RG-1991-94
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-15 |
| Publisert: | RG-1991-94 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn 15. juni 1990 i sak nr. 19/1989 |
| Parter: | Staten v/Miljøverndepartementet (advokat Ove Chr. Lyngholt) mot Brit Turid Ween (advokat Tor N. Rekve). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Naturvernloven (1970) §20 |
LOV 1984 06 04 17 §10 LOV-1917-06-01-1-§54
LOV-1917-06-01-1-§54a
LOV-1970-06-19-63-§6
LOV-1970-06-19-63-§8
LOV-1984-04-06-17-§4
LOV-1984-04-06-17-§6
Saken gjelder fastsettelse av erstatning etter naturvernlovens §20 for båndleggelse av et 500 dekar stort myrområde, kalt Storslåtta, i Evje og Hornnes kommune som er utlagt til naturreservat etter lovens §8 flg. Området ble fredet ved kgl.res. 10 oktober 1986. Fredningen berører bnr. 5 og bnr. 12 under gnr. 32. Setesdal herredsrett avhjemlet
Side:95
6. juni 1989 skjønn til fastsettelse av erstatning for båndleggelsen med slik slutning:
«Erstatning fastsettes slik:
I. Saksøkte nr. 1 Brit Turid Ween som eier av gnr. 32 bnr. 5.
1. For verdien av påstående tømmer kr. 48.000,-
2. Erstatning for grunn, inklusive venteverdi av ikke hogstmoden skog kr. 4.500,-
3. Ulemper ved drift av omliggende skog kr. 7.000,-
Samlet erstatning Kr. 59.500,-
II. Saksøkte nr. 2 Tordis Sangesland som eier av gnr. 32 bnr. 12.
1. For verdien av påstående tømmer kr. 18.000,-
2. Erstatning for grunn, inklusive venteverdi av ikke hogstmoden skog kr. 2.500,-
3. Ulemper ved drift av omliggende skog kr. 3.000,-
Samlet erstatning Kr. 23.000,-
III. De saksøkte tilkjennes 12 - tolv - % rente p.a. av erstatningsbeløpene fra 10.10.1986 til betaling skjer.
IV. Staten v/Miljøverndepartementet tilpliktes å erstatte de saksøkte v/h.r.adv. Tor N. Rekve, Tromsø kr. 52.263,- - femtitotusentohundreogsekstitre - med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet.»
Herredsretten etterkom ikke grunneiernes krav om erstatning for tapte dyrkingsmuligheter og for tap vedrørende andre deler av eiendommen som følge av at det ikke vil bli anlagt driftsvei frem til dyrkingsområdet.
Brit Turid Ween har begjært overskjønn ved Agder lagmannsrett. Overskjønnsforhandling ble holdt i Evje og Kristiansand 29. - 31. mai 1990. Brit Turid Ween møtte sammen med sin ektefelle Roald Ween, som ga forklaring. Konsulent Liv Strand ved fylkesmannens miljøvernavdeling møtte under forhandlingenes første dag. Det ble avhørt tre vitner, bl.a. forsøksringleder, sivilagronom Helge Håland som hadde utarbeidet en plan for oppdyrking av Weens myrområder og et økonomisk overslag for driften. For øvrig møtte fylkesagronom Dag Frode Fridheim og fylkesskogmester Olav Dukan som sakkyndige. Det ble foretatt befaring av Storslåtta og Weens driftsbygning på Moisund. Videre ble det fremlagt endel skriftlige bevis.
Den del av reservatet som berører Weens eiendom utgjør rundt 400 dekar, hvorav henimot 300 dekar er dyrkbart. Reservatet ligger omkring 1 km i luftlinje nord for offentlig vei, og herfra er det 1 mils vei ned til bebyggelsen på eiendommen. Området ligger i en høyde av 470 m.o.h. De bestemmelser som gjelder for reservatet er gjengitt i herredsrettens skjønn, og for så vidt henvises til herredsrettens rettsbok. I korthet innebærer fredningen at det innenfor reservatets grenser ikke kan foretas noen inngrep i naturmiljøet, herunder i form av hugst eller oppdyrking. Motorisert ferdsel kan bare finne sted på frossen og snedekket mark. Nord for reservatet ligger det på bnr. 5 ytterligere tre myrer - Karismyr, Drikjarslåtta og Moisjøen - som etter Weens oppfatning kunne ha vært oppdyrket om ikke Storslåtta var blitt fredet. Mellom reservatet og den offentlige vei er det på bnr. 5 utlagt et hyttefelt med 25 tomter, hvorav 7-8 er bebygget til nå. Ween bygget i
Side:96
1980 en hytte til eget bruk inntil nordgrensen for reservatet.
