RG-1993-410

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-07-03
Publisert:	RG-1993-410 (62-93)
Stikkord:	Panterett, Konkurs, Factoring, Omstøtelse
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 3. juli 1992 i sak nr. LA-1991-00551 A.
Parter:	Data-Papir Industrier AS, dets konkursbo (advokat Kristine Schei) mot Fokus Bank AS (advokat Ken A. Barnholdt).
Forfatter:	Kst. lagdommer Jan Helliesen, lagdommer Trude Sæbø, ekstraord. lagdommer Rolf Harto
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, §4-10, Panteloven (1980) §4-10, §4-4, Dekningsloven (1984) §4-10, §5-12, §5-9, §172, §180, §5-7

I sak mellom Fokus Bank A/S og Data-Papir Industrier A/S, dets konkursbo, avsa Tønsberg byrett 27. april 1991 dom med slik domsslutning:

«1. Fokus Bank A/S frifinnes

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens dom.

Data-Papir Industrier A/S, dets konkursbo, har i rett tid påanket dommen til Agder lagmannsrett. Fokus Bank A/S har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.

Ankeforhandlingen ble holdt i Tønsberg den 4. og 5. juni. Petter Stensbak møtte på vegne av Fokus Bank A/S og avga forklaring. Retten mottok vitneprov fra ytterligere 4 vitner og det ble ellers dokumentert skriftlige bevis som det vil bli referert til i den utstrekning de har betydning for saken.

Den ankende part, Data-Papir Industrier A/S, dets konkursbo, ved advokat Kristine Schei, har i hovedsak anført:

Data-Papir Industrier A/S overdro samtlige driftsmidler, maskiner, driftstilbehør, inventar, varelager og leierett til det nyetablerte selskap Data-Papir Tønsberg A/S i slutten av januar 1989. Selve oppgjøret ble gjennomført ved at salgssummen gikk til nedskrivning av selgerens gjeld til banken, mens kjøperen ble ny debitor for det tilsvarende beløp.

Byretten har tatt feil når retten er kommet til at banken hadde

Side:411

gyldig factoringpant for sitt krav i forbindelse med oppgjøret etter driftstilbehørssalget.

Pantelovens §4-10 knytter factoringpant til krav som oppstår «i virksomhet». Salget av driftstilbehøret i slutten av januar 1989 var ingen forretningsmessig og økonomisk motivert disposisjon på linje med selskapets vanlige virksomhet. Kravet i den foreliggende sak er oppstått i forbindelse med en total avvikling av selskapet og faller derfor utenfor den ramme §4-10 trekker opp for fordringer som kan sikres gjennom factoringpant.

Subsidjært anføres det at bankens fordring under ingen omstendigheter dekkes av factoringpantet fordi driftstilbehørssalget med påfølgede oppgjør til banken er omstøtelig etter dekningslovens §5-9. Anførselen er ny i forhold til sakens behandling i byretten.

Avgjørende i tvisten blir derfor etter konkursboets oppfatning om;

1. bankens pantobligasjon i selskapets leierett med driftstilbehør, tinglyst 5. desember 1988, og/eller,

2. selskapets salg av driftsmidlene i januar 1989 til Data-Papir Tønsberg A/S med påfølgende oppgjør til banken, er omstøtelig etter dekningslovens §5-9.

Omstøtelse etter §5-9 forutsetter at disposisjonen må fremstå som utilbørlig og at den annen part var i ond tro.

Det fremstår som utilbørlig å begunstige seg selv på kreditorfellesskapets bekostning ved at banken påberoper seg en panterett som var stillet for eldre gjeld. Riktignok er betingelsene for objektiv omstøtelse etter dekningslovens §5-7 ikke oppfylt, men i vurderingen av utilbørlighetsnormen i §5-9 må man kunne se hen til disposisjonens forhold til reglene for objektiv omstøtelse. Det er vist til NOU 1972:20 297.

