RG-1994-1104
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-30 |
| Publisert: | RG-1994-1104 (160-94) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett nr. 92-0880 - Frostating lagmannsrett LF-1993-00452 A - Høyesterett HR-1994-00251K . Anket til Høyesterett, nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: Lars Lillekvam, Bjørkmyr. (Prosessfullmektig: Advokat Ole Halvard Bondahl, Trondheim). Ankemotparter: 1. Kåre Lillekvam, Trondheim. 2. Kari Pettersen, Trondheim. 3. Marvel Karin Kuvås, Trondheim. 4. Tore Kuvås, Trondheim. (Prosessfullmektig for nr. 2,3 og 4: Advokat Arve Opdahl, Trondheim). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Mats Stensrud, formann. 2. Lagdommer Lars Frisvold. 3. Lagdommer Ivar Oftedahl |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §62, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §85, Sameigelova (1965) §11, Arveloven (1972) §44, Odelsloven (1974) §46 |
Saken gjelder spørsmål om et dødsbo er skiftet eller ikke, og krav om å få eiendom utlagt til åsetestakst.
Ektefellene Karen og Mikal Lillekvam hadde som felleseie gården Lillekvam Vestre, gnr. 92 bnr. 23 i Trondheim. Eiendommen består av ca 50 dekar, i det vesentlige dyrket mark. Karen døde i 1949. Mikal ble sittende i uskiftet bo. I 1970 bygde sønnen, Lars Lillekvam, et bolighus i utkant av eiendommen. Det ble oppført som kårhus, idet kommunen ikke samtykket i fradeling av tomten. Mikal flyttet inn hos Lars og bodde der fremover til sin død i 1978. Lars har dyrket korn på jorda, fra 1970-årene og frem til i dag.
Gårdsbebyggelsen på Lillekvam Vestre var i dårlig forfatning og den ble revet omkring 1983, slik at bare huset og garasjen til Lars ble stående igjen. Ved dødsfallet i 1978 etterlot Karen og Mikal Lillekvam seg følgende arvinger: 1. John Røstad, født 1915 (Karens særkullsbarn). 2. Kåre Lillekvam, født xx.xx.3. Lars Lillekvam, født xx.xx.4. Anne Kristengård, født xx.xx.5. Kari Pettersen, født 1931 (fellesbarn). Arvingene overtok arv og gjeld til privat skifte. Utenom Lillekvam Vestre var det ikke nevneverdige aktiva i boet. Selv om det var et særkullsbarn og 4 fellesbarn, var de enige om at de skulle dele arven likt, slik at det ble 1/5-del på hver. Arvingene engasjerte ikke felles advokat i forbindelse med booppgjøret.
Et vesentlig problem var at man ikke fikk fradelt tomt for Lars Lillekvams hus og garasje. Ingen har bestridt at Lillekvam Vestre er odelsjord. Imidlertid oppsto det på 1990-tallet uenighet om boet etter Karen og Mikal Lillekvam var skiftet eller ikke. Det endte med at Lars Lillekvam uttok stevning 5. juni 1992 til Trondheim byrett. Han nedla senere slik revidert påstand:
"1. Lars Lillekvam er berettiget til å overta eiendommen gnr. 92 bnr. 23 i Trondheim etter skiftetakst, fastsatt etter åsetesrettslige prinsipper.
2. Lars Lillekvam tilkjennes sakens omkostninger."
Søksmålet ble ikke reist mot søsknene John Røstad og Anne Kristengård, idet disse ikke hadde innvendinger mot at Lars Lillekvam overtok eiendommen. Søksmålet var rettet mot søsknene Kåre Lillekvam og Kari Pettersen, samt sistnevntes datter og svigersønn Marvel Karin Kuvås og Tore Kuvås.
Det heter i stevningen:
"Det gjøres gjeldende at eiendommen fortsatt tilhører uskifteboet. Kåre Lillekvam og Kari Pettersen har etter saksøkers oppfatning overdratt sin andel i uskifteboet til Marvel og Tore Kuvås. Dette gjør imidlertid ingen endringer i de faktiske forhold. Det hevdes videre at det alltid har vært partenes mening at Lars Lillekvam skulle overta eiendommen."
Kari Pettersen, Marvel Karin og Tore Kuvås nedla påstand om frifinnelse og saksomkostninger. Det vises forøvrig til byrettens redegjørelse om sakens bakgrunn.
Trondheim byrett avsa 14. januar 1993 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Kåre Lillekvam, Kari Pettersen, Marvel Kuvås og Tore Kuvås frifinnes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke."
