RG-1993-653
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-09 |
| Publisert: | RG-1993-653 (122-93) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 2546/88-29 - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00232 A. |
| Parter: | Ankende part: Vidar Gjersrud, Torgeir Gjølberg (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd J. Klomsæt). Motpart: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Dag Stousland, formann 2. Lagdommer Jan M. Flod. Meddommere: 1. Førstekonsulent Knut Frode Hallingbye 2. Vit. ass. Inger-Lise Fehn |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687), Domstolloven (1915) §15, Tvistemålsloven (1915) §151, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §2 |
Saken gjelder erstatning.
Vidar Gjersrud kjøpte i 1983 kaldblodshingsten Brasar av Torgeir Gjølberg. Hesten var da 7 år gammel. Den var av høy ætt, og hadde som unghest oppnådd gode resultater på travbanen. En tid forut for Gjersruds overtagelse hadde imidlertid hesten pådratt seg en skade som hadde satt den noe tilbake. Etter grundig trening lyktes det etterhvert Gjersrud å få Brasar i form igjen, og den vant flere store løp, bl.a. fire Rikstottoløp. Innkjørte premiebeløp i Gjersruds eiertid var kr 270.000.-.
Våren 1986 inngikk Gjersrud muntlig avtale med Statens hesteavlsenter i Sikkilsdalen om at Brasar skulle gå med hoppefølge i Prinsehavna fra 21. juni til 2. september 1986. Etter anmodning fra hesteavlsenteret ble Brasar, noen uker forut for slippet, fremvist på en hesteutstilling på Biri. Dette for å trekke til seg interesserte hoppeeiere.
Medio mai 1986 registrerte Gjersrud hoste hos Brasar under trening. Han kontaktet sin faste veterinær, som undersøkte hesten og tok blodprøver. Ingen sykdom ble funnet, og Brasar ble friskmeldt 20. mai 1986.
Som avtalt ble Brasar sluppet i Sikkilsdalen 21. juni sammen med 29 hopper. Brasar var da foret noe opp, og veide ca 500 kg. Slippet gikk som normalt. Brasar virket frisk, og tok seg av hoppefølget sitt slik en hingst skal.
I månedskiftet juni/juli oppdaget en av gjeterne, Johan Kristian Rusten, at Brasar hadde mistet en sko på ett av frembena. En ny sko ble påsatt. Den 14. juli ble de øvrige ben skodd om. Hovslager, Helge Justad, som var i Sikkilsdalen i et annet ærend, foretok omskoingen, og kontrollerte at den tidligere utskiftede sko var i orden. Hvorvidt Justad benyttet nye sko eller satte på de tidligere på nytt, er ikke klarlagt. Det er imidlertid på det rene at dersom skoene ble skiftet ut, brukte han ikke et tilpasset skosett, som Gjersrud hadde sendt med Brasar.
Den 19. juli oppdaget gjeter Rusten at Brasar var syk. Temperaturen ble av han målt til 40,9 grader, og hesten ble tatt ned til Sikkilsdalsseter, og satt på stallen. Her ble den undersøkt av distriktsveterinær Bjørnar Loe. Han målte temperaturen til 38,5 grader, og anmerket i journalen at hesten var "stiv og støl - overanstrengt." Den ble gitt penicillin og kortison intravenøst. Loe ga beskjed til gjeterne om å holde Brasar på stallen noen dager fremover, og melde fra om hesten ikke kom seg. Den 22. juli var statskonsulent Arve Rolstad, som også er veterinær, i Sikkilsdalen. Gjeter Rusten mente at Brasar nå var frisk, og klar for å slippes i fjellet. Rolstad undersøkte Brasar, og samtykket i at den ble sendt tilbake til hoppefølget.
Ved inspeksjon av hestefølget 9. august fant gjeteren Brasar liggende i en li. Hesten var tydelig syk, og ble på nytt tatt ned til stallen i Sikkilsdalen. Distriktsveterinær Loe ble tilkalt, og kom opp dagen etter. Han målte temperaturen til 39,7 grader, og det ble anmerket i journalen at hesten var "stiv og støl. Hevelse på pipen v.b.b., også noe ødimatøs på pipen på de øvrige bein." Loe ga Brasar antibiotika intravenøst. Han skjønte av hesten var alvorlig syk.
