RG-1991-496
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-15 |
| Publisert: | RG-1991-496 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lier, Røyken og Hurum herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00256 D, hlnr. 423/90. |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Dag Martinsen, Drammen). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Duesund, Drammen). |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F. Jensen, formann. Kst. lagdommer Torolv Groseth. Ekstraordinær lagdommer Olaf Hagen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §55, §55a, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §205 |
Saken gjelder spørsmål om bruksrett i medhold av ekteskapsloven §55a til andelsleilighet i særeie.
A, født xx.xx.1941, og B, født xx.xx.1929, inngikk ekteskap den 1. mars 1969. Ektefellene har ett barn, sønnen C, født xx.xx.1970.
Partene skaffet seg i 1971 en borettslagsleilighet med adresse - - - 24 B i X. Leiligheten er på ca 90 m2 og innskuddet var kr 20000. Leiligheten har senere tjent som felles bolig for partene og sønnen.
Ved ektepakt datert 15. januar 1974 avtalte partene at de heretter skulle ha fullstendig særeie. Leiligheten tilfalt hustruens særeie-del.
Forholdet mellom ektefellene ble etterhvert vanskelig. Ved stevning av 9. juni 1989 til Lier, Røyken og Hurum herredsrett reiste A sak mot B med påstand om separasjon, og at hun skulle tilkjennes bruksrett til leiligheten inntil skifte var avgjort. B motsatte seg ikke separasjon, men påsto i tilsvaret at han skulle få bruksretten.
Lier, Røyken og Hurum herresrett avsa 5. januar 1990 dom med slik domsslutning:
"1. A og B separeres.
2. A tilkjennes bruksretten til leiligheten - - - 24 B, X, inntil skiftet er avgjort.
3. B pålegges å betale saksomkostninger med kr 8000 - kroneråttetusen 00/100 - til A."
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor.
B har i rett tid påanket pkt. 2 og 3 i domsslutningen til Eidsivating lagmannsrett. A har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus 28. september. 1990. Partene møtte og avga forklaring. I tillegg ble avhørt et sakkyndig vitne, psykiater Tor Albin Marthinsen, som er As behandlende lege. Hun fritok ham for taushetsplikten, jfr. tvistemålsloven §205. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Den ankende part - B - har i hovedtrekk anført:
Spørsmålet er hvem av partene som skal tilkjennes bruksretten til den felles bolig som de har hatt og bebodd siden 1971. Ettersom tvisten gjelder en leilighet som tilhører hustruens særeie, må det i følge ekteskapsloven §55a foreligge sterke grunner. Lovens vilkår er oppfylt. Sterke grunner tilsier at mannen får bruksrett i en overgangsperiode.
Partenes økonomiske forhold er av helt sentral betydning ved vurderingen. B er uføretrygdet og står helt uten andre inntektsmuligheter. Netto utbetalt pensjon pr. måned er kr 6500. Han har imidlertid en gjeld på omlag kr 70000, slik at han pr. måned bare har ca kr 1400 igjen til fri disposisjon. Dette gir ingen mulighet for å anskaffe annen brukbar bolig.
A har langt bedre økonomi, og hun må anses for godt bemidlet. Som spesialsykepleier, et yrke hun bør kunne holde fast ved, vil hun tjene over kr 200000 pr. år. Og skulle det bli aktuelt å begynne som assisterende styrer eller sosionom, vil lønnen være enda noe høyere. Hun har dessuten bankinnskudd og leiligheten er gjeldfri. Videre har hun arvet et fritidshus i Y kommune som antas å ha en verdi på kr 6 - 700000.
Omstendighetene i forbindelse med opprettelsen av ektepakten i 1974 må også tillegges betydning. Hustruen var redd for mannens kreditorer, og dette var noe av bakgrunnen for den ordning som ble etablert. Allerede den gang hadde hun for øvrig planer om separasjon. Mannens økonomi var dårlig, og hun ville forsikre seg om at han ikke skulle få noe. Arrangementet var svært lite hensynsfullt overfor mannen.
Etter at sønnen ble født har B vært hjemmeværende. Han oppfatter seg som husfar, og er den som har tatt seg mest av sønnen.
B er 12 år eldre enn hustruen. I 1971 ble det fastslått at han lider av Sclerosis multiplex (MS). Dette har preget ham siden. Fysisk er han svak og den siste tiden har han gått ned 10 - 15 kg i vekt. Også dette tilsier at han gis midlertidig bruksrett til leiligheten.
I slike saker må det foretas et skjønn i hvert enkelt tilfelle. I motsetning til mannen vil hustruen ikke ha vanskelig for å skaffe seg et annet husvære i en periode, og hun må også vise hensyn. Dette er det dominerende moment ved skjønnsvurderingen.