Staten v/Miljøverndepartementet har i hovedsak anført følgende: - - -
Staten har nedlagt slik påstand:
«Herredsrettens erstatningsfastsettelse opprettholdes. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.»
Anførslene fra Brit Turid Ween kan sammenfattes slik: - - -
Brit Turid Ween har nedlagt slik påstand:
«I. Det tilkjennes full erstatning for:
1. Tap av dyrkingsareal på Storslåtta (ca. 297 da).
2. Tap av mulig oppdyrking av Karisdalen, Drikjarslåtta og Moisjøen (ca. 137 da).
3. Tap av skog:
a) 400 m3 fast masse (Storslåtta)
b) Grunnverdi og venteverdi (Storslåtta)
c) Verdireduksjon for tilstøtende arealer på grunn av:
1) Endret/vanskeliggjort fremdriftsvei.
2) Tapte muligheter for å utnytte planlagt dyrkingsvei m.v. til Storslåtta.
4. Redusert verdi av hyttefelt.
5. Avsavnsrente fra 10. oktober 1986 til betaling skjer.
II. Staten v/Miljøverndepartementet pålegges å betale:
1. Overskjønnets omkostninger.
2. Saksomkostninger til Brit Turid Ween.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Den erstatning Ween har krav på svarer til den verdireduksjon hennes eiendom er undergått på grunn av båndleggelsen. I første rekke er det aktuelt å vurdere det tap som følger av at hugst og oppdyrking er forbudt innenfor reservatgrensene. Fra statens side er det nedlagt påstand om at herredsrettens erstatningsfastsettelse skal opprettholdes. Denne erstatning utgjør etter lagmannsrettens oppfatning mer enn reduksjonen i eiendommens omsetningsverdi. Det er etter dette reduksjonen i eiendommens bruksverdi det er aktuelt å vurdere, jfr. naturvernlovens §20 annet ledd jfr. ekspropriasjonslovens §4. Denne vurderingen skal skje på grunnlag av den økonomiske avkastning av eiendommen ved en slik påregnelig utnyttelse det erfaringsmessig er grunnlag for etter forholdene på stedet, jfr. ekspropriasjonslovens §6 første ledd. Erstatningen skal fastsettes utfra bruksverdien på fredningstidspunktet 10. oktober 1986, jfr. naturvernlovens §6 annet ledd jfr. ekspropriasjonslovens §10.
Lagmannsrettens flertall - alle medlemmer med unntak av skjønnsmann Riisland - er i likhet med herredsretten kommet til at det ikke er grunnlag for erstatning for tapte dyrkingsmuligheter. Etter naturvernlovens §20 tredje ledd skal det ved erstatningsutmålingen ses bort fra offentlige tilskudd som gis til en fremtidig bruksendring. Uten slike tilskudd vil en oppdyrking være økonomisk tapsbringende, og noen erstatning er derfor ikke aktuell. Flertallet skal om dette spørsmål bemerke følgende:
Det er i saken fremlagt alternative beregninger for drift av Storslåtta på grunnlag av ulike driftsformer. Etter flertallets oppfatning
Side:97
ville det mest gunstige driftsalternativ være dyrking av gras for salg i rundballer. Sivilagronom Håland har for dette alternativ kommet frem til et årlig overskudd på 283.436 kroner. Flertallet finner det hensiktsmessig å redegjøre for sin vurdering i tilknytning til Hålands oppstilling for rundballealternativet. Det bemerkes at Hålands beregninger også omfatter myrområder tilhørende Ween utenfor og nord for reservatet. Flertallet er enig i at også disse myrene trekkes inn ved beregningen. Med de restriksjoner som Storslåtta er undergitt, lar det seg heller ikke gjøre å dyrke opp de bakenforliggende myrer.
For den videre fremstilling er det hensiktsmessig å sammenfatte Hålands tall i følgende oppstilling:
Investeringer:
Veier kr. 334.380,-
Oppdyrking kr. 1.319.000,-
Maskiner kr. 214.000,-
Kr. 1.867.380,-
Inntekter:
Salg av avling kr. 607.600,-
Produksjonstillegg areal kr. 30.500,-
Produksjonstillegg kulturlandskap kr. 15.190,-
Kr. 653.290,-
Produksjonskostnader:
Kapitalkostnader på investeringer etter en rentesats på 5% kr. 88.019,-
Andre kostnader kr. 281.835,-
Kr. 369.854,-
Inntekter Kr. 653.290,-
Kostnader kr. 369.854,-
Avkastning Kr. 283.436,-
Hålands beregninger er i prinsippet akseptable i sin oppbygning og har med de relevante faktorer. Etter flertallets oppfatning er flere av de sentrale tall ikke realistiske. Den avkastning Hålands beregninger munner ut i vil, om den kapitaliseres, gi en erstatning på ca. 5,6 millioner kroner om man velger en kapitaliseringsrente på 5%. Dette fører åpenbart galt avsted. Etter flertallets oppfatning må en rekke av tallene justeres på en måte som gir et negativt driftsresultat.
