RG-1993-677

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-10-19
Publisert:	RG-1993-677 (125-93)
Stikkord:	Tingsrett, Beiterett
Sammendrag:
Saksgang:	- Vinger og dal herredsrett Nr. 106/87A - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1991-00454 A - (Anken nektet fremmet til Høyesterett - HR-1993-00203).
Parter:	Ankende part: 1. Torgrim Johan Castberg 2. Tor Anders Bråten 3. Stein Foseid Bjerke 4. Kjell Langbrumoen 5. Odd Nilsson 6. Olof Nilsson 7. Kjell Nyeng 8. Geir Hesbøl (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Myrvold, Kongsvinger). Motpart: 1. Jan Gusterud 2. Amund Hesbøl 3.Arne Torpsæter 4. Harald Jahnsrud 5. Einar Foseid (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken, Oslo).
Forfatter:	Formann Lagdommer Erik Melander . Ekstraordinær lagdommer Ingrid Solheim.- Mindretall: Lagdommer Einar M. Olsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180

Dom : Saken gjelder tvist om beiterett i en utmarksstrekning på ca 60-70000 dekar i Eidskog kommune.

På 1980-tallet oppsto det tvist mellom en del av bøndene i Eidskog kommune. Tvisten hadde bakgrunn i at enkelte av bøndene hadde besluttet å basere gårdsdriften på sauehold, mens et flertall av bøndene i distriktet hadde gått over til kornproduksjon. Kornbøndene hadde som følge av driftsomleggingen ikke lenger behov for å holde gjerde mot utmarka vedlike. Opptrappingen av sauehold på enkelte av brukene i nabolaget resulterte i at disse dyrene tidvis kom inn på innmarka til kornbøndene. I tvisten har kornbøndene gjort gjeldende at sauebøndene ikke har noen form for beiterett i deres utmarksstrekninger.

Etter forgjeves forliksmegling tok i alt 16 (senere kom 1 part i tillegg) eiere av gårdsbruk som hovedsaklig driver med korn den 3. desember 1987 ut stevning mot 5 eiere av gårdsbruk med sauehold, med påstand om at sauebøndene ikke har beite- eller streifbeiterett i deres utmarksstrekninger. 9 av saksøkerne trakk seg etter hvert ut av saken mens den sto for herredsretten. Den 21. november 1990 avsa Vinger og Odal herredsrett dom med slik domsslutning:

1. Gnr. 40 bnr. 2 og gnr. 41 bnr. 14 i Eidskog, eier Jan Gusterud, gnr. 52 bnr. 36 i Eidskog, eier Amund Hesbøl, gnr. 62 bnr. 30 i Eidskog, eier Arne Torpsæter,gnr. 50 bnr. 2 og 3 i Eidskog, eier Harald Jahnsrud og gnr. 71 bnr. 2 i Eidskog, eier Einar Foseid har ikke beiterett eller streifbeiterett i gnr. 50 bnr. 1 i Eidskog, gnr. 41 bnr. 8 i Eidskog, gnr. 39 bnr. 1, gnr. 51 bnr. 30, gnr. 62 bnr. 34, bnr. 46 og bnr. 47, gnr. 70 bnr. 4, gnr. 42 bnr. 1, bnr. 53, og 55 gnr. 52 bnr. 5, bnr. 6, bnr. 7, bnr. 11 og bnr. 12, gnr. 62 bnr. 56 og bnr. 60, gnr. 52 bnr. 1 og bnr. 42 bnr. 12, alle i Eidskog, for flere dyr enn det som kan vinterfores av forproduksjonen på egne eiendommer.

2. Jan Gusterud, Amund Hesbøl, Arne Torpsæter, Harald Jahnsrud, Einar Foseid, Ivar Holseter, Ole Kapstad, Arne Stenerud og Kari Stenerud dømmes in solidum til innen 2 - to uker fra forkynnelsen av denne dom å betale saksøkernes omkostninger med kr 71441,- med tillegg av rettsgebyret kr 1240,-, i alt kr 72681,-.

3. Tore Grønnerud, Erling Fjeld, Asbjørn Baksjødammen, Arne Grøtting, Gerd Skalby, Olaf Sandnes, Ottar Hesbøl og John Hesbøl dømmes in solidum til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom å betale andel av motpartens saksomkostninger med kr 13500,-.

De saksøkte påkjærte herredsrettens omkostningsavgjørelse, som ble opphevet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 16. januar 1991. Herredsretten avsa den 8. februar 1991 kjennelse med slik slutning:

1. Punkt 2 i Vinger og Odal herredsretts dom av 21. november 90 sak 106/1987 skal lyde: Saksøkerne Torgrim Johan Castberg, Tor Anders Bråten, Johan Bråtasæter, Per Malmer, Gulla Foseid og Stein Foseid Bjerke, Kjell Langbrumoen, Odd Nilssen, Kjell Nyeng og Geir Hesbøl en for alle og alle for en betaler innen 2 - to - uker fra denne kjennelse til de saksøkte Jan Gusterud, Amund Hesbøl, Arne Torpsæter, Harald Jahnsrud og Einar Foseid til sammen kr 62663,70.

