RG-1992-1094
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-02-13 |
| Publisert: | RG-1992-1094 (168-92) |
| Stikkord: | Obligasjonsrett, Kreditormora |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 13. februar 1992 i sak nr. LA-1991-00155 A. |
| Parter: | Øystein Aasbø (advokat Jon Isak Lunde) mot Even Vestland (advokat Per Haugum). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, lagdommer Erling Strand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, Gjeldsbrevloven (1939) §6, §172, §180, §40, Kjøpsloven (1988) §57 |
Øystein Aasbø solgte ved kjøpekontrakt av 9. mai 1988 landbrukseiendommen gnr. 38 bnr. 1 og gnr. 39 bnr. 12 og 13 i Gjerstad til Even Vestland. Kjøpesummen var kr. 1.820.000,-. I tillegg skulle Vestland betale kr. 200.000,- for traktor og redskap og kr. 80.000,- for løsøre i bolighuset, slik at kjøpesummen samlet var kr. 2.100.000,-.
Etter kjøpekontraktens §4 skulle kr. 1.200.000,- betales ved kontraktsinngåelsen og restbeløpet kr. 900.000,- ved bruksovertagelsen, som etter §2 var tidfestet til «når det er gitt konsesjon.» Etter samme §2 skulle imidlertid Vestland ha avkastningen av eiendommen i tidsrommet fra kontraktsinngåelsen til bruksovertagelsen. Forskuddsbeløpet på kr. 1.200.000,- tilsvarte omtrentlig påhvilende pantegjeld på eiendommen, dels til Sparebanken Sør og dels til Landbruksbanken.
§5, §6, §7, §8 kjøpekontrakten lyder slik:
Ǥ5.
Det forskuddsbetalte beløp skal sikres med en pantobligasjon i eiendommen med første prioritet, bortsett fra de pengeheftelser som kjøper eventuelt overtar.
§6.
Ved kontraktsunderskrift skal det utstedes en erklæring hvor selger gir fra seg den fysiske og juridiske rådighet over eiendommen.
§7.
Dersom det ikke gis konsesjon skal salget gå om. Innbetalt forskudd skal i så fall tilbakebetales innen 6 måneder med tillegg av renter fra vedtaket om avslag på å få konsesjon til tilbakebetaling tilsvarende vanlig kassekredittrente.
§8.
Eiendommen selges fritt for pengeheftelser, bortsett fra de heftelser kjøper eventuelt overtar. Selger skal ved kontraktsunderskrift undertegne skjøte på eiendommen. Dette oppbevares hos advokat Per Haugum inntil kjøper har oppfylt sine forpliktelser etter kontrakten og det foreligger konsesjon.»
Kjøpekontrakten og de øvrige dokumentene i forbindelse med overdragelsen ble skrevet av advokat Per Haugum.
Overensstemmende med kjøpekontraktens §6 undertegnet Øystein Aasbø samme dag følgende erklæring:
«Undertegnede Øystein Aasbø, født xx.xx.34 38396 frasier seg herved enhver rett til å behefte, selge eller på annen måte råde over eiendommen gnr. 38 bnr. 1 og gnr. 39 bnr. 12 og 13 i Gjerstad kommune uten samtykke fra advokat Per Haugum.»
Fra gnr. 38 bnr. 1 var utskilt en boligtomt, gnr. 38 bnr. 3, hvor Øystein Aasbø hadde under oppføring et bolighus. Samme dag som kjøpekontrakten ble inngått undertegnet Aasbø følgende erklæring vedrørende denne eiendom:
«Undertegnede Øystein Aasbø, født xx.xx.34 38396, hjemmelshaver til gnr. 38 bnr. 3 i Gjerstad kommune utsteder hermed følgende forkjøps-/løsningsrettserklæring:
§1.
Dersom undertegnede frivillig eller tvunget overdrar gnr. 38 bnr.
Side:1096
3, Gjerstad, ved arv, gave eller salg, har Even Vestland født xx.xx.37 48995 forkjøpsrett.
§2.
Even Vestland gis løsningsrett til eiendommen pr. 9. mai 1993. Vil rettighetshaver benytte løsningsretten må dette varsles skriftlig innen 9. mai 1993.
§3.
Overdragelse etter §1 skal varsles Even Vestland skriftlig i rekommandert brev.
§4.
Forkjøpsrett etter §1 må gjøres gjeldende skriftlig innen 1 måned etter mottagelse av varsel etter §3. Benyttes ikke forkjøpsretten første gang, faller den bort.
§5.
Løsningssummen ved anvendelse av forkjøpsrett etter §1 eller løsning etter §2 fastsettes ved avtale. Blir partene ikke enige fastsettes prisen lik markedsverdi ved takst avholdt av lensmannen i Gjerstad.
§6.
Frist for å betale løsningssummen etter §5 er 6 måneder fra det tidspunkt prisen er endelig fastsatt.»
Overensstemmende med kjøpekontraktens §5 ble det 10. mai 1988 utstedt en pantobligasjon til Vestland på kr. 1.200.000,-. Obligasjonen ble tinglyst 25. s.m. Av forskuddsbeløpet på kr. 1.200.000,- ble kr. 1.056.304,94 anvendt til innfrielse av påhvilende pantegjeld til Sparebanken Sør. Restbeløpet, kr. 143.695,06, ble av advokat Haugum satt på rentebærende klientkonto for Vestland. Bakgrunnen for dette var en opplysning fra Landbruksbanken om at lån fra denne banken vanligvis fulgte eiendommen og således kunne overtas av Vestland. Lånet i Landbruksbanken ble etter dette stående. Det viste seg for øvrig senere at innfrielse av dette lånet ville ha kostet ca. kr. 5.000,- mer enn det som var til disposisjon etter forskuddsbetalingen ifølge kjøpekontrakten.
Ved Landbruksdepartementets vedtak av 20. juni 1989 ble Vestlands søknad om konsesjon avslått.
Før konsesjonssøknaden ble avslått, hadde Aasbø v/advokat Gunnar Sætra i brev til advokat Haugum av 11. mai 1989 bedt opplyst hvorledes det var tenkt forholdt hvis konsesjon ikke ble gitt, og bedt bekreftet at de tinglyste heftelser på eiendommene i så fall ville bli besørget slettet uten vilkår hvis Aasbø i en slik situasjon ikke ønsket å forhandle om endringer.
I svarbrevet fra advokat Haugum av 24. s.m. sies det om dette:
«Dersom konsesjon gis vil man kreve avtalen oppfylt. Dersom konsesjon ikke gis må salget gå om og overleverte ytelser tilbakeleveres. Hvorledes dette i så fall bør skje i praksis finner jeg ikke grunn til å komme inn på nå.»
