RG-1993-337

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1992-06-16
Publisert:	RG-1993-337 (51-93)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett, Veiskjønn, Innløsning av boligeiendommer, Erstatning for garasjer
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 16. juni 1992 i sak nr. LA-1991-00644 B.
Parter:	Porsgrunn kommune (advokat Lars Petter Koslung) med hjelpeintervenient: Staten v/Samferdselsdepartementet mot 1. Knut Andreas Knudsen m.fl. (9 parter) (advokatene Thorstein Vale, Jon I. Lunde og Øystein Malmgren).
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg med skjønnsmedlemmene byggmester Ivar Haugen, eiendomsmegler Anna Julie Løberg, arkitekt Knut Øverland, byggmester Ragnar Eklund
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §33, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §7, §8, Plan- og bygningsloven (1985) §40, §43, Grunnloven (1814) §105

Skien og Porsgrunn byrett avhjemlet 7. februar 1991 skjønn til fastsettelse av erstatning til berørte grunneiere og rettighetshavere i forbindelse med omlegging av E 18 på en strekning i Eidanger. Saksøker var Porsgrunn kommune. Det ble utmålt erstatning til i alt 19 berørte takstnumre.

Eierne av t.nr. 11 og t.nr. 12, Torodd Lunde og Harald Hansen v/h.r.advokat Thorstein Vale, har begjært overskjønn. Lunde og Hansen krevde sine eiendommer innløst ved underskjønnet, men kravet ble ikke tatt til følge. I overskjønnsbegjæringen har de påny krevd eiendommene innløst.

Porsgrunn kommune v/advokat L.P. Koslung har begjært overskjønn i forhold til eierne av 5 takstnumre på sydsiden av Riksveg 36. Denne begjæringen gjelder det forhold at de saksøkte av byretten er tilkjent erstatning for utgifter til flytting/ombygging av garasjer, etter at eiendommenes tidligere avgjørelser til riksvegen var blitt stengt. Kommunen mener at det ikke er grunnlag for slik erstatning, idet avkjørselstengningene ifølge kommunen skyldes endring av reguleringsplan og ikke de eiendomsinngrep som ble foretatt ved ekspropriasjonen.

De 5 saksøkte som dette gjelder har inngitt motbegjæring til kommunens overskjønnsbegjæring.

Endelig har Valler I Borettslag v/advokat Jon Isak Lunde begjært overskjønn. Borettslaget er fester av eiendommen Bjørndalen 2 A. Ved skjønnet ble borettslaget tilkjent kr. 27,- pr. m2 i erstatning for avstått råtomtareal og kr. 35,- pr. m2 for avstått opparbeidet hagegrunn. Borettslaget har i overskjønnsbegjæringen angrepet både størrelsen av grunnerstatningen og fordelingen av denne mellom grunneierne - Erik Sigurd Aas m.fl. - og borettslaget som fester.

Side:338

Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Telemark har som ved underskjønnet erklært hjelpeintervensjon til støtte for Porsgrunn kommune.

I. Overskjønnsbegjæringen fra Torodd Lunde og Harald Hansen, t.nr. 11 og 12.

Torodd Lundes eiendom Bakken, gnr. 43 bnr. 74, består av en eiendomstomt på 1.515 m2, beliggende til Eidangerbakken og bebygd med et bolighus oppført i 1951 med et tilbygg oppført i 1976. Tomten er opparbeidet til villahage og tilplantet med pryd- og nyttevekster. Gårdsplassen og innkjøringen til garasje og bolig er gruset, og noe av uteplassen har belegningsstein. Det er montert utelys medjordkabeltilførsel.

Samlet boligflate er ca. 200 m2, fordelt på ca. 60 m2 oppført i 1951 og ca. 95 m2 oppført i 1976. I underetasjen er det et oppholdsrom med peis, et dusj/WC-rom, gang og diverse boder. Første etasje i den opprinnelige delen har kjøkken, stue og entre, annen etasje har 3 rom, bad og gang. I tilbygget er det entre, kontor, stue og WC. Grunnmur og fundamenter av betong. Kjellergulvet likeså. Bygningen er satt opp av murverk, etasjeskillere av treverk. Taket er tekket med stein. Det er satt inn vanlige vinduer, dører og skapinnredninger. Det er murte piper, 3 peiser og en grue samt innsatt ovner. Gulvbelegg er keramiske fliser på gulv i oppholdsrom, gang og bad i underetasjen og på kontor, WC, hall og deler av stuen i første etasje og på bad i annen etasje. Øvrige gulv har dels parkett, dels belegg og dels tepper. Veggene har dels forblendingsmur og dels paneler, tapet og fliser. Himlingene er platet og malt og delvis panelt. Av sanitæranlegg er det 2 dusjer, 3 WC, 4 servanter og varmtvannsbereder. Elektrisk opplegg for vanlig boligbruk, med varmekabler i tilbygg og bad. Garasjen er oppført i 1965 av murverk og har 3 kjøreporter.

