Rt-1981-1215

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-10-21
Publisert:	Rt-1981-1215
Stikkord:	(Trollheim-dommen), Erstatningsrett, Eiendomsrett, Beiterett, Ulovlig tamreindrift, Hevd, Alders tids bruk, Vederlag for rettsstridig bruk
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om retten til å beite med tamrein på arealer i Oppdal, Rennebu, Surnadal og Sunndal kommuner, og videre spørsmål om erstatning for eventuell ulovlig tamreindrift.
Saksgang:	Orkdal herredsrett 22.03.1978 - Frostating lagmannsrett 18.12.1979 - Høyesterett HR-1981-00151, L.nr. 151/1981
Parter:	1. Sigvard Renander m.fl. (4 parter) (advokat Steinar H. Gjengset - til prøve) mot Oppdal Almenning m.fl. grunneiere i Oppdal, Rennebu, Surnadal og Sunndal (advokat O. Trampe Kindt)
Forfatter:	Holmøy, Schweigaard Selmer, Michelsen, Hellesylt, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, §97, Sunnhetsloven (1860) 12-§25, Lov om bruksrettigheter (1874) §1, Reindriftsloven (1897) §3, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Reindriftsloven (1933) §103, §80, §85, §90, §91, §92, §96, Jaktloven (1951), Beiteloven (1961) §15, §7, Hendelege eigedomshøvelova (1969) §15, Reindriftsloven (1978) §100, §25, §5

Dommer Holmøy: Saken gjelder spørsmålet om de ankende parter, brødrene Sigvard og Hans Annar Renander og Martin Kant, har rett til å beite med tamrein på arealer i Oppdal, Rennebu, Surnadal og Sunndal kommuner, og videre spørsmålet om erstatning for eventuell ulovlig tamreindrift. Arealene ligger i Trollheimen og tilstøtende fjellområder. For enkelhets skyld vil jeg i det følgende tale om rett til tamreindrift i Trollheimen, selv om dette geografisk ikke gir en helt korrekt avgrensning.

Side:1216

De ankende parter er reindriftssamer, bosatt i Meldal og Rennebu. Anders Fjeldner Renander er bare part i saken for så vidt angår erstatningsspørsmålet, idet han i 1974 overlot tamreindriften til sønnene Sigvard og Hans Annar. Det er opplyst at de to brødrene Renander og Martin Kant til sammen eier og leier ca. 300.000 dekar beitearealer i Meldal, Rindal og Surnadal.

Ankemotparter i saken er Oppdal Almenning og et større antall grunneiere i de nevnte kommuner. En rekke av grunneierne i Oppdal er bare med i saken for så vidt angår retten til erstatning. De grunneiere som også krever dom for at tamreindriften på deres eiendommer er ulovlig, eier etter det opplyste til sammen ca. 1,4 millioner dekar.

De ankende parter driver også tamreindrift i Rindal og Meldal, men grunneierne i disse kommuner er ikke med i saken.

Saken ble reist av grunneierne for Orkdal herredsrett i 1976. Påstanden om at tamreindriften var ulovlig, var begrunnet med at den ble drevet uten grunneiernes tillatelse, og at den i Oppdal, Rennebu og Sunndal også var i strid med forbud gitt ved kongelige resolusjoner. Resolusjonene, som er gitt med hjemmel i tidligere lov av 25. juli 1897 «indeholdende Tillægsbestemmelser angaaende Lapperne og Rensdriften inden de søndenfor Finmarkens Amt liggende Landsdele», er av henholdsvis 16. desember 1899 (Sunndal og Surnadal), 4. mai 1901 (Rennebu) og 15. juli 1902 (Oppdal). Det foreligger en tilsvarende resolusjon av 23. juli 1900 for Rindal, som ligger utenfor tvisteområdet. For Surnadal og Rindal ble forbudene delvis opphevet ved kgl. res. av 7. august 1931.

Grunneiernes søksmål var for herredsretten også rettet mot staten. I forhold til staten ble saken hevet etter at rettsforlik var inngått i januar 1978. Grunneierne fraskrev seg her ethvert krav mot staten blant annet på betingelse av at staten påtok seg visse forpliktelser overfor grunneierne hvis de fikk en rettskraftig dom i sin favør.

Orkdal herredsrett avsa den 22. mars 1978 dom med slik domsslutning:

«1. Sigvard og Hans Annar Renander samt Martin Kant kjennes uberettiget til å beite med tamrein på Vestre Trollheimen grunneierlags eiendommer i Sunndal, Oppdal bygdealmennings. Harald Storlis og Lønset grunneierlags eiendommer i Oppdal, og Ramsfjell grunneierlags, Helldalen og Minillkroken og Åshamna sameigers samt Svein H. Rises eiendommer i Rennebu.

2. Sigvard og Hans Annar Renander samt Martin Kant kjennes uberettiget til å beite med tamrein på Per Utnes, Ottar Aunebaks, Peder Rindalholts, Ingvar, Erik, Mikael og Ola L. Fiskes, Jon Langlis, Mikkel Kvammens, Leif Dalseggs, Nils, Erik A. og Lars E. Moens, Ingebrigt Aunes, Fredrik Håkonlis, Gunnar J. Røvs, Ola J. Dalseggs, Leiv Røv Honnstads, Ola Røv Sogges, Anders Holtens, Lars O. Mausets, Rolv Nergårds, Ola Solems, John L. og Lars J. Dønnems og Ola Dønheims, Ingeborg Søyseth Sæters og Anders Harangs eiendommer i Surnadal. De kjennes videre uberettiget til å beite med tamrein på Erik Halle Kårvatns og Todal grunneierlags eiendommer i Todal.

Side:1217

3. Sigvard og Hans Annar Renander samt Martin Kant tilpliktes in solidum å betale kr. 800,- - kroneråttehundre - til Harald Berdal innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. For øvrig frifinnes de for erstatningskravet.

4. Anders Fjeldner Renander frifinnes for erstatningskravet.

5. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Dommen ble påanket til Frostating lagmannsrett av reindriftssamene for så vidt angår beiteretten, og av grunneierne for så vidt angår retten til erstatning. De to anker fikk i lagmannsretten hvert sitt saksnummer - nr. 134 og 135/1978. Sakene ble forent til felles behandling og pådømmelse. Lagmannsretten avsa den 18. desember 1979 dom med slik domsslutning:

«I ankesak 134/78:

1. Orkdal herredsretts dom av 22. mars 1978 stadfestes.

2. Sigvard Renander, Hans Annar Renander og Martin Kant - en for alle og alle for en - erstatter ankemotpartene sakens omkostninger for lagmannsrett med 30.000 - trettitusen - kroner, som betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

I ankesak 135/78:

1. Anders Fjeldner Renander, Sigvard Renander. Hans Annar Renander og Martin Kant erstatter - en for alle og alle for en - de ankende parter 300.000 - trehundretusen - kroner, som betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

2. Sigvard Renander. Hans Annar Renander og Martin Kant - en for alle og alle for en - erstatter Harald Berdal 800 - åttehundre - kroner, som betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

3. Erstatning for saksomkostninger ved herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Denne dom har reindriftssamene påanket til Høyesterett. Anken omfatter dommen i sin helhet, unntatt punkt 2 i domsslutningen for ankesak nr. 135/1978. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Ankesakene nr. 134 og 135/1978 for lagmannsretten svarer til ankesaker nr. 56 og 57/1980 for Høyesterett. Sakene er også for Høyesterett forent til felles behandling og pådømmelse.

Ankemotparter i ankesak nr. 56/1980 er de grunneiere som er nevnt under punkt 1 og 2 i herredsrettens domsslutning. Videre er gårdbruker Arnt Aas blant de grunneiere som sluttet seg til saken ved stevning av 14. februar 1978. I herredsrettens domsgrunner er Arnt Aas oppgitt som sakfører nr. 40, og det fremgår av domsgrunnene at han avgav partsforklaring under hovedforhandlingen. Arnt Aas er ikke nevnt i herredsrettens domsslutning. Det er ikke gitt noen opplysning om grunnen til dette. Han er også i grunneiernes ankeerklæring til lagmannsrett tatt med som ankende part nr. 40, og for Høyesterett er det ikke foretatt noen endring i partsforholdet.

Jeg nevner at et grunnareal som tilhører Gisnadalen Jakt- og Hamnelag er tatt med på det kart som for Høyesterett er fremlagt over områder som ankemotpartene eier. Laget er imidlertid ikke tatt med

Side:1218

blant saksøkerne for herredsretten og heller ikke i grunneiernes ankeerklæring til lagmannsrett eller i grunneiernes anketilsvar til Høyesterett.

Ankemotparter i ankesak nr. 57/1980 er for det første alle de grunneiere som er parter i ankesak nr. 56/1980, og videre en del grunneiere som bare er med i saken for så vidt angår kravet om erstatning. Disse siste er oppgitt som saksøkere nr. 9-36 i stevningen av 14. februar 1978, og de er under samme nummer nevnt både i herredsrettens domsgrunner og i grunneiernes ankeerklæring til lagmannsrett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til domsgrunnene.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak, hvor tre av de ankende parter - Anders Fjeldner Renander, Sigvard Renander og Martin Kant - og 23 av ankemotpartene har gitt forklaring. Anders Fjeldner Renander og 5 av de avhørte ankemotparter har ikke forklart seg for de tidligere retter. Det er videre gitt forklaringer av 23 vitner, hvorav 7 er nye for Høyesterett. Det er dessuten fremlagt et større antall nye dokumenter.

De nye opplysninger som er kommet frem for Høyesterett, gir på enkelte punkter et annet bilde av saken enn det som fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg innskrenker meg her til å peke på følgende:

Det er for Høyesterett godtgjort at det allerede i begynnelsen av dette åthundre ble avsagt straffedommer mot samer for ulovlig reinbeiting i Trollheimen, blant annet to dommer av 1907 og 1909 mot Ole Nilsen Kant, far av Martin Kant, for ulovlig reinbeiting i Oppdal. Det er videre godtgjort at det også i 1920-årene iallfall ble aksjonert fra grunneierne overfor tamreindriften. Disse nye opplysninger viser at det ikke er riktig som forutsatt av herredsretten og lagmannsretten, at det ikke var konflikter mellom reindriftssamer og grunneiere før i slutten av 1930-årene og begynnelsen av 1940-årene, og at forbudene mot tamreindrift inntil da ikke var blitt håndhevet.

Som nytt dokument for Høyesterett er videre fremlagt reindriftsinspektør Nissens dagbok for en reise til Trollheimen 1 .-10. juli 1921, begrenset til Meldal, Rindal og Surnadal. Nissen gir her en detaljert redegjørelse for tamreindriften i deler av Trollheimen og opplysninger om de enkelte reindriftssamer og deres personlige bakgrunn. Redegjørelsen er basert på befaringer og på samtaler med samene selv og med ordførere, lensmenn og gårdbrukere i området.

Det er for Høyesterett gitt en mer utførlig dokumentasjon av korrespondanse og protokoller fra forhandlingsmøter i perioden 1946-49 mellom representanter for myndighetene, reindriftssamer og grunneiere i Rennebu og Oppdal blant annet om nedslakting og skytetillatelser. Det er opplyst at reindriftssamene i Trollheimen nå har avviklet driften unntatt partene i denne sak.

Dels som følge av de nye opplysninger som er fremkommet for Høyesterett, er også partenes anførsler noe endret i forhold til de tidligere retter.

De ankende parter har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Side:1219

Samene har en historisk ervervet rett til reindrift i Trollheimen. Det hevdes at denne rett ikke berøres av lovgivningen og de forbud som er gitt med hjemmel i denne. Samenes historisk ervervede rett slår også gjennom overfor grunneiernes eiendomsrett, slik at tamreindriften ikke er avhengig av grunneiernes tillatelse. Det er ikke riktig som lagmannsretten uttaler, at tamreindriften i Trollheimen var ny da ordningen med reinbeitedistrikter ble innført ved lappeloven som trådte i kraft i 1884, og at det nærmest må utelukkes at man ved forskningsinnsats vil kunne påvise at samisk folkeelement i dette område forut for de undersøkelser som ble gjort av Lappekomisjonen av 1889. Lagmannsretten viser mangel på forståelse for de problemer som knytter seg til samisk historieforskning, se i denne forbindelse Leif Pareli og Anne Severinsen: «Noen metodeproblemer i sørsamisk historieforskning», tidsskriftet OTTAR nr. 116-117/1979. Det advares her mot å fraskrive samene deres historiske tilhørighet i et område selv om det kjente historiske og arkeologiske kildemateriale synes spinkelt. Som nytt for Høyesterett er fremlagt en gjennomgåelse av kirkebøkene m.v. i statsarkivet i Trondheim. Det er videre vist til at arkeologiske undersøkelser om samenes historiske tilhørlighet til Trollheimen er i gang.