Samme kveld, eller muligens tidlig dagen etter, ringte Loe til statskonsulent Rolstad, og underrettet ham om hestens tilstand. Rolstad reiste opp til Sikkilsdalsseter, og konstaterte at Brasar var meget syk. Han anmerket i journalen at eieren skulle kontaktes for å ta Brasar hjem. Rolstad reiste deretter hjem. Tidlig neste dag kontaktet Rolstad Gjersrud, og bestilte plass på Veterinærhøyskolen for Brasar. Gjersrud reiste straks opp til Sikkilsdalsseter, og kjørte Brasar til Veterinærhøyskolen, Institutt for kirurgi. Den 13. august ble Brasar overført til Institutt for indremedisin ( store dyr ). Instituttet antok at Brasar led av endokarditt, og satte den på sulfa/trimetoprim, intravenøst to ganger daglig. Almentilstanden forverret seg imidlertid, og Brasar ble avlivet 18. august 1986. Ved påfølgende obduksjon ble konstatert trombotisk endokarditt, oppstått som følge av spredning fra en betennelse et annet sted i kroppen. Noen slik betennelse - primærfokus til den sekundære betennelse i hjerteklaffene (endokarditten) - ble imidlertid ikke funnet.
Ved stevning av 26. september 1988 anla Vidar Gjersrud og Torgeir Gjølberg - oppdretter med krav på 15% av innkjørte premiebeløp - sak mot Staten v/Landbruksdepartementet med krav om erstatning for Oslo byrett.
Under hovedforhandlingen i byretten ble saken delt i medhold av tvistemålsloven §151, slik at bare spørsmålet om erstatningsvilkårene ble pådømt. Byretten avsa dom i saken med slik domsslutning:
1. Staten ved Landbruksdepartementet frifinnes.
2. Vidar Gjersrud og Torgeir Gjølberg dømmes til å betale saksomkostninger til staten ved Landbruksdepartemenet kr 44261,- kronerførtifiretusentohundreogsekstien -.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Vidar Gjersrud og Torgeir Gjølberg har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten, og nedlagt slik endelig påstand:
1. Staten v/Det Kongelige Landbruksdepartement er erstatningsansvarlig for de tap Vidar Gjersrud og Torgeir Gjølberg lider som følge av hesten Brasars død.
2. Vidar Gjersrud og Torgeir Gjølberg tilkjennes sakens omkostninger, for såvel byrett som for lagmannsrett.
Staten v/Landbruksdepartementet har tatt til motmæle, og nedlagt slik endelig påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo 21. til 24. september 1992. De ankende parter møtte med prosessfullmektig, advokat Sigurd Klomsæt, og avga forklaring. For Staten møtte førstekonsulent Kjell Nyhus og prosessfullmektigen, advokat Elisabeth Stenwig ved Regjeringsadvokatembetet. Det ble avhørt fjorten vitner og foretatt dokumentasjoner som fremgår av rettsboken.
Etter første rettsdag fikk ekstraordinær lagdommer Ingrid Solheim sykdomsforfall. I medhold av domstolsloven §15 ble besluttet å fortsette ankeforhandlingen med de gjenværende dommere.
Vidar Gjersrud og Torgeir Gjølberg har i det vesentlige anført:
Staten hadde et omsorgsansvar for Brasar, og plikter å erstatte det tap eieren og oppdretteren har lidd ved Brasars død dersom det foreligger uaktsomhet fra hesteavlsenteret, dets ansatte eller engasjerte medhjelpere, jfr. NL 5 - 8 - 17. Den alminnelige bestemmelse om forvaringsansvaret er ikke til hinder for at andre erstatningsgrunnlag kan påberopes. I den foreliggende sak er det også grunnlag for et objektivt ansvar. De hensyn det ulovfestede objektive ansvar bygger på tilsier at de ankende parter har krav på erstatning selv om det ikke kan påvises culpa. Særlig vises til at tilfredstillende rutiner for nødvendige tryggingstiltak har manglet, og at ihvertfall de rutiner hesteavlsenteret hevder å ha hatt, ikke har vært fulgt opp. Det har i så måte skortet på kontroll fra hesteavlsenterets side, jfr. Rt-1970-1192, Rt-1988-1003, Rt-1991-1303, Nils Nygard: "Skade og ansvar" side 280 flg., Peter Lødrup: "Lærebok i erstatningsrett" side 154 og Tfødt xx.xx.329.
