Rt-1981-418

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-03-20
Publisert:	Rt-1981-418
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 39B/1981
Parter:	Staten v/Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (advokat Harald S. Kobbe - til prøve) mot 1. Yttermarkveien v/Johan Steen m.fl. (8 parter) (høyesterettsadvokat Erik Bryn).
Forfatter:	Bølviken, Stabel, Mellbye, Røstad, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4

Dommer Bølviken: Den 17. februar 1976 gav Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE), Statskraftverkene tillatelse til å ekspropriere grunn med nødvendige rettigheter til å anlegge kraftledning fra Tunnsjødal kraftverk i Namsskogan til transformatorstasjon i Skage, Overhalla. Erstatningsskjønn avhjemlet ved Namdal herredsrett den 21. januar 1978 hadde denne slutning:

«1. De erstatningsbeløp Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen skal betale til de saksøkte, fastsettes til de beløp som for hvert takstnummer er nevnt foran under V.

2. Erstatningsbeløpene forrentes med 6% årlig fra 15.2.1976 til betaling skjer.

3. Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen betaler de lovbestemte utgifter ved skjønnet.

4. Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet å betale de foran under VIl fastsatte saksomkostninger.»

Blant de eksproprierte rettigheter var adgang til å bruke grunneiernes eksisterende private veier mot å utbedre påførte skader. Under henvisning til Høyesteretts dom i Rt-1976-1362 ble tilkjent erstatning også for selve bruken av veiene. For så vidt angår utmålingen av denne erstatning påanket NVE skjønnet til lagmannsretten. Anken gjaldt 12 av de 83 takstnumre som skjønnet omfattet. Under ankeforhandlingen ble anken frafalt for 4 takstnumre, slik at det ble igjen 8 ankemotparter. Frostating lagmannsrett avsa dom den 19. oktober 1979 med denne domsslutning:

Side:419

«Namdal herredsretts skjønn av 21. januar 1978 stadfestes så langt det er påanket.

Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen erstatter ankemotpartene sakens omkostninger for lagmannsretten med 14.479 - fjortentusenfirehundreogsyttini - kroner, som betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

NVE har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for skjønnsretten og lagmannsretten viser jeg til skjønnet og til lagmannsrettens dom. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor 2 vitner har avgitt forklaring. Ingen av dem er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nytt materiale og foretatt en omfattende dokumentasjon av dommer, skjønn, tilskuddsregler for statsbidrag av forskjellig slag m.v. Bortsett fra at NVE har frafalt sitt tidligere ankepunkt om standardforbedringer av veiene i forbindelse med anleggsarbeidet, foreligger saken i det vesentlige i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten.

NVE gjør for det første gjeldende at lagmannsretten bygger på en uriktig rettsoppfatning når den er kommet til at det er riktig at skjønnsretten ved fastsettelsen av vederlag for bruken av veiene ikke har tatt hensyn til at enkelte av dem - det gjelder ankemotpartene 1, 4, 7 og 8 - er bygd med offentlige bidrag.

Skjønnsretten har, anføres det, og for så vidt i motsetning til lagmannsretten, uriktig lagt til grunn at Høyesteretts dom i Rt-1976-1362 avgjør at det ikke skal tas hensyn til slike bidrag når vederlaget for bruken skal fastsettes. Dette spørsmål er ikke avgjort ved den nevnte høyesterettsdom. På den annen side avgjør dommen heller ikke at det skal tas hensyn til slike bidrag. Men etter NVE's oppfatning ligger det nær å forstå dommen slik at offentlige bidrag av denne art må komme i betraktning. De momenter av betydning for fastsettelsen som dommen nevner, trekker klart i denne retning. NVE mener dommen må forstås slik at det er sin egen kapital- og arbeidsinnsats eieren skal ha vederlag for, ikke kapital og arbeidsinnsats som stammer fra andre, iallfall ikke kapital og arbeid som kommer fra veibrukeren selv. Begrunnelsen i dommen rekker ikke så langt at staten skal betale vederlag for så vidt angår sitt eget bidrag til veien.