2. I saksomkostninger for nærværende sak betaler saksøkerne som angitt i pkt. 1 en for alle og alle for en innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse til de saksøkte som angitt under pkt. 1, til sammen kr 1000.-.

Torgrim Johan Castberg, Tor Anders Bråten, Gulla Foseid og Stein Foseid Bjerke, Kjell Langbrumoen, Odd Nilsson, Olof Nilsson, Kjell Nyeng og Geir Hesbøl har rettidig påanket herredsrettens dom, herunder den endrede omkostningsavgjørelsen. Ankemotpartene har tatt til gjenmæle. Det følger av den prinsipale påstanden i anketilsvaret at ankemotpartene har motanket aksessorisk for så vidt gjelder antall dyr de kan beite med i utmarksstrekningen.

Ankeforhandling ble avholdt i Kongsvinger den 15. september 1992 og de påfølgende to dager. Under ankeforhandlingen ble det avsagt kjennelse om å heve saken for Gulla Foseids vedkommende. Herom vises det til rettsboken. De ankende parter møtte og forklarte seg. For ankemotpartene møtte Jan Gusterud, Amund Hesbøl og Harald Jahnsrud og forklarte seg. Retten var på åstedsbefaring. Det ble avhørt i alt fem vitner, hvorav fire var nye for lagmannsretten. Det går frem av rettsboken hva som ble dokumentert. Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten, vises det til herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor. Saken står i hovedsak i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Før retten gjengir partenes anførsler for lagmannsretten, er det nødvendig å gjøre noe nærmere rede for den utvikling som danner bakgrunn for tvisten.

Gårdene under Bråta, Gusterud, Langfoss, Skjørberg, Kapstad, Torp, Kjærstad, Nordre og Søndre Berger, Lunderby, Midtskog, Hesbøl, Ilag og Nes, alle i Eidskog kommune, er gamle. De fleste ble antakelig ryddet i tiden fra vikingtidens slutt og frem til svartedauen. Gårdene ble, med reservasjon for Lunderby, tidlig delt i flere bruksenheter. Til mange av bruksenhetene ble det opprettet husmannsplasser. Gårdsbrukene var ellers kjennetegnet ved relativt små innmarkstykker, med store utmarksstrekninger der den viktigste bruksutøvelsen var beite. Selv om store deler av utmarka består av skog, var det først på slutten av 1700tallet at trelasthandlerne sørfra kom til distriktet, hvoretter skogsdriften fikk ny betydning. Ellers hadde mange av gårdsbrukene tidlig etablert seg med seter i utmarka. Til dels lå setrene i fellesskap under det enkelte gårdsnummer. Det er opplyst at seterdriften i området i det vesentlige var blitt lagt ned midt på 1800-tallet.

Opp til vår tid har det vært sedvanlig med dyrehold på gårdene. Bygdeboken for Eidskog gir opplysninger om dyreholdet på gårdene fra midt på 1600-tallet og frem til 1863. Det var vanlig at det på det enkelte gårdsbruk var kuer og sauer. Mange holdt også geiter, gris og hest. Tellingene fra 1863 viser at alle gårdene til sammen hadde ca 350 sauer vinterforet. I dette tallet er ikke saueholdet under gårdene Nes og Ilag inkludert. Utover i vårt århundre har antall dyr falt betraktelig, blant annet som følge av at en del av brukene ble lagt ned. Fra ca 1970 har situasjonen som foran nevnt vært den at de fleste av gårdsbrukene i området helt har avviklet dyreholdet. Av disse har mange gått over til korndyrking. For ankemotpartene er situasjonen at Jan Gusterud, Amund Hesbøl og Harald Jahnsrud for tiden har sauehold. Antall sau vinterforet på garden til Gusterud er i år ca 100, mens Hesbøl og Jahnsrud har ca 30-35 sauer hver vinterforet. Arne Torpsæther og Einar Foseid har for tiden ikke sauehold på sine gårdsbruk.

Av gårdsnumrene som er berørt av tvisten, ligger Bråta, gnr. 39, lengst nord i området. Deretter følger Gusterud med gnr. 40 osv. til og med Hesbøl med gnr. 52. Lengst i syd ligger Ilag med gnr. 62 og Nes med gnr. 69.

På begynnelsen av 1980-tallet var det etablert flere såkalte beitesoner for sau i Eidskog. Herunder etablerte ankemotpartene "Eidskog midtre beitesone", hvis grenser de selv trakk opp. Grensene er tegnet inn på fremlagt kart for lagmannsretten. Det er dette området som er omtvistet i saken. På det fremlagte kart er det tegnet inn grenselinjer mellom gårdsnumrene som imidlertid ikke pretenderer å være eksakte. Alle de ankende parter er grunneiere i tvisteområdet. Av ankemotpartene er etter det opplyste bare Jan Gusterud grunneier. For øvrig er det en rekke grunneiere som ikke deltar i saken. Som nevnt trakk noen seg under herredsrettsbehandlingen. Det skal her nevnes at Eidskog kommune eier en større strekning i området. Ankemotpart nr. 5, Einar Foseid, pretenderer å ha beiterett i hele området med utgangspunkt i avtalt beiterett i kommunens strekning. Området består hovedsaklig av skog. Topografien kommer lagmannsretten tilbake til nedenfor.