Angivelig skulle det ha vært avtalt sikkerhetsstillelse i leierett med driftstilbehør allerede i forbindelse med kredittgivningen tidlig i mai 1988. Det foreligger imidlertid intet skriftlig som kan bekrefte en slik avtale før pantobligasjonen av 1. desember 1988. Det har formodningen mot seg at det var avtalt pantsikkerhet allerede ved kredittgivningen når dette ikke er nedfelt skriftlig. Manglende bevis for avtalt sikkerhet må under alle omstendigheter gå ut over banken. Banken har ikke oppfylt sin bevisbyrde. Følgelig må man legge til grunn at sikkerheten banken etablerte ved pantobligasjonen av 1. desember 1988, refererte seg til gjeld som Data-Papir Industrier A/S hadde pådratt seg i mai 1988 uten at man den gang hadde avtalt pantsikkerhet, jfr. dekningslovens §5-7 første ledd a). Under alle omstendigheter må det være på det rene at banken ikke sørget for å bringe rettsvernet for sin pantsikkerhet i orden uten «unødig opphold», jfr. dekningslovens §5-7, 1. ledd b). I herværende tilfelle gikk det nærmere 6 måneder fra kredittgivningen til pantobligasjonen ble dagbokført - den 5. desember 1988. Det er vist til NOU 1972:20 294.

Data-Papir Industrier A/S hadde underbalanse i hele sin virketid. Allerede i desember 1988 lå produksjonen mer eller mindre nede, selskapet hadde mistet flere kunder og selv selskapets regnskapsansvarlige fikk ikke oppgjør. I januar 1989 da salget av driftsmidlene fant sted, hadde man i realiteten gitt opp all videre virksomhet i selskapet. Det synes ikke å være bestridt at selskapets økonomiske stilling var

Side:412

svak i desember 1988, og ytterligere svekket i januar 1989. Selskapets kreditter var overtrukket og det forelå massivt mislighold vis a vis banken. Det må derfor være på det rene at banken var kjent med selskapets manglende solvens, eller i det minste burde kjenne til denne. Banken har således ikke utvist god tro, hverken i forbindelse med etableringen av driftstilbehørspantet i desember 1988 eller ved driftstilbehørssalget i januar 1989.

Følgelig er bankens påberopte sikkerhetsrett omstøtelig etter dekningslovens §5-9.

Det er boets tap banken skal erstatte, jfr. dekningslovens §5-12. Leieretten med driftstilbehøret ble solgt i januar 1989 for kr. 1,8 millioner. Det er banken som har bevisbyrden for at den avtalte pris eventuelt ikke var maskinenes og leierettens reelle verdi. Det er uten betydning for vurderingen av driftstilbehørets verdi i januar 1989, at banken solgte maskinene i 1992 for kr. 800.000,- etter konkursen i Data-Papir Tønsberg A/S.

Renter og provisjoner, tilsammen kr. 221.257,-, som er påløpt etter tinglysing av bankens pantobligasjon, er omkostninger knyttet til den etablerte gjeld. Bankens betraktninger om at beløpet må anses som ny gjeld og at driftstilbehørspantet i alle fall må kunne gjøres gjeldende for dette beløp, kan ikke føre frem.

Det foreligger ikke grunnlag for nedsettelse av erstatningen etter dekningslovens §5-12 annet ledd. Boet skal ikke lide for det tap banken ble påført ved sine engasjementer med de to selskaper.

Boet har nedlagt slik påstand:

1. Fokus Bank A/S dømmes til å betale kr. 1.800.000,- til Data-Papir Industrier A/S, dets konkursbo, med slik rentetillegg:

11% rente av kr. 1.700.000,- fra 20.2.89 til 21.7.89, 18% morarente av kr. 1.700.000,- fra 21.7.89 til betaling skjer.

11% rente av kr. 100.000,- fra 20.2.89 til 26.4.91, 18% morarente av kr. 100.000,- fra 26.4.91 til betaling skjer.

2. Fokus Bank A/S dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Fokus Bank A/S, ved advokat Ken A. Barnholdt, har i hovedsak gjort gjeldende:

Det er pantelovens §4-10 slik den lød ved inngåelsen av factoringavtalen i desember 1987, som må legges til grunn for den rettslige vurdering i denne sak. Bestemmelsen må fortolkes etter sin ordlyd. Hverken lovens forarbeider eller rettspraksis gir støtte for det synspunkt at bestemmelsen skal tolkes innskrenkende. Det er vist til Ot.prp. nr. 53 (1990-91), 22, Rt-1987-35 (s. 39) og 984 (s. 987). Følgelig kan ikke bestemmelsen tolkes slik at krav etter salget av selskapets driftstilbehør, selv som ledd i en total avvikling av selskapet, faller utenfor den ramme §4-10 trekker opp for factoringpant. Bankens krav var her knyttet til et salgsoppgjør. Kravet må betraktes som et enkelt pengekrav på linje med ethvert krav på kjøpesum, jfr. pantelovens §4-4 (2). Det er vist til Falkanger, Jussens venner, 1984, 275 flg. (s. 288), Andreassen, Lov og Rett, 1991, 188 flg. (s. 189), Brækhus, «Omsetning og kreditt», bind II, 144-145, og til Agder lagmannsretts dom av 15. oktober 1990.

