RG-1991-977

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1991-01-03
Publisert:	RG-1991-977
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 3. januar 1991 i sak nr. 17/1989
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Erik Keiserud) mot 1. Dag Helge Dørum m.fl. (4 parter) (advokatene John J. Stamnæs og Karl Wahl-Larsen).
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln med skjønnsmennene skogbrukssjef Kjell Nygård, gårdbruker Christian Vikan, jordbrukssjef Gunnar Salberg, sivilagronom Hans Prestbakmo
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §101, Tvistemålsloven (1915) §373, Oreigningsloven (1959) §12, Forvaltningsloven (1967) §17, Reindriftsloven (1978) §3, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, LOV-1984-12-21, §97, §150, §98, Skjønnsprosessloven (1917) §2, Reindriftsloven (1933) §98, §25, §30, Fylkeskommuneloven (1961)5, §10, §13, §14, §15, §4, §5, §78, §81, §88, §89, §94, §98, §9, Trollheimenloven (1984)

I. Innledning.

Saken gjelder erstatningsfastsettelse for ekspropriasjon av rett til tamreindrift i 60 år i Surnadal og Oppdal kommuner i nærmere angitte deler av Trollheimen.

Saken gjelder også spørsmålet om ekspropriasjonsvedtakets lovlighet, herunder ekspropriasjonsvedtakets og lovhjemmelens forhold til Grunnlovens §101.

Orkdal herredsrett avhjemlet 11. april 1989 skjønn i sak nr. 7/1987

Side:978

B. Saksøker var Staten v/Landbruksdepartementet. Saksøkt var fire grunneiere i Oppdal. Skjønnet var et delskjønn i henhold til herredsrettens beslutning om oppdeling i medhold av tvistemålsiovens §98 annet ledd og §150, jfr. skjønnslovens §2, for i første omgang å behandle saken for disse fire av vel 400 registrerte saksøkte.

Ved underskjønnet ble betingelsene for ekspropriasjon funnet å være til stede, og det ble utmålt årlige erstatninger til de fire saksøkte.

Både Staten og de fire saksøkte har begjært overskjønn, Staten fordi den mener underskjønnet har utmålt for store erstatninger, de saksøkte fordi de prinsipalt mener at skjønnet skulle ha vært nektet fremmet, subsidiært for å få høyere erstatninger.

Overskjønnsforhandlingene fant sted i to etapper. Inkaminasjon ble foretatt på Oppdal med tilhørende befaring etter partenes opplegg forskjellige steder i Trollheimen, alt i tiden 10.-12. september 1990. Ytterligere bevisførsel og prosedyre ble foretatt i en egen prosedyresesjon i Trondheim 12.-28. november 1990. Det medgikk tre rettsdager til befaringssesjonen og 12 rettsdager til prosedyresesjonen.

Under befaringen var de fire saksøkte med og påviste forhold vedrørende deres respektive eiendommer. Tillitsmenn, som også representerte øvrige saksøkte, deltok og orienterte, og det ble ført ett vitne. Under prosedyresesjonen ble det for lagmannsretten ført 24 vitner, hvorav seks var nye for lagmannsretten.

For herredsretten var veterinær Sven Skjenneberg og forsøksleder Jon J. Nedkvitne oppnevnt som henholdsvis reindriftssakkyndig og jordbruks- og beitesakkyndig. Disse var også oppnevnt for lagmannsretten. De har i tilknytning til sine skriftlige erklæringer for herredsretten gitt muntlige forklaringer for lagmannsretten.

For overskjønnet gjelder de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som ble lagt til grunn for underskjønnet. Disse er inntatt i underskjønnet på 3-4, hvortil henvises. Det er ikke utarbeidet spesielle skjønnsforutsetninger for dette delskjønn.

II. Påstander.

Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:

«1. Skjønnet fremmes.

2. Saksøker erstatter saksøkte de nødvendige utgifter ved behandlingen av saksøkerens begjæring om overskjønn. For øvrig frifinnes saksøkeren for de saksøktes krav om dekning av saksomkostninger.»

De saksøkte har nedlagt slik felles påstand:

«Prinsipalt:

Skjønnet nektes fremmet.

Subsidiært:

De saksøkte tilkjennes full erstatning for avståelse av rettigheter, og for skader og ulemper av en hver art som følger av ekspropriasjonen. Erstatningen fastsettes som årlig erstatningsbeløp, fra 26.6.1987.

I begge tilfeller:

De saksøkte tilkjennes erstatning for utgifter til sakkyndig og juridisk bistand, samt godtgjørelse til tillitsmennene.»

III. Sakens bakgrunn.

Ved Høyesteretts dom av 21. oktober 1981, Rt-1981-1215, ble

Side:979

det fastslått at Sigvard og Hans Annar Renander og Martin Kant var uberettiget til å beite med tamrein på nærmere angitte eiendommer i Trollheimen. Det innebar at de to samefamiliene Renander og Kant ikke hadde noen rettigheter til reindrift i Trollheimen. Ved dommen ble grunneierne tilkjent «erstatning som svarer til et rimelig vederlag for bruken av deres eiendommer til beite».

Etter dette oppsto det spørsmål om det ikke likevel skulle tillates reindrift i Trollheimen, og det resulterte i at Stortinget vedtok Lov om reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal. Loven er sanksjonert 21. desember 1984 som lov nr. 101 og trådte i kraft samme dag.

Loven, i det følgende kalt Trollheimenloven, lyder i sin helhet slik:

«§1. Lovens formål

Formålet med denne lov er å sikre fortsatt samisk reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal.

§2. Vilkår for å utøve reindrift

Utøvelse av reindrift i de kommunene loven omfatter krever særskilt tillatelse av kongen i samsvar med lov om reindrift av 9. juni 1978 §5 første og annet ledd. Tillatelse kan bare gis til personer som fyller vilkårene i §3 og §4 i lov om reindrift. Første gangs tillatelse i medhold av loven her, kan bare gis til personer som selv utøver reindrift i området da loven trer i kraft.

§3. Ekspropriasjon

I kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal kan Kongen mot vederlag etter skjønn kreve avstått til staten rett til å utøve reindrift slik denne beskrives i reindriftsloven §9 første ledd nr. 1 til 3, jfr. §10, §11, §12, når dette finnes nødvendig for å sikre fortsatt samisk reindrift i området og det må regnes med at inngrepet utvilsomt vil være til mer gagn enn skade.

