RG-1992-304

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1991-09-24
Publisert:	RG-1992-304 (40-92)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett, Skjønnsprosess, Bruksrett til skogsbilvei
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 24. september 1991 i sak nr. 19/1990.
Parter:	Edle C.L. Norman og Nikolai Norman (advokat Ola Brekken) mot Veglaget Selvassvegen m.fl. (advokat Otto Chr. Hagemann).
Forfatter:	Førstelagmann Arne Christiansen med skjønnsmennene byggmester Halvor Norli, skogbrukssjef Harald Omnes, bonde Leidulf Dyrland, bonde Klas Eika
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §35, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, Veiloven (1912) §94, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§94, Motorferdselsloven (1977)

Saken gjelder krav fra Edle og Nikolai Norman om i medhold av veglovens §53 første ledds annet punktum å få rett til å bruke en skogsbilvei som går fra Rjupestøyl ved E-76 i Kviteseid frem til Fitjan på gnr. 68 bnr. 8, Haugebu i Tokke, som adkomst til sin hytteeiendom Vordan, gnr. 68 bnr. 23. Normans kjøpte eiendommen i 1986 av Elise og Einar Sommerfelt. Sommerfelt eiet i sin tid også Haugebu, som er en utmarkseiendom på ca. 8.000 dekar. De utskilte Vordan fra Haugebu i 1976. Haugebu ble kjøpt av Olav Berge og grunnbokshjemmelen overført til ham i 1984. Vordan har fra før sin adkomst med bil fra E-76 dels langs offentlig vei og dels langs bomvei til Nedre Fjellet og derfra ca. 3,5 km gange frem til Vordan. Den skogsbilvei Normans nå ønsker å benytte ender 800 meter fra Vordan.

Skogsbilveien frem til Fitjan består av 3 parseller. Den nederste del, Selvassveien, er anlagt i forbindelse med en utskifting i 40-årene. Den eies av et eget veilag og er ca. 3,5 km lang. På den første delen går Selvassveien over grunn tilhørende Sissel Nordjordet og Nils O. Botnen. Den mellomste parsellen, Jonsliveien, er bygget etter avtale i 1968 mellom interesserte grunneiere og eies av et annet veilag med tildels de samme medlemmer som veilaget Selvassveien. Denne del er ca. 3 km lang. Den tredje etappe frem til Fitjan eies av Olav Berge og ble bygget ferdig i 1989. Den er omkring 2,2 km lang og har dessuten en arm frem til Buli. Olav Berges vei ligger på den første del på grunn tilhørende Halvard J.T. Berge og etter avtale mellom de to skal ingen andre enn Olav Berge kunne bruke veien. Forøvrig ligger Olav Berges vei på hans egen eiendom Haugebu.

I 1988 tok Normans kontakt med eierne av veien med sikte på medlemskap i veilagene og rett til å bruke veien. De ble gitt tilbud om bruksrett som etter deres oppfatning var for snever. Veilagene avslo å gi dem noen større rett, og Normans fremsatte deretter begjæring om skjønn etter veglovens §53 for Vest-Telemark herredsrett. Foruten de to veilag, Olav Berge, Halvard J.T. Berge, Sissel Nordjordet og Nils O. Botnen har saksøkerne for herredsretten vært veilagsmedlemmer som også eier veigrunnen. Herredsretten avhjemlet skjønn den 29. juni

Side:305

1990 med slik slutning:

«1. Nikolai og Edle Norman gis for sin tid som eiere av eiendommen Vordan gnr. 68 bnr. 23 i Tokke bruksrett til skogsbilvegen fra Rjupestaul til Fitjan i tiden 1. juni - 31. oktober, og forøvrig på de vilkår som er angitt i premissene foran.

2. I erstatning for inngrepet betaler Nikolai og Edle Norman en årlig erstatning med kr. 2.000 - totusen - til Veglaget Selvassvegen v/veglagets formann, kr. 2.000 - totusen - til Veglaget Jonslidvegen v/veglagets formann, kr. 2.000,- - totusen - til Olav Berge. Erstatningene skal indeksreguleres hvert 5. år etter konsumprisindeksen med utgangspunkt i indeksen pr. 1/7-1990.

