RG-1994-492

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-07-16
Publisert:	RG-1994-492 (70-94)
Stikkord:	Arbeidsrett, Tjenestemannsrett, Statens styringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 16. juli 1993 i ankesak LG-1992-00118.
Parter:	Kari Haukali (advokat Pål Mitsem) mot Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung.
Forfatter:	Lagdommer Rune Voll, ekstraordinære lagdommere Johan Chr. Hjorth, Torbjørn Husebø
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Arbeidsmiljøloven (1977) §62, Tjenestemannsloven (1983) §10, §12, §19, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §55A, §9

Sakens hovedspørsmål er om Staten som arbeidsgiver har overskredet sin styringsrett gjennom foretatte endringer i de arbeidsoppgaver som tilligger førstekonsulent Kari Haukali ved Sosialhøgskolen i Stavanger.

Kari Haukali, som er født xx.xx.1926, ble sommeren 1981 ansatt som kontorleder ved Sosialhøgskolen i Stavanger (heretter Sosialhøgskolen). Hun tiltrådte stillingen 1.10.1981. I 1983 ble stillingen oppnormert til førstekonsulent, uten at dette medførte endringer i arbeidsoppgavene som tillå stillingen. Til stillingen lå opprinnelig særlig arbeidsoppgaver innen det økonomisk-/administrative området, herunder oppgaven som kontorleder ved skolens administrasjon, ansvar for visse deler av budsjettarbeidet og ansvar for eksamen/vitnemål. I mai 1986 ble Kari Haukali av skolens rektor med øyeblikkelig virkning fritatt for kontorlederansvaret, i første omgang med virkning til sommeren samme år. Etter drøftinger ble man i august 1986 enige om at den for stillingen utarbeidede instruks av 25.11.1985 likevel skulle gjelde fullt ut inntil departementet tok standpunkt til saken. I april 1987 bestemt rektor på nytt at Kari Haukali skulle fratas kontorlederansvaret, en ordning som skulle gjelde «inntil videre». Drøftinger der såvel Kari Haukalis fagforening som skolens ulike styringsorganer var involvert, førte ikke fram. Med virkning fra 1.9.1987 ble det tilsatt en annen førstekonsulent i et 9 måneders engasjement. Den engasjerte førstekonsulent ble bl.a. tillagt ansvar for kontorledelse, eksamen og budsjett.

På bakgrunn bl.a. av utlysning av engasjementstilling som førstekonsulent med kontorlederansvar, tok advokat Haakon Helle i august 1988 på vegne av Kari Haukali opp med det Regionale Høgskolestyret for Rogaland (heretter Høgskolestyret), som den gang var tilsettingsmyndighet for skolens administrative personale. Advokat Helle gjorde bl.a. gjeldende at det ikke var truffet noe vedtak som fratok Kari Haukali stillingen som kontorledere, og at dette under enhver omstendighet bare kunne skje i form av oppsigelse. Advokat Helles henvendelse førte ikke til at det ble gjort noen endring i Kari Haukalis arbeidsoppgaver. Med virkning fra 15.9.1989 ble den nye førstekonsulentstillingen gjort fast med samme arbeidsoppgavefordeling som var gjort gjeldende fra september 1987.

Foranlediget av henvendelse fra advokat Helle avga sivilombudsmannen 14.11.1989 uttalelse i saken. Sivilombudsmannen konkluderte med at det ikke fra Høgskolestyret var dokumentert at det var truffet noe uttrykkelig vedtak om at Kari Haukali på varig basis skulle fratas de aktuelle arbeidsoppgaver. Uttalelsen konkluderte med at de beste grunner talte for at Høgskolestyret selv, og ikke rektor, var kompetent myndighet til å skape nødvendig avklaring av spørsmålet om varig endring av arbeidsområdet, og av rettsgrunnlaget for dette. Ombudsmannen tok ikke stilling til det underliggende forhold.

I møte 25.1.1990 traff Høgskolestyret slikt enstemmig vedtak:

«Det regionale Høgskolestyret stadfester den omorganisering av Kari Haukalis arbeidsoppgaver som fant sted i henhold til brev fra

Side:494

Kultur- og vitenskapsdepartementet av 28. august 1987. Begrunnelsen for dette er hjemlet i Tjenestemannslovens §12.»

Kari Haukali ved advokat Helle påklaget vedtaket 15.2.1990. Departementet inntok i brev 18.8.1990 det standpunkt at Høgskolestyrets avgjørelse ikke var å anse som et enkeltvedtak som kunne påklages. Advokat Helle tok deretter på vegne av Kari Haukali 17.8.1990 ut stevning for Stavanger byrett mot Staten ved utdannings- og forskningsdepartementet, nå Kirke-, utdannings- og forskningsdepartement (heretter departementet). Kari Haukalis endelige påstand for byretten var utformet slik:

«1. Det regionale Høgskolestyret for Rogalands vedtak av 25.1.1990 er ugyldig.

2. Kari Haukali er berettiget til å inneha stillingen som kontorleder ved Sosialhøgskolen i Stavanger.

3. Staten betaler erstatning til Kari Haukali fastsatt etter rettens skjønn.

4. Staten betaler sakens kostnader til Kari Haukali.»

Staten ved departementet nedla påstand om frifinnelse.

Stavanger byrett, satt med to meddommere fra det alminnelige utvalg, avsa dom i saken 3.10.1991 med slik domsslutning:

« 1. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Byretten baserte sin enstemmige avgjørelse primært på at de foretatte endringer i Kari Haukalis arbeidsoppgaver var saklig begrunnet i hensynet til skolens virksomhet og på at ordningen ble antatt å ligge innenfor rammen av arbeidsgivers styringsrett. Når det gjelder de nærmere detaljer vedrørende sakens bakgrunn, hva partene anførte for byretten og byrettens avgjørelsesgrunner, viser lagmannsretten til byrettens dom. Dommen inneholder en svært grundig og etter lagmannsrettens syn fyldestgjørende omtale av sakens forhistorie med gjengivelse av relevante deler av de viktigste dokumentene.

...

Ankende part, har sammenfatningsvis anført:

...

Det hevdes i denne forbindelse at arbeidsavtalen danner grensen for hva arbeidsgiver kan foreta seg og hva arbeidstaker må finne seg i. Det vises i denne forbindelse til Kristen Andersen, «Fra arbeidslivets rett» (1973) side 97 flg., særlig side 99; Torstein Eckhoff, »Forvaltningsrett» (4. utg. 1992) side 375 flg; Arne Fanebust, «Tjenestemannsrett», side 131 og 134.

Når det gjelder rettspraksis, har ankemotparten vist til avgjørelse inntatt i RG-1989-653. Avgjørelsen har etter ankende parts syn ingenting med nærværende sak å gjøre fordi vedkommende arbeidstaker aksepterte at det lå innenfor styringsretten å bli flyttet, slik at problemstillingen var om den foretatte endring var vilkårlig og usaklig som utøvelse av styringsretten. For øvrig viser ankende part til RG-1989-344 (Tønsberg byrett), dom av Bergen byrett 19.6.1987 (sak 541/1986) RG-1987-224 (kjennelse avsagt av Asker og Bærum herredsrett) dom av Tromsø byrett 3.4.1987 (sak 252/1986), RG-1989-206 (Nordre Sunnmøre

Side:495

herredsrett), uttalelse fra Sivilombudsmannen inntatt i Ombudsmannens årsmelding 1989 24 flg., RG-1987-842, dom av Eidsivating lagmannsrett 11.5.1987 (ankesak 460/85) kjennelse av Eidsivating lagmannsrett 3.1.1992 (sak nr. 91-02515K) og kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 9.2.1993 (Høyesterett lnr. 75 K/1993, nr. 346/1992).

...

Den ankende part har nedlagt slik, under ankeforhandlingen endret påstand:

«1. Prinsipalt: Vedtak i Det regionale høgskolestyret for Rogaland av 25. januar 1990 er ugyldig. Kari Haukali er berettiget til å inneha stillingen som kontorleder ved Sosialhøgskolen i Stavanger. Subsidiært: Kari Haukali har klagerett over avgjørelsen i Det regionale høgskolestyret for Rogaland av 25. januar 1990.

