RG-1991-134

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1990-06-21
Publisert:	RG-1991-134
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 21. juni 1990 i sak nr. 88/1991 O.
Parter:	Staten v/Miljøverndepartementet (advokat Mats Stensrud) mot 1. Helge Mølmann m.fl. (4 parter) (advokat Nils M. Vaagland).
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Naturvernloven (1970) §20, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §11, Forsinkelsesrenteloven (1976), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10

Gauldal herredsrett avhjemlet 22. september 1989 skjønn i sak nr. 9/1986 B. Saksøker var Staten v/Miljøverndepartementet. Saksøkte var syv grunneiere i Molingaområdet i Røros kommune.

Skjønnet gjaldt fastsettelse av erstatning som følge av vedtak om å frede Molinga med deler av omkringliggende myr- og sumparealer i Røros kommune som naturreservat i medhold av naturvernlovens §8.

Side:135

Staten har i rett tid begjært overskjønn for så vidt gjelder takstnr. 4 Helge Mølmann, takstnr. 5 Margot Fjerdingen og takstnr. 7 Mary og Leif Nilsgård idet staten mener at det ikke skulle ha vært tilkjent erstatning for grus- og sandforekomster og jakttap.

Jon Trønnes, takstnr. 6, har i rett tid begjært overskjønn da han er misfornøyd med den samlede erstatning.

De saksøkte Helge Mølmann takst nr. 4, Margot Fjerdingen takstnr. 5 og Mary og Leif Nilsgård takstnr. 7 har i tilknytning til statens overskjønnsbegjæring selv begjært aksessorisk overskjønn for flere poster, også herredsrettens fastsettelse av avsavnsente.

Overskjønnsforhandlingene fant sted på Glåmos 6. og 7. juni 1990. Naturreservatet ble befart i henhold til partenes opplegg. Det ble foretatt slike dokumentasjoner som fremgår av rettsboken. Foruten partsforklaringer fra de saksøkte hørte retten den av de saksøkte engasjerte sakkyndige, skogbrukssjef Bjarne Skeid Venås, og den av staten engasjerte sakkyndige, avdelingsingeniør ved NGU Knut Jarle Wolden. Naturverninspektør Aage Tørris Ekker ved miljøvernavdelingen hos fylkesmannen i Sør-Trøndelag avga vitneprov.

For underskjønnet gjaldt de skjønnsforutsetninger som der er gjengitt på side 12 - 13, og med henvisning til fredningsbestemmelsene inntatt på side 8 - 10. Under overskjønnsforhandlingene ba staten om at de samme skjønnsforutsetninger måtte bli lagt til grunn for overskjønnet. De saksøkte hadde to bemerkninger til skjønnsforutsetningene. Den ene gjaldt fredningsbestemmelsenes IV nr. 3 hvor der er gitt en positiv oppregning av hva som ikke er tillatt, men med den avslutningsvise bemerkning at opplistingen ikke er uttømmende. De saksøkte ba om at overskjønnet ved erstatningsfastsettelsen måtte se bort fra rådighetsinnskrenkninger som ikke uttrykkelig var fastsatt, jfr. RG-1987-402, spesielt side 404. Staten fant ikke å kunne samtykke i dette. Under prosedyren ble det avklart at de saksøkte for dette punkts vedkommende ville finne det tilstrekkelig at lagmannsretten foretok den samme presisering som herredsretten hadde gjort i underskjønnet på side 17, sålydende:

«Partene var under hovedforhandlingen enige om at såfremt en skjøtselsplan i h.h.t. fredningsbestemmelsens VII kan føre til inngrep som går ut over hva fredningsbestemmelsene og skjønnsforutsetningene forøvrig tilsier, forutsettes et oppgjør i h.h.t. avtale eller skjønn.»

Lagmannsretten finner denne presisering selvfølgelig, og legger den til grunn.