For det første mener flertallet at investeringene for vei og oppdyrking er anslått for lavt. Et realistisk overslag ville innebære en vesentlig økning av utgiftene. Timeprisen for egen og leiet arbeidskraft er også satt for lavt. Produksjonsinntektene ligger for høyt, idet både antall forenheter pr. dekar (400) og mulighetene for avsetning til den oppgitte pris (3,50 kroner pr. forenhet) er overvurdert.
En vesentlig feil ved Hålands beregninger, i hvert fall i ekspropriasjonserstatningsrettslig sammenheng, er at det er regnet bare 5% av investeringsbeløpene som kapitalkostnader. Vanlig rente ligger langt høyere enn dette. Ved vurderingen av kapitalkostnadene må man bygge på det alminnelige rentenivå og herunder ta hensyn også til den aktuelle og påregnelige lånerente. Det er fra saksøktes side gjort gjeldende at hun vil kunne dyrke opp myra uten å ta opp lån. Etter
Side:98
flertallets oppfatning kan det ikke tas hensyn til slike individuelle forhold hos den enkelte saksøkte. Erstatningens størrelse må være uavhengig av grunneierens økonomiske situasjon. Skulle dette forhold telle med ved tapsvurderingen ville f.eks. to sameiere som hver eiet en ideell halvpart av vedkommende eiendom, kunne komme ut med ulike erstatninger avhengig av hvordan deres økonomiske stilling var. Den vekt kapitalkostnadene skal tillegges, må etter flertallets oppfatning således avgjøres på objektivt grunnlag. Det vises i denne sammenheng til Rt-1986-1354. - Vel er det så at en grunneier i Weens stilling vil kunne finne det formålstjenlig å investere sin formue i et prosjekt som gir en dårligere kapitalavkastning enn andre aktuelle anbringelser, f.eks. bankinnskudd. Formålet vil i så tilfelle oftest være å skape en mest mulig fullverdig arbeidsplass på bruket. Den erstatning som utmåles, skal imidlertid bare godtgjøre den del av den påregnelige avkastning som kan tilbakeføres til det beslaglagte grunnareal og ikke de tapte inntekter som skriver seg fra grunneierens arbeidsinnsats.
De forhold som her er påpekt, godtgjør etter flertallets oppfatning at oppdyrkningen ikke er økonomisk regningssvarende. I tillegg påpekes at Håland i sin oppstilling har regnet med offentlige produksjonstilskudd på tilsammen 45.690 kroner på inntektssiden. Etter flertallets oppfatning følger det av naturvernlovens §20 tredje ledd at det skal ses bort fra disse tilskuddene. Det er i forhold til denne lovbestemmelse ikke grunnlag for å sondre mellom tilskudd til investering og tilskudd til drift slik saksøkte gjør gjeldende. Begrunnelsen for bestemmelsen - at det ikke bør kunne kreves erstatning for tap av tilskudd når formålet med tilskuddet ikke lar seg realisere - gjør seg gjeldende for begge typer av tilskudd. Lovens ordlyd er godt forenlig med den forståelse flertallet legger til grunn.
Lagmannsrettens mindretall, skjønnsmann Riisland skal bemerke:
Mitt standpunkt er at når ein grunneigar mister råderetten over ein del av eigedomen sin så skal han ha erstatning sjølv om det gjeld eit myrområde som for tida ikkje gir inntekter.
Når det gjeld Storslåtta så hadde eigaren arbeidd ut plan for oppdyrking og lagt ned mykje arbeid med dette lenge før det var tale om freding av området.
I dette tilfelle treng ikkje eigaren ta opp lån til 15% rente for å finansiere oppdyrkinga. Han har ein bank-konto på kr. 1.000.000 med 11% innskotsrente. Når ein så reknar formues- og inntektsskatt av dette så sit han att med ei realrente på ca. 5%. Vidare har han ca. 10-15.000 m3 med hogstmogen skog som han vil ta ut og investere i oppdyrking og vegbygging.