26. juni 1989 skrev advokat Sætra følgende brev til advokat Haugum:
«Min klient har meddelt at han 21/6-1989 mottok brev med avslag på konsesjonssøknad.
Deres brev hit av 24/5-1989 bekreftes at salget må gå om og
Side:1097
overleverte ytelser tilbakeleveres dersom konsesjon ikke gis.
Jeg har ellers merket meg Deres opplysning i brev av 27/5-1989, at Vestland kontaktet Dem for å ordne formalitetene ved kjøp av Aasbø's eiendom. Opplysningen står noe i motstrid til opplysning i brev av 8/5-1989 om at Aasbø og Vestland sammen henvendte seg til Deres kontor og bad om bistand til formalisering av overdragelsen. Jeg oppfattet førstnevnte brev som en begrunnelse for at De også ivaretok Aasbø's interesser ved formalisering, og derfor spesielt kunne uttale Dem om hva han hadde vært innforstått med.
Etter §7 i kjøpekontrakten skal salget gå om dersom det ikke gis konsesjon. Innbetalt forskudd skal tilbakebetales innen 6 måneder, med tillegg av renter fra vedtaket om avslag på å få konsesjon til tilbakebetaling tilsvarende vanlig kassekredittrente.
Aasbø har pengene klar og erklærer seg med dette villig til tilbakebetaling straks de øvrige forhold ved tilbakeføring er ordnet fra Deres klients side.
Jeg forutsetter bl.a. at de dokumenter som nå viser seg tinglyst på grunnboksbladet til Aasbø's eiendommer, nå umiddelbart må slettes. Dokumentene er i Deres eller partens besittelse. Dersom noen av dokumentene trenger underskrift fra min part, eventuelt også hans kone, er en villig til dette.
Et annet forhold som straks må være ordnet fra Deres part, er fjerning av alt løsøre som kjøper har plassert på Aasbø's eiendommer.
Jeg antar frist for fjerning passende kan settes til 14 dager, og jeg forutsetter at uavhentede aktiva etter denne tid vedtas å tilfalle Aasbø. Erklæring om fjerning og vedtagelse som nevnt, forutsettes å foreligge innen 8 dager.
Innen samme frist forutsetter jeg at Deres part har tatt nødvendige skritt for slettelse av nevnte tinglyste dokumenter.
Dette brev sendes straks etter min klient er meddelt avslag - nettopp for å unngå rentebelastning. Min klient har som nevnt innledningsvis, pengene klar.»
Som svar på dette mottok advokat Sætra følgende brev fra advokat Haugums kontor, datert 30. juni 1989:
«Deres brev av 26. juni 1989 er mottatt.
Advokat Haugum er for tiden borte fra kontoret på grunn av sykdom.
Brev av 26. juni 1989 vil således ikke bli besvart eller gjort noe med før 10. august 1989.»
9. august 1989 skrev advokat Sætra slik til advokat Haugum.
«Det vises til telefonhenvendelse fra Dem i dag.
Henvendelsen ble innledet med skepsis til at Aasbø kan finansiere tilbakebetaling. Innledningsvis ble krevet erklæring herfra om at pengene ville bli utbetalt etter at slettelse av dokumentene var tinglyst.
Jeg pekte på at det ikke kan kreves noen garanti herfra. Videre er det min klients standpunkt at han har krav på at tinglyste dokumenter nå slettes, og at Vestland's tilgodehavende vil bli utbetalt når alt er i orden.
I telefonsamtalen ble partenes advokater dernest enige om at De skal svare skriftlig på min henvendelse av 26/6-1989.
Side:1098
Herunder vil De gi oppstilling over hva Deres klient mener å ha krav på som tilbakebetaling. I brevet vil De bekrefte at De vil foreta slettelse av samtlige dokumenter mot erklæring på forhånd fra bank om lånetilsagn eller innestående, samt at pengene vil bli overført til Dem straks slettelse av dokumentene har skjedd.
Jeg ber om at svaret gir samlet uttrykk for de standpunkter som Vestland har til avvikling av sitt mellomværende - herunder erklæring om at Vestland's gjenstander straks vil bli hentet tilbake, og at gjenstander som tross dette måtte befinne seg på eiendommen ved oppgjør, tilfaller Aasbø.
Som nevnt i telefonsamtalen har Aasbø ønsket oppgjør straks etter avslaget. Selv om det ikke påløper noen rente for hans del, vil jeg be om fortgang i saken.
I tråd med foranstående, har jeg allerede oversendt til Aasbø forslag til erklæring. Fotokopi av forslaget ligger ved.
Som det går fram av forslaget, har jeg lagt til grunn at Aasbø har fått utbetalt og skal tilbakebetale kr. 1.056.304,94. Jeg har ikke bekreftelse fra klient på beløpet, og Deres brev hit av 8/5-1989 anfører intet konkret beløp. Av sistnevnte brev går imidlertid fram at lånet til Landsbanken ikke ble innfridd. Jeg tolker dette slik at De sikret Deres klient obligasjon pålydende kr. 1.200.000,-, til tross for at utbetalingen bare ble kr. 1.056.304,94.
Til slutt reiser jeg, på bakgrunn av telefonsamtalen, et spørsmål vedrørende innfrielse av heftelser. I telefonsamtalen begrunnet De Deres skepsis med hensyn til min klients betalingsevne, med at De hadde hatt et svare strev med å innfri heftelser. Jeg sitter med fire bilag for oppgjør av lånekonto vedrørende lån i Sparebanken Sør, og kan ikke se at disse dokumenter tyder på uklarhet med hensyn til heftelsenes omfang.
Jeg venter å høre fra Dem snarest som forutsatt.»
I brev fra advokat Haugum til advokat Sætra av 10. august 1989 formuleres Vestlands betingelser for oppgjør slik:
«Det vises til telefonsamtale den 9. august 1989. Det skal nå foretas et sluttoppgjør i saken etter at konsesjon er nektet.
Min klients økonomiske krav er slik:
1. Innfridd lån i Risør Sparebank kr. 1.056.304,94
2. Et betalt avdrag i Landbruksbank kr. 10.635,30
3. Leverte materialer til bolighus
etter nota kr. 19.751,30
Sum kr. 1.086.691,54
Til dette beløp kommer kassekredittrente (18% p.a.) fra dato på konsesjonsvedtaket (21. juni 1989 ?) og til betaling skjer.
Etter kjøpekontraktens §2 skal Even Vestland ha avkastning av gårdsdrift i 1988 og 1989. Det tas forbehold om å komme tilbake til dette spørsmålet.
Even Vestland vil fjerne fra eiendommen det som måtte tilhøre ham.
