at A ikke hadde, eller ikke har, økonomi til å betale dette bidraget. Han var nærmere 65 år da bidraget ble avtalt. Han måtte da selv være nærmest til å ta forbehold såfremt han ønsket tidsbegrensning av hensyn til sin alder. Det forhold at avtalen ikke inneholder noen tidsbegrensning, kan ikke i seg selv føre til at avtalen kan settes til side som åpenbart ubillig. Lagmannsretten tar ikke standpunkt til om avtaleloven §36 kan komme inn som et supplement til ekteskapsloven §59 her, slik den ankende part har hevdet. Retten antar under enhver omstendighet at bidragsavtalen heller ikke er urimelig etter bestemmelsen i avtaleloven §36.

Lagmannsretten er imidlertid kommet til et annet standpunkt enn herredsretten når det gjelder spørmålet om bidragsavtalen kan kreves revidert på grunn av at "endrede forhold eller nye opplysninger gjør det rimelig", jfr. ekteskapsloven §59 annet ledd, 2. pkt.

Lagmannsretten finner at endrede forhold nå gjør det rimelig å revidere bidragsavtalen. Retten har da lagt vekt på at Bs økonomi har bedret seg betraktelig siden bidragsavtalen ble inngått. Fra 1. juni 1989 ble B innvilget uføretrygd med ca kr 8000,- pr. måned. Videre ble skiftet mellom A og B delvis avsluttet ved årsskiftet 1989/1990, for så vidt angikk overføringen av aksjene i X A/S. B fikk i denne forbindelse overført kr 800000,- fra A som betaling for aksjene i instituttet. Disse kr 800000,- har ført til at Bs formue har øket tilsvarende. Formuen har imidlertid øket også utover dette, noe som tyder på at B kan spare penger og derfor ikke lenger har behov for bidraget til sitt underhold. Lagmannsretten har også lagt vekt på at A nå er 69 år. Han har vært utsatt for alvorlig sykdom og har gitt uttrykk for at han ønsker å trappe ned sin virksomhet i X A/S. Han har allerede tatt skritt til å overdra virksomheten helt eller delvis, ved å dele opp selskapet i tre enheter. Lagmannsretten har også lagt en viss vekt på at de endrede skatteregler med overgang til bruttobeskatning, medfører at A ikke får fullt fradrag for bidraget i sin inntekt, slik han fikk tidligere. Det er også lagt vekt på at B har fått lettelser i sin beskatning i forbindelse med at hun har fått uføretrygd.

Ut fra disse endrede forhold finner lagmannsretten det rimelig at bidragsbetalingen opphører etter å ha løpt i en rimelig overgangsperiode etter ekteskapsbruddet. Lagmannsretten finner ikke at betingelsene for å tilkjenne B ektefellebidrag lenger er til stede. Lagmannsretten har vurdert om bidraget burde settes ned delvis fra det tidspunkt B fikk uføretrygd, d.v.s. 1. juni 1989, eller i hvert fall fra det tidspunkt hun fikk innvilget uføretrygden i mars 1990. Etter forholdene finner imidlertid lagmannsretten dette ikke rimelig. Etter mars 1990 har B mottatt bidraget med basis i herredsrettens dom. Lagmannsretten finner det ikke rimelig at B skal måtte betale tilbake bidrag helt eller delvis for denne perioden. Når bidraget skal opphøre beror på et skjønn fra rettens side der flere forhold kommer inn. Lagmannsretten finner etter dette at bidraget bør opphøre fra 1. januar 1991. Bidraget har da løpt i nærmere 6 år.

Anken har delvis ført frem. Hver av partene bør derfor bære sine egne saksomkostninger for lagmannsretten, jfr tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §174 første ledd. For herredsretten må både hovedsøksmål og motsøksmål sies å være dels vunnet og dels tapt, og saksomkostninger tilkjennes heller ikke for herredsretten jfr. tvistemålsloven §174 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domssslutning:

1. As plikt til å betale underholdsbidrag til B med 20.000 - tyvetusen - kroner pr. måned bortfaller med virkning fra 1. januar 1991.

2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.