RG-1994-1220

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-01-31
Publisert:	RG-1994-1220 (191-94)
Stikkord:	Erstatningsrett, Personskade, Oppreisning
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 31. januar 1994 i ankesak nr. LG-1992-00796.
Parter:	Thor-Egil Pedersen (advokat Even Sveen) mot Else Sonja Gjøse (advokat Carl Gunnar Sandvold).
Forfatter:	Lagdommer Rune Fjeld, ekstraordinære lagdommere Inger Johanne Rein, Astrid Lærdal Frøseth
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Bilansvarslova (1961) §12

Saken gjelder: Krav om oppreisning etter skadeserstatningslovens §3-5.

Else Sonja Gjøse ble utsatt for betydelige skader i forbindelse med avstigning fra en buss tilhørende Stavanger og Omegn Trafikkselskap AS (SOT) tirsdag 22. mars 1988 ca. kl. 16.30. Thor-Egil Pedersen var fører av bussen.

Else Sonja Gjøse gikk til sak mot Thor-Egil Pedersen med krav om oppreisning etter skadeserstatningslovens §3-5, begrenset oppad til kr. 60.000,-, med tillegg av renter og omkostninger. Thor-Egil Pedersen påsto seg frifunnet.

Stavanger byrett avsa dom i saken 23. april 1992 med slik domsslutning:

«1. Thor-Egil Pedersen dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens

Side:1221

forkynnelse å betale kr. 50.000,- - kronerfemtitusen - i oppreisning til Else Sonja Gjøse.

Dersom beløpet ikke betales innen nevnte frist, plikter han seg å betale 18 - atten - prosent rente av beløpet.

2. Thor-Egil Pedersen dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Else Sonja Gjøse v/advokat Carl Gunnar Sandvold med kr. 12.000,- - kronertolvtusen -.»

Thor-Egil Pedersen har påanket dommen 18. juni 1992 og har nedlagt påstand om at Thor-Egil Pedersen frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Else Sonja Gjøse har gitt anketilsvar og har under ankeforhandlingene nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Else Sonja Gjøse tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Ankeforhandling er holdt i Stavanger tinghus 9. desember 1993. Begge parter møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt fire vitner. Tre av disse var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken og åstedsbefaring av ulykkesstedet på bussholdeplassen på Madlasandnes. Ved befaringen ble nyttet den buss Pedersen kjørte da uhellet fant sted.

Partenes anførsler for byretten og saksforholdet fremgår av byrettens dom, og det vises til denne.

Den ankende part - Thor-Egil Pedersen - v/advokat Even Sveen har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Anken gjelder prinsipialt at vilkårene for oppreisning etter skadeserstatningslovens §3-5 ikke er tilstede, idet Pedersen ikke har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. Subsidiært gjøres det gjeldende at erstatningsbeløpet er satt for høyt.

Pedersen er en pliktoppfyllende sjåfør som har kjørt prikkfritt både før og etter ulykken. Han var relativt ny i SOT da ulykken skjedde, man han har vært yrkessjåfør i mange år. Etter ulykken fikk han et forelegg av politiet stort kr. 1.500,- som han ikke vedtok. Saken er senere henlagt etter bevisets stilling.

Det bestrides at Pedersen har gjort seg skyldig i grov uaktsomhet. Det foreligger ikke noe markert avvik fra den norm og de rutiner han skulle følge. Det er uklart hva som skjedde, men det er fru Gjøse som har bevisbyrden for det faktum som retten skal vurdere normen opp imot.

Fru Gjøse var den siste som forlot bussen. Hun har forklart at hun hørte sjåføren ruse opp motoren og at hun så at bussdøren begynte å gå igjen. Hun ble redd for å bli klemt i magen av døren, og sprengte seg ut. Hennes forklaring kan tyde på at hun var sent ute, og først kom i trappen da bussen var i ferd med å kjøre.

Et annet mulig hendelsesforløp er at Pedersen kan ha sett fru Gjøse, men ikke oppfattet det som om hun skulle ut av bussen. Dette var i rushtiden hvor det ofte er mange mennesker ved utgangen, og det kan være vanskelig å se hvem som skal av. Hvis det forholder seg slik, foreligger det ikke engang uaktsomhet.

Situasjonen kan også ha vært den at hun kan ha befunnet seg i en

Side:1222

«dødsone» for Pedersens speil ved at hun bøyet seg ned eller lignende.