NVE er i og for seg enig med lagmannsretten i at dommen i 1976 ikke uttømmende angir de momenter som skal tas i betraktning. Men etter NVE's oppfatning må utgangspunktet tas i gjengs pris for bruken av den vei det gjelder. Er det ikke noen slik gjengs pris for bruken av veien, må man se på prisene for sammenlignbare veier, og finnes heller ikke slike priser, må det skjønnsmessig fastsettes en pris ut fra momenter av den art som er nevnt i dommen av 1976. I alle tilfelle skal NVE ha fradrag fordi NVE selv utbedrer skader på veien og herunder også utfører vedlikehold. Dessuten må, etter NVE's syn, fradrag gjøres for statsbidraget. For en bruker som har deltatt i finansieringen av veien, kommer videre, slik NVE ser det, inn et visst avtalemessig aspekt og visse rimelighetsbetraktninger.

Side:420

For sitt syn mener NVE å ha støtte i rettspraksis, blant annet i et etterfølgende skjønn vedrørende den kraftlinje som dommen i Rt-1976-1362 gjaldt. I dette skjønn var partene enige om at det skulle gjøres fradrag for statsbidraget. Det vises i denne forbindelse også til Rt-1976-472 og Rt-1980-94.

At forskriftene for tilskudd til skogsbilveier ikke har noen bestemmelse om fradrag i et tilfelle som det foreliggende - noe lagmannsretten legger vekt på - kan etter NVE' s mening ikke være avgjørende. Når offentlige tjenestemenn etter forskriftenes punkt 5 b kjører avgiftsfritt med lettere motorkjøretøyer, men betaler vanlig avgift for tungtransport, må dette antas å henge sammen med den mindre slitasje ved den lettere transport. I ekspropriasjonstilfelle, hvor brukeren selv utbedrer skader på veien, passer ikke dette. Iallfall kan man ikke som lagmannsretten gå ut fra at det er «med velberådd hu» at det intet er sagt om fradrag i ekspropriasjonstilfelle.

NVE anker videre over skjønnsgrunnene, som hevdes å være så mangelfulle at skjønnet må oppheves. Det eneste vurderingsmoment skjønnsretten nevner, er bruken av veien. Det sies intet om så vesentlige momenter som veienes standard og kostende, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1976-1362. Etter skjønnslovens §28 skal det, etter lovendringen i 1973, i skjønnsgrunnene gjøres rede for de faktiske omstendigheter og andre forhold når disse er av vesentlig betydning for avgjørelsen. Det er ikke tilstrekkelig å konstatere, som lagmannsretten gjør, at det av formuleringen ikke kan antas at skjønnsretten «herved positivt utelukker momenter som burde ha vært tatt i betraktning». Vesentlige momenter skal nevnes. Man skal ikke behøve å slutte fra resultatet til premissene. Det er premissene som skal bygge opp resultatet. Selv om skjønnsretten skulle ha tatt de riktige momenter i betraktning, er skjønnsgrunnene for mangelfulle til at man kan se om dette er gjort.

Som en særlig mangel ved skjønnsgrunnene gjør NVE gjeldende at det ikke fremgår om skjønnsretten har vurdert det sammenligningsmateriale over bompenger for 55 andre veier som NVE la frem under saksforberedelsen for skjønnsretten. Har retten funnet materialet irrelevant, er det en rettsanvendelsesfeil. Men i alle tilfelle er det feil ved skjønnsgrunnene. Det er riktignok noe uklart i hvilken grad og på hvilken måte dette materiale var fremme under prosedyren for skjønnsretten. Men når materialet var fremlagt, måtte skjønnsretten selv vise et visst initiativ. I denne forbindelse påberopes kjennelse i Rt-1977-860.

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har lagt ned denne påstand:

«1. Namdal herredsretts skjønn avsagt 21. januar 1978 oppheves for så vidt det er påanket og hjemvises til nytt skjønn.

2. Staten v/hovedstyret i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene hevder at lagmannsrettens dom er riktig når den stadfester skjønnet på det påankede punkt.

Side:421

Staten kan ikke, hevdes det, ta til inntekt i én etat bidrag som er ytet i en annen uten at det er hjemmel for dette enten i lov eller i de vilkår hvorunder bidraget er gitt.

Noen bestemmelse om at statsbidrag skal tas i betraktning ved fastsettelsen av erstatning for bruk av skogsbilveier, er ikke truffet. Hvorvidt det skal tas hensyn til slike bidrag, må da - etter ankemotpartenes mening - bero på en fortolkning av vilkårene. Ankemotpartene ser det slik at forskriftenes punkt 5 b uttømmende regulerer vederlagsspørsmålet, og at ekspropriasjonsrettslige regler ikke endrer dette. NVE behøver ikke ekspropriere rett til å bruke de veier som er bygd med statsbidrag. Forskriftenes punkt 5 b gir NVE rett til å bruke veiene, men for tungtransport mot vanlig vederlag.