§4. Forholdet til reindriftsloven

Reindriftslovens regler om reindrift innenfor reinbeiteområde/reinbeitedistrikt gjelder tilsvarende for reindriften i området som omfattes sv denne lov, så langt de passer. Bestemmelsene i reindriftsloven §9 første ledd nr. 4 og 5, jfr. §13, §14 og §15 gjelder likevel ikke. Reindriften i området som omfattes av denne lov skal høre inn under områdestyret for Sør-Trøndelag og Hedmark. Det skal velges et eget tillitsmannsutvalg.

§5. Ikrafttredelse og endringer i andre lover

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Fra samme tid gjøres følgende endringer i andre lover.

1. I lov av 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom §30 skal nytt nr. 50 lyde: Lov om reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal.

2. I lov av 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift skal nytt §1 tredje ledd lyde: For reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal gjelder reglene i Lov om reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal.»

Gjennom forhandlinger lyktes det Staten å få i stand standardiserte

Side:980

avtaler mellom samene og en rekke grunneiere i Rindal, Meldal, Midtre Gauldal og Rennebu for områder i Trollheimen og Igelfjellområdet nordøst for Trollheimen. Avtalene ga samene privatrettslig rett til tamreindrift i 20 år fra 1. april 1985. Avtalene fornyes automatisk i fem-årsperioder såfremt de ikke sies opp innen to år før utløp.

Under henvisning til reindriftslovens §5 hadde Landbruksdepartementet 16. april 1982 gitt midlertidig tillatelse til reineierne «til fortsatt reindrift på de eiendommer hvor grunneiers tillatelse foreligger». 16. mars 1984 ble den midlertidige tillatelse forlenget, og ved Kgl.res. av 12. oktober 1984 ble disse midlertidige tillatelser etter klagebehandling opprettholdt

«inntil begge familienes fortsatte reindriftsutøvelse er sikret ved et varig rettsgrunnlag enten ved langsiktige leieavtaler med grunneiere eller ved ekspropriasjon av rett til reindrift i medhold av den lov om reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal, som det fremmes proposisjon om samtidig med denne klagesak».

De to samefamilier har under henvisning til disse tillatelser fortsatt sin reindrift på områder som de selv eier og på avtaleområder i Trollheimen og Igelfjellområdet.

Ved Kgl.res. av 26. juni 1987 ble det under henvisning til Trollheimenloven vedtatt ekspropriasjon av retten til å utøve reindrift i et nærmere avgrenset område i Trollheimen for et tidsrom av 60 år. I medhold av oreigningslovens §25 ble det samtidig bestemt at ekspropriasjonen skulle settes i verk før det forelå rettskraftig skjønn.

Den Kgl.res. av 26. juni 1987, ekspropriasjonsvedtaket, er i sin helhet inntatt i underskjønnet på 6-15, hvortil henvises.

Nærværende overskjønnssak gjelder det skjønn som er påstevnet i anledning av dette ekspropriasjonsvedtak.

IV. Hovedanførslene.

Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. For det meste er også partenes anførsler de samme. Lagmannsretten vil derfor i det følgende følge herredsrettens fremstilling og behandle spørsmålene dels ved henvisninger til herredsrettens skjønn, dels med utfyllende kommentarer og dels med egne drøftelser.

Hovedanførslene for at ekspropriasjonsvedtaket er ugyldig og at skjønnet derfor må nektes fremmet, er

1. at ekspropriasjonsvedtaket strider mot Trollheimenloven,

2. at det foreligger en rekke saksbehandlingsfeil som for enkelte feils vedkommende hver for seg må føre til ugyldighet, men som under enhver omstendighet må føre til ugyldighet når de ses samlet,

3. at det forlik som er omhandlet under pkt. 5 i ekspropriasjonsvedtaket, må ha avskåret Staten fra å ekspropriere,

4. at ekspropriasjonsvedtaket strider mot Grunnlovens §101, jfr. underskjønnets 16-17.

V. Forholdet til Trollheimenloven.

Grunneierne har i det vesentlige gjort gjeldende:

- at formålet i lovens §1 om å sikre fortsatt samisk tamreindrift ikke kan oppfylles da det ikke har vært tamreindrift i egentlig forstand i området,

Side:981

- at nødvendighetskriteriet i lovens §3 er gitt et galt innhold ved ekspropriasjonsvedtaket,

- at nødvendighetskriteriet i §3 er så særlig understreket ved lovens tilblivelse at det dreier seg om et subsumsjonspørsmål som retten kan prøve fullt ut - denne anførsel er ny for lagmannsretten -,

- at ekspropriasjonen utvider reindriften til nye områder, hvilket strider mot Trollheimenloven,

- at særlig grensen mot vest kunne ha vært trukket øst mot Follsjøen/Gråsjøen og syd til Gjevilvannet, og da er en vestligere grense lovstridig,

- at Stortinget forutsatte at ekspropriasjon bare skulle skje når minst 50% av det nødvendige arealgrunnlag for tamreindriften var sikret ved minnelige avtaler, hvilket langt fra var tilfelle

jfr. underskjønnets 17-20 hvor anførslene er nærmere utdypet.

Staten har i det vesentlige gjort gjeldende:

- at samefamiliene utvilsomt har hatt tamreindrift i Trollheimen siden århundreskiftet,

- at samisk reindrift er reindrift som drives av samer på tradisjonelt vis,

- at lovens begrep «fortsatt samisk reindrift» ikke innfører nye kriterier, men går på den drift som faktisk har vært utøvet i Trollheimen,

- at nødvendighetskriteriet er anvendt på riktig måte, hovedsiktepunktet var at grunnlaget for reindrift måtte sikres,

- at anvendelsen av nødvendighetskriteriet hører under forvaltningens frie skjønn,

- at ekspropriasjonen ikke medfører utvidelse av reindriften,

- at Stortingets forutsetning om minst 50% avtaleareal gjaldt spørsmålet om statlig økonomisk hjelp, ikke som ekspropriasjonsbetingelse,

- at Stortinget var fullt oppmerksom på at tamreindrift etter Høyesteretts dom i 1981 var ulovlig,

- at det for vurderingen av ekspropriasjonens lovlighet ikke har noen betydning om de midlertidige tillatelser var lovmedholdelige eller ikke,

- at de midlertidige tillatelser må anses å ha vært lovhjemlet som en overgangsordning ettersom reindriftsloven av 1978 ikke har overgangsregler,

jfr. for øvrig underskjønnets 20-21.