Bevisbyrden har normalt den som krever erstatning. I den aktuelle sak er det imidlertid grunn til å pålegge ankemotparten bevisbyrden, jfr. Rt-1984-466. Ankemotparten, dvs. Staten, burde, som den profesjonelle part, sørget for skriftlig avtale. Den muntlige avtale, som er inngått, er uten ansvarsfraskrivelse og forbehold. Dette medførte at Gjersrud unnlot å tegne forsikring for Brasar. Det ville han ha gjort om han hadde vært gjort kjent med at hesteavlsenteret ikke hadde et ubetinget ansvar for hesten. Brasar var en særdeles verdifull hest, og var en "øyesten" for Gjersrud. Gjersruds spesielle tilknytningsforhold til hesten kom til uttrykk ved at han forlangte at hesteavlsenteret skulle varsle ham ved enhver uregelmessighet. Betalingen for å ha Brasar i Sikkilsdalen var meget lav sett i forhold til den verdi det representerte for hesteavlsenteret å ha Brasar. Gjersrud har gjort sitt for å oppklare hva som har skjedd. Staten har ikke på tilsvarende måte sikret bevis.
Brasar må ha gått uten sko i flere dager. At høvene var nedslitt tyder på det. Det er også på det rene at to vitner har sett Brasar med en løs sko dagen etter at Justad skiftet sko på tre ben. En hingst som går uten sko i fjellet får lett infeksjoner.
Den omskoing som ble foretatt var ikke tilfredstillende utført. Det ble ikke benyttet det sett med spesialtilpassede sko som eieren hadde sendt med hesten, og de sko som ble påsatt var for trange. Gjeter Stormorken, som skiftet en sko var ikke kyndig. Hovslageren, som undersøkte hesten etter at den kom til Veterinærhøyskolen, har karakterisert skoingen på samtlige ben som dårlig.
Gjeterne har ikke hatt daglig tilsyn med Brasar. Ihvertfall har tilsynet vært for dårlig. Det er flere vitner som har sett sykdomstegn hos Brasar flere dager før gjeteren tok hesten ned til Sikkilsdalsseter 19. juli 1986.
Den oppfølgning hesten fikk etter feberanfallet 19. juli var ikke tilfredstillende. Hesten hadde meget høy feber da gjeteren besluttet å ta den ned fra fjellet, og det var uaktsomt å slippe den på nytt allerede 22. juli. Statskonsulent Rolstad, som friskmeldte Brasar, burde først ha kontaktet distriktsveterinær Loe, som hadde undersøkt hesten 19. juli.
Etter at Brasar var tilbake på fjellet, burde gjeterne vært særlig nøye med tilsynet. Det har de ikke vært. Det er all grunn til å anta at hesten har vist klare sykdomstegn lenge før 9. august da gjeter Rusten fant Brasar liggende i en li. En såvidt alvorlig tilstand kan ikke ha kommet "over natten". Ihvertfall burde gjeterne ha registrert et markant vekttap. Da Brasar ble sluppet 21. juni var vekten over 500 kg og ved veiing på Veterinærhøyskolen bare 365 kg. Et slikt vektap tar tid, og burde ledet til at hesten var blitt tatt ned for veterinærundersøkelse før 9. august.
Hadde man reagert tidligere, og behandlet hesten mer forsiktig etter feberanfallet 19. juli, ville Brasar trolig vært reddet hva enten den da led av begynnende endokarditt eller primærbetennelsen til denne. Tilsvarende ville prognosene for Brasar vært bedre om hesten hadde vært tatt ned fra fjellet straks den viste sykdomstegn i august og ikke først den 9. august da endokarditten var langt utviklet. Uaktsomt, og i strid med den avtale Gjersrud hadde med statskonsulent Rolstad, var det videre at det ikke omgående ble varslet om at Brasar var syk. Gjersrud, som er en særlig aktsom hesteeier, ville sørget for grundig veterinærkontroll og oppfølgning av hesten dersom han hadde blitt underrettet om feberanfallet 19. juli. Han ville straks også ha bragt Brasar til Veterinærhøyskolen om han hadde fått beskjed om hestens tilstand 9. august. Ved at han ikke ble underrettet før 12. august gikk verdifull tid tapt. Selv om endokarditt er en alvorlig sykdom, som er vanskelig å behandle, er den ikke uhelbredelig. Ihvertfall ikke om adekvat behandling påbegynnes i tide. Det er all grunn til å regne med at hesten kunne vært reddet om hesteavlsenteret hadde opptrådt forsvarlig såvel m.h.t. det daglige tilsyn som ved de nevnte sykdomsanfall. Alene en omgående varsling til eieren 9. august ville trolig berget hesten.
