Rt-1970-1192

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-10-17
Publisert:	Rt-1970-1192
Stikkord:	(Epileptikerdommen), Erstatningsrett, Objektivt ansvar, Uforsvarlig ordning
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om en innsatt i et hjelpefengsel, som hadde epilepsi og som forbrente begge hendene på en dampoppvarmet radiator under et anfall, hadde rett på erstatning. Spørsmålet var om det forelå erstatningsansvar. Høyesterett kom til at mannens epilepsi-sykdom utgjorde en påtagelig fare for at han kunne komme til å få anfall og skade seg, og da representerte radiatoren et særskilt og utpreget faremoment. Dette faremomentet kunne vært fjernet ved relativt enkle tiltak og utgjorde en uforsvarlig ordning, som gav grunnlag for erstatning. Dissens: 3-2 Selv om Høyesterett uttalte at det ikke forelå uaktsomhet og at det da legges opp til et erstatningsansvar på objektivt grunnlag, kan det likevel sies at forholdet grenser til culpa (skyldansvar), da det åpenbart forelå klanderverdige forhold. Høyesterett har utviklet det ulovfestede objektive ansvaret gjennom en rekke dommer. For at en virksomhet skal pålegges objektivt ansvar er det i rettspraksis trukket opp tre vilkår som må være oppfylt samtidig (såkalte kumulative vilkår): Virksomheten må i seg selv innebære en 1. stadig, 2. typisk og 3. ekstraordinær risiko, og skaden må skyldes denne stadige, typiske og ekstraordinære risiko. Se Rt-1875-330, Rt-1905-715, Rt-1909-851, Rt-1917-202, Rt-1939-766, Rt-1948-1111, Rt-1960-841, Rt-1966-1532, Rt-1972-965, Rt-1991-1303, Rt-1992-64.
Saksgang:	Høyesterett L.nr. 161B/1970
Parter:	Staten ved Justisdepartementet (høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nilsen) mot A (advokat Eivind Eftestøl - til prøve)
Forfatter:	Blom, Bendiksby, Nygaard, Mindretall: Hiorthøy, Tønseth
Lovhenvisninger:	Løsgjengerloven (1900), Straffeloven (1902) §30, §39, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Folketrygdloven (1966) §6

Dommer Blom: A var fra desember 1951 til juni 1953 innsatt i Haugesund hjelpefengsel. 12. desember 1952 kom han til skade i fengslet under et epileptisk anfall. I bevisstløs tilstand grep han fatt i varmerøret eller radiatoren til oppvarmingsanlegget i cellen, og han forbrente begge hender alvorlig før hjelp kom til ca. ett minutt etter hendelsen.

Han reiste sak mot staten ved Justisdepartementet med krav om erstatning, og Haugesund byrett avsa 14. desember 1967 dom med slik domsslutning:

«Staten ved Justisdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A anket til lagmannsretten, og Gulating lagmannsrett avsa 14. februar 1969 dom med slik domsslutning:

«Staten ved Det Kgl. Justis- og Politidepartement dømmes til å betale til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom erstatning 40.000 - firti tusen - kroner - og saksomkostninger for lagmannsretten 1.800 - ettusen åttehundre - kroner.»

Lagmannsrettens dom var avsagt under dissens, idet en av de tre dommere stemte for stadfestelse av byrettens dom.

Staten har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det hevdes at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at den skade A pådrog seg har sin årsak i uaktsomt forhold fra fengselsmyndighetenes side. En epileptiker risikerer alltid å komme til

Side:1193

skade under sine anfall, og skaden kan skje på mange måter. Det var ikke mulig å sikre A mot skader i det hele tatt, men alt i alt var han dog bedre beskyttet i fengslet enn når han var på frifot. Det bestrides at radiatoren i cellen representerte noe faremoment av betydning, og under ingen omstendighet var det for fengselsbetjeningen naturlig å tenke seg at A kunne komme til skade ved å brenne seg på radiatoren. A's sinnssykdom som ikke var av alvorligste art, har ikke vært avgjørende for begivenhetsforløpet. Det er den risiko han som epileptiker til stadighet var utsatt for som her har realisert seg, og det er uriktig å bygge på at man i fengslet hadde en særlig plikt til å være oppmerksom på og vurdere de skademuligheter som denne risiko kunne utløse. Subsidiært hevdes det at A ikke har lidt noe økonomisk tap som følge av skaden på hendene og i hvert fall ikke så meget som 40 000 kroner. Regelen i straffelovens ikrafttredelseslovs §19 må også tas i betraktning når det gjelder erstatningsutmålingen.