Lagmannsretten er enig med herredsretten og viser til dens begrunnelse i underskjønnets 21-28. Lagmannsretten vil tilføye at når det gjelder spørsmålet om samisk reindrift finner den det klart at det har vært drevet samisk reindrift i Trollheimen i store deler av dette århundre. At det rettslige grunnlag for driften har vært omstridt og at Høyesterett i 1981 fastslo at driften var uberettiget, er her uten betydning. Det var nettopp for å skape rettsgrunnlag for fortsatt drift at Trollheimenloven ble utarbeidet og vedtatt. Reindriften synes å ha foregått i relativt ordnede forhold frem til 2. verdenskrig. Da ble det utglidning, kontrollen med dyrene ble nærmest borte, hvorpå samene etter krigen igjen har fått til reell drift.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på i hvilken

Side:982

utstrekning samene under krigen og frem til 1960-årene hadde mistet kontrollen over dyrene. Det er i hvertfall på det rene at driften tok seg opp igjen og at det foregikk tamreindrift i Trollheimen da loven ble gitt.

Trollheimenlovens §3 hjemler ekspropriasjon «når dette finnes nødvendig» for å sikre fortsatt drift. I en sak om gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket må retten i nødvendig utstrekning klarlegge innholdet av dette nødvendighetskriterium, men lagmannsretten kan ikke se at den har adgang til å overprøve Kongens skjønnsmessige avgjørelse av hva som er nødvendig. Dette må klart høre til forvaltningens frie skjønn. Domstolen skal kontrollere at forvaltningen opptrer lovmedholdelig, men skal ikke selv utøve forvaltningsmyndighet. Selv om det nok kan sies at spørsmålet om hva som var nødvendig å ekspropriere, var et spørsmål om hvor langt det var hjemmel for ekspropriasjon, og således et spørsmål om å prøve lovens vilkår, er det tale om en rent konkret vurdering som det bør være forbeholdt forvaltningen å foreta, jfr. Fleischer: Norsk ekspropriasjonsrett (1978) 77.

For lagmannsretten synes grensen mot vest å være hensiktsmessig, mens en vestgrense sydover fra Follsjøen og Gråsjøen ville innebære uhensiktsmessig avgrensning av beiteområdene. Noen åpenbar urimelighet eller vilkårlighet ved fastleggingen av vestgrensen kan ikke konstateres, og grensen kan da ikke sies å være i strid med loven. - - -

VII. Saksbehandling - mangelfull utredning.

Det er fra grunneierne fremholdt generelt at det på en rekke områder manglet eller var mangelfulle utredninger. Dette er saksbehandlingsfeil som må føre til at ekspropriasjonsvedtaket kjennes ugyldig. De har særlig trukket frem at det manglet utredning om betydningen av forliket av 1978, konsekvensanalyse for inngrepets virkning for grunneierne, og en vurdering av de samlede skadevirkninger for sauehold, skog, villreinjakt og landbruksinteresser, herunder oppdyrkingsspørsmål. Dertil har grunneierne pekt på at de utredninger og vurderinger som påberopes ikke er konkret knyttet til det aktuelle område og at de således er av mindre interesse. I denne sak må det stilles særlige krav til utredning da Trollheimensaken er kontroversiell, den er spesiell, det gjelder den første sak av sin art, og grunneierne har underveis fremsatt krav om utredninger.

Staten har generelt fremholdt at det ikke er mangler ved det foreliggende materiale. - - -

IX. Saksbehandlingsfeil - krav til forhandlinger.

De private grunneiere i Oppdal, representert ved advokat Stamnæs, har som særlig innsigelse fremholdt:

- at oreigningslovens §12 annet ledd krever at alle parter må få anledning til å uttale seg, altså en varslingsplikt før ekspropriasjon vedtas,

- at oreigningsforskriftenes pkt. 1 fastsetter at det i alminnelighet bør være gjort forsøk på å komme til minnelig ordning,

- at Trollheimenloven har klare forutsetninger om at man så langt som mulig måtte søke å erverve beiterettigheter gjennom avtaler, og at disse forutsetninger var tillagt særlig betydning i Stortinget,

Side:983

- at det i lovproposisjonen var uttalt om Oppdal at bare «kommunens område i Trollheimen» ville komme i betraktning, hvilket kunne oppfattes som en henvisning til kommunens eiendom på 11.000 da i Grythatten-området,

- at det aldri er forsøkt å få istand forhandlinger med grunneierne i Oppdal,

- at innkallelsen til møtet 10. mai 1985 bare talte om informasjon og ikke var noen invitasjon til forhandlinger,

- at advokat Trampe Kindts brev om ikke å ville forhandle, ikke gjaldt grunneiere i Oppdal, men at Landbruksdepartementet kan ha trodd dette og således oversett grunneierne i Oppdal,

- at mange grunneiere i Oppdal kan ha trodd at det bare var bygdeallmenningen som ble berørt,

- at det først var ved ekspropriasjonsvarsel nr. 2 av 3. februar 1987 at de fikk beskjed om at de var aktuelle, og da ble det ikke gitt noe forhandlingstilbud,

- at de ikke har fått noe tilbud om standardiserte likelydende avtaler slik lovforarbeidene forutsatte,

- at man ikke vet hvordan saken kunne ha utviklet seg om grunneierne i Oppdal hadde deltatt i drøftelsene,

- at avisskriverier ikke kan erstatte departementets plikt til å ta kontakt for forhandlinger,

- at det også er 1.500 fritidseiendommer som berøres av inngrepet og som ikke har fått tilbud om forhandlinger.

Staten har i det vesentlige gjort gjeldende:

- at grunneierne i Oppdal var innkalt til møtet 10. mai 1985, men møtte ikke,

- at Staten aldri har fått kontakt med grunneierne for å få til en forhandlingsposisjon,

- at grunneiernes daværende advokat, h.r.advokat Jebens, i brev av 19. mars 1987 besvarte det utsendte ekspropriasjonsvarsel med å angi sterk motstand mot tamreindriften og bebude kamp og motstand fra bøndenes side,

- at varsel var sendt alle kjente parter og for øvrig kunngjort i Lysingsbladet m.v.,

- at loven ikke gir grunneierne noe ubetinget krav om forhandlinger,

- at disse forhold derfor ikke kan føre til ugyldighet.