De ankende parter hevder at de konklusjoner som Lappekommisjonen av 1889 kom til, bygde på den da gjeldende historieoppfatning, som ikke er i pakt med nyere oppfatning om samenes historie i Sør-Norge. Om de forskjellige historieoppfatninger vises blant annet til Cappelen Forlag: «Norges Historie» (1977) bind VI side 259-260, Yngvar Nilsen: «Lappernes fremrykking mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens Amt» (Det norske geografiske Selskaps Årbok 1890), Kristian Nissen: «Lapper og ren i Troldheimen i slutten av 1600-årene (Orkdøla-fylket nr. I for 1924), Knut Bergsland: «Om middelalderens finnmarkinger» (Historisk Tidsskrift 1970 bind 49) med kommentar av Eystein Eggen i «Aktstykker og mindre Studier», og ytterligere av Knut Bergsland og Jørn Sandnes (Historisk Tidsskrift 1971 bind 53 og samme tidsskrift 1973 og 1974). Ifølge Bergslands syn, som delvis er imøtegått av Eggen og Sandnes, er den samiske tradisjon i Sør-Norge betydelig eldre enn antatt av Yngvar Nielsen, hvis oppfatning er lagt til grunn av Lappekommisjonen. Kommisjonens konklusjon, jfr. innberetningen side 18, om «at der ikke kan være Spørgsmaal om, at Lapperne kan paa stedfunden Brug bygge nogen Ret til Renbete nogensteds i omhandlede vestenfor Gulelven beliggende Trakt», kan på bakgrunn av senere historieoppfatning ikke anses pålitelig. På bakgrunn av denne oppfatning kan det ikke være tilstrekkelig, slik Lappekommisjonen har gjort, å innskrenke undersøkelsene til hvilke samer som var i området i 1890 og de nærmest forutgående år. - Når samene har fått anerkjent historiske rettigheter i de østlige områder av Sør-Trøndelag, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1968-394, må det reises spørsmål om det er historisk grunnlag for et annet standpunkt i et så nærliggende område som Trollheimen, hvor det hovedsakelig er Gauldalsvidda som skiller. De ankende parters oppfatning er at det ikke kan utelukkes at samene har en historisk tradisjon i Trollheimen. De hevder at det må legges til grunn at samene har en historisk ervervet rett til reindrift i dette område.

Side:1220

De ankende parter har også for Høyesterett gjort gjeldende at de i forhold til grunneierne har individuelle rettigheter til reindrift i Trollheimen ervervet ved hevd. Også rettigheter ervervet ved hevd må etter de ankende parters mening ha den virkning at forbudsresolusjonene ikke kan gjøres gjeldende.

Anførselen om rettserverv ved hevd er for Høyesterett, i motsetning til hva forholdet var for lagmannsretten, bygd på at hevden var fullbyrdet før resolusjonene ble gitt omkring århundreskiftet.

Etter de opplysninger som er kommet frem om håndhevingen av forbudsresolusjonene og om den oppfatning av rettighetsforholdet som reindriftssamene gav uttrykk for på møter i 1946 og i 1948, har de ankende parter ikke for Høyesterett opprettholdt anførslene om at de også kan bygge sin rett på alders tids bruk i strid med forbudsresolusjonene, og at forbudsresolusjonene er falt bort ved lokal sedvanerett. For Surnadal, som ligger utenfor resolusjonsområdet, hevdes det ikke å ha vært noen aksjoner mot tamreindriften før den foreliggende sak, og anførselen om rettserverv ved alders tids bruk er derfor opprettholdt for Surnadal. Heller ikke i Sunndal, som ligger innenfor resolusjonsområdet, hevdes det å ha vært tilsvarende aksjoner som i Oppdal og Rennebu. Anførslene om alders tids bruk og lokal sedvanerett er derfor ikke frafalt for Sunndal.

De ankende parter fremhever at reelle hensyn og rimelighet taler for at de får holde frem med reindrift i Trollheimen. Under henvisning til lagmannsrettens uttalelse om denne argumentasjon, presiseres at det her ikke er tale om noe selvstendig rettslig argument, men et støtteargument og en generell bakgrunn for vurderingen av de rettslige spørsmål. De ankende parter og deres familier har en ubrutt tradisjon for reindrift i Trollheimen fra 1870-80 til i dag. Det erkjennes at det i denne sak ikke er spørsmål om beskyttelse av samene som en minoritetsgruppe, men spørsmålet om tamreindriften kan fortsette er for de familier saken gjelder «et være eller ikke være». Interpellasjonsdebatten i Stortinget i 1972 gav også en sterk støtte for de ankende parter.

For så vidt angår erstatningsspørsmålet tas det fra de ankende parters side utgangspunkt i at grunneierne ikke krever erstatning for konkret skade, men at de påberoper den konkrete skade som hevdes å være voldt som et grunnlag for en generell erstatning basert på vederlag, slik lagmannsretten har tilkjent. De ankende parter presiserer at det må sondres mellom erstatning basert på et vederlagssynspunkt og erstatning basert på voldt skade. Erstatning basert på vederlag kan etter omstendighetene være begrunnet, men kan ikke begrunnes med at det er voldt skade. Dette vil innebære en omgåelse av beviskravene. Etter de ankende parters syn er det i dette tilfelle ikke hjemmel for erstatning basert på vederlag. Den tidligere reindriftslov av 1933 gir i §80 bare hjemmel for erstatning for skade. Det vises ellers til at beiteloven av 16. juni 1961 nr. 12 §7 om beite på fremmed grunn også bare hjemler erstatning for skade, mens den eldre lov av 16. mai 1860 om jords fredning §25 fastsatte et normalvederlag. Ved revisjonen i 1961 fant man denne ordning uheldig, se Ot. prp. nr. 19 for 1959 3-4 til §6. - Det vises videre til Høyesteretts dom i Rt-1976-1362, hvor det ble lagt til grunn at det ved ekspropriasjon skulle betales

Side:1221

erstatning for bruk av veg i tillegg til erstatning for skade og ulempe, men for dette resultat var det avgjørende at vegen var blitt til ved innsats av kapital og arbeid. En slik forutsetning for vederlag foreligger ikke i denne sak. - I denne forbindelse bestrides det, under henvisning til de sakkyndige rapporter om beiteforholdene, at det er noe konkurranseforhold mellom reindriften og sauedriften.

Lov av 10. april 1969 nr. 17 om hendelege eigedomshøve §15, som gjelder forholdet mellom eier og besitter for så vidt angår rett til avkastning, gir heller ikke noen rettledning i denne sak. Det må følge av sammenhengen mellom denne lovs bestemmelser at den ikke gjelder ved utøvelse av en bruksrett over fremmed eiendom.

For det tilfelle at erstatning basert på vederlag finnes begrunnet, reiser de ankende parter ingen innvending mot lagmannsrettens beregning av et vederlagskrav, og heller ikke mot at vederlag eventuelt beregnes frem til Høyesteretts dom, slik ankemotpartene har krevd. Et krav basert på loven om hendelege eigedomshøve §15 hevdes dog bare å kunne beregnes for tiden etter at søksmålet ble reist, og for et slikt krav kan det heller ikke gjelde noe solidaransvar. I forholdet mellom Anders Fjeldner Renander og hans to sønner må et eventuelt erstatningsansvar i alle fall deles slik at de bare gjøres ansvarlige for den tid de var ansvarlige for driften.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. De ankende parter frifinnes.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Fra ankemotpartenes side er i det vesentlige gjort gjeldende:

Ankemotpartene finner ikke grunn til å gå utførlig inn på anførselen om at samene har en historisk ervervet rett til reindrift i Trollheimen. Det er ingen grunn til å tvile på at Lappekommisjonens opplysninger om forholdene i 1890 er riktige. For Høyesterett foreligger også reindriftsinspektør Nissens dagbok fra 1921. Nytt for Høyesterett er dessuten et bevisopptak til bruk for en sak i Høyesterett i 1976 om grenser i Trollheimen ( Rt-1976-206). Også her gis en del opplysninger om tidligere reindrift. Det fremheves videre at det i disse bygder er en meget gammel bosetting, og det har vært naturlig å utnytte fjellområdene. Dette har gjennom flere hundre år ført til en rekke tvister om rettighetsforholdene. I det omfattende dokumentmateriale som foreligger, er det ikke mulig å finne noen som helst støtte for en historisk rett for samer.

Det bestrides at vilkårene for hevd foreligger. De som partene i denne forbindelse utleder sine rettigheter fra, kan ikke ha drevet med rein i Trollheimen i 20 år før århundreskiftet. Driften før århundreskiftet fant i det vesentlige sted utenfor tvistefeltet i denne sak, og når det ble beitet her, ble det betalt leie. Også snikhevdsloven vil være til hinder for hevdserverv.

Ankemotpartene fremhever for øvrig at om det har vært drevet reindrift i enkelte områder i Trollheimen, kan det ikke gi grunnlag for en hevdet rett til tamreindrift i hele tvisteområdet.

Side:1222

Av det som her er anført, følger at det heller ikke kan være grunnlag for alders tids bruk i noen del av tvistefeltet.

Til de rimelighetsbetraktninger som er fremhevet av de ankende parter understrekes at man ikke i denne sak står overfor noe minoritetsproblem. De ankende parter har ikke før i denne sak hevdet at tamreindriften i Trollheimen er lovlig. Både myndigheter og andre som har hatt med denne tamreindriften å gjøre, også samene selv, har ment at den var ulovlig. De ankende parter har konsekvent satt seg utover så vel gjeldende forbud og de påbud som er gitt etter reindriftsloven og inngåtte avtaler. Den ulovlige driften har gitt dem stor økonomisk vinning. Det vises i denne forbindelse til partenes egne opplysninger om antall dyr og hvilke inntekter de har av driften. Kant og brødrene Renander har hver en brutto inntekt på ca. 400.000 kroner pr. år, for brødrene Renander er dette en felles inntekt. Spørsmålet i saken er om denne ulovlige tamreindrift, som har gitt partene en betydelig økonomisk vinning, skal kunne fortsette som før.

For så vidt angår erstatningsspørsmålet, er det gjort oppmerksom på at dette er av underordnet betydning for ankemotpartene i forhold til spørsmålet om samene har rett til tamreindrift. Det er ankemotpartenes mening at lagmannsrettens dom når det gjelder erstatningsspørsmålet er riktig i resultatet. Ankemotpartene har avstått fra å føre bevis for konkrete skader og tap for den enkelte. En slik bevisførsel, som ble forsøkt for herredsretten, ville innebære en helt uforholdsmessig vidløftiggjøring av saken. Det må i et slikt tilfelle kunne fremmes et generelt erstatningskrav, begrenset til et vederlag for bruk, som er det minste som må kunne kreves erstattet. Et vederlag må beregnes for tiden frem til Høyesteretts dom, noe som fører til en økning av det beløp som ble tilkjent av lagmannsretten. Når det gjelder spørsmålets prinsipielle side, er det ellers vist til loven om hendelege eigedomshøve §15 om forholdet mellom eier og besitter når det gjelder retten til avkastning. Men det understrekes at det er et erstatningskrav som fremsettes. Kravet er dertor ikke begrenset til tiden etter at søksmål er reist. Erstatningskravet hevdes blant annet å være basert på at grunneierne er påført økonomisk tap.

De konkrete skader som er påført grunneierne, er av forskjellig karakter. Det er blant annet spørsmål om konkurranse om beite mellom sau og rein. Om det er et slikt konkurranseforhold i Trollheimen, er det noe forskjellige uttalelser om. Ankemotpartene mener det er et konkurranseforhold når beitet blir så sterkt utnyttet som det nå er. Det er vist til episoder hvor rein har jagd bort sau på beite. Reinen har også skadet dyrkingsplasser og fellesanlegg i fjellet. Videre hevdes det å være et konkurranseforhold mellom rein og elg og rein og hjort.

Parallelt med tvisten om samenes tamreindrift har det i en årrekke vært strid om det bør gis fellingstillatelse for villrein i Trollheimen. Ankemotpartene mener at reindriftssamene etter forholdene må være ansvarlige for at fellingstillatelse for villrein ikke er blitt gitt etter interpellasjonsdebatten i Stortinget i 1972, til tross for at Landbruksdepartementet tidligere hadde gitt tilsagn om at tillatelse ville bli gitt fra 1972.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

Side:1223

«Ankesak nr. 134/78:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at ankemotpartene også tilkjennes omkostninger for herredsretten og Høyesterett.

Ankesaknr. 135/78:

1. Lagmannsrettens dom pkt. I og 2 stadfestes - dog således at det også tilkjennes erstatning for beiteåret 1979/80, oppad begrenset i alt til kr. 350.000,-.

2. Saksomkostninger tilkjennes for alle retter.»

Jeg er i begge ankesaker kommet til samme resultat som lagmannsretten, bare med en justering av erstatningsbeløpet.

Til de grunnlag som de ankende parter har påberopt for en rett til tamreindrift i Trollheimen, skal jeg bemerke:

Jeg finner det klart at samene ikke har en historisk ervervet rett i de områder denne sak gjelder. Jeg kan på dette punkt i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.

På samme måte som de tidligere retter legger jeg stor vekt på de undersøkelser som ble foretatt ved Lappekommisjonen av 1889. Jeg er enig med lagmannsretten i at den måte kommisjonens materiale presenteres på, vitner om stor grundighet.

På grunnlag av kommisjonens undersøkelse må det iallfall kunne sluttes at det i tiden omkring 1890 i Soknedalen, Rennebu og Meldalen bare var en liten gruppe samer som drev en meget begrenset reindrift, og at de samer som drev der var innflyttere. Dette resultat støttes også av reindriftsinspektør Nissens undersøkelser. For Høyesterett er det fremkommet opplysninger om at det på samme tid var en del reindriftssamer som søkte til Oppdal etter at de var fordrevet fra Kvikne. Men dette forhold er uten betydning for vurderingen av om samene har en historisk ervervet rett. Etter det som ellers er opplyst, var for øvrig disse samers opphold i Oppdal av forholdsvis kort varighet.

De ankende parter har bestridt lagmannsrettens uttalelse om at tamreindriften i Trollheimen var ny i 1884 da adgangen til reguleringen i reinbeitedistrikter ble innført. De har videre bestridt uttalelsen om at det selv med en betydelig forskningsinnsats må anses utelukket at man kan påvise et eldre samisk befolkningselement i dette område. Dersom Lappekommisjonens resultater fra tiden omkring 1890 legges til grunn, ville de ankende parters standpunkt innebære at det har vært en eldre samisk tradisjon i Trollheimen som da på det nærmeste var brutt. Om det i et slikt tilfelle kan være grunnlag for en historisk ervervet rett som også er beskyttet mot lovgivning, er et spørsmål jeg lar ligge. Selv om det i eldre tid har vært samer i Trollheimen i større utstrekning enn det som hittil har kunnet konstateres gjennom historisk og arkeologisk kildemateriale, må jeg ut fra det omfattende bevismateriale som er lagt frem i saken, legge til grunn at samene ikke har brukt dette område i en slik utstrekning og over en så lang tidsperiode at det kan gi grunnlag for en historisk ervervet rett. Under henvisning til prosedyren for Høyesterett om metodeproblemene ved samisk historieforskning og de forskjellige oppfatninger om samenes historie i Sør-Norge, vil jeg bemerke at disse generelle momenter må vurderes i relasjon til de bevis

Side:1224

som foreligger. Jeg vil da peke på de forhold som også lagmannsretten fremhever: Fjellområdene i Oppdal og Rennebu har vært utnyttet fra meget gammel tid, og de mange konflikter om bruken har hatt som følge at det foreligger et omfattende dokumentmateriale. En samisk tradisjon i dette område måtte ha satt spor etter seg i skriftlige kilder eller muntlig tradisjon.