Staten har nedlagt slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes.» A som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, henholder seg til lagmannsrettens flertall. Han hevder at hans skader har sin årsak i uaktsomt forhold fra fengselsmyndighetenes side. Disse kjente til at han var sinnssyk og at han led av epilepsi med anfall, og de måtte regne med muligheten av at han kunne bli skadet på en eller annen måte. Det bebreides ikke fengselsmyndighetene at det ikke ved polstring av cellen, ved konstant vakthold eller på annen måte ble tatt foranstaltninger for å eliminere enhver risiko. Men de mest nærliggende faremomenter måtte man være oppmerksom på, og fjerne hvis de kunne fjernes uten store anstrengelser eller omkostninger. I dette tilfelle utgjorde radiatoren et nærliggende faremoment, og det hadde ikke budt på problemer å nøytralisere dette. Betingelsene for ansvar foreligger selv om man ikke kan påvise uaktsomhet hos en bestemt person. A har ikke erklært motanke, men han hevder at den erstatning lagmannsretten har utmålt ligger i underkant av hans virkelige tap. Han har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt ett vitne som var fengselsbetjent i Haugesund da ulykken hendte. Det er fremlagt noe utførligere opplysninger om radiatoranlegget, om sinnssykes opphold og tilsyn i fengsler og om tiltak som i sykehus iverksettes for å beskytte epileptikere. Videre er det fremlagt ytterligere materiale til bedømmelse av tapets størrelse. Men saken foreligger med en unntagelse i samme skikkelse for Høyesterett som for byrett og lagmannsrett.

Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes, men jeg begrunner mitt resultat noe annerledes enn lagmannsretten.

Jeg tar mitt utgangspunkt i at da ulykken hendte, hadde A sittet i Haugesund hjelpefengsel i ett år, dels på grunnlag av fengslingskjennelser i en sikringssak som var anlagt mot ham, dels på grunnlag av Haugesund byretts dom av 11. september

Side:1194

1952 hvor påtalemyndigheten fikk fullmakt til å anvende de i straffelovens §39 nr. 1 a-f nevnte sikringsmidler. Det var kjent at han led av epilepsi med ganske hyppige anfall hvorunder han mistet bevisstheten. Jeg er enig med staten i at etter de opplysninger som foreligger om hans sinnssykdom, var ikke denne av en slik art at den skulle fremby noen særlig risiko for ham eller andre under fengselsoppholdet. Sinnssykdommen i seg selv tilsa derfor ikke noen særlig tilsynsplikt utover den som regulært foreligger når sinnssyke fengsles. Men faren for at han kunne komme til skade under et epileptisk anfall var klar og påtakelig, og den omstendighet at faren kanskje alt i alt var større når han var på frifot, kunne ikke frita fengselsmyndighetene for plikten til så sant råd var å redusere faren.

Lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at radiatoren i cellen representerte et nærliggende faremoment. Jeg er enig i dette og legger særlig vekt på at det her gjaldt en eldre radiatortype basert på dampoppvarming og hvor overflatetemperaturen var ca. 1000x. Denne radiator var anbrakt i A's lille celle og stakk frem fra veggen like ved siden av døren. Den var uskjermet. A oppholdt seg til stadighet innelåst i cellen. I tilfelle av et epileptisk anfall med bevissthetsforstyrrelser og krampe representerte muligheten for forbrenning ved at A kom i berøring med radiatoren da, etter mitt syn, et særskilt og utpreget faremoment.

Lagmannsrettens flertall antar videre at man lettvint kunne ha fjernet dette faremoment ved å regulere radiatoren ned slik at varmen ikke ble for stor. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett om denne radiatortype ma jeg ga ut fra at en slik nedregulering ikke var gjennomførlig idet temperaturen på toppen av radiatoren og i varmerøret ville vedbli å være 1000x med mindre radiatoren ble helt avslått. Men flertallet har videre lagt til grunn at radiatoren lettvint kunne tildekkes slik at A ikke under et anfall kom i direkte berøring med den, og dette er jeg for mitt vedkommende enig i.

Hvis fengselsbetjeningen hadde overveiet den foreliggende risiko uten å gjøre noe for å fjerne den, ville jeg ikke ha nølt med å betegne deres forhold som uaktsomt. Jeg antar imidlertid at det for fengslets vedkommende må ha fremstilt seg slik at A's situasjon alt i alt var tryggere enn den ville ha vært utenfor fengslet. Jeg viker da tilbake for å betegne fengselspersonalets, fengselsbestyrerens eller fengselslegens unnlatelse av å tenke på radiatoren som uaktsom.