2. Staten betaler erstatning til Kari Haukali fastsatt etter rettens skjønn.

3. Staten betaler saksomkostninger til Kari Haukali for byrett og lagmannsrett.»

Ankemotparten har i store trekk gjort gjeldende:

Byrettens dom er riktig i sitt resultat og må stadfestes.

Saken reiser fire hovedspørsmål:

1. Ligger de foretatte endringer i Kari Haukalis arbeidsoppgaver innenfor styringsretten?

Dersom lagmannsretten besvarer dette spørsmål bekreftende, må byrettens dom stadfestes. I så fall oppfatter ankemotparten den ankende part slik at endringene erkjennes å ha hatt saklig grunn, at selve avgjørelsen ikke vil være å anse som et enkeltvedtak og følgelig heller ikke skulle vært klagebehandlet.

Hvis lagmannsretten kommer til et annet resultat, dvs. til at arbeidsgiver har gått ut over sin styringsrett, står man overfor en annen problemstilling:

2. Forelå vilkårene for å pålegge Kari Haukali å overta en annen likeverdig stilling, jfr. tjenestemannsloven §12, andre punktum?

Hvis lagmannsretten besvarer dette spørsmål bekreftende, oppstår et tredje spørsmål:

3. Foreligger det formelle feil ved omplasseringsvedtaket som medfører ugyldighet?

Dersom retten verken finner at arbeidsgiver har handlet innenfor sin styringsrett eller at det foreligger et gyldig vedtak om omplassering, oppstår sakens siste hovedspørsmål:

4. Er Staten erstatningsansvarlig for krenkende behandling av Kari Haukali?

...

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til at anken delvis blir å ta til følge, idet styringsretten anses overskredet uten at vilkårene for oppsigelse var tilstede.

Side:496

Spørsmålet om styringsretten ble overskredet.

Sakens hovedspørsmål er om de varige endringer som ble foretatt i Kari Haukalis arbeidsområde og arbeidsoppgaver faller innenfor eller utenfor arbeidsgivers styringsrett. I førstnevnte tilfelle er partene enige om at avgjørelsen ikke er å anse som et enkeltvedtak med tilhørende klageadgang, og at byrettens dom i så fall må stadfestes for så vidt gjelder realiteten.

Formelt sett knytter saken an til det stadfestelsesvedtak som ble fattet av Høgskolestyret 25.1.1990, gjengitt ovenfor, og det er dette vedtak den rettslige prøving må skje i forhold til. De endringer som ble stadfestet av Høgskolestyret i januar 1990 ble imidlertid rent faktisk og praktisk gjennomført i løpet av 1987, med utgangspunkt i rektors brev av 9.4.1987 og den videre behandling av saken i skolens ulike organer sommer/høst samme år. Ytre sett fikk de endringer som ble foretatt med midlertidig virkning fra 1987, og som siden i hovedsak er opprettholdt, et fast og varig preg gjennom Høgskolestyrets vedtak i april 1989 om å utlyse en fast stilling som førstekonsulent med kontorledelse, budsjettarbeid og eksamensavvikling tillagt stillingen. Lagmannsretten presiserer at saken her gjelder lovligheten av de foretatte endringer som varige tiltak i forhold til Kari Haukali.

I den grad det anses nødvendig vil retten relatere sine drøftelser til bestemte tidspunkt innenfor den aktuelle perioden. Lagmannsretten peker også på at det saken gjelder er grensene for Statens styringsrett som arbeidsgiver. I hvilken grad, om noen, Staten som arbeidsgiver står i en annen stilling i relasjon til spørsmålet om styringsrettens grenser enn private eller andre offentlige arbeidsgivere, har lagmannsretten ikke hatt foranledning til å gå nærmere inn på.

Ved drøftelsen av om styringsrettens grenser er overskredet, tar retten utgangspunkt i en generell oppfatning av hva styringsretten i arbeidsrettslig sammenheng er. Kristen Andersen definerer styringsretten generelt som «retten til å organisere, lede og fordele arbeidet, og til å ansette og si opp arbeidstakere», jfr. «Fra arbeidslivets rett» (1973) 149. Lagmannsretten finner dette utgangspunkt tjenlig.

At en arbeidsgiver har en rettslig beskyttet styringsrett i forhold til sine ansatte er klart nok og trenger ingen nærmere påvisning. Men det nærmere innhold i og grensene for styringsretten, ikke minst i de relasjoner som er aktuelle i denne sak, framstår på bakgrunn av lovgivning og rettspraksis som forholdsvis uavklarte spørsmål i mer prinsipiell forstand. På lovgivningssiden er det således betegnende at den bestemmelse i tjenestemannsloven av 1983 som Staten særlig hjemler sin prinsipale påstand i, er avfattet på en måte som nærmest må betegnes som konturløs: «Embetsmann ved regjeringens kontorer og enhver tjenestemann er forpliktet til å finne seg i endringer i arbeidsoppgaver og omorganisering av virksomheten.» Ut fra den siterte lovtekst vil Staten som arbeidsgiver nærmest ha en ubegrenset frihet og fleksibilitet i forhold til ledelse, organisering og fordeling av arbeidsoppgaver mellom sine ansatte. Slik er rettstilstanden imidlertid ikke å forstå, og fullt så vid forståelse var heller ikke lagt til grunn i Ot.prp. nr. 72 (1981-82) «Om lov om statens tjenestemenn m.m.», jfr. særlig 25-26. Det finnes her grunn til å gjengi følgende fra prp. 26,

Side:497

første spalte, som synes å gi uttrykk for departementets prinsipielle syn:

«Etter departementets oppfatning ligger det tradisjonelt innenfor styringsretten å disponere personalet uten hensyn til hva de daglige gjøremålene ellers skulle tilsi, om tjenesten krever at man nytter personalet på en bestemt måte. Det kan skyldes en økt arbeidsbelastning, sykdom eller annet fravær og meget annet. Men det er også på det rene at tilstettingsvilkår og sedvane på stedet setter begrensninger. Man kan ikke oppfatte styringsretten her som absolutt. Men departementet ønsker å presisere at lovforslaget på dette punkt ikke innebærer noen innskrenkning i den styringsretten som i dag er anerkjent. Behovet for dette er forsåvidt blitt noe mer aksentuert ved at det ikke lenger er suspensjonsadgang ved sykdom eller uskikkethet.»

I teori og rettspraksis synes det å være enighet om at grensene for Statens styringsrett på dette området ganske særlig må fastlegges i lys av det som anses å være innholdet i den konkrete arbeidsavtalen. I tråd med opplegget fra hver av sidene under ankeforhandlingen, finner lagmannsretten det hensiktsmessig å foreta en før/etter vurdering av de arbeidsoppavene som har vært knyttet til Kari Haukalis stilling. Hva som nærmere legges i begrepet «stilling» og beslektede begrep, kommer lagmannsretten noe nærmere tilbake til.

I Kari Haukalis tilfelle foreligger ingen særskilt individuelt opprettet arbeidsavtale som i seg selv fastlegger stillingens innhold. Ansettelsesforholdet kom i stand ved at det ble foretatt en stillingsutlysning, ved at det ble inngitt en søknad i henhold til utlysningen, ved at det ble avholdt et intervju mellom Kari Haukali og rektor, og gjennom en aksept fra Kari Haukali av et tilsettingsbrev. Brevet hadde på vanlig måte karakter av tilbud om ansettelse på nærmere vilkår. Utlysningsteksten og tilsettingsbrevet er gjengitt i byrettens dom 2-3, som det vises til. Det legges i denne forbindelse til grunn at Kari Haukali under intervjuet ble forelagt en oversikt over de arbeidsoppgaver som var tillagt stillingen, og at de nærmere arbeidsoppgaver som der kom til uttrykk ble gjennomgått i noen grad med rektor. Når det gjelder angivelse av det som er kalt «hovedarbeidet», som skulle ligge innenfor det administrative/økonomiske området, og når det gjelder den nærmere omtale av oppgavene innenfor budsjett/regnskap, kontorledelse og eksamen, samsvarer beskrivelsen i den oversikt som ble presentert under intervjuet i det alt vesentlige med det som senere ble nedfelt i den stillingsinstruks som ble gjort gjeldende fra november 1985 for Kari Haukalis stilling. Stillingen var i mellomtiden blitt oppnormert til førstekonsulentstilling. Instruksen fra november 1985 ble fastsatt av departementet, og er gjengitt i byrettens dom 6-7 sammen med departementets oversendelsesskriv til skolen av samme dato.