At endokarditt er en sjelden sykdom hos hest er ikke ansvarsbefriende for ankemotparten. Upåregnelig er sykdommen ikke, særlig ikke når de spesielle belastninger en hingst er utsatt for i fjellet, tas i betraktning. Endokarditt er dessuten vanlig hos andre dyr, og er således en velkjent sykdom for veterinærer.
Selv om hesten ikke kunne blitt 100% restituert ville den hatt verdi for eieren i avl.
Ved avgjørelsen av saksomkostningene må tas i betraktning at Staten har avvist flere invitter om forlik.
Staten v/Landbruksdepartementet har i det vesentlige anført:
Hjemmel for erstatningsansvar i en sak som den foreliggende er NL 5 - 8 - 17. Hesteavlsenteret i Sikkilsdalen hadde et omsorgsansvar for Brasar. Erstatning er imidlertid betinget av culpa hos hesteavlsenteret eller hos noen som handler i dets tjeneste. Objektivt ansvar er utelukket ettersom ansvaret er lovregulert. De hensyn som det ulovfestede objektive ansvar bygger på er heller ikke til stede. En hest på fjellbeite er ikke utsatt for en stadig, typisk og ekstraordinær risiko. Heller ikke interesseavveiningsmomentet eller rimelighet kan lede til et objektivt ansvar.
Det er ikke grunnlag for å anvende en annen bevisbyrderegel enn den som generelt gjelder i erstatningssaker. Rt-1984-466 er uten betydning. Dommen gjaldt overtredelse av konkret instruks.
De ankende parter har ikke påvist at Brasars død skyldes uaktsomhet fra hesteavlsenterets side eller hos noen som har handlet i dets tjeneste. Distriktsveterinær Loe er ikke å anse som arbeidstager for Staten. Da han undersøkte Brasar gjorde han det i egenskap av privatpraktiserende veterinær.
Det er på det rene at den direkte årsak til Brasars død var endokarditt. Primærsykdommen er imidlertid ikke klarlagt, og det er ikke mulig å fastlå om den er pådratt under hestens opphold i Sikkilsdalen. Av obduksjonsrapporten fremgår at forandringene i hjertet hadde pågått en tid. Proteinbildet og den kliniske utvikling tyder på det. Professor Magne Aas Hansen har i sin erklæring av 25. september 1986 oppgitt at endokarditten minst må ha vart i 3 uker forut for blodprøven, som ble tatt 13. august. Det kan imidlertid på ingen måte utelukkes at sykdommen har hatt en vesentlig lengre varighet. Endokarditt er en snikende sykdom, og professor Aas Hansen har i sin forklaring for retten opplyst at primærfokus til endokarditten kan ligge opptil ett år tilbake i tid. Det forhold at Brasar fikk et feberanfall 19. juli, for så å bli tilsynelatende frisk frem til 9. august, kan tyde på at endokarditten har utviklet seg over et langt tidsrom. Brå temperaturendringer er et typisk tegn på endokarditt. Den omstendighet at primærbetennelsen ikke er funnet til tross for obduksjonen i august gjør det lite sannsynlig at det var annet enn endokarditten som forårsaket feberanfallet 19.juli.
De ankende parters teorier om at primærårsaken skyldes dårlig skoing, at hesten har gått uten sko og fått betennelse i høvene eller at den har fått sårskader på kroppen, som gjeterne burde oppdaget, kan det ikke bygges på. Hesten ble nøye undersøkt på Veterinærhøyskolen, og det ble ikke funnet spor av noe slikt. Hovslager Justad sjekket forøvrig høvene med analyseringstang da han skodde om hesten 14. juli, og alt var i orden da. Ingen har sett at hesten noen gang har haltet. De sko som ble påsatt i Sikkilsdalen har ikke vært for trange. Høvene ble på vanlig måte kuttet noe ned, og det er nødvendig å bruke litt mindre sko enn ellers på hester som går i fjellet.
Andre årsaker til en betennelse som kan utvikle seg til endokarditt, og som kan henføres til oppholdet i Sikkilsdalen, foreligger ikke. At hesten tidvis kan ha gått med grime er utelukket som årsak til en bakteriell infeksjon. Det er forøvrig ikke utenkelig at endokarditten kan ha en primærfokus av annen art.