Harald Hansens eiendom Skauen, gnr. 43 bnr. 75, består av en eiendomstomt på 1.265 m2 med bolighus oppført i 1971. Tomten er beliggende til Eidangerbakken og grenser mot Torodd Lundes eiendom i øst. Tomten er opparbeidet som villahage og tilplantet med prydog nyttevekster. Det er gruset atkomstveg og opparbeidet uteplass med belegningsstein. Bolihuset er i en etasje med underetasje. Bebygd areal er ca. 100m2 . I underetasjen er oppholdsrom, gang, vaskerom og diverse boder. I førsteetasjen er kjøkken, to stuer, to soverom, bad, WC, entre og vindfang.

Grunnmuren er oppsatt av blokker på betong fundamenter. Bygningen er oppført av bindingsverk med 10 cm. mineralull og utvendig kledd. Etasjeskillere av trebjelkelag og røstet tak tekket med stein. Det er innsatt vanlige vinduer, dører og skapinnredninger. Det er murt pipe, peis og innsatt ovn. Gulvene har dels parkett, dels belegg og dels tepper. Veggene har plater med tapet, noe panel og noe laminat. Himlingene er platet og malt eller panelt. Det er vanlige skap på kjøkken og soverom, sanitæranlegg med badekar, to servanter, klosett og varmtvannsbereder. Elektrisk opplegg for vanlig boligbruk. Inntil bygningen er det satt opp en enkel carport.

Disse saksøkte krever som for byretten eiendommene innløst, idet eiendommene hevdes å ha mistet en vesentlig del av sin verdi for dem

Side:339

som følge av de inngrep som er foretatt, jfr. plan- og bygningslovens §43 nr. 1 første punktum. De har sagt seg «dypt uenige» i byrettens rettslige vurdering av innløsningsspørsmålet, og har for lagmannsretten i hovedsak anført:

For begge eiendommene er gjort gjeldende at de har fått en sterkt forringet utsikt mot syd ved den støyskjermen som er satt opp på nordsiden av Riksveg 36, og som - særlig for Lundes eiendom - er kommet svært nær husveggen og vinduene. Utearealet på begge eiendommene er både blitt redusert og kvalitativt forringet. Støyulempene er, til tross for anlegg av støyskjerm som nevnt, blitt større enn de var på grunn av sterkt økt trafikk som følge av vegomleggingen.

Spesielt for Lundes vedkommende er anført at det nå ytterligere er kommet til nye momenter som taler for innløsning, idet det skal oppføres en høy forstøtningsmur i øst for anlegg av parkeringsplass, samt at det skal anlegges en ny innkjøringsvei til naboeiendommen i øst. For øvrig er anført at alene ut fra den verdidifferanseerstatning på kr. 250.000,- som byretten har tilkjent, gir skjønnspraksis grunnlag for å ta innløsningskravet til følge. Eiendommen er ikke lenger salgbar som bolig.

Spesielt for Hansens vedkommende er anført at byretten har bygget på et uriktig angitt opprinnelig tomteareal, nemlig 1501,8 m2 istedenfor 1.256,5 m2 som er det riktige. Gjenværende tomteareal er i virkeligheten bare 881,5 m2, og det er alt for lite slik Hansens tomt er arrondert.

Hvis innløsningskravet tas til følge, må de saksøkte tilkjennes renter helt fra tiltredelsen 1. august 1990. Det skal gjøres fradrag for den fordel de saksøkte har hatt ved å kunne bebo eiendommene, men verdien av denne fordelen må fastsettes under hensyn til det anleggsarbeid som pågikk fra ca. mars 1991 og et års tid fremover og de ulemper dette medførte for beboerne.

Lunde og Hansen har nedlagt slik felles påstand:

«Boligeiendommene under takstnr. 11 og 12 innløses i sin helhet, og erstattes etter gjenanskaffelsesverdi med tillegg for flytteutgifter. Subsidiært kreves de fastsatte erstatninger forhøyet vesentlig, alt i samsvar med de for byretten nedlagte spesielle påstander.

Saksøkeren pålegges å betale de lovbestemte gebyrer for lagmannsretten, herunder også godtgjørelse til skjønnsmenn. De saksøkte tilkjennes erstatning for utgifter til juridisk bistand.»

