RG-1992-217
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1991-08-16 |
| Publisert: | RG-1992-217 (26-92) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Vegskjønn, Forvaltningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn 16. august 1991 i sak nr. 12/90. |
| Parter: | Statens vegvesen v/vegsjefen i Akershus (advokat Svein Arild Pihlstrøm) mot Christian Haneborg (advokat Bjørn Dalan). |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F. Jensen med 4 skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Forvaltningsloven (1967) §17, §41, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §7, Tvistemålsloven (1915) §169, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §54a, §6 |
Vegsjefen i Akershus godkjente 3. juli 1985 og 26. august 1987 detaljplaner for utbedring og forsterkning av to parseller av fylkesvei C 229.02 i Aurskog-Høland kommune. Den første gjelder en strekning på ca. 1,4 km fra Øsken til Fosser gård, og den andre en strekning på ca. 0,8 km fra Fosser til Fosser gård. I medhold av veglovens §50 traff vegsjefen den 20. april 1988 vedtak om ekspropriasjon for gjennomføring av planene overfor Christian Haneborg idet Haneborgs eiendom - Fosser gård, gnr. 13 bnr. 1 - grenser mot fylkesvegen praktisk talt på hele den aktuelle strekningen.
Eiendomsinngrepene medfører at Haneborg må avstå tilsammen henimot 15.000 m2, for det meste dyrket mark og skogsgrunn. Videre forutsatte detaljplanene fjerning av 85 bjerketrær som står langs vegen på strekningen Fosser-Fosser gård. Haneborg hadde sterke innvendinger mot fjerning av bjerketrærne og påklaget vegsjefens ekspropriasjonsvedtak med underliggende planvedtak inn for samferdselsstyret i Akershus. Etter befaring vedtok samferdselsstyret den 29. september 1988 enstemmig å forkaste klagen.
Skjønnsbegjæring til Nes herredsrett ble fremmet den 13. desember 1988. Saksøkte Christian Haneborg innga tilsvar 14. mars 1989 der han bl.a. påsto ekspropriasjonen nektet fremmet på den del av strekningen der bjerketrærne står.
Herredsretten avhjemlet skjønnet 3. oktober 1989. Flertallet - samtlige skjønnsmenn - fant under tvil at skjønnet også måtte bli å fremme for den omtvistede del av bjerkealleen. Mindretallet - rettens formann - kom til at samferdselsstyrets vedtak led av såvidt betydelige mangler at det burde kjennes ugyldig. Herredsretten fastsatte for øvrig bl.a. følgende erstatninger: dyrket mark kr. 12,- pr. m2, skogsgrunn kr. 1,- pr. m2, avvirket tømmer kr. 53.000,- inklusiv venteverdi, og kr. 40.000,- for bjerketrærne. Avsavnsrenten ble satt til 12%. - - -
Lagmannsretten bemerker:
Saksøktes eiendom - Fosser gård, gnr. 13 bnr. 1 - har vært i slektens eie siden 1836. Hovedbygningen er fra 1853. Eiendommen består i dag av ca. 500 da. dyrket mark og ca. 3.200 da. skog. Driftsformen er korndyrking og skogsdrift. Hovedbygningen ligger pent plassert på en forhøyning i terrenget og virker meget velholdt. Eiendommen for øvrig synes også å være i god stand og fremstår som veldrevet.
Eiendommen ligger på begge sider av fylkesveg C 229.02. Det er opplyst at vegen var å anse som en bygdeveg inntil den ble overtatt av fylket i 1960-årene.
På begge sider av vegen på strekningen fra ca. profil 550 - 700 (Fosser - Fosser gård) som utgjør den omtvistede delen av anlegget, står det en rekke med bjerketrær, tilsammen 47. De fleste trærne skal
Side:219
være omlag 60 år, men noen er erstattet med nye trær som er betydelig mindre. Tilsammen gir trærne et klart preg av en allé. Den leder imidlertid ikke direkte inn på det nåværende gårdstun, men frem til innkjørslene til eiendommen.
Avstanden mellom trerekkene på nevnte strekning er omlag 8 meter. Nåværende vegbredde varierer mellom ca. 4,5 til 6 meter.
