RG-1994-1217 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-12 |
| Publisert: | RG-1994-1217 (180-94) * |
| Stikkord: | Skjønnsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Østerdal herredsrett Nr. 92-00167B (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00219 B. |
| Parter: | Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Egil Berglund, Hamar). Saksøkt: Magnhild Søgaard (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken v/advokat Sverre Landmark, Oslo). |
| Forfatter: | Rettens formann: Lagdommer Ola Melheim Skjønnsmenn: 1. Bonde Odd Gisle Heggeriset 2. Hotellsjef Anne Karin Hammer 3. Herredsskogmester Vidar Svarliaunet 4. Gårdbruker John Sørhus |
| Lovhenvisninger: | Naturvernloven (1970) §10, §18, §20, §20b, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §6, Skjønnsprosessloven (1917) §42, Plan- og bygningsloven (1985) §117, §28-2, Bygningsloven (1965) §82 |
1. Innledning.
Ved kgl. res. av 22. desember 1989 ble Jutulhogget naturreservat opprettet i medhold av naturvernloven §8, jf §10.
Reservatet dekker et område på ca 3,4 kvadratkilometer, som ligger i Aurdal og Rendalen kommuner. Området berører flere grunneiere, men skjønn ble bare fremmet mot Magnhild Søgaard, eier av gnr. 70 bnr. 1 i Rendalen. For de øvrige grunneiere er det inngått avtale om erstatningsoppgjøret. Avtalen gjelder også Søgaard med unntak av de krav som fremgår av underskjønnet.
Nord-Østerdal herredsrett avhjemlet skjønn den 23. oktober 1992. Rettens flertall ga Søgaard en erstatning på kr 80000,- for tap av salg av hyttetomter. Det var også fremsatt krav vedrørende grusforekomster, men det ble ikke gitt erstatning. Staten v/Miljøverndepartementet har begjært overskjønn. Det er lagt ned slik påstand:
Overskjønnet fremmes i den grad det er begjært.
Magnhild Søgaard har tatt til gjenmæle og lagt ned slik påstand:
1. Overskjønnet fremmes i den grad det er begjært, og de av underskjønnet fastsatte erstatninger forhøyes.
2. Staten erstatter Magnhild Søgaards omkostninger til juridisk bistand i anledning overskjønnet.
2. Skjønnsforutsetninger.
Det er ikke fastsatt spesielle skjønnsforutsetninger. For herredsretten gjaldt fredningsforskriftene som alminnelige skjønnsforutsetninger. Disse er inntatt i underskjønnet side 46. Partene er enige om at forskriftene også gjelder som skjønnsforutsetninger for overskjønnet.
3. Saksøkeren, Staten v/Miljøverndepartementet, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Underskjønnet lider av feil både med hensyn til rettsanvendelsen og bevisvurderingen.
Skjønnet gjelder ikke avståelse av grunnen, men hvorvidt det skal betales erstatning for en rådighetsinnskrenkning. Uten bestemmelsen i naturvernloven §20 ville erstatningsmulighetene vært små. Det spesielle vern som hjemles i §20, inntrer først ved fredningsvedtaket, dvs. 22. desember 1989. Herredsretten har derfor tatt feil når den har basert sin erstatning på mulig salg av tomter i perioden 1984-86.
Det sentrale spørsmål i saken blir etter dette om Søgaard i 1989 hadde opprettholdt realistiske planer om utparsellering av hyttetomter mv. Det avgjørende blir hva som i denne relasjon er realistiske planer. Det må da foretas en påregnelighetsvurdering. Den er i prinsippet den samme enten man baserer planene på salgsmuligheter eller en antatt større bruksverdi, jf vederlagsloven §5 og §6.
Påregnelighetsvurderingen har både en faktisk og en rettslig side. Det første spørsmål blir om det var realistisk å regne med salg av tomter med fortjeneste fra 1989 og fremover. Det rettslige spørsmål munner ut i om det var påregnelig at reguleringsmyndighetene ville ha tillatt salg på nevnte tidspunkt. I begge tilfelle må vurderingen skje ut fra den tenkte situasjon at fredningsvedtaket ikke hadde blitt vedtatt i 1989.
