RG-1993-546

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1992-09-21
Publisert:	RG-1993-546 (88-93)
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 92-01085 A/71 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01793 K.
Parter:	Kjærende parter: Kinnevik A/S, Tharald Brøvig, Endre Røsjø (Prosessfullmektig: Adv. fa. Gram, Hambro & Garman v/advokat Morten Garman). Kjæremålsmotparter: Gjensidige Skadeforsikring, Livsforsikringsselskapet Gjensidige (Prosessfullmektig: Advokat Erik Hirsch og advokat Andreas Mellbye).
Forfatter:	1. Lagdommer Anders Bøhn, formann 2. Lagdommer Jørgen Fr. Moen 3. Lagdommer Sverre Mitsem
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §179, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, §265, §43, §172, §180, §181, §2, Verdipapirsentralloven (1985) §5-4, Forsikringsvirksomhetsloven (1988) §3-6, Finansieringsvirksomhetsloven (1988) §2-2

Det ble avsagt slik kjennelse :

Den 10 desember 1991 inngikk Gjensidige Skadeforsikring og Livsforsikringsselskapet Gjensidige (heretter kalt Gjensidige) opsjonsavtaler med blant andre Kinnevik A/S, Tharald Brøvig og Endre Røsjø. Avtalene ga Gjensidige rett til å kjøpe medkontrahentenes aksjer i Forenede-Gruppen AS for 145 kroner pr aksje på visse vilkår. Senere satte det danske forsikringsselskapet Codan fram et tilbud til de samme partene om kjøp av aksjene for 200 kroner pr aksje. Etter dette anså Kinnevik A/S, Brøvig og Røsjø seg uforpliktet til å medvirke til gjennomføring av opsjonsavtalene med Gjensidige.

Ved stevning av 4 februar 1992 til Oslo byrett reiste Gjensidige søksmål mot blant andre Kinnevig A/S, Brøvig og Røsjø med krav om overføring av aksjene. De saksøkte påsto seg frifunnet, og reiste motsøksmål med krav om at den båndleggelsen av de saksøktes VPS-konti som var gjennomført i medhold av opsjonsavtalene, skulle slettes.

Både Gjensidige og Forsikringsselskapet Codan søkte om konsesjon for erverv av aksjene, men begge søknadene ble avslått av Finansdepartementet.

I prosesskriv 22 mai 1992 til Oslo byrett begjærte Gjensidige midlertidig forføyning for at aksjene skulle overføres til Gjensidige. Uten forutgående muntlig forhandling traff byretten 2 juni 1992 beslutning med slik slutning:

a) Tre dager etter at Gjensidige innen 1. juli 1992 enten aksepterer meddelt konsesjonsvilkår eller hever konsesjonsforbeholdet i sitt tilbud av 10. januar 92, pålegges Kinnevik AS å overføre sine 386211 - trehundredeogåttisekstusentohundredeogelleve - aksjer, registrert på VPS - konto 11120.0001621, til Gjensidige mot betaling av kr 145,- kroner - ethundredeogførtifem 00/100 - pr. aksje med fradrag av eventuelt utbytte for 1991 og med tillegg av 12 - tolv - prosent rente av kr 145,- kroner - ethundredogførtifem 00/100 - fra 24. februar 92.

b) Tre dager etter at Gjensidige innen 1. juli 92 enten aksepterer meddelte konsesjonsvilkår eller hever konsesjonsforbeholdet i sitt tilbud av 10. januar 92, pålegges Tharald Brøvig å overføre sine 230448 - tohundredeogtrettitusenfirehundredeogførtiåtte - aksjer, registrert på VPS - konti 11180.0011244, 11030.9000211 og 11120.0001605, til Gjensidige mot betaling av kr 145,- kronerethundredeogførtifem 00/100 - pr. aksje med fradrag av eventuelt utbytte for 1991 og med tillegg av 12 - tolv - prosent rente av kr 145,- kronerethundredeogførtifem 00/100 - fra 24. februar 1992.

c) Tre dager etter at Gjensidige innen 1. juli 92 enten aksepterer meddelt konsesjonsvilkår eller hever konsesjonsforbeholdet i sitt tilbud av 10. januar 92, pålegges Endre Røsjø å overføre sine 45441 - førtifemtusenfirehundredeogførtien - aksjer, registrert på VPS - konto 11120.0001696, til Gjensidige mot betaling av kr 145,- kronerethundredeogførtifem 00/100 - pr. aksje med fradrag av eventuelt utbytte for 1991 og med tillegg av 12 - tolv prosent rente av kr 145,- kronerethundredeogførtifem 00/100 fra 24. februar 92.