Porsgrunn kommune v/advokat Koslung har i hovedsak anført:

Det er spørsmål om eiendommene som følge av ekspropriasjonsinngrepene har mistet en vesentlig del av sin verdi for de saksøkte. Dette hevdes ikke å være tilfelle, idet Riksveg 36 med sin trafikk lå der også før - og med praktisk talt samme kjørebanetrace som nå. De nærføringsulemper de to eiendommene er påført, skyldes i all hovedsak anlegg av gang- og sykkelveg og en busslomme. Mellom gang- og sykkelvegen og eiendommene er det satt opp støyskjerm. Kommunen mener at støysituasjonen er vesentlig forbedret i forhold til situasjonen før ekspropriasjonen. Foretatte beregninger viser at på Lundes eiendom var det utvendige støynivået ved husveggen 71 dBA før støyskjerm ble anlagt, mens nivået er ca. 60 dBA nå. For Hansens eiendom er de tilsvarende verdiene 65-68 dBA før anlegget av støyskjerm og 54-57

Side:340

dBA nå. Innvendig støynivå ved veggen i første etasje er nå mellom 35 og 46 dBA i Lundes hus og mellom 30 og 40 dBA hos Hansen. Begge eiendommene er blitt mer barnevennlige nå, idet støyskjermen virker som stengsel mot trafikken på Riksveg 36. Hansens eiendom. t.nr. 12, har fått ny atkomst.

De tilkjente erstatningene er etter kommunens mening for høye og påstås satt ned. Det er imidlertid riktig å anvende «differanseprinsippet», slik byretten har gjort.

Hvis lagmannsretten mot formodning skulle ta til følge innløsningskravene, må det utmåles gjenervervserstatning etter vederlagslovens §7. Gjenervervserstatningen må baseres på kjøp, ikke nybygg. Det må gjøres fradrag for husleie i tidsrommet etter tiltredelsen. Husleien utmåles under forutsetning av at den ikke renteberegnes. Det er for øvrig om oppgjøret ved en eventuell innløsning vist til Kolrud: Boligekspropriasjon, 191.

Kommunen har nedlagt slik påstand:

«Innløsningskravet tas ikke til følge. Byrettens erstatningsfastsettelse nedsettes.

For det tilfelle at innløsningskrav blir tatt til følge: Det fastsettes et erstatningsfradrag for den fordel saksøkte har hatt ved å fortsatt disponere eiendommen som bolig etter tiltredelsen - fortrinnsvis fastsatt som et månedlig beløp f.o.m. august 1990 og frem til utflytting finner sted. De saksøkte tilkjennes ikke saksomkostnnger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til at betingelsene for innløsning etter plan- og bygningslovens §43 nr. 1 er oppfylt for de to eiendommene det gjelder, og at innløsningskravene bør tas til følge. For Torodd Lundes vedkommende anser retten det forholdsvis klart at eiendommen må sies å ha mistet en vesentlig del av sin verdi for eieren på grunn av inngrepene, for Harald Hansens vedkommende kan det sies å være noe mer tvilsomt. Da resultatet beror på en rent skjønnsmessig vurdering, både med hensyn til kriteriet «en vesentlig del av sin verdi for eieren» og med hensyn til om innløsning etter omstendighetene bør tilstås, finner retten ikke foranledning til å redegjøre nærmere for de vurderinger som har ledet frem til nevnte standpunkt.

Når det gjelder innløsningssummene, skal retten bemerke:

Den aktuelle gjenervervsmåte antas for begge de aktuelle saksøktes vedkommende å være kjøp av en tilsvarende eiendom. Ut fra markedsforholdene pr. 1. august 1990 settes gjenervervsprisen for en eiendom tilsvarende Torodd Lundes til kr. 850.000,-, og for en eiendom tilsvarende Harald Hansens til kr. 600.000,-. Det er da blant annet sett hen til den støybelastning og de øvrige negative miljøfaktorer eiendommenes beliggenhet kloss ved en også da sterkt beferdet riksveg innebærer, og som må forutsettes å være de samme for de tilsvarende eiendommer som det skal anslås priser for. Avsavnsrenten settes til 13%, den utgjør da for 27 måneder kr. 275.000,- for Lunde og kr. 194.000,- for Hansen. Flytteutgiftene settes samlet til kr. 82.000,- for Lunde og kr. 51.000,- for Hansen. Tilpasningsutgifter kommer i tillegg, disse settes til kr. 10.000,- for Lunde og kr. 7.000,- for Hansen. Husleiefradrag for 27 måneder medregnet renter settes til

Side:341

kr. 108.000,- for Lunde og kr. 81.000,- for Hansen.