Hva den faktiske situasjon angår, er det grunn til å tvile på om saksøkte hadde konkrete planer som lot seg gjennomføre fra 1989. Hvordan situasjonen ville ha vært om utparsellering hadde kommet i gang tidlig på 80-tallet, er ikke av betydning. Saksøkeren er således enig med herredsretten i at hyttemarkedet viste en klart sviktende tendens fra midten av 1980-årene. Det er for øvrig ikke grunnlag for å si at det berørte tomteareal er særlig attraktivt. Det er derfor urealistisk å hevde at saksøkeren kunne ha utviklet et hytteprosjekt med økonomisk utbytte fra 1989.
Dertil kommer at saksøkte ikke ville fått de nødvendige tillatelser i 1989 selv om fredningsvedtaket ikke hadde foreligget. Fra 29. september 1972 har det foreligget forskrift i medhold av den tidligere bygningslov §82. Fra 1. juli 1986 forelå midlertidig plankrav i medhold av plan- og bygningsloven §117. Dette gjaldt frem til den nåværende kommuneplans arealdel for 1992-2004, som ble vedtatt 25. juni 1992.
I perioden med midlertidig plankrav ville Søgaard ikke fått tillatelse til utparsellering. Det er her vist til vitneprov angående praksis som viser at dispensasjon ikke ville blitt gitt. Dette må særlig gjelde når det ikke var snakk om dispensasjon for en enkelt hytte, men et felt med 20 stykker.
Spørsmålsstillingen blir derfor hvordan den nåværende kommuneplan ville sett ut om det i 1989 ikke hadde blitt truffet vedtak om fredning.
Etter den utvikling som da hadde pågått i flere år med naturverninteresser, er det all grunn til å tro at tvisteområdet ville vært innlemmet eller forberedt innlemmet i områder som ikke ville gitt Søgaard rett til hyttebygging. Det er her vist til den nåværende kommuneplans bestemmelser nr. 2 og 3. Det er også vist til vitneprov fra seksjonsleder Gjerlaug i miljøvernavdelingen hos fylkesmannen i Hedmark. Han har fremhevet at det allerede fra 1980-81 forelå opplysninger om Jutulhoggets store fredningsverdi. Dette gjelder også det tilstøtende skogområdet som saken nå angår. Dersom Rendalen kommune hadde fremmet forslag til reguleringsplan med hyttefelt i tvisteområdet, ville dette åpenbart blitt møtt med innsigelser fra fylkesmannen. I de senere år har kommunene nærmest unntaksfritt rettet seg etter tilsvarende innsigelser. Bare i ett tilfelle er saken gått til Miljøverndepartementet, som da fulgte fylkesmannens forslag.
Den rettslige situasjon må derfor vurderes etter naturvernloven §20b og ikke etter §20. Det fremgår herav at det erstatningsrettslige vern er mer begrenset. Den som rammes av vedtak om midlertidig fredning, kan bare få erstatning i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger. Dette må enn mer gjelde i den foreliggende situasjon hvor det ikke engang er truffet vedtak om midlertidig vern. De dommer som staten har påberopt seg vedrørende landskapsvern, er derfor relevante. Det er her vist til Rt-1987-311, særlig side 320, og Rt-1993-321, særlig side 325 flg.
Til saksøktes anførsler med domshenvisninger slik det fremgår av juridisk utdrag, har saksøkte gjort gjeldende at forholdene ikke er sammenlignbare med nærværende sak. Dette gjelder særlig RG-1989-450.
Det er også fremhevet at saksøktes anførsler er forfeilet når man argumenterer med at staten kunne og burde fredet området omkring 1984. Dette argument harmonerer også dårlig med saksøktes erkjennelse av at herredsretten har tatt feil når den baserer erstatningsfastsettelsen på mulige byggeprosjekt i perioden 1984-86.
4. Saksøkte, Magnhild Søgaard, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det forelå planer om utnyttelse av tvisteområdet allerede i 1976-77. Bakgrunnen var et ønske om å skaffe flere inntektsmuligheter på gården, slik at saksøktes ektefelle hovedsakelig kunne arbeide hjemme. Planene gikk derfor ut på å kombinere salg av tomter med levering av tømmer og oppsetting av hytter.
Saksøkte sendte søknad om godkjenning av hytteplanen til bygningsrådet den 13. juli 1977. Det forelå da positive uttalelser fra flere instanser. Bla. hadde generalplanutvalget i møte 31. januar 1977 gitt klarsignal for planleggingen. Saksøkte hadde også avtale med et høvleri fra omkring 1977.