Etter muntlige forhandlinger begjært av de saksøkte avsa Oslo byrett kjennelse i saken 11 juni 1992 med likelydende slutning som i beslutningen, men med følgende tillegg under punkt II: Til sikkerhet for de saksøkte stiller Gjensidige kr 75000000 - syttifemmillionerkroner.

I byrettens kjennelse er det opplyst at partene var enige om å utsette saksomkostningsspørsmålet til hovedforhandlingen.

Kinnevik A/S med flere påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett i prosesskriv 25 juni 1992. I kjæremåleserklæringen ble det bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning. Gjensidige påstod byrettens avgjørelser stadfestet, og bestred at betingelsene forelå for å gi kjæremålet oppsettende virkning.

Oslo byrett avsa 30 juni 1992 beslutning med slik slutning: De kjærende parters kjæremål av 26. juni 1992 gis ikke oppsettende virkning.

Finansdepartementet traffødt xx.xx.1992 vedtak om "tillatelse til å erverve aksjer i Forenede-Gruppen." I vedtaket het det blant annet: Finansdepartementet gir med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven §3-6 og finansieringsvirksomhetsloven §2-2 annet ledd nr. 9 Gjensidige Skadeforsikring tillatelse til å eie inntil 100 pst. av aksjene i ForenedeGruppen A/S. Tillatelsen er betinget av at Gjensidige

Skadeforsikring så snart som mulig og senest innen 1. august 1992 disponerer minst 2/3 av aksjene i ForenedeGruppen A/S, og av at Gjensidige Skadeforsikring senest innen 1. august 1993 eier Forenede-Gruppen A/S fulgt ut, jf. finansieringsvirksomhetsloven §2-2 annet ledd nr. 1 bokstav b. Kravet om å disponere minst 2/3 av aksjene anses oppfylt dersom Gjensidige Skadeforsikring er registrert som eier av et slikt antall avksjer i Verdipapirsentralen, og de aktuelle aksjene ikke er underlagt rådighetsinnskrenkninger.

Saksforholdet for øvrig går fram av byrettens kjennelse.

Kinnevik A/S, Tharald Brøvig og Endre Røsjø har i kjæremålserklæringen 25 juni 1992, som altså er skrevet før departementet ga konsesjon, i det vesentlige gjort gjeldende:

Betingelsene for midlertidig forføyning er ikke til stede. Begjæringens formål er ikke å sikre hovedkravet, og hovedkravet er ikke sannsynliggjort. Det foreligger heller ingen sikringsgrunn.

Motpartens rett til kjøp av aksjene etter opsjonsavtalen var betinget av at det innen en viss frist ble satt fram et såkalt frivillig, offentlig tilbud om kjøp til alle aksjonærer i Forenede-Gruppen A/S. Forutsetningen var imidlertid etter de kjærende parters mening at vilkårene i det offentlige tilbudet var de samme som i opsjonsavtalene. Ettersom vilkårene er forskjellige, er opsjonsutstederne ikke bundet av opsjonsavtalen. De kjærende parter viser til at akseptfristen i det offentlige tilbudet er 24 februar 1992, mens det i opsjonsavtalen er avtalt at akseptfristen for det frivillige tilbudet skal være senest 20 januar 1992. Opsjonsavtalene er derfor bortfalt. Det er i strid med en naturlig forståelse av avtalenes ordlyd og omstendighetene omkring inngåelsen av dem når Gjensidige gjør gjeldende at opsjonsavtalens akseptfrist ikke skal inngå i det frivillige, offentlige tilbudet, mens en rekke vilkår nevnt i opsjonsavtalen for øvrig skal inngå. Det frivillige tilbudet gjelder alle daværende aksjonærer i ForenedeGruppen A/S, altså også opsjonsutstederne. Sondringen mellom de betingelsene som var spesielle i forhold til opsjonsutstederne, og hvilke vilkår som skulle gjelde generelt for Gjensidiges tilbud, går klart fram av opsjonsavtalens ordlyd.

Opsjonsavtalenes punkt 4 var en viktig bestanddel av avtalene. Uten forhåndsavtalte minimumsvilkår var det ikke mulig på forhånd å avgi en forpliktende aksept. Innenfor verdipapirhandelen gjelder et særlig krav til klarhet. Gjensidiges tolking av avtalen er i strid med ordlyden.

