Rt-1988-51
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-01-20 |
| Publisert: | Rt-1988-51 (11-88) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 9/1988, nr 293/1986. |
| Parter: | Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Sverre Østensvik) mot 1. Klara Sandviks dødsbo 2. Jostein Gundersen 3. Hanna Berglund Nilsen 4. Alf Wiik 5. Arvid Kristiansen 6. Bjarne Olsen 7. Gunvald Eilertsen 8. Oddmund Sørensen 9. Tormod H. Hansen (advokat Jens Edvin Andreassen - til prøve) |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Halvorsen, Holmøy, Justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §54b, §54, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, LOV-1981-05-29-39 |
Dommer Hellesylt: Staten fremmet ved skjønnsbegjæring 4. februar 1983 og ved tilleggsskjønnsbegjæring 17. desember 1984 skjønn for Lyngen herredsrett til fastsetting av bl.a. grunnerstatning i forbindelse med utbedring og omlegging av Riksvei 863, strekningen Kvaløysletta - Futrikelv. En del avkjørsler mot riksveien ble stengt, og nye avkjørsler med avkjørselsveier til eiendommer ble bygget av Vegvesenet. Herredsretten foretok en oppdeling av skjønnet i to sekvenser, annen del ble avhjemlet 12. juni 1985. Staten begjærte her overskjønn vedrørende ni takstnumre for så vidt det var gitt erstatning etter vegloven §41 tredje ledd for utgifter inne på eiendommen, som følge av avkjørselsomleggingen. Staten som hadde opparbeidet nye avkjørselsveier inn til boligene, mente det ikke var rettslig grunnlag for erstatning ut over dette. Hålogaland lagmannsrett avhjemlet overskjønn 5. september 1986. Også overskjønnet tilkjente erstatninger for disse utgifter som gjaldt bygging, flytting eller ombygging av garasje, flytting av gjerde eller portstolper, beplantning eller flytting av beplantning samt gjenvinning til hageareal av tidligere adkomstvei.
Det var dissens ved overskjønnet idet rettens formann mente det ikke forelå rettslig grunnlag for erstatningene.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av de to skjønn.
Staten har påanket overskjønnet på grunn av feil rettsanvendelse. Staten mener det rettslig sett ikke foreligger grunnlag for de erstatninger som her er tilkjent.
Statens hovedanførsler kan kort oppsummeres slik:
Vegloven §41 tredje ledd hjemler ikke erstatning for de indirekte utgifter som følger av omleggingen av avkjørslene, og som overskjønnet har tilkjent erstatning for. Det staten plikter å erstatte, hvis den ikke selv utfører arbeidene, er direkte anleggsutgifter til ny avkjørsel og avkjørselsvei. Staten har bygget avkjørsler og tilknytningsveier fram til boligene. Der hvor veien ikke er ført fram til garasjen, skyldes dette terrenget. Det kan da ikke kreves erstatning for bygging, ombygging eller nybygging av garasje, eller for flytting av portstolper eller gjerde, for beplantninger eller for gjenvinning av tidligere adkomst. Verken lovteksten, foranledningen til og formålet med lovendringen av 1981, eller forarbeidene ellers lest i sammenheng, gir støtte for den vide tolkning av loven som overskjønnet har foretatt.
Heller ikke er det grunnlag for erstatning av utgifter som nevnt etter en analogisk anvendelse av grunnloven §105. Det er her ikke noen egentlig rådighetsinnskrenkning, men en regulering av statens egen grunn. Tilsvarende reguleringer er utbredt i tett befolkede områder overalt i landet, de er framkalt av samfunnsutviklingen, og kommer også grunneierne selv til gode ved at de får sikrere adkomst til det offentlige veinett. Det skal på denne bakgrunn meget til for at erstatning kan kreves ut fra en analogi fra grunnloven §105. Ikke på noen av de eiendommer ankesaken gjelder, er utgiftene så vesentlige at det er grunnlag for erstatning, iallfall ikke i betraktning av de særlige momenter som taler mot erstatningsplikt i saker av denne karakter.