Så snart undertegnede har fått tilfredsstillende garantier for at
Side:1099
forannevnte oppgjør vil skje fra Deres klient, vil jeg innestå for at de tinglyste erklæringer vil bli slettet så snart oppgjør har funnet sted.»
11. august 1989 sendte DnC i Risør sålydende erklæring til advokat Haugum:
«Det bekreftes med dette at Øystein Aasbø, fødselsnummer 06.11.34 - 38396, gjennom vår bank har disponibelt beløpet
kr. 1.056.304,94.
for utbetaling til Even Vestland v/adv. Per Haugum, avregnet over bankkonto nr. 5136.05.29014, når bekreftelse foreligger i banken for gjennomført slettelse av følgende, tinglyste heftelser:
Erklæring om forkjøps-/løsningsrett vedrørende gnr. 38, bnr. 3, Gjerstad, dat. 9/5-88.
Erklæring om rådighetsbegrensning vedrørende gnr. 38, bnr. 1 og gnr. 39, bnr. 12 og 13, alle Gjerstad, dat. 9/5-88.
Pantobligasjon pålydende kr. 1.200.000,00 i gnr. 38, bnr. 1 og gnr. 39, bnr. 12 og 13, alle Gjerstad, dat. 10/5-88.
Denne erklæring forutsettes å gå inn som del i samlet avtale mellom Even Vestland og Øystein Aasbø.»
I brev fra advokat Haugum til advokat Sætra av 18. august 1989 sies avslutningsvis:
«Den erklæringen jeg har mottatt fra DnC, Risør, er i denne forbindelse ikke tilfredsstillende, hverken m. h. t. beløpets størrelse eller m.h.t. garantiformuleringen. Det er således ikke nok at banken opplyser at penger er klar for utbetaling. Det må i så fall erklæres at penger vil bli utbetalt og at banken som selvskyldnerkausjonist innestår for at så vil bli gjort uten ytterligere betingelser. Alternativet er som nevnt å overføre beløpet til undertegnede. Dette vil også forenkle det hele betydelig.
Jeg vedlegger kopi av Even Vestlands nota. Nå viser det seg at han har tatt med det betalte avdraget til Statens Landbruksbank i oppstillingen. Dette beklages. Beløpet skal derfor reduseres til kr. 9.116,-.
Sluttkravet blir således:
1. Innfridd lån Risør Sparebank kr. 1.056.304,94
2. Avdrag Landbruksbank kr. 10.635,30
3. Leverte materialer kr. 9.116,00
Sum kr. 1.076.056,24
I tillegg kommer 18% rente p.a. fra konsesjonsvedtaket og til betaling skjer.
Oppgjør i samsvar med dette imøteses.»
Som svar på dette sies i brev fra advokat Sætra til advokat Haugum av 25. august 1989 bl.a. følgende:
«Som et siste forsøk på løsning av saken, tilbys med dette:
1. Tilbakebetaling av beløpet kr. 1.056.304,94.
2. Aasbø bærer selv utlegg til Landbruksbanken kr. 10.605,- - jfr. vedlagte fotokopi av kvittering 14/4-1989 - mot at Vestland frafaller krav på renter fram til i dag. I så fall tilbakebetaler Aasbø avdrag kr. 1.623,- betalt av Vestland 13/10-1988.
3. Leverte materialer betales av Aasbø med kr. 9.116,-.
Side:1100
4. Det framskaffes ny bankgaranti i henhold til formulering skissert ovenfor, for summen kr. 1.056.304,94, + kr. 1.623,-, + kr. 9.116,-, tilsammen kr. 1.067.043,94.
Tilbudet forutsetter aksept mottatt her innen en uke. I tilfelle aksept, vil Aasbø være villig til å betale 14% rente p.a. av nevnte beløp fra i dag til oppgjør finner sted - forutsatt at heftelsene sendes til tinglysning straks den nye bankgaranti er mottatt. En aksepterer ikke renteplikt ved fortsatte diskusjoner.»
I et senere brev av 7. september 1989 fra advokat Haugum til advokat Sætra gjentas det at erklæringen fra banken av 11.8.89 ikke var tilfredsstillende, og at kravet på 18% rente ble opprettholdt. Dette brevet avsluttes slik:
«Deres tilbud om løsning av saken slik det fremkommer i Deres brev av 25. august 1989 er selvsagt ikke akseptabelt. Jeg gjør også oppmerksom på at inntil oppgjør har funnet sted, er eiendommen med alle dens rettigheter i min klients besittelse, og avkastningen tilfaller ham. Det er derfor ikke noe grunnlag for å kreve noe erstatning for at Deres klient ikke skulle få noe avkastning av årets jakt.
Min klients krav er som følger:
1. Tilbakebetaling av innfridd heftelser i Risør Sparebank kr. 1.056.304,94
2. Avdrag Landbruksbank kr. 10.635,30
3. Leverte materialer kr. 9.116,00
Sum kr. 1.076.056,24
I tillegg kommer 18% rente p.a. fra 21. juni 1989 til betaling skjer.
Jeg minner om at etter avtalen mellom partene skal oppgjør foretas innen 6 måneder fra 21. juni 1989. Dersom oppgjør ikke har funnet sted innen nevnte 6 måneder, dvs. før 21. desember 1989, vil min klient måtte ta rettslige skritt for å inndrive sitt tilgodehavende beløp.
Jeg vil avslutningsvis oppfordre Dem til å fremskaffe tilfredsstillende garantier for et korrekt sluttoppgjør mellom partene, uten ytterligere korrespondanse av den art vi nå har hatt. Min klients krav står fast og dersom man fra Deres side ikke aksepterer dette, må det bli en prosess om saken, med de kostnader og følger dette får for partene.»
4. oktober 1989 skrev advokat Sætra slik til advokat Haugum:
«Det vises til dagens telefonsamtale.
I henhold til dagens forhandlinger - og med håp om endelig løsning - aksepterer Aasbø følgende løsning.
1. Tilbakebetaling av kr. 1.056.304,94
2. Betaling av leverte materialer kr. 9.116,00
3. Betaling av renter til Vestland kr. 26.400,00
Tilsammen kr. 1.091.820,94
Det fremskaffes bankgaranti etter retningslinjer i vedlagte formular.
Jeg bekrefter endelig at den ordning partenes advokater nå har drøftet, forutsetter at Vestland beholder forrentning av innestående på Deres klientbankkonto, at Vestland frafaller krav vedrørende foretatt
Side:1101
betaling til Landbruksbanken og at Aasbø tilsvarende frafaller krav vedrørende foretatt betaling til Landbruksbanken.