De ankende parter v/advokat Jan Erik Myrvold har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler for lagmannsretten som for herredsretten. For lagmannsretten har de særlig anført:

Det bestrides at ankemotpartene har noe grunnlag for beiterett eller streifbeiterett i de ankende parters utmarksstrekninger. Gjennom århundrer har det i dette distriktet vært drevet kombinasjonsbruk på gårdene. Den spesialisering på sauehold som ankemotpartene har gått over til, var tidligere ukjent som driftsform i Eidskog. Det er riktig at den tidligere kombinasjonsbruken resulterte i at dyr kunne streife over grensene mot tilliggende gårdsnummer, fordi bøndene ikke holdt gjerde i utmarka. Et slikt beite på tvers av eiendomsgrenser hadde imidlertid et beskjedent omfang, og belastningen som dette beitet medførte ble fordelt på brukene. Derfor hadde heller ikke den enkelte gårdbruker grunn til å nekte beiting i sin utmark av "fremmede" sauer. Noen form for rettighetsutøvelse var det imidlertid ikke tale om. Det dreide seg om et tålt beite, som den enkelte gårdbruker kunne stenge for om han fant grunn til det.

Så langt det gjennom utskiftingsforretninger og skylddelinger i forrige og dette århundre går frem at det var beitefellesskap i utmarka, var slike fellesskap begrenset til det enkelte gårdsnummer. Det vises for eksempel til utskiftingen av skogen på Bråta i 1854, opplysningene om at det kan ha vært fellesseter på Skjørberg for gårdsbrukene der og til utskiftingen på Langfoss i 1929. Det har formodningen for seg at dersom bøndene mente å ha beiterett på tvers av gårdsnummergrensene, ville dette fått uttrykk i skriftlige overenskomster eller på annen måte. Det eneste eksempel på noen slik overenskomst i saken, er utskiftingsforretningen fra 1831 over sameieskogen mellom Midtskog og Lunderby.

Opplysningene fra Eidskog herredsstyres møtebok fra 1909 om "fælleshavnene" gjelder østre og vestre Pramhus, som ligger utenfor tvisteområdet. Disse opplysningene kan ikke tillegges vekt i saken. Det samme gjelder opplysningene i seterboken for Eidskog av 1933 om sauedriften og felles innsanking og utskilling. Opplysningene her gjaldt eiendommen Skogtun, som heller ikke ligger i tvisteområdet. Det kan nok tenkes at utmarksbeitet i tvisteområdet til tider har krevet praktisk samarbeid mellom bøndene. Derav kan en imidlertid ikke - som ankemotpartene - utlede noen felles beiterett for hele området. Det understrekes at "Eidskog midtre beitesone" er en konstruksjon etter initiativ fra ankemotpartene, som må være uten rettslig betydning for saken.

Det bestrides at ankemotpartene har noen form for beiterett på avtalerettslig grunnlag, herunder såkalt stilltiende overenskomst. Bevisbyrden for at det skulle forholde seg slik hviler på ankemotpartene, og er ikke oppfylt. Når det gjelder rettsoppfatninger, vises det til at motpartene har gitt forskjellige forklaringer for lagmannsretten om hva som måtte være det rettslige grunnlag for beiteretten. Ved en rekke anledninger har flere av dem hentet sau som har kommet inn på de ankende parters innmark, hvilket viser at ankemotpartene i praksis ikke har ment at beitet hviler på en rettighet. Det føyes til at dersom det skulle forholde seg som ankemotpartene har anført, ville det føre til kaotiske tilstander om mange av gårdsbrukene skulle velge tilsvarende driftsform i fremtiden.

Slik beitet foregår nå, er det også til skade for elgjakten, noe statistikken for antall felte dyr i området i de siste år viser.

Forholdene i denne saken ligger helt annerledes an enn i saken som ble rettskraftig avgjort ved Eidsivating lagmannsretts dom av 20. juni 1988. I vårt tilfelle var det bare tale om streifbeiting i et meget stort utmarksområde, av dyr som for det enkelte gårdsbruk tellet noen få. Den aktuelle utmarksstrekning var allerede på 1800-tallet eiet av en rekke grunneiere, slik det lå an i Stjør- og Verdal herredsretts dom av 9. september 1986.

For øvrig anfører de ankende parter at spørsmålet om den enkelte beiteinteressents rett må bestemmes ut fra en individuell vurdering for den enkelte av ankemotpartene.

Det bestrides at det er grunnlag for å fastslå beiterett på de subsidiære grunnlag anført av ankemotpartene. Det vises særlig til avgjørelsen i Rt-1990-1113.