Når jeg likevel er kommet til at staten er ansvarlig for skaden, er det ut fra følgende betraktninger:

A's epilepsi medførte en påtakelig fare for at han kunne komme til å skade seg, og som før nevnt var hans tilstand kjent for dem som hadde oppsyn med ham. Han var tvangsanbrakt i fengsel og måtte til stadighet oppholde seg i den lille cellen. Her representerte denne radiator et særskilt og utpreget faremoment. Dette faremoment kunne fjernes ved relativt enkle tiltak. Når A under disse omstendigheter var anbrakt i fengslet i meget lang

Side:1195

tid uten at slike tiltak ble truffet, kan jeg ikke se at anbringelsen var tilstrekkelig betryggende og forsvarlig ordnet. Jeg finner da at staten må være ansvarlig for skaden.

Også når det gjelder tapets størrelse er jeg enig med lagmannsrettens flertall. Jeg finner det klart at A er påført et tap og at det ikke er grunnlag for nedsettelse av erstatningen etter reglene om «billighet» i straffelovens ikrafttredelseslovs §19. I det foreliggende tilfelle vil vurderingen av tapets størrelse i særlig grad bli skjønnsmessig, og jeg finner ikke grunnlag for å endre lagmannsrettens ansettelse.

Lagmannsrettens dom må da bli å stadfeste også for så vidt angår saksomkostningene.

Saksomkostninger for Høyesterett er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Hiorthøy: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men bygger i hovedsaken på samme begrunnelse som lagmannsrettens flertall, likevel slik at jeg som førstvoterende ikke tillegger ankemotpartens daværende sinnssykdom særlig betydning for ansvarsspørsmålet.

Jeg kan, i motsetning til førstvoterende, ikke finne at det er hjemmel for å pålegge staten ansvar med mindre skaden kan føres tilbake til feil eller forsømmelser fra de stedlige fengselsmyndigheter som var kjent med ankemotpartens spesielle tilstand og det faremoment som den uskjermede radiator måtte fremby.

Dommer Tønseth: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Hiorthøy.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommer Nygaard: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd C. W. Bang):

Saksøker bygger sitt krav på følgende forhold: A som er født i 1923, kom i ung alder i konflikt med politiet, og hadde i årene 1939 til 1951 flere forelegg og domfellelser, de fleste for overtredelse av løsgjengerloven. I desember 1951 ble han innsatt i Haugesund fengsel siktet for overtredelse av løsgjengerloven. Samtidig ble det reist sikringssak mot ham. Han ble underkastet rettspsykiatrisk undersøkelse. De oppnevnte sakkyndige konkluderte med at de anså ham som sinnsyk, at han led av mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, og at det var fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Ved Haugesund meddomsretts dom av 11. september 1952 ble påtalemyndigheten gitt fullmakt til å anvende de i straffelovens §39 annet ledd, nevnte sikringsmidler overfor A for et tidsrom av inntil 5 år.

Side:1196

A ble fortsatt sittende i Haugesund fengsel inntil det i juni 1953 lyktes å skaffe plass for ham ved Dale Sinnsykehus. Han hadde da sittet sammenhengende henimot 18 måneder i Haugesund fengsel.

A hadde helt fra barndommen hatt epileptiske anfall, og han hadde flere anfall også mens han satt i fengsel. Den 12. desember 1952, altså mens han var i fengslet fikk han et epileptisk anfall. Det var om dagen mens han var innelåst i cellen etter middag. Under anfallet grep han i bevisstløs tilstand i varmerøret eller radiatoren til oppvarmingsanlegget i cellen. Sentralfyringen var ved damp som ble ledet gjennom radiatoren. Tilførselsrørene blir ved slik innretning varmere enn hvis anlegget drives med varmt vann. A hadde vanlig enecelle. Noen spesiell celle for syke fanger fantes ikke. En annen fange i celle nær ved hørte lyder og varslet vakten som antagelig kom til stede ca. 1 minutt etter hendelsen. A var da bevisstløs og vakten måtte fjerne hendene fra et krampaktig grep rundt apparatet. Han ble med en gang tatt under legebehandling. Han var sterkt forbrent og har ennu ikke gjenvunnet hel førlighet. Han kan ikke rette fingrene helt ut og noen fingre er helt ubrukelige. Dertil kommer at huden inne i hendene er delvis ødelagt og neppe vil kunne regenerere helt. Hans invaliditet har av sakkyndige vært anslått til omkring 30 %. Det er sannsynlig at en operasjon vil kunne bedre tilstanden noe, men han vil ikke oppnå normal førlighet igjen. Han ønsker selv ikke å underkaste seg noen operasjon. Overlege Bie som har møtt som sakkyndig vitne under hovedforhandlingen, har uttalt tvil om han ville tilråde operasjon, fordi utsiktene til noen vesentlig bedring var små. A ble senere behandlet på forskjellige anstalter for sin sinnslidelse, inntil han ble utskrevet for et par år siden. Han bor nå hos sin mor i Haugesund. Han er ugift. Han har uførhetstrygd som er oppgitt å være kr. 490,- pr. mnd. Han har arbeidet som hjelpearbeider hos en byggmester og tjener kr. 60,- pr. uke. - - -