Det skulle være unødvendig å nevne at Aasbø ved å inngå i drøftelser om renter, fortsatt prinsipielt mener at han ikke har renteplikt, og at han om nødvendig heller vil deponere pengene.
Jeg venter å høre fra Dem.»
Det formular til ny garantierklæring som var vedlagt brevet, er ikke fremlagt i saken, men partene er enige om at det lød slik:
«Garanti
Den norske Creditbank, Risør, garanterer med dette at beløpet kr. vil bli utbetalt til Even Vestland v/advokat Per Haugum, bankgiro nr. 5136.05.29014, straks etter bekreftelse foreligger for slettelse av Vestland's tinglyste heftelser - nemlig erklæring om forkjøps-/løsningsrett vedrørende gnr. 38, bnr. 3, Gjerstad, dat. 9/5-88, erklæring om rådighetsbegrensning vedrørende gnr. 38, bnr. 1 og gnr. 39, bnr. 12 og 13, alle Gjerstad, dat. 9/5-88, samt pantobligasjon pålydende kr. 1.200.000,00 i gnr. 38, bnr. 1 og gnr. 39, bnr. 12 og 13, alle Gjerstad. dat. 10/5-88.
Denne garanti erstatter vår utbetalingserklæring vedrørende samme forhold av 11/8-89, som forutsettes returnert banken i makulert/kvittert stand umiddelbart. Denne garanti er ikke gyldig før tidligere avgitt erklæring er registrert mottatt i retur.
Garantien er gyldig i 3 - tre - måneder fra dags dato.»
Advokat Haugum svarte slik i brev av 28. oktober 1989:
«Det vises til tidligere korrespondanse i saken, senest Deres brev datert 4. oktober 1989. Pga. reisefravær m.v. har det dessverre tatt tid å få konferert med min klient.
Innledningsvis mener jeg nå at forslaget til ordlyd i erklæring fra DnC, Risør, gir tilfredsstillende garanti. Videre mener jeg at partene er enige om hovedstolen (kr. 1.056.304,94) og at leverte materialer skal betales med kr. 9.116,-. Min klient er imidlertid ikke enig i forslaget til rentekompensasjon og at han ikke skal godskrives for en betalt termin til Landbruksbanken.
Jeg har muntlig drøftet med Bergen Bank, Asker, hva vanlig kassekredittrente fra 20.6.89 og til i dag er, og har fått opplyst at den er gått nedover 2-3 ganger til dagens nivå hvor det er 12,9% p.a. for inntil 60% benyttelse av kreditten og 14,9% p.a. for de siste 40% av kreditten. I tillegg kommer et fast termingebyr på 1/4% pr. kvartal av innvilget kreditt. Dette betyr at fullt opptrukket kassekreditt på kr. 1.056.000,- vil ha en effektiv rente på noe i overkant av 15% p.a. i dag, og noe høyere tidligere i sommer. For 4 måneder blir renten kr. 52.800,- med 15% p.a. som rentefot.
Min klient anser også terminen til Landbruksbanken som ham uvedkommende, og vil ha denne tilbakebetalt (kr. 10.635,30).
Totalt blir dette slik:
1. Hovedstol kr. 1.056.304,94
2. Leverte materialer kr. 9.116,00
3. Termin Landbruksbank kr. 10.635,30
4. Renter født xx.xx.89 kr. 52.800,00
Sum kr. 1.123.856 24
Side:1102
Differansen i forhold til det forslag Deres klient kan akseptere i h.h.t. Deres brev av 4. oktober 1989 (kr. 1.091.820,94) er m.a.o. kr. 37.035,30. I tillegg påløper ytterligere kr. 440,13 pr. dag fra 20.10.89 og til betaling skjer i renter (regnet etter 15% p.a.)
Jeg for min del synes nå at avstanden mellom partene er så liten at den burde kunne overvinnes. Min klient har imidlertid gitt uttrykk for at han ikke vil kreve under 15% p.a. i renter fra konsesjonsvedtaket og til betaling skjer. Dette er renter Deres klient sparer frem til hans utbetaling skjer, slik at det burde være rimelig om deres klient aksepterer dette.
Avslutningsvis mener jeg at man selvsagt fortsatt håper på en minnelig ordning.»
I brev av 7. november 1989 gjør advokat Haugum oppmerksom på at Vestland fortsatt har noe uavhentet løsøre på eiendommen, samt at han mener å ha et krav mot Aasbø på kr. 7.500,- for en elg som Aasbø hadde mottatt fra jaktlaget under høstens elgjakt.
I brev av 20. november 1989 til advokat Sætra anfører advokat Haugum bl.a.:
«Da partene i mai 1988 inngikk kjøpsavtalen foretok min klient oppgjør så langt det var mulig, og satte restkjøpesummen på sperret konto i påvente av at det ville bli mulig å foreta sluttoppgjør. Deres klient overlot på sin side besittelsen over eiendommen til min klient. I samsvar med de alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper (jfr. f. eks. kjøpslovens §57 annet ledd) holder man tilbake den overleverte gjenstand (besittelsen faktisk og juridisk over eiendommen) inntil betalt kjøpesum er tilbakebetalt eller det er stillet betryggende sikkerhet for denne.
Jeg presiserer at denne tilbakeholdsretten gjøres gjeldende fullt ut, slik at Deres klient ikke har anledning til å forringe eiendommens verdi med hugst e.l.»
21. november 1989 oversendte DnC i Risør til advokat Haugum en garantierklæring likelydende med det formular som var vedlagt advokat Sætras brev av 4. oktober og hvor garantibeløp var påført med kr. 1.056.304,94.
30. november 1989 skrev advokat Haugum slik til advokat Sætra:
«Det vises til tidligere korrespondanse i saken, senest Deres brev datert 20. november 1989, samt til brev fra DnC, Risør, datert 28. november 1989.
For å gjenta min klients standpunkt nok en gang; Min klient vil gi fra seg den faktiske og juridiske rådighet over eiendommen så snart undertegnede har mottatt fullt oppgjør i henhold til avtale eller det er stillet betryggende garanti for beløpet. Dette standpunkt har vært det samme hele tiden og ligger fast.
Erklæringen fra DnC, Risør, gir ikke garanti for fullt oppgjør, slik at heftelsene som følge av dette ikke vil bli slettet. Han er imidlertid villig til å nedkvittere obligasjonen med kr. 1.056.304,94 så snart dette beløp er mottatt eller det er stillet garanti for dette.
Undertegnede kan også tilby å oppbevare beløpet på rentebærende
Side:1103
klientkonto inntil fullt oppgjør har funnet sted.»
Det som er gjengitt fra brevvekslingen mellom partene er ikke fullstendig, men tar sikte på å belyse partenes holdning til de spørsmål som etter lagmannsrettens mening er av avgjørende betydning for utfallet av ankesaken.