Etter dette er det ikke grunn til å gå inn på de spørsmål som ville oppstått, blant annet i forhold til reindriftslovgivningen og forbudsresolusjonene, dersom samene hadde hatt en historisk ervervet rett til reindrift i Trollheimen.

Anførselen om at resolusjonene om forbud mot tamreindrift er falt bort ved lokal sedvanerett, er for Høyesterett bare opprettholdt for Sunndal. For Oppdal og Rennebu er anførselen frafalt som en følge av de nye opplysninger om håndhevingen av forbudene. Når det gjelder Sunndal, hevdes at forbudet her ikke har vært håndhevet, og at heller ikke grunneierne har protestert mot tamreindriften før i denne sak. Disse forhold kan imidlertid ikke gi tilstrekkelig grunnlag for at forbudet spesielt i denne ene kommune bortfalt. Jeg tilføyer at det etter de opplysninger som foreligger også er uklart om det har vært noen vesentlig tamreindrift i Sunndal.

De ankende parters anførsler om at de i forhold til grunneierne har ervervet en idividuell rett ved hevd eller alders tids bruk, er også gitt et annet innhold for Høyesterett, blant annet som følge av de nye opplysninger om håndhevingen av forbudsresolusjonene. Som utgangspunkt påberopes ikke at rettigheter er ervervet ved hevd eller alders tids bruk i strid med disse resolusjoner. Alders tids bruk påberopes derfor ikke for Oppdal og Rennebu, men fortsatt for Surnadal hvor det ikke gjelder noe forbud. Anførselen om alders tids bruk er heller ikke frafalt for Sunndal av tilsvarende grunner som nevnt i forbindelse med lokal sedvanerett.

Anførselen for Høyesterett om hevd bygger på at hevden var fullbyrdet før forbudsresolusjonene ble gitt i 1899-1902.

Anførselen om at de ankende parter har ervervet rettigheter ved hevd, kan av flere grunner ikke føre frem. Jeg vil først vurdere om vilkåret om 20 års hevdstid kan være oppfylt.

Anførselen om at hevden allerede var fullbyrdet omkring århundreskiftet, bygges for Martin Kants vedkommende på at hans far, Ole Nilsen Kant, kom til Trollheimen i 1874. Det anføres videre at han drev med reindrift der til sin død i 1930, med et kortere opphold fra 1910 eller 1912 til 1914. At Ole Nilsen Kant kom til Trollheimen i 1874, er også uttalt av herredsretten og lagmannsretten. Opplysningen, som bygger på Martin Kants forklaring, synes imidlertid ikke å være bestridt for de tidligere retter, som heller ikke hadde noen foranledning for å vurdere den etter det som den gang var gjort gjeldende. For Høyesterett kan imidlertid opplysningen ha betydning på grunn av anførselen om at en hevd var fullbyrdet ved århundreskiftet.

Ifølge Ole Nilsen Kants egen erklæring slik den er gjengitt i reindriftsinspektør Nissens dagbok, kom han først til Oppdal etter at han var fordrevet fra Kvikne. Senere flyttet han til Meldal. Ifølge Lappekommisjonens innberetning var han i Meldal i 1890 og hadde da

Side:1225

70 rein. Meldal ligger utenfor tvisteområdet. Ifølge protokoll fra et herredsstyremøte i Oppdal i 1890 ble samene dette år fordrevet fra Kvikne og østover. Samtidig ble det besluttet å fordrive samene fra Oppdal. Ankemotpartene har hevdet at Kant antagelig kom til Trollheimen i 1890, og man har opplysninger om at han ble dømt for ulovlig reindrift i Oppdal i 1907 og 1909. Man har etter min mening ingen klar dokumentasjon for når Kant kom til Trollheimen, men jeg vil ikke utelukke at han kan ha kommet dit så tidlig som de ankende parter hevder. Slik denne sak ligger an, finner jeg det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet.

Familien Renander påberoper seg hevdstid på følgende grunnlag: Anders Fjeldner Renander forklarer at han kom til Trollheimen i 1914. Hans far, født i 1867, kom dit i 15-16-årsalderen og begynte da som reingjeter hos Jon Tomassen. Hans foreldre holdt sammen med Sigrid og Lars Jonsen, som ble hans fosterforeldre fra han var 8 år gammel. Lars Jonsen, som var sønn av Jon Tomassen, og Renanders far flyttet fra Trollheimen, og var en tid i Setesdal, hvor Renander ble født i 1900. Renanders foreldre reiste derfra til Sverige, mens Sigrid og Lars Jonsen, som traff hverandre i Setesdal, drog til forskjellige steder i landet før de kom tilbake til Trollheimen i 1914. Det er uklart når Renanders foreldre og Lars Jonsen drog fra Trollheimen. De ankende parter hevder at det kan ha vært omkring 1900. Nissens dagbok tyder imidlertid på at Lars Jonsen kom til Setesdal i begynnelsen av 1890-årene. - De ankende parter påberoper seg også Jon Tomassens bruk som grunnlag for hevd. Dette kan det imidlertid ikke være grunnlag for.

Det er etter min mening vanskelig å finne holdepunkter for en 20 års hevdstid før århundreskiftet som Renander-familien kan påberope seg.

Selv om de personer som de ankende parter vil utlede sine rettigheter fra skulle ha hatt en minst 20 års tradisjon i Trollheimen før århundreskiftet, kan det ikke legges til grunn at de igjennom denne tid har utøvd en så omfattende bruk i det omtvistede område at det kan gi grunnlag for hevd. Jeg går i denne forbindelse ikke inn på spørsmålet om bruken må ha omfattet den enkelte eiendom. Det er tilstrekkelig å konstatere at etter de opplysninger man har, er det ikke grunnlag for å anta at de har drevet reindrift i den aktuelle hevdstid over hele dette område. Dette gjelder selv om det tas hensyn til at reinen trekker over større områder og skifter mellom sommer- og vinterbeiter. Det er ikke tilstrekkelig som hevdsvilkår at reinen mer leilighetsvis har kommet inn på et område. Det må kreves en mer regelmessig bruk.

For Kants vedkommende viser jeg i denne forbindelse til de opplysningene som ble gitt i tilknytning til spørsmålet om hevdstid. Det kan dessuten vises til Martin Kants forklaring i bevisopptaket om at hans far utelukkende drev i Oppdal og Rennebu. Etter de øvrige opplysninger må det videre legges til grunn at han iallfall en del av tiden hadde forholdsvis få dyr.

Når det gjelder familien Renander, har Anders Fjeldner Renander selv forklart at Jon Tomassen holdt til på Iglfjellet, som ligger utenfor tvisteområdet. Tomassen var etter det opplyste en stor reineier. Jeg kan ikke legge til grunn at han har brukt tvisteområdet i en utstrekning

Side:1226

som kan gi grunnlag for hevd. Det samme gjelder Anders Fjeldner Renanders foreldre og Lars Jonsen.

Jeg nevner videre at det blant annet av de forklaringer av Lars og Sigrid Jonsen som er gjengitt i Nissens dagbok fremgår at samene leide reinbeite, eller iallfall innhentet samtykke fra grunneierne. Disse opplysninger gjelder riktignok tiden etter den aktuelle hevdstid, men det kan neppe være en helt ny innstilling til rettighetsforholdene som disse opplysninger gir uttrykk for.

Endelig nevner jeg at en hevd i dette tilfelle ville komme i strid med tidligere lov av 23. mai 1874 - «snikhevdsloven». De ankende parter har under henvisning til lovforarbeidene reist spørsmål om denne lov i det hele tatt fikk anvendelse på et forhold som samenes beiterettigheter. Videre er hevdet at samenes gammer og koier i fjellet måtte tilfredsstille det krav om «nogen stadig for Brugens Skyld anbragt Indretning» som loven stilte. Ifølge et fremlagt notat av Leif Pareli var det i 1973 registrert et dusin gammetufter og teltplasser, og undersøkelser viser at iallfall en større del av disse har vært i bruk i de siste hundre år. De ankende parter mener at kravet etter snikhevdsloven iallfall ikke bør praktiseres strengt overfor samene. Til sammenligning er vist til Høyesteretts dom i Rt-1979-492.

Etter min menin er det ikke holdepunkter for noe unntak fra snikhevdsloven for de beiterettigheter det her er spørsmål om. Jeg finner at lovens krav ikke er oppfylt, selv om den praktiseres med lempe. Jeg minner om at også det krav det her gjelder, må ses i relasjon til hele tvisteområdet.

Konklusjonen blir etter dette at de ankende parter ikke kan gis medhold i at de har hevdet rett til tamreindrift i tvisteområdet før tamreindrift ble forbudt ved resolusjonene i 1899-1902.

Etter min mening kan det ikke være grunnlag for rettighetserverv ved alders tids bruk spesielt i Sunndal og Surnadal. For Sunndals vedkommende viser jeg til hva jeg har sagt i tilknytning til lokal sedvanerett. Heller ikke for Surnadal kan det være grunnlag for en annen løsning av dette spørsmål. Det er ikke holdepunkter for å hevde at samene spesielt i Surnadal i god tro har utøvd en så langvarig og omfattende bruk at de har ervervet en rett ved alders tids bruk. Det kan blant annet nevnes at det foreligger klare opplysninger om at samene leide beiterettigheter eller iallfall innhentet grunneiernes samtykke.

Når det gjelder de forskjellige rimelighetssynspunkter som partene har fremholdt under prosedyren, minner jeg om at disse ikke er påberopt som selvstendige rettslige argumenter.

For så vidt angår grunneiernes krav på erstatning, skal jeg bemerke:

Grunneierne har ikke krevd erstatning utmålt på grunnlag av konkrete tap de hevder å være påført ved den ulovlige tamreindrift. Bevisførselen er fra deres side begrenset til å påvise at de generelt er blitt påført tap av forskjellig art. Det har således ikke vært noen bevisførsel om tapenes størrelse. Det de krever, er en erstatning som svarer til et rimelig vederlag for at deres eiendommer er brukt til beite.

Et slikt vederlag er ingen erstatning for tap, og vil ikke være

Side:1227

betinget av at det er voldt skade. Et vederlag vil etter omstendighetene kunne være både høyere og lavere enn det konkrete tap.

På grunnlag av ankemotpartenes prosedyre for Høyesterett er det ikke grunnlag for å tilkjenne dem erstatning for det tap de måtte være påført ved tamreindriften. På samme måte som lagmannsretten finner jeg imidlertid at det er grunnlag for å tilkjenne dem en erstatning som svarer til et rimelig vederlag for at deres eiendommer er brukt til beite. Utgangspunktet må være at den som bruker en annens eiendom med kjennskap til at han ikke har rett til det, må betale vederlag for bruken. I hvilken utstrekning eieren vil kunne kreve et høyere beløp, basert på den økonomiske vinning som brukeren har hatt, tar jeg ikke standpunkt til, idet et slikt krav ikke er fremsatt. Et vederlag for den rettsstridige bruk må kunne tilkjennes uavhengig av om eieren er blitt påført noe tap, og da også uavhengig av størrelsen av det tap som måtte være blitt påført. Også et slikt krav må anses som et erstatningskrav.

Spørsmålet om det må tas enkelte reservasjoner overfor det utgangspunkt jeg her har tatt, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til i denne sak. Jeg finner det klart at det her er grunnlag for å tilkjenne grunneierne en erstatning som svarer til et rimelig vederlag for bruken av deres eiendommer til beite. Etter bevisførselen for Høyesterett finner jeg det ikke tvilsomt at de ankende parter har brukt grunneiernes eiendommer til beite til tross for at de var klar over at de ikke hadde rett til det. De har satt seg utover så vel protester fra grunneierne som tilsagn de selv har gitt både overfor grunneierne og administrative myndigheter. Den ulovlige tamreindrift har gitt de ankende parter en betydelig økonomisk vinning.

Etter det jeg har sagt om grunnlaget for erstatning i dette tilfelle, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til ankemotpartenes anførsler om de forskjellige tap de hevder å være påført.

Hvorvidt tamreindrift er en rasjonell utnyttelse av områdene i Trollheimen, og hvilke oppfatninger som gjør seg gjeldende med hensyn til om samene bør få fortsette med reindrift der, er uten betydning for det erstatningskrav det her gjelder.

Under prosedyren er fremholdt at et krav om erstatning etter et vederlagssynspunkt er utelukket ved at reglene om erstatningsansvar i den tidligere reindriftslov av 12. mai 1933 nr. 3 §80 uttrykkelig bare gir hjemmel for erstatning for skade. Det samme gjelder erstatningsreglene i någjeldende lov av 9. juni 1978 nr. 49 §25. Jeg er ikke enig i dette. Etter min mening kan ikke reindriftslovgivningen anses å regulere uttømmende reineieres ansvar, hvor de, slik tilfellet er i denne sak, gjennom en årrekke til egen vinning har brukt fremmed grunn til beite til tross for at de visste at de ikke hadde rett til det. Av samme grunn vil jeg heller ikke trekke noen slutninger for denne sak av at beiteloven av 16. juni 1961 nr. 12 §7 uttrykkelig gir hjemmel for erstatning for skade. - Rekkevidden av loven om hendelege eigedomshøve §15, som også har vært trukket inn i prosedyren, går jeg ikke inn pa. Paragrafen gjelder forhold av en annen karakter enn det som foreligger i denne sak. Paragrafen regulerer for øvrig rett til avkastning, ikke rett til vederlag for bruk.