Lagmannsretten bemerker: - - -

Lagmannsretten sier seg enig med grunneierne i at det var en klart uttrykt forutsetning da Trollheimenloven ble til, at det skulle legges vekt på å få til minnelige løsninger slik at ekspropriasjon kanskje kunne unngås, og i hvert fall ikke skulle brukes uten at det var helt nødvendig. Retten kan imidlertid ikke se at Staten har forsømt seg på dette punkt overfor de private grunneiere i Oppdal. Staten kunne nok ha sendt ut flere direkte brev til grunneierne med direkte anmodning om forhandlinger, men retten kan ikke se at det kan anses som noen alvorlig forsømmelse at departementet lot dette være. Motstanden i Oppdal var åpenbar, og den totale mangel på fremmøte til det informasjonsmøte Staten la opp til 10. mai 1985, må ha klargjort at man der generelt sett ikke ønsket drøftelser. Om Staten har misforstått advokat Trampe

Side:984

Kindts brev til fylkesmannen og trodd at det var avgitt også på vegne av advokat Jebens' klienter, er i og for seg uten betydning, da departementet i hvert fall må anses for å ha vært berettiget til ikke å gjøre ytterligere fremstøt før ekspropriasjonsvarsel ble sendt.

Oreigningslovens §12 annet ledd og oreigningsforskriftenes pkt. 1 åpner for, og anbefaler, at man forsøker minnelige løsninger før det søkes ekspropriasjon. Det er imidlertid ingen betingelse for gyldig ekspropriasjon at dette har vært forsøkt, jfr. Sandene/Keiserud: Oreigningsloven (1990) 176. Derimot er det nødvendig at de berørte parter har fått ekspropriasjonsvarsel før ekspropriasjon blir vedtatt, slik at de har fått anledning til å uttale seg, jfr. oreigningslovens §12 annet ledd. Slikt varsel er imidlertid gitt.

Etter dette kan lagmannsretten ikke se at det kan statueres ugyldighet som følge av at man ikke fikk til forhandlinger med de private grunneiere i Oppdal.

Noe grunnlag for en antagelse om at det i Oppdal bare skulle ha vært aktuelt med ekspropriasjon fra bygdeallmenningens område, kan ikke ses. - - -

XI. Saksbehandlingsfeil - samlet vurdering.

Selv om det skulle ha foreligget saksbehandlingsfeil som hver for seg ikke hadde slik styrke at de skulle ha medført ugyldighet, kunne en samlet vurdering av hele saksbehandlingen likevel ha ført til at den totalt var uforsvarlig, slik at den likevel var ugyldig. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at saksbehandlingen frem til ekspropriasjonsvedtaket ved en totalvurdering kan gi et slikt resultat. Saken har vært omfattende, kontroversiell og vanskelig. Det må imidlertid sondres mellom de politiske og rettslige spørsmål. Politisk sett er det ikke vanskelig å forstå at en rekke grunneiere har reagert på hvordan denne sak har utviklet seg, fra departementalt tilsagn om villreinjakt fra 1972, via Høyesteretts dom i 1981 om at samene ikke hadde noen rettigheter i Trollheimen, og til Trollheimenloven som deretter likevel ga dem rett. Det er imidlertid ikke opp til domstolene å ta stilling til om dette var rimelig. Domstolene må nøye seg med å vurdere om det her er gått frem på rettslig holdbar måte.

XII. Forliket av 1978.

Forliket og bakgrunnen for dette er inntatt i underskjønnet på 56-57, hvortil henvises.

Grunneierne har i det vesentlige gjort gjeldende:

- at Staten er bundet av forliket,

- at forliket innebærer at Staten må aksjonere etter reindriftsloven og dessuten åpne villreinjakt,

- at Trollheimenloven bare åpner for adgang til ekspropriasjon, men at det er opp til forvaltningen å avgjøre om det skal eksproprieres, og da må forvaltningen på grunn av forliket la det være,

- at Staten innenfor området for forvaltningens frie skjønn er kompetent til å inngå bindende avtaler,

- at i denne sak var Landbruksdepartementet kompetent til å håndheve reindriftsloven av 1933 og til å åpne for villreinjakt, hvorfor Staten må være bundet,

- at forliket var en gjensidig bebyrdende avtale,

Side:985

- at endrede faktiske forhold nok i enkelte tilfeller kan være reell begrunnelse for at Staten skal kunne være fri for sine avtaleforpliktelser, men at dette ikke er situasjonen her,

- at det må foretas en avveining av hensyn, men at hensynet til Statens behov for å kunne inngå bindende avtaler da må vektlegges,

- at man ved inngåelsen av forliket hadde alle fakta på bordet, det var oversiktlige forhold, forliket var helt konkret, avtalen var gjensidig, den tok sikte på å få avviklet et ulovlig forhold,

- at grunneierne på sin side frafalt erstatningskrav,

- at det ikke har inntrådt endrede relevante forhold,

- at de midlertidige reindriftstillatelser var lovstridige, at departementet hadde lirket disse til for å omgå forliket,

- at de midlertidige tillatelser var ulovlige fordi reindriftsloven av 1978 §5 første ledd forutsatte at grunneiersamtykker på forhånd forelå skriftlig, og at tillatelse til tamreindrift ikke burde gis i villreinområde,

- at manglende overgangsbestemmelser i reindriftsloven av 1978 ikke kunne begrunne at forliket skulle fravikes,

- at man ikke kan vite hva Stortinget ville ha gjort med Trollheimenloven om det ikke hadde fått gale og ufullstendige opplysninger. Staten har i det vesentlige gjort gjeldende:

- at forlikets pkt. 1 ikke innebar noe av selvstendig betydning, Staten var alltid forpliktet til å aksjonere i henhold til loven,

- at det etter at forliket ble inngått kom ny reindriftslov av 1978, at 1978-loven ikke hadde noen regel tilsvarende §98 i den gamle lov om avvikling av ulovlig drift, hvilket hadde sammenheng med at det nå ble innført en konsesjonsordning,

- at forliket ikke kunne hindre de midlertidige reindriftstillatelser,

- at Staten søkte å etterleve Høyesteretts dom av 1981 med utdrivning, bestandsreduksjon m.v.,

- at det har formodningen mot seg at Staten skulle være bundet til en fremtidig løsning om avvikling av tamreindriften i Trollheimen,

- at det er klar rettspraksis for at det må kreves klare utsagn såfremt Staten gjennom avtale skulle ha bundet seg til ikke å bruke sin myndighet til ikke å gi konsesjon,

- at det av forlikets pkt. 2 ikke kan utledes at Staten har påtatt seg en forpliktelse til ikke å tillate tamreindrift,

- at Staten ikke hadde adgang til gjennom avtale å fraskrive seg adgang til senere å ekspropriere,

- at forholdene etter forliket hadde endret seg slik at det kunne fragås, jfr. at Stortinget hadde behandlet Trollheimenloven og tatt stilling til at tamreindriften skulle fortsette,

- at det ved Trollheimenloven var kommet en ny lov som måtte gå foran avtalen,

- at dette i hvert fall må gjelde så lenge avtalen ikke har vært forelagt Stortinget til godkjennelse

- at Grunnlovens §97 ikke beskytter mot slik ny lovgivning,

- at Stortinget kjente til forliket, men likevel vedtok Trollheimenloven,

- at ekspropriasjonsvedtaket var en nødvendig følge av

Side:986

Trollheimen-loven slik at forvaltningen ikke sto fritt til selv å vurdere og da være bundet av forliket.