Aasbø v/advokat Sætra tok 6. desember 1989 ut stevning ved Holt herredsrett mot Vestland og advokat Haugum, med slik påstand:
«1. Motsvarende garanti fra DnC, Risør, datert 21/11-1989, oppbevart hos Per Haugum, plikter Per Haugum og Even Vestland å medvirke til sletting innen frist fastsatt av retten, rådighetsklausul av 9/5-1988, pantobligasjon av 10/5-1988, pålydende kr. 1.200.000,- - begge tinglyst som heftelser på gnr. 38, bnr. 1 og gnr. 39, bnr. 12 og 13 i Gjerstad, erklæring vedrørende forkjøps-/løsningsrett av 9/5-1988, tinglyst 26/5-1988, som heftelse på gnr. 38, bnr. 3.
2. Per Haugum og Even Vestland dømmes in solidum til å erstatte Øystein Aasbø sakens omkostninger.»
Vestland og advokat Haugum reiste motsøksmål, og nedla slik felles påstand:
«1. Øystein Aasbø dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale Even Vestland kr. 1.083.556,24 med 15% rente p.a. av beløpet fra 21. juni 1989 til betaling skjer.
2. Even Vestland sletter heftelser tinglyst på gnr. 38 bnr. 1 og 3 og gnr. 39 bnr. 12 og 13 i Gjerstad kommune, så snart oppgjør etter pkt. 1 er mottatt eller det er stillet betryggende garanti for at oppgjør vil skje.
3. Øystein Aasbø dømmes til å betale sakens omkostninger.»
I brev til advokat Haugum av 20. desember 1989 anmodet advokat Sætra om medvirkning til å få slettet heftelsen på boligeiendommen, gnr. 38 bnr. 3.
Dette ble i svarbrev fra advokat Haugum av 2. januar 1990 besvart slik:
«Forsåvidt angår forkjøps/løsningsrett på gnr. 38 bnr. 3 i Gjerstad kommune, har Deres klient ingen risiko for å lide tap. Dersom han vil selge kan han gjøre dette, men min klient må varsles slik at han kan gjøre sin forkjøpsrett gjeldende dersom han ønsker dette. Benytter han seg ikke av forkjøpsretten vil Deres klient kunne selge fritt, slik at noe tap ikke kan oppstå.»
Ved prosesskrift til herredsretten av 7. februar 1990 krevde Vestland v/advokat Haugum midlertidig forføyning overfor Aasbø, med påstand om at Aasbø skulle forbys hugst i skogen. Ved herredsrettens kjennelse av 15. juni 1990 ble begjæringen ikke tatt til følge.
Bankgarantien av 21.11.1989, som var tidsbegrenset til 3 måneder, ble 7. september 1990 erstattet av en ny likelydende garanti med 6 måneders gyldighet.
Holt herredsrett avsa 28. november 1990 dom i saken med slik domsslutning:
«1. Øystein Aasbø dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale Even Vestland kr. 1.056.304,94 - kronerenmillionogfemtisekstusentrehundreogfire 94/100 - med 15 - femten - prosent rente p.a. av beløpet fra 21.6.1989 til
Side:1104
betaling skjer.
2. Even Vestland plikter å slette rådighetsklausul av 9.5.1988 og pantobligasjon av 10.5.1988, pålydende kr. 1.200.000,- kronerenmilliontohundretusen 00/100, tinglyst som heftelse på eiendommen gnr. 38 bnr. 1 og gnr. 39 bnr. 12 og 13, og forkjøps- og løsningsretterklæring av 9.5.1988, tinglyst som heftelse på eiendommen gnr. 38 bnr. 3, begge i Gjerstad kommune, så snart oppgjør etter pkt. 1 er mottatt eller tilfredsstillende bankgaranti for slikt oppgjør er stillet.
3. Øystein Aasbø dømmes til å betale kr. 14.800,- - kronerfjortentusenåttehundre 00/100 - til Even Vestland i erstatning for saksomkostninger.»
Når det gjelder domsslutningens pkt. 3 bemerkes at Vestland ble tilkjent delvise saksomkostninger i domssaken med kr. 40.000,-, mens Aasbø ble tilkjent fulle omkostninger i forføyningssaken med kr. 25.200,-. Differansen, kr. 14.800,- er det beløp som fremgår av domsslutningens pkt. 3.
Øystein Aasbø ved ny prosessfullmektig har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken er rettet bare mot Even Vestland. I ankeerklæringen ble nedlagt slik påstand:
«1. Det fastsettes at ankemotparten har mottatt fullt og helt oppgjør vedr. annulering av kjøpekontrakten av 9.5.1988 når han mottar kr. 1.056.304,94 med fradrag for det beløp den ankende part har betalt til Landbruksbanken i renter under konsesjonsbehandlingen.
2. Det fastsettes at ankemotparten plikter å slette sin avsetningsforretning av 23. januar 1990 i den ankende parts eiendommer ved mottagelsen av oppgjør i h.h.t. pkt. 1.
3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.»
Even Vestland v/advokat Haugum har imøtegått anken, og har i tilsvar påstått herredsrettens dom stadfestet.
22. februar 1991 har Aasbø gjennom DnB, Risør, foretatt utbetaling til Vestland med kr. 1.071.093,20. Foranledningen til dette var at Vestland 24. januar 1990 fikk tinglyst en avsetningsforretning på gnr. 38 bnr. 1 og gnr. 39 bnr. 12 og 13, med herredsrettens dom som tvangsgrunnlag. Samtidig ble heftelsene nevnt i pkt. 2 i herredsrettens domsslutning slettet. Vestland krevde i forbindelse med dette utbetaling i henhold til bankgarantien. Det utbetalte beløp på kr. 1.071.093,20 gjelder hovedstolen på kr. 1.056.304,94 med tillegg av 18% rente fra 24. januar til 22. februar 1991.
Ankesaken er etter dette begrenset til å gjelde spørsmålet om Vestland har krav på renter av kr. 1.056.304,94 i tidsrommet 20. juni 1989 til 24. januar 1991.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Arendal 7. og 8. januar 1992. Begge partene møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 5 vitner, hvorav 4 var nye for lagmannsretten.
Øystein Aasbø v/advokat Lunde har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Renteplikt bestrides på følgende 3 grunnlag:
a) Kreditor-mora, gjeldsbrevlovens §6 tredje ledd sammenholdt
Side:1105
med §40.
Allerede før konsesjonssøknaden ble avslått - i brev av 11. mai 1989 - tok Aasbø opp spørsmålet om hvorledes en eventuell omgjøring av handelen skulle gjennomføres. Vestland avslo å si noe om dette da.
Umiddelbart etter avslaget tilbød Aasbø seg å foreta tilbakebetaling mot slettelse av de tinglyste heftelsene, og det ble spesielt påpekt at han gjorde dette nettopp for å unngå rentebelastning. Opplysningen om at Aasbø allerede da hadde pengene klare, menes å være bekreftet under bevisførselen i ankesaken. På grunn av advokat Haugums sykefravær ble det ikke gitt noen reaksjon på dette betalingstilbudet.
I den første reaksjon som kom fra motparten - brev av 10. august 1989 - ble det trukket inn uvedkommende krav som vilkår for å slette heftelsene. Disse krav har vært fastholdt hele tiden senere. I tillegg har Vestland nektet medvirkning både til tinglysing av etterstående pantheftelser og til slettelse av erklæringen vedrørende boligeiendommen han har fremsatt ubegrunnede innsigelser mot de fremskaffede garantierklæringene og i det hele tatt vist en passiv og motvillig holdning.
Dette må etter Aasbøs mening være tilstrekkelig til å konstatere at betalingen har stått på Vestland, jfr. gjeldsbrevlovens §6 tredje ledd.
Dommen i Rt-1978-43 gjaldt et tilfelle som ikke er analogt med det foreliggende. Det er i denne sak ikke spørsmål om rentebetaling som vederlag for bruk av Vestlands eiendom.
Det er om dette grunnlaget for øvrig vist til Arnholm: Privatrett III 162 og til dom i RG-1990-1220.
b) Hvis kjøpekontrakten hadde hatt bestemmelser om nye forhandlinger etter en eventuell konsesjonsnektelse, kan man gå ut fra som sikkert at det ikke ville ha løpt noen renteplikt for tilbakebetalingskravet så lenge slike forhandlinger pågikk. Vitnet Løite har forklart at han etter oppdrag fra Vestland førte slike forhandlinger. Ut fra en utvidende fortolkning av kjøpekontrakten bestrides renteplikt også på dette grunnlag.
c) Som for herredsretten gjør Aasbø gjeldende at han under enhver omstendighet har et motkrav mot Vestland som overstiger Vestlands rentekrav. Aasbø har lidd et meget betydelig tap ved at spesielt urådighetserklæringen har umuliggjort salg av eiendommen til andre i et tidsrom da eiendomsmarkedet var et helt annet enn nå. Det er vanskelig å si eksakt hvorledes stillingen ville ha vært for Aasbø dersom omgjøringen av handelen var blitt gjennomført i juni/juli 1989, men det må anses klart at tapet i hvert fall er større enn Vestlands påstandsbeløp i ankesaken.
Øystein Aasbø har nedlagt slik endelig påstand:
«1. Det fastsettes at ankemotparten har mottatt fullt og helt oppgjør vedr. annulering av kjøpekontrakten av 9.5.1988.
2. Det fastsettes at ankemotparten plikter å slette sin avsetningsforretning av 23. januar 1990.
3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Even Vestland v/advokat Haugum har i hovedsak anført:
a) Det er unødvendig å ta stilling til spørsmålet om Vestland var i kreditor-mora. Som antatt av herredsretten følger det av dommen i Rt.
Side:1106
1978 43 at Aasbø har renteplikt uansett. Det vederlagssynspunkt som denne avgjørelsen bygger på, må slå igjennom også i et tilfelle som det foreliggende hvor motytelsen for rentebetalingen er den fordel Aasbø fikk ved at han slapp å betale renter til sin bank.
Subsidiært anføres det under dette punkt at Vestland ikke var i kreditor-mora. Det er ikke tilstrekkelig for dette at det fremsettes et betalingstilbud - det må også ha vært gjort et forgjeves forsøk på å betale. Om dette er vist til Augdahl: Alminnelig obligasjonsrett (1978) 164-165. Aasbø gjorde ikke noe slikt forsøk, til tross for at det ville ha vært helt kurant å sende en sjekk på beløpet til advokat Haugum, med forbehold om at utbetaling til Vestland først skulle skje når de tinglyste heftelsene var slettet. Dette vil ha vært risikofritt både for Aasbø og for banken, idet advokatforsikringen ville ha dekket et eventuelt tap ved utbetaling i strid med instruksen.
b) Til Aasbøs anførsel om utvidende fortolkning av kjøpekontrakten er intet anført fra Vestlands side.
c) Det bestrides at Aasbø har noe motkrav. Herredsretten har gitt en helt korrekt beskrivelse av dette på 7-8 i dommen. Aasbø gjorde ikke noe reelt forsøk på salg til andre, og han kunne hele tiden fått solgt jordbrukseiendommen til Vestland for den høyeste pris som konsesjonsmyndighetene var villige til å akseptere. Også boligeiendommen kunne han, om han ønsket det, fått solgt til Vestland for den høyeste pris andre kjøpere ville betale. Et eventuelt tap ved at salg ikke kom i stand mens markedet var godt skyldes således ikke Vestland, men Aasbø selv. Aasbø har under enhver omstendighet bevisbyrden for at samtlige 3 erstatningsvilkår - ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og økonomisk tap - er oppfylt.
For øvrig har Vestland anført:
Vestland tok til etterretning Aasbøs ønske om at handelen skulle gjøres om da konsesjon ble nektet. Han ønsket da et totaloppgjør, og mener det var berettiget å kreve tilbake terminbetalingen til Landbruksbanken i og med at eiendommen etter kjøpekontraktens §8 skulle overtas uten pengeheftelser.
Bevisførselen i ankesaken hevdes å ha godtgjort at kravet på 18% rente ikke var i strid med bestemmelsen i kjøpekontraktens §7 om «vanlig kassekredittrente».
Om tilbakeholdsrett er vist til Arnholm: Panterett 338-350, Augdahl: Alminnelig obligasjonsrett (1978) 179-183 og Krüger m.fl.: Panterett 361-371. Det fastholdes at Vestland i kraft av reglene om tilbakeholdsrett var berettiget til å stille de vilkår som ble stillet for sletting av heftelsene. Tilbakeholdsretten gjaldt, i motsetning til panteretten, alle krav Vestland hadde mot Aasbø.
Even Vestland har nedlagt slik endelig påstand:
«1. Øystein Aasbø dømmes til innen fjorten dager fra dommens forkynnelse å betale Even Vestland kr. 249.288,- tillagt 15% rente p.a. av dette beløp fra 23. februar 1991 og inntil betaling skjer. Så snart domsbeløpet er betalt, eller det er stillet tilfredsstillende garanti for beløpet, skal avsetningsforretning tinglyst med dagbok nr. 894/91 på gnr. 28 bnr. 1 og gnr. 39 bnr. 12 og 13, Gjerstad kommune, slettes.
Side:1107
2. Holt herredsretts omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. Even Vestland tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Hovedspørsmålet i saken er etter lagmannsrettens mening om Vestlands kontraktsmessige krav på rente er bortfalt etter gjeldsbrevlovens §6 tredje ledd. Dette blir også avgjørende i forhold til det motkrav Aasbø mener å ha, fordi motkravet forutsetter et ansvarsgrunnlag og det aktuelle ansvarsgrunnlag er nettopp at Vestland har hindret kontraktsmessig omgjøring av handelen etter at konsesjon ble nektet.
Da det her er tale om et pengekrav som var sikret ved en tinglyst pantobligasjon, får gjeldsbrevlovens §6 tredje ledd direkte anvendelse hvis det må sies å ha vært på Vestland returoppgjøret strandet.
Herredsretten har unnlatt å ta stilling til Aasbøs anførsel om kreditor-mora, idet herredsretten har sett det slik at Aasbø pliktet å betale rente uansett, jfr. dom i Rt-1978-43.
Lagmannsretten vurderer dette annerledes, og kan ikke se at forholdet i nærværende sak er analogt med det som ble avgjort i dommen av 1978. Om dette skal bemerkes.
Det fremgår av kjøpekontraktens §7, og det er for øvrig også erkjent fra Vestlands side, at Aasbø i en omgjøringssituasjon kunne velge om han ville betale tilbake forskuddsbeløpet straks eller på ett eller annet senere tidspunkt innen 6-månedersfristen. Renteplikten er da å se på som den motytelse Aasbø skulle erlegge hvis han valgte å vente med å betale tilbake. Betalte han straks, påløp ingen rente. Valgte han å vente, skulle han betale «vanlig kassekredittrente» for tiden fra konsesjonsnektelsen til tilbakebetalingen. Det er med andre ord i vår sak tale om et helt ordinært kredittforhold, i motsetning til saken fra 1978 hvor rentebetalingen ble ansett å være vederlag for bruk av motpartens eiendom. Det synes for lagmannsretten ganske klart at bestemmelsen i gjeldsbrevlovens §6 tredje ledd ville få liten eller ingen betydning hvis det vederlagssynspunkt dommen fra 1978 bygger på skulle gis anvendelse i ordinære kredittforhold som det foreliggende.
Lagmannsretten må etter dette ta stilling til om Vestland har forholdt seg slik at returoppgjøret må sies å ha strandet på hans forhold. I så fall, og så langt det må anses å ha vært tilfelle, er hans rentekrav etter lagmannsrettens mening tapt.
Etter kjøpekontraktens §4 skulle kr. 1.200.000,- av kjøpesummen betales ved kontraktsinngåelsen. Forutsetningen på avtaletidspunktet var at hele forskuddsbetalingen skulle gå til innfrielse av påhvilende pantegjeld i Sparebanken Sør og Landbruksbanken.
Det ligger i dette at Aasbø hadde et kontraktsmessig krav på kredittfordelen av kr. 1.200.000,- i tidsrommet fra kontraktsinngåelsen og frem til den forutsatte bruksovertagelsen. Denne kredittfordelen må ses i sammenheng med kjøpekontraktens §2, hvoretter Vestland skulle ha avkastningen av eiendommen i det samme tidsrom - en ordning som ellers ville ha vært ekstraordinær.
Det som skjedde var som nevnt at kr. 143.695,06 av forskuddsbeløpet av advokat Haugum ble innsatt på Vestlands klientkonto. Aasbø er ikke godskrevet noe av avkastningen av dette beløpet. Av en fremlagt kontoutskrift fremgår at innestående beløp født xx.xx.1989
Side:1108
utgjorde kr. 169.996,46. Det betyr at renteavkastningen i tidsrommet fra 9. mai 1988 til 20. juni 1989 var ca. kr. 18.200,-.
Foruten at Vestland altså har oppebåret avkastningen av et beløp som etter kjøpekontrakten skulle betales til Aasbø ved kontraktsinngåelsen, har han krevd Aasbø for en betalt termin til Landbruksbanken på kr. 10.635,30 og stillet denne betalingen som vilkår for sletting av heftelsene.
Lagmannsretten anser det klart at dette er i strid med kjøpekontrakten, idet det må være åpenbart at Vestland ikke både kunne godskrives avkastningen av en innbetaling bestemt for innfrielse av gjelden til Landbruksbanken og samtidig overlate til Aasbø å dekke de låneterminer som senere forfalt. Konsekvensen av at pengene ble satt på Vestlands klientkonto må være at Vestland skulle betale både den termin han betalte og en annen termin på kr. 10.605,- som Aasbø betalte. Hvis Vestland ville kreve tilbake av Aasbø den termin Vestland hadde betalt, måtte motstykket være at Aasbø og ikke Vestland ble godskrevet for renteavkastningen mens pengene sto på klientkonto. Det er således innlysende uberettiget når advokat Haugum i brev av 28.10.1989 sier at terminene i Landbruksbanken er Vestland uvedkommende.
På samme måte anser lagmannsretten det klart at Vestland har opptrådt i strid med kjøpekontrakten ved å stille oppgjør for materialleveranser til Aasbøs boligbygg som vilkår for sletting av heftelsene. Lagmannsretten kan om dette vise til det som er sagt på 8 i herredsrettens dom, og som lagmannsretten er enig i. Det som er sagt må ha gyldighet også i forhold til den av Vestland påberopte tilbakeholdsrett. Selv om Vestland i prinsippet skulle ha en slik tilbakeholdsrett som anført, så er det ikke noen slik sammenheng mellom kjøpet av landbrukseiendommen og leveransene til Aasbøs boligbygg at unnlatt betaling av leveransene kunne trekkes inn i omgjøringen av eiendomshandelen på den måten det ble gjort.
De to nevnte postene gjelder tilsammen kr. 19.751,30. Lagmannsretten må etter bevisførselen legge til grunn at Vestland ikke på noe tidspunkt har vært villig til å slette heftelsene uten at disse postene ble betalt i tillegg til hovedkravet på kr. 1.056.304,94. Kravene ble fremsatt i advokat Haugums brev av 10. august 1989, de er gjentatt i flere senere brev, og de var med i det påstandsbeløp som Vestland krevde dom for i herredsrettssaken. Her er for øvrig også medtatt et tredje uvedkommende krav på kr. 7.500,- for en elg Aasbø hadde mottatt i forbindelse med elgjakt. Som påpekt av herredsretten er det også gjort en feil ved at det helt fra 10. august 1989 er krevd rente (18%, senere redusert til 15%) for samtlige krav fra 21. juni 1989, til tross for at tilleggskravene under enhver omstendighet var forfalt først på senere tidspunkter.
Lagmannsretten har forståelse for at Vestland ønsket et fullstendig sluttoppgjør med Aasbø i forbindelse med at eiendomshandelen måtte gjøres om. Det kan også forstås at Vestland følte behov for å sikre sitt krav i sluttoppgjøret, slik Aasbøs økonomiske stilling var. Men Vestland hadde ikke rettslig adgang til å påtvinge Aasbø et altomfattende sluttoppgjør, og fremfor alt ikke til å stille aksept av egne krav utenfor kjøpekontrakten som betingelse for å gå med på sletting av heftelsene.
Side:1109
Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at det var nettopp det Vestland gjorde, og viser om dette til det som foran er gjengitt fra brevvekslingen mellom partenes advokater i månedene etter konsesjonsnektelsen, samt til rettens bemerkninger om de tilleggskravene som ble reist i advokat Haugums brev av 10. august 1989.
Lagmannsretten anser det lite tvilsomt at Vestland må sies å ha vært i kreditor-mora i hvert fall fra ca. midten av august 1989. Da forelå det en erklæring fra DnC i Risør som etter lagmannsrettens mening ga Vestland rimelig sikkerhet for betaling av hovedstolen, samtidig som Vestland da hadde stillet betingelser som han ikke var berettiget til. Fra da av kan lagmannsretten ikke se at Aasbø har hatt noen mulighet til å få slettet heftelsene uten selv å yte mer enn han pliktet ifølge kjøpekontrakten. Det bemerkes i denne forbindelse at Aasbø har fremsatt to oppgjørstilbud - 25.8. og 4.11.1989 - som gikk lenger i å imøtekomme Vestlands krav enn Aasbø egentlig var rettslig forpliktet til.
Det er imidlertid mest naturlig å se det slik at det er på Vestland tilbakebetalingen har stått helt fra Aasbø tilbød oppgjør i brev av 26. juni 1989. I dette brevet tilbys betaling av hovedstolen, med opplysning - rett nok ubekreftet - om at Aasbø hadde pengene klar. Det Aasbø på dette tidspunkt eventuelt kunne kreves for utover det som ble tilbudt, var rente for noen ganske få dager. Det sies uttrykkelig i brevet at tilbudet ble fremsatt umiddelbart «nettopp for å unngå rentebelastning». Da svaret på dette tilbudet kom ved advokat Haugums brev av 10. august 1989, var det - foruten de to uberettigede tilleggskravene som allerede er omtalt - også knyttet til krav om renter på ca. kr. 25.000,-. Det må være riktig å se det slik at betaling av tilleggskravene har vært et vilkår fra Vestlands side også i tiden før de formelt ble fremsatt.
Lagmannsretten er ikke enig med Vestland i at tilleggskravene er så små i forhold til hovedkravet at de av den grunn må settes ut av betraktning. Aasbø har for øvrig aldri fått noe tilbud om sletting av heftelsene mot betaling av hovedstolen pluss de to tilleggskravene, idet det som nevnt allerede i den første henvendelsen som kom ble krevd renter med ca. kr. 25.000,-. Selv om ingen av partene kan bebreides for at reaksjonen på Aasbøs betalingstilbud først kom 10. august, må forsinkelsen i relasjon til rentespørsmålet bedømmes som Vestlands ansvar.
Heller ikke kan lagmannsretten se at det er holdepunkter for anførselen om at Aasbø måtte ha gjort noe mer enn bare å tilby tilbakebetaling slik han gjorde. Den uttalelsen fra Augdahl: Alminnelig obligasjonsrett (1978) 164-165 som advokat Haugum har vist til, kan ikke ses å gi grunnlag for noen slik slutning - det synes tvilsomt om den i det hele tatt tar sikte på oppfyllelse i form av betaling av penger.
Lagmannsretten kommer etter dette til at Vestland etter gjeldsbrevlovens §6 tredje ledd ikke har krav på renter for noen del av det aktuelle tidsrom, og at Vestland plikter å slette avsetningsforretningen uten andre motytelser enn de som allerede er erlagt. Pkt. 1 og 2 i Aasbøs påstand blir således å ta til følge.
Etter det utfall saken har fått, og ut fra lagmannsrettens syn på
Side:1110
ansvaret for at returoppgjøret utviklet seg slik det gjorde, bør Even Vestland tilpliktes å erstatte Øystein Aasbø saksomkostningene for begge instanser, jfr. hovedregelen i tvml. §172 første ledd sammenholdt med §180 annet ledd.
Advokat Sætra fremla for herredsretten omkostningsoppgave pålydende kr. 52.600,-, hvorav kr. 52.000,- var advokatsalær og kr. 600,- utgifter. I beløpet er ikke medregnet omkostningene Aasbø hadde i anledning begjæringen om midlertidig forføyning, kr. 25.200,-.
Advokat Lunde har fremlagt omkostningsoppgave for ankesaken pålydende kr. 67.684,-, hvorav kr. 56.000,- er advokatsalær og kr. 11.684,- utgifter inkludert ankegebyr kr. 8.400,-.
Advokat Haugum har anført at salærkravene fra advokat Sætra og advokat Lunde er for høye og bør reduseres. Advokat Lunde har imøtegått anførslene for så vidt gjelder omkostningsoppgaven i ankesaken og meromkostningene ved skifte av prosessfullmektig.
Lagmannsretten legger oppgavene til grunn, for så vidt gjelder saksomkostningene for Holt herredsrett og i forføyningssaken. Omkostningsbeløpet i ankesaken fastsettes skjønnsmessig til kr. 55.000,- medregnet ankegebyr og utgifter.
Dommen er enstemmig.
Domsavsigelsen er blitt noe forsinket fordi en av dommerne har vært på utenlandsreise. Domskonferanse ble imidlertid holdt umiddelbart etter avsluttet ankeforhandling.
Domsslutning:
1. Even Vestland har mottatt fullt og helt oppgjør vedrørende omgjøring av eiendomshandel i henhold til kjøpekontrakt med Øystein Aasbø av 9. mai 1988.
2. Even Vestland plikter å slette avsetningsforretning av 23. januar 1991.
3. Even Vestland dømmes til å betale saksomkostninger til Øystein Aasbø
a) for begjæring om midlertidig forføyning kr. 25.200,- - tjuefemtusentohundre 00/100,
b) for hovedsaken ved Holt herredsrett kr. 52.600,- - femtitotusensekshundre 00/100, og
c) for ankesak ved Agder lagmannsrett kr. 55.000,- - femtifemtusen 00/100,
alt innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.