Partene er enige om at en erstatning basert på vederlag beregnes på

Side:1228

den måte lagmannsretten har gjort. De er også enige i at erstatning eventuelt beregnes frem til Høyesteretts dom i samsvar med ankemotpartenes påstand. Jeg finner da ikke grunn til å gå inn på prinsippene for beregningen.

De ankende parter må som utgangspunkt være solidarisk ansvarlige også for den erstatning som her tilkjennes. For Anders Fjeldner Renander og sønnene Sigvard og Hans Annar må det solidariske erstatningsansvar begrenses forholdsmessig på grunnlag av den tid de var ansvarlige for reindriften. Lagmannsretten har tilkjent erstatning med 300.000 kroner, som er beregnet på grunnlag av 8 års drift, frem til lagmannsrettens dom. Anders Fjeldner Renander overlot driften til sine sønner 1. november 1974. Han blir da medansvarlig for henimot 3 av de 8 år, mens sønnene blir ansvarlige for resten av tidsrommet. Anders Fjeldner Renanders solidaransvar avrundes til 100.000 kroner, og sønnene til 250.000 kroner.

Anken har ikke ført frem. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. For Høyesterett må de ankende parter pålegges saksomkostninger i samsvar med tvistemålslovens §180 første ledd. Omkostningsoppgave er fremlagt. Utgiftene er oppgitt til 7.778 kroner. Til dette kommer salær til prosessfullmektigen. Saksomkostningene for Høyesterett settes etter dette til 83.000 kroner. Omkostningene er ikke spesifisert for de to ankesaker. Jeg finner at de samlede omkostninger bør fordeles med 60.000 kroner på ankesak nr. 56/1980 og 23.000 kroner på ankesak nr. 57/1980. Som nevnt er Anders Fjeldner Renander bare part i saken for så vidt angår erstatningsspørsmålet - ankesak nr. 57/1980.

Jeg stemmer for denne

D O M :

I. I ankesak nr. 56/1980:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

II. I ankesak nr. 57/1980:

1. Anders Fjeldner Renander og Martin Kant betaler en for begge og begge for en 100.000 - ett hundre tusen - kroner til ankemotpartene ved høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt.

2. Sigvard Renander, Haus Annar Renander og Martin Kant betaler en for alle og alle for en 250.000 - to hundre og femti tusen - kroner til ankemotpartene ved høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt.

3. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse - domsslutningens punkt 3 - stadfestes.

III. I begge saker:

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Anders Fjeldner Renander, Sigvard Renander, Hans Annar Renander og Martin Kant 83.000 - åttitre tusen - kroner til ankemotpartene ved høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt. For dette beløp er Sigvard Renander, Hans Annar Renander og Martin Kant ansvarlige en for alle og alle for en. Anders Fjeldner Renander er solidarlsk ansvarlig for 23.000 - tjuetre tusen - kroner av beløpet.

Side:1229

IV. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Hellesylt og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Sverre Torwick med domsmenn):

Det område saken gjelder ligger i Trollheimen, grovt sett innenfor følgende grenser: Fra Oppdal langs E 6 til Berkåk, så nordover langs Orkla til Storås og derfra vestover langs riksveg 65 til Surnadalsøra, videre i rett linje syd til Sunndalsøra og østover langs riksveg 16 til Oppdal.

Saksøkerne er grunneiere i Oppdal, Sunndal. Surnadal og Rennebu kommuner. Det er opplyst at saksøkernes berørte arealer i Trollheimen utgjør ca. 1,4 mill. da. De saksøkte samer er bosatt i Meldal. De har opplyst at de i det aktuelle område disponerer ca. 300 000 da. i form av egne eiendommer og arealer de leier i Surnadal. De saksøkte har også rein på beite i Meldal og Rindal - men disse 2 kommuner faller utenom nærværende sak.

Trollheimen ligger utenfor reinbeitedistrikt. Det er derfor bestemmelsene i reindriftslovens annen del som kommer til anvendelse i denne saken. Etter lovens §85 er det bare tillatt med reinbeite på egen eiendom og på annen manns grunn mot samtykke fra eier eller bruker.

Med hjemmel i lov av 25.7.1897 §3 ble det ved kgl. res. av 16.12.1899 fastsatt forbud mot beite med rein i Sunndal herred. Tilsvarende forbud ble innført for Rennebu og Oppdal herreder ved kgl. res. av h.h.v. 4.5.1901 og 15.7.1902. Forbudene var begrunnet med at tamreinholdet voldte skade både på havnegangene i fjellet og på setervoller og markslåtter.

Saksøkte Martin Kants far, Ole Nilsen Kant, var født i Røros. Han og hans hustru kom i 1874 til Meldal. De bosatte seg der og drev med rein i Trollheimen. Martin Kant overtok reindriften i 1924 og har senere i alle år fortsatt med denne.

Fosterforeldrene til saksøkte Anders Fjeldner, Sigrid og Lars Johnsen, hadde reindrift i Trollheimen en tid før år 1900. Omkring århundreskiftet hadde de avbrudd i driften i en del år, men gjenopptok denne i 1914. Senere overtok Anders Fjeldner Renander. Han drev kontinuerlig med rein til 1.11.1974 da han overdro hele sin reinhjord til sønnene, de saksøkte Sigvard Renander og Hans Annar Renander.

Foruten familiene Kant og Renander har også andre drevet med rein i Trollheimen.

I slutten av 1930 årene/begynnelsen av 1940 årene ble flere reineiere anmeldt for ulovlig reindrift. Påtalemyndigheten fremmet straffesak og ved Orkdal herredsretts dom av 15.4.1942 ble Nils Larsen, Anders Fjeldner, Sigrid Johnsen, Anna Jeremina Kant, Olaf Nergård og Kristian Olsen Løset idømt mindre bøter for overtredelse av reindriftsloven ved at deres hjord flere ganger i løpet av høsten 1940 hadde kommet over herredsgrensen og inn på Oppdal bygdealmennings grunn.

I de følgende år ble det avsagt flere dommer mot reineiere.

Orkdal herredsrett pådømte 23.10.1944 en lignende straffesak hvorved Anders Fjeldner Renander, Sigrid Anna Johnsen. Olaf Nergård og Ole Renander ble ilagt mindre bøter for at de i tiden juli-ktober 1943 ved flere

Side:1230

anledninger hadde latt sine reinsdyr oppholde seg på hamnegangene på Oppdal almennings grunn ved Gjevil-vassdalen.

Ved samme herredsretts dom av 27.10.1947 i en tilsvarende sak ble følgende idømt bøter: Ole Renander kr. 3.000, Martin Kant kr. 1.500, Sigrid Anna Johnsen kr. 1.000, Anders Fjeldner Renander kr. 3.000, Nils Larsen kr. 600 og Olaf Nergård kr. 1.000. Grunnlaget for tiltalen var at de domfelte fra 18.6.1946 og utover til midten av august 1946 ved flere anledninger hadde latt sine rein oppholde seg på Oppdal almennings grunn i Oppdal.

I en erstatningssak mellom setereiere i Oppdal og Olaf Nergård, Kristian Løset, Anders Fjeldner, Sigrid Johnsen og Anna Kants dødsbo v/arvingene Martin og Nikolaus Kant, avsa Frostating lagmannsrett dom 16.10.1944 hvorved de saksøkte in solidum ble dømt til å betale kr. 3.400 i erstatning til Oppdal almenningsstyre på vegne av setereierne. Erstatningen gjaldt skade voldt ved ulovlig beiting av de saksøktes rein i årene 1939-1941.

I en lignende erstatningssak som gjaldt årene 1944-1947, reist av Oppdal almenningsstyre mot 9 reineiere, bl.a. Anders Fjeldner Renander og Anna Kants dødsbo v/Martin Kant, ble de saksøkte ved Orkdal herredsretts dom av 8.6.1949 in solidum dømt til å betale kr. 6.500 til almenningsstyret.

Nok en erstatningssak av samme karakter mellom Oppdal almenningsstyre og 19 reineiere, bl.a. Martin Kant og Anders Fjeldner Renander, ble pådømt av samme herredsrett 16.6.1949 hvorved de saksøkte in solidum ble dømt til å betale kr. 3.000 til almenningsstyret. Saken gjaldt erstatning for skade som følge av de saksøktes reindrift i Oppdal almenning i årene 1945-1947.

Endelig ble Martin Kant, Anders Fjeldner Renander, Sigvard Renander og Hans Annar Renander ved Orkdal herredsretts dom av 22.10.1975 idømt mindre bøter for å ha overtrådt reindriftslovens §96 litra a, samme lovs §103 litra c, jfr. kgl. res. av 4.5.1901 og 15.7.1902. Retten fant det bevist at de tiltaltes reinsdyr i 1974 hadde beitet både i Rennebu og Oppdal, bl.a. i Storlidalen, Gjevil-vassdalen, Skardalen og Grytdalen.

På grunn av klager fra grunneiere i Oppdal og Rennebu om ulovlig reindrift grep fylkesmannen i Sør-Trøndelag inn for om mulig å få orden på forholdene. Ifølge avtale inngått i Rennebu i 1947 hadde reineierne påtatt seg å nedslakte 3000 dyr. I 1948 ble det holdt forhandlingsmøter mellom fylkesmannen. reineierne og grunneierne. Det fremgår av protokoll fra forhandlingsmøtet i Oppdal 22.10.1948 at fylkesmannen presiserte at reineierne ikke hadde holdt noen av de avtaler som var truffet. Han ga uttrykk for at reineierne for lenge siden burde tatt konsekvensene av at det ikke var vinterbeite i lovlig område i Trollheimen og gått til nedslakting. Ifølge protokollen uttalte Martin Kant at han var enig i nedslakting av den rein de hadde.

I tiden frem til 1950 ble reinstammen i Trollheimen betydelig redusert ved nedslakting. Det ble også foretatt salg av dyr - og en del ble skutt etter tillatelse fra fylkesmannen.

I årenes løp øket imidlertid Martin Kant og Anders Fjeldner Renander sine reinstammer. Dette resulterte i at lensmannen i Oppdal fra 1973 fikk klager fra flere grunneiere om ulovlig reinbeite. Antallet av klager øket i 1975 og 1976. Setereiere i Gjevilvassdalen beklaget seg over at de fikk rein inn på setervollene og gårdbrukere fra Storlidalen besværet seg over rein på dyrket mark. Lensmannen i Rennebu mottok klager fra en grunneier om at han var plaget med rein ved Åssetra i årene 1973-1977.

Det finnes bevist at de saksøktes rein i årene 1972-1977 i vekslende grad har

Side:1231

beitet på fjellarealer i Trollheimen tilhørende saksøkerne. I tidsrommet 1973- 1977 har mindre reinflokker - særlig om våren - kommet inn på setervoller og også i noen utstrekning på innmark. I det vesentlige er det Gjevilvassdalen, Storlidalen og Oppdal som har vært berørt av dette.

Når det gjelder antall rein, har Sigvard Renander forklart at han og broren Hans Annar har ca. 11-1200 dyr om vinteren etter slaktingen og at de om våren får ca. 5-600 kalver. Martin Kant har forklart at han om vinteren har ca. 1200 avlsdyr og at han ut på våren har ca. 2000 dyr.

I denne forbindelse bør også nevnes at det i 1976 ble foretatt flytelling av rein i Trollheimen etter oppdrag fra fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Rolf Nerhoel sto for telling 22. og 23. mars. Den første dagen ble det fløyet over fjellpartiet rundt Blåøret i Oppdal. Det ble fotografert 1288 dyr der - men Nerhoel har i sin rapport av 10.4.1976 anført at det om ettermiddagen kom tåke på toppene, slik at det bare var den rein som gikk rundt fjellmassivet som ble fotografert. Dagen etter ble det fotografert 6 flokker på tilsammen 163 dyr i Trollheimen sør/vestlige strøk. Den 6. og 7. mai ble flytelling forestått av A. Krafft, Viltforskningen, DVF, Trondheim. Kraffts rapport av 14.7.1976 avsluttes med følgende sammendrag: «En totaltelling av rein i Trollheimen ble utført med fly den 6.5. og 7.5.1976 under tilfredsstillende observasjons og fotograferingsforhold. Alle fjellpartier i Trollheimenområdet øst for en rett linje mellom Sunndalsøra og Surnadalsøra ble undersøkt. Det ble funnet i alt 2350 voksne rein. Dette er et minstetall. De fleste dyrene sto i de sentrale østlige fjellpartier av Trollheimen. Den 7. mai sto således 89 prosent av Trollheimens totale reinmengde konsentrert i en stor flokk på 2083 dyr like sør for Gammelseterdalen, mellom Svarthetta og Gråfjellet i Rennebu, nær grensa til Meldal. Flokken var på flyttefot under oppsyn av reingjetere på snøscooter. Resten av dyrene, om lag 300 stk. sto spredt over et stort fjellareal, med 113 rein i Rindalen, 24 rein i Surnadalen og 129 rein i Oppdal. Mesteparten av reinmengden ble funnet over den øvre grense for bjørkeregionen der de beitet på snøbare rabber.»

Før århundreskiftet var det en villreinstamme i Trollheimen. Ved kgl. res. av 18.9.1896 ble villreinen fredet i 10 år. Fredningen ble forlenget med 5 år ved kgl. res. av 22.5.1908. Den siste påviselige villreinjakt foregikk høsten 1914. Spørsmålet om villreinjakt i Trollheimen ble så ikke aktuelt igjen før 11.7.1957, da Oppdal almenningsstyre søkte om fellingskvote. Videre søkte Oppdal almenningsstyre om tillatelse til villreinjakt i Trollheimsfeltet for 1962, 1963 og 1964. Ingen av disse søknader førte frem. 11967 sendte Oppdal almenningsstyre ny søknad. I brev av 1.6.1967 fra direktoratet for jakt, viltstell og fertkvannsfiske ble så Oppdal almenning underrettet om at direktoratet i samråd med Landbruksdepartementet hadde besluttet å vente med å åpne adgang til villreinjakt i Trollheimen eller deler av dette område til saken om tamreinen var avgjort.