På bakgrunn av dette så er det økonomisk forsvarleg med oppdyrking. Sjølv om ein ikkje kan sjå bort frå at der er mange usikkerhetsmoment ved grasdyrking på Storslåtta så ville Ween fått seg ein arbeidsplass i eit levedyktig bruk.
Ween har ikkje bedt om å få dette reservatet og han har heller ingen fordel eller inntekt av det.
Når ein reknar med ei heller lita nettoavkasting av grasproduksjon til salg med kr. 20.000,- i gjennomsnitt pr. år, vil dette med ei kapitaliseringsrente på 5% gi rett til ein eingongserstatning på kr. 400.000, -
Side:99
for tapte dyrkingsmuligheter.
Når det gjelder erstatning for tap av hugst m.v. er den samlede lagmannsrett kommet til samme resultat som herredsretten når det gjelder verdien av påstående skog innenfor reservatets grenser. Det vises for så vidt til herredsrettens begrunnelse som lagmannsretten slutter seg til. Lagmannsretten har funnet grunnlag for å tilkjenne en noe høyere ulempeserstatning enn den herredsretten er kommet til. I praksis kan man ikke regne med utkjøring over den fredede del av Storslåtta av tømmer fra skogområdet bakenfor reservatet. Det bør også tas hensyn til en viss ulempe av økonomisk karakter ved at transport til Weens hytte må legges utenom Storslåtta, f.eks. i forbindelse med utleie til jakt. Den samlede ulempeserstatning fastsettes til 20.000 kroner.
Når oppdyrking av Storslåtta ikke kan realiseres uten statstilskudd, er det heller ikke grunnlag for å erstatte merutgifter ved tømmertransport ved at driftsveien frem til Storslåtta ikke blir bygget. Heller ikke er det grunnlag for å kreve erstatning for den eventuelle merverdi Weens hyttetomter ville ha hatt om veien var blitt anlagt.
Avsavnsrenten fastsettes til 12%, slik også herredsretten er kommet til. Fastsettelsen er truffet under hensyn til de retningslinjer som fremgår av Rt-1984-476.
Overskjønnet har ført til et gunstigere resultat for saksøkte, og hun skal derfor ha erstattet sine saksomkostninger for lagmannsretten etter skjønnslovens §54a første ledd bokstav a jfr. §54. Saksøktes prosessfullmektig har fremlagt en omkostningsoppgave på 54.058 kroner. Beløpet fremkommer ved følgende oppstilling:
1. Reiseomkostninger (andel) kr. 867,-
2. Bruk av egen bil kr. 660,-
3. Oppholdsomkostninger kr. 3.785,-
4. Fotokopier/innbinding kr. 3.746,-
5. Salær kr. 45.000,-
Saksøktes prosessfullmektig har videre ettersendt regning fra sivilagronom Håland på 5.928 kroner. Prosessfullmektigen har også bebudet fremlagt regninger fra vitnene Fyksen og Sørlie. Disse er imidlertid ikke mottatt av retten før avhjemlingen og blir derfor ikke å ta hensyn til. Det bemerkes at lagmannsretten har gjort prosssfullmektigens kontor oppmerksom på at retten måtte ha regningene innen i dag.
Lagmannsretten finner under tvil å kunne legge oppgaven fra saksøktes prosessfullmektig og regningen fra Håland til grunn for erstatningsfastsettelsen. - I denne forbindelse påpekes at det kan reises spørsmål om det var nødvendig å engasjere sivilagronom Håland også for lagmannsretten. Som nytt materiale for lagmannsretten har han imidlertid fremlagt økonomiske beregninger for driften av Storslåtta m.v., og lagmannsretten har i en viss utstrekning brukt dette arbeid som grunnlag for sine vurderinger. I tillegg skal staten erstatte Ween hennes utgifter til rettsgebyr med 7.800 kroner og til dekning av skjønnsmennenes salær og reiseutgifter med 24.086,80 kroner. Ween er dessuten ansvarlig overfor lagmannsretten for salær og reiseutgifter til den sakkyndige Dag Frode Fridheim, hvilket utgjør 10.997,50
Side:100
kroner. Saksomkostningserstatningen avrundes etter dette til 102.000 kroner.
Slutning:
Erstatning for fredning av Storslåtta i Evje og Hornnes kommune etter naturvernlovens §8 flg. fastsettes for så vidt gjelder gnr. 32 bnr. 5 til 72.500 - syttitotusenfemhundre - kroner med tillegg av 12 prosent årlig rente fra 10. oktober 1986 til betaling skjer.
Staten v/Miljøverndepartementet plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet å betale til Brit Turid Ween 102.000 - etthundreogtotusen - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.