Saksøkte har aldri fått svar fra bygningsrådet. Det er imidlertid purret muntlig flere ganger. Nye uttalelser er senere kommet til. I 1978 fikk saksøkte brev fra den daværende naturverninspektør. Han fremla utkast til nye fredningsbestemmelser for Jutulhogget. Det fremgår herav at reservatet skulle ha samme utstrekning som etter den tidligere fredning i 1959. Dette innebar at man i 1978 ikke hadde planer om noen utvidelse til det nåværende tvisteområdet. Deretter ble det i 1979 innhentet ny uttalelse fra viltnemda, som ga sin tilslutning til saksøktes planer.
Når saksøkte ikke straks fulgte opp og krevet avgjørelse i bygningsrådet, skyldtes dette helt personlige forhold i perioden 1980-82. Bla. hadde man en omfattende takbrann på gården, noe som krevde det meste av saksøktes ressurser.
Da saksøkte omkring 1982 hadde kapasitet til å følge opp egne planer, var situasjonen imidlertid endret. Dette skyldtes statens fredningsplaner, som nå begynte å ta form. Det ble holdt en befaring i området med tilhørende orientering i 1983. Planene var imidlertid kjent for de berørte allerede i 1982. Ved brev av 7. juni 1984 ble alle grunneiere tilstillet utkast til verneplan. Saksøkte protesterte mot planen, men uten resultat. Heller ikke i bygningsrådet skjedde det noe mer. Det må derfor legges til grunn at det var de gryende fredningsplaner som satte en stopper for saksøktes utbyggingsmuligheter. Noe formelt vedtak om midlertidig fredning etter naturvernloven §18 nr. 4, er aldri truffet.
Det som derfor i realiteten har skjedd, er at staten har skaffet seg et pusterom fra omkring 1982 til 1989, dvs. en periode på ca 7 år. Dette reiser det helt sentrale spørsmål i saken, nemlig om staten kan gi seg selv et så langt pusterom at grunneiernes planer dermed de facto blir uaktuelle. Spørsmålet må besvares benektende. Dette må få den konsekvens at man ved selve påregnelighetsvurderingen må ta utgangspunkt i forholdene omkring 1982. Etter bevisførselen i saken må det da legges til grunn at saksøkte hadde konkrete planer om utbygging, og at utbygging av området med inntil 20 tomter da var påregnelig. Et slikt standpunkt vedrørende påregnelighetsvurderingen er ikke til hinder for at man ved selve den konkrete erstatningsutmåling må legge til grunn tidspunktet for fredningsvedtaket.
Når det gjelder den nærmere vurdering av selve erstatningsbeløpet, er saksøkte uenig med herredsrettens flertall. Det inntraff ikke noe totalt sammenbrudd i markedet etter 1986. Herredsrettens mindretall har hatt et mer realistisk syn.
Staten kan ikke høres med en argumentasjon om at dersom det ikke var truffet fredningsvedtak i 1989, ville det ha blitt truffet vedtak om midlertidig vern etter naturvernloven §18 nr. 4. Det er ikke sannsynliggjort at så ville vært tilfelle.
Subsidiært er det anført at selv om slikt vedtak hadde foreligget, er det mest sannsynlig at saksøkte ville fått realisert sine planer. Det må legges til grunn at tvisteområdet ville ha inngått i det gul-grønne området som på kartet nå er underlagt kommuneplanbestemmelse nr. 3. Det er ikke kommet frem opplysninger som tyder på at saksøkte da ikke ville fått samtykke til utbygging av de tre hyttegruppene som hun hadde planer om i henhold til innsendt situasjonskart.
Når det gjelder selve erstatningsutmålingen, har saksøkte utdypet dette nærmere, idet det etter omstendighetene kan være aktuelt å legge bruksverdien til grunn. Det er her anført at egeninnsats fra saksøktes ektefelle kan tilsi en høyere bruksverdi. Det er vist til Rt-1983-143. Uansett må det vurderes som sannsynlig at saksøkte kunne ha solgt en tomt annethvert år fra 1989 med en nettofortjeneste på ca kr 30000,-.