For opsjonsutstederne var de avtalte vilkårene for det frivillige tilbudet, herunder også akseptfristen, av største viktighet. Tidsfrister står sentralt i opsjonshandel. Det er nøye sammenheng mellom den risiko opsjonsutsteder utsetter seg for, og vederlaget. I dette tilfellet gjaldt en kort akseptfrist, og avviket er derfor av stor betydning. Akseptfristens lengde var med på å gjøre de lave opsjonspremien akseptabel. Gjensidiges anførsel om at opsjonspremien i virkeligheten var beregnet som 12 prosent rente pr år for perioden 10 desember 1991 til pro forma oppgjørsdat 24 februar 1992, må være åpenbart uriktig. Opsjonspremiens størrelse trekker i retning av de kjærende parters syn på opsjonsavtalene.

De kjærende parter har ytterligere utviklet sin argumentasjon for at opsjonsavtalene ikke er bindende. Om dette vises til kjæremålserklæringen og etterfølgende prosesskriv.

Formålet med en midlertidig forføyning må være å sikre oppfyllelsen av hovedkravet. Tvangsfullbyrdelsesloven §262 kan ikke gi grunnlag for å oppnå noe annet enn en slik kravssikring. Gjensidige har klart gitt til kjenne at hensikten med begjæringen ikke er å oppnå en sikring av hovedkravet, men å etablere et faktisk grunnlag for å oppnå en fornyet konsesjonsbehandling i Finansdepartementet. Gjensidige gjør gjeldende at en midlertidig forføyning "vil kunne være tilstrekkelig til at departementets behandling av Gjensidiges konsesjonssøknad blir gjenopptatt". Slik gjenopptagelse av konsesjonssaken, og ikke sikring av hovedkravet, er således den klart uttalte hensikt med begjæringen.

Gjensidige har ikke krav på noen fornyet konsesjonsbehandling, verken i forhold til departementet eller i forhold til opsjonsutstederne. Opsjonsutstederne har heller ikke i forhold til Gjensidige en plikt til fiktivt å tilpasse de faktiske forhold til de av departementet ønskede forutsetninger for en fornyet konsesjonsbehandling. Gjensidige har ikke gjort gjeldende at det foreligger en slik plikt, og har heller ikke påvist noe pliktgrunnlag. Når det ikke foreligger en korresponderende plikt, er det heller ikke noe krav å sikre i henhold til begjæringen. Det er uomtvistet at hovedkravet er betryggende sikret gjennom rådighetsinnskrenkninger som er registrert i Verdipapirsentralen. Rådighetsinnskrenkningen kan kun slettes med tilslutning fra Gjensidige, eller gjennom en rettsavgjørelse.

Opsjonsutstederne godtar at det i prinsippet ikke er noe til hinder for at den midlertidige forføyning gis et resultat som kan falle sammen med det fortsatt ikke avgjorte omtvistede krav, jf Rt-1973-767. Tvangsfullbyrdelsesloven §262 gir imidlertid ikke adgang til foregrepet fullbyrdelse, jf Rt-1969-1402. Gjensidiges krav knytter seg til etablering av en ny og vedvarende situasjon, nemlig en fiendtlig selskapsovertagelse og integrasjon mellom Gjensidige og Forenede-Gruppen A/S. Gjensidiges begjæring faller langt utenfor loven forutsetning om kravssikring.

Subsidiært gjør de kjærende parter gjeldende at det ikke er påvist at det er nødvendig å få en midlertidig ordning i forholdet mellom partene. Finansministeren har i brev 5 juni 1992 oppsummert sitt syn på mulig fremtidig konsesjonsbehandling. I brevet heter det at en midlertidig forføyning i saken kun vil være ett av flere momenter i vurderingen av gjenopptagelse av saken, og at den midlertidige forføyning må være rettskraftig. Departementet vil foreta en fornyet saksbehandling dersom en av interessentene kan dokumentere en uomtvistelig eierandel på to tredjedeler i Forenede-Gruppen A/S. Det er på det rene at overtagelsen av de kjærende parters aksjer er omtvistet. En midlertidig forføyning vil ikke gjøre forholdet mindre omtvistet. Tvisten må avgjøres i hovedsaken. Allerede av den grunn er det åpenbart at Gjensidige ikke vil kunne dokumentere en uomtvistet eierandel på to tredjedeler.