Staten har nedlagt denne påstand:
"Prinsipalt:
Hålogaland lagmannsretts overskjønn oppheves så langt det er påanket.
Subsidiært:
Hålogaland lagmannsretts overskjønn oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling av lagmannsretten.
I begge tilfeller:
Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger."
Ankemotpartens hovedanførsler er i korthet disse:
Vegloven §41 tredje ledd hjemler erstatning for slike utgifter det her er tale om. Lovens ordlyd er forenlig med en slik tolkning, idet loven kan forstås slik at alle utgifter som er en direkte følge av omlegging av avkjørsel og avkjørselsvei skal dekkes av det offentlige. De utgifter det er gitt erstatning for, følger som en direkte konsekvens av omleggingen. Uttalelsene i forarbeidene, som riktignok ikke er helt klare, gir støtte for denne forståelse av vegloven §41 tredje ledd. Det foreligger iallfall en klar og enstemmig uttalelse fra Samferdselskomiteen som må være avgjørende. Denne må antas å gi uttrykk for Stortingets oppfatning. Om proposisjonen skulle ha lagt en snevrere forståelse av lovforslaget til grunn, må komiteens enstemmige uttalelse veie tyngre. De utgifter som Stortinget har forutsatt ikke skulle erstattes, er særlig slike indirekte utgifter som tap av kunder i forbindelse med avkjørselsomlegging ved forretningseiendommer, eller økte utgifter til vedlikehold, snøbrøyting o.l. som følge av endret avkjørsel.
Subsidiært anføres at inngrepet må ses som en rådighetsinnskrenkning som medfører erstatningsplikt for de utgifter det er tale om. Det er ikke grunn til å sette denne form for rådighetsinnskrenkning i noen særlig svakere erstatningsrettslig stilling enn andre typer rådighetsinnskrenkninger. Det foreligger her dessuten - til dels betydelige - investeringer som går tapt som følge av omleggingen av avkjørselen. Tapte investeringer står erstatningsrettslig sterkere enn tap for framtidige utnyttelsesmuligheter. Erstatning tilsies både ut fra likhetsgrunnsetninger og ut fra Stortingets forutsetninger i forbindelse med lovbehandlingen i 1981. Iallfall for dem som har garasje, er tapene så store at det foreligger erstatningsplikt.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
Subsidiært:
Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling.
I begge tilfeller:
Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til ankemotpartene sakens omkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge, idet verken vegloven §41 tredje ledd eller analogi fra grunnloven §105 etter min mening gir grunnlag for krav på erstatning for de poster som omfattes av anken.
Før jeg går inn på de rettslige spørsmål, finner jeg det naturlig å si noe om de utgifter som overskjønnet her har gitt erstatning for. Det dreier seg ikke om utgifter som på noe punkt gjelder opparbeiding av avkjørsel eller tilknytningsvei inn på eiendommen. Det er derimot tale om utgifter inne på eiendommen for å tilpasse denne til den nye plassering av avkjørsel og tilknytningsvei, som bygging, endring eller flytting av garasje, av gjerde, beplantning o.l., herunder også tilbakeføring av den gamle adkomstvei til vanlig hageareal. De fleste erstatninger gjelder små beløp, bortsett fra erstatninger som er gitt i forbindelse med garasjer, hvor det høyeste beløp er 50000 kroner.
Vegloven §41 tredje ledd hadde tidligere bare bestemmelser om erstatning i forbindelse med flytting eller endring av "avkjørsle", et begrep som for øvrig kunne være noe ubestemt. Ved en lovendring 29. mai 1981 ble bestemmelsen gitt følgende ordlyd:
"Utgifter til flytting eller endring av lovleg avkjørsle kan det krevjast vederlag for så langt det er rimeleg. Likeeins kan det, i samband med flytting av avkjørsle krevjast vederlag for rimelege utggifter til flytting, endring eller lenging av privat veg fram til avkjørsla. Dersom vegstyremakta i rimeleg mon bygger eller let bygge ny avkjørsle eller avkjørsleveg, eller betalar tilsvarande kostnader, kan det ikkje krevjast vederlag utover dette. Det skal takast omsyn til verdauke som den nye avkjørsla eller vegen tilfører eigedomen. Dette skjer ved frådrag i vederlaget eller refusjon frå eigaren dersom avkjørsla eller vegen alt er bygd."