Lars Lillekvam har i rett tid anket dommen til Frostating lagmannsrett og alle fire motparter har inngitt tilsvar. Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 11. november 1993.
Lagmannsretten mottok partsforklaringer fra Lars Lillekvam, Kari Pettersen og Marvel Karin Kuvås. John Røstad og Anne Kristengård avga vitneforklaringer. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Lars Lillekvam har i det vesentlige anført:
Byrettens dom er feil, både når det gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Siden fristen etter skifteloven §85 for å kreve offentlig skifte var oversittet, måtte saken fremmes for byretten. Det avgjørende spørsmål er om boet etter Karen og Mikal Lillekvam er skiftet eller ikke. Hvis det ikke er skiftet, har Lars Lillekvam ikke mistet sin åsetesrett som livsarving. For gjennomført skifte må det kreves avtale eller annet rettsstiftende grunnlag. Det foreligger ingen skriftlig skifteavtale og heller ikke muntlig. Arvingene var fra første stund innstilt på at det skulle foregå et skifte, og at eiendommen endelig skulle plasseres hos en av dem. Etterhvert skjøv de imidlertid avgjørelsen foran seg. I grunnboken har de stått som eiere av hver sin 1/5-del siden 1981. Det har sammenheng med at Trondheim kommune tinglyste en heftelse om hovedvannledning på eiendommen. Hjemmelsovergangen er følgelig ikke avgjørende for spørsmålet om skifte har funnet sted. Heller ikke skattefogdens beregning av arveavgift er utslagsgivende. Søsknene har i alle år snakket om et oppgjør, og også hatt møter om det i 1978 og 1986-87. Det er imidlertid ikke kommet til noen løsning.
Siden Lars Lillekvam har drevet jorda, har han av praktiske grunner ført opp hele eiendommen på sin selvangivelse. Dersom det skulle være skiftet mellom søsknene og altså foreligge et alminnelig tingsrettslig sameie, må forutsetningen være at alle søsknene var kjent med det og var enige. Det er de ikke. Arvingene har heller ikke disponert over eiendommen på en slik måte at bruken innebærer et rettstiftende grunnlag for gjennomført skifte og et tingsrettslig sameie. Slik som ellers i bygde-Norge hadde arvingene en forestilling om at en av brødrene i søskenflokken skulle overta det hele, i og med at de hadde best odelsrett.
Et avsluttende oppgjør har hele tiden strandet på Kåre Lillekvam og etterhvert også Kari Pettersen. De har ikke kunnet bestemme seg. Advokat Bergs korrespondanse i 1991, der det skrives om sameieforhold, innebærer ingen innrømmelse fra Lars Lillekvams side. Åsetesretten er ikke tapt ved passivitet. Den består i og med at skiftet ikke er avsluttet.
Lars Lillekvam har nedlagt slik påstand:
"1. Lars Lillekvam er berettiget til å overta eiendommen Lillekvam vestre, gnr. 92, bnr. 23 i Trondheim etter skiftetakst fastsatt etter åsetesrettslig prinsipp.
2. Lars Lillekvam tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Kari Pettersen, Marvel Karin og Tore Kuvås har i det vesentlig anført:
Byrettens dom er riktig når det gjelder realitetsspørsmålet, og disse parter tiltrer i det vesentlige byrettens domsgrunner. Det kan ikke stilles strenge krav til beviset for at privat skifte er gjennomført. Utad har man forholdt seg som om det er etablert et alminnelig tingsrettslig sameie. Også innad har flere av arvingene vist at slikt sameie foreligger. Kari Pettersen har forklart at hun hadde denne oppfatning, fra kort tid etter dødsfallet. Kåre Lillekvam mente han eide en part han kunne selge, han tilbød den til flere i familien, og solgte til slutt andelen i eiendommen til Marvel Karin og Tore Kuvås. Anne Kristengård har gitt uttrykk for at de skulle stå som fem likeverdige eiere. Det synes uklart hva John Røstad egentlig har ment rettslig sett. Gjennom advokat Bergs korrespondanse i 1991 har Lars Lillekvam også gitt uttrykk for at det forelå et sameie. Byrettens konklusjon om tingsrettslig sameie må være riktig.
I nyere rett har man i flere sammenhenger skjerpet kravet til aktivitet. Man kan nevne skifteloven §85 om 3-årsfristen for å begjære offentlig skifte. Etter sameieloven §11 har man en frist på seks uker for å kreve innløsning. Også i odelsloven er det stramme frister for å reagere. Den nye trend i lovgivningen er relevant i den aktuelle saken.