3. Nikolai og Edle Norman gis rett til å anlegge parkeringsplass for 2 biler på eiendommen Haugebu gnr. 68 bnr. 8 i Tokke etter anvisning av eieren av eiendommen som nevnt i premissene foran.

4. I erstatning til Olav Berge for anlegg av parkeringsplass betaler Nikolai og Edle Norman en engangserstatning på kr. 500 - femhundre.

5. I erstatning for saksomkostninger betaler Nikolai og Edle Norman til de saksøkte v/advokat Edmund Frømyr kr. 16.804 - sekstentusenåttehundreogfire - innen 2 - to - uker etter forkynning av skjønnet.»

Det var dissens i herredsretten, idet rettens formann og en av skjønnsmennene fant at vilkårene for å gi saksøkerne bruksrett ikke var til stede.

Edle og Nikolai Norman har begjært overskjønn ved Agder lagmannsrett forsåvidt gjelder skjønnsslutningens pkt. 1 og 2. Begjæringen er begrunnet med at det ikke er adgang til å begrense veiretten til deres eiertid og at erstatningene for inngrepet er satt vesentlig for høyt. Samtlige saksøkte med unntak av Halvard J.T. Berge har inngitt aksessorisk begjæring om overskjønn for alle de spørsmål herredsrettens skjønn omfatter med unntak av omkostningsavgjørelsen. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har Normans fremmet et nytt krav om rett til bruk av snøscooter over Olav Berges eiendom langs den trase fra Nedre Fjellet til Vordan som kommunen har gitt Normans tillatelse til å bruke. - - -

Herredsrettens flertall har i underskjønnet fastsatt følgende forutsetninger for den veirett som der ble innrømmet:

«1. Retten til å benytte skogsbilvegen skal ikke gjelde i tilfelle av at hytta blir leiet ut.

2. Personbiltrafikken må vike i forhold til tømmertransport og skogsdrift som gjør det nødvendig å bruke vegene. Det tenkes her bl.a. på tilfelle av opplasting på tømmerbiler som skjer fra vegen, eller eventuell vinsjedrift med utgangspunkt i vegen. I slike tilfelle må personbiltrafikken vike, dvs. vente med gjennomfart til det blir anledning til det.

3. Det pålegges rettighetshaverne å vise varsomhet ved trafikkering både med bil og til fots slik at sauene ikke blir forstyrret. Det gjelder ikke bare ved både trafikk i Fitjan-området, men også ved trafikkering langs vegene der sau oppholder seg. Eventuelle hunder må under ingen omstendighet slippes løse i områdene.

Side:306

4. Det skal vises særskilt hensyn ved passering forbi eiendommen til Sissel Nordjordet. Hennes bolighus ligger kloss inn til vegen. En øket trafikk her vil være til sjenanse dersom det ikke vises hensyn.

5. Kravet fra saksøkerne om å anlegge en parkeringsplass for 2 biler tas til følge. Men det er en forutsetning at parkeringsplassen opparbeides før bruksretten overhodet skal kunne nyttes. Plassen skal anlegges på eiendommen Haugebu etter anvisning av Olav Berge.»

Normans har under forhandlingene for lagmannsretten erklært at de godtar disse vilkår.

Edle og Nikolai Norman har i det vesentlige anført følgende: - - -

De saksøktes anførsler kan sammenfattes slik: - - -

Lagmannsretten ser saken slik:

Et flertall har i likhet med herredsrettens flertall kommet til at Edle og Nikolai Norman bør innrømmes en rett til å bruke veien med parkeringsplass for sin eiertid, mens et mindretall, skjønnsmann Omnes, mener retten bør tillegges Normans eiendom uten noen tidsbegrensning. En samstemmig lagmannsrett er blitt stående ved noe andre vederlag enn de herredsretten har fastsatt. Videre har lagmannsretten funnet at Normans må få medhold i sitt krav om rett til å bruke snøscooter i samsvar med kommunalt løyve over Olav Berges grunn.