Et vilkår etter §262 er at den midlertidige ordningen avverger en vesentlig skade eller ulempe som det er grunn til å frykte for. De kjærende parter anfører at saken er av rent kommersiell natur. Partene kjemper om den gevinsten som ligger i at aksjenes reelle verdi er 200 kroner, mens prisen etter opsjonsavtalen er 145 kroner.

De kjærende parter har ikke lagt ned noen formell påstand i kjæremålserklæringen.

I nytt prosesskriv datert 8 juli 1992 til Oslo byrett, og altså skrevet etter at departementet innvilget konsesjon, gjør de kjærende parter gjeldende at det ikke er riktig når Oslo byrett legger til grunn at de kjærende parters interesse i saken er et rent pengekrav. De kjærende parter forsvarer eierinteressen i aksjene. Oslo byretts forføyningsavgjørelse innebærer bare en midlertidig ordning hvor aksjene er overført fra de kjærende parters VPS-konti til Gjensidiges VPS-konto. Dersom de kjærende parter skulle få medhold i hovedsaken, må konsekvensen være at Gjensidige må tilbakeføre aksjene. Inntil det foreligger en endelig avgjørelse i hovedsaken, må de kjærende parters eierinteresser beskyttes.

Da grunnlaget for overføringene er den midlertidige forføyningen, følger det at kjæremotpartene ikke har rett til å disponere over aksjene ved salg, pantsettelse eller på annen måte som vil hindre en tilbakeføring av aksjene til de kjærende parter. Dette må det gis anmerkning om for å hindre godtroerverv, jf verdipapirsentralloven §5-4. Det må påhvile Oslo byrett å sørge for anmerkning. Retten må av eget tiltak fastsette de nødvendige forholdsregler, jf tvangsfullbyrdelsesloven §265. I praksis innebærer dette at byretten må sørge for registrering av forbud mot enhver disposisjon over aksjene, herunder utøvelse av stemmerett som vil kunne være til hinder for en tilbakeførsel av aksjene i Forenede-Gruppen A/S. Gjensidige må også forbys å disponere over aksjene og stemmeretten på en slik måte at aksjene ikke lenger vil være notert på Oslo Børs. For det tilfelle at Oslo byrett ikke av eget tiltak foretar registrering av slik råderettsbegrensning, vil dette bli en del av påstanden overfor kjæremålsretten.

Etter dette har de kjærende parter lagt ned slik påstand:

1. Oslo byretts forføyningsbeslutninger av 2. og 11. juni 1992 oppheves og Gjensidige Skadeforsikring og Livsforsikringsselskapet Gjensidige pålegges å tilbakeføre til Kinnevik AS 386211 aksjer i ForenedeGruppen a/s til VPS-konto 11120.0001621 mot refusjon av kr 141,- pr. aksje med tillegg av 12% rente for perioden f.o.m. 24. februar 92 t.o.m. 01. juli 92 i den utstrekning Kinnevik AS har mottatt slikt oppgjør.

2. Oslo byretts forføyningsbeslutninger av 2. og 11. juni 1992 oppheves og Gjensidige pålegges å tilbakeføre til Tharald Brøvig 230448 aksjer i Forenede-Gruppen a/s til VPS-konto 11180.0011244, 11030.9000211 og 11120.0001605 mot refusjon av kr 141,- pr. aksje med tillegg av 12% rente for perioden f.o.m. 24. februar 92 t.o.m. 01. juli 92 i den utstrekning Tharald Brøvig har mottatt slikt oppgjør.

3. Oslo byretts forføyningsbeslutninger av 2. og 11. juni 1992 oppheves og Gjensidige Skadeforsikring og Livsforsikringsselskapet Gjensidige pålegges å tilbakeføre til Endre Røsjø 45441 aksjer i ForenedeGruppen a/s til VPS-konto 11120.0001696 mot refusjon av kr 141,- pr. aksje med tillegg av 12% rente for perioden f.o.m. 24. februar 92 t.o.m. 01. juli 92 i den utstrekning Endre Røsjø har mottatt slikt oppgjør.

4. Inntil aksjene nevnt i påstandens pkt. 1., 2. og 3. måtte være tilbakeført eller Gjensidige Skadeforsikring og Livsforsikringsselskapet Gjensidige måtte ha fått medhold ved endelig dom hva angår hovedkravet, forbys Gjensidige å disponere over de aksjer som er overført i henhold til Oslo byretts forføyningsbeslutninger av 2. og 11. juni 1992 og den tilknyttede stemmerett på en slik måte at tilbakeføring ikke kan finne sted eller at Forenede-Gruppen a/s derved skulle opphøre å være børsnotert. Denne rådighetsinnkrenkning skal registreres på den eller de konti i Verdipapirsentralen hvor de omtvistede aksjer er overført.