De saksøkte ville videre ha klargjort at erosjonsskader skulle holdes utenfor denne skjønnssak. Da Aursunden i 1920-årene ble regulert, ble erstatning for erosjonsskader holdt utenfor de erstatninger som da ble tilkjent. Det er nå begjært særskilt skjønn for erstatning for erosjonsskader som følge av reguleringen. Da bør det klargjøres i nærværende sak at det ikke tas hensyn til erosjonsskader. Statens prosessfullmektig hadde ikke bemerkninger til dette, og lagmannsretten finner det naturlig å holde erosjonsskader utenfor dette naturfredningsskjønn.

Etter dette vil skjønnsforutsetningene på side 12 - 13, jfr. side 8 -

Side:136

10, i underskjønnet gjelde også for overskjønnet med ovennevnte presisering med hensyn til skjøtselstiltak, og slik at erosjonsskader ikke behandles. Det er for lagmannsretten ikke fremkommet innvendinger mot overskjønnets fremme.

Staten har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: - - -

Staten har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«A. I overskjønnet for de saksøkte nr. 4, 5 og 7:

1. Retten fastsetter erstatninger til de saksøkte pr. 23. desember 1983 med 12% rente p.a. uten rentesrente for erstatningene fra 23. desember 1983 til 2 uker - to - uker etter forkynnelse.

2. Retten fastsetter saksomkostninger for overskjønnet som staten v/Miljøverndepartementet betaler til de saksøkte v/advokat Nils M. Vaagland, og som forfaller 2 uker - to - uker etter forkynnelse.

B. I overskjønnet for saksøkte nr. 6:

1. Herredsrettens skjønn stadfestes.

2. Retten fastsetter saksomkostninger for overskjønnet som Jon Trønnes betaler til staten v/Miljøverndepartementet, og som forfaller 2 uker - to - uker etter forkynnelse.

C. I aksessorisk overskjønn for de saksøkte nr. 4, 5 og 7:

1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.

2. Retten fastsetter saksomkostninger for overskjønnet som de saksøkte betaler til staten v/Miljøverndepartementet og som forfaller 2 - to - uker etter forkynnelse.»

De saksøkte har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: - - -

De saksøkte har for lagmannsretten nedlagt slik generell påstand:

«De saksøkte tilkjennes full erstatning og erstatning for juridisk og teknisk bistand.»

Spesielle påstander for de enkelte takstnumre er gjengitt nedenfor under behandlingen av disse.

Lagmannsretten bemerker:

Naturreservatet er beskrevet på side 12 i underskjønnet, hvortil henvises. Reguleringen av Aursunden i forhold til såkalt flomvannstand er oppgitt å være 1,4 meter opp, 4,5 meter ned, altså tilsammen 5.9 meters høyderegulering.

Etter naturvernlovens §20 tilkommer de grunneiere som berøres av fredning etter naturvernlovens §8 erstatning i samsvar med vederlagsloven av 6. april 1984. Det er således ekspropriasjonserstatningsrettslige regler som får anvendelse i denne sak. Erstatningen skal utmåles i forhold til de priser som gjaldt pr. 23. desember 1983.

Selv om grunneierne har sin eiendomsrett i behold, gjelder det for alle saksøkte i overskjønnet at de rådighetsinnskrenkninger som følger av fredningsvedtaket, medfører en meget sterk begrensning av eierrådigheten. Grunneierne kan ikke utnytte skogen, grunnforekomster, hyttemuligheter, muligheter for småviltjakt m.v. De kan ikke la andre fiske fra båt.

Lagmannsretten vil her generelt behandle de enkelte rådighetsinnskrenkninger etter art, og deretter gjennomgå situasjonen for hvert enkelt takstnummer.

Side:137

Sand- og grusforekomster.