Retten bemerker. A var formentlig langt bedre beskyttet mot ulykker som følge av sin epilepsi når han satt i fengslet enn hvis han skulle være hjemme hos sin mor og gå fritt omkring i byen. Man kan bare tenke på hvor lett han kunne falt om og blitt overkjørt i trafikken, eller f. eks. falt mot glassruter. I fengslet hadde han i alle fall noe tilsyn. Overlege Bie som møtte som sakkyndig under hovedforhandlingen for å uttale seg om A's skade og mulighetene for en heldig operasjon, ble av dommeren spurt om man på sykehusene gjør noe spesielt for å hindre at epileptikere skader seg. Han svarte at det svært ofte er epileptikere på sykehus. Det gjøres ikke noe spesielt, men sykepleierpersonalet er oppmerksom på forholdet, og er oftere til stede enn en fengselsfunksjonær kan være hos en som sitter i en celle. Retten bemerker videre at man i fengslet i et tilfelle som dette, måtte være særlig aktsom og bruke de midler man hadde til rådighet for å hindre ulykker. Det er opplyst at A gikk omkring i fengslet og blant annet var på verkstedet. Han hadde hatt anfall flere ganger og besvimt, men ikke skadet seg. Hans celle lå i 2. etasje. Fengslet hadde bare en funksjonær av gangen på vakt, og han hadde alle de innsatte å ta seg av. Belegget på fengslet kan gå opp til henimot tredve personer. Det kan være spørsmål om man burde latt A sitte på enecelle, eller om han ikke hadde vært bedre beskyttet om han hadde vært på celle med andre. Hertil vil retten bemerke at det neppe

Side:1197

ville være riktig å pålegge noen av de andre innsatte å dele celle med en som både var sinnsyk og epileptiker, selv om vedkommende skulle samtykke i det. Å holde stadig vakt over A, f. eks. ved å se inn til ham med ganske korte mellomrom, ville ihvertfall pålegge betjeningen en stor byrde, og ville sannsynligvis også vært til meget uheldig påkjenning for A. Retten har festet seg ved at A hadde celle i 2. etasje, mens betjeningens vaktrom er i 1. etasje. Det er mulig det ville vært riktig å anbringe A i en celle like ved vaktrommet. Retten kan imidlertid ikke anta at ulykken ville vært unngått om man hadde gjort det. Tilbake står da spørsmålet om den omhandlede radiator representere et spesielt faremoment. Radiatoren var plasert like innenfor døren og langs veggen på vanlig måte. Den adskilte seg ikke på noen måte ved sin anbringelse fra vanlige radiatorer. Retten er etter å ha vært i nokså stor tvil, kommet til at radiatoren ikke representerte noe stort og påregnelig faremoment. En epileptiker som besvimer, kan komme til skade på alle mulige måter. Han kan f. eks. falle med hodet mot en bordkant, en sengestolpe eller hva som helst. Bare ved å falle rett ned og slå hodet mot gulvet kunne han kommet meget alvorlig tilskade. I dette tilfelle har han formentlig instinktmessig grepet for seg i den nærmeste gjenstand da anfallet kom. Selv har han forklart at han ikke husker noe om hele hendelsen, noe som visstnok er alminnelig ved epileptiske anfall. At apparatet representerte en fare, var ikke så nærliggende at man med rimelighet burde ha tenkt På det på forhånd. At det lett kunne vært skjermet, får etter denne betraktning ikke noen betydning.

Som det fremgår av foranstående finner retten at saksøkerens erstatningskrav ikke kan føre frem. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jonas Madsø, Odd Schei og Sverre Nygaard):

Lagmannsretten, dens flertall, lagdommer Madsø og Nygaard, er kommet til et annet resultat enn byretten. - - -

A var til sjøs en tid i sin ungdom, og var på anleggsarbeid hos tyskerne under krigen. Ellers er det ikke meget han har hatt av arbeid før han ble innlagt i Dale sykehus i 1953.