Ved fastleggingen av det opprinnelige stillingsinnholdet, er det etter lagmannsrettens syn relevant å se hen til samtlige av de nevnte dokumenter, dvs. utlysningstekst, oversikten over arbeidsoppgaver som ble presentert og diskutert under intervjuet sett i sammenheng med departementets instruks fra november 1985, samt tilsettingsbrevet. Sistnevnte inneholder dog lite av betydning utover selve stillingsbetegnelsen «kontorleder» og en generell henvisning til relevant lovverk samt til enhver tid gjeldende regler og instrukser.

Side:498

I tillegg må det, som også byretten bemerker, ved fastlegging av arbeidsavtalens innhold være riktig å se hen til andre opplysninger som foreligger om stillingens innhold. Av en viss betydning er således rektors søknad av 10.8.1983 til departementet om oppjustering av stillingen, jfr. gjengivelse av relevante deler i byrettens dom 4. Av noen interesse er også den attest rektor utstedte til Kari Haukali i januar 1983, hvor stillingens karakter og nærmere innhold er beskrevet, jfr. også her byrettens dom 4 hvor uttalelsen er sitert.

Rektor Haaland forklarte for lagmannsretten at det i forbindelse med utlysning av stillingen som kontorleder hadde vært overveiet å kreve hovedfag som ansettelsesvilkår. Dette ble imidlertid ikke gjort, idet man i utlysningsteksten nøyde seg med å kreve økonomisk/administrativ utdannelse. Kari Haukali er som nevnt cand.mag., men med fagkrets psykologi, pedagogikk og sosiologi. Lagmannsretten forstår dette slik at skolen i alle fall anså det sterkt ønskelig, om ikke ubetinget nødvendig, for stillingen at vedkommende hadde slutteksamen fra høgskole eller universitetsgrad på mellomfagsnivå. Lagmannsretten anser også dette for å være en relevant omstendighet i den videre vurdering.

På bakgrunn av den foretatte bevisførsel vil lagmannsretten sammenfatte Kari Haukalis opprinnelige stillingsinnhold slik: Hun ble i 1981 ansatt i stilling som kontorleder i administrasjonen ved Sosialhøgskolen i Stavanger. Stillingens hovedarbeidsområde skulle være av økonomisk/administrativ karakter. Arbeidet var sammensatt og omfattet ulikeartede arbeidsoppgaver som i forskjellig grad krevde en bestemt kompetanse. Som den opprinnelige stillingsbetegnelse - kontorleder - tilkjennega, skulle hun lede de kontoransatte ved administrasjonen. På ansettelsestiden var dette tre kontorassistenter som delte to stillingshjemler. Funksjonen som kontorleder gikk i det vesentlige på arbeidsledelsesoppgaver. I denne funksjonen var Kari Haukali de kontoransattes overordnede med hensyn til tilrettelegging, fordeling og oppfølgning av det arbeidet disse tre utførte. I denne begrensede forstand var Kari Haukali arbeidsgivers representant, men hun var ikke ellers i kraft av stillingen tillagt typiske arbeidsgiverrepresentant-funksjoner eller - myndighet, verken i personalsaker eller for øvrig.

Kari Haukalis stilling var tillagt oppgaver og ansvar innenfor budsjett/regnskap. Dette inkluderte på regnskapssiden kontroll med at anvisningsprotokoll ble riktig ført og at regninger og utskrifter fra regnskapet ble korrekt håndtert. Stillingsinnholdet omfattet videre mer og mindre selvstendige oppgaver og ansvar med hensyn til det løpende budsjett-arbeid, således - ifølge instruksen fra 1985 - bl.a. utarbeidelse av tallbudsjett og ansvar for at det ble utarbeidet regnskapsoversikter for skolens samlede budsjett såvel som linjebudsjettene, dvs. delbudsjettene for hver studieretning.

Til stillingen hørte også ansvar for den praktiske avvikling av eksamen og dertil utferdigelse av vitnemål. Blant andre arbeidsoppgaver tillagt den opprinnelige kontorleder-, senere førstekonsulentstilling, nevner lagmannsretten funksjon som 1) referent for flere av skolens interne organer, 2) personalets kontaktperson i visse typer

Side:499

saker, 3) studentenes kontaktperson i velferdssaker og 4) å være den som utarbeidet innstilling i saker om ansettelse av kontorpersonale, og å utarbeide utvidede søkerlister for øvrig. Det finnes ikke nødvendig å gi en uttømmende opplisting av øvrige oppgaver tillagt stillingen, men man viser til den i byrettens dom inntatte instruks fra november 1985, som anses for å gi et egnet grunnlag for vurderingen av situasjonen også tidligere.

Ifølge den arbeidsfordeling som ble gjort gjeldende mellom Kari Haukali og den engasjerte førstekonsulent, først av rektor ultimo september 1987, og som det legges til grunn i store trekk er opprettholdt for ankende parts del, skal Kari Haukali forestå:

« 1. Utstedelse av cand.mag. vitnemål.

Med samme arbeidsoppgaver og- ansvar som i dag.

2. Referent for:

Innstillingsråd

Høgskoleråd

3. Ansvar for å ajourføre oversikten over de forskjellige representantene i innstillingsrådene.

4. Personalets kontaktperson i personalsaker.

Holde deg ajour med bestemmelsene i personalhåndboken og gi personalet nødvendig rettleiing ved forespørsel og informasjon ved endringer.

Føre personalkartoteket.

I mai gi melding om ferier til skattefuten.

5. Være skolens kontaktperson til instanser utenfor skolen i saker som ligger inn under arbeidsområdet.

Være administrasjonens kontaktperson overfor studenter i saker som gjelder velferd, sosial og kulturelle aktiviteter.

Være administrasjonens kontaktperson når det gjelder studentenes kopimaskin.

6. Sørge for utarbeidelsen av Håndboka.

7. Ansvar for kontorrundskrivsmappen (dersom det blir bestemt at den skal fornyes.)

8. Oppbevare ringpermene med originalene fra høgskoleråd og linjerådene og sørge for at disse er ajourført og fullstendige til enhver tid.

Materiale som er eldre enn forrige skoleår settes til fjernarkiv.

9. Ansvar for statistikkene vedr. Statens Sentrale Tjenestemannsregister og Sentralt tjenestemannsregister for skoleverket og annen studentstatistikk.

10. Andre oppgaver kan bli tillagt stillingen ettersom situasjonen krever det - og da i samråd med Kari Haukali.»

Blant de arbeidsoppgaver som ved dette ble flyttet fra Kari Haukali til den nye førstekonsulentstillingen, var således samtlige oppgaver og alt ansvar forbundet med kontorledelse, eksamen og budsjett, når bortses fra utstedelse av cand. mag.-vitnemål. Også enkelte andre, om enn mindre sentrale, oppgaver ble flyttet fra Kari Haukalis arbeidsområde.

Før lagmannsretten går over til å foreta den konkrete vurdering av om styringsretten er blitt overskredet ved de foretatte endringer,

Side:500

finnes grunn til å knytte noen kommentarer til forholdet mellom «stilling», «stillingsinnhold», «arbeidsavtale» og «styringsrett».