Om man ikke skulle være enig i at det følger direkte av punkt 5 b at statsbidrag ikke skal tas i betraktning, må dette følge av at vi her har å gjøre med et «betinget tilskudd», jfr. forskriftenes punkt 4 d. Et betinget tilskudd forutsetter ytelse og gjenytelse. Tilskuddet er ikke bare i skogeierens interesse. Formålet med å yte tilskuddet er den samfunnsmessige interesse i at tømmeret drives frem. Og også andre samfunnsmessige hensyn kommer inn. Det settes som vilkår for bidraget at det i løpet av en periode på 8 år hugges et visst minstekvantum. Hvis dette ikke gjøres, kan bidraget kreves tilbakebetalt, jfr. forskriftenes punkt 12, som uttømmende regulerer dette. Er tilbakebetaling ikke krevd, og fristen herfor er utløpt, kan det ikke kreves tilbakebetaling, verken direkte eller indirekte ved fradrag i forbindelse med en erstatningsfastsettelse.

Ankemotpartene mener at deres forståelse av forskriftene er den som er lagt til grunn av administrasjonen og i rettspraksis. I den forbindelse påberopes Høyesteretts dom i Rt-1972-221 og også Rt-1976-472.

Til de rimelighetsbetraktninger som nå anføres fra NVE's side, bemerker ankemotpartene at spørsmålet i tilfelle måtte være om det ut fra et generelt prinsipp skulle legges vekt på hva en ekspropriat selv hadde skaffet til veie, i motsetning til hva han har mottatt som gave eller på annen måte uten egen innsats. Et slikt prinsipp, som ville være problematisk å praktisere, har vi ikke, og det kan ikke gjøres gjeldende spesielt for statstilskudd.

Når det gjelder anken over skjønnsgrunnene fordi de momenter som er nevnt i Høyesteretts dom i Rt-1976-1362 ikke er nevnt under skjønnsrettens vurdering, anfører ankemotpartene at det, bortsett fra statsbidraget, ikke var noen uenighet mellom partene om det rettslige grunnlag for fastsettelsen. Begge parter viste til dommen av 1976 og de momenter for vurderingen som der var trukket frem. På denne bakgrunn må skjønnsgrunnene vurderes. Det var ellers et omfattende skjønn, hvor ganske andre spørsmål var i fokus, og hvor kravet til skjønnsgrunner må stilles innen rimelighetens grenser. Hovedsaken er at rettsanvendelsen er riktig, og det er det etter ankemotpartenes mening ingen grunn til å tvile på her.

Materialet vedrørende bompenger på en del veier ble lagt frem under det innledende rettsmøte, men etter ankemotpartenes erindring ikke påberopt under prosedyren for skjønnsretten, iallfall ikke

Side:422

gjort til noe vesentlig punkt. Det kan da ikke være noen feil at retten ikke har gått inn på materialet. Det er også usannsynlig at dette materiale kunne ha fått noen innflytelse på resultatet. Det gjaldt helt andre veier andre steder i landet. I det minste måtte NVE ha sørget for en nærmere redegjørelse for materialet.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Jeg behandler først anken over rettsanvendelsen.

Jeg kan ikke se at det er hjemmel for å kreve statstilskuddet til skogsbilveiene tatt i betraktning ved fastsettelsen av vederlaget for NVE's bruk.

Forskrifter for tilskudd til bygging av skogsbilveier ble senest gitt av Landbruksdepartementet i september 1978, men det gjaldt tidligere tilsvarende forskrifter. Formålet med tilskuddene er i første rekke å skaffe transportmulighet for tømmer fra ellers utilgjengelig beliggende skog. Tilskuddet skal etter forskriftenes punkt 4 d gis som «betinget tilskudd». Mottakeren av tilskuddet må forplikte seg til i løpet av en periode på 8 år å hugge et bestemt kvantum skogsvirke og/eller å plante et visst areal. Etter forskriftenes punkt 12 kan tilskuddet kreves tilbakebetalt dersom det oppstår forhold som er i strid med forutsetningene i punktene 4 d og 5 a, det vil si at bestemmelsen om hugstkvantum eller planting ikke overholdes, eller skogsbilveien ikke vedlikeholdes opp til den standard den er bygd for.

