RG-1994-139
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-07 |
| Publisert: | RG-1994-139 (16-94) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bodø byrett nr 645/92 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00183 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: Nordland Fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst, Oslo) Kjæremotpart: Norsk Pasientskadeserstatning Prosessfullmektig: Advokat Hans Stenberg Nilsen Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Grete Thue, Lagdommer Einar Rege, Lagdommer Dag Bugge Nordén |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §75, §172, §180, §61, §68 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder kjæremål over avvisning av hjelpeintervensjon i sak om erstatning etter fødselsskade.
Daniel Eriksen, født xx.xx.1987, har ved verger Johanne og Terje Eriksen har ved stevning til Bodø byrett av 14. september 1992 reist fastsettelsessøksmål mot Nordland Fylkeskommune med påstand om at fylkeskommunen som eier av Vefsn sykehus er erstatningsansvarlig for skader påført Daniel Eriksen dagene etter fødselen. Fylkeskommunen har tatt til gjenmæle for byretten og påstått seg frifunnet.
Ved stevning og prosessskriv av 7. desember 1992, har saksøkeren utvidet saken til også å omfatte Norsk Pasientskadeserstatning (NPE). Også NPE har påstått seg frifunnet. Det bemerkes at pasientskadenemnda i vedtak av 10. oktober 1990 har avvist erstatningskrav fra Daniel Eriksen med den begrunnelse at skaden ble konstatert før 1. januar 1988 og dermed ikke er dekningsberettiget under pasientskadeforsikringen.
Byretten avsa 5. mars 1993 kjennelse med slik slutning:
"Erklæringen om hjelpeintervensjon fra Nordland Fylkeskommune overfor Daniel Eriksen v/verger avvises."
Om saksforholdet forøvrig vises til byrettens kjennelse.
Nordland Fylkeskommune har i rett tid påkjært byrettens kjennelse. Kjæremålet gjelder rettsanvendelsen.
Den kjærende part har i hovedsak anført:
Byretten har uriktig lagt til grunn at adgangen til hjelpeintervensjon er avskåret fordi fylkeskommunen og NPE er parter i samme sak vedrørende samme tvistegjenstand. Det dreier seg om to selvstendige saker som er forent til felles behandling. Nordland Fylkeskommune er ikke part i saken mellom Daniel Eriksen og Norsk Pasientskadeserstatning, og sakene gjelder ikke samme tvistegjenstand. Dersom de alminnelige erstatningsvilkårene er oppfylt, og skaden er konstatert etter 1. januar 1988, skal både fylkeskommunen og NPE dømmes. Spørsmålet om når skaden er konstatert, er ikke tema i saken mot fylkeskommunen. For å utøve sin interesse og føre bevis med hensyn til konstateringstidspunktet, er fylkeskommunen derfor henvist til å intervenere.
NPE's innsigelser for byretten er ikke holdbare. Bestemmelsen i §8 i Regler for midlertidig ordning med pasientskadeserstatning (pasientskadereglene), hvoretter pasientskadenemndas avgjørelse er bindende for sykehuseierne, tar ikke sikte på en slik problemstilling. Bestemmelsen innebærer ikke at det i forholdet mellom fylkeskommunen og NPE er rettskraftig avgjort at skaden faller utenfor pasientskadeforsikringen.
Nordland Fylkeskommune har lagt ned slik påstand:
"1. Nordland Fylkeskommune tillates å opptre som hjelpeintervenent for Daniel Eriksen i sak 92-000645 for Bodø Byrett.
2. Nordland Fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med kr 2900,-."
Norsk Pasientskadeserstatning har anført at byrettens kjennelse er riktig i resultat og begrunnelse.
Kjæremotparten har i hovedsak anført:
Det er ikke adgang til hjelpeintervensjon for den som selv er part i en sak om samme tvistegjenstand. Tvistegjenstanden er den samme selv om noe ulike regelsett kommer til anvendelse. Det er de erstatningsbetingende forhold som er sakens tvistegjenstand, og det blir ikke noe nytt krav om det rettslige grunnlaget endres. Rettskraftvirkninger hindrer at man senere kan gå til ny sak om samme tvistegjenstand på et annet grunnlag. En må derfor ta med alle anførsler og rettsgrunnlag i en verserende sak.
Erklæringen om hjelpeintervensjon må uansett avvises etter pasientskadereglene §8. Bestemmelsen innebærer at Nordland Fylkeskommune ikke vil kunne gå til søksmål mot Norsk Pasientskadeserstatning. Kravet mot NPE er avvist ved vedtak i pasientskadenemda, og vedtaket er bindende for sykehuseierne. Dette må føre til at fylkeskommunen heller ikke kan erklære hjelpeintervensjon.
Norsk Pasientskadeserstatning har lagt ned slik påstand:
"1. Bodø byretts kjennelse av 5 mars 1993 stadfestes.
2. Nordland Fylkeskommune betaler saksomkostninger til Norsk Pasientskadeserstatning for byrett og lagmannsrett med kr 2500,-."
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må føre frem og skal bemerke:
Byretten har med rette lagt til grunn at det ikke er adgang til å erklære hjelpeintervensjon for den som selv er part i en sak vedrørende samme tvistegjenstand. Det vises til Rt-1985-1036.
Fylkeskommunen har ikke rett i at det her dreier seg om to saker forent til felles behandling. Saksøkeren har i medhold av tvistemålsloven §61, jf §68, trukket NPE inn som saksøkt i samme sak i tillegg til fylkeskommunen.
Lagmannsretten er imidlertid i motsetning til byretten kommet til at kravene mot fylkeskommunen og NPE må anses som ulike tvistegjenstander. Kravene bygger på ulike faktiske og rettslige grunnlag, og en avgjørelse i forholdet mellom Daniel Eriksen og én av de saksøkte ville ikke ha rettskraftvirkninger i forhold til den annen.
Det er ikke bestridt at fylkeskommunen i utgangspunktet har rettslig interesse i å erklære hjelpeintervensjon, jf tvistemålsloven §75. Lagmannsretten er også enig i at så er tilfelle. I forholdet mellom Daniel Eriksen og NPE er det avgjørende hvorvidt skaden kan anses konstatert etter 1. januar 1988, slik at den er dekningsberettiget etter ordningen med pasientskadeserstatning. Fylkeskommunen har økonomisk interesse i utfallet. Skal adgangen til hjelpeintervensjon være avskåret, må dette i tilfelle baseres på det særlige rettsforholdet mellom fylkeskommunen og NPE.
Norsk Pasientskadeserstatning forvalter en midlertidig ordning med pasientskadeserstatning. Ordningen bygger på en avtale mellom staten og landets fylkeskommuner som trådte i kraft 1. januar 1988. I avtalens §3 heter det:
"En skadenemnd avgjør med bindende virkning for fylkeskommunene og staten om og i hvilket omfang erstatning skal utbetales."
Og i regler for den midlertidige ordning §8 heter det videre:
"Pasientskadenemndas avgjørelse er bindende for sykehuseierne. Pasienten kan gå til søksmål etter de alminnelige erstatningsregler. I så fall faller pasientskadenemndas avgjørelse bort"
Lagmannsretten er enig med den kjærende part i at bestemmelsen ikke tar sikte på den problemstilling som foreligger i nærværende sak. Når det heter at pasientskadenemndas avgjørelse er bindende for sykehuseierne, er meningen at en avgjørelse i pasientens favør ikke skal kunne angripes av disse. Avgjørelsen har således funksjon som et bindende tilbud til pasienten om endelig oppgjør for skaden på det offentliges vegne. Dersom pasienten går til søksmål, følger det uttrykkelig av §8 i f at pasientskadenemndas avgjørelse faller bort. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for en slik innskrenkende tolkning som NPE har gjort seg til talsmann for, hvoretter avgjørelsen likevel skulle være bindende i forholdet mellom sykehuseieren og NPE. En slik forståelse er også i strid med bestemmelsens forarbeider. I notat av 17. august 1987 fra den arbeidsgruppe som ble oppnevnt etter Regjeringens vedtak om å utrede en midlertidig ordning med pasientskadeertatning, heter det på side 39 at erstatningskrav som idømmes av domstolene forutsettes dekket av erstatningsordningen. Det fremgår av sammenhengen at dette må gjelde uansett om - og i tilfelle med hvilket utfall - saken på forhånd har vær behandlet i nemnda. At nemndas vedtak bortfaller i sin helhet i de tilfeller pasienten går til sak, er også uttalt i Pasientskadeserstatningslovutvalgets innstilling (NOU 1992:6) side 44.
Man kan etter dette ikke av regelverket for ordningen med pasientskadeserstatning utlede noe forbud mot hjelpeintervensjon i et tilfelle som dette.
Kjæremålet har ført frem. Saken har imidlertid reist spørsmål av generell rekkevidde som ikke er avklart i rettspraksis, og hvor avgjørelsen kan sies å ha betydning for begge parter utover den aktuelle sak. I henhold til unntaksregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd tilkjennes kjæremotparten derfor ikke saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Hjelpeintervensjon tillates.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.