Begrepet «stilling» brukes i flere dels nokså forskjelligartede betydninger innenfor tjenestemannsretten, jfr. Debes, «I statens tjeneste», 1989 29 flg. En betydningsvariant knytter an til det budsjettrettslige, jfr. begrepet «stillingshjemmel». «Stilling» kan også være en kategori tilsettingsforhold identifisert gjennom tittel og kodenummer i Statens lønnsplanoversikter. En tredje variant er der «stilling» tilkjennegir «tilsettingsforhold identifisert ved hiererakisk rang», jfr. Debes, op. cit. 30, som trekker fram tjenestemannslovens §12 andre punktum som eksemplifisering i denne forbindelse. Som en fjerde betydning opererer Debes med «en kategori tilsettingsforhold som karakteriseres ved arbeidets art», og viser i denne forbindelse til AML, §55A som eksempel, jfr. 1.c. Endelig nevner samme forfatter at «det er imidlertid helt vanlig at «stilling» betyr det konkrete tilsettingsforhold - arbeidsavtalen», op. cit. 31.

I en drøftelse av styringsretten vil ordet «stilling» ofte bli brukt i sistnevnte forstand, men begrepsbruken vil også kunne være influert av en eller flere andre av de nevnte meningsvalører. Det vesentlige er etter lagmannsrettens oppfatning å ta utgangspunkt i at styringsretten er et eget kompetansegrunnlag, jfr. Eckhoff, «Forvaltingsrett», 1992, kap. 9 og 375 flg. Som sådant kan styringsretten i alle fall i det vesentlige ses som et utslag av arbeidgivers alminnelige instruksjonsog organisasjonsmyndighet. Hvor langt kompetansegrunnlaget rekker vil kunne bero på mange forhold, herunder lovregler. Når grensen skal fastlegges i det konkrete tilfellet setter ikke minst den enkelte arbeidsavtale grenser for styringsretten som kompetansegrunnlag. Styringsretten kan ikke alene danne tilstrekkelig grunnlag for ensidig å fravike det som må anses avtalt mellom partene. Hva som må anses avtalt beror på en konkret vurdering. Når det ikke foreligger en individuell arbeidsavtale som fastsetter partenes plikter og rettigheter i detalj, må det som ovenfor omtalt ses hen til slikt som utlysningstekst, ansettelsesbrev, reglement/instrukser og lovgivning m.v. som gjennom avtalen er gjort til en del av denne. Også øvrige omstendigheter kan være relevante etter en konkret vurdering, herunder eventuelle forbehold om rett til å foreta endringer.

Som uttrykk for hva som anses avtalt, dvs. ansettelsesavtalen er det tjenlig å bruke begrepet «stilling» eller «stillingsinnhold». Det opprinnelige stillingsinnhold i denne forstand vil kunne bli modifisert etterhvert, bl.a. ved at arbeidsgiver utøver sin styringsrett.

Når det særlig gjelder tjenestemannsloven §12, første punktum, forstår lagmannsretten denne bestemmelse primært som en henvisning til det generelle prinsipp om arbeidsgivers styringsrett. Som antydet kan styringsretten hvile på flere ulike rettslige grunnlag, hvorav arbeidsgivers alminnelige organisasjons- og instruksjonsmyndighet regelmessig vil være det mest sentrale, men undertiden supplert av lovbestemmelser og spesifikt avtalebasert kompetanse m.v. Bestemmelsen i tjenestemannsloven §12, første punktum er som det framgår av forabeidene sitert overfor ikke ment å skulle forstås helt bokstavelig etter sin nærmest grenseløse ordlyd, men må tolkes bl.a. i lys av

Side:501

arbeidsavtalen som selvstendig normeringsgrunnlag mellom partene.

Lagmannsretten går etter disse generelle bemerkninger over til den konkrete vurdering av om styringsretten kan anses å hjemle de endringer i arbeidsoppgaver eller stillingsinnhold som er vedtatt gjennomført for Kari Haukalis del.

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å begynne den videre drøftelse med en gjengivelse av følgende kommentar til tjenestemannsloven §12, første punktum, jfr. Debes op. cit. 174:

«Den plikt til å finne seg i endringer i arbeidsoppgavene som §12 hjemler, er ikke nærmere avgrenset i lovteksten, men det kan ikke bære at den er ubegrenset. «Man kan da ikke vilkårlig bli flyttet rundt i organisasjonen!» nei, nettopp det, §12 hjemler ikke vilkårlighet. Det er den saklige motivering man må se hen til, når man vil avgjøre §12's rekkevidde.»

Lagmannsretten kan i og for seg slutte seg til den forståelse som her kommer til uttrykk, men med det vesentlige forbehold at de endringer i stillingsinnhold som kan gjøres i henhold til styringsretten må anses undergitt en ytre tilnærmet objektiv begrensning. Det kan med andre ord tenkes tilfelle der de fra arbeidsgiver ønskede endringer, uansett hvor saklig motiverte disse måtte framstå i relasjon til virksomhetens tarv, går så langt i henhold til den enkelte arbeidsavtale at andre virkemidler må tas i bruk. De mest praktiske alternativ her vil være oppsigelse, såkalt endringsoppsigelse i henhold til §12 annet punktum eller at vedkommende arbeidstaker gir sitt samtykke.

For øvrig er det fremdeles at ledende synspunkt i den arbeidsrettslige teori at «en arbeidsgiver ikke ensidig kan regulere en arbeidstakers arbeidsområde på en slik måte at dets grunnpreg blir et vesentlig annet enn det arbeidsavtalen i direkte eller indirekte form opererer med», jfr. Andersen, «Fra arbeidslivets rett», 101, sitert med tilslutning av Fanebust, «Oppsigelse i arbeidsforhold», 1989, 33, jfr. 35.

Den «grunnpreg-standard» som her er kommet til uttrykk synes for øvrig i hovedsak å være av objektiv karakter og knyttet direkte til en før/etter-vurdering av selve stillingsinnholdet. Som nevnt legger imidlertid lagmannsretten i prinsipiell henseende til grunn at styringsretten som kompetansegrunnlag innenfor visse grenser er relativ til styrken i den saklige motivering for endringene.

Lagmannsretten er kommet til at de endringer som er foretatt i Kari Haukalis stilling, stadfestet ved Høgskolestyrets vedtak 25.1.1990, overskrider grensen for den bestemmelsesrett styringsretten gir.

Lagmannsretten bemerker først at det ikke kan utledes noe definitivt av sondringen lederstilling kontra saksbehandlerstilling i denne sak, slik det synes være lagt opp til særlig fra Statens side. Den kontorlederstilling Kari Haukali ble ansatt i var ganske visst i forholdsvis betydelig grad en saksbehandlerstilling, i den forstand at det tillå kontorleder å saksforberede saker innenfor bl.a. budsjettområdet for rektor og øvrige styringsorgan ved skolen. Men selv om man legger Statens karakteristikk av stillingen til grunn, «saksbehandlerstilling med en viss arbeidslederfunksjon», utelukker ikke dette at styringsrettens grenser kan være overskredet. Muligens kan det på mer generell basis likevel sies at innehaver av den rene saksbehandlerstillig må finne

Side:502

seg i mer vidtgående endringer. Men også i slike tilfeller vil styringsretten ha sine grenser. For øvrig vil det her oftest være spørsmål om gradsforskjeller, idet også de fleste såkalte lederstillinger i ikke ubetydelig grad vil inneholde elementer av ren saksbehandling.

Innenfor samtlige av de tre hovedområder som ble flyttet til den nye førstekonsulentstillingen - kontorledelse, eksamen og budsjett/ regnskap - tillå det ifølge den ansettelsesavtale lagmannsretten legger til grunn for Kari Haukalis del oppgaver og ansvar som enkeltvis og særlig samlet var meget vesentlige for skolen. Det var disse arbeidsoppgavene som særlig gjorde stillingen «krevende og ansvarsfull», og som medførte et «klart arbeidslederansvar», jfr. rektors søknad om oppnormering. Det var hovedsaklig de samme arbeidsoppgaver som betinget et «nært samarbeid med rektor», jfr. rektors attest av 28.1.1983. Det var likeledes først og fremst disse arbeidsområdene som gjorde at stillingsinnehaver ble forventet å ha fullført høyere utdannelse. Det var, kort sagt, nettopp de arbeidsoppgaver som ble fratatt Kari Haukali som ga stillingen dens særpreg, og etter lagmannsrettens syn, også dens «grunnpreg». Den rettslige norm som ligger i standarden «grunnpreg», må således etter lagmannsrettens syn fastlegges vel så mye ut fra de nevnte faktorer som ut fra en vurdering av det relative tidsforbruk med hensyn til de enkelte oppgaver. Dette forutsatt at de for stillingen særpregede elementer ikke utgjør en helt uvesentlig del rent tidsmessig.