Kjæremålsmotpartene, Gjensidige Skadeforsikring og Livforsikringsselskapet Gjensidige, gjør i det vesentlige gjeldende:

Kjæremålet bærer preg av at det ble utarbeidet før Finansdepartementets konsesjonsvedtak forelå. Det er ikke grunn til å ta begjæringen om muntlig forhandling til følge.

Forenede-Gruppen A/S er i dag under oppkjøp av Gjensidige. Tvisten gjelder eierretten til 23,7 prosent av aksjekapitalen i selskapet. Gjensidige krever aksjene tiltransportert seg med grunnlag i opsjonsavtalene datert 10 desember 1991.

Byrettens kjennelse er riktig både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Da Gjensidige inngikk opsjonsavtalene, tilbød de en overpris på ca 30 kroner pr aksje i forhold til børskurs. Tilbudet fra det danske selskapet Codan om kr 200 pr aksje kom helt overraskende på Gjensidige. Heller ikke opsjonsutstederne kan ha ventet et slikt tilbud, ellers ville de selvsagt ikke inngått opsjonsavtalene. De kjærende parter har etter at det danske tilbudet forelå, på forskjellige måter forsøkt å konstruere bristende forutsetninger i forbindelse med opsjonsavtalene. Det er for eksempel påfallende at anførselen om forskjellige akseptfrist i opsjonsavtalen og det offentlige tilbudet fra Gjensidige, først ble satt fram etter at andre innsigelser var forsøkt.

Byrettens vurdering av opsjonsavtalene er riktig, og Gjensidige viser til byrettens bemerkninger. Det er overhodet ingen holdepunkter i opsjonsavtalene for at opsjonsutstedernes privatrettslige forpliktelser skulle være betinget av at de øvrige Forenede-aksjonærene fikk samme akseptfrist som dem. Dette følger av opsjonsavtalens ordlyd og dens bestemmelser sett i sammenheng. Poenget med forskjellige akseptfrister fremgår dessuten av opsjonsavtalens formål. Dette var kommersielt begrunnet. Gjensidige kunne lettere "selge" sitt tilbud til de øvrige Forenede-aksjonærene når de relativt tidlig i tilbudsperioden for disse kunne vise til at Gjensidige allerede hadde aksept fra en større aksjonærgruppering. Dette var noe av poenget med opsjonsavtalene, og dette forsto opsjonsutstederne. Blant annet for denne fordelen betalte Gjensidige opsjonspremie. Børsforskriftene er ikke til hinder for forskjellig akseptdato. Gjensidiges hovedkrav må åpenbart føre fram. De anførslene opsjonsutstederne har gjort gjeldende, har overhodet ingen støtte i opsjonsavtalene.

Også for øvrig foreligger vilkårene for midlertidig forføyning. Som forføyningsgrunn viser Gjensidige til at den konsesjon de har oppnådd, er betinget av at de "innen 1. august 1992 disponerer minst 2/3 av aksjene i Forenede-Gruppen AS .... Kravet om å disponere minst 2/3 av aksjene anses oppfylt dersom Gjensidige Skadeforsikring er registrert som eier av et slikt antall aksjer i Verdipapirsentralen og de aktuelle aksjene ikke er underlagt rådighetsinnskrenkninger". På denne bakgrunn må det være åpenbart at kravet til vesentlig skade eller ulempe i tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2 er oppfylt. Hvis ikke Oslo byretts kjennelse av 11 juni 1992 stadfestes, vil dette innebære at Gjensidige eventuelt må tilbaketransportere Forenede-aksjene til de kjærende parter, slik at Gjensidige ikke tilfredsstiller departementets konsesjonsvilkår. Konsekvensen av dette vil i verste fall være at Gjensidige må selge seg ned til 10 % av aksjekapitalen i Forenede. En slik løsning vil ventelig påføre Gjensidige meget store tap, og vil etter Gjensidiges oppfatning også være til stor skade for Forenede, dets aksjonærer og ansatte. Skal Gjensidige kunne oppnå sin materielle rett etter de inngåtte opsjonsavtaler er det en forutsetning at aksjene kan beholdes, og dermed at Oslo byretts forføyningsbeslutning stadfestes. Et viktig poeng er her at opsjonsutstederne ikke påføres nevneverdig ulempe ved at lagmannsretten stadfester byrettens kjennelse. Opsjonsutstedernes krav begrenser seg til et eventuelt pengekrav. Dette er sikret ved den sikkerhetsstillelse på 75 millioner kroner som Gjensidige allerede har etablert. De kjærende parter har ingen andre "eierinteresser" enn å kunne selge aksjene til en eventuell høyere pris enn den de allerede har solgt til Gjensidige for.

