RG-1994-1341
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-07 |
| Publisert: | RG-1994-1341 (209-94) |
| Stikkord: | Dekningsloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim namsrett 93-0226 - Frostating lagmannsrett LF-1994-00108 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende parter: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Chr. Andersskog, 7001 Trondheim). Motpart: Sparebanken Midt-Norge v/styrets formann, 7005 Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Kvello, 7005 Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Olaf Jakhelln, kst. lagdommer Gunnar Greger Hagen, lagdommer Aage Rundberget |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-10, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder kjæremål over namsrettens nektelse av å kreve erstatningsbolig for gjennomføring av tvangssalg, jf dekningsloven §2-10 tredje ledd.
For As gjeld til Sparebanken Midt-Norge begjærte banken 16. februar 1993 tvangssalg av boligeiendommen - - veien - - a, gnr - - bnr - - i Trondheim. Gjelden er sikret ved pant i eiendommen. Trondheim namsrett avsa 21. januar 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Tvangsdekning av gnr - - bnr - - gjennomføres som medhjelpersalg.
2. Avgjørelsen om tvangssalg blir å tinglyse på gnr. - - bnr. - - i Trondheim.
3. Begjæring om erstatningsbolig tas ikke til følge.
4. Som medhjelper oppnevnes statsaut. eiendomsmegler Notar Eiendom AS."
A og B har erklært kjæremål over kjennelsen for så vidt gjelder slutningens post 3 om erstatningsbolig. De har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Det foreligger saksbehandlingsfeil som følge av rettsanvendelsesfeil idet namsretten har avvist kravet om erstatningsbolig. Dekningsloven §2-10 skal beskytte debitors familie mot uforskyldt å bli rammet av debitors uforsvarlige håndtering av økonomien.
Paragrafens annet og tredje ledd er unntak til vern for kreditor og avskjærer debitors ektefelle muligheten til å påberope seg kravet om erstatningsbolig når det dreier seg om lån opptatt til bolig. I denne sak dreier det seg imidlertid om næringsgjeld, ikke boliggjeld. Avgjørelsene i Rt-1992-421 og Rt-1988-1427 har lagt til grunn at det dreide seg om boliggjeld, og er derfor uten betydning i denne sak.
Når debitors ektefelle har medunderskrevet pantobligasjonen, er hun i realiteten en realpantstiller, og har ikke innvirkning på forholdet mellom långiver og låntaker. Hun må derfor stadig kunne søke vern i dekningsloven §2-10 første ledd.
As gjeld til banken er ikke knyttet til boligen, og ektefellen B har ikke vært med på lånopptaket. Det dreier seg om gjeld knyttet til gjort obligasjon.
Namsretten skulle derfor ha vurdert spørsmålet om erstatningsbolig etter bestemmelsene i §2-10 første ledd. Når dette ikke er gjort, er det en saksbehandlingsfeil som må medføre opphevelse av namsrettens avgjørelse.
A og B har for lagmannsretten videre fremholdt grunner for at §2-10 første ledd skulle ha ført til et krav om erstatningsbolig, uten at det her er grunn til å redegjøre nærmere for dem.
A og B har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse pkt. 3 oppheves.
2. Sparebanken Midt-Norge forpliktes å skaffe egnet erstatningsbolig.
3. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Sparebanken Midt-Norge har i tilsvar tatt til motmæle. Banken mener at det ikke foreligger verken saksbehandlingsfeil eller rettsanvendelsesfeil. Det er ikke grunnlag for en slik innskrenkende fortolkning av dekningsloven som anført i kjæremålet.
Banken har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse av 21. januar 1994 stadfestes.
2. Sparebanken Midt-Norge tilkjennes saksomkostninger med kr 1000,-."
Etter begjæring fra A og B avsa Trondheim namsrett 14. februar 1994 kjennelse om at gjennomføringen av tvangssalget utsettes inntil lagmannsretten har avgjort kjæremålet.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og bemerker:
Etter dekningsloven §2-10 kan namsretten etter begjæring fra debitor bestemme at tvangsdekning bare kan gjennomføres hvis debitor eller hans familie skaffes annen bolig som etter nærmere kriterier er tilfredsstillende, så fremt tvangsdekningen vil medføre at debitor taper retten til nødvendig bolig for seg eller sin familie.
I visse tilfeller kan namsretten likevel ikke kreve erstatningsbolig som betingelse for å gjennomføre tvangsdekning. Det gjelder bl.a. når "tvangsdekning....er begjært for å inndrive renter eller ordinært forfalte avdrag på lån sikret ved pant i eiendommen, leieretten eller atkomstdokumentet", jf dekningsloven §2-10 tredje ledd 1. punktum.
Det avgjørende vil derfor i denne sak være om kriteriet "lån sikret ved pant i eiendommen" skal gjelde fullt ut etter sin ordlyd, eller om det skal tolkes innskrenkende slik at det bare skal gjelde "boliglån, samt lån som ektefellene sammen har tatt opp", slik det er uttrykt i kjæremålserklæringen.
Lagmannsretten finner ikke grunnlag for noen slik innskrenkende fortolkning. Tvert i mot synes det klart at bestemmelsen skal gjelde etter sin ordlyd.
Bestemmelsene om krav om erstatningsbolig og unntak fra dette, kom ved dekningsloven av 13. juni 1975 nr. 37 §2-10. Formuleringen var da "lån med pant i eiendommen", mens Konkurslovutvalget i sitt utkast §2-9 annet ledd hadde foreslått "lån som er sikret ved pant i vedkommende faste eiendom", jf NOU 1972:20 side 409 første spalte. I Konkurslovutvalgets merknader til unntaksbestemmelen er anført, jf side 260 første spalte:
"Utkastet krever ikke at lånet skal være brukt til anskaffelse av eiendommen eller leiligheten. Foruten at en slik regel ville reise en rekke praktiske vanskeligheter, ser Utvalget ingen grunn til å hindre at nærværende formuesgoder fritt kan nyttes som kredittobjekt."
Lagmannsretten kan ikke se at det under de videre forberedelser til dekningsloven av 1975 eller i sammenheng med någjeldende dekningslov av 1984 ble tatt avstand fra eller reservasjoner overfor disse merknader.
Når unntaksbestemmelsen omfatter lån brukt til annet enn boligen, må den også omfatte næringsgjeld. Den innskrenkende fortolkning som er påberopt av de kjærende parter kan ikke være riktig.
Etter dette er det ikke grunn til drøftelse av subsidiære spørsmål, og namsrettens kjennelse bli å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Etter tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes Sparebanken Midt-Norge saksomkostninger for lagmannsretten. Disse er oppgitt til kr 1000,-, som klarligvis i sin helhet gjelder salær til prosessfullmektigen. Oppgaven finnes rimelig og legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Namsrettens kjennelse, slutningens post 3, stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler A og B, en for begge og begge for en, kr 1000,- - ettusen kroner - til Sparebanken Midt-Norge, Trondheim, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.