Hovedspørsmålet i saken er om betingelsene foreligger for å gi Normans rett til å bruke skogsbilveien frem til Fitjan med bil etter den interesseavveining som skal skje etter veglovens §53. Lagmannsretten er enig med de saksøkte i at det avgjørende i denne forbindelse er den interesseavveining som er knyttet til den siste parsellen frem til Fitjan, den del som eies og brukes av Olav Berge alene. Dersom Normans ikke får bruke dette veistykket er forbedringen i forhold til nåværende adkomst så beskjeden at det ikke er grunnlag for å gi bruksrett for de resterende deler av veien.

Normans interesse i å bruke veien er åpenbar. Gangavstanden i forhold til nåværende adkomst forkortes fra ca. 3,5 til ca. 0,8 km. Med den nåværende adkomst blir frakt av mat, materialer og annet utstyr svært strabasiøs. På den annen side er en bruk av veien ikke uten problemer for eierne av denne. I denne forbindelse er det hensynet til Olav Berges sauedrift som det kan være aktuelt å legge avgjørende vekt på. Han er eneeier og eneste bruker av den veiparsell som går over hans eiendom. Han er således i dag sikret mot at andre bruker bil i hans beiteområde. De sakkyndige vitner, konsulent Einar Kåre Fjeld i Norges Sau- og Geitavlslag og tidligere fylkesagronom i husdyrbruk, Gunnar Fløgstad har forklart at forholdene ligger meget vel til rette for sauebeite i området, at Olav Berge driver med svært gode resultater og at det er av stor betydning med ro i beiteområdet. Til dette kommer at et av basisområdene for beitet med lebygning og saltingsstein ligger ved de gamle setervollene ved Fitjan der veien ender. Konsulent Fjeld uttalte riktignok at det neppe kunne påvises noen skadevirkninger ved besøk av en bil i helgene. Det er imidlertid usikkert i hvilken utstrekning retten vil bli utnyttet i fremtiden og om eierne (og deres barn når de vokser til) vil bruke hytten mer når adkomsten blir lettere. I tillegg

Side:307

kommer at Berge kan bli utsatt for pågang om veirett fra andre som vil få en lettere adkomst til sine eiendommer ved å bruke hans vei.

Lagmannsretten er etter en nærmere vurdering av forholdene slik de er i dag, blitt stående ved at fordelene for Normans klart overstiger de ulemper som eierne av veien, herunder Olav Berge, vil bli påført. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at vanskeligheter ved tømmerdriften ikke kan tillegges noen avgjørende vekt. Når det gjelder forholdet til sauedriften bemerkes at det har formodningen mot seg at den beskjedne trafikk det her er tale om påfører saue-eierne ulemper som gir seg utslag i påviselig økonomisk tap.

Interesseavveiningen etter §53 har betydning ikke bare for om inngrepet skal tillates men også for hvilket omfang det skal ha. I denne avveining inngår også en vurdering av saksøkernes behov sett i forhold til de mothensyn som gjør seg gjeldende fra den annen side. Overskjønnsbegjæringen fra Normans retter seg i første rekke mot at veiretten bare er gitt for deres eiertid og ikke som en tidsubegrenset rett knyttet til deres eiendom. Lagmannsrettens flertall er på dette punkt kommet til samme resultat som herredsrettens flertall. Den foreliggende sak gjelder vei for en fritidseiendom som ble bebygget i 1920-årene uten kjøreadkomst. Spørsmålet om en fast adkomst til en slik eiendom står i en noe annen stilling enn om det hadde vært tale om vei f.eks. frem til en eiendom med fast bosetting. Sålenge Normans eier Vordan er det for dem uten nevneverdig praktisk betydning om deres bruk av veien er knyttet til en personlig veirett eller en rett som tilhører deres eiendom. At en veirett knyttet til eiendommen ville føre til en større omsetningsverdi for denne, er etter flertallets oppfatning ikke av betydning ved interesseavveiningen. Flertallet har ingen grunn til å reise spørsmål om Normans vil utnytte retten på en lojal og hensynsfull måte. Flertallet har lagt vekt på den usikkerhet som knytter seg til de virkninger en mer intensiv bruk av veien kan få i fremtiden. Dette moment har en særlig vekt i forhold til Olav Berge, som nå ikke har ferdsel med bil fra andre inn på sin eiendom og derved har en spesielt uforstyrret posisjon. Disse betenkeligheter gjelder særlig hvis det blir nye eiere etter Normans. Dersom det skulle bli økede ulemper i fremtiden ved at andre og flere brukere kommer inn på veien, har man riktignok muligheter for begrensninger eller til helt å sette en stopper for bruken ved at Berge eller andre eiere av veien begjærer skjønn etter veglovens §53 tredje ledd. Etter flertallets oppfatning synes det etter sakens karakter mer rimelig at byrden ved å ta saken opp på nytt blir lagt på saksøkersiden i forbindelse med et eierskifte for hytta.