Landbrvksdepartementet tok i 1967 kontakt med fylkesmannen i Sør-Trøndelag for å få tamreindriften i Trollheimen avviklet. På et møte 16.10.1968 mellom myndighetene, grunneiere og reineiere, bl.a. Martin Kant og Anders Fjeldner Renander, godtok reineierne en frist til 1.8.1969 til å klarlegge om de kunne skaffe erklæringer fra grunneierne, tilstrekkelig til å danne basis for lovlig tamreindrift.

Den 21.7.1970 avslo direktoratet søknadene fra 10 grunneiere om villreinjakt. Avslaget var bl.a. begrunnet med at det ble ansett for tvilsomt om det var jaktbar villreinstamme i Trollheimen. Avslaget ble påanket av Oppdal

Side:1232

almenning m.fl. I brev av 2.9.1971 til direktoratet opprettholdt Landbruksdepartementet avslaget. Men departementet ga tilsagn om at det fra jaktsesongen 1972 ville bli åpnet adgang til villreinjakt i enkelte kommuner i Trollheimen.

Etter en interp. debatt i Stortinget 31.5.1972 uttalte statsråd Treholt at han var innstilt på å undersøke nærmere om det på det daværende tidspunkt lot seg gjøre å gå til opphevelse av forbudet mot tamreindrift i Trollheimen. I denne anledning hadde myndighetene møte med grunneiere i 1974.

I brev av 25.6.1975 til direktoratet sier Miljøverndepartementet seg enig med Landbruksdepartementet i at det ikke bør åpnes adgang til villreinjakt i Trollheimen eller deler av Trollheimen før spørsmålet om å oppheve gjeldende forbud mot tamreindrift i visse deler av området er avgjort. Dette spørsmål er imidlertid ikke avgjort av myndighetene. - - -

Retten bemerker:

Det er på det rene at de kgl. res. om forbud mot reindrift i Oppdal. Rennebu og Sunndal er gjeldende. Som nevnt hevder imidlertid de saksøkte at disse res. må settes til side fordi samene har en historisk rett til å vare i Trollheimen. Dessuten påberoper de seg sedvanerett, eventuelt alders tids bruk som rettsgrunnlag.

I Det norske geografiske selskaps årbok for 1890 var inntatt et foredrag av professor dr. Yngvar Nielsen om «Lappernes fremrykning mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt». I dette foredrag hevdet han at samene ikke har vært urbeboere i Syd-Norge - men at de først i nyere tid har kommet sydover gjennom Trøndelag.

Lappekommisjonen som i 1889 ble nedsatt for å undersøke lappeforholdene i Hedmark og Trøndelag var enig med professor Nielsen. I sin innberetning av 1892 uttalte kommisjonen bl.a. når det gjaldt Soknedal. Rennebu og Meldalen «at der ikke vides å ha været Lapper med Rensdyr før i de sidste 12 å 13 år. Besøget har fundet sted navnlig om Vinteren. I de sidste 56 Aar har lapper til alle Aarstider holdt til i Meldalsfjeldene og de tilstøtende Fjeldstrækninger af Romsdals Amt». I følge kommisjonens oppgave var det i 1890 i Meldal og tilstøtende herreder ca. 30 lapper med i alt 640 rein.

I et skrift om «Lapper og ren i Troldheimen i slutten av 1600-aarene» gir rendriftsinspektør Kristian Nissen også uttrykk for den oppfatning at samene ikke har vært urbefolkningen i Syd-Norge. I det samme skriftet viser han til historiske kilder om at det omkring 1685 kom en lappefamilie til fjellene i Oppdal og Rennebu. Men de var der visstnok bare i noen få år og flyttet etter å ha vært utsatt for vold fra folk fra bygden. Nissen anså det for overveiende sannsynlig at denne familie bl.a. drev reindrift.

I en artikkel i Historisk tidsskrift for 1970 hevdet professor Knut Bergsland at den gamle lære hadde et ensidig etnografisk syn på sydsamenes historie og at den ikke hadde vurdert kildematerialet kritisk. Professor Bergsland tok opp den eldre lære til ny vurdering - og etter nærmere gransking av tilgjengelige kilder kom han til at det måtte ha vært samer på Østlandet og indre Trøndelag så tidlig som i middelalderen.

Professor Jørn Sandnes har senere uttalt at Bergslands slutninger er svakt fundert.

Det foran anførte viser at det rår uenighet mellom de sakkyndige om samenes historie i Syd-Norge.

Bortsett fra det omtalte tilfelle fra omkring 1685 foreligger det ingen opplysninger om at samer har drevet med rein i Trollheimen før i 1870-1880 årene.

Side:1233

De saksøkte er etterkommere etter innflyttere i Trollheimen.

Det må tilligge de saksøkte å føre bevis for påstanden om at det har vært samer i Trollheimen fra urgammel tid - men slike bevis har de ikke ført.

De saksøktes påberopelse av sedvanerett kan heller ikke føre frem. Grunnlaget for rettsdannelse her hevdes å være at forbudsres. ikke har vært håndhevet.

Grunnen til at det ikke oppsto noen konflikt av betydning mellom grunneiere og samer i tiden inntil 2. verdenskrig må antas å ha vært at samene holdt sine reinstammer på et rimelig nivå. Da det ikke var noen konfliktsituasjon, kom det heller ikke klager til myndighetene over reindriften. Men i slutten av 1930 årene skjedde det en økning i antall rein med flere rettssaker i kjølvannet, jfr. de tidligere nevnte dommer i samenes disfavør. Og den store nedslakting av rein i slutten av 1940 årene skyldtes fylkesmannens inngripen. Samene har også i en viss grad respektert res. i og med at de var enige i at nedslakting var nødvendig. Fylkesmannen har også søkt om å få forbudsbestemmelsene etterlevet ved å gi tillatelser til nedskyting av rein som oppholdt seg på forbudt område dersom reinen ikke ble utdrevet.

De her påpekte omstendigheter viser at res. er blitt håndhevet. Og samene har den hele tid visst om forbudene - men de har opptrådt i strid med disse. Når situasjonen er slik, kan ikke de saksøkte høres med at de har et rettsgrunnlag for reindrift i form av sedvanerett.

Da de saksøkte ikke har vært i god tro, kan heller ikke alders tids bruk komme på tale.

Post 2 i saksøkernes påstand gjelder grunneiere fra Surnadal i område der det ikke er forbud mot reindrift. I følge reindriftsl. §85 er de saksøkte her avhengig av samtykke fra saksøkerne for å kunne ha rein på beite. Da det er på det rene at slikt samtykke ikke foreligger, må også post 2 i saksøkernes påstand bli å ta til følge.

Når det gjelder erstatningskravet har saksøkerne prinsipalt påstått erstatning for rettsstridig bruk av deres eiendommer til tamreinbeite.

Som allerede nevnt har retten funnet det bevist at de saksøkte i årene 1972-1977 i vekslende grad har hatt rein på beite på arealer i Trollheimen tilhørende saksøkerne. Det er en rettsstridig bruk av en annen manns eiendom som her foreligger.

Spørsmålet er så om beitingen har påført saksøkerne tap. I denne forbindelse foreligger det 2 beiterapporter som er av stor interesse.

Den første er en rapport om reinbeite i Trollheimen, avgitt 29.8.1972 fra beitekonsulentene i Selskapet for Norges Vel Håkon Graffer og Erling Lyftingsmo etter oppdrag fra grunneiere og reineiere i Meldal v/H. Todal Moe. Rapporten er gitt på grunnlag av befaring i tiden 22.-25.8.1972. Denne rapport har et avsnitt om rein-bufe som lyder slik:

«Vårt inntrykk er at snaufjellet er svakt nytta av bufe. Mange setrer er nok i bruk, serleg i Oppdal, men det er fleire som ikkje er i bruk. Trollheimen sett under eitt, så synest det også å vera lite sau i høve til areal og beiteverd.

Med det dyretalet som er i fjellet nå, både bufe og rein, så er det sterkt overskot av beite. Der vi gjekk i 3 dagar, var det berre flekkvis at graset var beita så det vistes.

Det er ingen konkurranse mellom sau og rein om beitet, og dyretalet må auke stort før det blir det».

Den andre rapporten er avgitt av Erling Lyftingsmo i et lengre brev av

Side:1234

13.8.1976 til Landbruksdepartementet. Den omhandler beiteforholdene i Trollheimen på grunnlag av befaring i 1975 og 1976. Fra sammendraget på 18 og 19 gjengis:

«Oppdal.

Oppdal har rike fjellbeite i Trollheimen, og gode sætrer. Dei fleste sætrene er framleis i bruk, men på en annen måte mot før. Dei fleste kyrne, og en del av ungfeet går nå på inngjerda, rydda og delvis fulldyrka og gjødsla beite. Det meste av ungfeet går fritt i sætermarka, men trekker lite opp i snaufjellet.

Da det er slutt på ystinga, blir det brukt lite ved. Det er mindre dyr i marka, og geiter som det var mye av før, ser en lite av nå. Dette gjør da at liene tetner til med ungskog.

Sauen blir slept på sætervangene, og trekker opp i fjellet etter som snøen bråner og det blir gro.

Strøk som ligger langt unna, som f.eks. Gjevilvasskammen - Blåhøa, er lite nytta. Heimsanking av sauen er godt ordna. Det er lite tap. Ei større fellessæter i Grytdalen er under oppdyrking.

Alle beiteområde sett under ett, så er beitet svakt nytta. Unntatt marka nær ved sætrene så så jeg bare flekkvise stader at det var sterkt beita (27. aug. - 3. sept. 1975). Store strøk sto heilt urørt. Middels sterk nytting ville være det dobbelte av dyretallet nå, og det uten at trivsel og avdrått pr. dyr blir mindre.

Det er ingen tevling mellom bufe og rein om beitet.

Rennebu.

Rennebu har beste sætrene og beste sauebeitet aust for Grana. Vestover er det meir tørrfjell og lyngmark. 2 sætrer var i bruk i 1975, og det er lite beita med sau.

Arnt Ås har kyrne på sætra. Han klager over at sætervangen og sætermarka blir ødelagt av reinen.

Sett under ett så er sæter - og fjellbeitet i Rennebu svært svakt nytta. Unntatt på Åssetra er det ingen tevling mellom rein og bufe om beite. I stor fellessæter er i drift, og 2 til er under oppdyrking på Nerskogen. Det er store vidder av god og nærmest steinfri dyrkingsjord.

Sunndalen.

Fjellet er nærmest fritt for bufe. En mindre flokk tamrein trekker årvist over til fjellet mellom Storlidalen og Sunndalen. Noen dyr har også vært her om vinteren. Sunndalingene sier at det er villrein, og vil ha jakt.

Slutning.

Når det gjelder striden om tamreinen i Trollheimen, blir da slutningen min at det er ikke tilgang på beite det spørst om. Det er beite nok både til stor auke av saueholdet og til ei høvelig stor reindrift.

De mest brukte sauebeitene i Oppdal - Rennebu kan tåle mye større belegg enn de har nå uten at det vil føre til minka trivsel og lågere slaktevekter.»

At det ikke er noen konkurranse mellom sau og rein om beite er også uttalt av flere vitner i saken.

Retten legger til grunn at det i de aktuelle områder i Trollheimen har vært nok beite både for sau/kyr og rein. Saksøkerne er således ikke påført noe tap p.g.a. reinbeitingen og deres erstatningskrav kan derfor ikke føre frem.

Når det gjelder den subsidiære del av erstatningskravet bemerkes:

Når villreinen i Trollheimen ble totalfredet for 15 år ved århundreskiftet, tyder det på at stammen må ha vært forholdsvis liten. Fra den siste påvislige villreinjakt i 1914 var det så helt stille angående villreinen inntil den første

Side:1235

søknaden om jakt kom i 1957 fra Oppdal almenningsstyre. Det foreligger ingen sikre opplysninger om villrein i dette mellomliggende tidsrom på 43 år. Og det gjør det heller ikke i den tid som senere er hengått. På grunnlag av flytellingene i 1976 kan det ikke trekkes slutninger om at noen av de observerte rein var villrein. Så liten som villreinstammen må ha vært kan det være grunn til å anta at den i årenes løp etter hvert har inngått i de økende tamreinstammene. Den blanding som her har skjedd har formentlig medført vanskeligheter for samene med å holde flokken samlet med den følge at antall umerket rein er blitt større enn vanlig.

De saksøkte hevder at all rein er tamrein som tilhører dem. Denne oppfatning er også støttet av andre. I et brev av 25.3. 1960 til Landbruksdepartementet gjorde således fylkesmannen i Sør-Trøndelag oppmerksom på at det offentlige ga avkall på nettoutbytte av umerkede rein ved nedslaktingene og salgene av livdyr i Trollheimen 1946-1949. I denne forbindelse uttalte fylkesmannen at «den alminnelige mening blant «Ikke-samer» var også - og er fremdeles at samene har et rimelig krav på å få beholde nettoutbyttet selv.» I samme brev er det referert et vedtak av Oppdal formannskafødt xx.xx.1957 som Rennebu kommunestyre enstemmig ga sin tilslutning til i møte 27.7.1957. 1 dette vedtak er det bl.a. uttalt: «Her i Oppdal er den umerkede rein blitt betraktet som samenes eiendom. En villreinstamme lar seg vanskelig regulere og antas å bli til større ulempe for seterdriften i Oppdal, enn den tamreindrift som nå pågår. En vil derfor så sterkt en kan frarå at reinen i Trollheimen blir betegnet som villrein og at jakt blir satt igang på disse dyrene som må betraktes som samenes eiendom.» Etter å ha sitert dette vedtaket fortsatte fylkesmannen: «De uttalelser som lensmennene i distriktet i begynnelsen av 1955 ga til departementet gir også uttrykk for samme oppfatning. Det er derfor ikke tvilsomt at det vil være en almindelig oppfatning at det er et overgrep overfor samene om Trollheimreinen skulle bli betraktet som villrein.»