Et uttrykk for stillingens sentrale betydning er også at departementet i oversendelsesbrevet til instruksen av november 1985 uttalte at:

«Arbeidsoppgavene som nå er fastsatt for førstekonsulentene er således omfattende, men vi har forutsatt at ikke alle oppgavene nødvendigvis må utføres av stillingsinnehaver. Ansvaret for at arbeidet blir gjort, tilligger imidlertid førstekonsulenten.»

Når Kari Haukali i sin stillingsinstruks av departementet ble gitt ansvar for arbeidsoppgaver utover det som med rimelighet kunne forventes utført av henne personlig, og ble forutsatt å kunne la enkelte oppgaver utføres av andre på hennes ansvar, gir også dette etter lagmannsrettens syn et bilde av stillingens selvstendige karakter som er av betydning.

Ved å ta bort oppgaver og ansvar knyttet til samtlige av de tre områder som er nevnt, fjernet arbeidsgiver de mest utfordrende, for en person med cand.mag. de formentlig mest meningsfylte, interessante og i alle henseende mest betrodde elementer ved stillingen. Ved å foreta en slik en bloc-overflytting av disse for stillingen særpregede oppgaver, ble grensen for styringsretten etter lagmannsrettens syn klart overskredet. Hva resultatet ville ha blitt dersom arbeidsgiver hadde foretatt mindre vidtgående endringer, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til.

Slik denne sak ligger an, finner lagmannsretten det ikke nødvendig i forhold til spørsmålet om styringsrettens grenser å gå nærmere inn på en saklighetsvurdering av de foretatte endringer ut fra virksomhetens behov. Det vises til det som ovenfor er uttalt om en ytre objektiv grense for hvor vidtrekkende endringer som kan gjøres i kraft av styringsretten alene, uansett saklig behov. Denne grense anses som nevnt overskredet, idet stillingens grunnpreg og arbeidsavtalens hovedinnhold må

Side:503

anses endret på helt grunnleggende vis gjennom de av arbeidsgiver foretatte omlegninger.

Lagmannsretten legger til at det ikke kan ses avtalt noe forbehold om adgang for arbeidsgiver til ensidig å foreta endringer som kan bringe spørsmålet i en annen stilling.

Det kan heller ikke ses å ha funnet sted en «omorganisering av virksomheten» ved Sosialhøgskolen i den forstand denne uttrykksmåte antas brukt i tjenestemannsloven §12, første punktum. Det må i denne forbindelse være en minimumsforutsetning at endringene i ikke ubetydelig grad har sin årsak i forhold uavhengig av en enkelt ansatt.

Endelig nevnes at det fra Statens side også i relasjon til styringsrettsspørsmålet har vært påberopt at Kari Haukali, til dels i lengre perioder, ikke har fungert i sin stilling på grunn av sykdom, og i de perioder hun har fungert ikke har fylt alle de oppgaver og det ansvar som har vært forbundet med særlig kontorledelse og budsjett. Lagmannsretten legger til grunn at dette i noen grad er riktig, men finner ikke å kunne tillegge forholdet avgjørende betydning. En vesentlig del av sykefraværet må ses som direkte utslag av selv konflikten, og kan ikke medføre at styringsretten som kompetansegrunnlag under slike omstendigheter gis en vesentlig videre rekkevidde. Når Kari Haukali først ble tillagt fullt budsjettansvar i forbindelse med 1987-budsjettet høsten 1985, legger lagmannsretten til grunn at dette ikke primært berodde på ønskemål fra Kari Haukali selv eller vegring fra hennes side, men primært hadde sin bakgrunn i at rektor mente hun ikke var tilstrekkelig kompetent. Det må imidlertid legges til grunn at det ikke fra skolens side ble lagt til rette for at Kari Haukali over tid kunne tilegne seg de nødvendig kvalifikasjoner, verken gjennom intern eller ekstern opplæring. Forholdet må også ses på bakgrunn av at skolen bevisst valgte å ansette en person uten formell utdannelse i økonomi/administrasjon, noe man i utlysingsteksten hadde lagt opp til. Det kan etter lagmannsrettens syn under disse omstendigheter ikke aksepsteres at skolen løste de administrative vansker ved i realiteten ensidig å fastlegge et nytt og vesentlig annet innhold i den inngåtte arbeidsavtale. Når det ellers gjelder den kritikk som har vært rettet fra skolens side mot Kari Haukali, vises til lagmannsrettens drøftelse av Statens subsidiære grunnlag nedenfor.

Konklusjonen så langt blir etter dette at arbeidsgiver gjennom de foretatte endringer i Kari Haukalis stillingsinnhold, slik disse ble stadfestet ved vedtaket i Høgskolestyret 25.1.1990, ikke hadde tilstrekkelig grunnlag i arbeidsgivers styringsrett.

Forelå vilkårene for å pålegge Kari Haukali å overta en annen likeverdig stilling, jfr. tjenestemannsloven §12 andre punktum?

Staten har, som nytt subsidiært grunnlag for lagmannsretten, anført at dersom styringsretten anses overskredet, må Staten frifinnes fordi vilkårene etter tjenestemannsloven §12, annet punktum var oppfylt. I følge nevnte bestemmelse kan arbeidstaker «pålegges å overta annen likeverdig stilling i virksomheten», dersom «vilkårene for oppsigelse eller avskjed etter §9 eller §10 er tilstede». Vilkåret «likeverdig stilling» forstår lagmannsretten dithen at det gir anvisning på en sammensatt vurdering av flere faktorer. Det må således foretas en

Side:504

vurdering av særlig stillingens betegnelse/tittel, hierarkisk plassering og lønn, samt arbeidets innhold. Kari Haukali har opprettholdt sin lønnsmessige plassering og tittel, og er idag lønnet likt med den førstekonsulent som har overtatt arbeidsoppgavene innenfor de tre områdene som særlig er omtalt ovenfor. I en viss forstand er hun videre plassert likt hierarkisk med hva situasjonen var før. Oppover er fremdeles rektor hennes nærmeste - og eneste - formelt sett overordnede ved selve skolen. Hun har derimot ingen ansatte «under» seg. I den grad hierarkisk plassering skal tillegges vekt ved likeverdighets-vurderingen, jfr. Debes, op.cit. side 30, må det imidlertid være riktig også å se utover det rent formelle. Reelt sett er den stilling hun nå har i kvalifisert grad mindre betrodd og prestisjefylt, noe samtlige vitner som uttalte seg om spørsmålet gav uttrykk for.

Avgjørende for spørsmålet om Kari Haukalis nåværende stilling kan ansees likeverdig med den stilling hun ble ansatt i, blir imidlertid en vurdering av det nåværende stillingsinnhold. Lagmannsretten finner de arbeidsoppgaver som hun nå er tillagt så vesensforskjellige og i utpreget grad ikke likeverdige i forhold til det hennes opprinnelige arbeidsavtale/stilling tilsa, at vilkåret «likeverdig» ikke kan anses oppfylt. Etter dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om vilkårene for oppsigelse forelå, jfr. tjenestemannsloven §12, annet punktum. Lagmannsretten finner det likevel ønskelig å gå noe nærmere inn på spørsmålet.

Utgangspunktet må være en bevismessig vurdering av situasjonen slik den framsto sommer/høst 1987, da avgjørelsen om å endre Kari Haukalis stillingsinnhold i realiteten ble tatt, jfr. særlig Høgskolestyrets avgjørelse om å tilsette en engasjert førstekonsulent med kontorledelse, budsjett og eksamen blant sine oppgaver. Vurderingen må knyttes til dette tidspunkt, og situasjonen forut for denne, også fordi Kari Haukali ikke har fungert i sin opprinnelige stilling etter dette. Høgskolestyrets vedtak 25.1.1990 er ikke ledsaget av noen begrunnelse i egentlig forstand. Lagmannsretten finner det bl.a. av denne grunn riktig å se hen til den etterfølgende begrunnelse som ble gitt, på departementets anmodning, av direktør Begnum og rektor Haaland ved brev 29.9.1987, som gjengis nedenfor.