Detaljplanen for Fosser - Fosser gård forutsetter at vegbanen legges ut i en bredde på 6,5 meter og med en oppfylling på opptil 1,2 meter på den omtvistede strekning. Ut fra Vegvesenets krav til normalprofiler med høydeforskjell mellom topp av vegbane og grøftebunn, innebærer dette at avslutningen av vegskråningen vil komme 2 meter lenger ut enn selve vegbanen. Total vegbredde med skråninger vil således utgjøre 10,5 meter. Trærne vil følgelig bli stående i grøft/vegskråning, men utenfor selve vegbanen. Med en slik teknisk løsning vil det ikke være mulig å redde trærne. Dette gjelder enten man bygger opp med masse eller graver grøfter. Planvedtaket forutsetter derfor at trærne fjernes for hele parsellen Fosser - Fosser gård.
Grunnen som trærne står på har vært ansett som dyrket mark og er erstattet med kr. 12,- pr. m2 av underskjønnet. For denne erstatningsposten er det ikke begjært overskjønn.
Saksøkte har påstått at overskjønnet skal nektes fremmet på den omtvistede strekningen. Det erkjennes at trærne ikke vil overleve dersom den vedtatte plan følges. Men det hevdes at tilfredstillende vegutbedring kan oppnås med mindre omfattende utbedringsarbeider. Videre hevdes at vegmyndighetenes saksbehandling er beheftet med feil, og at ekspropriasjonsvedtaket med underliggende planvedtak er preget av vilkårlighet.
Lagmannsretten må prejudisielt ta stilling til om det foreligger et gyldig ekspropriasjonsvedtak som kan gi grunnlag for fjerning av trærne. Herunder må også det underliggende planvedtak av 26. august 1987 prøves. Om rammene for domstolenes prøving av forvaltningsvedtak vises til Eckhoff «Forvaltningsrett» (1989) kap. 32 (side 653-664) kap. 29 og 30 (side 594-627) samt kap. 11 (side 241-272).
Ekspropriasjonsvedtaket er truffet under henvisning til veglovens §50. Det er ikke bestridt at det foreligger behov for utbedring og vedlikehold av den omtvistede strekningen. Hjemmel for ekspropriasjon i forbindelse med utbedringsarbeider på vegen foreligger således. Hvilke tekniske løsninger som skal velges og dermed omfanget av inngrepet, kan i utgangspunktet ikke overprøves av domstolene, jfr. Arnulf og Gauer «Vegloven med kommentarer» (annen utg.) side 232-233.
Fra saksøkerens side er det erkjent at saksbehandlingen på visse punkter kunne ha vært gjennomført på en noe annen måte. Dette er lagmannsretten enig i. Lagmannsretten har imidlertid vanskelig for å karakterisere de mindre heldige sider ved saksbehandlingen som feil i streng forstand. Uansett er det ikke grunn til å anta at eventuelle feil har virket avgjørende inn på de beslutninger som til slutt ble stadfestet ved samferdselsstyrets vedtak av 29. september 1988, jfr. prinsippet i forvaltningslovens §41.
Fra saksøktes side er ikke anført at det skulle foreligge brudd på
Side:220
noen av de særlige behandlingsregler som måtte gjelde for behandlingen av detaljplaner etter vegloven. Derimot hevdes at saksbehandlingen har vært i strid med forvaltningens utredningsplikt etter forvaltningslovens §17. Ifølge saksøkte har vegmyndighetene ikke i tide klargjort betydningen av trærne og de sterke interesser som tilsier at disse vernes.
Planvedtaket ble truffet av vegsjefen den 26. august 1987. Før dette tidspunkt var saksøkte varslet og hadde fått anledning til å uttale seg, såvel skriftlig som under befaringen den 15. mai 1987. Herunder kom klart frem at saksøkte hadde et sterkt ønske om at bjerkealléen måtte bli spart.
Planforslaget var utlagt til offentlig ettersyn i perioden 2. februar til 20. mars 1987. I tillegg ble planen sendt kommunestyret, landbruksnemnda, fylkeslandbruksstyret og «fylkets miljøvernkontor» som retten går ut fra må være miljøvernavdelingen ved fylkesmannsembetet. Ingen av disse instanser kom med innvendinger mot planen. Hvorvidt nevnte myndigheter var klar over at bjerkealléen ville bli fjernet dersom planen ble gjennomført, kan være noe usikkert. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at de fikk tilsendt planhefte benevnt 2/ med plan- og profiltegning merket W1. På denne tegningen er trærne tegnet inn på et gulfarget areal som ville bli liggende innenfor det nye vegområdet. Høringsinstansene hadde således informasjon som ga mulighet for å trekke den konklusjon at trerekkene ville bli berørt av planen. Lagmannsretten antar at dette må være tilstrekkelig.