Side:413

Det bestrides at bankens driftstilbehørspant i henhold til den tinglyste pantobligasjon er omstøtelig etter dekningslovens §5-9. Det bestrides videre at selve salget av driftstilbehøret i januar 1989 til Data-Papir Tønsberg A/S med det påfølgende oppgjør, kan gjøres til gjenstand for omstøtelse.

Dekningslovens §5-9 er i det vesentligste en kodifikasjon av den eldre ulovfestete regel om subjektiv omstøtelse - actio pauliana. Eldre rettspraksis er derfor fortsatt av interesse hva angår den någjeldende rettstilstand. Det er vist til Sandvik, Lærebok i materiell konkursett, 49, og NOU 1972:20 297. Det er ikke tilstrekkelig for omstøtelse å fastslå at selve disposisjonen fremstår som illojal vis a vis boet. Det må i tillegg påvises subjektivt klanderverdige forhold fra bankens side. Det illojale i disposisjonen må grunnes i forhold som banken kjente eller burde kjenne til. Det er vist til Rt-1966-636 flg. og Rt-1986-889 flg. Det er boet som har bevisbyrden for at vilkårene for omstøtelse er til stede. Boet har ikke påvist illojalitet fra bankens side.

Bankens factoringpant er etablert på vanlig måte ved avtalen av 30. desember 1987. Det hefter inte ved selve factoringavtalen som begrunner omstøtelse.

Det bestrides ikke at driftstilbehørspantet ble etablert sent, men sikkerheten var avtalt allerede i forbindelse med kredittgivningen. Banken gjorde derfor ikke annet enn å formalisere en avtalt panterett da banken i begynnelsen av desember 1988 utferdiget og besørget tinglysing av pantobligasjonen. Følgelig refererer ikke pantsikkerheten seg til «gjeld som skyldneren har pådratt seg før sikkerhetsretten ble avtalt», jfr. dekningslovens §5-7 første ledd a). Årsaken til at det gikk så lang tid før banken fikk formalisert pantet i leieretten med driftstilbehøret, lå i at selskapet manglet skriftlig leiekontrakt med eieren av produksjonslokalene. Banken var ikke i stand til å etablere pantet før kontrakten forelå. Da først obligasjonen var undertegnet, ble rettsvernet brakt i orden «uten unødig opphold», jfr. dekningslovens §5-7, 1. ledd b).

Etter bankens oppfatning kan det ikke betraktes som subjektivt klanderverdig eller illojal overfor de øvrige kreditorer å formalisere en avtalt pantsikkerhet. Hverken ved kreditgivningen eller da banken senere formaliserte pantsikkerheten i desember 1988, var selskapet beheftet med utlegg, sml. Rt-1986-681. Det var foretatt en budsjettanalyse for selskapet for 1989 av et seriøst regnskapsbyrå. Analysen, som banken kjente til da driftstilbehørspantet ble formalisert, ga grunnlag for optimistiske prognoser. Det forelå ingen foranledning for banken til å overprøve byråets prognoser og selskapet betjente i de store og hele sine gjeldsforpliktelser. Det forelå således ingen omstendigheter i desember 1988 som tilsa at selskapet var insolvent. Banken har derfor ikke utvist illojalitet eller uaktsomhet som kan begrunne omstøtelse av driftstilbehørspantet.

Oppgjøret banken mottok etter salget av driftstilbehøret i januar 1989, må betraktes som oppgjør for et forfalt krav. Enhver kreditor har rett til å motta oppfyllelse for forfalte fordringer selv om debitor måtte være insolvent og oppfyllelsen derfor vil ramme de øvrige kreditorer. Det er vist til Rt-1933-1265 flg. (s. 1266) og Sandvik,

Side:414

57. Følgelig kan heller ikke bankens medvirkning til salget av driftstilbehør danne grunnlag for omstøtelse etter dekningslovens §5-9.