Selv om primærsykdommen skulle skrive seg fra oppholdet i Sikkilsdalen er det intet som peker i retning av at noen, som Staten svarer for, kan bebreides. Culpa foreligger således ikke.
Det kan heller ikke legges til grunn at Brasar kunne vært reddet dersom det var blitt handlet annerledes. Tilsynet med Brasar har vært slik det skal være. Erfarne gjetere har sett til hesten daglig, og intet tyder på disse har slurvet eller ventet for lenge med å reagere. At en hingst taper seg i vekt når den går i fjellet er normalt og den vil etterhvert se annerledes ut enn da den ble sluppet. Særlig gjelder det når hesten, som her, har vært foret noe opp før slippet.
Hesteavlsenteret og dets tilsatte tok seg også av Brasar på forsvarlig vis da sykdom oppsto. Den ble omgående tatt ned til stallen på Sikkilsdalsseter, veterinær ble kontaktet, og hesten ble gitt adekvat behandling. Slik situasjonen fortonet seg ved feberanfallet 19. juli, og ut i fra den raske tilfriskning som skjedde, var det intet som tilsa at Brasar ikke burde ha vært sendt opp i fjellet igjen tre dager senere. Det var fullt ut forsvarlig at statskonsulenten på egen hånd avgjorde dette etter å ha undersøkt hesten. Det var heller ikke grunn til å varsle eieren, idet et feberanfall som det aktuelle ikke bar bud om noen alvorlig sykdom. Endokarditt er meget vanskelig å oppdage, spesielt i sykdommens tidlige fase, og sykdommen er dessuten ytterst sjelden hos hest. Det bestrides at det forelå avtale om at Gjersrud skulle varsles i et slikt tilfelle. At det ikke ble opprettet skriftlig avtale var uheldig, men begge sider var like nær til å sørge for det. Uansett har manglende skriftlighet ingen betydning for saken. Forløpet ville blitt det samme. Det samme er tilfelle dersom det skulle ha vært avtalt at eieren skulle varsles ved enhver uregelmessighet. Det bestrides imidlertid at noe slikt er avtalt.
Når hesten først hadde fått endokarditt var det i realiteten ikke mulig å berge den. Endokarditt er bortimot umulig å behandle veterinærmedisinsk. Det gjelder også om sykdommen skulle ha vært oppdaget på et tidligere tidspunkt. Ettersom sykdommen vanskelig lar seg påvise i tidlig stadium, kan det heller ikke påregnes at behandling for sykdommen kunne ha vært iverksatt på et tidligere tidspunkt. At endorkarditt hos mennesker i den senere tid har vist seg mulig å behandle i noen grad, er uten betydning. Det er forskjell på mennesker og dyr selv om sykdommen som sådan er den samme. Målet med veterinærmedisinsk behandling er å nå full restitusjon, mens det for mennesker gjelder å redde liv. I den utstrekning tidlig behandling er av betydning, vil det være en avgjørende forskjell på mennesker og dyr, idet sykdommen raskere vil kunne konstateres hos mennesker.
Subsidiært gjøres gjeldende at ingen er å bebreide for at alternative handlinger ikke ble valgt, og at det under enhver omstendighet var en upåregnelig årsaksrekke som ledet til hestens død.
Forlikstilbud fremsatt før saken startet er uten betydning for saksomkostningsspørsmålet.
Lagmannsretten er kommet til sammme resultat som byretten, og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.
Det er ubestridt at avlivingen av Brasar har påført de ankende parter et økonomisk tap. Avgjørende for om de kan kreve tapet erstattet er at dette er påført dem ved culpøs handling eller unnlatelse fra Statens hesteavlsenters side, eller fra noen som hesteavlsenteret hefter for i egenskap av arbeidsgiver, jfr. NL 5 - 8 - 17, jfr. erstatningsloven §2 - 1. Det finnes ikke å være rom for et ulovfestet objektivt erstatningsansvar ved siden av det lovregulerte forvaringsansvaret. De risikobetraktninger som bærer den objektive ansvarsform er heller ikke til stede.