Av rettspraksis er vist til RG-1973-242 der en langt eldre mann med svekket helse ble gitt bruksrett til hustruens særeiebolig. Situasjonen i nevnte sak har klare likhetstrekk med nærværende tvist. Det er også vist til Rt-1966-735 og Rt-1967-447.
Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:
"1. B tilkjennes alene bruksretten til leiligheten - - - 24 B, X, inntil videre.
2. B tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotparten - A - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Alminnelige rimelighetsbetraktninger taler i favør av hustruen. Hun har skaffet seg boligen ved sitt daglige slit, og leiligheten er hennes særeie. Dette er av grunnleggende betydning for saksutfallet.
B vil ikke bli stilt i en spesielt vanskelig situasjon om han ikke får bruksretten til leiligheten. For tiden tilbys svært mange boliger til rimelig pris, også innskuddsleiligheter. Mannen kan ikke forvente å beholde nåværende boligstandard, og han må om nødvendig nøye seg med et alminnelig husleieforhold. Som uføretrygdet burde han for øvrig få hjelp fra sosialkontoret, eller gjennom spesielle boligordninger for trygdede.
Mannen har rett nok MS, men sykdommen gjør seg ikke så sterkt gjeldende som en kunne frykte. Fysisk fungerer han relativt godt, og i praksis klarer han seg selv.
Økonomisk er nok hustruen noe bedre stillet enn mannen, men for tiden går hun på attføring og tar i den forbindelse tilleggsutdanning. En må også se hen til mannens mulighet for arv. Han har en ca 70 år gammel svigerinne uten livsarvinger. Hun eier bl.a. en fast eiendom som antas å representere en betydelig verdi.
Av rettspraksis finnes bare en dom av direkte interesse, nemlig RG-1973-242. I den saken la lagmannsretten vekt på at mannen var 70 år, sykelig og at han hadde bodd i boligen i 42 år. Og selv om boligen tilhørte hustruens særeie, var det mannen som opprinnelig hadde anskaffet huset. Det er ikke tilfelle i nærværende sak.
Videre er vist til Rt-1982-1269 og kjennelse avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg 24. juni 1988.
En rimelighetsvurdering på fritt grunnlag faller ikke ut i favør av mannen. Og tilstrekkelig "sterke grunner" som taler til fordel for mannen, er i hvertfall ikke godtgjort.
Ankemotparten har nedlagt slik endelig påstand:
"1. A tilkjennes alene bruksretten til leiligheten - - - 24 B, X.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer herredsrettens begrunnelse med følgende tilføyelser:
Lagmannsretten legger til grunn at leiligheten tilhører hustruens særeie. Det var også hun som i sin tid kjøpte leiligheten i eget navn og finansierte kjøpet ved låneopptak. Senere nedbetalte hun lånet bl.a. ved hjelp av midler fra en slektning. Lagmannsretten legger ellers ingen spesiell vekt på omstendighetene i forbindelse med inngåelsen av ektepakten i 1974. Retten har f.eks. ikke holdepunkter for å anta at ektepakten kom i stand etter utilbørlig press fra hustruen. Det er heller ikke noe som tyder på at ektepakten primært ble opprettet som vern mot mannens kreditorer, jfr. i denne forbindelse Lødrup "Materiell skifterett" (7. utg. 1986) side 152.
Skal B tilkjennes bruksretten til hustruens særeiebolig, må det i henhold til ekteskapsloven §55a første ledd foreligge "sterke grunner". Ser en bort fra de tilfelle der en av partene har ansvar for barn, gir såvel lovforarbeider som rettspraksis og juridisk teori relativt liten veiledning med hensyn til hvordan loven vilkår skal forstås og anvendes. Ordvalget i loven viser imidlertid at en part som hovedregel ikke skal tilkjennes bruksrett til bolig som tilhører den annens særeie. Bare dersom det foreligger en klar interesseovervekt til fordel for førstnevnte, kan det være på sin plass å nytte unntaksregelen i ekteskapsloven §55a. Dette må bero på en helt konkret vurdering. Det sentrale moment vil være det aktuelle behov vedkommende har for å bli tilkjent bruksretten.
Partene har ett fellesbarn, sønnen C. Han er nå 20 år, og det er opplyst at han for kort tid siden skaffet seg egen hybel med overnattingsmuligheter. Etter dette er det ikke nødvendig å trekke inn sønnen ved vurderingen av partenes behov for å bli boende i leiligheten.
Begge parter har hatt boligen som sitt hjem siden den ble kjøpt i 1971. Den faktiske tilknytningen til boligen er således den samme for begge.
B har i mange år hatt MS. Han er uføretrygdet på grunn av sykdommen, men ikke spesielt invalidisert. Det daglige stell og husarbeid klarer han på egen hånd. Går han mer en 10 - 15 m får han problemer med balansen. Han har imidlertid bil som han mestrer. Lagmannsretten legger på denne bakgrunn liten vekt på hans sykdom. Den setter grenser for hans inntektsevne, men tilsier ellers ikke at han har et særlig behov for fortsatt å kunne bo nettopp i leiligheten i - - - 24 B.
Også A har hatt sykdomsplager, bl.a av psykisk art. Siden august d.å. går hun på attføring som følge av leddlidelse i en fot. Det er usikkert om sykdommen vil bre seg til annet ledd i kroppen. For tiden er hun student ved Norges Kommunal- og Sosialhøgskole der hun tar sikte på en ettårig utdanning.
Bs økonomi er dårligere enn hustruens i dagens situasjon. Som uføretrygdet får han netto utbetalt kr 6500 pr. måned, men etter at renter og avdrag på gjeld er betalt står han tilbake med kr 1400. Bruttoinntekten i 1989 var kr 91218. Selvangivelsen for dette år viser for øvrig bankinnskudd på ca kr 48000, aksjer for ca kr 35000 og en samlet gjeld med omlag kr 38000. Senere skal gjelden ha økt til kr 70000, og aksjene er solgt. Dette har han bl.a. gjort for hjelpe sønnen med finansiering av studier. Lagmannsretten baserer sin vurdering på disse tallopplysninger. Hvorvidt mannen en eller annen gang i fremtiden vil ta arv etter sin svigerinne, tillegges ingen betydning.
Hustruen får drøyt kr 8000 brutto pr. måned i attføringspenger. Går hun tilbake i arbeidslivet etter avsluttet utdanning ved Norges Kommunal- og Sosialhøgskole, noe retten legger til grunn som overveiende sannsynlig, vil hun få langt høyere inntekt. Som sykepleier hadde hun f.eks. i 1989 en inntekt på noe over kr 200000. Ifølge selvangivelsen for dette år hadde hun bankinnskudd på ca kr 116000, og ingen gjeld. I tillegg kommer verdien av leiligheten i - - - 24 B og et feriested i Y som hun har arvet. Ligningsverdien av feriestedet er satt til kr 60000.
Hustruens økonomiske stilling medfører at hun lett vil kunne skaffe seg en annen bolig. Mannen vil på den annen side trolig få visse vansker med å finansiere en ny leilighet. Ved vurderingen av mannens mulighet for å skaffe seg annet husvære kan det etter rettens skjønn imidlertid ikke være korrekt å ta utgangspunkt i en innskuddsleilighet av tilsvarende størrelse. Som enslig vil han ha behov for mindre boflate, og spørsmålet om eier-/leieform må være av underordnet betydning ved vurderingen etter ekteskapsloven §55a. Det avgjørende må være om mannen har økonomisk evne til å skaffe seg annen tjenlig bolig, om nødvendig basert på et alminnelig husleieforhold. Får han midlertidig bruksrett til leiligheten i - - - 24 B, må han for øvrig under enhver omstendighet betale tilnærmet markedsleie til hustruen. Lagmannsretten finner at B økonomisk er i stand til å betale husleie for en passende bolig, og kan heller ikke se at det gjør seg gjeldende andre omstendigheter som i vesentlig grad skulle kunne begrense hans muligheter for å skaffe seg annet brukbart husvære. Tilstrekkelig sterke grunnerfor å nytte unntaksregelen i ekteskapsloven §55a foreligger etter dette ikke.
Lagmannsretten stadfester i realiteten herredsrettens dom så langt den er påanket, dvs. punkt 2 og 3, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Lagmannsretten vil imidlertid utforme ny domsslutning i tråd med partenes påstand for lagmannsretten. Ettersom partene har fullstendig særeie skal det i utgangspunktet ikke finne sted noe skifte, og det antas i denne situasjon ikke riktig å knytte bruksretten i tid til et eventuelt skifte er avgjort. Og begge parter er enige om at den som tilkjennes bruksretten skal disponere leiligheten alene.
Anken har vært forgjeves, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å frita den ankende part for å betale omkostningene ved denne delen av saken. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges B å betale motpartens omkostninger også for lagmannsretten. Det oppgitte krav på kr 18000, som i sin helhet utgjør salær, kan synes noe høyt. Den ankende part har imidlertid ikke kommet med innvendinger, og ankemotparten har opplyst at saken har vært spesielt arbeidskrevende med mange konsultasjoner og telefoner. Lagmannsretten finner ut fra denne forklaring å kunne godta salærkravet, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd, første punktum. Samlede omkostninger for begge instanser utgjør følgelig kr 26000.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A tilkjennes alene bruksretten til leiligheten - - - 24 B, X.
2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler B til A 26.000 - tjuesekstusen- kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.