Innløsningssummene blir etter dette kr. 1.109.000,- for Lundes eiendom og kr. 771.000,- for Hansens eiendom, med forutsatt fraflytningstidspunkt 1. november 1992. - - -

III. Overskjønnsbegjæringen fra Porsgrunn kommune.

Denne begjæringen gjelder eierne av 5 takstnumre på sydsiden av Riksveg 36 som av byretten er tilkjent kr. 40.000,- hver i erstatning for oppføring av nye garasjer, for en eiendoms vedkommende (t.nr. 23) kr. 70.000,- for oppføring av ny garasje med carport.

Byretten har på 18 i de alminnelige skjønnsgrunnene bemerket:

«For utgifter til flytting, ombygging eller nybygging av garasje, - - - som er en følge av at lovlig avkjørsel flyttes eller legges om av trafikksikkerhetsmessige grunner ytes ikke erstatning - jfr. veglovens §41 tredje ledd og Høyesteretts dom inntatt i Norsk Rt-1988-51 flg.

Tilsvarende anlegg på egen grunn som kreves fjernet som en direkte følge av ekspropriasjonsinngrepet erstattes fullt ut etter vanlige erstatningsrettslige grunnsetninger. Mulige unntak fra det prinsipp som er slått fast av Høyesterett i dom av 20. januar 1988 bygget på prinsippet i grunnlovens §105 om «full erstatning» sees ikke å være aktuelle for noen av de berørte takstnummer i skjønnet.»

Porsgrunn kommune har anført at et mulig behov for nye garasjer her «er en konsekvens av selve den avkjørselsstengning og -endring som følger av någjeldende reguleringsplan, og ikke en konsekvens av eiendomsinngrepene som sådanne.» Det var trafikksikkerhetsmessige hensyn som nødvendiggjorde stengning av avkjørslene. Stengningene er således reguleringsmessig motivert. Det er fra kommunens side vist til veglovens §41 tredje ledd, og spesielt til dom i Rt-1988-51. Etter kommunens mening er problemstillingen i nærværende skjønn helt parallell med den som forelå i saken fra 1988.

De saksøktes «motbegjæring» er uttrykkelig begrenset til å gjelde forhøyelse av erstatningene «så langt det er begjært overskjønn av saksøkeren.» Saksøkeren har bare begjært overskjønn forsåvidt angår tilkjent erstatning for oppføring av nye garasjer. Følgelig er også motbegjæringen begrenset til å gjelde forhøyelse av de tilkjente erstatningene for garasjer. Kommunen har ikke forberedt seg på at overskjønnet skulle omfatte andre erstatningsspørsmål for disse saksøktes vedkommende, og motsetter seg at dette trekkes inn nå.

Den innregulerte støyskjerm for t.nr. 19, 20 og 22 er det ikke aktuelt å bygge nå. Reguleringsplanen sier heller ikke noe om når støyskjerm skal oppføres. Gjennomføringen av en ekspropriasjon som den foreliggende er i prinsippet helt uavhengig av når og i hvilken utstrekning reguleringsplanen fysisk kan gjennomføres, jfr. plan- og bygningslovens §40. Det er ikke riktig at det ble lagt til grunn for ekspropriasjonsvedtaket at eksisterende vegbane skulle senkes. De utførte arbeider er i all hovedsak i samsvar med de planer som forelå da ekspropriasjonsvedtaket ble fattet. For t.nr. 19 og 20 er det skjedd en viss nivåendring i form av hevning av vegbanen (inntil ca. 30 cm), men ikke for t.nr. 22, 23 og 27. Det kan ikke ses å være behov for noen endring av skjønnsforutsetningene som ble lagt til grunn for byrettens

Side:342

skjønn.

Kommunen har nedlagt slik påstand.

«Det tilkjennes ikke erstatning for bygging av ny, eventuelt ombygging av gammel garasje/carport.»

De saksøkte v/h.r.advokat Vale har prinsipalt anført at gjennomføringen av anlegget er i strid både med forutsetningene for ekspropriasjonsvedtaket og med arbeidstillatelsen. Overskjønnet må nektes fremmet i forhold til 3 av de saksøkte (t.nr. 19, 20 og 22) forsåvidt kommunen fastholder andre skjønnsforutsetninger enn de som ble lagt til grunn for ekspropriasjonsvedtaket. Dette er begrunnet med at vedtaket om ekspropriasjon hadde som forutsetning at det skulle oppføres støyskjerm også på sydsiden av Riksveg 36, og videre at den tidligere vegbanen på strekningen skulle senkes med ca. 2 meter. I virkeligheten er vegbanen blitt hevet på en del av strekningen. Det er denne hevningen som er den direkte årsak til at garasjen tilhørende Knut Andreas Knudsen er blitt ubrukelig. Under byrettens skjønn var de saksøkte ikke oppmerksomme på at reguleringsplanen forutsatte oppført støyskjerm på begge sider av riksvegen. Kommunen må anses forpliktet til å holde seg til forutsetningene for ekspropriasjonsvedtaket, jfr. Rt-1972-1151 og Rt-1953-860. Skjønnsforutsetningen om oppføring og vedlikehold av gjerde for de 3 nevnte takstnumre må utgå og erstattes av en forutsetning om oppføring av støyskjerm.

