RG-1991-629
| Instans: | Gulating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-09 |
| Publisert: | RG-1991-629 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 9. november 1990 i sak nr. 216/1990 |
| Parter: | Minica Urbanek Hansen (Advokatfirmaet Gjesdahl & Gjesdahl v/advokat Rolf Strøm) mot Realkreditt (kontorsjef Marit Strand). |
| Forfatter: | Lagdommerne Odd Søfteland, Nils T. Selvik, Eivind Eftestøl |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Bergen namsrett avsa den 17. september 1990 kjennelse med slik slutning:
«Tvangsauksjonen blir å fremme.»
Om saksforholdet og partenes anførsler for namsretten vises til
Side:630
namsrettens kjennelse.
På vegne av Monica Urbanek Hansen har advokatfirmaet Gjesdahl & Gjesdahl påkjært kjennelsen til Gulating lagmannsrett. I kjæremålet anføres at kausjonsavtalen må settes til side med hjemmel i avtalelovens §36.
I den forbindelse er anført:
Det er på det rene at den lånesøknad kjæremotparten foretok sin utbetaling i henhold til, inneholdt faktiske feil. I den er låntakers årsinntekt oppgitt å være kr. 300.000,-. Årslønnen for inntektsåret 1987 var kr: 167.800,- og for de seks første måneder i 1988 kr. 72.000,-. Kjæremotparten var den nærmeste til å avdekke denne feil.
I skriv av 6.7.1990 hadde kjæremotparten skrevet at inntekten kreves dokumentert i form av bekreftelse fra arbeidsgiver, lønnsslipp eller lignende. Dersom kjæremotparten faktisk hadde gjort dette, ville han raskt ha oppdaget at opplysningene var uriktige. Videre var kjæremotparten oppmerksom på at lånet skulle skytes inn i bedriften Solheim og Stordal A/S, hvorfra låntaker mottok sin lønn. Dette indikerte at arbeidsgivers betalingsevne var sviktende. I en slik situasjon skulle man forvente at kjæremotparten ville foreta en grundig vurdering og undersøkelse av pantesikkerheten, men kjæremotparten undersøkte ikke en gang på forhånd hvorvidt panteobjektet var boligeiendom som forutsetter samtykke fra ektefelle eller arving for å kunne pantsettes. Ikke en gang hjemmelsforholdet synes å ha blitt undersøkt. Ihvertfall er det ikke fylt ut noe om dette i lånesøknaden. Alt i alt synes kjæremotpartens kredittvurdering å ha vært lettvint og slett.
Den kjærende part måtte som kausjonist kunne legge til grunn at en finansieringsinstitusjon som Realkreditt AS, foretar en grundig kredittundersøking før et lån innvilges og handle i tillit til dette. Kausjonisten må kunne anta at kredittinstitusjoner ikke yter lån hvor sannsynligheten for betalingsmislighold er overhengende selv om man har sikkerhet for lånet. Utgangspunktet er jo at sikkerheten er subsidiær i kredittvurderingen.
Som grunnlag for at avtalelovens §36 må komme til anvendelse, har den kjærende part vist til flere dommer hvorav særlig Gulating lagmannsretts dom av 18. februar 1986 fremheves. Lagmannsretten la i den saken til grunn at banken ikke hadde gitt tilstrekkelig informasjon til kausjonisten før panteobligasjonen ble undertegnet. I samme sak ble det forøvrig lagt vekt på kausjonistens subjektive oppfatning av forholdet noe som er aktuelt også i denne saken.
Når det gjelder Høyesteretts dom inntatt Rt-1988-1078, mener den kjærende part at det er få paralleller mellom nevnte avgjørelse og nærværende sak. Høyesterett påpekte at det må stilles krav til aktsom og lojal opptreden fra kreditors side overfor kausjonisten. Det synes i nærværende sak ikke å være grunn til å kreve så meget av kausjonisten som i nevnte høyesterettsdom.