Lovteksten gir etter en naturlig lesemåte ingen indikasjon på at det her skulle kunne kreves erstatning for tilpasninger inne på eiendommen til den nye situasjon når avkjørsel og avkjørselsvei flyttes. Det tales bare om utgifter til flytting og endring av lovlig avkjørsel, og til anlegg av adkomstvei fram til avkjørselen. Det er naturlig å forstå dette som anleggsutgifter til disse tiltak. Der hvor det offentlige - som her - har latt bygge avkjørsel og avkjørselsvei, uttales uttrykkelig at det ikke kan kreves vederlag ut over dette. Ankemotpartene har gjort gjeldende at alle utgifter på eiendommen som står i direkte sammenheng med omleggingen, kan kreves erstattet. Dette hevdes å være tilfelle med de erstatningsposter anken gjelder. En slik tolkning finner jeg ikke holdepunkter for i lovteksten.
Lovforarbeidene er ikke på alle punkter helt klare. Jeg kan imidlertid ikke se at de gir slike holdepunkter for en utvidet tolkning av bestemmelsene i §41 tredje ledd, at det kan være grunnlag for å fravike lovtekstens ordlyd. Ot. prp. nr 49 (1978-79) kan jeg ikke se gir noe holdepunkt for at det har vært meningen å åpne adgang til erstatning for utgifter ut over anleggskostnader som nevnt. Uttalelsene i proposisjonen i forbindelse med vegloven §41 tredje ledd gir tvert imot støtte for at erstatningsplikten begrenses som nevnt, men med en supplering etter analogi fra grunnloven §105, for andre utgifter som omleggingen medfører for en eiendom dersom tålegrensen overskrides. Jeg viser særlig til proposisjonen 19 1. sp., 20 1. sp., 21 2. sp. og 22.
Det som har gjort spørsmålet noe uklart, er en uttalelse av Samferdselskomiteen inntatt i Innst. O. nr 52 (1980-81). Det uttales her 7:
"Lovregelen her tek sikte på å dekka kostnader ved å rette opp att vegsambandet. Det vil forutan sjølve "byggekostnadene" og kunna oppstå andre utgifter til t.d. portar, gjerde m.m., eventuelt ombygging av garasje eller andre tiltak som er ein følgje av endra avkjørsle eller tilknytningsveg. Nemnda meiner det må verta opp til partane, eventuelt rettspraksis, å avgjera om det er rimeleg at vederlag av denne karakter har så nær og nødvendig samanheng med bygging av ny avkjørsle og tilknytningsveg at vederlag skal gjevast etter paragraf 41.
Alle andre eventuelle erstatningskrav som kan oppstå og som ikkje har direkte samanheng med avkjørsleomlegginga må som tidlegare vurderast med bakgrunn i Grunnlova paragraf 105."
Uttalelsen synes isolert sett å gi uttrykk for at lovframlegget skal forstås slik at det åpner adgang for domstolene til å tilkjenne slik videre erstatning som nevnt og da nærmest ut fra en rimelighetsvurdering hvor nærheten i årsaksammenheng mellom utgiftene og omleggingen er det sentrale. Dette er en tolking som ikke er lett å forene med loven ordlyd. Den ville videre være egnet til å skape usikkerhet og gi grunnlag for tvist i mange tilfelle. I forarbeidene for øvrig - debatten i Odelsting og Lagting medregnet - finnes ikke noe som støtter opp om at det er tatt sikte på å gi anvisning på en utvidet tolking av lovteksten som nevnt. På den foregående side i innstillingen, 6, gir således Samferdselskomiteen uttrykk for at "... denne lovendring ikkje gjev noko utvida erstatningsansvar ut over det som knyter seg til sjølve kostnaden for å få turvande tilknytningsveg. Alle eventuelle andre krav som kan oppstå som t.d. næringstap, lengre veg, større vedlikehald o.l. skal som tidlegare vurderast og fastsetjast på bakgrunn av Grunnlova paragraf 105 og gjeldande rettspraksis."