På grunnlag av de opplysninger som er fremkommet under hovedforhandlingen anser retten det for meget tvilsomt om det i Trollheimen finnes villrein i jaktlovens forstand. I denne forbindelse bemerkes at jaktloven ikke kan tolkes slik at enhver rein over 1 år som ikke er merket overensstemmende med reindriftl. §90 er å anse som villrein, jfr. Rt-1958-641.

Under enhver omstendighet har saksøkerne ikke kunnet føre bevis for at det i 1972 og senere har vært villrein i Trollheimen. Tro og antagelser i denne retning er ikke tilstrekkelig. Det kan følgelig ikke bli spørsmål om erstatning for tapte inntekter av villreinjakt.

I alt 43 saksøkere har fremsatt krav om erstatning for forskjellige skader m.v. Dette gjelder skade på innmark, setervoller og gjerder. Videre kreves erstatning for ulemper og for tap i avkastning av buskap p.g.a. forringet felles beite i utmark. Kravenes størrelse varierer mellom kr. 500,-og kr. 5.000,-. De fleste gjelder kr. 1.500,- og kr. 1.800,-, enten pr. år eller som engangserstatning. Noen få krav gjelder erstatning for tap og ulempe for elg- og hjortejakt.

Retten vil her innledningsvis bemerke at en rekke vitner - som er gårdbrukere i det aktuelle område - har forklart at også de har hatt rein på sine eiendommer uten at dette har medført skade eller ulempe for dem.

På denne bakgrunn og hensett til at de saksøkte så godt som aldri har fått varsel om skader og derfor ikke har hatt anledning til besiktigelse, er det grunn til å utvise varsomhet ved vurdering av erstatningskravene. Noen form for generell erstatning slik som antydet av saksøkerne kan ikke komme på tale.

Side:1236

Det er den beviste konkrete skade i hvert enkelt tilfelle som kan bli gjenstand for erstatning.

Av de saksøkere som har kommet med erstatningskrav har kun 13 møtt i retten og avgitt forklaring. En blott og bar påstand om erstatning kan selvsagt ikke føre frem. Hertil kommer at flere av kravene lider av den mangel at det verken er angitt når skaden skal være påført eller noe nærmere om hva skaden går ut på. Noen få fotografier er fremlagt uten at disse har noen bevisverdi utover det at rein vises på bildet. Det er heller ikke ført vitner til bekreftelse av påståtte skader.

Retten har vurdert hvert enkelt av de fremsatte krav, men har - bortsett fra 1 tilfelle som behandles nedenfor - ikke funnet det bevist at skade er skjedd. Saksøkerne har heller ikke ført bevis for at de er påført ulemper eller at inntektene er blitt redusert. Når det gjelder elg/hjort foreligger det ikke bevis for årsakssammenhengen mellom reinens tilstedeværelse og den omstendighet at elg/hjort er blitt borte eller at jakten på disse dyr er blitt dårligere

Saksøkeren Harald Berdal hadde i mai 1975 ca. 40 rein på sitt kulturbeite i 14 dager. En sønn av Martin Kant maktet ikke å holde reinen borte. P.g.a. dette ble Berdal hindret i utslipp av 20 melkekyr, samt ungdyr, på kulturbeitet. Berdal og Martin Kant ble her enige om en erstatning på kr. 1.600,- som Renander og Kant skulle betale med en halvpart hver. Martin Kant betalte kr. 800,-. Da Berdal ikke har mottatt noe fra Renander, har han krav på kr. 800,- erstatning. Dette krav er Anders Fjeldner Renander uvedkommende da han ikke har drevet med rein etter 1.11.1974. Derimot vedkommer kravet både Sigvard Renander, Hans Annar Renander og Martin Kant som må være solidarisk ansvarlige. Disse 3 hadde rein gående sammen og således felles voktingsplikt med derav følgende solidarisk ansvar. For dette skadetilfelle gjelder bestemmelsen i reindriftsl. §91 litra b. 1. pkt. jfr. §92 litra a. Det inntrer objektivt erstatningsansvar når rein gjør skade.

Da saken dels er vunnet og dels er tapt. bærer hver av partene sine omkostninger, jfr. tvistemålsl. §174 første ledd. Retten har funnet at det ikke er grunnlag for å gjøre unntak etter annet ledd.

Kjennelsen og dommen er enstemmig. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen. H. Barsett og Inge Kolberg):

Ole Nilsen Kant - far av Martin Kant - slo seg i 1874 ned i Oppdal og senere i Meldal og begynte med tamreindrift i distriktet. Denne virksomhet ble før 1920 overtatt av sønnen Martin, som fremdeles driver den.

I 1890-årene begynte Sigrid og Lars Johnsen med tamreindrift i Trollheimen. Virksomheten ble avbrutt litt før århundreskiftet, men gjenopptatt i 1914. Den gikk etter en tid over til deres fostersønn Anders Fjeldner Renander, som drev den frem til 1974, da sønnene Sigvard og Hans Annar overtok.

Foruten de foran nevnte var det i tiden før århundreskiftet og fremover mot midten av dette århundre en rekke andre samer som for kortere eller lengre perioder holdt tamrein i området, men det er nå ikke flere aktive reindriftssamer tilbake enn Renander-brødrene og Martin Kant.

I løpet av 1890-årene var reindriftslovgivningen under revisjon.

Det begynte med at det ved kongelig resolusjon av 12. juli 1889 ble nedsatt en kommisjon «til Undersøgelse af Lappeforholdene i Hedemarkens og Søndre og Nordre Trondhjems Amter», og med mandat til å fremkomme med forslag

Side:1237

«til Fastsættelse af Grændserne for Lappernes Betesret samt til Ordning forøvrigt af Forholdet mellem disse og de Fastboende i de nevnte Amter».

Kommisjonen avga sin innberetning i 1892, og fremkom her med utkast til en tilleggslov til den da gjeldende lappelov av 1883. Ifølge utkastets §2 skulle Kongen kunne forby en fastboende å utøve reinbeite innen vedkommende herred eller del av dette. Forslaget var begrunnet med at konkurranseforhold om reinbeitet mellom fastboende og flyttsamer var egnet til å skape særlige vanskeligheter.

Med foranledning av det nevnte forslag ble det i 1896 fremmet Odelstingsproposisjon om en tilleggslov til lappeloven av 1883, og denne ble endelig vedtatt i 1897.

Loven er datert 25. juli 1897, og bærer i sin endelige skikkelse titelen:

«Lov indeholdende Tillægsbestemmelser angaaende Lapperne og Rensdyrdriften inden de søndenfor Finmarkens Amt liggende Landsdele».

Kommisjonens utkast til §2 fikk under lovbehandlingen en større rekkevidde, og gjenfinnes i loven som §3, med følgende ordlyd:

Efter Andragende fra vedkommende Herredsstyre og efterat Herredsstyrene i tilstødende Herreder samt vedkommende Amtsthing er givet Anledning til at uttale sig, skal Kongen kunde forbyde at nomadiserende Lap saavel som Fastboende (Lap eller andre) udøve eller lade udøve Beitning med Ren inden Herredet eller Dele deraf.

Da den senere reindriftlov av 12. mai 1933 ble vedtatt, bortfalt tilleggsloven av 1897. Istedenfor fikk man i den nye lov en §100, som gir Kongen adgang til for kortere eller lengere tidsrom å forby reindrift innenfor et herred eller del av et herred. Denne bestemmelse gjelder imidlertid bare utenfor reinbeitedistrikt.

Etter reindriftlovens §100 har det ikke vært utferdiget noe forbud mot tamreindrift, derimot ble det utferdiget en rekke forbud i henhold til tilleggsloven av 1897, og da den någjeldende reindriftlov av 9. juni 1978 trådte i kraft sto 15 slike forbud ved makt, alle utferdiget før 1914.

I den någjeldende reindriftslov er det ikke tatt inn noen tilsvarende bestemmelse om adgang til å forby tamreindrift. Det skyldes at tamreindrift utenfor reinbeitedistrikt nå er undergitt konsesjonstvang, jfr. lovens §5.

I de nærmeste år etter at tilleggsloven var trådt i kraft, vedtok flere kommunestyrer henstillinger om å innføre forbud mot tamreinbeite, og dette ble tatt til følge for en rekke herreders vedkommende. Det gjaldt bl.a.:

Sunndal, Øksendal, Erisfjord, Vistdal, Grytten og Surnadal (kgl. res. 16.12.1899),

Rindal (kgl. res. 23.7.1900),

Rennebu, Budal, Soknedal og Holtålen (kgl. res. 4.5.1901),

Oppdal (kgl. res. 17.7.1902).

Ved disse kongelige resolusjoner ble således hele det foran omhandlede Trollheimsområde undergitt forbud mot tamreinbeiting, dog bortsett fra den del som tilhører Meldal herred. I 1931 ble forbudet også opphevet for de deler av Rindal og Sumadal som ligger syd for riksvegen Orkdal - Surnadalsøra, det vil si de som hører til Trollheimen eller tilstøtende trakter. For Sunndal, Oppdal og Rennebu er forbudet imidlertid ikke opphevet.

Av det som foran er nevnt fremgår at forbudet i de kongelige resolusjoner ikke fikk nevneverdige praktiske virkninger for tamreindriften i Trollheimen.

Denne fortsatte slik det foran er beskrevet, og for de nærmeste tiårs

Side:1238

vedkommende foreligger det ikke opplysninger som viser at dette ledet til alvorlige konflikter med bygdefolket.

Det er ikke gitt noen helt fyldestgjørende forklaring på dette, men for Renanders og Kants vedkommende - og muligens også for en del andre - kan det ha spilt en rolle at de var bosatt i Meldal, der det ikke var innført noe forbud.

Både Renander og Kant ervervet betydelige fjellstrekninger til eiendom, noe som kanskje også har spilt en viss rolle for holdningen til deres virksomhet.

Det ble heller ikke fra offentlige myndigheters side gjort alvorlige forsøk på å stanse tamreindriften.

En vesentlig forandring i dette forhold synes først å ha inntrådt i krigstiden. Reinhjordene vokste da i størrelse og kom delvis ut av kontroll, idet merkeplikten ikke ble overholdt, og ved krigens slutt var stillingen blitt kritisk.

Dette ga seg utslag i en rekke anmeldelser for ulovlig reinbeite, og i en rekke dommer fra 1942 til 1947 ble flere samer - herunder også Renander og Kant - ilagt bøter for ulovlig reindrift. I samme periode ble det også reist flere erstatningssaker som følge av at reinen hadde voldt skade på seterkveer eller dyrket mark for øvrig. Det er fremlagt 3 slike erstatningsdommer, en avsagt i 1944 og to i 1949, av hvilke den første var avsagt av Frostating lagmannsrett. mens de andre stoppet i Orkdal herredsrett. I alle saker var Kant og Renander innblandet.

Ved siden av disse rettslige skritt, ble det også tatt initiativ på det administrative plan for å bringe den ulovlige reinbeiting til opphør eller i hvert fall under en viss foreløpig kontroll.

Daværende fylkesmann i Sør-Trøndelag, Ivar Skjånes sammenkaldte således den 5. februar 1948 et møte med reineierne, almenningsstyret og forskjellige lokale myndigheter m.v. der han fremla en plan i 4 punkter for reduksjon av tamreinbestanden gjennom nedslakting, utdriving eller eventuell nedskyting av dyr og effektiv gjeting av den øvrige bestand. Det var ingen på møtet som reiste innvendinger mot planen, heller ikke blant reineierne.

I den påfølgende tid ble tamreinstammen atskillig redusert ved slakting og nedskyting av dyr, men driften ble ikke avviklet. I de nærmeste år skapte den imidlertid ikke noe tilspisset forhold til jordbruket, og i 1959 søkte samene om å få opphevet forbudet mot tamreindrift i Oppdal og Rennebu. Det skjedde ved et brev av 23. juni 1959 fra høyesterettsadvokat Otto Jebens, Trondheim, til Landbruksdepartementet.

Spørsmålet ble tatt under behandling av departementet, men er ennå ikke kommet til noen endelig avgjørelse.

Noenlunde samtidig ble det fra Oppdal almennings side tatt et initiativ for å åpne adgang til villreinjakt i Trollheimen. Spørsmålet ble berørt i almenningens søknad om villreinkvote for 1957. Søknaden gjaldt imidlertid hovedsakelig Snøhettaområdet, og Trollheimen ble bare nevnt rent sekundært. I senere år ble imidlertid søknaden for Trollheimen fornyet, og gjentatt fra år til år, men uten å bli tatt til følge.

Etter at Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske hadde avslått en søknad om fellingstillatelse for året 1970, innanket almenningen saken for Landbruksdepartementet, som tok stilling til den i et brev til Direktoratet av 2. september 1971.

Departementet sier seg i brevet enig i Direktoratets avgjørelse, men tilføyer:

Side:1239

Departementet mener imidlertid at det vil være hensiktsmessig at det på det nåværende tidspunkt blir tatt standpunkt til spørsmålet om fremtidig villreinjakt i Trollheimen. Departementet har funnet det forsvarlig at det blir åpnet adgang til dette i en viss utstrekning, og gir med dette tilsagn om at det fra jaktsesongen 1972 vil bli åpnet adgang til villreinjakt i enkelte kommuner i Trollheimen.

I 1972 ble det likevel ikke åpnet adgang til villreinjakt. I et brev av 11. juli 1972 stilet til almenningen og til flere grunneierlag og enkeltstående grunneiere peker departementet på at dets tidligere avgjørelse hadde utløst reaksjoner og protester, og at det under en interpellasjonsdebatt i Stortinget den 31. mai 1972 fra flere representanter var gitt uttrykk for at avgjørelsen om å tillate villreinjakt i Trollheimen burde revurderes, noe det også var stemning for i Regjeringen.