Mindretallet, skjønnsmann Omnes, mener at dersom en finner at det er hjemmel for å gi bruksrett etter §53 i vegloven, bør det gjelde uten tidsbegrensning. En avgrensning til saksøkernes eiertid vil være en uheldig ordning som ikke bidrar til å bilegge den nærværende strid. Det er vanskelig å se at Normans skulle stå i en annen stilling med hensyn til å utøve bruksretten enn andre fremtidige eiere. Mindretallet har lagt til grunn at såvel Normans som andre eiere vil utøve bruksretten på en måte som vil være «normal» for en slik fritidseiendom. Dersom det skulle vise seg at bruken likevel vil bli utvidet, vil §53,

Side:308

tredje ledd kunne få anvendelse. Forøvrig støttes flertallets vurdering.

Om de øvrige spørsmål som saken reiser, er det enighet mellom rettens medlemmer.

Lagmannsretten etterkommer saksøkernes krav om parkeringsplass ved Fitjan, slik denne er beskrevet i skjønnsforutsetningene.

Forøvrig skal retten ha det omfang som krevet i de skjønnsforutsetninger som er fremlagt for lagmannsretten og utøves på de foran refererte vilkår som ble fastsatt av herredsretten og som Normans har akseptert. Skjønnsforutsetningenes pkt. 2 innebærer at Normans må rette seg etter de generelle retningslinjer som veilagene fastsetter. De må også etterkomme restriksjoner fra Olav Berges side som er saklig begrunnet av hensyn til veien, f.eks. forbud mot kjøring i teleløsningstiden.

Når det gjelder vederlaget for inngrepet, har lagmannsretten et noe annet syn enn herredsretten. Herredsretten har fastsatt et like stort beløp - 2.000 kroner - for hver av de tre parseller. Lagmannsretten er kommet til at vederlaget må fastsettes forskjellig for hver av parsellene etter en individuell vurdering. Veieiernes utgifter består av en fast del og en variabel del. Den faste delen omfattes av kapitalkostnader og enkelte vedlikeholdsutgifter som er uavhengig av trafikkmengden på vegen. Den variable del omfattes av vedlikeholdsutgifter som er trafikkavhengige. Ved vurderingen er det særlig tatt hensyn til hvor mange som bruker vedkommende strekning og til når veien ble anlagt. Jo flere som bruker veien, jo flere er det å belaste for omkostninger som ikke har direkte sammenheng med ren slitasje. Dette forhold gjør at det må betales et betydelig høyere vederlag for Olav Berges parsell som bare vil bli brukt av ham og Normans, enn for de øvrige parseller. Kapitalomkostningene må i ikke uvesentlig utstrekning avhenge av veiens alder, slik at bruksretten for en ny vei vil medføre et høyere vederlag enn for en vei som er anlagt mange år tilbake i tiden. Også denne omstendighet medfører et vederlag for Olav Berges vei som er forholdsmessig større enn for de to andre parseller. Ved fastsettelsen av vederlaget ses bort fra offentlige tilskudd til bygging av veien, jfr. Rt-1981-418. Det er ikke fremlagt opplysninger om at det i vilkår for tildelingen av tilskudd er fastsatt betingelser som kan lede til en annen løsning.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at vederlaget bør fastsettes til en samlet årlig sum. Vederlaget blir derfor ikke fordelt på et engangsbeløp og en årlig sum slik saksøkerne har krevet. En slik løsning kunne ha vært naturlig dersom det var blitt fastsatt en tidsubegrenset veirett. Når retten bare skal gjelde for saksøkernes eiertid, er det riktigste å fastsette en samlet årlig sum. Lagmannsretten er enig i den indeksregulering som herredsretten har fastsatt slik at utgangspunktet for beregningen tilpasses avhjemlingen av overskjønnet.