Ankemotparten har under ankeforhandlingen på grunnlag av opplysninger i dokumenter gitt en oversikt over de forhold som førte frem til A's opphold i Haugesund hjelpefengsel i 1952. - A som er født xx.xx.1923 i Haugesund, begynte i 1939 å misbruke alkohol. Han fikk advarsler og bøter for overtredelse av løsgjengerloven. Han ble i 1947 erklært sinnsyk og innlagt på Dale sykehus, hvorfra han etter 2 måneder ble utskrevet som ikke sinnsyk. - 1/11-28/11 1949 og 15/3-18/3 1950 sonet han i Haugesund hjelpefengsel 30 dagers fengsel som han 29/91949 var dømt til etter løsgjengerloven. 31/31950 ble han dømt til 60 dagers fengsel etter løsgjengerloven, med bemyndigelse for påtalemyndigheten til å anbringe ham i tvangsarbeidshus for inntil 18 måneder. - Fengselsstraffen ble sonet i Haugesund hjelpefengsel, ferdigsonet 30/6 1950. A ble deretter, etter frivillig å ha gått med på det, innbragt på Bjørnebekk kursted. Etter 4 måneder rømte han derfra 21/101950. Påtalemyndigheten anbragte ham 9/1 1951 i Opstad tvangsarbeidshus i henhold til

Side:1198

dommen av 31/3 1950. Derfra ble han 8/31951 overført til Sem tvangsarbeidsleir, og ble 27/3 1951 overført til Fengselssykehuset på grunn av depresjon og selvmordstanker. - Ikke lang tid etter at han kom ut fra Fengselssykehuset, ble han 18/6 1951 innsatt i Haugesund hjelpefengsel igjen på grunn av overtredelse av løsgjengerloven, var så ute i 4 dager, og ble innsatt på ny igjen. - Han ble så erklært sinnsyk og var innlagt på Gaustad sykehus i tiden 9/8-2/9 1951, da han ble utskrevet som ikke sinnsyk. - 18/11-8/12 1951 satt han igjen i Haugesund hjelpefengsel etter overtredelse av løsgjengerloven. -

30/12 1951 ble han igjen innsatt i Haugesund hjelpefengsel, og da ble den rettspsykiatriske erklæring av 30/5 1952 innhentet til bruk for sikringssak. Det ble 10/6 1952 reist tiltale etter løsgjengerlovens §16 med påstand om sikring, ikke straff. Ved Haugesund byretts dom av 11/9 1952 ble A dømt til sikring i 5 år etter straffelovens §30,1. pkt. a-f. Han ble fortsatt i Haugesund hjelpefengsel til 18/61953. Det var under dette opphold han ble skadet i hendene 12/12 1952.

18/6 1953 ble A overført fra fengslet til Dale sykehus for sinnslidende, hvorfra han ble utskrevet 3/5 1965.

Opplysninger om hans opphold der og om tiden etter hjemkomsten er inntatt i spesialisterklæring av 25/5 1965 fra overlege Knut Bie ved Haugesund sykehus. Fra erklæringen siteres:

«Pasienten oppholdt seg på Dale sjukehus i til sammen 12 år, og ble utskrevet først 3/5 1965. Han opplyser at han de siste 2-3 årene hadde det temmelig fritt på sykehuset. Da fikk han først lov til å delta i lettere arbeide, sortering av badetøy, gulv-vask etc., og de siste 6 ukene arbeidet han ute med potetsetting, og til dels i skogen hvor han drog på tømmerstokker. Etter hjemkomsten til Haugesund fikk han straks arbeide på et material-lager hos en bygningssnekker. Han opplyser at han har adskillige plager fra sine hender fordi de fleste fingrene er blitt stive og krokete etter forbrenningen fordi huden er arraktig skrumpen. På flere steder er også huden temmelig tynn, slik at det lett danner seg småsår, og han bruker alltid derfor hansker når han arbeider. De krokete fingrene hindrer ham også i å få et skikkelig grep om litt større ting, fordi hånden ikke kan åpnes fullstendig. - - -

Videre siteres fra erklæring av 29/6 1967 fra overlege Hugo Jensen, Stavanger, som sammen med overlege Halvard Skeie var oppnevnt av Haugesund byrett til å avgi sakkyndig erklæring om håndskaden til bruk for erstatningssaken som var reist av A 26/4 1966:

«Skadede er en frisk utseende nesten 44 år gammel mann i middels hold. Han virker rolig, grei og klar i sin fremstilling.