På grunnlag av dette ba departementet om en ny uttalelse fra grunneierorganisasjonene m.v. før spørsmålet om fellingstillatelser for 1972, ble endelig avgjort.

Etter dette ble det ikke gitt fellingstillatelser for 1972, og spørsmålet tamrein-villrein i Trollheimen ble tatt opp på bredere grunnlag.

Den 1. november 1974 ble det holdt et møte av fylkesmannen og representanter for Oppdal kommune samt flere grunneiere m.v. der også statssekretær Sara i Landbruksdepartementet var til stede. Denne redegjorde for hvorledes saken sto, og uttalte at «Interpellasjonsdebatten i Stortinget i 1972 må være retningsgivende for Regjeringen. I Stortinget var det en entydig oppfatning at forbudet burde oppheves.»

Da man heller ikke i den påfølgende tid fikk noen løsning av spørsmålet om tamrein eller villrein i Trollheimen, reiste Oppdal almenning, Lønset grunneierlag, Todal grunneierlag, samt en rekke enkeltstående grunneiere i Oppdal, Sunndal og Surnadal sak ved Orkdal herredsrett. Stevning ble den 3. juni 1976 uttatt av høyesterettsadvokat Olaf Trampe Kindt, rettet mot Anders Fjeldner Renander, Sigvard Renander, Hans Annar Renander og Martin Kant. Dessuten ble Staten trukket inn som saksøkt.

Grunneiernes påstand gikk i forhold til reindriftssamene ut på at de ble kjent uberettiget til å beite på deres eiendommer.

Den gikk dessuten ut på tilkjennelse av erstatning, dels for skader og ulemper ved ulovlig beiting dels for tap ved bortdriving og nedslakting av villrein.

Staten ble påstått erstatningspliktig for de samme skader og tap, solidarisk med reineierne. Staten ble også påstått erstatningsansvarlig for at villreinjakt var blitt nektet i årene 1972-75. Videre ble Staten påstått forpliktet til å håndheve bestemmelser i reindriftsloven som var overtrådt, herunder §98 om nektelse av adgang til reindrift.

Renander og Kant tok til gjenmæle mot søksmålet. Det samme gjorde Regjeringsadvokaten på vegne av Staten, men etter direkte kontakt mellom prosessffillmektigene, inngikk Staten og grunneierne et utenrettslig forlik. I et felles prosesskrift av 9. og 19. januar 1978 begjærte de saken hevet, og dette ble tatt til følge ved herredsrettens kjennelse av 1. februar 1978.

Forliket mellom Staten og grunneierne er i 7 punkter. Det går i hovedsaken ut på at i tilfelle av en dom i favør av grunneierne «vil det fra Statens side bli aksjonert i henhold til reindriftslovens regler.» På grunnlag av en slik dom vil det også bli åpnet adgang til villreinjakt etter gjeldende regler, og man vil

Side:1240

drøfte spørsmålet om erstatning fordi slik tillatelse ikke ble gitt i henhold til tidligere tilsagn. Staten sier seg også villig til «å drøfte økonomisk kompensasjon ved at tilkjent erstatning for slik tap eventuelt ikke lar seg inndrive».

Etter hevningen i forhold til Staten gikk saken videre mellom grunneiere og reindriftssamene, og den 22. mars 1978 avsa Orkdal herredsrett dom - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Da saken ble reist, gjaldt lov om reindriften av 12. mai 1933. Reindriftslovgivningen var imidlertid under revisjon, og i 1978 vedtok Stortinget en ny reindriftslov. Den bærer datoen 9. juni 1978 og trådte i kraft den 1. juli 1979.

Reindriftsloven av 1933 avløste «Lov angaaende Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige» av 2. juni 1883 («Lappeloven»), som var den første alminnelige reindriftslov. Viktige prinsipper for samene og deres tamreindrift var imidlertid utformet i den såkalte «Lappekodicill» av 1751, som var et supplement til dette års grensetraktat mellom Norge og Sverige.

«Lappeloven» fikk i 1897 et viktig supplement ved den da vedtatte tilleggslov «angaaende Lapperne og Rensdyrdriften inden de søndenfor Tromsø Amt liggende Landsdele» («Tilleggsloven»).

Alle de nevnte lover kjennetegnes ved visse grunnleggende prinsipper: For det første en sondring mellom reinbeitedistrikter og områder utenfor reinbeitedistrikt. Innenfor reinbeitedistrikt har næringen det privilegium at den kan drives uten hensyn til eiendomsforhold i utmarken, bare mot erstatningsplikt for påførte skader. Utenfor reinbeitedistrikt har næringen ingen slike fortrinn. Den må drives på reineierens egen grunn, eller på områder der han har grunneierens særlige tillatelse.

Et annet særtrekk som går igjen i alle reindriftslovene er det fortrinn de gir til en bestemt etnisk gruppe: Samene. Denne fortrinnsrett gjelder imidlertid bare innenfor reinbeitedistrikt. Utenfor er samene likestilt med andre norske borgere.

Reinbeitedistriktene fastsettes av Landbruksdepartementet, men de kan bare opprettes innenfor Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark fylker.

I Sør-Trøndelag, er det ett reinbeitedistrikt på Fosenhalvøya, ellers omfatter distriktene grensetraktene fra Essan-sjøen til Femunden, i sin helhet øst for Gaulas dalføre. Oppdal, Meldal og Rennebu ligger således i sin helhet utenfor reinbeitedistriktene, og det samme gjelder selvsagt de deler av Trollheimen som tilhører Møre og Romsdal (Rindal, Surnadal og Sunndal).

Tamreindriften i Trollheimen er således betinget av at utøverne selv disponerer tilstrekkelig eiendomsgrunn, eller at de i nødvendig utstrekning har brukstillatelse fra andre grunneiere.

Om de utmarksområder som Renander og Kant selv eier er skikket for reinbeite, er de i hvert fall alt for små, slik at tamreindriften i alt vesentlig må baseres på utnyttelse av fremmed eiendom. De har også tillatelse til reinbeite fra et stort antall grunneiere i Meldal, Rindal og Surnadal, og disponerer derved et totalareal som oppgis til 300.000 dekar. Ved siden av dette utnytter de et betydelig større areal, oppgitt til ca. 1,4 millioner dekar i Oppdal, Sunndal og Rennebu, og også for en del i Surnadal, der de ikke har samtykke av grunneierne.

Det område som tvisten gjelder faller således rettslig sett i to deler, den som ligger innenfor Oppdal, Sunndal og Rennebu, hvor tamreindriften støter an både mot grunneiernes manglende tillatelse og mot det offentlige forbud, og i

Side:1241

Surnadal, hvor det bare er grunneiernes tillatelse som mangler.

I forholdet umiddelbart til grunneierne hevder samene at de etter sin mangeårige utøvelse av tamreindriften har ervervet den nødvendige bruksrett ved hevd.

At mangelen på tillatelse fra grunneierne kan avhjelpes ved et hevdserverv, er i prinsippet også riktig, men så lenge forbudene i de kongelige resolusjoner står ved makt vil dette være en hindring som også grunneierne kan påberope seg. Et mulig hevdserverv vil så langt være uten praktisk betydning.

Men så hevdes det at tamreindriftens varighet og øvrige karakter er slik at den rommer en selvstendig sedvanerettsdannelse, som har opphevet de kongelige resolusjoner.

Et slikt standpunkt er i og for seg forståelig, for like fra resolusjonene ble utferdiget og frem til annen verdenskrig ble de i praksis tilsidesatt og verken fra grunneiernes eller fra offentlige myndigheters side ble det gjort noe for å håndheve dem.

Med krigstiden skjedde det imidlertid en radikal forandring i dette, og forbudets eksistens er senere blitt effektivt demonstrert, blant annet gjennom flere straffesaker. Både Martin Kant og Anders Fjeldner Renander er således blitt bøtelagt for å ha overtrådt forbudet.

Og ikke minst ligger det en klar erkjennelse av forbudets eksistens i det forhold at samene søker om å få det opphevet.

Den behandling dette spørsmål har fått, viser at det hos administrative myndigheter og i den alminnelige opinion har vært en viss forståelse for samenes ønske om å fortsette sin tradisjonelle næring. Uten en slik holdning måtte man regne med at tamreindriften forlengst var bragt til opphør, men istedenfor har man fått gjentatte avslag på søknader om villreinjakt, til og med i strid med tidligere gitte tilsagn. Men heller ikke denne forståelsesfulle innstilling gir uttrykk for noen annen forutsetning enn den at forbudet består, og at tamreindriften ikke blir lovlig før det formelt er opphevet.

På ett punkt kan myndighetenes holdning her synes inkonsekvent, idet Landbruksdepartementet i 1962 ga Anders Fjeldner Renander importlisens på 200 livreinsdyr fra Sverige. Dette må likevel sees på bakgrunn av at tamreindriften jo også foregår i områder der den er uhindret av offentlig forbud.

Lagmannsretten må således legge til grunn at de kongelige resolusjoner med forbud mot tamreindrift står ved makt. De kan både håndheves av offentlige myndigheter, og påberopes av private som vil motsette seg tamreinbeite på sin grunn.

Spørsmålet om samene ved hevd har vunnet en rett til tamreinbeite, er med dette uten aktuell interesse, så langt forbudene rekker, men har altså nå betydning i Surnadal. Skulle imidlertid forbudet bli opphevet, vil det også få betydning i de tre andre herreder.

Kravet til 20 års brukstid som vilkår for hevdserverv er til overmål oppfylt, og når man ser hen til at dette tidsrom uten vanskelighet lar seg innpasse i perioden før annen verdenskrig, da samene fikk drive sin næring uforstyrret, er det ikke gitt at en påstand om god tro uten videre må forkastes. Spørsmålet blir i vesentlig grad om dette kan vurderes isolert i forhold til grunneierne, eller om det under enhver omstendighet må være avgjørende at bruken hele tiden har foregått i strid med et offentlig forbud.

Tamreindriftens egenart skaper også i annen sammenheng vanskeligheter når det gjelder spørsmålet om hevdserverv, dette fordi beitingen foregår over

Side:1242

store fjellvidder - det oppgis i denne sak mer enn en million dekar - slik at den gjennomsnittlige beitebelastning pr. arealenhet blir liten. Da området videre er delt i et betydelig antall større og mindre eiendommer, lar et hevdserverv i forhold til den enkelte eiendom seg vanskelig fastslå dersom man ikke ser bort fra den faktiske beiteutøvelse, og istedenfor «belaster» hver eiendom med en forholdsmessig del av reinbeitet i hele området. Men det er tvilsomt om en slik fremgangsmåte er rettslig holdbar.

Det er imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til de foran nevnte tvilsspørsmål.

For at kravet til god tro skal være tilfredsstilt må hevden være fullbyrdet lenge før januar 1967, da den nye hevdslov trådte i kraft. Hevdsbruken måtte derfor gi seg til syne «ved nogen stadig for Brugens Skyld anbragt Indretning» slik det kreves i §1 i snikhevdloven av 23. mai 1874. Og noe slikt krav tilfredsstiller tamreinbeitet ikke.

Nå godtar den nye lov hevdsbruk som ikke er knyttet til noen varig innretning, men da med en brukstid på 50 år, men i så lang tid må det anses helt på det rene at kravet til god tro ikke er tilfredsstilt

Det kan etter dette ikke bli tale om å godta hevd som grunnlag for en rett til tamreinbeite. Derimot kan forholdene synes å ligge bedre til rette for å akseptere en slik rett på grunnlag av bruk i alders tid.

Lagmannsretten antar imidlertid at heller ikke dette kan føre frem, vesentlig fordi bruken gjennom henimot firti år har foregått på tross av klare protester fra grunneierne og med fullt vitende om dens rettsstridige karakter.

En totalvurdering av samenes forhold kan likevel munne ut i det syn at man her står overfor en etablert virksomhet, som det tross alt vil være urimelig å avbryte.

Dette er imidlertid ikke noe rettslig argument. Tamreindriften er en næring, og er som andre næringer undergitt Statens kontrollerende og regulerende virksomhet. Når almene hensyn tilsier det, må det finne seg i offentlige inngrep, selv om det skjer på bekostning av legitime private interesser. I rettslig henseende er det bare grunnlovens skranker som her kan stille seg i vegen, men det er ikke påberopt at samene i denne situasjon vernes av noe grunnlovsbud, verken av §97 eller §105, som her måtte være de aktuelle bestemmelser. Noe slikt lar seg også vanskelig hevde.

De rimelighetshensyn som her kan gjøres gjeldende, er således bare slike som kan komme i betraktning ved den administrative behandling av søknaden om å oppheve tamreinforbudet. I den sammenheng må det foretas en vurdering av en rekke forskjellige hensyn bl.a. om tamreinbeitet er en rasjonell utnyttelse av beiteressursene, dette særlig sett i relasjon til sauebeitet. I en slik forbindelse kan de vitenskapelige utredninger om disse dyrs beitevaner m.v. som er trukket frem i nærværende sak være av vesentlig interesse. For den avgjørelse lagmannsretten skal treffe vil dette stoff være uten praktisk betydning.

Ser man på Renander-brødrenes og Martin Kants individuelle forhold, kan det etter det foran anførte ikke finnes noe grunnlag for å hevde at de er ubundet av grunneiernes manglende tillatelse til beite, og heller ikke av det offentlige forbud mot tamreindrift.

Sakens omfang og den almene interesse den har vakt, skyldes imidlertid at man i denne sammenheng ser mer på samenes kollektive interesser som en egen etnisk gruppe.

Side:1243

Det er på det rene at forbudet i sin tid rammet flere samer, og at det også i den etterfølgende tid er en rekke andre enn ankepartene og deres rettsforgjengere som har prøvd seg med tamreindrift.