For øvrig er motbegjæringen slik å forstå at den gjelder alle erstatningsspørsmål for disse 5 saksøkte, ikke bare garasje-erstatningene. Formuleringen «så langt det er begjært overskjønn av saksøkeren» i påstandens pkt. 1 er uheldig og kan misforstås, men meningen er å påstå erstatningene generelt forhøyet i forhold til de saksøkte som kommunens overskjønnsbegjæring er rettet mot. Det ligger for øvrig i betegnelsen «aksessorisk overskjønnsbegjæring» at meningen må være å få overprøving av spørsmål som ikke var omfattet av kommunens overskjønnsbegjæring. De tilkjente erstatningene for garasjer kunne vært påstått forhøyet uten at det var nødvendig med noen egen begjæring fra de saksøktes side.

Når det gjelder kommunens anførsler om det rettslige grunnlaget for garasje-erstatningene, har de saksøkte henholdt seg til byrettens begrunnelse, som hevdes å være i samsvar med tidligere skjønnspraksis, blant annet skjønn avhjemlet av Skien og Porsgrunn byrett 19.9.1983 (Hesselberg), hvor problemstillingen var helt parallell. Det er også i prinsipielt samsvar med vederlagslovens §8 om erstatning for særulemper. Veglovens §41 tredje ledd gir anvisning på en konkret rimelighetsvurdering.

De saksøkte har nedlagt slik påstand:

«For takstnr. 19, 20 og 22 avvises skjønnsforutsetningen om oppføring av flettverksgjerde. Lagmannsretten legger til grunn for erstatningsfastsettelsen den forutsetning som følger av ekspropriasjonsvedtaket og avtalen om tiltredelse, hvoretter det forutsettes oppført støyskjerm mot gaten for disse takstnummer.

For takstnr. 23 avvises skjønnsforutsetningen om oppføring av flettverksgjerde som stridende mot ekspropriasjonsvedtaket og avtalen om tiltredelse. For dette takstnummer fastsettes erstatning for egen

Side:343

oppføring av tregjerde mot vegen, idet støyskjerm frafalles.

For takstnr. 19, 20, 22, 23 og 27 forhøyes de for byretten fastsatte erstatninger, alt i samsvar med de for byretten nedlagte spesielle påstander.

Saksøkeren pålegges å betale de lovbestemte gebyrer for lagmannsretten, herunder godtgjørelse til skjønnsmenn.

De saksøkte tilkjennes erstatning for utgifter til juridisk bistand.»

Lagmannsretten tar først stilling til uenigheten om hvorledes de saksøktes aksessoriske overskjønnsbegjæring er å forstå, og dermed om hva denne begjæringen omfatter. Det er formodentlig riktig som anført av de saksøkte at deres subjektive mening har vært å begjære overskjønn over hele erstatningsfastsettelsen vedrørende disse takst numre. Det var som anført ikke nødvendig å inngi noen egen begjæring hvis hensikten bare var å påstå garasje-erstatningene forhøyet. Lagmannsretten må imidlertid gi kommunen rett i at dette ikke er kommet til uttrykk på en slik måte at disse spørsmålene, mot kommunens protest, kan tas opp ved overskjønnet. En ting er at påstandens pkt. 1 uttrykkelig angir en begrensning til «så langt det er begjært overskjønn av saksøkeren.» Men det er heller ikke i begjæringen for øvrig sagt ett eneste ord om de erstatningspostene som ikke omfattes av kommunens overskjønnsbegjæring. Heller ikke i senere prosesskrifter er det sagt noe om disse øvrige erstatningsspørsmålene som angivelig var omfattet av den aksessoriske begjæringen. Etter skjønnslovens §33 tredje ledd nr. 4 er det et absolutt krav til en overskjønnsbegjæring at den nevner «de feil ved avgjørelsen som begjæringen om overskjønn grunnes på». Dette kravet kan ikke sies å være oppfylt når det gjelder de postene som begjæringen ikke sier noe om. Det kan da etter lagmannsrettens mening objektivt sett ikke sies å være begjært overskjønn vedrørende disse postene, og når kommunen motsetter seg at de tas opp må de saksøktes begjæring om å få dem trukket inn i overskjønnet avvises.