Liknende bestemmelser om tilskudd er gitt for bygging av seterveier, jordbruksveier, planering og grøfting av dyrket jord og en lang rekke andre jordbruksformål.

Forskriftene for tilskudd til skogsbilveier har i punkt 5 «Særlige vilkår». Punkt 5 b har følgende bestemmelse:

«Offentliges forbehold om bruk.

Det offentlige forbeholder seg rett til avgiftsfri bruk av veien for offentlige funksjonærer under tjenestereiser. Det offentlige har også rett til å bruke veien til tungtransport mot å yte godtgjørelse. Hvis det er fastsatt en avgift for slik bruk av veien, skal det offentlige betale samme avgift, hvis ikke fastsettes godtgjørelsen ved minnelig overenskomst eller skjønn. Det offentlige har ikke krav på å bruke veien når den er stengt for annet bruk.»

Ved dom i Rt-1972-221 ble fastslått at også ansatte i NVE har slik rett til avgiftsfri kjøring under tjenestereiser som punkt 5 b første punktum tar forbehold om. Spørsmålet om NVE's betaling for bruk av veiene til tungtransport ble ikke tatt opp i denne sak. Dommen i Rt-1976-1362 gjaldt NVE's tungtransport under anleggsarbeid i forbindelse med ekspropriasjon, og i denne dom ble fastslått at NVE ikke bare plikter å betale erstatning for skader og ulemper ved bruken av private veier, men også å betale vederlag for selve retten til å bruke veien. Nærværende sak gjelder spørsmålet om det

Side:423

ved fastsettelsen av vederlaget for bruk som nevnt i dommen i 1976 skal tas hensyn til at staten har ytet tilskudd til bygging av veien.

Jeg kan ikke se at det av dommen i 1976 kan utledes noe om løsningen av dette spørsmål. Dommen fastslår at det skal betales vederlag også for selve bruken, og at veiens standard, lengde og kostende - veiens tekniske verdi - ved siden av den bruk som gjøres av veien, har betydning når vederlaget skal fastsettes. Hvorvidt det skal regnes med en redusert teknisk verdi fordi veien er bygd med tilskudd fra det offentlige, sies det intet om. Spørsmålet ble dengang ikke reist.

Jeg kan heller ikke se at vi har noen ekspropriasjonsrettslig regel eller noe alminnelig ekspropriasjonsrettslig prinsipp gående ut på at det bare er egen kapital- og arbeidsinnsats som skal tas i betraktning ved erstatningsfastsettelsen. Jeg er også enig med lagmannsretten i at det så vel av praktiske som av prinsipielle grunner synes ugjørlig å oppstille noen alminnelig regel om fradrag i forbindelse med erstatningsberegningen for offentlige bidrag. Som lagmannsretten ser jeg det slik at skal det ved erstatningsutmålingen i et tilfelle som det foreliggende tas hensyn til at det offentlige har ytet bidrag til bygging av veiene, må dette bestemmes som et ledd i eller i tillegg til vilkårene.

Forskriftene for tilskudd til bygging av skogsbilveier har ingen uttrykkelig bestemmelse om at det i tilfelle ekspropriasjon skal tas i betraktning at det er ytet tilskudd. Noen bestemmelse av denne art har heller ikke de øvrige forskrifter om tilskudd av forskjellig slag til jordbruksformål. Spørsmålet er heller ikke - etter min mening - løst direkte ved forskriftenes punkt 5 b. Bestemmelsene i punkt 5 b må imidlertid ses i sammenheng med bestemmelsene for øvrig i forskriftene, særlig punkt 4 d om betinget tilskudd og reglene i punkt 12 om tilbakebetaling under visse forutsetninger. Gjennom disse bestemmelser er detaljert regulert vilkårene og forutsetningene for å bli tilstått bidrag. Når det da i punkt 5 b tredje punktum er bestemt at det offentlige for sin tungtransport skal betale vanlig avgift eller godtgjørelse, kan jeg ikke se at det er holdepunkt for at staten skal betale mindre for tungtransporten når denne skjer under anleggsarbeid i forbindelse med ekspropriasjon. Dette for så vidt angår selve retten til å bruke veien. Dersom eksproprianten utfører utbedringer og derunder vedlikehold som en bruker av veien ellers ikke har, må dette tas i betraktning.

Jeg er således enig med ankemotpartene i at hvorvidt det skal skje fradrag under beregningen av vederlaget for bruken av veiene for det statstilskudd som er ytet til byggingen av dem, må bero på de fastsatte vilkår, og at det i de foreliggende vilkår ikke er grunnlag for å innfortolke noen slik forutsetning.

Jeg går så over til å behandle anken over skjønnsgrunnene.

Skjønnsrettens begrunnelse under de generelle bemerkninger om bruken av private veier, er følgende, jfr. skjønnet side 19:

«Retten har funnet det klarlagt gjennom de foreliggende høyesterettsdommer at saksøkeren må yte erstatning for bruk av veiene uten hensyn

Side:424

til hva som gjennom tidene er gitt i bidrag til veibyggingen. Erstatningen må bli å fastsette på grunnlag av den bruk som er gjort av veien. Om veiene gjennom utbedring i forbindelse med bruken faktisk har fått en standardheving, slik saksøkeren hevder, har retten intet grunnlag for å avgjøre. Det er bare tatt hensyn til den bruk som er gjort av veiene i anleggsperioden.»

Som det fremgår av mitt standpunkt til anken over rettsanvendelsen, er jeg enig i at det ved vederlagsberegningen ikke skal tas hensyn til de offentlige tilskudd til byggingen av veiene. Men jeg er ikke enig med skjønnsretten i at dette følger av Høyesteretts tidligere dommer. Anførselen om standardheving av veiene er frafalt av NVE, slik at det skjønnsretten sier om dette spørsmål, ikke har betydning for Høyesteretts avgjørelse. Det som da blir igjen av skjønnsrettens begrunnelse her, er at erstatningen er fastsatt på grunnlag av den bruk som er gjort av veiene, og at det bare er tatt hensyn til bruken i anleggsperioden.

I tillegg til det som er sagt om vederlagsberegningen under de generelle bemerkninger, fremgår av den generelle del av erstatningsfastsettelsen, skjønnet side 25 punkt 9, at det ved beregningen er lagt til grunn fremlagte oppgaver over kjørte tonn/km.

For øvrig er opplyst at det for skjønnsretten forelå oppgaver med data for hvert takstnummer. For 2 av veiene - den viktigste av veiene og en vei til - hadde ankemotpartene også på oppfordring fremlagt opplysninger om veienes kostende. I tillegg til dette ble under rettsmøtene og under befaringen gitt muntlige opplysninger.

Selv om skjønnsrettens premisser for erstatningsberegningen ses på bakgrunn av foreliggende materiale og opplysninger ellers, er de etter min mening så knappe at de neppe kan sies å tilfredsstille kravene etter skjønnsprosesslovens §28 slik den lyder etter lovendringen i 1973. Men jeg er likevel kommet til at det her ikke er grunnlag for å oppheve skjønnet.

Skjønnsrettens begrunnelse under de generelle bemerkninger er for det første gitt umiddelbart etter at retten har referert partenes anførsler på dette punkt. Av anførslene fremgår at fra begge sider ble påberopt dommen i Rt-1976-1362 og de i dommen angitte momenter av betydning for vurderingen av vederlaget. Jeg går ut fra at det mellom partene, bortsett fra spørsmålet om statstilskuddet skulle tas i betraktning, ikke var noen uenighet om hvilke momenter som var relevante for vurderingen. Det er på denne bakgrunn ikke grunn til å anta at ikke skjønnsretten var oppmerksom på de relevante momenter og tok disse i betraktning ved sin vurdering.

Videre må skjønnsretten under sin befaring, som gikk over mange dager, ved selvsyn ha iakttatt og vurdert veienes standard. Befaringen må også ha gitt grunnlag for å vurdere veienes tekniske verdi. For den viktigste av veiene og en vei til forelå det - som nevnt - også oppgaver over hva det hadde kostet å anlegge dem.

Jeg kan under disse omstendigheter ikke finne det sannsynlig at de mangelfulle skjønnspremisser har hatt betydning for skjønnsrettens avgjørelse. Jeg tilføyer at det her dreier seg om et omfattende

Side:425

skjønn, hvor vederlaget for bruken av private veier utgjorde en mindre del. Kravet til skjønnsgrunner kan da - etter min mening - heller ikke etter den nye §28 i skjønnsprosessloven stilles for strengt.

