RG-1994-292
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-18 |
| Publisert: | RG-1994-292 (41-94) |
| Stikkord: | Kausjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Sogn herredsrett Nr. A 39/90 - Gulating lagmannsrett LG-1991-01314 A. Anket til Høyesterett, utfall ?? |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Arild Rømmen, Sogndal). Motpart: Custos Finans Øst A/S (Prosessfullmektig: Advokat Erik Herlofsen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Vestrheim, Lagdommer Støle, Kst. lagdommer Heinfjell |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §30, §36, Straffeloven (1902) §283a, §288, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180 |
År 1993 den 18. juni ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 91-1314 avsagt slik dom :
Saken gjelder hvorvidt en kausjonist er forpliktet i henhold til en avgitt kausjonserklæring.
A var ansatt hos Nybo Loft A/S og hadde en mindre aksjepost i selskapet. Nybo Loft A/S opptok i oktober 1987 et lån stort kr 500.000,- hos Custos Finans Øst A/S, heretter betegnet Custos. Det tilhørende omsetningsgjeldsbrev er datert den 16. oktober 1987. A kausjonerte på lik linje med fire andre aksjonærer overfor Custos for låneopptaket. Kausjonsforpliktelsen er etter ordlyden vanlig solidaransvar.
Selskapet Nybo Loft A/S gikk konkurs den 9. august 1989. Custos krevde kausjonistene for restgjelden. Krav mot A ble fremmet i brev av 12. september 1989. A bestred at han var forpliktet i henhold til kausjonserklæringen. Hos As fire medkausjonister har namsmyndighetene ikke kunnet finne noe å ta utlegg i.
Indre Sogn herredsrett avsa den 5. oktober 1991 dom med slik slutning:
"1. A, Kaupanger, betalar Custos Finans Øst A/S, Oslo, kr 468.920,- med tillegg av 19,75 % rente p.a. rekna frå 13. september 1989 til betaling skjer.
2. I sakskostnader til Custos Finans Øst A/S betalar A kr 11.680,-.
3. Oppfyllingsfristen for summane nemnde under pkt. 1 og 2 ovanfor er 2 - to - veker rekna frå forkynninga av denne dommen."
A har anket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt den 28. og 29. januar 1993. A forklarte seg som part. Det ble ikke ført vitner. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for herredsretten.
Lagmannsretten finner det innledningsvis hensiktsmessig å gi en presentasjon av kausjonisten og det selskapet som han kausjonerte for.
Nybo Loft A/S var ett av flere selskaper i Nybo-gruppen. Selskapet ble stiftet den 20. august 1986 med kr 200.000,- i aksjekapital. Aksjekapitalen ble senere utvidet i flere omganger, senest i 1988, til kr 2.055.000,-. Selskapet hadde patent på en egenutviklet loft- og takkonstruksjon, og en hovedforretningside var å inngå kontrakter med byggmesterfirmaer over hele landet som mot avgift skulle kunne benytte systemet.
Nybo Loft A/S var fra februar 1987 uten fast bankforbindelse. Uten en kassekredittkonto var likviditeten i selskapet vanskelig. Selskapet skaffet likviditet ved at flere av de ansatte tok opp lån privat i finansieringsinstitusjoner og lånte pengene videre til selskapet, slik at selskapet betjente gjelden i finansieringsinstitusjonene. I tillegg kausjonerte de ansatte for lån som selskapet opptok.
A ble ansatt i Nybo-gruppen i 1986, først i Nybo A/S og etter en kortere tid i Nybo Loft A/S. Arbeidsoppgavene var i starten å utarbeide brosjyrer og lignende salgsmateriale. Etter en tid ble A teknisk leder i selskapet. På ansettelsestidspunktet var han 25 år og hadde ingen økonomisk utdannelse eller økonomisk praksis. I følge A ga arbeidsoppgavene ikke innsyn i selskapets økonomi eller regnskaper.
I udatert låneforespørsel innkommet Custos den 22. september 1987 ba Nybo Loft A/S om tilbud på et lån stort kr 500.000,- med en lånetid på 3 til 5 år. Som sikkerhet ble tilbudt pant i det utstyret som lånet skulle finansiere, samt eventuelt kausjon fra inntil seks aksjonærer. Custos hadde ikke hatt noen forbindelse med Nybo Loft A/S tidligere. Etter henvendelse til selskapet fikk Custos fremlagt regnskap for 1986, revisorbekreftelse, budsjett for 1987 og halvårsregnskap for 1987 med reskontro for juni måned. Finansieringsinstitusjonen hadde også et møte med B som Custos oppfattet som økonomisjef hos Nybo Loft A/S. Lån ble gitt mot selvskyldnerkausjon fra fem oppgitte eiere. Det ble ikke fra Custos stillet krav om sikkerhet i form av pant.
Gjelden ble betjent inntil konkursåpning. Konkursen medførte store tap for kreditorene. Aktiva i boet var små og gikk i hvert fall i det vesentlige med til å dekke boutgiftene. Det ble anmeldt 132 fordringer i boet. Kravene utgjorde samlet ca kr 31.000.000,-. Konkursen medførte at det ble reist straffesak mot D som selskapets administrerende direktør og styremedlem, mot B som markedsdirektør, senere økonomidirektør og styreformann, og C som økonomisjef og regnskapsfører. Hallingdal herredsrett dømte den 22. mai 1991 C for grovt underslag til fordel for selskapet, og D og B for å ha gitt uriktige opplysninger av betydning for bedømmelsen av selskapet, grov utroskap mot selskapet, grovt underslag og grovt bedrageri overfor långivere. Til den delen av tiltalen som gjaldt straffeloven §283a første ledd nr. 2, jfr. §288 om ikke å ha begjært oppbud i tide bemerket retten:
"Retten har funnet bevist at D i egenskap av daglig leder og B som styreformann i Nyboloft A/S unnlot å gjøre oppbud til skifteretten. De unnlot dette forsettlig til tross for at selskapet fom. 1987 klart gikk med tap og senest ved årsskiftet 1986/87 var insolvent. Retten legger til grunn at underskuddet for driftsåret 1986 var på minst kr 434.071,- og at underbalansen var minst kr 234.071,-.
Tapet for 1. halvår i 1987 var på ca 1,6 mill. Videre legger retten til grunn at underskuddet for driftsåret 1987 var på minst kr 4.500.000,-. Underbalansen for 1987 var på minst kr 4.000.000,-.
På grunnlag av den omfattende bevisførsel er det etter rettens mening overveiende sannsynlig at oppbud skulle ha vært gjort allerede høsten 1987. For å rydde av vegen enhver mulig tvil om tidspunktet, har retten kommet til å ville sette dette til 1. januar 1988.
Senest ved årsskiftet 1986/1987 var selskapet etter rettens mening som nevnt insolvent, d.v.s. at selskapet ikke ville kunne tilfredsstille alle fordringshavere. D og B burde da følgelig ha innsett at selskapet ikke var i stand til å dekke sine forpliktelser etterhvert som de forfalt, og at selskapets gjeld oversteg eiendelene."
Til straffutmålingen bemerket retten bl.a.:
"Ved straffutmålingen må det for D og Bs vedkommende legges stor vekt på at de blir dømt for omfattende økonomisk kriminalitet. Allmennpreventive hensyn tilsier etter rettspraksis at det reageres strengt i saker av denne art. Etter bevisførselen må retten legge til grunn at D dominerte selskapet. Han hadde stor personlig innflytelse og var den ubestridte leder. Med sin evne til å påvirke andre mennesker var han den dominerende person ved utøvelsen av de straffbare handlinger som fant sted i selskapet."
A var en av de ansatte som hadde opptatt flere lån til fordel for Nybo Loft A/S samt kausjonert for selskapet. For lagmannsretten har A redegjort for de lån og garantier han hefter for på grunn av Nybo Loft A/S. De samlede lån var i september 1989 i underkant av kr 1.200.000,-. Deler av lånebeløpet er nå nedbetalt ved hjelp av As far. Det samlede kausjonsansvaret, inkludert ansvaret overfor Custos i denne sak, er i overkant av kr 2.000.000,-.
For øvrig viser lagmannsretten til den faktiske redegjørelse i herredsrettens dom.
Den ankende parts anførsler:
A har anført tre grunnlag for sitt standpunkt om at han er ubundet av kausjonserklæringen.
For det første anføres bristende eller uriktige forutsetninger. A ble fra starten av bevisst ført bak lyset av hovedinteressentene i Nybo Loft A/S. Han fikk uriktige opplysninger fra selskapet. Selskapet benyttet tre ulike regnskaper for samme periode. For A var det en klar forutsetning at de opplysningene han fikk forelagt var riktige. Denne forutsetningen hevdes også å kunne påberopes overfor Custos.
For det annet påberopes et ulovfestet prinsipp om at långiver - i forhold til kausjonisten - plikter å foreta undersøkelser før lån gis. A har særlig betont at dersom Custos hadde ringt til den oppgitte bankforbindelse, ville finansieringsinstitusjonen blitt klar over at selskapet ga uriktige opplysninger. Det hevdes at ut fra de regnskapene som Custos mottok, kunne finansieringsinstitusjonen lett ha konstatert at Nybo Loft A/S var på vei mot konkurs. Custos burde særlig ha reagert over at regnskapet viste en stor og gammel leverandørgjeld, samt at det var et misforhold mellom regnskapet og det fremlagte budsjett. I det minste hadde Custos foranledning til ytterligere spørsmål før lån ble utbetalt. Inntektene til de tilbudte kausjonister ga heller ingen grunn til å gi lån. Det må bebreides Custos at lån ble gitt. Hadde Custos opptrådt slik man kan forvente av et finansieringsselskap, ville kausjonsforpliktelsene ikke oppstått.
For det tredje anføres avtaleloven §36. En totalvurdering basert på Custos' manglende undersøkelse, As manglende kjennskap til forretningslivet og den grove måten han ble ført bak lyset på, må lede til at A frifinnes.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotpartens anførsler:
Custos gjør gjeldende at A har påtatt seg en ordinær kausjonsforpliktelse og at ingen av de grunner som han anfører for å bli fritatt for denne, kan føre fram. For øvrig har Custos i det alt vesentlige anført det samme for lagmannsretten som for herredsretten. Vedrørende det nærmere innhold i anførslene finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til herredsrettens dom.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Indre Sogn herredsretts dom av 20. september 1991 stadfestes.
2. Custos Finans Øst A/S tilkjennes saksomkostninger for både herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i et flertall bestående av lagdommer Støle og konstituert lagdommer Heinfjell, og et mindretall, lagdommer Vestrheim.
Flertallet legger til grunn at A ikke var bevisst den økonomiske situasjonen i Nybo Loft A/S, men at han ble ført bak lyset av selskapets ledelse. Det vises til straffedommen fra Hallingdal herredsrett. Spørsmålet blir om det er A eller Custos som må ha risikoen for forutsetningssvikten hos A. Det klare utgangspunkt er både at avtaler skal holdes og at hver av partene bærer risikoen for egne forutsetninger.
I rettspraksis er dette utgangspunktet fraveket hvor uriktige opplysninger stammer fra garantimottaker. Hvor opplysningene har vært motiverende, har dette ledet til ugyldighet, jfr Rt-1927-1018. Dette må gjelde også hvor garantimottaker intet er å bebreide. I denne sak stammer imidlertid ingen av de uriktige opplysningene fra Custos. Selskapet har kun akseptert de kausjonistene som Nybo Loft A/S tilbød. Det skal da meget til før risikoen for forutsetningssvikten kan gå over på Custos.
Lagmannsretten kan ikke se at den måten A ble ført bak lyset på, kan frita ham for kausjonsforpliktelsen overfor Custos. Riktig nok er kausjonsforpliktelsen foretatt for å tilgodese Nybo Loft A/S, men den er foretatt overfor Custos. I forhold til Custos blir det uten betydning at A bygget på uriktige forutsetninger fremkalt av en svikefull eller straffbar opptreden fra personer sentralt i Nybo Loft A/S. Avgjørende er at de uriktige opplysningene ikke stammet fra Custos, og at selskapet verken kjente eller burde kjenne til disse forhold. Villfarelsen kan ikke påberopes i forhold til Custos, jfr. prinsippet i avtaleloven §30.
Innsigelsen om at Custos ikke har opptrådt tilstrekkelig aktsomt til å kunne gjøre kausjonen gjeldende, volder mer tvil.
A bebreider Custos utilstrekkelige undersøkelser, og gjør gjeldende at dersom Custos hadde opptrådt som en aktsom finansieringsinstitusjon, ville ikke lån vært gitt til Nybo Loft A/S, og noe kausjonsansvar ville følgelig ikke ha oppstått. Rettspraksis har kun i beskjeden grad pålagt garantimottaker noen plikt - plikt i betydningen forutsetning for å gjøre kausjonen gjeldende - til å meddele kausjonisten opplysninger som garantimottaker sitter inne med, selv om denne burde hatt mistanke om kausjonistens villfarelse. Det vises til Rt-1912-643 og Rt-1925-501, motsatt Rt-1906-289. I nærværende sak påstås en videre forpliktelse. I følge A skulle Custos av hensyn til kausjonisten ha foretatt grundigere undersøkelser av hovedskyldnerens økonomi enn det finansieringsinstitusjonen gjorde. Etter flertallets syn kan en slik plikt ikke være omfattende. Det er først og fremst kausjonisten selv som må forlange tilstrekkelige opplysninger og dokumentasjon for å avgjøre om han skal forplikte seg eller ikke.
Lånet gjaldt et beløp på kr 500.000,-. Lagmannsrettens flertall viser til de dokumenter som Custos innhentet. Dette må være tilstrekkelig. Noen plikt til å kontrollere opplysningene med en oppgitt (hoved)bankforbindelse kan ikke oppstilles. Et slikt forlangende er ikke forenlig med at finansinstitusjonene er i konkurranse med hverandre. Noen plikt til rutinemessig å kontakte revisor ved en lånesøknad som denne kan heller ikke oppstilles. Det vises dertil til at det forelå revisorbekreftelse av 19. juni 1987.
Spørsmålet er videre om Custos i forhold til A som kausjonist har opptrådt tilstrekkelig aktsomt ved å yte lån på grunnlag av de innhentede opplysninger. Den saksbehandler hos Custos som behandlet lånesøknaden er ikke tilbudt lagmannsretten som vitne, slik at lagmannsretten ikke kjenner de nærmere overveielser som ble foretatt. Hvorvidt en skyldner kan betjene det lån det søkes om, er først og fremst debitors og eventuelle kausjonisters eget ansvar å vurdere. Lagmannsrettens flertall er kommet til at Custos ikke har opptrådt så lite aktsomt at finansieringsinstitusjonen ikke kan gjøre kausjonen gjeldende. Riktig nok synes det som om en grundig gjennomgang av de innhentede dokumenter ville resultere i at det ble reist spørsmål ved den økonomiske soliditet i Nybo Loft A/S. Det vises til at Nybo Loft A/S etter et års drift hadde opparbeidet en gjeld på kr 5,9 millioner, hvorav kortsiktig gjeld utgjorde kr 2,8 millioner, at inntektene synes små, at utestående kundefordringer på over kr 1 million var eldre enn en måned. Selskapet hadde også en forholdsvis stor gjeld til sine leverandører, hvorav kun en mindre del var pådratt i siste regnskapsmåned, noe som tyder på at selskapet hadde vansker med å gjøre opp for seg. Disse forhold tilsier at selskapet befant seg i en utsatt økonomisk stilling. Ledelsen og eierne av Nybo Loft A/S var imidlertid de som hadde de beste muligheter for å vurdere selskapets fortsatte drift. Custos utviste ingen aktivitet for å få kausjonene i stand, ut over å godta de kausjonister som Nybo Loft A/S tilveiebrakte. I betraktning av lånebeløpets størrelse og særlig det forhold at de tilbudte kausjonister var angitt som eiere av selskapet, finner lagmannsrettens flertall at det ikke er til hinder for å gjøre kausjonen gjeldende at Custos ikke foretok en mer inngående analyse av det fremlagte materialet. Flertallet kan heller ikke se at opplysningene om kausjonistenes inntekts- og formuesforhold kan endre denne vurdering. Flertallet viser også til at Industrifondet så sent som i 1988 innvilget lån på kr 2 millioner til selskapet.
Lagmannsrettens flertall er enig med herredsretten i at avtaleloven §36 er anvendelig også i kausjonsforhold, men kan ikke se at det "ville virke urimelig eller i strid med god forretningsskikk" å gjøre kausjonsavtalen gjeldende i denne sak. As økonomi er vanskelig. Hans økonomiske situasjon kan likevel ikke i seg selv begrunne fritak fra kausjonsforpliktelsen. A har flere kreditorer. Det forhold at gjelden til Custos er pådratt gjennom kausjonsansvar, kan ikke stille Custos svakere enn de øvrige kreditorer. Det adekvate bøtemiddel må eventuelt være gjeldsforhandlinger.
A har som aksjeeier, og ut fra hensynet til egen arbeidsplass, valgt å kausjonere for Nybo Loft A/S. Den som stiller en kausjon pådrar seg alltid en risiko for at ansvaret blir en realitet. Det forhold at risikoen har vært større enn det A forventet, at han er blitt feilinformert, og at selskapets ledelse har begått straffbare handlinger, er ikke tilstrekkelig til å frita A. Som aksjonær og den som skulle stille kausjonen, hadde han minst like gode muligheter til å gjøre seg kjent med den økonomiske stillingen i Nybo Loft A/S som Custos. I motsetning til Custos var han også kjent med den praksis selskapet fulgte med å finansiere driften gjennom lån som de ansatte opptok. A har påtatt seg en forpliktelse. A visste hva en kausjon var, og overfor Custos kan han ikke høres med at han hadde manglende kjennskap til forretningslivet og manglet den fulle oversikt over hva han i realiteten påtok seg. Skulle A på grunn av at kausjonen har et noe lettsindig preg kunne fritas for en kausjonsforpliktelse han utvunget har påtatt seg, ville svært mange kausjoner ikke kunne gjøres gjeldende, og kausjonen ville miste meget av sin betydning som kredittinstrument. Avtaleloven §36 kan ikke lede til at A kjennes ubundet.
Kravets størrelse er ikke bestridt. Etter dette må herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.
Vedrørende saksomkostninger for herredsretten avgjøres dette etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. tvistemålsloven §172. Lagmannsrettens flertall finner at den tvil flertallet har redegjort for er så vidt betydelig at A hadde fyldestgjørende grunn til å ville se herredsrettens avgjørelse, jfr. første unntaksalternativ i bestemmelsens annet ledd. Flertallet finner at hver av partene bør bære egne omkostninger for herredsretten.
Som følge av denne omkostningsavgjørelsen reguleres spørsmålet om omkostninger i ankesaken av tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. tvistemålsloven §174, jfr. Rt-1992-1671. Hensett til at A har vunnet frem når det gjelder omkostningsspørsmålet finner lagmannsrettens flertall at hver av partene i samsvar med hovedregelen også bør bære sine omkostninger i ankesaken.
Mindretallet er kommet til at det foreligger et så vidt spesielt tilfelle at kausjonsforpliktelsen bør settes til side og A frifinnes etter avtaleloven §36, idet det etter mindretallets vurdering vil virke urimelig om Custos kan gjøre kausjonen gjeldende. Ved sin vurdering har mindretallet tatt utgangspunkt i at kausjonsforpliktelsen må anses som ensidig bebyrdende, idet det ikke er opplyst noe om at A har mottatt vederlag for å stille kausjonen. Videre legges bl.a. vekt på at A som kausjonist hadde minimal kunnskap om kausjonsforpliktelser generelt, mens långiveren, Custos, var en profesjonell kredittinstitusjon. Realiteten innad i Nybo Loft A/S forstås videre å ha vært at A i meget liten grad hadde adgang til informasjon om selskapets reelle økonomiske situasjon. Mindretallet finner etter bevisførselen på den annen side ikke grunnlag for å anta at Custos har foretatt nevneverdige undersøkelser hverken med hensyn til Nybo Loft A/S' reelle økonomiske stilling eller med hensyn til As forutsetninger for å stille kausjon. Etter mindretallets vurdering må det legges til grunn at Custos, ved enkle undersøkelser, som å søke å rette henvendelse til låntakerens tidligere bankforbindelse Bergen Bank, eller å foreta en viss analyse av låntakers regnskap, som bl.a. viste en påtakelig høy, kortsiktig varegjeld, ville ha fått sterk oppfordring til å vurdere nærmere såvel den aktuelle kredittytelsen som forholdet til kausjonisten. Nærmere undersøkelser som nevnt, burde gi finansieringsselskapet sterk oppfordring til å forvisse seg om at kausjonisten var kjent med låntakerens reelle økonomiske situasjon. Det forhold at den aktuelle kausjonsstillelsen ble foretatt av i alt fem personer tilknyttet Nybo Loft A/S og at kausjonen ikke gjaldt et høyere beløp enn kr 500.000,-, bør etter mindretallets vurdering ikke føre til at kravene til långivers undersøkelser og mulige ansvar for kausjonistens forutsetninger, reduseres i forhold til det som foran er omtalt. Mindretallet peker for øvrig på at kausjonsstillelsene skjedde ca halvannen uke før det internasjonale børskrakket 19. oktober 1987, og således på en tid da den økonomiske aktivitet i samfunnet til dels var uvanlig høy. Dette kan også være en medvirkende årsak til de mangelfulle undersøkelser m.v. fra Custos' side, som selskapet selv har risikoen for. Etter en samlet vurdering er mindretallet, som nevnt, kommet til at As kausjonsforpliktelse i sin helhet bør settes til side. Til omkostningsspørsmålet bemerkes at saken - ut fra mindretallets vurdering og resultat - har fremstått som så vidt tvilsom at omkostninger ikke bør tilkjennes, hverken for lagmannsretten eller herredsretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd, jfr. - for lagmannsretten - s.l. §180 annet ledd.
Det er gått beklagelig lang tid mellom ankeforhandlingen og domsavsigelsen.
Slutning :
1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for lagmannsretten eller herredsretten.