Partene var i sin tid samlet til møte i Trondheim hvor de ble enige om å dele gården i fem, for så å gjennomføre videre salg av eierparter slik at en av dem til syvende og sist ble eneeier. Det var altså en to-trinns prosess. At annet trinn, salget, ikke ble gjennomført, forandrer ikke den kjensgjerning at første trinn, skiftet, ble gjennomført. Prinsipalt anføres det at skiftet er gjennomført ved avtale, og at ingen tidligere har protestert mot det.
Subsidiært anføres at advokat Bergs korrespondanse i 1991 innebærer en erkjennelse om at skiftet anses gjennomført. Atter subsidiært påberopes foreldelse eller passivitetsvirkninger. Lars Lillekvams passivitet må slå ut i hans disfavør. Han fikk i 1978 fullmakt til å ordne opp mellom arvingene. Han kunne bragt forhandlingene videre, og bør ikke tjene på treneringen. Dersom retten kommer til at det fortsatt består et bo, må Kåre Lillekvam og Kari Pettersen igjen trekkes inn som loddeiere. Da har Kåre Lillekvam, og ikke Lars Lillekvam, best prioritet etter odelsloven. Retten kan vanskelig gi Lars Lillekvam medhold i påstanden om å få overta eiendommen til åsetestakst. Kari Pettersen, Marvel Karin og Tore Kuvås har nedlagt slik påstand:
"1. Pkt. 1 i byrettens dom stadfestes.
2. Ankemotpart nr. 2, 3 og 4 tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Kåre Lillekvam har i prosesskrift til lagmannsretten erklært at han tiltrer byrettens dom og ber seg frifunnet. Han møtte ikke til ankeforhandlingen i lagmannsretten. Han hevder at han etter salget av sin andel til Marvel Kuvås, ikke har noe med rettssaken å gjøre. Lagmannsretten bemerker: Lagmannsretten må prejudisielt ta stilling til spørsmålet om boet etter Karen og Mikal Lillekvam er skiftet. Trondheim skifterett utferdiget 25. oktober 1978 skifteattest til de fem arvingene, idet de hadde overtatt ansvaret for avdødes gjeld og ville skifte privat.
Det foreligger ingen skriftlig skifteavtale. Spørsmålet blir da om boet må anses skiftet ved muntlig avtale, ved konkludent adferd eller på annen måte. Foruten den faste eiendom var det i boet bare ubetydelig løsøre - kopper og kar mv - som etter det opplyste står lagret i kasser hos Lars Lillekvam. Lagmannsretten legger ikke vekt på at disse tingene ikke er fordelt. Også de arvinger som har forklart seg i retten er av den oppfatning at boets masse i realiteten er begrenset til den faste eiendom. Spørsmålet om skifte er gjennomført blir således et spørsmål om eiendommen er delt; mao om det bundne sameiet/boet er gått over til et alminnelig tingsrettslig sameie.
I 1981 ønsket Trondheim kommune å tinglyse rett til å bygge, vedlikeholde og omlegge hovedvannledning over Lillekvam Vestre. I den forbindelse var det nødvendig å tinglyse hjemmelsovergang til arvingene. Det er på det rene at kommunen sørget for tinglysing 10. mars 1981 av hjemmelsovergang i h.h.t. skifteattest og erklæring om hovedvannledning. Tinglysingen hadde således sin spesielle bakgrunn og markerer ikke et avsluttet arveoppgjør. Skattefogden i Sør-Trøndelag ba om arvemelding fra boet 17. januar 1979. Det ble purret 25. oktober og 14. november 1979, og igjen 15. januar 1982. I brev fra Skattefogden 25. mars 1986 sendt til hver av arvingene, ble arveavgift beregnet skjønnsmessig. Det heter innledningsvis i brevet: "Da det tross gjentatte purringer ikke har lykkes å innhente pliktig arvemelding i ovennevnte bo, fastsettes skjønnsmessig nettoverdien av alle boets midler ved lengstlevendes død til kr 80000,- ..." Brevet og manglende tilbakemelding fra arvingene tyder på at privat skifte ihvertfall ikke var foretatt i mars 1986.