Når det gjelder det særlige ankepunkt vedrørende det fremlagte materiale for bompenger som beregnes for andre veier, skal jeg bare bemerke:

Det materiale det gjelder, er en liste over veier, skogsbilveier og andre veier, forskjellige steder i landet og et dokument med kurver som viser bomavgifter for lettere og tyngre biler under kjøring på disse veier. Materialet ble fremlagt av NVE under det første rettsmøte 15. februar 1977, som for øvrig ble administrert av den tidligere sorenskriver. Etter de opplysninger som foreligger, synes materialet vedrørende bompengene ikke å ha vært fremme under prosedyren for skjønnsretten. Jeg kan da ikke se at det er noen feil at retten ikke har vurdert dette. Jeg kan for øvrig heller ikke se at materialet i den form det var fremlagt, kunne ha særlig betydning for skjønnsrettens vurdering, idet det med materialet ikke fulgte nærmere opplysninger om veiene som kunne gi grunnlag for en sammenligning.

Etter dette finner jeg at lagmannsrettens dom må stadfestes, og at NVE må betale saksomkostninger til ankemotpartene også for Høyesterett. Det er levert omkostningsoppgave. Jeg mener omkostningene bør settes til kr. 28.000. derav for utlegg kr. 3.300.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen til ankemotpartene ved høyesterettsadvokat Erik Bryn 28.000 - tjueåtte tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Røstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen, Erik Sølberg og kst. ekstraord. lagdommer Rich. Tønnesen): - - -

Over Landbruksdepartementets budsjett yter Staten bidrag til bygging av skogsveger. Den årlige bevilgning til dette formål fordeles mellom Direktoratet for Statens skoger og de enkelte fylkesskogråd, som etter søknad gir tilskydd til private skogeiere, kommuneskoger o.s.v.

Tilskuddene gis med inntil 40% av anleggskostnaden, men kan under særlige forhold forhøyes til inntil 65%.

Den nevnte ordning inngår i et omfattende system av støtteordninger innenfor jord- og skogbruk, og også på andre felter av samfundslivet spiller offentlige tilskudd en betydelig rolle, som eksempel kan her bare nevnes den offentlige støtte til boligbyggingen. Det vil derfor meget lett kunne forekomme

Side:426

at et ekspropriasjonstiltak berører en fast eiendom eller annet formuesgode som det i en eller annen form er gitt statsstøtte til.

Det synes klart - såvel av praktiske som av prinsipielle grunner - at man ikke som noen alminnelig regel kan gjøre fradrag i ekspropriasjonserstatningen for det beløp som grunneieren har mottatt i offentlig bidrag. På den annen side kan man heller ikke utelukke at det i særlige forhold vil være riktig å trekke slike bidrag inn i erstatningsberegningen, og nettopp når det gjelder bidrag til skogsveger synes forholdene på flere måter å ligge til rette for det.

Det dreier seg om et enkeltstående prosjekt, som kan vurderes løsrevet fra den eller de eiendommer det skal betjene, dette til forskjell f.eks. fra bidrag til nydyrking og bureising. Det offentliges interesse i den alminnelige skogsskjøtsel er også sterkt medvirkende til at det bidrar til å finansiere byggingen av skogsveger, og hensynet til mottakeren spiller derfor en mindre rolle her eller når det gjelder andre bidragsordninger.

Det kan derfor etter omstendighetene virke direkte støtende om Staten skal betale fullt vederlag for å bruke veger som den selv for en vesentlig del har finansiert.

På den annen side har Staten full adgang til å sette vilkår for å yte bidrag til skogsveger, og det har den også gjort.

I denne sammenheng må man se bort fra vilkår som knytter seg til avvirkning i skogen, utførelsen av kulturarbeider o.s.v. Slike vilkår, som skal fremme en forsvarlig skogsskjøtsel, er - i hvert fall på lengere sikt - også i skogseierens interesse. Derimot må man se hen til at Staten også betinger seg en viss bruk av veger som den yter bidrag til.

Ifølge punkt 5 b i Landbruksdepartementets forskrifter forbeholder Staten seg rett til avgiftsfri bruk av vegen for offentlige funksjonærer på tjenestereise. Det offentlige har likeledes adgang til å bruke vegen for tungtransporter, men da mot å yte en godtgjørelse som skal svare til den avgift som ellers er satt for å bruke vegen. Er noen slik avgift ikke fastsatt, skal vederlaget bestemmes ved overenskomst eller skjønn.

Staten forbeholder seg altså en viss bruk, men utnytter ikke sin gunstige forhandlingsposisjon til å betinge seg noe særlig rimelig vederlag for transporter av den art det her gjelder. Forutsetningen er at den skal betale like meget som andre, og når den med velberådd hu gir avkall på større fordeler, gir det ingen rimelig sammenheng at det skal kunne kreve mer i ekspropriasjonstilfelle.

Til Fiskumfjellvegen har Staten etter det opplyste gitt et samlet bidrag på kr. 163.000,-. og om det ellers hadde vært hensiktsmessig, hadde Staten - istedenfor å trekke forholdet inn i kraftlinjeskjønnet - kunnet tilta seg rett til å bruke vegen umiddelbart i kraft av vilkårene for denne bidragsytelse.

Det sier seg imidlertid nærmest selv, at enten man velger den ene eller den annen fremgangsmåte, må vederlaget stipuleres på samme grunnlag.

Nå sier riktignok heller ikke Landbruksdepartementets forskrifter noe om man ved fastsettelsen av vederlaget skal ta hensyn til selve statsbidraget, og det foreligger for så vidt en teoretisk mulighet for at det skal skje. Det er imidlertid ikke rimelig å tolke forskriftene slik.

Som bidragsyter har Landbruksdepartementet det i sin hånd å formulere vilkårene så stramt som det selv finner rimelig, og det hadde ikke vært noe i vegen for å sette en slik norm for beregningen. Når det ikke er gjort, er det

Side:427

rimelig å tolke forskriftene mot departementet, som eventuelt kunne ha uttrykt seg klart i den nevnte retning.

Ut fra betraktningene foran finner derfor lagmannsretten at selve bidragsordningen som sådan ikke tilsier at det ved et ekspropriasjonsskjønn skal tas hensyn til de tilståtte beløp.

Det omtvistede spørsmål er imidlertid ikke løst med dette. Det kommer også an på om de alminnelige prinsipper for erstatningsfastsettelsen tilsier at det tas hensyn til statsbidraget, og av denne grunn er det nær sammenheng med den annen ankegrunn som NVE påberoper seg.

Det tas i den forbindelse utgangspunkt i Høyesteretts dom i Rt-1976-1362, som fastslår at eieren av en skogsbilveg har krav på vederlag for ekspropriantens bruk av vegen. Men det pekes videre på at dette bare er den ene side av saken, idet man også må vurdere «veiens standard og lengde og kostnadene ved bygging av veien - dens rent tekniske verdi», noe som herredsretten presumtivt ikke har gjort.

Når Høyesterett fastslår at eieren må få vederlag for bruken av vegen, må dette leses som en motsetning til det NVE forfektet i saken: At det bare skulle betales erstatning for direkte skader og ulemper, et resultat man utledet av ekspropriasjonserstatningsloven av 1973.

Rettstilstanden før nevnte lov var ubestridt den at når det offentlige tiltvang seg adgang til en midlertidig bruk av fast eiendom eller andre formuesgoder skapt ved kapitalinnsats og/eller arbeid, måtte den betale eieren et vederlag svarende til det han ellers kunne oppnådd for midlertidig avståelse f.eks. i form av vanlig leie, og det selv om eksproprianten var eneste tenkelige leietaker.

Et slikt vederlag kunne eieren kreve, selv om det var på det rene at han til den aktuelle tid ikke på annen måte kunne gjøre tingen inntektsbringende. Denne forutsetning synes også å være kommet til uttrykk i høyesterettsdommen av 1976, der det anføres:

Både i tidligere og gjeldende lovgivning er det lagt til grunn at det må betales erstatning eller gis vederlag i annen form når en annen enn eieren ved tvangsforføyning eller med hjemmel i lovforskrift får rett til å bruke tidligere bygd anlegg eller innretning, eller vil få nyte godt av anlegg eller innretning som bygges av andre.

Dette utgangspunkt i den eldre rettstilstand synes det ikke å være uenighet om, men Hovedstyret for NVE gjorde gjeldende at forholdet er endret gjennom ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973, dette fordi loven gjennom sin §4 nr. 2 siste setning, opphever den såkalte «forhandlingsmaksime».

Høyesterett fastslår imidlertid at denne bestemmelse ikke berører det prinsippielle grunnlag for erstatningsfastsettelsen når det avstås en midlertidig bruksrett. Retten peker i den sammenheng på at den nye lov ikke hindrer skjønnsretten i å vurdere hvilket vederlag eieren kunne ha tilforhandlet seg av andre interesserte enn eksproprianten.

Hovedstyret for NVE innrømmer at man etter dommen av 1976 må tilkjenne erstatning for selve bruken av vegen, og tilsikter ikke noe annet resultat for så vidt. Det tar likevel høyesterettsdommen til inntekt for det syn at ekspropriasjonserstatningsloven setter snevrere grenser for erstatningsutmålingen enn de som tidligere gjaldt. Det peker på en del anførsler som menes å underbygge dette, navnlig at dommen understreker at det må dreie

Side:428

seg om «rett til å bruke anlegg og innretninger skapt ved kapital- og arbeidsinnsats».

Det sies videre i dommen at «Det må dreie seg om bruksrett til et kapitalgode som representerer en aktuell økonomisk verdi. uavhengig av hva eksproprianten ut fra sitt aktuelle behov kunne være villig til å betale...»

Disse og liknende anførsler i dommen kan gjøre det nærliggende å lese den slik at Høyesterett særlig gir anvisning på at eieren gjennom erstatningsfastsettelsen må oppnå forrentning av sin investerte kapital, og at det med andre ord er vegens selvkostende som blir utslagsgivende for beregningen.

Dette leder til at det ikke gis vederlag for bruk av gamle Veger, som mer eller mindre har gjort seg selv. Og samme prinsipp tilsier at det ikke tas hensyn til annet enn skogeierens egen investering, ikke den som Staten har foretatt. På denne måten synes det å være en sammenheng mellom NVE's prinsipielle tolking av høyesterettsdommen og det særlige spørsmål om betydningen av statsbidraget.

Lagmannsretten antar imidlertid at det ikke kan utlede noe spesielt av de gjengitte anførsler fra høyesterettsdommen eller for øvrig av dennes måte å ordlegge seg på.

Hovedsaken synes for Høyesterett å være å fremheve de urimelige konsekvenser det ville ha om skogeieren ikke skulle få vederlag for bruken av vegen. Men for øvrig kan henvisningen til hans kapitalinvestering også ha den betydning at man reserverer seg mot at han skulle kunne påberope rent naturgitte fordeler som grunnlag for en gunstig erstatningsberegning. Det antas nemlig på det rene at «forhandlingsmaksimen» bare kunne påberopes når det gjaldt anlegg og innretninger som representerer en innsats fra eierens side, ikke at vedkommende formuesobjekt i sin rene naturtilstand rommet særlige fordeler for eksproprianten

Lagmannsretten leser altså ikke høyesterettsdommen av 1976 slik at den uttømmende angir kriterier for erstatningsutmålingen og derved setter andre momenter ut av betraktning. Er det slike momenter som særlig rammes av §4 pkt. 2 i.f. i ekspropriasjonsloven, vil disse utelukkes også når det gjelder erstatning for midlertidig bruk, men ellers er retten henvist til en fri vurdering av alle adekvate forhold, således også av de muligheter skogeieren ellers ville ha for å gjøre vegen inntektsbringende, og hvor spørsmålet om å redusere vederlaget på grunn av offentlige tilskudd ikke kommer inn.

Spørsmålet er så til slutt om herredsretten har foretatt en slik allsidig vurdering.

Under de enkelte takstnummer finner man bare angitt den aktuelle veglengde og den samlede transporterte godsmengde. For øvrig henvises man til de alminnelige skjønnsgrunner under pkt. 3 a.

Begrunnelsen her er temmelig knapp, og den innledes med en positivt uriktig anførsel, nemlig at det gjennom de foreliggende høyesterettsdommer er klarlagt at NVE må yte erstatning uten hensyn til det som er gitt i bidrag til vegbyggingen. Dette spørsmål har ikke vært forelagt Høyesterett, og kan ikke utledes av rettens avgjørelser.

Når det så sies at erstatningen må fastsettes «på grunnlag av den bruk som er gjort av veien» er ordvalget på linje med det Høyesterett selv bruker, og lagmannsretten kan ikke anta at man herved positivt utelukker momenter som burde ha vært tatt i betraktning.

Side:429

Derimot synes selve skjønnsresultatet ikke på noen overbevisende måte å vitne om at de bygger på en omhyggelig overveielse. idet beløpene pr. tonnkilometer er sterkt varierende og også synes å ligge ganske høyt. Det er imidlertid ikke påberopt at skjønnet er vilkårlig, og lagmannsretten finner etter omstendighetene at de påpekte forhold ikke tilsier at skjønnet oppheves.

Etter foranstående må skjønnet bli å stadfeste så langt det er påanket. - - -