Om situasjonen i de siste tiår før forbudet, altså fra midten av 1870-tallet og fremover, har vi temmelig sikre opplysninger om samenes og reindriftens utbredelse i Sør-Trøndelag, dette takket være undersøkelser om Reindriftskommisjonen av 1889 satte igang.

Gjennom lensmenn og kommunestyrer innhentet kommisjonen opplysning om alle reindriftssamer i vedkommende område, og den sammenfattet resultatet i en distriktvis gjennomgåelse, der den under ett behandler Soknedalen, Rennebu og Meldalen: I dette område vides der ikke at have været Lapper med Rensdyr før i de sidste 12 a 13 Aar. Besøget har fundet sted navnlig om Vinteren.

I de sidste 5-6 Aar har Lapper til alle Aarstider holdt til i Meldalsfjeldene og de tilstødende Fjeldstrækninger af Romsdals Amt. Efter vedkommende Lensmands Meddelelse av 27. Oktober 1890 færdedes paa den Tid i Meldalen følgende Lapper:...

Deretter oppregnes 3 samer med hver sin familie, nemlig Ole Nilsen Kant, Anders Andersen og Klemet Jonassen, og kommisjonen fortsetter:

Efter dette besøges Meldalsfjeldene og fornævnte tilstødende Strækninger af henimod 30 Lapper med 6 å 700 Ren.

På grunnlag av sine undersøkelser utarbeidet Reinbeitekommisjonen et distriktsvis manntall over reindriftssamene. Under «Meldalen og tilstødende Herreder» oppføres her de foran nevnte Ole Nilsen Kant, Anders Andersen og Klemet Jonassen, de to siste med en rekke familiemedlemmer. Dessuten nevnes Jonas Nilsen, Thomas Andersen Renander og Nils Larsen Brandsfjeld, men her anmerkes det følgende:

Disse vanker for det meste om i Bygderne paa Betleri, medens de har sine Ren under Bevogtning hos de under B. og C. nevnte Lapper.

Det samlede antall rein i ditriktet oppgis i manntallet til 640.

Ved siden av mantallet utarbeidet Reinbeitekommisjonen også enkelte slektstavler, bl.a. for «Lappefamilien Kant».

Manntallet viser at alle samer i «Meldalen og tilstødende Herreder» er født i andre distrikter, noen også i Sverige. For Ole Nilsen Kant oppgis fødested Røros.

Hele det samiske befolkningsinnslag i Meldalsområdet besto altså av innflyttere.

Den måte Reinbeitekommisjonens materiale presenteres på, vitner om stor grundighet, og retten finner det overordentlig lite sannsynlig at det i Meldal eller tilstøtende områder mot Trollheimen har vært flere samer enn de nevnte, og spesielt at det i disse distrikter har vært «innfødte» samer. Med de gjennomsiktige forhold i disse bygder, er det nærmest utenkelig at lensmennene og de kommunale organer m.v. ikke skulle hatt kjennskap til dem.

For den tid som dekkes av Reinbeitekommisjonens undersøkelser, anses det derfor nærmest utelukket nå å føre bevis for et mer omfattende samisk nærvær i Trollheimen. Derimot er det selvsagt tenkelig at det gjennom nærmere granskninger vil la seg gjøre å påvise et slikt nærvær i tidligere perioder.

Som følge av at samene etter sitt levesett m.v. setter få varige spor etter seg, vil en slik undersøkelse kreve meget lang tid, noe som gjør det betenkelig å

Side:1244

utsette saken. Men det viktigste for lagmannsretten er at selvom man fikk sikre holdepunkter for et visst samisk nærvær i eldre tid, ville dette ikke ha betydning for samenes nåværende rett til tamreindrift i området.

Samenes fortrinnrett til tamreindrift gjelder som tidligere nevnt innenfor de særskilt avgrensede reinbeitedistrikter. Disse fastsettes av administrasjonen, men denne står i så henseende ikke fullstendig fritt. Like fra lappekodicillens tid har det prinsipp vært uttrykkelig anerkjent at samene skal ha rett til å drive sin tradisjonelle næring der de har gjort det fra gammel tid. Og dette må være en bindende rettesnor for administrasjonen når reinbeitedistriktene skal fastsettes.

Kan det således godtgjøres at samene i et bestemt område har drevet tamreindrift fra gammel tid, kan retten til fortsatt drift ikke berøves dem ved at det her ikke opprettes noe reinbeitedistrikt. Derimot synes ordlyden i tilleggslovens §3 å peke hen på at det også i slike områder kan settes forbud mot tamreindrift, selv om det drives av samer. Dette er imidlertid neppe lovens hensikt, og ingen av de forbud som er gitt i medhold av loven knytter seg til områder innenfor reinbeitedistrikt.

Samenes grunnleggende rett til reindrift i de områder der de har drevet denne virksomhet fra gammel tid, må imidlertid anses knyttet til den forutsetning at driften fortsatt pågår, og at den har gjort det uten vesentlige avbrudd.

Ordningen med reinbeitedistrikter ble innført med lappeloven, som trådte i kraft fra 1. januar 1884. På denne tid var tamreindriften i Trollheimen ny. Den ble drevet av innflyttere fra andre distrikter og uten sammenheng med tidligere tamreindrift i området. Av Reinbeitekommisjonens undersøkelser må man tvert imot kunne slutte at det i den nærmeste forutgående periode ikke var samer og tamreindrift i Trollheimen.

Det utelukker selvsagt ikke at man ved å gå lenger tilbake i tiden kan finne spor etter reindriftssamer, men skal dette tillegges noen praktisk betydning, må det ikke bare dreie seg om et sporadisk og tilfeldig nærvær, men om en virkelig bosetning, som den man har i de samiske kjerneområder.

Og det må anses utelukket at man - selv med en betydelig forskningsinnsats - vil kunne påvise et slikt samisk folkeelement i dette område. For i så fall måtte det ha etterlatt seg spor i andre historiske kilder, som nå er fullt tilgjengelige, f.eks. i kirkebøker eller andre offentlige protokoller, embetsmessige innberetninger, klageskrifter o.s.v. Trolig ville man også hatt en viss muntlig tradisjon om samenes nærvær.

Høyfjellsområdene i Oppdal, Rennebu og tilstøtende herreder, har fra gammel tid vært utnyttet av de tilstøtende bygdelag til setring, sauebeite, hestebeite, engslått, mosetak og all annen virksomhet som hører fjellet til. Dette har ført til mange konflikter både mellom enkelte oppsittere og hele bygdelag, og slike forhold har gjennom flere hundre år beskjeftiget domstoler og administrative myndigheter.

Ved dette er det skapt et stort tilfang av dokumenter, og hadde det i området vært en ikke ubetydelig samisk folkegruppe, måtte det ha avspeilet seg i dette materiale. Man kjenner imidlertid ikke til noe som her vitner om tamreindrift eller annen samisk virksomhet.

Ut fra det foran anførte, må lagmannsretten se bort fra at man gjennom en videre forskningsinnsats vil kunne tilføre saken materiale som vil ha rettslig betydning for de nåværende samer, og det kan da ikke komme på tale å utsette saken i påvente av slike undersøkelser.

Side:1245

Retten vil endelig nevne at den ikke kan søke noen avgjørelse på nærværende sak i de synsmåter som bygger på samenes egenskap av urbefolkning. Om denne karakteristikk i noen grad er riktig, er det heller ikke nødvendig å komme inn på.

Selv om samene som nasjonal minoritet vil søke hjemmelen for sine rettigheter umiddelbart i kilder utenfor norsk lovgivning, må rettighetene likevel undergis en begrensning i tid og rom. Og i en slik sammenheng vil lagmannsrettens synsmåter - slik de er kommet til uttrykk i det foregående - fortsatt ha sin gyldighet.

Lagmannsretten finner således at brødrene Renander og Martin Kant ikke kan påberope seg individuelle rettsgrunner som tillater dem å holde tamrein i strid med grunneiernes nektelse og med forbudet i de kongelige resolusjoner. Heller ikke kan de søke støtte for sin tamreindrift i synspunkter utledet av samenes alminnelige rettsstilling.

Lagmannsretten kommer på dette punkt til samme resultat som herredsretten.

Men i motsetning til herredsretten finner lagmannsretten at Renander og Kant må være erstatningsansvarlige i forhold til grunneierne.

Et erstatningsansvar kan imidlertid vanskelig bygges på konstaterte, direkte skader på jordbruksområder, såsom ved nedtråkking av tilsådde arealer, snaugnaging av kulturbeiter, nedbryting av gjerder o.s.v. Slike skader må konstateres raskt, og det er bl.a. derfor man i reindriftsloven instituerer en adgang til særskilt reinbeiteskjønn. Enda vanskeligere blir det å fastslå en skade som kommer til uttrykk gjennom konkurransen med sauen om høyfjellsbeitene.

På et slikt grunnlag måtte herredsretten nødvendigvis komme til en erstatning på 0, men lagmannsretten.er uenig i at den heller ikke godkjente et krav i form av «vederlagserstatning».

Det er på det rene at tamreinbeite bare kan utøves med samtykke av grunneierne, og at slikt samtykke ikke foreligger. Om grunneierne ellers hadde vært villige til å ordne seg med reindriftssamene, er det også klart at de kunne ha betinget seg et rimelig vederlag for tamreinbeitet, og når samene driver virksomheten uten samtykke, blir et slikt vederlag det minste grunneierne kan kreve erstattet.

Vanskeligheten ligger i å stipulere et passende beløp.

På den ene side skal dette kompensere mindre skader og ulemper som ikke på hensiktsmessig måte lar seg erstatte gjennom særskilte oppgjør. På den annen side må det tas hensyn til faktorer som gjør at beitebelastningen ikke faller med tull tyngde på de aktuelle grunneiere i Oppdal, Rennebu og Sunndal, dette fordi samene har tilgang på beiteland i Rindal og Surnadal, og for en liten dels vedkommende også i Meldal.

Lagmannsretten er blitt stående ved et beløp på kr. 15,- pr. dyr pr. år samlet i 8 år.

Bl.a. basert på flytelling er reinstammen kalkulert til rundt 2.500 helårsdyr, og den samlede erstatning blir da kr. 300.000,-.

Beløpet blir å tilkjenne de ankende grunneiere i fellesskap, idet den innbyrdes fordeling vil bli overlatt til dem selv.

Dommen retter seg i erstatningssaken også mot Anders Fjeldner Renander som selv drev tamreindrift i en del av de år kravet knytter seg til. Han gjøres solidarisk ansvarlig med sine sønner og Martin Kant, uten at man finner det

Side:1246

nødvendig å foreta noen fordeling i forhold til den tid virksomheten har vært drevet av hver enkelt.

Retten finner ikke å kunne tilkjenne grunneierne erstatning for at de er blitt avskåret fra villreinjakt. Dette beror på de kompetente myndigheters bestemmelse og det kan ikke utledes noe ansvar av at samene har tatt til orde mot at det ble gitt tillatelse til villreinjakt. Dette gjelder også på bakgrunn av den spesielle situasjon i denne sak.

Det må bl.a. her tas i betraktning at samene hele tiden har hatt en søknad inne om å få opphevet forbudet mot tamreindrift, en søknad som administrasjonen ennå ikke har avgjort.

En naturlig konsekvens av dette er at det heller ikke kan gis erstatning for den nedskyting av rein som samene selv har foretatt. Denne kunne ikke ha vært skutt av andre, og det er også temmelig uklart om det her dreier seg om villrein. Om nedskytingen ellers er i strid med forskrifter om avliving av rein er uten betydning for det erstatningsrettslige spørsmål.

I saken om lovligheten av tamreinbeitet kommer lagmannsretten altså til samme resultat som herredsretten, og tilkjennegir dette ved i ankesak 134/78 å stadfeste herredsrettens dom.

Grunneiernes erstatningskrav behandles i ankesak 135/78, og i denne sak utformes selvstendig domsslutning med plikt til å erstatte kr. 300.000,-. Denne retter seg også mot Anders Fjeldner Renander. For oversiktens skyld gjentar man punkt 3 i herredsrettens domsslutning om betaling av kr. 800,- til Harald Berdal.

For hver sak utformes en særskilt omkostningsavgjørelse.

Saksomkostninger.

For herredsretten tapte samene saken for så vidt angår deres rett til tamreindrift i Trollheimen, men de ble frifunnet for grunneiernes erstatningskrav. Retten anså saken dels vunnet, dels tapt, og tilkjente ikke erstatning for saksomkostninger, jfr. tvistemålslovens §174 første ledd.

Lagmannsretten finner ikke å burde gjøre noen forandring i denne avgjørelse.

For lagmannsretten anker brødrene Renander og Martin Kant forgjeves over avgjørelsen av spørsmålet om deres rett til tamreinbeite i Trollheimen, og etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd, plikter de å erstatte almenningen og de øvrige grunneiere sakens omkostninger for så vidt. Selv om saken berører vesentlige sider av samenes rettsforhold, finner lagmannsretten at dette hovedspørsmål ikke har voldt slik tvil at det er grunnlag for å fravike hovedregelen.

I spørsmålet om erstatningsplikten fører almenningens og de øvrige grunneieres anke frem, men bare delvis, idet de ikke tilkjennes erstatning for tapt villreinjakt m.v. Det beløp de tilkjennes er også av en lavere størrelsesorden enn påstanden.

Alt i alt finner lagmannsretten at Renander og Kant ikke bør belastes med noe omkostningsansvar for denne del av saken.

Det bemerkes imidlertid at hovedtyngden i saken faller på spørsmålet om samenes rett til reinbeite.

Høyesterettsadvokat Olaf Trampe Kindt har levert omkostningsoppgave som viser at hans parter for lagmannsretten får en samlet utgift på kr. 44.234,-, hvorav kr. 40.000,- utgjør salær.

Lagmannsretten finner å kunne henføre kr. 30.000,- til tvisten om beiteretten,

Side:1247

og tilkjenner almenningen og de øvrige grunneiere dette beløp.

Dommen er enstemmig. - - -