I og med at overskjønnet i forhold til de nevnte saksøkte etter dette er begrenset til å gjelde garasje-erstatningene, bortfaller såvidt retten kan se de saksøktes innsigelse mot skjønnsforutsetningen vedrørende oppføring og vedlikehold av flettverksgjerde. Begjæringen om endring av denne skjønnsforutsetningen må anses knyttet til de erstatningsposter som retten foran har besluttet å avvise å ta opp. Den har ingen relevans til garasje-erstatningene, og får da ingen aktualitet når overskjønnet er begrenset til bare å omfatte disse.

Når det så gjelder realiteten i kommunens overskjønnsbegjæring, er hovedspørsmålet for lagmannsretten om det er forenlig med Høyesteretts dom inntatt i Rt-1988-51 (Sandvik-dommen) å tilkjenne erstatning i et tilfelle som det foreliggende. I den forbindelse har lagmannsretten av eget tiltak innhentet fra Hålogaland lagmannsrett kopi av det overskjønnet høyesterettsdommen av 1988 gjaldt, for å skaffe seg nærmere kjennskap til enkelthetene i saksforholdet og hva som ble avgjort ved dommen.

Bestemmelsen i veglovens §41 tredje ledd gjelder etter ordlyden bare «flytting eller endring av lovlig avkjørsle», samt «flytting, endring eller lenging av privat veg fram til avkjørsla.» Ordlyden omfatter med

Side:344

andre ord ikke andre tiltak inne på eiendommen som er nødvendige som tilpasning til en endret avkjørselsløsning, som f.eks. flytting av garasje. I Hålogaland lagmannsretts overskjønn av 12. august 1986 ble de saksøkte likevel - under dissens fra skjønnsstyreren - tilkjent erstatning for flytting av garasjer, men ved Høyesteretts enstemmige dom ble Staten v/Samferdselsdepartementet frifunnet. Kvintessensen i Høyesteretts dom er at det ikke er grunnlag for noen utvidende fortolkning av veglovens §41 tredje ledd, verken ut fra lovteksten eller ut fra lovforarbeidene.

Lagmannsretten er enig med byretten i at Sandvik-dommen ikke avgjør spørsmålet om erstatning i tilfeller hvor flytting/nyoppføring av garasje må sies å være en følge av et ekspropriasjonsinngrep. Anførslene fra de saksøkte i Sandviksaken, både for lagmannsretten og for Høyesterett, gikk på spørsmålet om ansvar for skade påført ved reguleringsmessige inngrep, og det var følgelig bare dette spørsmålet det ble tatt stilling til. I nærværende skjønn har byretten nettopp lagt til grunn at flytting av garasjene er en direkte følge av ekspropriasjonen. Lagmannsretten oppfatter kommunens overskjønnsbegjæring slik at det er denne årsaksvurdering fra byrettens side som angripes, og ikke i og for seg byrettens prinsipielle sondring mellom tap som skyldes reguleringsmessig stengning av avkjørsler og tap som må anses forårsaket av et ekspropriasjonsinngrep.

Den avgjørende problemstilling for lagmannsretten blir da følgende: Hvis garasjene måtte flyttes fordi avståelse av grunn til vegutvidelsen avskar atkomsten til og fra, mens de uten arealavståelser ville kunne ha blitt benyttet som før, må flyttingen av garasjene sies å være forårsaket av ekspropriasjonen og ikke av reguleringen. Hvis derimot de eksisterende garasjene etter avkjørselstengningen var blitt ubrukelige uavhengig av arealavståelsene, må flyttingen av dem sies å være en følge av reguleringen. I så fall er problemstillingen analog med den som forelå i Sandvik-saken. Lagmannsretten oppfatter det foran siterte avsnitt i byrettens skjønnsgrunner slik at det egentlig er det samme som er sagt der.

De arealavståelsene det er spørsmål om for de 5 aktuelle saksøkte er ganske små, fra 20 til 30 m2, bestående av en ca. 1 meter bred stripe i eiendommenes nordre kant. Etter reguleringsplanen skal det oppføres støyskjerm her, men når dette vil bli gjort er uklart. Det er på det rene at slik situasjonen er blitt kan garasjene ikke lenger benyttes som garasjer. Spørsmålet er om de ville ha kunnet benyttes hvis eiendommene hadde beholdt stripen i nordre kant. Lagmannsretten har funnet dette spørsmålet tvilsomt. Forholdet er at de aktuelle garasjeportene ligger nettopp i det avstandsnivå fra eiendomsgrensen (6-7 m) hvor skillet går mellom en vanskelig men dog brukelig atkomst og en umulig atkomst. Følgelig kan selv et meget lite tilleggsareal bli utslagsgivende.