Under bevisførselen i lagmannsretten fremkom at Lars Lillekvam har ført eiendommen i sin helhet på sin selvangivelse. Lars Lillekvam fikk 1. november 1978 skriftlig fullmakt fra alle medarvingene "til å undertegne og kvittere på arvingenes vegne". Videre drev han jorda, før og etter farens død. Han hadde alle inntekter og utgifter. Ifølge ham selv gikk korndyrkingen med underskudd. Den eneste pengeheftelsen på eiendommen gjaldt et lån i Statens Landbruksbank som Lars Lillekvam opptok ved husbyggingen i 1970, og dette betjente han naturlig nok selv. Lagmannsretten legger ikke nevneverdig vekt på den ligningsmessige behandling av Lillekvam Vestre etter Mikals død i 1978. Den kan tolkes som uttrykk for at boet besto, slik at Lars Lillekvam som arvingenes fullmektig og som eneste bruker ble lignet for eiendommen. På den annen side synes skattleggingen nærmest å være en tilfeldighet, jf også dommer i Rt-1963-102 (Bjerke) og Rt-1977-528 (Bergedalen) der det ikke ble tatt hensyn til lignings-måte mens boet bestod.
En foreløpig oppsummering medfører at spørsmålet om skiftets gjennomføring ikke kan avgjøres ut fra behandling i kommunens tekniske etat, hos byskriver, skattefogd og ligningsmyndigheter. Etter bevisførselen for lagmannsretten er det sannsynliggjort at de fem søsknene var samlet et par ganger for å diskutere bo- oppgjøret. Første gang var høsten 1978 i de gamle husene på gården. Da ble egenerklæringen til skifteretten underskrevet. Et annet møte fant muligens sted i 1981, mens Marvel og Tore Kuvås bygde sitt hus i Brøsetveien i Trondheim. Det siste møtet ble etter all sannsynlighet holdt i påsken 1986 eller påsken 1987, etter skattefogdens beregning av arveavgift. Ut over dette hadde ikke arvingene felles møter, men de snakket løpende sammen to og to om eiendommen. Som nevnt hadde de ikke felles juridisk bistand. Etter bevisførselen for lagmannsretten synes det klart at de ikke visste forskjellen mellom et bundet sameie og et fritt sameie. De har siden Mikal Lillekvams død i 1978 sett det slik at de hadde gården i et fellesskap. Meningen fra første stund var at en av dem skulle overta det hele. De var innforstått med at brødrene hadde best odelsrett. Det mest nærliggende var at Kåre eller Lars Lillekvam overtok. Kåre var den eldre, men barnløs. Lars hadde en sønn, men var altså yngre.
Det er fremkommet tre problemstillinger som har preget saken:
For det første gjaldt det verdsettelse av gården. En takst ble innhentet like etter dødsfallet, men den virket for lav. Da skattefogden verdsatte gården til kr 85000,- i 1986, ble dette tallet brukt i regnestykker. I 1991 engasjerte Lars Lillekvam advokat Einar Berg, og via ham ble det tilbudt utløsning med kr 30000,- til hver av søsknene. Det ble ikke akseptert. Kari Pettersen rådførte seg med advokat som mente beløpet var for lavt. Kåre Lillekvam krevde kr 50000,-, for sin del og fikk det av ekteparet Kuvås. For det andre ønsket arvingene fradeling fra Lillekvam Vestre. De var enige om at Lars Lillekvam burde få tomt for sine hus, og de øvrige kunne også tenke seg utløsning med tomt i tillegg til penger. De håpte det ville bli lettere med fradeling når forholdet til en mulig ny omkjøringsvei rundt Trondheim ble avklaret. Kommunen har imidlertid nektet enhver fradeling. For det tredje ble det ikke klart hvem som skulle overta gården. Kåre Lillekvam hadde forrangen, men kunne ikke bestemme seg definitivt og ville inntil videre ikke la seg utløse. Lars Lillekvam mente de måtte ha en felles avtale før han ville utløse medarvinger. Etter hvert meldte også Kari Pettersens datter og svigersønn seg på banen, idet de kunne tenke seg et nytt område for sin industrivirksomhet. Lagmannsretten legger vesentlig vekt på forklaringene fra de to vitnene John Røstad og Anne Kristengård. Av disses forklaringer fremgår at det oppsto et fellesskap ved dødsfallet i 1978 - et fellesskap som det var meningen å oppløse, men hvor det aldri ble oppnådd enighet. Hver gang det så ut til at en løsning var i havn, ombestemte Kåre Lillekvam seg "i utgangsdøra". Etter hvert ble det også vanskelig å få Kari Pettersen med på forslag. Fellesskapet var slett ikke en ønsket situasjon og bar preg av midlertidighet. Kari Pettersen, Marvel Karin og Tore Kuvås hevder at man la opp til en to-trinns prosess. Først ble boet fordelt ved at det ble etablert et fritt sameie i ca 