På bakgrunn av de betraktninger som her er nevnt fastsettes de årlige vederlag for Selvassveien, Jonsliveien og Olav Berges vei skjønnsmessig til henholdsvis 500, 1.000 og 3.500 kroner. For parkeringsplassen ved Fitjan fastsettes et engangsvederlag på 1.000 kroner.

Som nytt krav for lagmannsretten har Normans bedt om at de får rett til å bruke sneseooter over Berges eiendom i samsvar med

Side:309

kommunalt løyve etter lov om motorferdsel i utmark og vassdrag, subsidiært om å få rett til å anlegge vei fra Fitjan frem til sin hytteeiendom. Normans har fått snøscooterløyve for strekningen Nedre Fjellet - Vordan, senest ved vedtak 12. mars 1991 for vintersesongene 1990 - 1992 av hovudutvalet for kultur i Tokke. Løyvet er gitt for transport av sønnen Axel Norman, som fikk lammelser etter en sykdom. Normans har fått tillatelse for kjøring på første del av strekningen fra vedkommende grunneier, men Olav Berge har motsatt seg kjøring på sin grunn.

Berge hevder at kravet om rett til snøscooterbruk må avvises etter skjønnslovens §35. Lagmannsretten finner imidlertid at både nr. 1 og nr. 3 i §35 gir hjemmel for å utvide saken slik Normans ønsker. Det legges til grunn at Norman måtte tro at Berge ikke motsatte seg at de brukte snøscooter. Det var først under saksforberedelsen for lagmannsretten de ble klar over at dette ikke var tilfelle ved at Berge gjennom sin prosessfullmektig opplyste at han ikke tillot kjøringen. Dette forhold er en omstendighet som faller inn under §35 nr. 1. Lagmannsretten kan ikke se at kravet om rett til å bruke snøscooter medfører at Berges stilling under saken blir vesentlig vanskeligjort. Også §35 nr. 3 gir derfor adgang til utvidelse av saken. Etter det resultat lagmannsretten kommer til når det gjelder den prinsipale del av det nye skjønnskrav, er det ikke grunn til å ta stilling til om betingelsene etter §35 foreligger når det gjelder kravets subsidiære del, begjæringen om ekspropriasjon av rett til å anlegge vei fra Fitjan til Vordan.

Berge har anført at veglovens §53 ikke gir hjemmel til ekspropriasjon av rett til å bruke snøscooter. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Som fremholdt av saksøkerne hadde vegloven av 1912 særbestemmelse i §94 flg. om vinterveier, som ville ha vært anvendelige i det foreliggende tilfelle. Ved vegloven av 1963 ble det i §53 gitt en generell bestemmelse om ekspropriasjon av rett til vei, som var ment å oppfange alle særbestemmelser i loven av 1912, herunder også §94 flg.,jfr. veglovkomiteens innstilling fra 1951 206 (kommentarene til §116 som svarer til lovens §53) og Ot.prp. nr. 53 (1961-62) 95.