Det finnes forøvrig grunn til å bemerke at den omstendighet at arbeidsgiver ikke opprinnelig har behandlet saken som en ordinær oppsigelsessak, ikke kan tilsi noen form for lempning av de ordinære prinsipper for bevisbedømmelsen.

Begrunnelsesbrevet fra rektor Haaland og direktør Begnum har slik ordlyd:

«Vi viser til Kultur- og vitenskapsdepartementets brev av 28. august 1987 hvor undertegnede blir bedt om å gi en samlet fremstilling og begrunnelse overfor Kari Haukali og hennes organisasjon om de forhold som har gjort endringene nødvendig.

Begrunnelse for å frata Kari Haukali arbeidsoppgavene - ansvar for eksamen, budsjett og kontorledelse - er følgende forhold:

1. Ansvar for regnskapsarbeid og budsjett (jfr. stillingsinstruks for førstekonsulent ved Sosialhøgskolen Stavanger pkt. 3 og 4).

Ved ansettelsen i 1981 var det forutsatt at Kari Haukali skulle ha

Side:505

overordnet ansvar for regnskapsføring og - kontroll. Fra høsten 1985 skulle hun ha aleneansvar for regnskapsoversikten og det øvrige budsjettarbeidet (unntatt programnotatarbeid). Fram til det tidspunkt hadde rektor utført de viktigste arbeidsoppgavene på dette området (tallbudsjett, fordeling av årets budsjett og regnskapsoversikt) da hun mente at Kari Haukali så langt ikke hadde vist de nødvendige kunnskaper til å utføre dette abeidet selvstendig etter prinsippet fullført saksbehandling. Men hun hadde deloppgaver i forhold til budsjettarbeidet. Fra 1984 ble det mer og mer gjort klart for Kari Haukali at hun hadde selvstendig budsjettansvar, og at hun var forventet å kjenne arbeidet med anvisningsprotokollen i detalj, siden hun hadde kontrollansvar.

I 1985 på hennes egen anmodning i forbindelse med utarbeidelsen av instruks for førstekonsulenten og rektor Inger Jo Haaland's sykefravær, ble hun tildelt selvstendig arbeid for hele budsjettarbeidet.

Den da fungerende rektor Aslaug Mikkelsen skriver i et notat.

«Ved budsjettrevisjonen (i forbindelse med regnskapsoversikten) august 1985, skjønte hun ikke prinsippet om fullendt saksbehandling og nektet å utarbeide eget forslag (ville rette seg etter rektors tall fra 1984). Samlet ikke inn egen informasjon.»

Januar 1986 ble hun sykmeldt før arbeidet med tallbudsjettet var fullført, og hun ble på nytt sykmeldt like før arbeidet skulle påbegynnes med regnskapsoversikten 1986. (Se vedlegg nr. 1 - Oversikt over sykemeidingsperioder). Hun var da sammenhengende sykemeldt fram til 21. februar 1987 og fikk derfor ikke arbeidet med verken fordeling av årets budsjett eller tallbudsjettet for 1988. Sett under ett har hennes arbeidsoppgaver i forbindelse med budsjettarbeid vært å utarbeide Vedlegg 1 til post 01 og talloppstilling og nødvendige utfyllende vedlegg til post 11-9 i forbindelse med tallbudsjettene. Etter rektors vurdering har bare siste delen av oppgaven vært tilfredsstillende utført.

En kan konkludere med at disse arbeidsoppgavene i praksis ikke er blitt ivaretatt av Kari Haukali, og at det ikke synes som hun er i stand til å skjøtte oppavene på en tilfredsstillende måte.

2. Ansvar for eksamensavvikling (jfr. stillingsinstruks for førstekonsulent ved Sosialhøgskolen, Stavanger pkt. 9, første og annet ledd).

Kari Haukali hadde allerede våren 1986 ikke lenger ansvar for grunnutdanningseksamen, og fra samme høst av heller ikke for eksamen i forbindelse med videreutdanning. Hun maktet ikke å holde oversikt over eksamensavviklingen, og det ble gjort feil som kan dokumenteres. Den eneste oppgaven Kari Haukali har utført i 1987 i forbindelse med eksamen har vært kontroll av at eksamensresultatet er riktig overført til eksamensprotokollene.

3. Ansvar for kontorledelse (jfr. stillingsinstruksen, pkt. 2).

Siden 1982/83 har det vært stadig vedvarende problemer mellom det administrativt-tekniske personalet og førstekonsulenten. Klagene har i hovedsak rettet seg mot to forhold:

- Kari Haukalis manglende fortrolighet med arbeidsoppgavene til de hun var satt til å lede,

- hennes oppførsel overfor de hun skal samarbeide med.

Det foreligger to skriftlige oppsigelser fra kontorpersonalet. I begge tilfellene oppgis Kari Haukalis opptreden som grunn. I tillegg foreligger

Side:506

det henvendelse fra det samlede kontorpersonalet der de ber rektor om å få slippe kontormøter med Kari Haukali.

I tillegg til konfliktene med det teknisk/administrative personalet, har det vært tiltagende problemer mellom Kari Haukali og hennes overordnede, såvel rektor Inger Jo Haaland som fungerende rektor Aslaug Mikkelsen. Rektor Inger Jo Haaland anfører i sin permisjonssøknad for studieåret 1987/88 konfliktene i administrasjonen og belastningen disse medfører som en av årsakene til avgjørelsen.

Konklusjon

Nødvendigheten av å gi Kari Haukali en personlig arbeidsinstruks, som ikke omfatter pkt. 2,3,4,8 og deler av 9 i førstekonsulentens arbeidsinstruks er som følger:

a) Kari Haukali har ikke ivaretatt disse oppgavene på en tilfredsstillende måte over et lengre tidsrom, delvis fordi

- hun på tross av flere års praksis ikke dokumenterer nødvendige kvalifikasjoner for å utføre disse

- hun har vært fraværende ved fastsatt tidsrom for utførelsen

- hun synes for tiden å mangle de personlige egenskaper som er nødvendige for samarbeid såvel med overordnede som underordnede

I tillegg har den pågående konflikten, den omfattende dokument-, notat- og brevskrivingen, de mange muntlige henvendelser som rektor har vært nødt til å besvare, vært en ytterligere merbelastning som ikke len er kan tåles.

b) sikre at de her omtalte oppgavene blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte, er en helt nødvendig forutsetning for en høgskoles drift. Dette er enda mer maktpåliggende siden Sosialhøgskolen er administrativt underbemannet. Det er en klar arbeidsgiverplikt å fordele arbeidsoppgavene slik at det er garantert at disse ivaretas og Arbeidsmiljølovens bestemmelser blir overholdt.

Spesielt til det siste punktet er å bemerke: Det foreligger et brev fra bedriftslegen fra mars 1987, skrevet med førskolekonsulentens samtykke, se vedlegg 2, spesielt avsnitt 2.

c) Høgskolens øvrige administrative personale og spesielt rektor har i rimelig grad blitt arbeidsmessig belastet, fordi disse har måttet overta det arbeidet som ikke ble utført av førstekonsulenten. Det er derfor fra 1. september 1987 blitt engasjert en førstekonsulent i et 9-mnd. engasjement for å kunne gi den nødvendige avlastning.

Også rektor og kontorsekretær Anne Lise Rakkestad har skrevet at belastningen går ut over helsen deres. Ikke minst av den grunn er den foreslåtte omfordeling av arbeidsoppgavene nødvendig, siden den vil minske muligheter for personalkonflikter.»

I sin prosedyre for lagmannsretten har Staten under henvisning til tjenestemannslovens §10 nr. 2 særlig framhevet at Kari Haukali manglet samarbeidsevne/-vilje. Dette hevdes først og fremst i forhold til de hun var arbeidsleder for, men også i forhold til rektor og undervisningspersonalet.