Lagmannsretten finner videre at de ankende parter må påvise at erstatningsvilkårene er til stede og at en ordinær bevisbyrde påhviler dem. Det foreligger ingen omstendigheter som gir grunn til å fravike de alminnelige regler. Dommen i Rt-1984-466 gjelder et tilfelle som ikke er sammenlignbart med nærværende sak. Vurderingen av hesteavlsenterets rutiner for tilsyn og pass av hestene i fjellet, og om de interne regler og instrukser, som måtte være fastsatt, er overtrådt, hører naturlig til vurderingen av om erstatningsvilkårene er til stede, uten at det er grunn til å endre de krav som stilles til bevisføringen.
Det er på det rene at den direkte dødsårsaken var trombotisk endokarditt, dvs. en betennelse i hjertet. Obduksjonen viste at det var påleiringer på hjerteklaffene, mellom forkammer og hjertekammer på venstre side, samt på selve hjerteveggen, også på venstre side. Slik forandringene i hjertet var organisert, må det legges til grunn at sykdommen hadde vart en tid, ihvertfall i tre uker. Obduksjonen avdekket også forandringer i ledd, seneskjeder og lunger, men på grunn av den utviklede endokarditt, må disse forandringer være følger av hestens svekkelse.
Endokarditt er en sekundærsykdom. Primærårsaken kan være en sykdomstilstand eller en skade. Ut fra den erklæring professor Magne Aas Hansen ved Veterinærhøyskolen har avgitt etter obduksjonen, og som han som vitne i saken har forklart seg nærmere om, legger lagmannsretten til grunn at primærårsaken i det foreliggende tilfelle må ha vært en bakteriell infeksjon. Noen slik infeksjon ble imidlertid ikke funnet ved obduksjonen, og må således ha hatt et forløp som var avsluttet da obduksjonen ble foretatt. Det innebærer videre at det ikke kan tidfestes når primærsykdommen oppsto. Noe sikkert anslag over tidsrom - innenfor hvilket primærsykdommen må ha vært i organismen - kan heller ikke gis. Professor Aas Hansen har således forklart at det kan dreie seg om infeksjoner som kan ligge opptil ett år tilbake i tid.
Lagmannsretten finner at det ikke er mulig å fastslå om Brasar fikk primærbetennelsen under oppholdet i Sikkilsdalen. Det er rett nok opplyst at Brasar var frisk ved slippet 21. juni 1986, og at hesten hadde vært frisk i tiden forut. Den hoste som ble konstatert medio mai, antas å være uten betydning for den senere utvikling. Lagmannsretten ser det likevel slik at det ikke kan utelukkes at primærbetennelsen, i tid, ligger forut for slippdato. En bakteriell infeksjon vil ikke alltid kunne oppdages, og tilheling kan skje uten behandling og bruk av medikamenter. De muligheter, som utvilsomt er til stede for at infeksjonen har oppstått under Brasars opphold på fjellet, finnes ikke å være tilstrekkelige til å kunne utelukke en slik tidligere infeksjon. Ingen har konstatert noen betennelsestilstand hos hesten under oppholdet i Sikkilsdalen, og Brasar ble undersøkt av veterinær 19. juli, 22. juli, 10. august og 11. august. Det ble heller ikke konstatert noen betennelse i forbindelse med omskoingen 14. juli. De observasjoner vitner skal ha gjort om at hesten virket slapp og dårlig er ikke egnet til å sannsynliggjøre at sykdom, av betydning for det senere hendelsesforløp, var til stede. Det samme gjelder for de opplysninger som er gitt om at hesten har gått i fjellet uten sko, eventuelt med løse sko. Betennelser kan lett oppstå under slike forhold, men at så har skjedd, og at den eventuelt da oppståtte betennelse er årsak til endokarditten, er det ikke mulig å si noe om. Tilsvarende forholder det seg med de ankende parters påstander om at hesten har gått med grime og at gjeterne har sluntret unna det daglige tilsyn med hestefølget.