Lagmannsretten er enig med herredsretten og viser til underskjønnet 60-61. Trollheimenloven ga i lovs form en klar forpliktelse til å ekspropriere det som måtte være nødvendig. Da går dette foran forliket.

XIII: Grunnlovens §101.

Grunneierne har i det vesentlige gjort gjeldende:

- at Trollheimenlovens §2 medfører at det eksproprieres til fordel for to bestemte familier som får enerett til alt reinbeite i Trollheimen,

- at dette også følger av skjønnsforutsetningenes pkt. 2,

- at det da er tale om et næringsprivilegium som etter Grunnlovens §101 er forbudt når det er for «bestandig»,

- at privilegiet gis for 60 år, og dette er «bestandig»,

- at Trollheimenlovens §2 således strider mot Grunnlovens §101 og derfor må settes til side som ugyldig,

- subsidiært må ekspropriasjonsvedtaket være ugyldig fordi det fremmer et inngrep som kommer i strid med Grunnlovens §101.

Staten har i det vesentlige gjort gjeldende:

- at Grunnlovens §101 ikke hindrer konsesjonsordninger,

- at også fortrinnsrett til de faktiske utøvere av en næring idet konsesjonsordningen innføres, er tillatt,

- at privilegier i en persons levetid ikke er «bestandige», og da er heller ikke 60 år i strid med Grunnloven,

- at de konsesjoner som skal gis i medhold av Trollheimenloven må gis til bestemte personer, slik at disse konsesjoner blir i en persons levetid.

Lagmannsretten bemerker:

Grunnlovens §101 forbyr at de gis «bestandige» særrettigheter til å drive bestemte næringsvirksomheter til «Nogen». I denne sak fratas en rekke grunneiere i Trollheimen den rett de måtte ha til å få konsesjon til selv å utøve tamreindrift. Etter reindriftslovens §5 første ledd er det overlatt Kongen å avgjøre om reindrift skal tillates utenfor reinbeiteområder, og Trollheimen ligger ikke innenfor reinbeiteområde. Hvem som helst kunne da få slik tillatelse. Trollheimenloven avskjærer dette og gir Kongen myndighet til å gi konsesjon for reindrift i Trollheimen til norske samer som fyller vilkårene i reindriftslovens §3 og §4, og slik at første gangs konsesjon bare kan gis til personer som selv utøvde reindrift i området da loven trådte i kraft, altså i 1984. Dette betyr at første gangs konsesjon bare kan gis til medlemmer av familiene Renander og Kant.

Lagmannsretten legger til grunn at reindrift i Trollheimen er slik næringsutøvelse som omhandlet i Grunnlovens §101, og at det derfor ville være grunnlovsstridig å gi en eller flere av disse varig enerett til slik drift. Spørsmålet blir derfor om 60 års konsesjon er «bestandig» og om Trollheimenloven og/eller ekspropriasjonsvedtaket innebærer at et slikt grunnlovsstridig privilegium «tilstedes».

Castberg: Norges Statsforfatning (1964) 298 uttaler at en ordning som er tenkt bare å skulle ha midlertidig karakter, aldri kan stride mot §101, men hvis det gis en stedsevarende enerett eller fortrinnsrett,

Side:987

strider det mot bestemmelsen. Det tilføyes:

«Og hermed må visstnok likestilles en enerett som ganske visst ikke er stedsevarende, men som er meddelt for en lengere tid enn rettighetshaverens og hans ektefelles levetid. For kortere tid må en enerett derimot kunne tilståes. Det foreligger jo da ikke noe som kan sidestilles med en «bestandig» innskrenkning i næringsfriheten.»

Andenæs: Statsforfatningen i Norge (1990) 412 nøyer seg med å uttale:

«Det har også vært vanlig å lære at bestemmelsen ikke er til hinder for at en person får enerett begrenset til sin levetid.»

Noen ytterligere utdypning av spørsmålet har ikke kunnet ses hos eldre forfattere.

Bakgrunnen for bestemmelsen var, som redegjort for av Castberg, 1.c. 297, at den ordning som man særlig så ved sagbruksprivilegiene, og som ga bestemte sagbrukseiere enerett til å tilvirke og utskipe trelast, skulle avvikles.

Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at når Grunnloven først godtar midlertidige næringsprivilegier og næringsprivilegier som gjelder for en persons levetid, så bør også privilegier for 60 år godtas. Det er vanskelig å se noen reell grunn til å gjøre forskjell her.

Det er da ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om privilegiet «tilstedes» ved loven og/eller ekspropriasjonsvedtaket eller om det først kommer ved konsesjonstildelingen. Retten vil likevel bemerke at det først er ved konsesjonstildelingen at «nogen» virkelig får et privilegium, og at lovordningen er slik at privilegiet, altså konsesjonen, gis til en bestemt person og slik at det ikke går i arv. Når en konsesjonsinnehaver faller fra, må det ny konsesjonsbehandling til. Det vises til Trollheimenlovens §2, jfr. reindriftslovens §5 første ledd.

XIV. Skjønnet blir å fremme.

Etter dette foreligger det ikke forhold som gjør ekspropriasjonsvedtaket ugyldig, hvorfor skjønnet blir å fremme.

XV. Generelle erstatningsspørsmål. - - -

Lagmannsretten bemerker:

Retten finner det påregnelig at det ved opphør av tamreindriften ville ha blitt etablert en villreinstamme og gitt tillatelse til villreinjakt. Grunneierne ville ha fått inntekter av dette. Ved salg av jaktkort ville de ha oppnådd en nettoinntekt som overstiger mulige inntekter beregnet etter et vederlagssynspunkt med basis i de vederlag grunneierne i avtaleområdet skal ha. Grunneierne har derfor krav på erstatning for tapt villreinjakt.