Skulle boet nå frem med sitt krav på omstøtelse, reguleres omfanget av erstatningsbeløpet av dekningslovens §5-12. Boet skal ha dekket sitt tap, uavhengig av den pris driftstilbehøret faktisk ble solgt for. Det er boet som har bevisbyrden for at det har lidt tap og for tapets størrelse. Beløpet bør ikke settes høyere enn berikelsen på kr. 800.000,- som banken fikk for maskinene ved salg etter konkurs i Data-Papir Tønsberg A/S. Det er vist til at bankens forhold er lite klanderverdig, at overdragelsen av driftstilbehøret var motivert i ønsket om å beholde virksomheten og arbeidsplassene samt at bankens tap på engasjementet overstiger berikelsesbeløpet.

Det bestrides at hele rentebeløpet inngår i det beløp som boet kan kreve erstattet. kr. 221.257 refererer seg til renter påløpt etter tinglysingen av pantobligasjonen. Dette må betraktes som ny gjeld og må derfor fragå i rentebeløpet.

Fokus Bank A/S har nedlagt slik påstand:

«1. Tønsberg byretts dom stadfestes.

2. Fokus Bank A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Som byretten drøfter også lagmannsretten innledningsvis hvorvidt factoringavtalen med Data-Papir Industrier A/S ga banken pantsikkerhet i oppgjøret etter driftstilbehørssalget i januar 1989.

Oppgjøret foregikk, slik lagmannsretten legger til grunn, ved at Data-Papir Industrier A/S samlet overdro selskapets driftstilbehør og varelager til Data-Papir Tønsberg A/S for kr. 1,8 millioner. Data-Papir Industrier A/S's krav på kjøpesummen ble så avregnet i selskapets gjeld overfor banken som samtidig innvilget tilsvarende kreditt til Data-Papir Tønsberg A/S. Angivelig var det forøvrig banken som helt eller i det vesentligste finansierte etableringen av Data-Papir Tønsberg A/S, hvis vesentligste formål var å fortsette virksomheten etter DataPapir Industrier A/S. Det nye selskap hadde de samme eiere. Realiteten i oppgjøret var således at banken fikk ny debitor for sin kreditt til et selskap som var under avvikling.

Pantelovens §4-10 knytter factoringpant til den næringsdrivendes «enkle pengekrav» som han «har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne».

Lagmannsretten er enig i at det krav Data-Papir Industrier A/S ervervet mot Data-Papir Tønsberg A/S etter salget av driftstilbehøret, må betraktes som et «enkelt pengekrav» som normalt vil oppfanges av en factoringavtale, jfr. pantelovens §4-4 og Rt-1987-984. Det er videre på det rene at banken hadde rettsvern for sitt factoringpant, jfr. pantelovens §4-10.

Avgjørende for spørsmålet om banken hadde sikkerhet i pantsetters krav, blir derfor om kravet har tilstrekkelig virksomhetstilknytning.

Om dette uttaler byretten:

«Det er ingen tvil om at kravet hadde sitt utspring i pantsetterens næringsvirksomhet. Det var intet krav av personlig art som ikke hadde

Side:415

med virksomheten å gjøre. Det var heller intet krav som hadde tilknytning til et annet felt enn selskapets ordinære virksomhet. Kravet var imidlertid på ingen måte en vanlig kundefordring. Kravet representerte, såvidt retten har forstått, oppgjør for salget av de vesentligste driftsmidlene i virksomheten i forbindelse med overføringen av driften til et nytt selskap. Det er likevel klart at kravet har oppstått i forbindelse med pantsetterens virksomhet. Etter lovens ordlyd er det da et krav som pantsetteren «har eller får i sin virksomhet.»»

Det er på det rene, som også byretten viser til, at såvel rettspraksis som juridisk teori gir lite rom for innskrenkende fortolkning av bestemmelsens ordlyd, jfr. således Rt-1987-35 og 984, Agder lagmannsrettsdom av 15.10.90, Kjelstrup, Lov og Rett 1982 371 flg., Falkanger, Jussens Venner 1984 275 flg., Brækhus, «Omsetning og kreditt», bind II, 144 flg. og Giertsen, Lov og Rett 1991 188 flg. Sistnevnte refererer seg til en anmeldelse av Jens Edvin Andreassens bok «Factoringpant» hvor det gis uttrykk for en noe annen fortolkning.