Lagmannsretten har som nevnt funnet dette spørsmålet mer tvilsomt enn byretten synes å ha gjort, men er blitt stående ved at det i dette tilfellet må være riktig å se oppføringen av nye garasjer som en følge av ekspropriasjonen. Uten avståelse av areal ville de saksøkte etter rettens mening hatt mulighet for å kunne tilpasse den nye avkjørselsordningen til de garasjene de hadde. Den muligheten har de ikke

Side:345

nå. Omkostningene med oppføring av nye garasjer må følgelig erstattes. Erstatningen settes til kr. 50.000,- for t.nr. 19, 20, 22 og 27 og opprettholdes uforandret med kr. 70.000,- for t.nr. 23. Det er da sett hen til den fordel det representerer for de saksøkte å kunne benytte de eksisterende garasjene til andre formål.

Iv. Overskjønnsbegjæringen fra Valler I Borettslag.

Eiendommen gnr. 43 bnr. 138 er på 3.917 m2 og er bebygd med flere boligbyggelagshus. Tomten er dels opparbeidet villahage og dels naturtomt. Den har tilplantet hageareal med pryd- og nyttevekster.

Det boligbygget som ligger nærmest Riksveg 36 og som er berørt av de foretatte inngrep, er en vertikaltdelt 2 familie-bolig på ca. 80 m2 med underetasje og to boligetasjer, oppført omkring 1960. Underetasjen har vanlige kjellerrom. Første etasje har 3 soverom, bad og WC og entre. Annen etasje har stue, kjøkken og veranda over inngangspartiet i første etasje.

Grunnmuren er av betong, kjellergulvene av betong på grunn. Bygningen er satt opp av bindingsverk med 10 cm mineralull. Den er kledd utvendig og platet eller panelt innvendig. Etasjeskillerne er trebjelkelag med isolasjon. Gulvene har belegg. Himlingene er platet. Bygningen har røstet sementsteintak. Det er murt pipe og innsatt ovner. Vanlige dører, vinduer og skapinnredninger. Elektrisk opplegg for boligbruk. Sanitæranlegg med badekar, klosett, servant og varmtvannsbereder i begge leilighetene.

Det er under overskjønnsforhandlingene presisert at begjæringen bare gjelder erstatning tilkjent t.nr. 14, og altså ikke t.nr. 15.

Valler I Borettslag v/advokat Lunde har for øvrig i hovedsak anført:

I byrettens skjønn er inntatt følgende øverst på 13 i rettsboken:

«For samtlige takstnummer hvor det eksproprierte areal utgjør deler av festetomt foreligger enighet mellom grunneier og fester om deling av grunnerstatningen slik at grunneieren tilkjennes erstatning for avstått eller klausulert grunn etter arealets verdi som ikke opparbeidet boligtomt; festeren tilkjennes erstatning for opparbeidelse av arealet med tillegg av den tilkjente ulempeerstatning.»

Det siterte hevdes å være ukjent for Valler I Borettslag, og ble i hvert fall ikke oppfattet av partsrepresentanten for borettslaget. Borettslaget møtte uten prosessfullmektig. Protokollasjonen kan da ikke være rettslig bindende for borettslaget. Til kommunens anførsel om at grunneieren ikke er part ved overskjønnet og at byrettens fordeling av grunnerstatningene mellom grunneier og fester derfor ikke kan endres, har borettslaget vist til at laget må gis full erstatning for sitt tap selv om det skulle lede til at den samlede erstatning blir for høy. Om prinsippene for fordeling av grunnerstatning mellom grunneier og fester er vist til Olav Lid. Tomtefeste, 317.

Det er egentlig grunnlag for krav om innløsning også fra borettslagets side, men av hensyn til beboerne av de aktuelle leilighetene og kontraktsforholdet til disse har borettslaget ikke funnet å ville fremsette noe innløsningskrav.

For overskjønnet krever borettslaget erstatningen fastsatt etter «differanse-prinsippet», på samme måte som byretten har gjort for erstatningene til t.nr. 11 og t.nr. 12. Subsidiært kreves borettslagets

Side:346

andel fastsatt ut fra en grunnpris på kr. 150-200 pr. m2 istedenfor de kr. 62 pr. m2 som byretten har lagt til grunn.