Retten finner ved beregningene å måtte legge til grunn at lite eller intet ville ha blitt igjen i Trollheimen etter at tamreindriften var opphørt, slik at grunneierne hadde måttet gå sammen om å anskaffe dyr annetsteds. Til tross for tidligere uttalt motstand enkelte steder i Trollheimen mot villrein, finner retten grunnlag for at denne motstand ville ha blitt svekket så sterkt at villrein og villreinjakt ville ha presset seg frem når det var på det rene at tamreindriften måtte opphøre. På forskjellig vis ville det ha utviklet seg et samarbeide slik at en vesentlig del av grunneierne, herunder grunneierlag og bygdeallmenninger, ville ha gått sammen om etableringen av villreinstamme og villreinjakt. Det

Side:988

ville ha blitt gitt tillatelse til import av reinsdyr fra Sverige, om dette skulle vise seg nødvendig, men mest nærliggende er oppkjøp av reinsdyr i Norge. Selv om motstand mot slikt salg er registrert blant tamreinlag, ville det ganske sikkert ha latt seg gjøre å finne fram til villige selgere. Ved oppbygging av villreinstammen ville man ha måttet starte forsiktig, også for at vinterbeitet, som er minimumsfaktoren i Trollheimen, skulle få bygge seg opp.

Retten legger til grunn at det i starten investeres i 100 dyr. Stammen bør i starten ikke være større av hensyn til vinterbeitet, som i 1987 var svært nedslitt. Dyrene vil ha en netto tilvekst på 25% pr. år, slik at man etter ca. 8 år er kommet opp i en bestand på 600 dyr. Retten finner at en vinterbestand på 600 dyr i Trollheimen vil være passe størrelse. Bestanden bør ikke være større av hensyn til det tilgjengelige vinterbeite.

Retten legger videre til grunn at villreinstammen måtte ha hele Trollheimen som område, men altså ikke Igelfjell, som ligger utenfor Trollheimen. Med Trollheimen mener retten da det område som er anmerket som Trollheimen på driftsplankartet av 1. februar 1985. Noen begrensning av området slik grunneierne har anført, finnes ikke realistisk. Det vil således være tale om et villreinområde på ca. 2.500 km.

Med erfaringstallene fra Snøhetta, som det er rimelig å legge til grunn, vil en årlig tilvekst på 25% gi en beregnet mulighet for salg av 256 jaktkort etter den fordeling som partenes fremlagte beregningsnotater har bygget på og som retten finner rimelig, nemlig 30% for kalv, 50% for simle og 20% for bukk.

Lagmannsretten finner å måtte ta utgangspunkt i dagen for ekspropriasjonsvedtaket, nemlig 26. juni 1987, og beregne oppbyggingstiden for villreinstammen fra da. Noe tidligere utgangspunkt vil ikke være riktig, da det her er tale om å beregne tapt verdi som følge av ekspropriasjonsinngrepet, ikke erstatning etter mulige andre grunnlag. Det ble samtidig med ekspropriasjonsvedtaket tillatt forhåndstiltredelse, og partene er enige om at forhåndstiltredelsesdagen var 26. juni 1987.

Først i 1995 ville det derfor ha blitt oppbygget en villreinstamme, og jaktinntekter ville da ha begynt.

Lagmannsretten legger til grunn påregnelig kortpris i gjennomsnitt på kr. 1.100,-, som er noe høyere enn de av Direktoratet for naturforvaltning fastsatte «prisrammer» i 1990 for innenbygdsboende ved jakt i statsallmenning.

Med fradrag for avgift til viltfondet og en skjønnsmessig sum til administrasjon, gir dette en årlig driftsinntekt for hele Trollheimen på knappe kr. 200.000,-.

Det må imidlertid gjøres fradrag for investeringen i de 100 livdyr. Anskaffelse i 1987 av disse antas skjønnsmessig å ville ha kostet kr. 200.000,-. Frem til 1995 må det da påplusses nominelle renter etter en avsavnsbetraktning hvor det ses hen til bankenes inn- og utlånsrenter, og for å betjene denne sum vil det da fra 1995 trenges et årlig beløp på ca. kr. 50.000,-, slik at netto inntektstap for hele Trollheimen blir på kr. 150.000,- årlig.

Side:989

Til fordeling på Trollheimens 2.500 km2 blir det da netto kr. 60,- pr. km2 pr. år.

Det er ikke påstått, og retten finner heller ikke grunnlag for, å differensiere kvadratkilometererstatningen innenfor Trollheimen.

Etter dette vil erstatning til de enkelte grunneiere bli utmålt med kr. 60,- pr. km2 pr. år, da dette klart overstiger det beløp grunneierne ville ha kunnet få ved utleie til tamreindrift.

Hvorvidt enkelte grunneiere er påført konkrete skader og ulemper, vil bli behandlet under gjennomgåelsen av de enkelte takstnumre. - - -

Takstnr. 4, gnr. 155 bnr. 1, Storli i Oppdal.

Eier: Harald Storli, Lønset.

Eiendomsbeskrivelse:

Det dreier seg om et gårdsbruk med ca. 150 da dyrket mark, mens det alt vesentlige for øvrig er utmarksstrekninger som overveiende består av snaufjell. Det er opplyst at hele eiendommen er på ca. 60.000 da. Det er ikke oppgitt mer eksakte tall.

Eiendomsinngrep:

Det er ikke oppgitt hvor stor del av eiendommen som ligger innenfor ekspropriasjonsgrensen. Lagmannsretten legger skjønnsmessig til grunn at 35.000 da ligger innenfor, mens 25.000 da er utenfor ekspropriasjonsgrensen.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse:

- Tapte villreininntekter for hele eiendommen kr. 18.000,- årlig fra 1990.

Storlis erstatningspåstand:

Tapte villreininntekter for hele eiendommen, som fastsatt av herredsretten, men med høyere beløp.

Lagmannsrettens erstatningsvurdering:

Staten har anført at den del av Storlis eiendom som ligger utenfor ekspropriasjonsområdet ikke påføres noen særulempe, men at det er en ulempe av allmenn karakter som gjør at det ikke blir villreininntekter på denne del av eiendommen. Noen erstatning for dette areal skal da ikke gis, jfr. vederlagslovens §8.

Harald Storli har anført at det dreier seg om en særulempe, at villreinjakt på resteiendommen er utelukket når det blir tamreindrift i umiddelbar nærhet.