Berge har gjort gjeldende at man under forberedelsen av loven fra 1977 om motorferdsel i utmark og vassdrag vurderte om det skulle gis regler om ekspropriasjon av snescooterløyper og at dette ble sløyfet i det endelige utkast. Han hevder at loven av 1977 uttømmende regulerer bruken av motorferdsel i utmark og vassdrag og at det derfor ikke foreligger noen hjemmel for det ekspropriasjonskrav Normans fremmer. Tvertimot gir lovens §10 hjemmel for grunneieren til å motsette seg bruken. Lagmannsretten er uenig med Berge i disse betraktninger. Den ekspropriasjonsadgang som ble diskutert under forberedelsen av 1977-loven knyttet seg til en ordning med opprettelse av faste løyper som skulle brukes av alle som hadde løyve eller drev løyvefri scooterkjøring. Departementet fant imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å gi bestemmelser om ekspropriasjon for dette formål. Det vises til NOU 1974:37 56-57 og Ot.prp. nr. 45 (1976-77) 15. Lagmannsretten kan ikke se at forarbeidene til 1977-loven, som gjelder spørsmålet om det offentliges ekspropriasjonsrett til fordel for en ubestemt krets av

Side:310

personer, er av betydning for forståelsen av veglovens §53, som regulerer enkeltpersoners erverv av en særrett til vei.

Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at det ved spørsmålet om rett til bruk av snøscooter er en klar interesseovervekt i Normans favør etter veglovens §53. Normans vil ha en betydelig fordel ved en slik rett og ulempene for Berge er ubetydelige. Det kan ikke påvises noe økonomisk tap for ham og utøvelsen av retten innebærer heller ikke utnyttelse av investeringer han har foretatt. Etter lagmannsrettens oppfatning må retten derfor være vederlagsfri. Det presiseres at retten bare kan brukes innenfor de rammene som det kommunale løyve setter. For tiden gjelder tillatelsen bare frakt av sønnen Axel. Skulle fremtidige løyver få et annet omfang, vil retten i forhold til Berge kunne utøves innenfor de nye rammer.

For saksøkte Sissel Nordjordet er det krevet erstatning for nærføringsulemper. Hun eier grunnen på første del av Selvassvegen fra E-76, og veien passerer like ved hennes bolig. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at den mertrafikk som Normans veirett representerer, ikke medfører noe målbart økonomisk tap for henne og at det derfor ikke er grunnlag for erstatning. Heller ikke de øvrige saksøkte har i egenskap av grunneiere lidt noe økonomisk tap. Grunneierne oppnår etter dette ikke annen erstatning enn delaktighet i vederlagene til veilagene som medlemmer av disse. Veiretten innebærer en tilsidesettelse av klausulen i avtalen mellom Olav Berge og Halvard J.T. Berge om at bare Olav Berge og hans etterkommere personlig skal kunne bruke veien der denne går over Halvard Berges grunn. Dette inngrepet kan ikke ses å medføre noe økonomisk tap for Halvard Berge og det er følgelig ikke grunnlag for noen erstatning for det forhold. - - -

Slutning:

Edle og Nikolai Norman gis for sin tid som eiere av eiendommen Vordan gnr. 68 bnr. 23 i Tokke bruksrett til skogsbilveien fra Rjupestøyl til Fitjan på de vilkår som er angitt i premissene foran. Som årlig vederlag for bruksretten betaler de

a) 500 - femhundre - kroner til veilaget Selvassvegen,

b) 1.000 - ett-tusen - kroner til veilaget Jonslivegen og

c) 3.500 - tretusenfemhundre - kroner til Olav Berge.

Vederlagene skal reguleres i samsvar med konsumprisindeksen hvert femte år, første gang 1. januar 1997, med utgangspunkt i indeksen pr. 1. januar 1992.

Edle og Nikolai Norman gis rett til å anlegge parkeringsplass for to biler på eiendommen Haugebu gnr. 68 bnr. 8 i Tokke etter anvisning av grunneieren og forøvrig slik som angitt i premissene foran. For denne retten betaler Edle og Nikolai Norman et engangsvederlag på 1.000 - ett-tusen - kroner.

Edle og Nikolai Norman gis for sin tid som eiere av Vordan gnr. 68 bnr. 23 i Tokke rett til uten vederlag å kjøre med snøscooter over gnr. 68 bnr. 8 i samsvar med løyve gitt etter lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag.

Edle og Nikolai Norman plikter en for begge og begge for en til

Side:311

innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet å betale til h.r.adv. Otto Chr. Hagemann på vegne av hans parter 47.000 - førtisjutusen - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.