Kravet til virksomhetstilknytning utgjør sammen med de øvrige vilkår i pantelovens §4-10, rammen for de krav som sikres gjennom en factoringavtale. Lagmannsretten er av den oppfatning at lovens krav om virksomhetstilknytning må innebære noe mer enn at kravet har sitt utspring i pantsetters virksomhet, slik byretten synes å ha lagt til grunn. Skal bestemmelsens begrensninger ha et reelt innhold og en næringsmessig begrunnelse, må det kreves at fordringen også har en viss driftsmessig og økonomisk forankring i selve virksomheten. Således uttales det i Rt-1987-984 (s. 988-989):

«Pantelovens §4-10 gir adgang til å pantsette enkle pengekrav som den næringsdrivende «har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne». Jeg kan ikke se at dette kan lede til den begrensning som konkursboet har hevdet - at bare kundefordringer kan pantsettes. Men henvisningen til den næringsdrivendes virksomhet vil, slik jeg ser det, kunne innebære en begrensning. Slik denne sak foreligger, finner jeg ikke grunn il å gå nærmere inn på rekkevidden av denne begrensning. Her dreier det seg om arealtilskudd og lærlingetilskudd. Disse er ordinære tilskudd som må anses som en naturlig del av bedriftens driftsinntekter.»

Etter å ha konstatert at lovmotivene inneholder lite veiledning for den grad av virksomhetstilknytning loven krever, uttaler Andreassen, 149:

«Som det fremgår, blir objektet for avtaler om factoringpant av Sivillovbokutvalet omtalt som «uteståande krav». Selv om dette uttrykket ikke er entydig, peker den sammenheng det blir brukt i av Sivillovbokutvalet, i retning av at det bare - eller i alle fall først og fremst - er krav som inngår som ledd i driftsinntektene i pantsetterens næringsvirksomhet.»

Det krav Data-Papir Industrier A/S ervervet mot kjøperen etter driftstilbehørssalget, hadde intet med selskapets produksjon eller virksomhet som sådan å gjøre. En bloc-salget av driftstilbehøret m.v. som ledd i selskapsavviklingen faller derfor langt utenfor rammen av hva man med rimelighet kan betrakte som pantsetters næringsvirksomhet. Følgelig mangler også kravet på kjøpesummen den fornødne virksomhetstilknytning.

Side:416

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det krav Data-Papir Industrier A/S fikk mot Data-Papir Tønsberg A/S etter salget av driftstilbehøret i januar 1989, faller utenfor rammen av de krav som var sikret gjennom bankens factoringavtale.

Det er etter dette nødvendig å vurdere bankens sikkerhet etter driftstilbehørspantet, tinglyst 5. desember 1988, opp mot boets krav om omstøtelse etter dekningslovens §5-9.

Bankens styre la utvilsomt til grunn for sin kredittvurdering at lånene til Data-Papir Industrier A/S skulle sikres ved pant. Den videre kredittbehandling synes imidlertid å ha skjedd noe lempfeldig, bl.a. ved at man unnlot å bekrefte lånene skriftlig ved tilsagnsbrev. Det har formodningen mot seg at en avtale om pant mellom banken og selskapet, inngått ved innvilgelsen av lånene eller før selskapet tok til å trekke på disse, ikke ble bekreftet skriftlig. Det kan i det hele tatt synes som om den formelle oppfølgning av styrets kredittvedtak ble «glemt» av administrasjonen. Den tvil som her er oppstått, må gå utover banken. Det er enighet om at den aktuelle pantobligasjon av 1. desember 1988, refererer seg til et kassakredittlån på kr. 300.000,- og et gjeldsbrevlån på kr. 1,4 millioner, begge innvilget av bankens styre den 6. oktober 1987, men først trukket på utover i 1988.

I det videre legges følgelig til grunn at det ikke var etablert avtale om sikkerhet for lånene før utstedelsen av pantobligasjonen den 1. desember 1988. Obligasjonen refererte seg således til usikret kreditt som var innvilget og trukket på mer enn 6 måneder før obligasjonens utstedelse.