Det er opplyst at den ene av de to aktuelle leilighetene ble solgt 18.12.1989 for kr. 350.000,-, og at samme leilighet ble solgt 16.7.1991 for kr. 255.000,-. Dette illustrerer etter borettslagets mening den verdiforringelsen de foretatte inngrep i forbindelse med ekspropriasjonen har ledet til, selv om det erkjennes at regnestykket må korrigeres for et visst alminnelig prisfall på borettsleiligheter i tidsrommet fra 1989 til 1991.

Det er for lagmannsretten fremlagt en skriftlig erklæring, undertegnet av de to nåværende andelseierne som bebor de to aktuelle leilighetene - samt av en tidligere andelseier, hvor disse samtykker i at hele erstatningen for tap som anses voldt ved inngrepene skal tilkjennes borettslaget.

Valler I Borettslag har nedlagt slik påstand:

«1. Saksøkte tilkjennes erstatning etter verdidifferanseprinsippet, idet følgende tapsposter medtas.

a) Tap av hagegrunn.

b) Tap av biloppstillingsplasser.

c) Økte nærføringsulemper og trafikkulemper.

d) Skjemmet utsyn og skyggevirkning av støyskjerm.

e) Arronderingsskade på gjenværende hage og uteområde.

f) Redusert beboelsesverdi og verdireduksjon på gjenværende eiendom.

h) Byggeklausulering av tomteareal, herunder for område der det i dag er etablert bygg (spesielt aktuelt ved gjenoppbygging).

Under postene a og b, er saksøkte inneforstått med at det gjøres fradrag for grunnherrens andel i grunnerstatningen, beregnet som angitt i Olav Lid, Tomtefeste, 1961, §8 (s. 317 flg.).

2. Saksøkeren pålegges å betale de lovbestemte utgifter for lagmannsretten, herunder godtgjørelse til skjønnsmenn.

3. De saksøkte tilkjennes erstatning for utgifter til juridisk og mulig teknisk bistand.»

Porsgrunn kommune v/advokat Koslung har i hovedsak anført:

Det prinsipp for fordeling av grunnerstatning mellom grunneier og fester som byretten har lagt til grunn, er akseptert av borettslaget. Protokollasjonen i rettsboken må legges til grunn forsåvidt. For øvrig kan lagmannsretten klarligvis ikke foreta noen endring av fordelingen av grunnerstatningen når borettslagets motpart i fordelingsspørsmålet - grunneierne Erik Sigurd Aas m.fl. - ikke er trukket inn som parter i overskjønnet. Det kan i det hele ikke ses å være noe grunnlag for overskjønnsbegjæringen, og byrettens skjønn påstås stadfestet i forhold til borettslaget.

Kommunen har nedlagt slik påstand:

«Byrettens erstatningsfastsettelser stadfestes. De saksøkte tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten viser til den fremlagte erklæring av 14. mai 1992, hvoretter all erstatningsbetingende skade og alle ulemper som skal erstattes - dog unntatt det som ved byrettens skjønn er tilkjent grunneierne - skal inngå i det beløp som tilkjennes borettslaget. De

Side:347

aktuelle beboerne av leilighetene skal med andre ord identifiseres med borettslaget i erstatningsmessig sammenheng, idet de har frafalt å fremme egne erstatningskrav.

Lagmannsretten er kommet til at erstatningen bør utmåles etter «differanse-prinsippet», på samme måte som det ble gjort for t.nr. 11 og t.nr. 12 ved byrettens skjønn. Når kommunen har erkjent at dette var og er det riktige vurderingsprinsipp for t.nr. 11 og 12, er det vanskelig å skjønne at noe annet skal være det riktige for borettslagets eiendom. Vurderingstemaet blir da hvor mye mindre verdien av bebyggelsen og festeretten - i det hele tatt verdien av det som tilhører borettslaget og de aktuelle beboerne - er blitt etter inngrepene, uavhengig av om det er borettslaget eller de aktuelle beboerne tapet er gått ut over. Det blir et rent skjønn, hvor de enkeltposter som er oppregnet som ulemper i byrettens skjønn inngår i en helhetlig vurdering.

Lagmannsretten er kommet til at erstatningen etter denne beregningsmåten må bli en god del høyere enn summen av de enkeltposter som inngår i byrettens erstatningsfastsettelse, og er blitt stående ved en samlet erstatning på kr. 85.000,-, som antas å svare til reduksjon i omsetningsverdi på grunn av inngrepene. Når erstatningen beregnes på denne måten, oppstår det ikke noe spørsmål om fordeling av grunnerstatning mellom grunneier og fester, og den protokollasjonen i rettsboken som partene har vært uenige om blir uten betydning.