Ordføreren for saken i Samferdselskomiteen synes i sitt avsluttende innlegg i Odelstinget å gi uttrykk for at rimelighetsvurderingen kommer inn på grunnlag av en analogi fra grunnloven §105.
Jeg finner etter dette ikke tilstrekkelig støtte i forarbeidene for en slik utvidet tolkning av lovteksten at det på grunnlag av veiloven kan kreves erstatning for slike utgifter som det er tale om i saken her.
Heller ikke finner jeg grunnlag for de erstatninger som er tilkjent ved en analogi fra grunnloven §105. Jeg er også i dette enig med mindretallet i overskjønnsretten. For overskjønnsrettens flertall ble det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet ut fra det syn flertallet hadde på tolkningen av vegloven §41 tredje ledd.
Når det gjelder analogispørsmålet, vil jeg bemerke: Det er et sikkert utgangspunkt at det ved visse, vesentlige rådighetsinnskrenkninger over fast eiendom kan kreves erstatning på grunnlag av analogi fra grunnloven §105, som direkte bare regulerer ekspropriasjonstilfellene. Det har også vært forutsatt av de lovgivende myndigheter at slik analogi kan komme på tale ved avkjørsels- og adkomstreguleringer, selv om det ikke foreligger noen direkte rådighetsinnskrenkning over eiendommen. Også i rettspraksis er dette kommet til uttrykk, jfr. således Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1974-352 flg. (Forbrigd).
I vår sak foreligger det ingen direkte rådighetsbegrensning på grunneiernes egne eiendommer, som for så vidt kunne disponeres som før. Det som endres er deres adgang til å kjøre inn på det offentliges grunn på det sted hvor de tidligere lovlig kunne gjøre det, uten å ha noen særrett til det. Som følge av dette, må det foretas endringer inne på eiendommen utover anlegg av tilknytningsvei til den nye avkjørsel. Analogibetraktninger fra grunnloven §105 kan stå noe svakere her enn ved andre rådighetsinnskrenkninger. Jeg viser såleds til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1982-1601 flg., særlig side 1610 (Fina).
Når eiendommens avkjørsel er endret, skyldes dette hensynet til trafikksikkerheten. Slike endringer er en typisk følge av økningen i biltrafikken og skjer i urbaniserte strøk overalt i landet. Med den beliggenhet eiendommene hadde i Tromsø-området, var en slik regulering noe eierne måtte være forberedt på. De ulemper det er tale om, er slike som er typiske i forbindelse med avkjørselsreguleringer. Etter den beskrivelse av eiendommene og tapspostene som er gitt i overskjønnet, mener jeg at Høyesterett har tilstrekkelig materiale til å kunne fastslå at det her ikke er grunnlag for erstatningskrav etter analogi av grunnloven §105. De poster som er betydelige, skyldes bygging, flytting eller endring av garasje. Det dreier seg her om vanlige følger av avkjørselsregulering.
Etter dette finner jeg at staten må frifinnes for de erstatningsposter som omfattes av overskjønnet. Overskjønnsrettens saksomkostningsavgjørelse m.v. punktene 3 og 4 i slutningen, blir stående.
Når det gjelder saksomkostninger for Høyesterett, har statens prosessfullmektig godtatt at disse blir å avgjøre som for ekspropriasjonssaker, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Siden det her er saksøkeren - staten - som har anket, følger det av skjønnsprosessloven §54b, sammenholdt med §54, at staten må svare saksomkostninger overfor de saksøkte (ankemotpartene) selv om anken har ført fram. Det er framlagt saksomkostningsoppgave. Saksomkostninger tilkjennes med 30100 kroner, av dette er 5100 kroner utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes så langt overskjønnet er påanket.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Samferdselsdepartementet til Klara Sandviks dødsbo, Jostein Gundersen, Hanna Berglund Nilsen, Alf Wiik, Arvid Kristiansen, Bjarne Olsen, Gunvald Eilertsen, Oddmund Sørensen og Tormod H. Hansen i fellesskafødt xx.xx.00 - trettitusenetthundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: