RG-1993-561
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1992-09-23 |
| Publisert: | RG-1993-561 (90-93) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Veiskjønn, Næringstap, Fritidseiendom |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn 23. september 1992 i overskjønnssak nr. LG-1991-00994. |
| Parter: | Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Sogn og Fjordane (advokat Arne Gjeraker) mot 1. Johan Alfred Meland m.fl. (4 parter) (advokatene Hans Lothe og Egil Nes). |
| Forfatter: | Lagdommer Støle med skjønnsmedlemmene bonde Sverre P. Befring, bonde, bygningsing. Steinar Sunde, fylkesagronom Hermod Hustveit, byggmester Oddbjørn Aase |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §7, §8, §9, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Forurensningsloven (1981), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) |
Saken gjelder fastsettelse av erstatning for ekspropriasjon av deler av fire eiendommer i Stryn kommune. Erstatningsfastsettelse for disse eiendommer var omfattet av skjønn avhjemlet av Nordfjord herredsrett 21. februar 1991. For tre av eiendommenes vedkommende er det Staten v/Samferdselsdepartementet som har begjært overskjønn og krevd nedsettelse av de tilkjente erstatninger, mens Kaare Sunde selv har begjært overskjønn med krav om tilkjennelse av høyere erstatning.
Staten begjærte opprinnelig overskjønn for ytterligere en eiendom, men denne er forlikt under saksforberedelsen, og det vises for dette takstnummer til egen hevningskjennelse.
Saken gjelder ekspropriasjon av grunn og rettigheter i forbindelse med utvidelse og omlegging av Rv 15 på strekningen Holmevik-Mindresundet-Gjørven i Stryn kommune.
Vedtaket om ekspropriasjon er fattet av vegsjefen i Sogn og Fjordane den 5.12.1989 etter delegasjon fra Samferdselsdepartementet og med hjemmel i vegl. §50. Hovedplanen for veianlegget er vedtatt 22.5.1985, og de foreliggende detaljplaner den 22.5.1989.
Det gjenstår for lagmannsretten å ta stilling til kravet om ulempeerstatning som følge av fortjenestetap/redusert omsetning av driften av campingplassen. Innledningsvis bemerkes at lagmannsretten er enig med staten i at det dreier seg om et påstått næringstap som rettslig må betraktes under synsvinkelen ulemper på resteiendommen. Lagmannsretten er videre enig med staten i at det er spørsmål om erstatning for ulemper av alminnelig karakter, såkalt nærføringsulemper. De forhold som etter saksøktes oppfatning vil føre til redusert belegg, og dermed til reduserte inntekter, er anført å være den mer utsatte beliggenhet etter omleggingen av riksveitraséen med den avskjæring for direkte kontakt med Strynsvatnet som dette medfører, samt den økte støybelastning m.m.
Lagmannsretten er enig med saksøkte i at ulempene er av en slik karakter at det er realistisk å påregne reduksjon i belegget i hvert fall i en overgangstid.
Ved den rettslige vurderingen etter vederlagslovens §8 er det etter rettspraksis bare grunnlag for å erstatte ulemper av alminnelig karakter dersom de overstiger tålegrensen etter grannelov og/eller forurensningslov. Ved vurderingen av om tålegrensen skal anses overskredet skal det legges til grunn en samlet vurdering av de nevnte alminnelige ulemper. Dersom man etter en slik vurdering finner grunnlag for å fastsette erstatning for et økonomisk tap, skal det bare gis erstatning for den delen av det totale økonomiske tapet som anses å overskride den nevnte tålegrensen.
Når det gjelder beregningen av et fremtidig næringstap basert på redusert omsetning ved drift av campingplassen, foreligger det beregninger fremlagt av sakkyndige. Dette materialet omfatter lønnsomhetskalkyler med utgangspunkt i tall fra saksøktes bokførte omsetning gjennom de senere årene. Den rettsoppnevnte sakkyndige og den partsengasjerte sakkyndige baserer seg på det samme regnskapsmaterialet, men legger for øvrig på flere punkter til grunn forskjellige forutsetninger - forutsetninger som har vesentlig betydning for sluttresultatet i form av et kapitalisert nettotap. Dette har resultert i sterkt
Side:563
sprikende tallmessige størrelser.
Lagmannsretten har for sin vurdering av det antatt fremtidige næringstapet ved driften av campingplassen funnet det riktigst å ta utgangspunkt i det materialet som er fremlagt av den rettsoppnevnte sakkyndige. Lagmannsretten har ikke i særlig grad funnet å kunne nyttiggjøre seg det materialet som er fremlagt av revisor Kalseth etter oppdrag fra saksøkte Ommedal, og dette har i første rekke sammenheng med de forutsetninger som denne har lagt til grunn for sine lønnsomhetskalkyler. Bl.a. har lagmannsretten ikke funnet grunnlag for å legge så stor vekt på driftsåret 1991 som revisor Kalseth har gjort ved beregningen av gjennomsnitts nettotap for de seneste driftsår som det er tatt ugangspunkt i. Videre har lagmannsretten heller ikke funnet grunnlag for å legge til grunn en så jevn og sterk vekst i avkastningen av campingplassen som revisor Kalseth har lagt til grunn i den tenkte situasjonen med uforstyrret inngripen fra vegvesenets side. Den partsengasjerte sakkyndige har etter lagmannsrettens oppfatning operert med for store forskjeller i krav til forrentning i situasjonen med inngrepet sammenlignet med situasjonen etter inngrepet.
Den rettsoppnevnte sakkyndige, revisor Madsen, har tatt utgangspunkt i et beregnet driftsresultat i form av et gjennomsnitt for driftsårene 1989, 1990 og 1991 med kr. 97.869,-. Resultatregnskapet for disse årene viser at driftsresultatet har variert mellom kr. 63.294 for 1990 som det laveste og kr. 146.289,- for 1991 som det høyeste. Når avvikene er såvidt store i erfaringstallene fra driften for de år som representerer utgangspunktet for beregningen av fremtidstapet, er det etter lagmannsrettens oppfatning sikrest å la de enkelte årene som inngår i det beregnede gjennomsnittstapet veie likt slik den rettsoppnevnte sakkyndige har gjort. Under ingen omstendighet er det grunnlag for en så sterk differensiering som den partsengasjerte sakkyndige har lagt til grunn med vekting av de tre årene i forholdet 1:3:5.
Et annet spørsmål som har stått sentralt under prosedyren er størrelsen av de faste driftskostnadene som legges inn ved beregning av antatt reduksjon i avkastningsverdi. Den rettsoppnevnte sakkyndige har her lagt til grunn et fast tall på kr. 65.000,- pr. år, mens den partsengasjerte sakkyndige har lagt til grunn kr. 25.000,-. Etter lagmannsrettens oppfatning må man ved den skjønnsmessige erstatningsfastsettelse legge til grunn et tall for faste driftskostnader som ligger nærmere det som er lagt til grunn av den rettsoppnevnte sakkyndige.
Med utgangspunkt i bl.a. de forutsetninger som her er nevnt har den rettsoppnevnte sakkyndige lagt til grunn et gjennomsnittstall for driftsresultatet for årene 1989, 1990 og 1991 på kr. 97.869,-. Han har så beregnet antatt reduksjon i driftsresultatet etter flere forskjellige alternativer med prosentvis reduksjon i belegget. Når det gjelder beregning av avkastningsverdi er det regnet med forskjellige krav til avkastningsrate eller kapitaliseringsrentefot i skiktet 10-15%.
Det er videre lagt til grunn at tapet i prinsippet vil være evigvarende. I dette ligger at det ikke er tatt hensyn til spørsmål om tilpasningsplikt ut fra rettslige betraktninger.
Med utgangspunkt i den beregning av avkastningsverdien som er
Side:564
fremlagt av revisor Madsen, med en skjønnsmessig anslått reduksjon i driftsresultat med 30%, og med en kapitaliseringsrentefot på 10%, finner lagmannsretten at beregnet kapitalisert redusert avkastningsverdi skjønnsmessig kan settes til kr. 250.000,-. Det er da tatt hensyn til at saksøkte både har plikt til og mulighet for å foreta en viss tilpasning over tid slik at de ulemper som vil foreligge ved veianleggets ferdigstillelse etter hvert vil fortape seg noe. Lagmannsretten sikter her bl.a. til anvendelse av den gamle veigrunn som er tilbakeført, idet vederlagslovens §9 ikke kan være til hinder for at dette forhold tas i betraktning ved erstatningsfastsettelsen. Ved den skjønnsmessige fastsettelsen er det videre kompensert for det forhold at den sakkyndige ikke har lagt inn verdien av saksøktes egen arbeidsinnsats. I erstatningsmessig sammenheng er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke riktig å se bort fra dette forhold.
Det totale økonomiske tapet som følge av antatt redusert fortjeneste ved driften av campingplassen er etter dette skjønnsmessig anslått til kr. 250.000,-.
Spørsmålet er så i hvilken grad de ulemper som ligger til grunn for det antatte fremtidstapet som kan sies å være ulemper av alminnelig karakter som ikke overstiger den nevnte naborettslige tålegrense. Ved vurderingen her må det legges til grunn at tålegrensen i rettspraksis er fastlagt å ligge høyt. Det er uten videre klart at en del av det totale økonomiske tapet må tilskrives ulemper som ikke overstiger tålegrensen.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten blitt stående ved at det er faktisk og rettslig grunnlag for å tilkjenne erstatning med kr. 150.000, -.
Lagmannsretten tar først stilling til betydningen av endringen i partsforholdet på saksøktesiden. At forholdet har betydning for spørsmålet om erstatning etter gjenervervsverdi er åpenbart. Spørsmålet er imidlertid om Knut Sandviks død og den etterfølgende hjemmelsoverføring til de fire barna er avgjørende til hinder for at erstatning baseres på utgifter til gjenerverv i samsvar med vederlagslovens §7.
De nåværende hjemmelsinnehavere har ikke i voksen alder benyttet bygningen som boligeiendom. Skal det her gis erstatning basert på utgifter til gjenerverv, må det i tilfelle være i kraft av at den har vært benyttet av disse som fritidsbolig. At de rent faktisk i noe varierende grad har bodd i bygningen i forbindelse med besøk av foreldrene kombinert med at deler av ferien har vært avviklet her, er det ikke uenighet om mellom partene. Om vilkårene for gjenervervserstatning foreligger i relasjon til de nåværende hjemmelsinnehavere, vil bl.a. være avhengig av om bygningen etter sin karakter og beliggenhet fremstår som en fritidseiendom, samt om de i egenskap av sameiere kan kreve erstatning på slikt grunnlag.
Lagmannsretten bemerker at det fremstår som meget tvilsomt om de her nevnte vilkår foreligger. Særlig gjelder det spørsmålet om man står overfor en fritidseiendom i den forstand lovgiveren la til grunn ved den utvidelse som ble gjort i vederlagsloven av 1984.
Lagmannsretten går likevel ikke nærmere inn på disse spørsmål, idet det uansett ikke finnes nødvendig å fastsette erstatning etter
Side:565
gjenervervsverdi for å holde de saksøkte skadesløs. Dette er selve grunnvilkåret for fastsettelse av erstatning etter vederlagslovens §7. Dersom tapet blir dekket ved at eiendommen erstattes etter omsetningsverdi, har man ikke krav på gjenervervsverdien. Dette følger av rettspraksis, jfr. særlig avgjørelsen inntatt i Rt-1960-568 (Sandbu). Lagmannsretten finner det i denne forbindelse klart at de saksøkte under ingen omstendighet kan ha krav på å få fastsatt en erstatning som vil sette dem i stand til å oppføre en fritidsbolig av samme størrelse som den tidligere boligeiendommen. De kan heller ikke ha krav på å få oppført en bygning som er slik innrettet at de alle sammen skal avvikle deler av sin ferie på samme tid. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at de under enhver omstendighet blir holdt skadesløs dersom det oppføres en fritidsbolig som er av en slik størrelse at den uten problemer kan gi plass for to vanlige familier. Dette innebærer en fritidsbolig i størrelsen 90-100 m2 . Oppføring av en slik moderne fritidsbolig må antas å ville beløpe seg til i størrelsesorden 450-500.000 kroner.
Et salg av eiendommen med eksisterende bolighus må etter lagmannsrettens oppfatning kunne antas å innbringe et beløp i denne størrelsesorden. Ved vurderingen her har man lagt til grunn de opplysninger som foreligger om boligens størrelse og tekniske stand, samt den beliggenhet eiendommen har.
Lagmannsretten legger da til grunn at omsetningsverdien ved salg av bolig med tomt ville sette de saksøkte i stand til å anskaffe alternativ fritidsbolig som fullt ut vil være tjenlig i forhold til det behov som foreligger.
Etter dette fastsettes erstatning basert på omsetningsverdien av eiendommen med kr. 475.000,-.
Ettersom det ikke tilkjennes erstatning basert på utgifter til gjenerverv av eiendommen, er det heller ikke aktuelt å fastsette særskilt erstatning for flytteutgifter.