Innen naturreservatet er det større sand- og grusforekomster. Målt over en vannstand på 690 m.o.h. er disse forekomster av avdelingsingeniør Wolden anslått til ca. 500.000 m3, slik fordelt:

Takstnr. 4 Mølmann 38 da. 215.000m3Takst nr. 3 Fjerdingen 15,5 da. 50.000 m3Takst nr. 6 Trønnes 55 da. 200.000 m3Takst nr. 7 Nilsgård 16,2 da. 35.000 m3

For takst nr. 4 Mølmanns vedkommende finner lagmannsretten at anslaget ikke kan være riktig. Det må være riktigere at det dreier seg om ca. 46 da. og ca. 340.000 m3 . For øvrig legges anslagene til grunn.

Av Woldens redegjørelse fremgår det at det i Røros kommune finnes en rekke grusforekomster registrert. Bare rundt Glåmos inneholder grusregisteret opplysninger om 3,8 millioner m3, og da er ikke forekomstene i fredningsområdet, bortsett fra takst nr. 5 Fjerdingens forekomst, medtatt. Det er imidlertid for lagmannsretten ikke fullt klarlagt hvor mye av dette som i praksis er tilgjengelig uten videre, hvor mye som vil være tilgjengelig når knapphet inntrer og jord- og skogbruk må vike, og hvor mye det står hus m.v. oppå. Lagmannsretten finner å måtte skjønne seg frem til hvor stort uttak/avsetning som ville ha vært påregnelig i tiden fremover fra 1983, fra fredningsområdet. Det legges da til grunn at grusen er av god kvalitet, selv om den har begrenset anvendelighet for betong og der det stilles spesielle krav ved veibygging. Til nyanlegg og vedlikehold av gårdsveier, skogsveier og en del kommunale veier anses grusen velegnet. De saksøkte har hatt noe uttak for eget bruk. Dette gjelder takst nr. 7 Nilsgård. For denne saksøkte kommer inn at hans grusforekomst innen reservatet fortsetter noe utover reservatgrensen, slik at uttak derfra kan finne sted uavhengig av fredningen.

Av aktuelle grustak må særlig nevnes takst nr. 4 Mølmann som også har grusforekomst som fortsetter utenfor reservatområdet. Derfra har han tidligere uttatt ca. 1.500 m3, bl.a. til vedlikehold av en felles vei. Han har imidlertid ikke foretatt salg av grus. Umiddelbart syd for reservatet har takst nr. 5 Fjerdingen to grustak ved hovedveien fra Glåmos til Brekken. Det er ikke opplyst hvor mye som der er uttatt og over hvilket tidsrom, men der har stadig vært uttak. Det er opplyst at grusen derfra mest har vært til salg. Heller ikke salgsprisen er oppgitt.

Lagmannsretten finner skjønnsmessig at et uttak fra naturreservatet for omsetning og egen bruk i årene fremover fra 1983 kan settes til 3.500 m3 pr. år. Etter bevisførselen synes omsetningsverdien i 1983 å ha vært på kr. 3,25, hvilket legges til grunn. Dette gir en samlet påregnelig årlig avkastning av sand- og grusforekomstene i reservatet på kr. 11.375,-.

Dette årlige tap må kapitaliseres. Ved kapitaliseringen skal det tas hensyn til en langtidsrente som fastsettes bl.a. under hensyntagen til at den nominelle rente er inflasjonspåvirket, jfr. Rt-1986-178, Noem-dommen. Det skal forutsettes en fornuftig og forsvarlig plassering av erstatningsbeløpet. Retten finner det rimelig å legge til grunn

Side:138

at reinvestering i jordbruk vil være en naturlig anvendelse av erstatningen. Ved fastsettelse av kapitaliseringsrenten skal det da i utgangspunktet ses hen til alle aktuelle plasseringsmuligheter i næringen og foretas en totalvurdering av de økonomiske fordeler som kan oppnås, uten at det er tale om en konkret vurdering av hvert enkelt av de aktuelle bruk. Etter en skjønnsmessig vurdering legger retten til grunn en kapitaliseringsrente på 5%. Dette fører til en samlet erstatning for fredning av sand- og grusforekomstene, avrundet, til kr. 230.000,-. Selv om forekomstene ikke er ubegrensede, er de i forhold til et årlig uttak på 3.500 m3 å regne som tilnærmet ubegrensede.