Til statens anførsler basert på synspunktet om midlertidig fredningsvedtak og den rettspraksis som det her er vist til, har saksøkte anført at dette ikke er relevant i nærværende sak som gjelder et naturvernreservat. De to påberopte dommer gjelder landskapsverneområder. Dertil kommer at særlig avgjørelsen i RG-1989-450 i realiteten går i favør i saksøkte.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:
Det legges til grunn at saksøkte har hatt planer om utbygging av tvisteområdet ved salg av hyttetomter m.v. Planene ble konkretisert i søknaden til bygningsrådet av 13. juli 1977. Bygningsrådet har i strid med forvaltningsloven unnlatt å svare på søknaden. Det er ikke fremkommet opplysninger som kan gi noen eksakt forklaring på denne forsømmelse. Retten antar at de gryende fredningsplaner som ble utviklet i statlig regi, er den egentlige årsak til kommunens taushet. Når man valgte ikke å svare, må det antas å ha vært fordi kommunen gikk ut fra at saksøkte var blitt kjent med fredningsplanene, og at utsiktene til å få byggetillatelse da var små, ihvertfall inntil videre. At saksøkte ikke purret skriftlig, samt at han holdt en forholdsvis lav profil omkring 1980 - 1982, kan ha vært en medvirkende årsak.
Som det fremgår av anførslene, ble det innført midlertidig plankrav i medhold av plan- og bygningsloven §117 fra 1. juli 1986. Man arbeidet deretter med utkast til kommuneplan (arealdel), som ble vedtatt 25. juni 1992. Noe formelt vedtak om midlertidig vern etter naturvernloven §18 nr. 4, er ikke truffet i saken.
Lagmannsretten legger til grunn at det utvidede erstatningsrettslige vern som følger av naturvernloven §20, først gjelder fra fredningsvedtaket, dvs. fra 22. desember 1989. Dette betyr at de påregnlighetsvurderinger som skal foretas etter vederlagsloven §5 eller §6, må skje med utgangspunkt i forholdene på nevnte tidspunkt. Man må med andre ord spørre seg hvilken påregnelig utnyttelse av tvisteområdet kunne ha skjedd fra 1989 dersom fredningsvedtaket ikke hadde blitt vedtatt.
Lagmannsretten er således uenige med saksøkte i at det for påregnlighetsvurderingen må tas utgangspunkt i forholdene den gang hun selv hadde tilstrekkelig konkrete planer (senest omkring 1982). Det argument som her er fremført om at staten ikke kan gi seg selv et så langt pusterom (ca. 7 år) at grunneiernes planer derved blir uaktuelle, synes ikke å være relevant ved vurderinger etter naturvernloven §20. Argumentasjonen går så vidt man forstår mer på en culparettslig vurdering av forsømmelser under saksbehandlingen. Spørsmålet relaterer seg for så vidt også til kommunen, som helt har unnlatt å svare på søknaden fra Søgaard. En vurdering etter disse retningslinjer måtte eventuelt ha vært fremmet som en ren erstatningssak mot det offentlige.
Ved den nærmere vurdering av påregnelighetskriteriet må det tas hensyn til både til den faktiske og den rettslige situasjon. Slik saken ligger an, finner man ikke grunn til å gå mer detaljert inn på hvorvidt Sørgaard kunne ha utviklet sitt hytteprosjekt med økonomisk gevinst fra slutten av 1989 og senere. Dette skyldes at det etter lagmannsrettens vurdering ikke kan legges til grunn at det på det aktuelle tidspunkt ville værte hjemmel i kommunens regelverk for den nødvendige tillatelse. Man skal i den anledning bemerke:
Lagmannsretten anser det for godtgjort at dersom Rendalen kommune hadde fremmet reguleringssak med adgang til hyttebygging i tvisteområdet, ville dette bli møtt med innsigelser fra fylkesmannen i Hedmark. Dette ville gjelde enten det dreiet seg om en enkelt regulering av tvisteområdet eller som del av ny kommuneplan. Det er overveiende sannsynlig at kommunen ville ha rettet seg etter disse innsigelser. Under enhver omstendighet ville fylkesmannen hatt anledning til å foreslå vedtak om midlertidig vern etter naturvernloven §18 nr. 4. Utviklingen frem til det foreliggende vernetiltak tilsier at det er overveiende sannsynlig at et slikt forslag ville blitt fulgt opp av departementet.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at uten det foreliggende vernetiltak ville det i 1989 enten ha foreligget et midlertidig vernetiltak, eller den aktuelle kommuneplan ville ha innlemmet tvisteområdet i det som på kommuneplankartet nå er farget lyse grønt (bestemmelse nr. 2) eller gul-grønt (bestemmelse nr. 3). Om saksøktes erstatningsmuligheter under disse forutstninger skal det bemerkes:
Dersom det hadde foreligget midlertidig vern, skal erstatningsspørsmålet vurderes etter §20b og ikke etter §20. Den rettspraksis som knytter seg til landskapsvernområdene, er derfor relevant for vurderingen i nærværende sak. Det følger av rettspraksis her at det skal meget til for at det offentlige kan pålegges erstatning fordi en fredning hindrer bruksendringer som representerer vidtgående og ugjenkallelig inngrep i naturen, jf Rt-1987-311.