Forholdet kan også ha vært slik Pedersen forklarte til politikonstabel Ege, at han så at tilskadekomne sto ved siden av bussen, og at hun så strakte hånden inn etter en kurv eller en veske.

Man må søke etter en forklaring på hvorfor Pedersen ikke så henne, idet han alltid har vært nøyaktig med å følge rutinene for avstigning. Det foreligger ikke noe bevisst fra Pedersens side som gjør at forholdet kan karakteriseres som grovt uaktsomt.

Det må tas hensyn til at bussjåfører har et komplekst arbeid. De skal passe tre dører, og se i tre forskjellige speil. De skal være oppmerksomme på trafikk fra venstre og på personer til venstre for bussen, i tillegg til personer som stiger av.

Det skjer ofte at personer klemmes i dørene, men det er sjelden at noen blir skadet. Når det kommer til sak i dette tilfellet, er det fordi skaden har utviklet seg. Retten må her bedømme om det foreligger uaktsomhet, og ikke legge vekt på følgende av skaden.

Det foreligger heller ingen påregnelig skade bortsett fra selve bruddet. En refleksdystrofi ligger langt utenfor den normale skadefølge. Refleksdystrofi er dessuten behandlingsrelatert, og det er klanderverdig at legene ikke stillet riktig diagnose tidligere. Fru Gjøse har fått feil behandling ved at hun fikk intens fysioterapi, og man kan ikke legge vekt på hennes tilstand idag ved vurdering av oppreisningsbeløpet. Det man må ta hensyn til ved vurderingen,er at det forelå et ukomplisert brudd og de smerter som fulgte med dette.

Endelig vises det til bilansvarslovens §12 hvoretter forsikringsselskapet vil ha full regressrett til Pedersen hvis det konstateres grov uaktsomhet.

Ankende part har vist til Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 364 -366 og Nygaard: Skade og Ansvar 1992 172-178, og til de dommer som det er henvist til her.

Ankemotparten - Else Sonja Gjøse - v/advokat Carl Gunnar Sandvold har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Ankede parts forklaring om hva som skjedde forut for og under ulykken er stadig endret. Under hovedforhandlingen for byretten kom som en ny teori at fru Gjøse skulle ha satt fra seg varer i trappen og stukket armen inn for å ta disse da døren lukket seg. Nå kommer to nye teorier om hendelsesforløpet. Den ene innebærer at fru Gjøse skulle ha vært i en «dødsone» for Pedersens speil, og den andre at Pedersen har sett henne, men ikke oppfattet at hun skulle av.

Man bør kunne forholde seg til byrettens hendelsesforløp. Døren har mere kraft jo nærmere den kommer lukket posisjon. Kvasse metallister gjør at det ikke er mulig å åpne døren fra lukket posisjon. Fru Gjøse satt fast armen, og hun måtte springe med langs bussen da den begynte å kjøre. Etter noen meter ga hun lyd fra seg. Andre hørte dette, men ikke sjåføren som ble varslet av vitnet Lode som satt i bussen.

Bussen var forsinket etter ruten, og man må spørre seg om Pedersen hadde det travelt. Han må ha trodd at alle var av, men han har ikke sjekket dette godt i alle speil. Hvis han hadde fulgt den normale prosedyre slik han har beskrevet den i sin uformelle forklaring for

Side:1223

politiet straks etter ulykken, ville ulykken ikke ha skjedd. Det må tillegges vekt at fru Gjøse var kledd i en rød skinnjakke og at uhellet skjedde en lys ettermiddag i mars måned. Pedersen kan ikke ha sett fru Gjøse utenfor bussen før han kjørte, slik han forklarte politikonstabel Ege umiddelbart etter ulykken 23. mars 1988. Han har modifisert sin forklaring under hovedforhandlingen for lagmannsretten, og forklart at han ikke kan huske hvem han så utenfor bussen.

Når det gjelder politiets henleggelse av straffesaken, vises det til at Pedersen dagen etter uhellet samtykket til beslag av sitt førerkort.

Ved vurdering av aktsomhetsnormen må man også se hen til skadens omfang.

Det er ikke upåregnelig at fru Gjøse har fått store nervemessige skader, idet hun har hengt etter bussen med hele sin kroppsvekt.

Bussjåførens fremste oppgave er å lose passasjerene vel frem. Årvåkenhet er svært viktig for yrkessjåfører. Når uhell skjer med store konsekvenser, går det ikke an å si at det er «en glipp». En unnlatelse av å sjekke i speilene er langt under den norm som må stilles for yrkessjåfører.

Erstatningsutmålingen må basere seg på at det foreligger grov uaktsomhet, og ta hensyn til at det her gjelder en svært alvorlig skade. Livet har endret seg totalt for fru Gjøse. Hun har fortsatt store smerter og bruker smertestillende midler. Hun kan ikke lenger kjøre bil, og ikke stelle sitt eget hår. Hun er sterkt invalidisert, og selv spising er blitt et problem for henne. Hennes handikap har også i en viss grad ført til sosial isolasjon.

Det foreligger ikke medvirkning fra fru Gjøses side. Pedersen har god økonomi, og det vises til hans selvangivelser for 1990 og 1991.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er hva ansvarsspørsmålet angår, kommet frem til samme resultat som byretten. Dette er det sentrale spørsmål i saken idet det ikke er bestridt at uhellet voldte personskade.

For lagmannsretten er det ikke forelagt opplysninger om grunnen til at politiet henla straffesaken mot Pedersen «etter bevisets stilling», etter at forelegg først hadde vært utferdiget. Det vil ikke uten videre være samsvar mellom hva man legger i begrepet grov uaktsomhet i strafferettslig og erstatningsrettslig sammenheng. Lagmannsretten finner derfor at politiets beslutning om henleggelse av straffesaken etter bevisets stilling, ikke har betydning for avgjørelsen av nærværende sak.

Lagmannsretten bygger på samme saksforhold som byretten, og finner for sammenhengens skyld det riktig å sitere en del fra byrettens avgjørelse:

«Else Gjøse som arbeidet som ekspeditør i en sko-forretning, tok bussen fra sentrum kl. 1615 tirsdag 22. mars 1988. Hun hadde med seg en veske som hang i en rem over venstre skulder, en flettet kurv med noen varer i, samt to plastposer med varer. Bussen hun tok har inngangsdør foran, og utgangsdører på midten og bakerst. Else Gjøse satt ved vinduet omtrent midt i feltet mellom fordøren og den midterste døren. Hun skulle hjem til Mandlasandnes. Busstoppet der er et slags endestopp, - selv om bussen hun tok skulle videre til Hestnes. Madlasandnes er et villastrøk som ligger på et nes ut i Hafrsfjord. Busstoppet

Side:1224

ligger ikke langt fra veiens endepunkt, ved bunnen av en bakke. Veien er forholdsvis smal. Busstoppet er anlagt i en halvsirkel inn fra veien for å gjøre det mulig for bussen å snu. Den må kjøre et godt stykke tilbake samme vei som den kom, enten den skal videre til Hestnes, eller tilbake til byen.

Bussen var på Madlasandnes ca. kl. 1640. En del passasjerer skulle av der. Pedersen har opplyst at en eller to passasjerer også kom på, og at det forøvrig bare var 5-6 passasjerer igjen i bussen etter at passasjerene til Madlasandnes hadde gått av.

Else Gjøse var den siste som gikk av på Madlasandnes. Hun gikk ut midtdøren. Retten legger til grunn at døren gikk igjen akkurat idet hun hadde fått kroppen ut av bussen, mens venstre arm ble klemt fast i døren. Bussen begynte umiddelbart å kjøre. Else Gjøse så i ytterspeilet at sjåføren hadde blikket rettet fremover, og at han ikke så henne. Hun løp med bussen ca. 10 meter før armen kom løs og hun falt på fortauet. Bussen fortsatte et stykke opp bakken før bussføreren ble oppmerksom på at det lå en dame på fortauet. Han stoppet bussen i bakken og løp ned for å se til henne. Politi og ambulanse ble tilkalt og kom til stedet.»

Det tilføyes at det for lagmannsretten ble ført tre nye vitner. To av disse hadde vært passasjerer i bussen. Den ene, Helga Medhus, forklarte at hun var en av de siste som gikk ut, og at hun følte det var en passasjer like etter henne. Bussen begynte å kjøre nokså fort etter at hun kom ut. Hun hørte noen rope om en dame som hang fast i bussen, og løp oppover, etter at hun først hadde gått ned langs bussens side, muligens kommet bak bussen.

Annet vitne, Sigrunn Lode, skulle videre med bussen til Hestenes. Hun satt langt foran på sjåførens side, og så ikke på de som gikk ut på Madlasandnes. Da bussen var kommet et stykke oppover bakken, hørte hun skrik utenfor, og løp frem og sa at sjåføren måtte stoppe.

I likhet med byretten finner heller ikke lagmannsretten holdepunkter for ankende parts teori om at Else Gjøse satte fra seg noen av varene i trappen, og at hun stakk armen inn for å hente disse da døren lukket seg.

For lagmannsretten er ytterligere to alternative handlingsforløp fremholdt. Det ene går ut på at fru Gjøse var sent ute, og først begynte avstigningen da bussen var i ferd med å gå. Dette stemmer ikke med vitnet Helga Medhus' forklaring om at hun merket en passasjer som kom bak henne da hun var på vei ut. Det stemmer heller ikke med fru Gjøses forklaring om at hun var redd for å bli klemt i magen da døren begynte å gå igjen. Hadde hun ikke stått på nederste trinn, men høyere opp i trappen, ville en slik frykt ikke kunnet oppstå.

En annen teori går ut på at Pedersen kan ha sett fru Gjøse, men ikke oppfattet det som hun skulle ut av bussen. Det er vist til at det var rushtid, og at det da kan være vanskelig å se hvem som skal av. Det er ingen holdepunkter for at det var mange mennesker ved midtdøren. Fru Gjøse var den siste som gikk av, og det var bare 5 - 7 passasjerer igjen i bussen.

Pedersen har selv forklart at han så de blanke skinnene ytterst på trappetrinnene i avstigningsfeltet. Ved rettens befaring var disse

Side:1225

skinnene ikke blanke og ikke mulig å oppfatte i speilet, men forholdet kan ha vært annerledes i 1988. Uansett dette kan skinnene ikke ha vært mulig å se for Pedersen, idet fru Gjøse må ha skygget for dem da hun steg ned i trappen med handlekurv og to bæreposer.

Det foreligger i det hele tatt intet som skulle tilsi at det var noe uregelmessig ved fru Gjøses avstigning. Det foreligger heller intet som tyder på at hun plutselig bestemte seg for å gå av bussen. Dette var hennes vanlige avstigningssted når hun kom hjem etter arbeidstid.

Det har også vært nevnt at fru Gjøse kan ha bøyet seg ned mens hun sto i trappen, og at hun da ikke var synlig for sjåføren. Desto mer må hun i tilfelle ha skygget for de blanke aluminiumslistene. Men fru Gjøse har selv forklart at da hun kom til nederste trinn, hørte hun en uvant lyd fra bussens motor. Hun oppfattet dette som om motoren ble ruset, og hun snudde seg derfor mot sjåføren for å se hva som foregikk. Også dette viser at hun må ha stått i oppreist stilling.

Hvor fru Gjøse enn var i bussen like før den startet opp, burde Pedersen ha sett henne, enten i frontspeilet eller i høyre sidespeil. Fru Gjøse var kledd i en rød skinnjakke og således meget lett synlig. Det er ikke opplyst at det var andre forhold i bussen som kunne ha distrahert Pedersen.

Det er opplyst at Pedersen hadde sett på klokken, og funnet at bussen var for sent ute etter ruten. Pedersen har forklart at han hadde som rutine å se i alle tre speil før han startet opp og kjørte. Det er ikke mulig å si om rutinene i dette tilfellet ikke har vært gode nok, eller om han ikke har fulgt rutinene. Det som står tilbake er den oppfatning at han må ha unnlatt å se i speilene på den tid han skulle gjort det. Som yrkessjåfør har Pedersen en særlig aktsomhetsplikt ved passasjerenes av- og påstigning idet dette er særlig kritiske situasjoner som nødvendiggjør stor påpasselighet. Alle passasjerer skal ha sin beskyttelse - særlig i disse situasjoner - også barn, gamle og uføre. En yrkessjåfør må ta hensyn til dette, og må vurdere de enkelte situasjoer. Han må ikke la seg presse av en misforstått pliktfølelse med hensyn til å overhollde rutetidene uten at lagmannsretten kan vite om dette var bakgrunnen for Pedersens handlemåte. Det er imidlertid vanskelig å forstå at Pedersen kunne unngå å se fru Gjøse, enten i det indre speilet eller i ytre høyre speil. Det er intet som tyder på at det var trafikkforhold denne dagen som tilsa at han måtte ha sin oppmerksomhet rettet mot annen trafikk. Om så hadde vært, ville han fremdeles hatt som sin første plikt å sørge for at passasjerene var vel ute av bussen før han lukket dørene og så starte kjøringen når dette er gjort. Det er ikke nødvendig for retten å avgjøre om han har unnlatt å se i begge speil til rett tid eller om han har kastet et overfladisk blikk og ikke registrert hva han så. I begge tilfelle foreligger det et forhold som må betegnes som grovt uaktsomt.