Han bruker nu daglig en rekke spesielle medisiner, psykisk beroligende og motvirkende hans epilepsi. (Trilafon, Sarotex, Fenemal og Mysolin).»

Etter at A kom tilbake fra Dale sykehus, har han bodd hos sin mor i Haugesund. - Det er opplyst at han ikke misbruker alkohol lenger og at det ikke er noe a si på hans opptreden.

Lagmannsretten finner at det ikke kan rettes noen bebreidelse mot fengselsmyndighetene i Haugesund for at A ble holdt internert i Haugesund hjelpefengsel også etter at han var erklært sinnsyk 30/5 1952, selv om fengslet ikke var egnet til internering av sinnsyke. Hans tilstand og

Side:1199

hans tidligere opptreden gjorde det nødvendig både av hensyn til ham selv og av hensyn til samfunnet å holde ham i fengsel til han kunne få plass på sykehus for sinnslidende, og fengselsmyndighetene gjorde det som var mulig for å få ham innlagt i sykehus.

Slik som fengslet er innredet, var det mange muligheter for at A kunne komme til skade på en eller annen måte under epileptiske anfall. Han kunne ikke holdes konstant innelåst på sin celle i så lang tid og fikk derfor gå omkring i korridorene og i verkstedet hvor han også arbeidet noe med mattebinding. Det var da muligheter for at han under sine anfall kunne brenne seg på radiatorer, falle i trappene, falle over gelender i annen etasje ned i første etasje, gripe om skarpe gjenstander m.v.

A har opplyst at han vanligvis merket når anfallene kom, og at han derfor i en viss grad kunne ta seg i akt. Han hadde ofte hatt anfall, også utenfor fengslet, og da han var til sjøs og var i arbeid hos tyskerne under krigen. Men han var aldri tidligere kommet til skade under sine anfall. En gang, under anfall hjemme, hvor det til dels er ovnsfyring, holdt han på å falle mot ovnen, men moren var tilstede og fikk berget ham. - I alle fall utenom den tiden han har oppholdt seg på sykehus, har det verken ved vakthold eller på annen måte vært truffet særlige foranstaltninger for å sikre ham mot ulykker under anfall.

Ved bedømmelsen av fengselsmyndighetenes forhold legger lagmannsretten vekt på at de visste at A utenfor fengslet ikke var omgitt av særlige sikkerhetstiltak, og det kan derfor ha hatt innflytelse på deres bedømmelse av nødvendigheten av slike sikkerhetstiltak i fengslet. A hadde også oppholdt seg i fengslet til tider da han ikke var sinnsyk, og hadde da ikke sagt noe til fengselsmyndighetene om forhold som var farlige for ham under hans epileptiske anfall.

Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det ikke var mulig å sikre A mot alle slags ulykker han kunne bli utsatt for under anfallene. Det måtte i så fall til så store forandringer overalt hvor A ferdedes, at de lokale fengselsmyndigheter ikke hadde adgang til å la dem foreta.

Men de visste om A's sinnsykdom og visste godt om hans epileptiske anfall, blant annet fra hans tidligere opphold i fengslet, og det er ikke bestridt av ankemotparten at det måtte regnes med muligheten for at han kunne bli skadet på en eller annen måte under anfall. Når A ikke kunne anbringes på adekvat måte, nemlig i sykehus, på grunn av plassmangel der, måtte det også tas skyldig hensyn til dette. Det måtte kunne kreves at man i rimelig utstrekning tilpasset forholdene til A's spesielle tilstand, som var en vesentlig annen enn en alminnelig fange. Frihetsberøvelsen av A på inadekvat måte måtte tilsi en skjerpet aktsomhetsplikt.

Selv om det ikke var mulig å rette på alt som representerte særlig fare for A under hans anfall, men som ikke representerte særlig fare for friske mennesker, kunne fengselsmyndighetene ikke slå seg til ro med det. De hadde plikt til å gjøre det som var mulig for dem for å sikre ham mot å bli skadet. Det som var mulig for fengselsmyndighetene, var å fjerne de mer nærliggende faremomenter som kunne fjernes uten store anstrengelser eller omkostninger.

Den ankende har innrømmet at det ikke var mulig å la A være under konstant tilsyn, men mener vaktholdet kunne vært bedre når det

Side:1200

var sinnsyke i fengslet, og A kunne vært anbragt i celle nærmere vaktrommet. - Det er mulig at dette er riktig, men det kan ikke antas at bedre vakthold ville hindre ulykken 12/12 1952 eller medført at skaden var blitt mindre.