Lagmannsretten bemerker:

Eiendommen er en samlet geografisk enhet som deles i to av ekspropriasjonsgrensen. Faktisk påføres begge deler av eiendommen den samme skade. Partene er enige om at det ikke er tale om å etablere noen villreinstamme, enn si noen villreinjakt, på resteiendommen når det er tamreindrift i Trollheimen. Sammenhengen mellom ekspropriasjonsinngrepet og skaden på resteiendommen er således klar nok.

Etter vederlagslovens §8 tilkommer grunneieren ulempeerstatning på gjenværende eiendom såfremt det ikke er tale om

«ulemper av allmenn karakter for eigedomar i distriktet, dersom ulempene ikkje overstig det ein eigar eller rettshavar må finna seg i utan skadebot eller vederlag etter grannelova».

Avgjørende for spørsmålet om ulempeerstatning vil derfor være om

Side:990

tapet av villreininntekt på resteiendommen er en ulempe av allmenn karakter, eller en såkalt særulempe for denne eiendom. På dette punkt har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, bestående av skjønnsmennene Gunnar Salberg og Hans Prestbakmo og rettens formann finner at det er tale om en ulempe av allmenn karakter, og bemerker:

Spørsmål av denne art kan av og til være vanskelig å avgjøre. I denne sak har retten vært noe i tvil, men kommet til at det ikke kan være tale om noen særulempe slik at det kan kreves ulempeerstatning. Det er for resteiendommen ikke tale om en rådighetsinnskrenkning som følge av ekspropriasjonen, men en følge av den virksomhet som skal utøves og som det eksproprieres til fordel for. Det er ikke fordi Harald Storli er fratatt retten til å drive med tamrein på den ene del av eiendommen at han ikke får villreininntekter på den andre delen. Han går glipp av villreininntekter fordi etableringen av tamreindrift på et område utelukker villreindrift også på naboområdene. Skulle inngrepet utløse erstatning for ulempe på resteiendommen, måtte ulempen stå i et kvalifisert forhold til at det nettopp var fra Storlis eiendom at det ble ekspropriert. Det vises til Pedersen/Sandvik/Skaaraas: Ekspropriasjon (1990) 284, der det heter:

«Hvis ulempen rammer et så stort område at den også berører eiendommer som ikke avstår grunn til tiltaket, vil det ikke foreligge ekspropriasjonsrettslig årsakssammenheng. Ulempen kan ikke sies å være påført eiendommen som en følge av grunnavståelsen nettopp fra denne eiendom. Det vil typisk være tilfelle med støyulempe fra en vei eller flyplass. Ulempene vil regelmessig være felles for strøket og det vil være tilfeldig om den som rammes har status som ekspropriat eller nabo. Hvis ulempen rammer ekspropriateiendommene med samme styrke som naboeiendommene, er det klart at det ikke foreligger årsakssammenheng på ekspropriasjonsrettslig grunnlag.»

Det fremgår av den generelle drøftelse foran om etablering av villreinstamme at villreinområdet ville dekke hele Trollheimen altså også et betydelig område vest og syd for ekspropriasjonsgrensen. Det vil her være en rekke grunneiere som har eiendommer som kommer i samme situasjon som Storlis resteiendom, nemlig slik at heller ikke disse vil få villreinjakt. Disse vil ikke ha erstatningsrettslig vern mot etableringen av tamreindrift i deler av Trollheimen.

Dette må føre til at heller ikke Harald Storli får ulempeerstatning for den del av eiendommen som ligger utenfor ekspropriasjonsgrensen.

Mindretallet, skjønnsmennene Kjell Nygård og Christian Vikan finner at det er tale om en særulempe, og bemerker:

Storlis eiendom på ca. 60.000 da ligger til rette for å utnyttes i form av villreinjakt. Ekspropriasjonen av ca. 35.000 da, med formål å nytte arealet til tamreindrift, umuliggjør, etter mindretallets syn, mulighetene til å nytte de resterende ca. 25.000 da til villreinjakt.

Storlis eiendom ligger vel til rette for å inngå i et villreinområde. En eiendom med denne beskaffenhet bør ut fra politiske signaler skaffe seg en vesentlig del av sin næringsinntekt fra f.eks. jaktinntekter. Det inngrep som nå er gjennomført, hindrer Storli i å nytte resteiendommen til dette formål. Mindretallet antar dette som en særulempe

Side:991

for Storlis eiendom i forhold til de øvrige berørte eiendommer. Dette er et erstatningsbetingende forhold.

Erstatning for tapt villreinjakt erstattes etter dette med kr. 60,- pr. km2 for 35.000 da, hvilket settes til kr. 2.100,- pr. år.

Erstatningsfastsettelse:

Tapte villreininntekter kr. 2.100,- pr. år fra og med 1995. - - -

Slutning:

1. De saksøkte tilkjennes erstatning som fastsatt i overskjønnet.

2. Staten v/Landbruksdepartementet betaler saksomkostninger for overskjønnet til Dag Helge Dørum, Georg Torve og Olav T. Vognild, alle v/advokat John J. Stamnæs, Trondheim, med kr. 288.392,80.

3. Staten v/Landbruksdepartementet betaler saksomkostninger for overskjønnet til Harald Storli v/advokat Karl Wahl-Larsen, Oslo, med kr. 351.489,-.

4. I underskjønnets omkostningsavgjørelse, slutningens post 2, endres saksomkostningsbeløpet for diverse tillitsmenn i Surnadal v/Asbjørn Karlsen, Todalen, til kr. 90.000,-, og det tilføyes «Gudmund Fiske, Surnadal, kr. 1.500,-», mens underskjønnets omkostningsavgjørelse for øvrig stadfestes så langt den er gjenstand for overskjønn.

5. Oppfyllelsesfristen for postene 2, 3 og 4 er 2 - to - uker fra overskjønnets forkynnelse.

Av herredsrettens dom (herredsrettsdommer Rolf Karset som oppnevnt settedommer med skjønnsmennene gårdbruker Syver Berge, gårdbruker Claus Brøttem, gårdbruker Sigurd Ile og bonde Sigurd Vasseljen): - - -

IX. Forliket av januar 1978:

En rekke grunneiere i Trollheimenområdet, herunder Harald Storli og Oppdal bygdealmenning, reiste i 1967 sak ved Orkdal herredsrett mot reineiere som drev tamreindrift i Trollheimen, samt mot staten, med krav om erstatning for ulovlig tamreindrift og nekting av villreinjakt m.v..