Den kjærende part har handlet i tillit til at kjæremotparten fant låntakers økonomi og betalingsevne tilfredsstillende. Hun gav lån under bestemte forutsetninger som ikke ble innfridd. Kjæremotparten var nærmere til å kontrollere dette enn den kjærende part. Kausjonsavtalen må derfor i henhold til avtalelovens §36 kunne lempes i den
Side:631
profesjonelle parts disfavør.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
«1. Tvangsauksjon over gnr. 22 bnr. 403 i Bergen nektes fremmet.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger.»
I tilsvar til kjæremålet fra advokatfirmaet Gjesdahl & Gjesdahl har prosessfullmektigen bl.a. bemerket at kjæremotpartens fremgangsmåte i behandlingen av lånesøknaden fra debitor har vært helt regulær. Debitors kredittverdighet og den tilbudte sikkerhet er vurdert på bakgrunn av den fremlagte takst. Panteobligasjonen er utstedt av debitor og undertegnet av hjemmelshaver til den pantsatte eiendom. Kjæremotparten har ikke medvirket til at Monica Urbanek Hansens eiendom ble stilt som sikkerhet. Kjæremotparten viser i den sammenheng til at lånesøknaden ved mottakelsen var påført panteobjektets benevnelse. Det tilsier at pantsettelsen allerede var avtalt mellom partene eller forventet av låntaker. Det må kunne forventes at underskriveren av en panteobligasjon er klar over hva de skriver under på.
Kjæremotparten kan heller ikke bebreides om låndebitor har ført sin søster bak lyset.
Det er riktig at låneinstitusjoner ikke gir lån hvor mislighold synes uunngåelig selv om pantesikkerheten er god. Kjæremotparten fikk opplyst årsinntekten for ett aktuelt år. Fremtidig betalingsevne hefter det seg alltid usikkerhet ved. Videre ble det konstatert at det ikke var registrert betalingsanmerkninger på debitor på kreditoropplysningsregisteret i DnC-Telebank.
Om avtalelovens §36 er anført at det forhold at den ene part er profesjonell og den annen part uprofesjonell, er ikke alene et forhold som gjør det urimelig å gjøre avtalen gjeldende. Kjæremotparten har ikke brukt sin overlegenhet til å skaffe seg fordeler på den annens bekostning.
Siden formålet med kausjonen er å stille sikkerhet i tilfelle debitors mislighold, ligger det i sakens natur at det alltid kan virke urimelig overfor realkausjonisten når pantet kreves tvangsrealisert. At forutsetningen for kausjonsstillelsen, nemlig at lånet ville bli betjent, ikke ble oppfylt, er et anliggende mellom debitor og kausjonist. Kjæremotparten anfører derfor at avtalelovens §36 ikke er anvendelig på forholdet.
Kjæremotparten nedlegger slik påstand:
«1. Tvangsauksjon over gnr. 22 bnr. 403 i Bergen fremmes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger.»
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke kan føre frem. Lagmannsretten kan ikke se at det vil virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk at kjæremotpart gjør gjeldende kausjonsavtalen. Siden formålet med kausjon er å stille sikkerhet i tilfelle debitors mislighold,ligger det i sakens natur at det alltid kan virke hårdt overfor realkausjonisten når pantet kreves tvangsrealisert. Hvorvidt det vil være urimelig, må bero på en konkret vurdering. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilfelle i denne saken. I denne forbindelse legges det til grunn at det ikke har vært noen foranledning for kjæremotparten til nærmere å undersøke sannsynligheten for et eventuelt mislighold, idet kjæremotparten hadde fått opplyst debitors inntekt for et aktuelt år.
Side:632
Det synes ikke å være noe grunnlag for antagelse om at mislighold syntes uunngåelig, eller at det var særlig stor sannsynlighet for mislighold fra debitors side. Saken synes således i betydelig grad å være forskjellig fra saken som ble behandlet av Gulating lagmannsrett i 1986.
Lagmannsretten viser forøvrig til namsrettens begrunnelse som lagmannsretten er enig i.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har ikke ført frem og den kjærende part bør derfor betale saksomkostninger til kjæremotparten for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet særlige grunner for å frita ham herfor ikke finnes å foreligge. Omkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr. 1.500,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Monica Urbanek Hansen til Realkreditt v/kontorsjef Marit Strand kr. 1.500,- innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.