Det var tilsynelatende en løpende og åpen kontakt mellom selskapets daglige leder, Oddvin Bruflodt, og bankens saksbehandlere. Således hadde banken kjennskap til at selskapet hadde betydelige produksjonsproblemer helt fra starten av og derfor mistet deler av kundegrunnlaget. Selskapet hadde underbalanse i hele sin levetid. Bankens styre hadde forutsatt at Industribanken skulle engasjere seg i selskapet. Industribanken gikk imidlertid ikke inn med kapital som forutsatt, angivelig på grunn av selskapets manglende soliditet, hvilket medførte at banken måtte øke sitt engasjement i juli 1988. Selskapets regnskaper ble ført frem til 31.10.88 da selskapets regnskapsfører avsluttet regnskapsføringen, til dels på grunn av manglende bilag, men hovedsakelig fordi hun ikke fikk oppgjør for utført arbeid. I november 1988 ble det utarbeidet et budsjett for 1989 som ble presentert banken med henblikk på en mulig omstrukturering og refinansiering av virksomheten. Samtidig var det på det rene at det forelå betydelig overtrekk på kassakredittlånet helt fra juni 1988. Også gjeldsbrevlånet på kr. 1,4 millioner ble misligholdt i november 1988. Ved vurderingen av selskapets økonomiske stilling må det dessuten tillegges vekt at konkurs ble åpnet i selskapet i mai 1989 uten at det er opplyst at det i den mellomliggende tid skjedde noe som i vesentlig grad forverret selskapets økonomiske situasjon.

Det må etter dette legges til grunn at Data-Papir Industrier A/S var insolvent allerede i november 1988 og at banken må ha kjent til dette. Under alle omstendigheter må det anses som uaktsomt om banken

Side:417

ikke var oppmerksom på selskapets manglende solvens i november/desember 1988.

Under disse omstendigheter fremstår det som illojalt og dermed utilbørlig overfor de øvrige kreditorer, å gjøre panteretten gjeldende i henhold til angjeldende pantobligasjon, jfr. dekningslovens §5-9.

Det er etter dette unødvendig å gå inn på boets subsidiære anførsel - omstøtelse av selve driftstilbehørssalget med det påfølgende oppgjør.

Etter dekningslovens §5-12 første ledd har boet som utgangspunkt krav på å få erstattet det tap boet er påført ved den omstøtlige disposisjon. Lagmannsretten er enig med boet i at det har formodningen mot seg at den avtalte overdragelsespris er satt fiktivt høyt. Det må i det minste være banken som er nærmest til å påvise et eventuelt misforhold mellom driftstilbehørets reelle verdi og den avtalte salgssum. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at maskinene ble solgt i desember 1991 for kr. 800.000,- etter konkurs også i Data-Papir Tønsberg A/S. Lagmannsretten ser videre ikke et fullt ansvar som urimelig byrdefullt for banken, jfr. bestemmelsens annet ledd.

Renter og gebyrer påløpt etter tinglysing av bankens pantobligasjon, er så nøye knyttet til de innvilgede lån at de må anses som en del av disse. Det fremstår derfor som unaturlig å betrakte rente- og gebyromkostningene som «ny gjeld» i forhold til den kreditt de refererer seg til.

«Boets tap» utgjør etter dette salgsprisen for driftstilbehøret i januar 1989 med tillegg for renter, herunder de lovbestemte morarenter, noe enhver fordringshaver ville ha krav på når betaling uteblir ved forfall.

Boets anke har ført frem, jfr. tvml. §180 annet ledd, jfr. §172. I samsvar med hovedregelen tilligger det banken å erstatte motpartens saksomkostninger. Det er påstått omkostninger for begge instanser. Advokat Schei har fremlagt omkostningsoppgave som legges til grunn. I omkostningene inngår gebyr til sakens behandling for begge instanser.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Fokus Bank A/S betaler til Data-Papir Industrier A/S, dets konkursbo, 1.800.000,- - enmillionåttehundretusen - kroner med 11 - elleve - prosent rente av 1.700.000,- - enmillion syvhundretusen - fra 20. februar 1989 til 21. juli 1989, og 18 - atten - prosent morarente av det samme beløp fra 21. juli 1989 til betaling skjer, og 11 - elleve - prosent rente av 100.000,- - etthundretusen - fra 20. februar 1989 til 26. april 1991, og 18 - atten - prosent morarente av det samme beløp fra 26. april 1991 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Fokus Bank A/S til Data-Papir Industrier A/S, dets konkursbo, 119.920,- - etthundreognittentusennihundreogtyve - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.