Lagmannsretten finner videre ikke holdepunkter for å oppstille et krav om at vegkontoret skulle sendt planforslaget til andre høringsinstanser, f.eks. fylkeskommunens kulturadministrasjon eller natur- og miljøvernutvalget i kommunen. Som nevnt er det ikke hevdet at et slikt krav følger at de spesielle behandlingsregler som gjelder for detaljplaner etter vegloven. I utgangspunktet måtte vegkontoret kunne gå ut fra at miljøverninteressene ble ivaretatt av fylkesmannens miljøvernkontor, som fikk tilsendt planforslaget. Og det måtte være opp til kommuneadministrasjonen/kommunestyret å vurdere om det var behov for å trekke inn underliggende etater eller utvalg i kommunen.
Fra høsten 1987 til 29. september 1988 da samferdselsstyret forkastet klagen, utspant det seg en omfattende korrespondanse mellom saksøkte og vegkontoret. I den forbindelse kom det fram visse nye opplysninger, bl.a. at fylkeskonservatoren gikk inn for å bevare trærne, og at de som sto for tungtransporten mente at det ikke var nødvendig å fjerne trærne av hensyn til denne virksomheten. Saksøkte etterlyste også konkrete opplysninger om trafikkfrekvensen på strekningen. Saksøktes synspunkter og anførsler ble oppsummert og presisert i hans brev til samferdselsstyret datert 22. august 1988. I denne fasen ble det også foretatt en ny befaring den 14. oktober 1987 med representanter fra vegkontoret tilstede. Endelig var samferdselsstyret på befaring før det ble truffet vedtak i klagesaken.
Saksdokumentene viser at vegsjefen vurderte de nye opplysninger og anførsler, men at han ikke fant grunn til å gå fra sitt tidligere vedtak. Det foreliggende materiale gir videre ikke holdepunkter for den slutning at vegsjefen allerede hadde bundet seg opp på en slik måte at han
Side:221
ikke var i stand til å foreta en reell revurdering ut fra de nye momenter. I denne forbindelse vises til befaringen høsten 1987 og vegkontorets brev 25. mars 1988 der uttalelsen fra fylkeskonservatoren kommenteres.
Hva angår spørsmålet om faktisk trafikkmengde, kunne vegsjefen gjerne forklart at dette forhold var av mindre betydning ettersom man hadde valgt tekniske minimums-løsninger. Med fordel kunne det også ha vært utarbeidet en endret innstilling til samferdselsstyret etter at saksøktes brev av 22. august 1988 forelå. Lagmannsretten er imidlertid enig med saksøkeren i at dette brevet ikke inneholdt nye opplysninger av vesentlig betydning i forhold til de som allerede var fremkommet, og som vegsjefen hadde behandlet i sin innstilling til samferdselsstyret datert henholdsvis 4. juni og 10. august 1988. Det måtte da være tilstrekkelig at vegsjefen sørget for at saksøktes brev ble lagt fram for samferdselsstyret, hvilket lagmannsretten legger til grunn var tilfelle. Samferdselsstyret hadde dermed tilgang til alle opplysninger av interesse. Sammenholdt med det faktum at samferdselsstyret foretok befaring og at styrets vedtak var enstemmig, kan det da ikke være grunnlag for å konstatere ugyldighet som følge av mulige saksbehandlingsfeil.
Lagmannsretten har heller ikke grunnlag for å sette samferdselsstyrets vedtak til side som ugyldig etter læren om myndighetsmisbruk. Usaklige eller utenforliggende hensyn har ikke vært trukket inn. Uansett hvordan man vurderer betydningen av å verne bjerkealléen - et forhold det nok vil herske delte meninger om og som retten ikke finner grunn til å ta nærmere stilling til utover å fastslå at hensynet til trærne utvilsomt er et moment som må trekkes inn i en helhetsvurdering av de ulike kryssende hensyn - kan det ikke være på sin plass å betegne samferdselsstyrets avgjørelse som vilkårlig eller sterkt urimelig. Retten finner det sannsynliggjort at vegmyndighetene har foretatt en bred og forsvarlig vurdering av de relevante hensyn uten å legge ensidig vekt på de tekniske løsninger som følger av normalkravene. Hva spørsmålet om kvalifisert urimelighet angår, peker retten på at en del av trærne på nordsiden av vegen i alle tilfelle måtte fjernes som følge av vegomleggingen i horisontalplanet. Det typiske allépreget ville derfor bare kunne opprettholdes på en del av den omtvistede strekningen. Dertil kommer at trærne har nådd en relativt høy alder og at kvaliteten er noe varierende. En del er allerede skiftet ut. Trolig ville det vært nødvendig med flere utskiftninger i de nærmeste år.
En samlet rett finner etter dette at overskjønnet blir å fremme også for den omtvistede strekningen. Skjønnsmennene Asak og Kjensli vil imidlertid tilføye at partene burde lagt opp til et nærmere og smidigere samarbeid med sikte på å oppnå en for alle parter bedre løsning. Men også disse skjønnsmenn er enige i at retten ikke har grunnlag for å underkjenne vegmyndighetenes vedtak som ugyldig.
Vedrørende høyden på den nye vegbanen langs gårdstunet ved Fosser gård, har saksøkte klargjort at spørsmålet har mindre interesse dersom overskjønnet fremmes for den omtvistede strekningen. Lagmannsretten forstår det slik at saksøkte under denne forutsetning frafaller påstandens punkt 2. Retten nøyer seg på denne bakgrunn med å konstatere at vegen på dette partiet - med et helt ubetydelig avvik
Side:222
- ikke vil komme høyere enn dagens nivå, noe som må ligge innenfor rammene for en forsvarlig tolkning av planvedtakene av 3. juli 1985 og 26. august 1987. Saksøkeren har for øvrig uttrykkelig frafalt kravet om at saksøkte skal betale det det vil koste å ikke forhøye vegen i forhold til dagens nivå. Det finnes ikke nødvendig å ta inn noe eget punkt om dette i slutningen.
Ekspropriasjonen medfører at saksøkte avstår ca. 6.890 m2 skogsgrunn på strekningen Øsken - Fosser gård og ca. 485 m2 krattskog på strekningen Fosser - Fosser gård. Trærne er avvirket og tiltredelsestidspunktet er satt til 18. mai 1989. Herredsretten ga kr. 53.000,- i erstatning for avvirket tømmer inklusiv venteverdi. Skogsgrunnen ble satt til bonitetsklasse G 20 og erstattet med kr. 1,- pr. m2 . Overskjønnsbegjæringen omfatter grunnerstatningen, men ikke erstatningen for avvirket tømmer. Det er enighet mellom partene om at grunnen der krattskogen sto skal erstattes etter samme pris som den øvrige skogsmark.
Erstatningsutmålingen baseres på årlig avkastning etter ekspropriasjonserstatningslovens §6. Det er tale om en typisk stripeekspropriasjon som tilsier en marginalkalkyleberegning.
Lagmannsretten er enig i at det her gjelder skoggrunn av meget høy bonitet. Bonitetsklassen settes til G 23, bl.a. på grunnlag av foretatte målinger i tilstøtende areal. Ut fra bestandsalder 0, prisspenning 40% og med skjønnsmessig fradrag for drifts- og kultiveringskostnader, samt basert på en kapitaliseringsrente på 4% som finnes passende, er lagmannsretten kommet til at skoggrunnen skal erstattes med kr. 1,40 pr. m2 . Hertil kommer avsavnsrente fra 18. mai 1989 til forfall. Herredsretten satte avsavnsrenten til 12%, og dette punktet er ikke omfattet av overskjønnsbegjæringen.
Saksøkte skal videre tilkjennes erstatning for de 85 bjerketrærne som eksproprieres. Som hovedregel skal det bare gis erstatning for det økonomiske tap, jfr. Pedersen 1.c. side 167. Avvik fra denne hovedregel betinger et særskilt rettslig grunnlag.
Retten kan ikke se at erstatningsutmålingen direkte eller pr. analogi kan baseres på bestemmelsen i ekspropriasjonserstatningslovens §7 om utgifter til gjenanskaffelse, jfr. Pedersen 1.c. side 239 og side 267-270. Trærne står ikke på grunn som har vært nyttet for bygning eller anlegg.
Retten finner det mest korrekt å ta utgangspunkt i differansebetraktninger i tråd med Høyesteretts retningslinjer i Sandefjord-saken ( Rt-1976-1507). Retten må følgelig forsøke å komme frem til forskjellen mellom gårdens antatte verdi med og uten de aktuelle trær. I det minste vil differansen tilsvare nettoavkastningen ved hogst og salg av trevirket. Spørsmålet blir dernest om trærne har slike særlige kvaliteter at de for øvrig vil påvirke eiendommens antatte omsetningsverdi.
De 38 trær som står nærmest Fosser, kan etter rettens skjønn vanskelig påvirke eiendommens salgsverdi. De står langs offentlig veg i relativt lang avstand fra gårdstunet. Ved et eventuelt salg av eiendommen vil en vanlig kjøper neppe legge den minste vekt på om disse trærne er i behold eller ikke. Denne gruppe av trær må derfor bli å
Side:223
erstatte etter nettogevinst ved avvirkning. Beløpet vil være lite - i størrelsesorden noen få tusen kroner - og inngår i den sum som retten er kommet fram til nedenfor.
Situasjonen er en noe annen for de 47 trær som står nærmest gårdstunet. Selv om det ikke er en allé som fører inn på det nåværende gårdstun, har trerekkene spesielle kvaliteter og en nærhet til gårdens hovedbygning som ifølge fylkeskonservatoren «meget fint understreker hovedbygningens monumentale virkning» og som må ses «som en integrert del av et hele».
På dette punkt har lagmannsretten delt seg. Flertallet - formannen og skjønnsmennene Asak, Kjensli og Ramstad - antar at forholdet mellom bjerketrærne og gården er av en såvidt spesiell og markant art at det vil påvirke eiendommens alminnelige omsetningsverdi. Flertallet finner således at disse trærne representerer en økonomisk verdi for gården utover tømmerverdien, og at det ikke bare er tale om en ideell eller affeksjonsbetonet verdi.
Den nærmere verdi av trærne som et økonomisk gode for eiendommen er meget vanskelig å bestemme, ikke minst fordi eiendommen er så stor i utstrekning og fordi den også av mange andre grunner vil bli høyt verdsatt. Trærnes relative økonomiske betydning vil derfor være beskjeden. Flertallet finner i likhet med herredsretten at erstatningen for trærne passende kan settes til kr. 40.000,- som også inkluderer de som står nærmest Fosser, jfr. foran. Beløpet forfaller til betaling to uker etter overtakelsen av trærne.
Mindretallet - skjønnsmann Blådammen - finner ikke grunn til å anta at fjerning av trærne, herunder de 47 som står nærmest Fosser gård, vil kunne påvirke eiendommens omsetningsverdi. Erstatningen for samtlige trær må derfor fastsettes på grunnlag av tømmerverdien. Etter mindretallets syn utgjør denne verdien kr. 5.000,-.
Overskjønn er alene begjært av saksøkte. Skjønnsprosesslovens §54a kommer derfor til anvendelse. Saksøkte har ikke fått medhold på det punkt som har vært av størst betydning for ham, nemlig spørsmålet om vern av trærne nærmest gårdstunet. Erstatningen for bjerketrærne er heller ikke forhøyet. Ved overskjønnet er erstatningen for avstått skogsgrunn derimot hevet fra kr. 1,- til kr. 1,40 pr. m2 . Denne forhøyelsen er imidlertid av helt underordnet betydning og utgjør i sum bare omlag kr. 3.000,-. Ut fra en totalvurdering, jfr. Dragsten og Vislie «Skjønnsloven» (1983) side 338-340, finner lagmannsretten etter dette at saksøkte ikke har oppnådd en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet. Retten kan videre ikke se at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å nytte unntaksregelen i skjønnsprosesslovens §54a første ledd bokstav b). Det er ikke påvist feil i underskjønnet. Den tvil som forelå etter herredsrettens avgjørelse, var - etter lagmannsrettens skjønn - heller ikke av en slik art at saksøkte hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. Saksøkte må følgelig bære egne saksomkostninger for lagmannsretten. Av tvml. §169, jfr. skjønnsprosesslovens §2, følger dermed at Christian Haneborg også må betale de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.
At saksøkte begjærte overskjønn, kan ikke karakteriseres som åpenbart urimelig. Haneborg vil derfor ikke bli pålagt å dekke noen
Side:224
del av saksøkerens omkostninger, jfr. skjønnsprosesslovens §54a tredje ledd. - - -