De kjærende parters påstand om at det skal registreres rådighetsinnskrenkninger på VPS-kontiene som aksjene er overført til, har åpenbart sammenheng med departementets vilkår om at aksjene ikke skal være underlagt rådighetsinnskrenkninger. Hvis de kjærende parter får medhold i sin nye påstand, vil de ganske sikkert påstå at vilkårene ikke er oppfylt. Påstanden er derfor uakseptabel for Gjensidige, idet resultatet i så fall kan bli at Gjensidige ikke oppfyller konsesjonsvilkårene. Det er heller ikke nødvendig for de kjærende parter å få registrert de nevnte rådighetsbegrensningene i VPS. For det første er det ikke aktuelt for Gjensidige å selge Forenede-aksjene. Gjensidiges poeng er nettopp å beholde aksjene. For det andre vil de kjærende parters krav bli omgjort til et erstatningskrav mot Gjensidige hvis aksjene mot formodning ikke kan tilbaketransporteres. Dette erstatningskrav er sikret ved sikkerhetstillelsen på 75 millioner kroner.

Gjensidige krever dekket sine saksomkostninger i forbindelse med forføyningssaken, og har lagt ned slik påstand:

1. Oslo byretts kjennelse av 11. juni 1992 stadfestes.

2. Oslo byretts beslutning av 30. juni 1992 stadfestes.

3. Gjensidige Skadeforsikring og Livsforsikringsselskapet

Gjensidige tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

Midlertidig forføyning er krevet etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2. Etter bestemmelsen kan forføyning gis for å sikre Gjensidiges påståtte krav etter opsjonsavtalene når det finnes nødvendig å få en midlertidig ordning for å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Kravet og forføyningsgrunnen må sannsynliggjøres.

De kjærende parter gjør gjeldende at Gjensidiges krav på aksjene ikke er sannsynliggjort. Deres hovedanførsel på dette punkt er at den akseptfristen som er angitt i opsjonsavtalens punkt 4 c), er en annen enn den som er oppgitt i det frivillige, offentlige tilbudet til samtlige aksjonærer under punkt 3. Lagmannsretten finner at Gjensidige har sannsynliggjort sitt krav på å få aksjene overført til seg. Det forhold at det opereres med forskjellige akseptfrister i opsjonsavtalen og i det frivillige tilbudet, endrer ikke dette. Det er ikke tilstrekkelig grunn til å anta at det er noen slik sammenheng mellom disse bestemmelsene at det forhold at det er satt en senere akseptfrist i tilbudet, skulle gjøre at opsjonsutstederne kunne anse seg ubundet av opsjonsavtalene. Hverken ordlyden eller sammenhengen i avtalene peker i denne retningen. Riktignok er det hevdet å være holdepunkter for at punkt 4 i opsjonsavtalen, inklusive akseptfristen i punkt 4 c, skulle gjelde også ved det frivillige tilbudet overfor de øvrige aksjonærene. Disse anførslene kan imidlertid ikke være avgjørende. Hvis opsjonsavtalene skulle forstås på denne måten, ville tilføyelsen om prisdiskriminering i Kinnevikavtalen, som antas å være en forutsetning også i de øvrige opsjonsavtalene, være uten mening. I samme retning taler det korte tidsrommet mellom fristen for å fremsette tilbud overfor de øvrige aksjonærene og akseptfristen i punkt 4 c, henholdsvis 15. januar og 20. januar 1992. Det er usannsynlig at partene forutsatte en så kort akseptfrist for det offentlige tilbudet. Gjensidige har benyttet seg av sin opsjon innen den fristen som var satt i opsjonsavtalens punkt 3, og opsjonen er gjennomført etter bestemmelsene i punkt 4. Etter punkt 4 var det også et krav at vilkårene i opsjonsavtalene skulle offentliggjøres i det frivillige tilbudet til øvrige aksjonærer, og dette er gjort. Etter dette anser lagmannsretten det tilstrekkelig sannsynliggjort at Gjensidiges rett etter opsjonsavtalene ikke er bortfalt. Lagmannsretten viser til Gjensidiges argumentasjon, som anses tilstrekkelig til å sannsynliggjøre kravet om overføring av aksjene.