Alle fire saksøkte har grusforekomster i reservatet. For takst nr. 6 Trønnes finner lagmannsretten imidlertid ikke grunnlag for erstatning. Ved en utnyttelse av grusforekomstene i reservatet, vil Trønnes' forekomst komme bakerst i køen. Den ligger på en øy og er avhengig enten av vinteruttak eller veibygging. Vinteruttak forutsetter opplag og omlasting annetsteds. Med de markedsmuligheter som foran er antatt - totalt 3.500 m3 pr. år, gis ikke Trønnes' forekomst noen markedsverdi i konkurransen med takst nr. 4 Mølmann og takst nr. 5 Fjerdingen. Selv om en viss verdi kunne ha vært til stede, ville ihvertfall skogverdien ha oversteget dette, jfr. nedenfor.

Takst nr. 7 Nilsgård vil også i en markedssituasjon komme i kø bak takst nr. 4 Mølmann og takst nr. 6 Fjerdingen. Forekomsten ligger dog bedre til enn Trønnes'. Selv om en del av forekomsten ligger utenfor fredningsgrensen, anslagsvis ca. 1.500 m3, vurderes den del som er fredet, skjønnsmessig til kr. 10.000,-. Forekomsten er noe vanskelig tilgjengelig, men det ville ha latt seg gjøre å få til også sommeruttak.

Takst nr. 6 Fjerdingen har den forekomst som ligger aller best til rette, umiddelbart til hovedvei. Takst nr. 4 Mølmanns forekomst ligger noe lenger unna, men med veiforbindelse og uten uttaksproblemer. Mølmanns forekomst er atskillig større enn Fjerdingens. Skjønnsmessig fordeles erstatningen for grusforekomstene i reservatet med kr. 175.000,- til takst nr. 4 Mølmann, kr. 45.000,- til takst nr. 5 Fjerdingen og kr. 10.000,- til takst nr. 7 Nilsgård, tilsammen kr. 230.000,-.

Hytter og naust.

Fredningsområdet ville ha gitt utmerkede og relativt attraktive hyttetomter, forutsatt at utbygging ville ha blitt tillatt. Lagmannsretten finner det ikke påregnelig med noen storstilt hyttebygging i reservatet eller på de saksøktes eiendommer i reservatets nærhet. Tankegangen i generalplanen av 1976 om flere hytter vest for reservatet er med på å begrunne dette. Men det ville likevel ha vært påregnelig med en del hytter utenfor reservatgrensen på Nilsgårds eiendom og en eller to hytter innenfor reservatgrensen på Mølmanns eiendom. Dette behandles nærmere under de respektive takstnumre.

Skogbruk.

Etter naturvemlovens §20 tredje ledd gjelder det særskilt for disse saker at det ved erstatningsfastsettelsen skal ses bort fra offentlige tilskudd som i tilfelle gis til bruksomlegging, om det ved erstatningens utmåling blir tatt hensyn til påregnelige fremtidige bruksendringer. Lagmannsretten finner det klart at treslagskifte ikke kan være

Side:139

regningssvarende når det ikke skal tas hensyn til offentlige tilskudd. For hvert enkelt takstnummer vil skogen derfor bli vurdert som bjørkeskog til ved.

Fiske.

Fiske i Molinga vil være noe mindre attraktivt uten bruk av båt. Området er likevel godt egnet til sportsfiske fra land. For campingplassdrift nært opp til reservatet, har nok restriksjonene en viss økonomisk betydning, men for grunneiere for øvrig skjønnes angivelig tap for reduserte muligheter til salg av fiskekort å være så minimalt at det i praksis må settes til null. Grunneierne har ikke tidligere solgt fiskekort. En viss tilleggserstatning for redusert attraktivitet gis likevel for Nilsgårds hytte- og campingplassmuligheter utenfor fredningsfeltet, jfr. nedenfor.

Jakt og fangst.

Storviltjakten berøres ikke av fredningen. Det har vært påberopt at man ikke vil kunne bruke motorisert hjelp for å få felt storvilt ut av reservatområdet. Den økonomiske verdi av dette er imidlertid høyst minimal.

Det er småviltjakten som kan ha noen betydning, og da rypejakt. Mulighet for beverjakt og annen jakt m.v. har vært påberopt. Dette synes lite påregnelig som inntektskilde, uten at retten ser helt bort fra dette. Takst nr. 4 Mølmann har deltatt i jaktutleie sammen med andre grunneiere. For perioden 1981 - 1986 ble 10.000 da. utleid til rype- og harejakt for tilsammen kr. 18.000,- for hele perioden. Kontrakten var altså inngått før fredningen. For perioden 1986 - 1991 ble 10.000 da. på nytt utleid for en samlet sum på kr. 30.000,-. Mølmann har opplyst at hans andel er på ca. 10% i disse kontraktene. Mølmanns 138,5 da. i reservatet var omfattet av utleien.

Staten mener at det ikke kan påvises reduksjon i jaktinntekter som følge av Mølmanns arealinnskrenkning. Lagmannsretten finner imidlertid at det her må gis erstatning for tapte jaktmuligheter for de saksøkte. Med utgangspunkt i Mølmanns jaktinntekt, og at noe over 1/10 av hans jaktområde ble fredet, erstattes tapte jaktmuligheter for takst nr. 4 Mølmann med kr. 1.200,-, takst nr. 5 Fjerdingen med kr. 1.000,-, takst nr. 6 Trønnes med kr. 500,- og takst nr. 7 Nilsgård med kr. 500,-.

Torvtak.

På takst nr. 5 Fjerdingen er det torvmyrer. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at forbudet mot uttak av torv representerer økonomisk tap. Det finnes ikke å ha vært påregnelig med slik økonomisk utnyttelse.

Lagmannsretten går deretter over til å behandle de enkelte takstnumre: - - -

Avsavnsrente.

De saksøkte Helge Mølmann, Margot Fjerdingen og Mary og Leif Nilsgård har i sin aksessoriske overskjønnsbegjæring også begjært overskjønn vedrørende den av herredsretten fastsatte avsavnsrente. Saksøkte Jon Trønnes har ikke begjært overskjønn over avsavnsrenten, hvorfor herredsrettens fastsettelse av avsavnsrente for ham er endelig.

Herredsretten fastsatte avsavnsrenten til 12% årlig, uten

Side:140

rentesrente, under henvisning til vederlagslovens §10.

Vederlagsiovens §10 tredje punktum lyder slik:

«Ved fastsetjing av vederlaget skal det takast omsyn til tap som følgjer av at utbetalinga av vederlaget heilt eller i nokon mon skjer på eit seinare tidspunkt enn overtakinga.»

Det er den samme bestemmelse som man hadde i den tidligere lovs §11 tredje punktum. Høyesterett behandlet denne bestemmelsen i dom referert i Rt-1984-476 flg., spesielt 490 - 491. Det heter der bl.a.:

«Etter ekspropriasjonserstatningslovens §11 tredje punktum skal det ved erstatningsfastsettelsen tas hensyn til tap som følge av at erstatningsutbetalingen skjer på et senere tidspunkt enn tiltredingen. Denne tapspost kan fastsettes for seg, i tillegg til erstatningen for den avståtte eiendom. Avsavnsgodtgjørelsen skal i prinsippet fastsettes individuelt, ut fra den enkelte grunneiers godtgjorte tap. Men hvor grunneieren ikke påviser noe bestemt tap, eksempelvis tap for de nødvendige investeringer har måttet utsettes, kan det av praktiske grunner være nødvendig å fastsette avsavnsgodtgjørelsen etter normalsatser. Dette er satser som generelt vil gi en godtgjørelse til grunneierne som dekker det tap de lider ved å måtte vente på erstatningen. Men det er ikke mulig å treffe riktig overfor alle grunneiere ved denne erstatningsform. Det er da viktig at avsavnsrenten fastsettes under hensyn til rentesatser og forhold som er representative og betydningsfulle for flest mulig av grunneierne. - Et trekk i dagens samfunn er at folk i alminnelighet trenger kapital til anskaffelse av bolig, motorvogn og bruksgjenstander i hjemmet, med lang levetid og av betydelig verdi. Kapitalen skaffes dels ved oppsparing, dels ved låneopptak. Banker og andre institusjoner har utviklet mønstre for sparing og kredittgivning, hvoretter det er en nær sammenheng mellom oppsparing og lånemuligheter. Utviklingen innebærer at det er ganske vanlig at folk på en og samme tid både er i en sparesituasjon og i en lånesituasjon, og at en oppsparingsperiode avløses av en låne- og tilbakebetalingsperiode og omvendt. Dette betyr at både bankenes innskuddsrente og utlånsrente må være sentrale elementer av alminnelig betydning til veiledning for skjønnsretten ved fastsettelse av avsavnsrenten. - Derimot kan jeg ikke se at morarenten etter renteloven kan gi noen veiledning i tillegg til de nevnte rentesatstyper.»

Loven påbyr altså at det ved erstatningsutmålingen skal tas hensyn til tap som følger av at erstatningsutbetalingen skjer senere enn tiltredelsestidspunktet - i naturfredningssaker fredningstidspunktet. Loven forutsetter i og for seg ikke at denne tilleggserstatning utmåles etter en rentesats, men den praktiske måten å gjøre det på er at det fastsettes en avsavnsrente, hvilket omtrent alltid gjøres. Som påpekt av Høyesterett er det viktig at denne avsavnsrente fastsettes under hensyn til rentesatser og forhold som er representative og betydningsfulle for flest mulig av grunneierne. Og Høyesterett fremhever at banker og andre institusjoner har utviklet mønstre for sparing og kredittgivning og at bankenes innskuddsrente og utlånsrente må være sentrale elementer i vurderingen.

Kredittinstitusjonenes innskudds- og utlånsrenter varierer fra tid til

Side:141

tid og fra institusjon til institusjon. Bankenes innskuddsrente har i tiden fra utløpet av 1983 og frem til i dag i snitt ligget på ca. 11 à 11,5% p.a. Utlånsrenten har selvfølgelig vært høyere, men svært varierende.

Når innskuddsrenten skal vurderes, må det tas hensyn til at renten for hvert kalenderår tillegges kapitalen og således blir gjenstand for renteavkastning neste år, altså rentesrente. Ved utlån forutsettes rentene betalt suksessivt, slik at det her i praksis normalt ikke blir tale om å legge rente til kapitalen.

I tidligere rettspraksis har det ikke vært vanlig å tilkjenne avsavnsgodtgjørelse med rente og rentesrente. Det er imidlertid full anledning til også å tilkjenne rentesrente. Siktemålet er stadig gjennom fastsettelsen av avsavnsrenten å finne frem til den avsavnsgodtgjørelse som passer best med vederlagslovens §10 tredje punktum.

Lagmannsretten er enig med de saksøkte i at den riktigste erstatning best kan utmåles ved å fastsette en årlig forrentning av erstatningsbeløpet og bestemme at renten for hvert kalenderår tillegges kapitalen slik at den blir gjenstand for renteberegning senere, altså rentesrente.

Etter dette settes avsavnsgodtgjørelsen til 11,5% årlig rente og rentesrente fra 23. desember 1983. - - -

Overskjønnet er enstemmig. - - -