Det var i stevningen lagt ned denne påstand for så vidt gjelder søksmålet mot staten:

Saksøkte nr. 5-7:

1. De saksøkte tilpliktes in solidum med de saksøkte nr. 1-4 å erstatte saksøkerne skader og ulemper ved ulovlig beiting på saksøkernes eiendommer, fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr. 50.000,-.

2. De saksøkte tilpliktes in solidum med de saksøkte nr. 1-4 å erstatte saksøkerne deres tap ved bortdriving og nedslakting av villrein, fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr. 100.000,-.

3. De saksøkte nr. 5 og 7 tilpliktes å håndheve reindriftslovens §88 om innberetning, §89 om reintelling, §94, jfr. §78, første og annet ledd og §81 om utdriving og nedskyting og §98 om nektelse av adgang til reindrift.

4. De saksøkte nr. 5 og 6 tilpliktes å erstatte saksøkernes tap ved ikke å få tillatelse til villreinjakt for årene 1972 - 1975, fastsatt etter rettens skjønn.

5. De saksøkte tilpliktes in solidum med de saksøkte nr. 1-4 å betale sakens omkostninger.

Side:992

Saksøkte nr. 5-7 er Staten ved henholdsvis Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet og Justisdepartementet, mens saksøkte nr. 1-4 er reineierne, Anders Fjelner Renander, Sigvard Renander, Hans Annar Renander og Martin Kant.

Mellom saksøkerne og staten ble det mens saken enda verserte for herredsretten, i januar 1978 inngått et utenrettslig forlik, hvoretter saken ble hevet fra retten for statens vedkommende.

Forliket gjengis i sin helhet:

«Forlik

i sak nr. 21/1976 A for Orkdal herredsrett er mellom saksøkerne på den ene side og staten på den annen side inngått følgende forlik:

1. Overensstemmende med rettskraftig dom i saksøkernes favør i tvisten med reineierne, vil det fra statens side bli aksjonert i henhold til reindriftslovens regler.

2. På grunnlag av en slik rettskraftig dom i saksøkernes favør, vil det bli åpnet adgang til villreinjakt etter gjeldende regler. Fellingskvoten vil således måtte fastsettes etter at Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk har brakt bestandens størrelse på det rene.

3. I den utstrekning saksøkerne ved rettskraftig dom blir tilkjent erstatning av reineierne for tap ved ødelagte beiter m.v., jfr. påstandens pkt. 1, forplikter staten seg til å drøfte økonomisk kompensasjon ved at tilkjent erstatning for slikt tap eventuelt ikke lar seg inndrive. Dette forutsettes påvist gjennom resultatløse forsøk på tvangsinndriving hos de saksøkte reineiere.

4. På grunnlag av en rettskraftig dom i saksøkernes favør, sier staten seg villig til å drøfte spørsmålet om økonomisk kompensasjon for tap ved at det ikke ble åpnet adgang til villreinjakt i Trollheimen-området fra 1972 overensstemmende med det tilsagn som ble gitt ved Landbruksdepartementets brev av 2.9.71, jfr. stevningens bilagshefte II side 119, jfr. påstandens pkt. 4.

5. Fra statens side vil man medvirke til å forsøke å få i stand en minnelig avtale mellom saksøkerne og representanter for de saksøkte reineiere med sikte på kontroll av reindriftsnæringens snøscooterkjøring for den tid saken varer.

6. Staten dekker de nødvendige saksomkostninger saksøkerne til nå er påført i anledning søksmålet mot staten.

7. Ut over de krav som kan reises overensstemmende med pkt. 1-6 ovenfor, fraskriver saksøkerne seg et hvert ytterligere krav mot staten i sakens anledning.»

Saken mellom grunneierne og reineierne fikk sin endelige avgjørelse i Høyesterett den 21.10.81 ( Rt-1981-1215).

Høyesteretts avgjørelse gikk i saksøkernes favør, jfr. forutsetningene i forlikets pkt. 1 og 2. - - -

9.3. Retten bemerker vedrørende forlikets betydning:

Forsåvidt gjelder forståelsen av forliket, finner retten det lite tvilsomt at de subjektive oppfatninger hos dem som var involvert ved inngåelsen av forliket i 1978, var at ved en rettskraftig dom i grunneiernes favør, så skulle staten sørge for utdriving/avvikling av tamreindriften og åpne adgang for villreinjakt så snart som mulig.

Sammenhengen mellom pkt. 1 og 2 i forliket tilsier også klart en slik forståelse. Det var disse spørsmål saken dreide seg om og spørsmålet om å tillate villreinjakt var nettopp stillet i bero i påvente av en dom som avklarte

Side:993

reineiernes/tamreindriftens rettslige stilling.

Hvorvidt det i det hele tatt var adgang til å forhåndsbinde den fremtidige myndighetsutøvelse slik avtalepartenes forutsetninger var etter det retten legger til grunn, er et spørsmål retten slik det fremgår av det følgende, finner det unødvendig å ta stilling til. Ei heller finner retten det nødvendig å ta stilling til om det var grunnlag for omgjøring på grunn av utviklingen etter 1978.

Retten er kommet til at forliket ikke er til hinder for ekspropriasjon. Retten er således enig med saksøkeren i at forliket ikke er bindende for Stortinget. Dersom ekspropriasjon var vedtatt direkte gjennom loven, ville det etter rettens oppfatning ikke være tvilsomt at forliket måtte stå tilbake.

Spørsmålet blir da om situasjonen blir en annen når det formelt i henhold til loven er overlatt til forvaltningen å avgjøre om det skal eksproprieres.

Retten kan ikke se at dette slik denne saken ligger an, kan medføre at resultatet blir et annet. Retten er enig med staten i at Stortingets ønske og vilje er helt klar. Når ekspropriasjon ikke ble vedtatt direkte i loven, må en vesentlig årsak til det være å finne i den sterke betoning av at arealgrunnlaget burde søkes sikres ved minnelige leieavtaler, før det eventuelt ble tatt skritt til ekspropriasjon. Enn videre er noe av årsaken å finne i at arealbehovet ikke var eksakt avklart. Det er imidlertid på det rene at Stortinget ved lovbehandlingen forutsatte at blant annet Oppdal bygdealmenning som også var part i forliket, ville inngå i det arealgrunnlag som var nødvendig for tamreindriften.

Retten konkluderer etter dette med at forliket ikke er til hinder for ekspropriasjon. - - -