Når det gjelder spørsmålet om forføyningsgrunnen er sannsynliggjort, bemerker lagmannsretten at de kjærende parters argumentasjon i hvert fall delvis bygger på en forutsetning om at Finansdepartementet ikke hadde plikt til, og heller ikke ville komme til, å behandle konsesjonsspørsmålet på nytt. Situasjonen er nå at Finansdepartementet gjennom vedtaket 30 juni 1992 har gitt en betinget konsesjon. Det synes ikke omtvistet mellom partene at de kjærende parter fortsatt har rettslig interesse i kjæremålet. Lagmannsretten er enig i dette. Selv om den midlertidige forføyningen er gjennomført ved at aksjene er overført til Gjensidige, består den rettslige interessen i å få kjæremålet behandlet. Lagmannsretten viser til avgjørelse i Rt-1986-966.

Om sannsynliggjøringen av forføyningsgrunnen bemerker lagmannsretten:

Etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2 kan det gis en midlertidig forføyning dersom den begjærende part sannsynliggjør at han har et krav mot motparten på annet enn penger, og at det, fordi kravet ikke er oppfylt, vil oppstå en vesentlig skade eller ulempe som gjør det nødvendig med en slik midlertidig ordning. Det er altså tilstrekkelig at det oppstår en vesentlig skade eller ulempe som følge av at kravet ikke er oppfylt. Det er ikke nødvendig at den midlertidige forføyningen "sikrer" kravet i den forstand at det må kreves at forføyningen skal være nødvendig for at fullbyrdelsen av kravet ikke skal forspilles eller vanskeliggjøres. Selv om kravet, uansett om det gis midlertidig forføyning, kan gjennomføres senere, kan selve den uholdbare situasjonen i det omtvistede rettsforholdet berettige til at forføyningen gjennomføres. Det følger av dette at forføyningen kan gå ut på det samme som selve kravet, jf Rt-1973-767.

De kjærende parter kan derfor ikke gis medhold i sin argumentasjon om at den midlertidige forføyningen i dette tilfellet ikke skjer til sikring av Gjensidiges krav mot de kjærende parter, men til sikring av et krav mot staten om konsesjonsbehandling. Det er som forføyningsgrunn Gjensidige har påberopt konsesjonsbehandlingen, idet Gjensidige gjør gjeldende at selskapene uten midlertidig forføyning fratas muligheten til å oppnå konsesjon.

Etter lagmannsrettens mening må et forhold som dette kunne begrunne midlertidig forføyning. Loven begrenser ikke arten av den skaden eller ulempen forføyningen skal avverge, men krever at skaden eller ulempen skal være vesentlig. Skaden eller ulempen må berøre den begjærende part, men det er ikke noe i veien for at den oppstår i forbindelse med den begjærende parts forhold til tredjemenn, for eksempel en medkontrahent. Det er derfor heller ikke noe i veien for at det kreves forføyning for å avverge skade eller ulempe som kan oppstå i forhold til et offentlig organ. Vilkåret er at det sannsynliggjøres at skaden eller ulempen er vesentlig og at forføyningen vil avverge skaden eller ulempen.

Situasjonen er særpreget fordi Finansdepartementet kan forstås slik at det, mens saken har versert for domstolene, har gitt uttrykk for at utfallet av begjæringen om midlertidig forføyning vil ha betydning for den nye konsesjonsvurderingen. Dette kan imidlertid heller ikke være til hinder for at midlertidig forføyning gis dersom vilkårene etter §262 nr 2 er oppfylt.

Som byretten finner lagmannsretten at Gjensidige har sannsynliggjort at selskapet ikke ville oppnå konsesjon med mindre aksjene ved midlertidig forføyning ble overført til dem. Det kan ikke anses tvilsomt at Gjensidige ville bli påført vesentlig skade eller ulempe dersom konsesjon ikke ble gitt. Det ligger videre i byrettens kjennelse at retten, på bakgrunn av de utalelser som forelå fra Finansdepartementet, anså det sannsynliggjort at konsesjon ville bli gitt dersom den midlertidige forføyningen ble gjennomført. Gjennom departementets vedtak 30 juni 1992 har det vist seg at dette var riktig. Den konsesjon departementet har gitt, er riktignok betinget, men forføyningen har likevel vært egnet til å medføre at vesentlig skade og ulempe for Gjensidige er unngått. Det foreligger etter dette ingen feil ved byrettens kjennelse.