Lagmannsretten legger på bakgrunn av bevisførselen til grunn at Kari Haukali på den tid det her gjelder i for liten grad viste evne og vilje til fleksibilitet og samarbeide. Som hennes lege, dr. Kleiven,

Side:507

framhevet i sin vitneforklaring, syntes det på denne tid å være et forholdsvis framtredende personlighetstrekk ved henne at hun hadde vanskelig for å legge problemer og konflikter bak seg. Dr. Kleiven tilskrev dette hennes sterkt utviklede rettferdighetssans. Dette synes å ha gitt seg uheldige utslag og har bidratt til de samarbeidsproblemer som det må legges til grunn utviklet seg både i forhold til de kontoransatte og rektor. Det må videre legges til grunn at Kari Haukali i enkelte henseende betjente seg av en lite velegnet lederstil overfor de kontoransatte, således at hun kunne oppfattes som kontrollerende og kritiserende på bekostning av det pedagogiske og inspirerende.

Når dette er sagt, finner lagmannsretten grunn til å framheve at samarbeidsproblemene ikke bare skyldtes Kari Haukali. Av særlig betydning antas å ha vært rektor Haalands egen holdning, herunder kommunikasjonsstil, og mangel på evne til å treffe de nødvendige tiltak. Det er riktignok dokumentert at rektor gjennom samtaler og møter forsøkte å få til ordnede forhold, men det må også legges til grunn at hun etter hvert ga opp å kommunisere direkte med Kari Haukali, og i følge egen uttalelse i retten meddelte Kari Haukali at hun ikke lenger ville ha alene-samtaler med henne. I lys av rektors spesielle stilling som skolens øverste faglige og administrative leder var dette etter rettens syn, nær sagt uansett de bakenforliggende forhold, en lite tjenlig og kritikkverdig strategi, som snarere bidro til å låse fast problemene enn å løse dem. Dr. Kleiven uttalte i sitt vitneprov at han også oppfattet rektor Haalands posisjon som heller fastlåst. Dette legges til grunn.

Det må også legges en viss vekt på at arbeidspresset på Kari Haukali såvel som på de øvrige medarbeidere til tider var meget stort, jfr. departementets oversendelsesbrev 28.11.1985, og at dette medførte en aksentuering av de personlighetstrekk som førte til en konfliktfylt situasjon fra alle hold.

Det er således grunnlag for å kritisere Kari Haukali for visse sider ved hennes adferd, holdning og tjenesteførsel. Men de vanskelige samarbeidsforholdene kan ikke tilskrives henne alene. Og under ingen omstendighet var de kritikkverdige forhold som på bakgrunn av bevisførselen, kan tilbakeføres til Kari Haukali av en slik karakter at oppsigelse rettmessig kunne skje.

Den manglende samarbeidsevne/-viljen er av staten anført som den «vesentlige og grunnleggende mangel» ved Kari Haukalis tjenesteutøvelse. I tillegg er særlig påberopt manglende faglige kvalifikasjoner.

Heller ikke denne anførsel kan føre fram. Lagmannsretten legger til grunn at Kari Haukalis formelle kvalifikasjoner var forholdsvis marginale hensett til en del av de oppgaver som inngikk i stillingen, jfr. utlysningsteksten. Hennes fagkrets til cand. mag.-eksamen omfattet ikke økonomisk/administrative fag. Hun hadde en viss administrativ/ økonomisk og ledelsesmessig erfaring fra sitt virke som daglig leder av et krisesenter i en ettårs-periode, en virksomhet som imidlertid på mange punkter må anses forskjelligartet fra de oppgaver hun ble ansatt for å utføre ved Sosialhøgskolen.

Når skolens styringsorganer likevel valgte å ansette Kari Haukali med hennes kompetansebakgunn, må det etter lagmannsrettens syn

Side:508

legges vekt på at arbeidsgiver i særlig grad pliktet å sørge for at hun ble gitt anledning til kompetansebygging gjennom interne og i nødvendig grad eksterne opplærings-/utdannelsestiltak.

Lagmannsretten legger på bakgrunn av bevisførselen til grunn at dette bare i meget beskjeden og uvesentlig grad ble gjort. Når det særlig gjelder budsjettarbeidet, jfr. begrunnelsesbrevet av 29.9.1987, bemerkes særlig at Kari Haukali ikke ble overlatt/pålagt å utføre dette i fullt mon før rektors sykepermisjon sommer/høst 1985, og at hun før dette hadde utført mindre omfattende deler av budsjettarbeidet primært fordi rektor ikke hadde funnet anledning til å kreve mer av henne, jfr. brevet av 29.9.1987. På denne bakgrunn, og på bakgrunn av at skolen heller ikke på dette punkt har latt noen advarsel eller lignende nedfelle seg i Kari Haukalis personalmappe, kan det vanskelig legges til grunn at Kari Haukali var varig uskikket i faglig henseende. Lagmannsretten har i denne forbindelse lagt avgjørende vekt på at faglig svikt ikke kan anses tilstrekkelig dokumentert fra arbeidsgivers side og under enhver omstendighet ikke er søkt avhjulpet gjennom opplæring/kompetansegivende tiltak.

Når det gjelder manglende faglig kvalifikasjon eller sviktende kvalitet på Kari Haukalis arbeid i forbindelse med eksamensarbeid, vises til rektors/direktørs brev 29.9.1987. Kari Haukali ble ansatt i 1981, og intet er forsøkt dokumentert med hensyn til faglige problemer fram til 1986/87 innenfor denne oppgavekategori. De forhold som er omtalt i nevnte brev er uspesifiserte og udokumenterte. Bevisførselen under ankeforhandlingen har ikke bragt noe vesentlig nytt til på dette punkt.

Heller ikke samlet sett finnes de ankepunkter mot Kari Haukali som er sannsynliggjort, å være av en slik karakter og vekt at de på bakgrunn av en tilsvarende bevisføring kunne ledet til oppsigelse.

Den omstendighet at Kari Haukali i dels lengre perioder har vært sykemeldt er ikke fra Staten anført som en vesentlig del av begrunnelsen for påstanden om at oppsigelsesvilkårene er oppfylt. Lagmannsretten ser sykefraværene som i det vesentlige et utslag av konflikten, og finner det under enhver omstendighet klart at vilkåret i §10 nr. 2 a ut fra bevisførselen ikke kan anses oppfylt.

Lagmannsretten konkluderer på denne bakgrunn med at arbeidsgiver har overskredet sin styringsrett, uten at dette kan begrunnes i forhold som innebærer at oppsigelsesvilkårene kan anses oppfylt. Lagmannsretten kommer derfor til at de foretatte disposisjoner samlet sett har vært urettmessige. Det er enighet mellom partene om at Høgskolestyrets vedtak av 25.1.1990 under de nevnte forutsetninger må anses som et enkeltvedtak.

I og med at Høgskolestyret som ansettelselsmyndighet finnes å ha overskredet sin materielle kompetanse, må følgen av kompetanseoverskridelsen være at vedtaket kjennes ugyldig i samsvar med første punkt i ankende parts prinsipale påstand.

Det foreligger ikke i saken omstendigheter som kan begrunne fravikelse fra den alminnelige hovedregel at materielle kompetansemangler ved et enkeltvedtak medfører ugyldighet, jfr. Eckhoff, «Forvaltningsrett», 1992, 599 flg. Det er videre ikke påstått, og retten har ikke foranledning til å vurdere, spørsmålet om delvis ugyldighet. Når

Side:509

ankende part gis medhold i at vedtaket anses ugyldig, ligger i dette at arbeidsgiver har opptrådt urettmessig og rettsstridig overfor henne.

Når et tyngende enkelt vedtak kjennes ugyldig, er utgangspunktet som regel at vedtaket anses som ikke truffet. En følge er i slike tilfeller at vedkommende part som vedtaket retter seg mot uten videre anses for å være i samme rettslige posisjon som om vedtaket ikke var blitt truffet. Dette utgangspunkt gjelder ikke unntaksfritt, bl.a. finnes særlige regler der en oppsigelse eller avskjed finnes usaklig og dermed kjennes ugyldig, jfr. AML §62.