Det foreligger for lagmannsretten ingen nye opplysninger om de skader Else Gjøse ble påført ved ulykken. Det vises derfor til byrettens opplysninger om dette.

Det er opplyst at det i verserende sak mellom Else Gjøse og Rutebileiernes Forsikringsselskap er avsagt dom av Stavanger byrett om det økonomiske tap. Dommen er påanket til lagmannsretten, og

Side:1226

skal opp til behandling våren 1994. Retten er ikke gjort kjent med byrettens dom eller eventuell ny uttalelse fra nye sakkyndige. Ankende parts prosessfullmektig kom under prosedyren med påstand om at refleksdystrofi er en skadefølge som ligger langt utenfor det normale av de skader fru Gjøse ble påført. Det er således ikke en påregnelig skade. Han hevdet videre at refleksdystrofi er behandlingsrelatert, og at det er klanderverdig at legene ikke fant ut dette i tide. Hun har derfor fått feil medisinsk behandling. Retten må derfor ved utmålingen av oppreisningsbeløpets størrelse bare ta hensyn til et ukomplisert brudd og de smerter som fulgte med dette. Denne påstanden er først fremsatt under prosedyren og er ikke dokumentert. Retten tillegger den derfor ingen betydning.

Lagmannsretten finner som byretten at betingelsene i skadeserstatningsloven §3-5 for å tilkjenne oppreisning for skade av ikke-økonomisk art, foreligger.

Else Gjøse har forklart at hun fortsatt er avhengig av å bruke smertestillende midler. Hennes helsemessige og sosiale forhold er uforandret etter byrettens dom. Hun er sterkt invalidisert og skaden har også hatt betydelige konsekvenser for hennes sosiale forhold.

Thor-Egil Pedersen økonomiske forhold er stort sett de samme som da byretten behandlet saken. Han har riktignok oppgitt at hans personlige bankinnskudd nå er på ca. kr. 80.000,-, mens byretten har lagt kr. 100.000,- til grunn.

Lagmannsretten er enig i at Thor-Egil Pedersen har økonomisk evne til å betale et beløp som går utover de oppreisningsbeløp som er tilkjent i senere tids rettspraksis. Hensett til rettspraksis finner lagmannsretten likevel at oppreisningsbeløpet ikke bør settes høyere enn kr. 40.000,-. Det skal svares 18 % rente av beløpet, og utgangspunktet for renteberegningen må være den frist byretten har satt på to uker fra dommens forkynnelse. Dommen er forkynt 24. april 1992, og renter skal løpe fra 8. mai 1992.

Saksomkostninger: Byretten har tilkjent Else Gjøse fulle saksomkostninger idet Thor-Egil Pedersen måtte sies å ha tapt saken fullstendig. Det er vist til avgjørelse i Rt-1985-505. Lagmannsretten oppfatter dette slik at byretten ville ha tilkjent fulle saksomkostninger også den hadde satt oppreisningsbeløpet til kr. 40.000,-. Det er derfor ingen grunn til å gjøre noen endring i byrettens omkostningsavgjørelse.

Anken for lagmannsretten har delvis ført frem idet det er anket med påstand om frifinnelse. Det vesentlige av ankesaken har dreiet som om hvorvidt det foreligger ansvarsgrunnlag, og her har anken vært forgjeves. Saken har bare i meget begrenset omfang dreiet seg om oppreisningsbeløpets størrelse. Lagmannsretten finner derfor at Thor-Egil Pedersen må tilpliktes å betale 3/4 deler av Else Gjøses saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. tvistemålsloven §174 annet ledd.

Advokat Sandvold har i omkostningsoppgaven krevet et salær for lagmannsretten på kr. 14.000,- som retten finner rimelig og legger til grunn. Omkostningene settes til 3/4 av kr. 14.000,-, dvs. kr. 10.500,-.

Dommen er enstemmig.

Side:1227

Domsslutning:

1. Thor-Egil Pedersen dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr. 40.000,- - kronerførtitusen - i oppreisning til Else Sonja Gjøse med tillegg av 18 - atten - prosent rente p.a. av beløpet fra 8. mai 1992.

2. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Thor-Egil Pedersen til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Else Sonja Gjøse kr. 10.500,- - kronertitusenfemhundre.