De ankende parter har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:

1. Prinsipalt: Gnr. 40 bnr. 2 og gnr. 41 bnr. 14 i Eidskog, eier Jan Gusterud, gnr. 52 bnr. 36 i Eidskog, eier Amund Hesbøl, gnr. 62 bnr. 30 i Eidskog, Arne Torpsæter, gnr. 50 bnr. 2 og 3 i Eidskog, eier Harald Jahnsrud og gnr. 71 bnr. 2 i Eidskog, eier Einar Foseid har ikke beiterett eller streifbeiterett i gnr. 50 bnr. 1, eier Torgrim Johan Castberg, gnr. 41 bnr. 8, eier Tor Anders Bråten, gnr. 51 bnr. 30, gnr. 62 bnr. 34, bnr. 46 og 47, gnr. 66 bnr. 4, eier Stein Foseid Bjerke, gnr. 62 bnr. 41, bnr. 53 og 70, gnr. 70 bnr. 4, eier Kjell Langbrumoen, gnr. 42 bnr. 1, eier Odd Nilsson, gnr. 42 bnr. 12, eier Olof Nilsson, gnr. 52 bnr. 5, bnr. 6, bnr. 7, bnr. 11, bnr. 12, gnr. 62 bnr. 56 og bnr 60, eier Kjell Nyeng og gnr. 52 bnr. 1, eier Geir Hesbøl, alle eiendommer i Eidskog.

2. Subsidiært: Punkt 1 i herredsrettens domsslutning stadfestes.

3. I begge tilfelle: Jan Gusterud, Amund Hesbøl, Arne Torpsæter, Harald Jahnsrud og Einar Foseid dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

De ankende parters påstand er felles i anke og motanke.

Ankemotpartene v/advokat Ola Brekken har for lagmannsretten gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. For lagmannsretten har de særlig anført:

Tvisten har sitt utspring i at de ankende parter ikke har holdt vedlike gjerde mot utmarka, slik dette ble gjort i området fra gammelt av. Reellt sett er det derfor en tvist om kostnadene til gjerdehold. Det er uholdbart å hevde at sauebeitet i moderne tid har medført noen endret eller økt belastning på tjenende eiendommer i distriktet. Det vises til at det i dag er færre vinterforede sauer som beiter i utmarksstrekningen enn det var midt på 1800-tallet. Det bestrides at beitet slik det foregår i dag, har noen negativ innvirkning på elgjakten i distriktet.

Det anføres at beiteretten forlengst er etablert, prinsipalt med hjemmel i stilltiende overenskomst, subsidiært ved hevd, alders tids bruk eller lokal sedvanerett.

Ankemotpartene viser til at så langt en har opplysninger bakover i historien, drev bøndene ensartet med korn og poteter på mindre innmarksstykker, mens gårdsbrukene i tillegg hadde store utmarksarealer, der beitet var den viktigste beføyelsen. Historien viser at det har vært et betydelig dyrehold i distriktet, og at en vesentlig del av beitet foregikk i utmarka, på tvers av formelle eiendomsgrenser fordi bøndene aldri gjerdet inn sine utmarksstrekninger. Etter at rovdyrplagen forsvant, sluttet bøndene å gjete sauene, og særlig fra da av - i 1860årene - må det antas at dyrene beitet over hele området som på grunn av topografien i distriktet var avgrenset. Det vises til at området i nord og øst er avgrenset mot Søndre Øyungen og Billingen-vassdraget. I vest og syd har området vært avgrenset med gjerde mot innmark og dessuten veier. Heller ikke innenfor området har det vært noen form for praktisk hindring for beitedyrene. Det at hele utmarksområdet har vært avgrenset, uten hindringer for beite innenfor området, skiller nærværende sak fra en del andre der tvistetemaet ellers har vært likeartet, for eksempel fra saksforholdet i Rt-1990-1113. Det er disse topografiske forhold og den faktiske beiting gjennom mer enn hundre år som etter ankemotpartenes syn danner grunnlaget for en beiterett i hele utmarksstrekningen. De viser også til at den vanlige utviklingen var at skogen, på grunn av dens økonomiske verdi,etter hvert ble delt. Beitet ble liggende i fellesskap som før. Det var vanlig med seterdrift i hele området. Dels hadde gårdene felles setre. Fellesskap i beite i utmarksstrekningene fremgår av en rekke delings- og skylddelingsforretninger tilbake til 1600-tallet.

Antall beitedyr totalt sett i området på 1800-tallet viser at de ankende parter tar feil når de anfører at beitet var spredt med liten intensitet, og derfor uten praktisk betydning. Ankemotpartene fremholder at det dreiet seg om et beite som var helt nødvendig for den enkelte husholdning. Det har da formodningen for seg at beitet hadde grunnlag i en rett, ikke bare i tillatelse.

Ut fra opplysningene fra setergranskninger i området må det legges til grunn at det allerede fra 1860-tallet var vanlig å slippe sauen på sjølstyr i egen utmark. Setergranskningene viser i tillegg at beitet i området var organisert ved at sauene ble sanket og skilt fra hverandre i felles kveer. På flere av gårdene hadde man felles fegutuer over innmark. Først på 1950/60-tallet skjedde det endringer av betydning vedrørende gårdsdriften og beitet i området. Disse endringer kan imidlertid ikke ha betydning for beiteretten som på dette tidspunkt etter ankemotpartenes syn forlengst var etablert. Derfor kan det heller ikke legges vekt på at det i nyere tid har forekommet at flere av ankemotpartene har samtykket i å hente sau som har kommet inn på de ankende parters innmark.

Ankemotpartene erkjenner at ingen av dem kan dokumentere noen beiterett i utmarksstrekningen. Slik forholdene har ligget an i området er imidlertid dette uten rettslig betydning.

Ankemotpartene har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:

1. Prinsipalt: Gnr. 40, bnr. 2 og gnr. 41, bnr. 14 i Eidskog, eier Jan Gusterud, gnr. 52, bnr. 36 i Eidskog, eier Amund Hesbøl, gnr. 62, bnr. 30 i Eidskog, eier Arne Torpsæter, gnr. 50, bnr. 2 og 3 i Eidskog, eier Harald Jahnsrud og gnr. 71, bnr. 2 i Eidskog, eier Einar Foseid har beiterett i gnr. 50, bnr. 1, gnr. 41, bnr. 8, gnr. 51, bnr. 30, gnr. 62, bnr. 34, bnr. 46 og bnr. 47, gnr. 62, bnr. 41, bnr. 53 og bnr. 70, gnr. 70, bnr. 4, gnr. 42, bnr. 1, bnr. 52, bnr. 5, bnr. 6, bnr. 11 og bnr. 12, gnr. 62, bnr. 56 og bnr. 60, og gnr. 42, bnr. 12 og gnr. 52, bnr. 1, alle i Eidskog, for de dyr som kan vinterfores på eiendommene.

2. Subsidiært: Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

3. I begge tilfeller: Jan Gusterud, Amund Hesbøl, Arne Torpsæter, Harald Jahnsrud og Einar Foseid tilkjennes saksomkostninger samt renter av saksomkostningene for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Melander og ekstraordinær lagdommer Solheim, har kommet til det samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Tvisten er for lagmannsretten begrenset til spørsmålet om ankemotpartene har beiterett i de deler av utmarksområdet som eies av de ankende parter. Det er som nevnt en rekke andre grunneiere i utmarksområdet, som ikke deltar i tvisten. Slik saken er lagt an vil disse grunneierne naturlig ha interesse i utfallet. Det er for lagmannsretten ikke opplyst noe om hvorledes de ser på spørsmålene som er reist i saken.

Opptil vår tid har det vært et betydelig antall gårdsbruk i området. Disse har blitt drevet som typiske familiebruk, med mindre innmarksarealer der det hovedsaklig ble produsert korn, poteter og for. På de fleste brukene var det noen kuer og sauer. Noen hadde dessuten hest, gris og geiter. Det kan ikke være tvilsomt at utmarksbeitet må ha vært en viktig del av næringsgrunnlaget. Omtrent midt på 1800-tallet hadde de fleste av setrene i utmarksområdet blitt lagt ned. Samtidig var rovdyrplagen borte, og det må legges til grunn at beitet i alle fall fra da av foregikk fritt over hele strekningen, muligens med noe reservasjon for de melkeproduserende dyrene.

Flertallet viser til den ubestridte opplysning om at bøndene ikke har holdt gjerde i utmarksstrekningene. Topografiske hindringer for beiteutøvelse fantes det ikke i området. Videre er det ikke omtvistet at bøndene frem til 1960/70-tallet har holdt gjerde mot egen innmark, slik at hele utmarksområdet har vært avgrenset slik som ankemotpartene har anført. Saksforholdet har derfor betydelige likhetstrekk med den tilsvarende beitetvist i området straks vestenfor, som ble avgjort ved Eidsivating lagmannsretts dom av 20. juni 1988.

Riktignok er det så at dyreholdet på det enkelte bruk må ha vært beskjedent, og at beitet herfra ikke kan ha betydd særlig mye for naboene i utmarksområdet. Det vanlige var at noen av bøndene slapp dyra på egen utmark, andre slapp dem i såkalte fegutuer i innmarka. Sett under ett har det etter flertallets syn likevel dreiet seg om et betydelig antall dyr - særlig sauer - som har beitet på kryss og tvers i utmarksområdet over en meget lang tidsperiode. Av Gunnar Mandts Setergranskninger for Eidskog (1933) fremgår det at sauen ble sluppet på såkalt sjølstyr omkring 1860, og at eierne samarbeidet om innsankingen og utskillingen. Selv om disse opplysningene uttrykkelig knytter seg til et utmarksområde i nærheten, kan flertallet ikke se noen holdepunkter for at det ikke skal ha forholdt seg slik også i vårt utmarksområde. Beitebruken har med andre ord hatt klare likhetstrekk med den bruksmåte man ellers finner i almenninger, og forholdene ligger etter flertallets mening helt annerledes an her enn i avgjørelsen i Rt-1990-1113.

Opplysningene i saken om avtalt fellesskap i utmarksstrekningen begrenser seg riktignok i det alt vesentlige til den enkelte gård. Det vises til de ankende parters anførsler om dette. Etter flertallets syn kan dette imidlertid ikke være avgjørende. Det dreier seg totalt sett om et beite av et betydelig antall dyr gjennom en periode på minst 100 år, som for den enkelte gårdbruker må ha fortonet seg som nødvendig for å sikre husbehovet.

Det synes som om det er problemene med å holde gjerde mot utmarka vedlike som direkte har utløst tvisten. Etter det opplyste finnes det ikke eksempel på at noen av grunneierne i utmarksområdet, eller noen andre, noensinne reiste spørsmål om hvem som måtte ha beiterettigheter, før gjerdeproblematikken oppsto.

Flertallet finner etter dette at beiteordningen, slik den har vært praktisert over en meget lang periode, må anses å ha festnet seg som en akseptert, stilltiende overenskomst.

Flertallet finner ytterligere støtte for sitt syn i møteboken for Eidskog herredsstyre fra 1909, som viser at en den gang må ha tatt utgangspunkt i en rett til fellesbeite. Formentlig er også vilkårene for rettserverv ved alders tids bruk oppfylt, men flertallet går ikke nærmere inn på dette.

Slik flertallet har avgjort beiterettsspørsmålet, kan heller ikke de ankende parters anførsel om at hver av ankemotpartene må dokumentere beiterett for seg, føre frem. Den omstendighet at det i ny tid har forekommet at sauebøndene på anmodning har hentet sau hos de ankende parter, legger flertallet ikke vekt på. I disse tilfeller har sauene som følge av gjerdesituasjonen kommet inn på innmarka. I slike konfliktsituasjoner er det ikke unaturlig at sauebøndene har hentet sauene sine, uten at det derved kan utledes noen innrømmelser om manglende beiterett i utmarka. Heller ikke finner flertallet grunn til å legge vekt på at ankemotpartene for lagmannsretten har gitt uttrykk for noe varierende oppfatninger om grunnlaget for beiteretten. Det er ellers unødvendig for flertallet å gå inn på de øvrige grunnlag som ankemotpartene har anført til støtte for sin beiterett.

De ankende parter har også anført at beiteordningen - slik den nå praktiseres - har resultert i at elgjakten har blitt forringet. De har dessuten vist til at det etter deres mening vil føre til uholdbare tilstander dersom flere går over til et sauehold av slikt omfang som ankemotpart nr. 1 holder. Disse anførsler forstår flertallet som innsigelser mot beitet slik det i kraft av utviklingen foregår i dag, jfr. også ankemotpartenes påstand i motanken. For ordens skyld nevnes at det fra de ankende parters side ikke har blitt anført at beiteretten har falt bort, eller at den på annen måte har endret seg, idet de bare har anført at det ikke foreligger beiterett.

Når det gjelder forholdet til elgjakten er det tilstrekkelig å vise til at det over den tid som ankemotpartene har drevet spesialisert med sauehold, ikke har vært sauebeiting i utmarks- området av et større antall dyr enn tidligere. Omleggingen av driftsform i området vil kunne påvirke spørsmålet om hvem som har plikt til å holde gjerde mot utmarka, men det er ikke holdepunkter for at det nåværende sauehold må undergis begrensninger av hensyn til elgjakten. Anførselen i tilknytning til Gusteruds sauehold er det i det følgende naturlig å behandle i tilknytning til ankemotpartenes påstand i motanken.

Herredsretten kom til at ankemotpartenes beiterett skulle begrenses til de dyr som kunne vinterfores av forproduksjonen på egne eiendommer. Ankemotpartene har motanket dommen på dette punkt, idet de for lagmannsretten prinsipalt har gjort gjeldende at beiteretten skal begrenses til de dyr som kan vinterfores på eiendommene. Ankemotpartene anfører at det også må kunne tas hensyn til det tillegg av kraftfor som det er alminnelig i egnen å kjøpe inn. Herom vises det til Falkanger, Tingsrettslige arbeider (1990) side 149-150. Ytterligere må det etter ankemotpartenes syn legges til den forproduksjon som ankemotpartene får fra leide arealer.

Herredsretten har ikke gjort nærmere rede for hva som skulle ligge i begrensningen uttrykt i domsslutningen. Flertallet finner at beiteretten er å forstå slik at den skal være begrenset til det antall dyr som kan vinterfores av egen forproduksjon, forstått slik at det skal tas hensyn til det omfang av kraftfor som vanligvis kjøpes inn av sauebøndene i Eidskog. Derimot kan flertallet ikke se at det er tilstrekkelige holdepunkter for også å medta forproduksjonen fra leiede arealer. Det vises til Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett (1964) side 225 og Falkanger side 150.

Mindretallet, lagdommer Olsen, er kommet til at hovedanken må føre frem, og bemerker:

Ingen av ankemotpartene har hevdet at en eller flere av dem har beiterett hver for seg eller sammen i en eller flere deler av det samlede område, - heller ikke i de deler av området som eies av de enkelte ankende parter. Ankemotpartene hevder å ha beiterett i hele området slik at de av den grunn har beiterett også i de deler av området som eies av de ankende parter. Ankemotpartene hevder videre at det ikke er bare de selv som har beiterett i området, men også alle de andre grunneierne som er tilknyttet området og herunder både de 17 grunneiere som nå eller tidligere er eller har vært involvert i rettssaken som deres motparter og mange andre. Med andre ord dreier det seg angivelig om felles beiterett for et høyt antall grunneiere, store og små, i et stort sett skogbevokst område av 60 - 70000 dekar beliggende ikke svært langt fra Kongsvinger.

Ankemotpartene har påberopt seg fire rettslige grunnlag, som alle forutsetter at brukerne selv har oppfattet det slik at de ikke bare har hatt eller har noen sauer på sjølstyr i området, men at de har rettigheter med slikt innhold som ankemotpartene hevder i saken. Det er imidlertid ikke ført noen vitner angående dette. De 8 ankende parter har blankt benektet at de noensinne har hørt, sett eller oppfattet noe om slike rettigheter. Med hensyn til oppfatningen hos de tre ankemotparter som møtte for lagmannsretten, er forholdet følgende:

Harald Jahnsrud, født 1931, fortalte at hans foreldre hadde høns, gris og kuer samt fem - seks sauer. Av foreldrene hadde han ikke hørt noe om beiterett eller ikke beiterett. Han var ikke med på opprettelsen av den såkalte beitesone. Han hadde ikke hørt om området før på den måten, men etter at sonen ble laget, mente han å ha rett til å la sauene sine beite over hele området. Før han begynte med sauer i større antall, p.t. 30 vinterforet, hadde han aldri hørt innvendinger mot beiting, men hvis han ble bedt om å hente sauer som var kommet inn på Lunderbys grunn, hentet han dem.

Jan Asmund Gusterud, født 1929, fortalte at foreldrene hadde kuer, hest og ca 12 sauer. Han var en av initiativtakerne til opprettelsen av området. Tidligere var det aldri snakk om beiterettighetene. Det var landbruksnemnda som hadde innkalt til møte, og Gusterud mente seg senere berettiget til beite i hele Eidskog kommune hvor det ikke var sperregjerder. Nå har han 100-110 sauer vinterforet. Han opplyste at gården Finsrud tenkes inkludert i området og han viste ellers til 4 andre etablerte beiteområder, Holseter, Hornsjøen, Tobøl og Vestmarka.

Amund Bodvar Hesbøl, født 1927, fortalte at hans eiendom gnr. 52 bnr. 36 ble utskilt i 1946. I 1950-årene hadde gården 2 kuer, gris og 3 sauer. Han mente at sauene hadde streifet i hele området gjennom all tid og at hevd eller alders tids bruk er grunnlaget for beiteretten. Men han hentet sau når Castberg på Lunderby ringte og ga beskjed. Hverken skjøte eller skylddeling sier noe om beiterett for bnr. 36.

Allerede det som er nevnt ovenfor godtgjør etter mindretallets mening at det ikke er sannsynliggjort en slik utbredt rettsoppfatning med hensyn til beiterett i området at noen av de påberopte grunnlag kan være holdbare - aller minst når det gjelder de tallrike parter i den angivelige overenskomst som jo forutsetter at det er eller har vært enstemmighet.

Det er imidlertid topografiske og historiske forhold samt gjerdeforholdene som særlig er blitt anført som begrunnelse for de angivelige beiteretter.

Visstnok er det en anførsel at de topografiske forhold har en spesiell betydning for forståelsen av eller virkningen av den beitingen som har foregått i området. Mindretallet kan imidlertid ikke se at det er påvist noe som sannsynliggjør dette.

Når det gjelder de historiske forhold, finner mindretallet at det i saken ikke er fremkommet noe som helst som tyder på at det i tiden før ca 1860 foregikk beite på den måte at sauer fra de enkelte bruk beitet over hele området. Det er tilstrekkelig å peke på at dette var seterdriftens, rovdyrplagens og gjetingens tidsalder, men det er verdt å nevne at det i 1863 dreide seg om visstnok mer enn hundre bruk eller plasser med gjennomsnittlig 3-4 sauer.

Fra ca 1860 ble det etter hvert alminnelig å la sauene gå på sjølstyr, men det kunne ikke skape en slik beiterett som tvisten gjelder. Det dreiet seg om tilfeldig beiting som knyttet seg til en lang rekke forskjellige eiendommer, slik at beiteintensiteten må ha vært lav både av denne grunn og fordi antallet av beitedyr var temmelig begrenset slik som nettopp omtalt (5 á 6 sauer pr. kvadratkilometer). Dertil kommer det som er nevnt ovenfor om brukernes rettsoppfatning og bevisene i så måte.

På bakgrunn av det som nettopp er nevnt, kan unnlatt gjerding i utmarken ikke tillegges noen rettsstiftende virkning for beitingen.

Etter mindretallets mening kan opplysninger om fellestiltak i andre mindre, og meget spesielle utmarksområder ikke danne grunnlag for antagelser om at det har vært lignende fellestiltak i det området saken gjelder. Det er ikke påvist likhetstrekk med den bruksmåte man ellers finner i almenninger, og forholdene ligner på avgjørende punkter den beitebruk som er behandlet i Høyesterettsdommen i Rettstidende 1990 1113 - særlig side 1120.

De ankende parter har påvist at sålangt det gjennom utskiftingsforretninger og skylddelinger i forrige og dette århundre går frem at det var beitefellesskap i utmarka, var slike fellesskap begrenset til det enkelte gårdsnummer. Mindretallet er enig i dette og peker på at eksistensen av slike begrensede beitefellesskap gjør det mildt sagt særdeles usannsynlig at det samtidig skulle ha eksistert et alt og alle omfattende beitefellesskap i dette store området. Herredsstyreprotokollen fra 1909 har åpenbart ingen betydning. Det eneste som kan utledes av den, er en formodning for at det forelå ett eller flere fellesbeiteområder for noen bruk i det aktuelle distrikt. Hvilke eiendommer dette var, samt i hvilke områder man var berettiget til å beite, sier protokollen intet om.

Etter mindretallets mening står ikke en eventuell streifbeiterett i noen annen stilling enn den beiterett som er omtalt ovenfor. Mindretallet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Det er for øvrig noe uklart om ankemotpartene, implisitt ved sin henvisning til herredsrettens dom, gjorde gjeldende en subsidiær anførsel om streifbeiterett på samme rettslige grunnlag som for den egentlige beiterett.

Mindretallet sammenfatter sitt syn slik:

Det er riktig at sauene etter ca 1860 gikk fritt, idet det ikke var satt opp gjerder mellom brukenes utmarksteiger. Mindretallet finner imidlertid ikke grunnlag for at den beitebruk som derved har funnet sted, har vært uttrykk for noen beiterett. Bevisene for lagmannsretten rekker ikke lengre enn til å legge til grunn at det rent faktisk har forekommet streifbeiting, men at denne beiting skal ha skjedd som uttrykk for en rettighet, er det ikke bevismessig grunnlag for. At beitingen/streifbeitingen ikke har vært hindret av de respektive grunneiere, kan ikke ha medført at den har fått karakter av en rettighet. Beitingen har bare hatt karakter av å være en tålt bruk.

Mindretallet finner at de ankende parter bør tilkjennes fulle saksomkostninger for både herredsrett og lagmannsrett.

Dom blir å avsi i overenstemmelse med flertallets syn. Anken har etter dette ikke ført frem, mens ankemotpartene ikke har fått fullt medhold i motanken som må anses dels tapt dels vunnet, jfr tvistemålsloven §174 jfr §180 annet ledd. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke i motanken da retten ikke kan se at unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd bør få anvendelse. Utover gebyret anses forøvrig ikke motanken å ha medført ekstra omkostninger. I hovedanken finner retten at de ankende parter bør betale saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostninger for herredsretten bør derimot ikke tilkjennes, jfr tvistemålsloven §172 annet ledd. Saken har vært så tvilsom at de ankende parter hadde fyldestgjørende grunn til å bringe den inn for herredsretten. Advokat Brekken har fremlagt omkostningsoppgave som for lagmannsretten viser kr 54200,- hvorav kr 42000 er salær, alt vedrørende hovedanken. Retten finner å kunne legge omkostningsoppgaven til grunn.

Domsslutningen er felles i anke og motanke.

Dommen er avsagt under dissens.

Domsslutning :

1. Gnr. 40, bnr. 2 og gnr. 41, bnr. 14, eier Jan Gusterud, gnr. 52, bnr. 36, eier Amund Hesbøl, gnr. 62, bnr. 30, eier Arne Torpsæter, gnr. 50, bnr. 2 og 3, eier Harald Jahnsrud og gnr. 71, bnr. 2, eier Einar Foseid har beiterett i gnr. 50, bnr. 1, eier Torgrim Johan Castberg, gnr. 41, bnr. 8, eier Tor Anders Bråten, gnr. 51, bnr. 30, gnr. 62, bnr. 34, 46 og 47, samt gnr. 66, bnr. 4, eier Stein Foseid Bjerke, gnr. 62, bnr. 41, 53 og 70, samt gnr. 70, bnr. 4, eier Kjell Langbrumoen, gnr. 42, bnr. 1, eier Odd Nilsson, gnr. 42, bnr. 12, eier Olof Nilsson, gnr. 52, bnr. 5, 6, 7, 11 og 12, samt gnr. 62, bnr. 56 og 60, eier Kjell Nyeng, og i gnr. 52, bnr. 1, eier Geir Hesbøl, alle i Eidskog, for de dyr som kan vinterfores av forproduksjonen på egne eiendommer, tillagt kraftfor slik som sedvanlig i Eidskog.

2. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torgrim Johan Castberg, Tor Anders Bråten, Stein Foseid Bjerke, Kjell Langbrumoen, Odd Nilsson, Olof Nilsson, Kjell Nyeng og Geir Hesbøl en for alle og alle for en innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom tilsammen 54200 -femtifiretusentohundre- kroner til Jan Gusterud, Amund Hesbøl, Arne Torpsæter, Harald Jahnsrud og Einar Foseid.