Radiatoren i cellen representerte et nærliggende faremoment som kunne fjernes uten særlig anstrengelse eller omkostninger. - Det er nå installert nye radiatorer i fengslet. Fengselsbetjent Høigård og A har gitt opplysninger om hvordan de tidligere radiatorer var. Det var samme sort radiatorer i alle celler. De var forholdsvis store, av en type som var vanlig tidligere, med større ribber og grovere gods enn de som brukes nå. Da de var oppvarmet med stim, kunne de bli temmelig varme, men det foreligger ikke opplysninger om hvor mange graders varme det kunne bli. Det må gås ut fra at radiatoren i cellen ikke kunne bli varmere enn det som var vanlig for den slags radiatorer med stimoppvarming. Radiatoren var ikke farlig for noen ved flyktig berøring, men ved berøring i noe lengere tid kunne forbrenning skje, hvilket tilfellet med A viser.

Når en slik oppvarmet radiator var i et så begrenset område som cellen hvor A for det meste hadde sitt opphold, var det nærliggende å tenke seg at han under epileptiske anfall i cellen med bevissthetsnedsettelse og krampe, kunne komme i berøring med radiatoren i så lang tid at han kunne bli forbrent.

Det som lettvint kunne vært gjort, var å sørge for at radiatoren ble regulert ned slik at varmen ikke ble for stor, eller at den ble tildekket så A ikke kunne komme i direkte berøring med den. - Så lang tid som A hadde vært i fengslet før uhellet inntrådte, må det ha vært god anledning for fengselsmyndighetene til å foreta det nødvendige. Reguleringskranen var utenfor cellen. A, som hadde anledning til å ferdes forholdsvis fritt omkring i fengslet, kunne selv ha regulert ned radiatoren, eller bedt betjeningen gjøre det. At han ikke gjorde noe slikt når han var sinnsyk, kan imidlertid ikke tillegges betydning for ansvarsforholdet.

Lagmannsretten er etter dette, under noen tvil, kommét til at fengselsmyndighetene burde ha skjønt at den varme radiator representerte en særlig fare for A under hans epileptiske anfall, og at de burde ha gjort noe for å eliminere denne fare. Det ble ikke gjort noe med radiatoren, og det foreligger således et uaktsomt forhold fra fengselsmyndighetenes side. Dette uaktsomme forhold er årsaken til den skade A fikk. Selv om uaktsomheten ikke kan sies å være stor, er det rimelig at Staten betaler erstatning for skaden A fikk som følge av uaktsomheten. Skaden reduserte hans arbeidsevne sterkt for all fremtid.

Skaden A fikk er i den tidligere nevnte spesialisterklæring av 25/5 1965 fra overlege Knut Bie beskrevet slik:

«....................

ved jule/nyttårstider i fengslet fikk han et av sine epileptiske anfall, og da han kjente anfallet komme, grep han, som han pleier, omkring nærmeste faste gjenstand for å holde seg oppe. I fengslet var dette et varmerør, og etter at anfallet var over viste det seg at pasienten hadde brent seg på hendene og fingrene. Han ble derfor tilsett av daværende stadsfysikus som behandlet ham i fengslet, og etter hvert fikk han også

Side:1201

fra fengslet lov til å besøke sykehusets poliklinikk for skiftning. Angivelig grodde sårene ikke skikkelig slik at han fremdeles var behandlingstrengende da han medio juni 1953 endelig kunne overføres til Dale sjukehus. Der fra ble det foranlediget behandling hos plastisk kirurg, Henrik Søiland i Stavanger, og pasienten lå bl.a. en tid på sanitetsforeningens Klinikk, hos dr. Søiland, som foretok hudoverføringer til fingrene.

....................

Sammendrag og konklusjon:

Etter de opplysninger som foreligger pådrog pasienten seg en forbrenning av begge hender under et epileptisk anfall mens han satt i fengslet forvaring. Brannsårene tilhelet langsomt og med skrumpende arrdannelse slik at fingrene på begge hender står kloformet bøyet når han skal ekstendere dem. Dette bekreftes ved undersøkelse, og arrene har utseende som vanlig etter brannskade med skrumpning, keloiddannelse, fortykkelser og atrofi. Det er i tillegg til brannskaden påvist en moderat kontraktur av palmarisaponeurosen på begge sider (Dupuytrens kontraktur).

Den medisinske invaliditet som følge av skaden antas å være ca. 35 %. Det er imidlertid mulig, endog sannsyniig, at pasientens tilstand kan bedres ved plastisk kirurgisk behandling, men pasienten var ikke interessert i dette.»