1981, eller kanskje allerede i 1978. Deretter skulle sameiepartene samles på en hånd ved innløsning, men så langt kom man ikke. Ifølge disse parter er hovedpoenget at det private boet ble skiftet. Lagmannsretten viser igjen til forklaringene fra John Røstad og Anne Kristengård om at man tilstrebet en samlet løsning, og at så lenge de ikke ble enige, fortsatte bare fellesskapet som det hadde vært siden Mikal Lillekvam døde. Etter dette finner lagmannsretten bevist at dødsboet ikke ble skiftet ved muntlig avtale på noe stadium, verken i møtet høsten 1978, i et mulig møte ca 1981, i møtet påsken 1986 eller 1987, eller på annet tidspunkt. Som anført av Lars Lillekvam må man for en muntlig avtale kreve at den enkelte arvings syn er kjent og gitt tilslutning fra de øvrige. Det er ikke tilfellet i den aktuelle sak. Lagmannsretten må også ta stilling til om et skifte kan anses foretatt ved konkludent adferd. Lars Lillekvam har vært alene om de faktiske disposisjoner over eiendommen, og langt på vei også de juridiske - han har pantsatt eiendommen, høstet inntektene, betalt utgiftene og er lignet for den. Dette må sees som utslag av at man inntil videre forholdt seg slik som før dødsfallet i 1978. At først Kåre Lillekvam og så Kari Pettersen overdro sine interesser til Kuvås i 1991, er ikke bevis for at gården da ble oppfattet som et fritt sameie. Det kunne like gjerne karakteriseres som overføringer av boslodder innenfor familien, enn som overføringer av frie sameieandeler. Ovenfor er det påpekt at bo-oppgjøret stod og falt nettopp med Kåre Lillekvams og Kari Pettersens standpunkt. De bestemte seg i 1991, men da på egen hånd, ikke som ledd i en avtale med alle søsken. Kari Pettersen og ektefellene Kuvås har fremhevet korrespondansen fra advokat Einar Berg i 1991, der han flere ganger skrev om sameie og sameieandeler. Han representerte Lars Lillekvam som i ettertid har tatt avstand fra begrepsbruken. Ut fra det lagmannsretten er kommet til ovenfor om partenes manglende forståelse av terminologien, og forutsetningen om en total løsning for skifteoppgjøret, blir heller ikke advokat Bergs språkbruk avgjørende. Språkbruken er i strid med realitetene i saken frem til hans inntreden. Konklusjonen blir at arvingenes faktiske og juridiske rådighet over eiendommen ikke underbygger at man på noe tidspunkt gikk over fra et bundet sameie, et bo, til et vanlig tingsrettslig sameie. Det foreligger ikke andre rettsstiftende grunnlag for et skifteoppgjør. Boet kan ikke anses skiftet ved passivitet, eller ut fra en samlet vurdering. Lagmannsretten finner at boet er blitt værende et udelt fellesskap siden 1978, i påvente av at saken skulle ordnes ved enighet om: - pris - eventuell fradeling av tomter - hvem som skulle bli ene-eier. Fra Mikal Lillekvams død gikk det ca 14 år til stevningen i 1992. Det er i og for seg ikke enestående at et bo av denne karakter mellom eldre søsken trekker ut i tid. I Rt-1950-285 (Aamodt) strakk et bo seg over 20 år og i Rt-1963-102 (Bjerke) varte skiftet i 11 år. Boet etter Karen og Mikal Lillekvam er ikke skiftet. Så lenge et dødsbo er under privat skifte, løper det ingen foreldesesfrist mellom loddeierne til odelseiendom i boet, jf odelsloven §46. Åsetesretten følger av odelsloven kapittel XII, og den kan gjøres gjeldende så lenge skiftet varer, jf skifteloven §62 og Rt-1963-102. Kåre Lillekvam har ved kjøpekontrakt av 13. mars 1991 overdratt sin "ideelle andel" av gården - i realiteten sin arvelodd - til ektefellene Kuvås. Falt arv kan avhendes, jf arveloven §44. Når Kåre Lillekvam har unnlatt å bruke åsetesretten, må Lars Lillekvam kunne kreve gården utlagt til seg siden han har nest best odelsrett av partene i søksmålet. John Røstad og Anne Kristengård har heller ikke reist innvendinger mot at han overtar eiendommen til åsetestakst. Anken har ført frem. Lagmannsretten finner imidlertid at saken har budt på slik tvil at de tapende parter hadde rimelig grunn til å la saken komme for retten og bli behandlet i to instanser. Derfor må hver av partene bære sine omkostninger for byretten og lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Lars Lillekvam er berettiget til å overta eiendommen Lillekvam Vestre, gnr 92 bnr 23 i Trondheim, til skiftetakst fastsatt etter åsetesrettslige prinsipper.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byretten og lagmannsretten.