Slik forholdene ligger an i nærværende sak, kan lagmannsretten ikke se at det er grunnlag for erstatning etter alminnelige rettsgrunnsetninger. En utbygging med inntil 20 tomter i tre felter ville medføre et vidtgående og uopprettelig inngrep i et meget verneverdig område i tilknytning til Jutulhogget. Det midlertidig vern som man her tenker seg, ville gjelde i et område som tidligere ikke er utnyttet til hytteformål.Det som Søgaard ville miste ved et midlertidig vern, er hva man kaller byggesjansen. Denne er etter lang tradisjon belagt med en rekke restriksjoner. Til saksøktes anførsel bygget på avgjørelse i RG-1989-450, vil lagmannsretten bemerke at forholdene der lå helt annerledes an. I nevnte sak ble det foretatt en avveining av de kryssende interesser mellom naturvern og behovet for tomteutnyttelse. Retten kom der til at presset på byggeklare tomter ville ha ført til en regulering til dette formål dersom området ikke hadde blitt fredet. I nærværende sak er situasjonen nærmest den motsatte. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe stort press på hytteområder i området, samtidig som verneinteressene er meget store.
Dersom det i 1989 hadde foreligget en ferdig kommuneplan, er det (i mangel av fredningsvedtaket) overveiende sannsynlig at saksøktes planer ville ha kommet i strid med arealdelen. Området ville mest sannsynlig ha vært merket lyse grønt og da regulert etter kommuneplanens bestemmelse nr. 2. Dersom tvisteområdet hadde blitt foreslått merket gul-grønt (bestemmelse nr. 3), ville dette ha blitt møtt med innsigelser fra fylkesmannen. I sistnevnte tilfelle ville saksøktes plan for øvrig vært underlagt kravet om bebyggelsesplan, jf plan- og bygningsloven §28-2, noe som også gir fylkesmannen innsigelsesrett. Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at innsigelser ville blitt fremsatt og at disse ville blitt respektert av kommunen, eventuelt at departementet ville støttet fylkesmannen.
Lagmannsretten finner etter dette at det ikke kan kreves erstatning på grunnlag av fredningsvedtaket av 22. desember 1989.
Overskjønn er begjært av saksøkeren. Saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter skjønnsloven §42 første ledd. Saksøkte har fremlagt omkostningsoppgave. Den lyder på kr 38907,-, hvorav salær kr 33000,-. For herredsretten ble det fremsatt et omkostningskrav på kr 25627,20 hvorav salær kr 22000,-.
Lagmannsretten finner salærkravet for lagmannsretten høyt sammenlignet med kravet for herredsretten. Hovedforhandlingen for lagmannsretten tok riktignok en halv dag mer enn hovedforhandlingen for herredsretten. På den annen side var tvistegjenstanden mer avgrenset, idet den del av kravet som gjaldt grusforekomster for herredsretten, ikke er tatt med i overskjønnet. Det er benyttet samme prosessfullmektig i begge instanser, noe som skulle gjøre saksforberedelsen lettere for overskjønnet. Under saksforberedelsen er det avgitt bare et kort prosesskrift (tilsvar) av materiellrettslig innhold. Lagmannsretten finner etter en skjønnsmessig totalvurdering at kr 25000,- bør være tilstrekkelig salær for nødvendig forberedelse og gjennomføring av hovedforhandlingen, jf skjønnsprosessloven §42. I tillegg kommer omkostninger med kr 5907,-, til sammen kr 30907,-.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Det gis ikke erstatning for saksøktes krav vedrørende tapte utbygningsmuligheter.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Miljøverndepartementet til Magnhild Søgaard 30907 - trettitusennihundreogsyv - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet. I tillegg betaler Staten de lovbestemte utgifter innen 2 - to - uker fra meddelelsen.