Den tidligere nevnte sakkyndige erklæring av 21/61967 fra overlege Halvard Skeie og erklæring av 25/6 1967 fra overlege Hugo Jensen er i det vesentlige overensstemmende med erklæringen fra overlege Bie, men overlege Jensen anslår den medisinske invaliditet til 20-25 % og den ervervsmessige til 30-35 %. Overlege Skeie anslår den medisinske invaliditet til 35 %, og den ervervsmessige til det samme.

Det er helt klart at A med de krokete fingre og med hud i hendene som lett sprekker, har en meget nedsatt evne til utførelse av manuelt arbeid. - A vil fremdeles ikke la foreta noen operasjon av hendene som nevnt i de sakkyndige erklæringer, da han har hatt en operasjon hos dr. Søiland tidligere, og han har hatt så meget smerter i hendene. Overlege Bie har under byrettssaken uttalt tvil om han ville tilrå operasjon, fordi utsiktene for en vesentlig bedring var små. - Ankemotparten påberoper seg ikke lenger at A's tap kunne reduseres ved at han lot operasjon foreta. -

A har ikke noen skoleutdannelse utenom folkeskolen. Som nevnt tidligere var det lite lønnet arbeid han tok før behandlingen på Dale sykehus. Fra han kom derfra har han vært i arbeid på lageret hos en byggmester, hvor han har ryddet materialer og vært en slags vaktmann. Han har hele tiden hatt 60 kroner pr. uke i lønn, på full dag og har i lagmannsretten sagt at han ikke kan regne med å tjene mer, da han ikke kan gjøre så stor nytte for seg. Lagmannsretten antar at selv om arbeidsytelsen også reduseres på grunn av epilepsien, så ville A kunne tjent ca. 2500 kroner pr. år mer enn han nå gjør, såfremt han ikke hadde hatt skaden i hendene. En slik inntekt antas ikke å ville medføre reduksjon av den fulle grunnpensjon han får av folketrygden, jfr. lov av 17/6 1966 nr. 12 om folketrygd kap. 8, jfr. §6 - 2. Pensjonen sammen med kommunal tilleggsytelse utgjør nå kr. 7.128,- pr. år.

Side:1202

Lagmannsretten antar etter dette at det tap i inntekten som A fikk som følge av skaden og som Staten skal erstatte, må settes til 40.000 kroner, idet tapet i inntekt er regnet fra han kom fra sykehuset i 1965, og det er tatt hensyn til de renteinntekter han kan få av erstatningsbeløpet.

Prosessrenter er ikke krevet. - - -

Lagdommer Schei er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse, og bemerker forøvrig.

Han er enig i det som lagmannsrettens flertall har uttalt om at fengselsmyndighetene visste om at A utenfor fengslet ikke var omgitt av særlige sikkerhetstiltak, og at det kan ha hatt innflytelse på deres bedømmelse av om slike tiltak var nødvendig i fengslet, og er enig i at det ikke var mulig å sikre A mot alle de ulykker han kunne bli utsatt for under anfall. Han er ikke enig i at radiatoren representerte noe særlig faremoment, eller i at det var uaktsomt av fengselsmyndighetene ikke å gjøre noe med radiatoren. Den representerte ikke noe større faremoment enn radiatorene i korridorene og på verkstedet eller mange andre ting i fengslet. Det var således ikke større grunn til å foreta noe med radiatoren i cellen enn med de andre ting, og det var som sagt ikke mulig å gjøre noe med alt som kunne representere faremomenter.

A var, etter lagdommer Schei's oppfatning, bedre beskyttet i fengslet mot farer og ulykker som følge av sin sykdom enn om han hadde vært på frifot. Han har under ankeforhandlingen selv opplyst at de hjemme hos ham, som bor hos sin mor, har alminnelig ovnsfyring og elektriske ovner, og at det der aldri har vært tatt forholdsregler med tanke på ulykker i forbindelse med hans sykdom. -

Det finnes, etter lagdommer Schei's oppfatning, ikke grunnlag for å rette bebreidelse mot noen av fengslets vedkommende i forbindelse med ulykken. Det er intet som tyder på at radiatoren var varmere enn nødvendig av hensyn til temperaturen i cellen, og det var ikke så nærliggende å tenke seg at radiatoren måtte skjermes, at det kan bebreides noen som uaktsomt at det ikke ble gjort. - Hvor beklagelig ulykken enn er, kan den alene betraktes som et hendelig uhell, uten at den kan gi anledning til erstatning på culpa-grunnlag. - - -

Side:1203