Lagmannsretten kan ikke se at det forhold at konsesjonen er gitt, skal kunne medføre at den midlertidige forføyning nå må anses unødvendig og derfor må oppheves. Det må anses sannsynliggjort at det er en slik sammenheng mellom gjennomføringen av den midlertidige forføyningen og departementets vedtak, at en opphevelse av forføyningen vil kunne føre til at konsesjonsvedtaket anses bortfalt, slik at skade og ulempe likevel oppstår. Etter dette kan de kjærende parters påstand punktene 1 til og med 3 ikke tas til følge.

De kjærende parter har for lagmannsretten lagt ned påstand om at Gjensidiges råderett over aksjene skal begrenses så lenge saken varer, og at dette skal anmerkes på vedkommende VPS-konti. Kravet er fremmet overfor byretten, som imidlertid har truffet beslutning om at spørsmålet bør avgjøres av lagmannsretten i forbindelse med behandlingen av kjæremålet. De kjærende parter har vist til tvangsfullbyrdelsesloven §265. Lagmannsretten viser også til samme lovs §43 om at namsretten på begjæring skal begrense og oppheve tvangsforretninger hvis fullbyrdelsen er foretatt i større omfang enn nødvendig.

Gjensidige motsetter seg at retten fastsetter slike rådighetsinnskrenkninger under henvisning til at dette kan føre til at Gjensidige kan bli ansett for ikke å ha oppfylt konsesjonsvilkårene.

Gjensidiges argumentasjon gjenspeiler det særpregede ved saken, nemlig at det begjæres en midlertidig forføyning som er tilpasset vilkårene i et vedtak truffet av et offentlig organ. Som nevnt ovenfor kan dette ikke være til hinder for at det gis midlertidig forføyning. Den ordningen som etableres er, som loven sier, midlertidig, og det vil normalt ikke være adgang til å gi en forføyning som i praksis vil gjøre det umulig å gjenopprette den opprinnelige ordningen dersom saksøkte skulle få medhold i hovedtvisten. Nærværende midlertidige forføyning er gitt på grunn av konsesjonsbehandlingen. Noe krav om å få aksjene overført til seg slik at de kan avhendes eller på andre måter disponeres over slik at eventuell tilbakeføring til de kjærende parter blir umulig, har Gjensidige ikke fremmet, og noen slik midlertidig forføyning er det heller ikke grunnlag for å gi. Lagmannsretten finner imidlertid at det etter omstendighetene ikke er grunn til å ta til følge de kjærende parters påstand om rådighetsanmerkning. Gjensidiges prosessfullmektig har erklært at Gjensidige ikke kommer til å selge aksjene. Det er videre på det rene, slik som anført i kjæremålet til lagmannsretten, at de kjærende parters interesse i aksjene er rent økonomisk. De kjærende parter bestrider Gjensidiges krav fordi de mener seg berettiget til å selge aksjene til det danske forsikringsselskapet til en høyere pris. Gjensidige har stilt sikkerhet for de kjærende parters økonomiske tap. På denne bakgrunn anses de begjærte rådighetsinnskrenkningene ikke påkrevet.

Etter dette stadfestes byrettens kjennelse. Gjensidige har krevet seg tilkjent saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Det går fram av byrettens kjennelse at begge parter krever sine omkostninger for byretten dekket, men at de var enige om å utsette avgjørelsen av spørsmålet til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd siste setning. Byretten tok dette til følge og utsatte avgjørelsen, selv om dette ikke er kommet til uttrykk i slutningen. Avgjørelsen om å utsette spørsmålet er imidlertid ikke bindende for lagmannsretten, som prøver saksomkostningsspørsmålet for begge instanser fullt ut etter tvistemålsloven §181 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2. Gjensidige krever seg nå tilkjent omkostninger både for byretten og lagmannsretten. Lagmannsretten tar begjæringen til følge, idet retten ikke finner at det foreligger grunner til at avgjørelsen bør utsettes. Gjensidige har vunnet saken om den midlertidige forføyningen, og omkostninger tilkjennes i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Advokat Mellbye har oppgitt de samlede omkostningene til 92 500 kroner. Oppgaven legges til grunn.

Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å avholde muntlige forhandlinger i kjæremålssaken.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Oslo byretts kjennelse 11 juni 1992 stadfestes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Kinnevik A/S, Harald Brøvig og Endre Røsjø en for alle og alle for en 92 500 - nittitotusenfemhundre - kroner til Gjensidige Skadeforsikring og Livsforsikringsselskapet Gjensidige i fellesskap innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.