At det var noe i veien med Brasar 19. juli er på det rene, men det kan ikke fastslås hva feberanfallet skyldtes. Det kan ha vært en infeksjon, som senere ledet til endokarditten, men det kan like gjerne ha vært en tidlig fase i denne sykdommen, hvor nettopp brå feberanfall er et karakteristisk trekk. Feberfrembruddet kan imidlertid også ha vært utslag av sykdom, som intet har å gjøre med endokarditten. I så fall er det en omstendighet som verken direkte eller indirekte står i årsakssammenheng med hestens død og det tap de ankende parter led. Hesteavlsenterets håndtering av Brasars sykdomsutbrudd 19. juli kan følgelig heller ikke fastslås som årsak til den senere utvikling. Lagmannsretten tilføyer likevel at det ikke kan ses at noen er å bebreide for det som ble foretatt. Hesten ble undersøkt av veterinær, og gitt adekvat behandling ut fra de symptomer som forelå. Det var intet i situasjonen som ga grunn til å frykte for at hesten led av alvorlig sykdom som krevde annen behandling og lengre tids tilbakeholden på stall etc. Hesten frisknet raskt til og den ble undersøkt av veterinær før den atter ble sluppet på beite. Uansett hva som måtte være avtalt med eieren om varsling, kan det ikke antas at manglende underretning til ham ville gitt et annet resultat, hva enten Brasar da led av endokarditt eller primærinfeksjonen til denne. Det samme gjelder det forhold at det ikke ble tatt kontakt med den veterinær som hadde sett på hesten 19. juli. Han hadde gitt instruks om at han bare skulle kontaktes på nytt dersom hesten ble verre eller ikke kom seg. Retten peker også på at selv om endokarditten allerede skulle ha vært i gang, ville sykdommen ha vært i et såvidt tidlig stadium at den neppe ville ha vært oppdaget selv ved grundige undersøkelser.
Heller ikke forøvrig er det grunnlag for å fastslå at Brasar kunne ha vært reddet dersom hesteavlsenteret eller dets ansatte hadde opptrådt annerledes. Det er ikke sannsynliggjort at tilsynet med hesten var mangelfullt, og det kan ikke legges til grunn at hesten fremviste sykdomssymptomer, som burde foranlediget at gjeterne tok den ned fra fjellet før 9. august. Hesten var rett nok da avmagret og hadde klare tegn på alvorlig sykdom, men en hingst, som går med hopper på fjellbeite, tar erfaringsmessig av i vekt, og den vil etterhvert også bære preg av de påkjenninger og anstrengelser den utsettes for. At gjeterne ikke reagerte før hesten ble funnet liggende i en li om morgenen 9. august, betyr følgelig ikke at tilsynet har vært mangelfullt. Forsåvidt gjelder vekttapet er det forøvrig grunn til å regne med at noe av dette skriver seg fra dagene etter at hesten ble tatt ned fra fjellet. En hest kan meget raskt ta av i vekt, og Brasar ble veid til 365 kg. først etter at den var kommet til Veterinærhøyskolen. Det kan heller ikke antas at det ville hatt innflytelse på muligheten for å redde Brasar om sykdommen var blitt oppdaget tidligere. Endokarditt er en sykdom, som veterinærmedisinsk sett, er meget vanskelig å helbrede. Noen få dager fra eller til kan ikke ha hatt betydning. Det vises i denne sammenheng til professor Aas Hansens erklæring av 25. september 1986 om at sykdommen allerede hadde vært i gang i minst tre uker. Det er heller ikke grunnlag for å anta at en noe tidligere opdagelse av sykdommen kunne ha gjort det mulig å få hesten såpass restituert at den kunne ha vært benyttet til avl.
Ettersom hestens sjebne var beseglet allerede før 9. august vil hesteavlsenterets håndtering av Brasar, etter at den var tatt ned fra fjellet, være uten betydning for utfallet. Om eieren var blitt varslet omgående, og Brasar straks hadde blitt bragt til Veterinærhøyskolen, ville ikke det gjort noe fra eller til.
Etter dette er årsakssammenheng ikke sannsynliggjort, og byrettens dom blir å stadfeste. Det gjelder også saksomkostningsavgjørelsen, som lagmannsretten ikke har bemerkninger til. At det forut for sakens påstevning til retten har vært foreslått forliksforhandlinger, er uten betydning.
Anken har vært forgjeves, og i medhold av tvistemålsloven §180, første ledd tilpliktes de ankende parter - in solidum - å erstatte ankemotpartens saksomkostninger, idet det ikke finnes å foreligge særlige omstendigheter som gir grunn til å fravike hovedregelen. Prosessfullmektigen har fremlagt omkostningsoppgave på kr 48.000.- i salær. Hertil kommer utgifter til vitner med kr 10 826.-. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn. Meromkostningene forbundet med at en av dommerne i saken fikk forfall er uten betydning for saksomkostningsansvaret.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vidar Gjersrud og Torgeir Gjølberg, in solidum, til Staten v/Landbruksdepartementet 58826 - femtiåttetusenåttehundreogtjueseks - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.