Ankende part har i tillegg til å kreve dom for ugyldighet nedlagt påstand om fastsettelsesdom for at hun er berettiget til å «inneha stillingen som kontorleder ved Sosialhøgskolen i Stavanger».

Det er erkjent fra ankende part at man slik partsforholdet i saken er, ikke under noen omstendighet kan oppnå en rettskraftig avgjørelse overfor den person som innehar den nye førstekonsulentstilling med bl.a. kontorledelse, budsjett og eksamenavvikling tillagt stillingen. Det er videre erkjent fra ankende part at det ikke lenger formelt sett finnes en stilling benevnt kotorleder i lønnsplansystemet (derimot benevnes internt innehaver av den nye førstekonsulentstilling som kontorleder, hvilket regnes som en ren arbeidstittel). Lagmannsretten forstår på denne bakgrunn påstanden slik at det kreves dom for at ankende part i forhold til arbeidsgiver anses berettiget til å få tilbakeført de ovenfornevnte arbeidsområder i det alt vesentlige overensstemmende med det som på disse punkter følger av instruksen fra november 1985.

Lagmannsretten ser spørsmålet slik: Når et tyngende forvaltningsvedtak kjennes ugyldig, er som nevnt utgangspunktet at vedtaket anses som ikke truffet. Overført til denne sak skulle dette innebære at Kari Haukalis stilling innholdsmessig måtte bringes i samsvar med den opprinnelige arbeidsavtale og instruksen av november 1985.

Det kan her nevnes, som en tankemessig parallell, at ved dom for usaklig og ugyldig oppsigelse etter arbeismiljølovens regler, vil normalt følgen nettopp være at vedkommende har krav på å gjeninntre i sin stilling. Dette med mindre arbeidsgiver likevel får medhold i at arbeidsforholdet skal opphøre ut fra den avveining som skal foretas i slike tilfeller etter AML §62 første ledd, annet punktum. Det som særlig gjør det problematisk å gi dom for rett til å gjeninntre i «stillingen som kontorleder», er ikke først og fremst at en annen person med stillingsbeskyttelse er tillagt oppgavene. Verken kravet om rettslig interesse, reglene om dommers rettskraft eller prinsippene for utforming av domsslutninger antas å være avgjørende til hinder for å ta en slik påstand til følge for så vidt. Det problematiske ligger snarere i at en fastsettelsesdom fullt ut i samsvar med påstanden vil etablere en rettslig posisjon som går lenger enn avgjørelsesgrunnlaget tilsier. Den ugyldighet lagmannsretten har konkludert med er en følge av at de foretatte endringer samlet sett overskrider arbeidsgivers materielle kompetanse. Det følger ikke av dette at ingen del, eller endog en forholdsvis betydelig del, av endringene ikke rettmessig kunne vært gjennomført i kraft av styringsretten. Det har ikke for lagmannsretten vært nødvendig å ta stilling til nøyaktig hvor omfattende endringer som

Side:510

lovlig kunne vært gjennomført. Og som ovenfor nevnt har lagmannsretten ikke sett seg foranlediget til å vurdere delvis ugyldighet. Lagmannsrettens vurdering er dessuten knyttet til vedtaket fra januar 1990 på bakgrunn av forholdene fram til høsten 1987, og kan av flere grunner ikke overføres direkte til dagens situasjon.

De nevnte motforestillinger til tross, kommer lagmannsretten til at ankende part langt på vei bør gis medhold også med hensyn til annen del av den prinsipale påstand. Et vesentlig argument for langt på vei å gi ankende part medhold også her, er at arbeidsgiver i motsatt fall ikke vil ha et tilstrekkelig håndfast incitament til - på en eller annen måte - å avhjelpe den rettsstridige tilstand som er etablert for Kari Haukalis vedkommende. Det her nevnte forhold utgjør også en del av begrunnelsen for lagmannsrettens syn om at ankende part har tilstrekkelig rettslig interesse i denne relasjon, jfr. det som i denne forbindelse uttales i avgjørelse intatt Rt-1991-1468 om behovet for rettslig avklaring som element i vurderingen av rettslig interessespørsmålet. Domsslutningen på dette punkt bør for det første reflektere at ankende parts rettslige posisjon i forhold til arbeidsgiver prinsipielt sett fastsettes å være som den var før det ugyldige vedtak. Dernest bør det framgå av selve domsslutningen at den derved etablerte rettslige posisjon vil kunne være gjenstand for modifikasjon gjennom eventuell rettmessig utøvelse av arbeidsgivers styringrett.

Det gjenstår etter dette å ta stilling til ankende parts krav om erstatning. For så vidt gjelder krav om erstatning for økonomisk tap finner lagmannsretten det klart at dette ikke kan føre fram. Kari Haukali har beholdt sin lønn også etter de urettmessige endringer som er foretatt i hennes arbeidsområde. Det er ikke noe som med vekt tyder på at stillingen ville vært høyere avlønnet dersom konflikten og de urettmessige disposisjoner ikke var blitt gjennomført. Det er ikke hevdet å foreligge økonomisk tap knyttet til andre forhold enn avlønningsspørsmålet.

Ankende part har videre krevd erstatning for ikkeøkonomisk tap. Prinsipalt er her som rettsgrunnlag påberopt AML. §62, andre ledd, direkte eller analogisk anvendt. Staten hevder nevnte bestemmelse ikke får anvendelse under noen synsvinkel.

Tjenestemannslovens §19 nr. 7 gir arbeidsmiljølovens §62 tilsvarende anvendelse når en tjenestemann anlegger sak om overprøving av klagevedtak om «oppsigelse, ordensstraff, suspensjon eller avskjed». Nevnte henvisning kan ikke begrunne direkte anvendelse av AML. §62, andre ledd i denne sak. Imidlertid finner lagmannsretten at henvisningen i tjenestemannsloven §19 nr. 7 til AML §62, sammenholdt med bestemmelsens rekkevidde for så vidt gjelder vedtakstyper som nevnt, er et argument for å anvende AML. §62 også i nærværende tilfelle. Den avgjørelse saken her gjelder, de foretatte endringer i Kari Haukalis stillingsområde, må betegnes som et vidtrekkende og alvorlig inngrep i forhold til hennes arbeidsavtale og stillingsvern. Endringvedtaket innebærer en rettsstridig disposisjon og kan ikke - ut fra den tilbudte bevisførsel - anses saklig motivert når endringene ses samlet.

Selv om denne sak ikke gjelder oppsigelse i egentlig forstand, ligger de foretatte disposisjoner fra arbeidsgiver i realiteten en oppsigelse

Side:511

svært nær. Vedtaket må - sett ut fra graden av inngripende karakter - vurderes å være av oppsigelses-lignende art.

Når en arbeidsgiver, som her, foretar disposisjoner overfor en arbeidstaker som klart undergraver vedkommendes stillingsvern, og ligger den usaklige og ugyldige oppsigelse så nær som tilfellet er her, har arbeidstaker et klart behov for rettslig vern av sine krenkende interesser. De legislative og reelle hensyn som antas å begrunne AML. §62, andre ledd, jfr. tjenestemannsloven §19 nr. 7, gjør seg etter lagmannsrettens syn tilsvarende gjeldende i forhold til det typetilfelle denne sak representerer. Noe alminnelig krav om klar lovhjemmel gjelder ikke for domstolene i relasjon til ileggelse av erstatningsansvar, noe den domstolskapte rettsutvikling innenfor erstatningsretten er et levende uttrykk for. Lagmannsretten kommer på denne bakgrunn til at det er rettskildemessig forsvarlig å anvende AML. §62, andre ledd analogisk i denne sak, idet lagmannsretten heller ikke kan anta at grunnloven §97 er til hinder for dette.

AML. §62, andre ledd hjemler direkte erstatning også for ikkeøkonomisk tap. Bestemmelsen fordrer ikke påvisning av skyld.

Kari Haukali er ved det rettsstridige vedtak påført en vedvarende og forholdsvis langvarig krenkelse av sine rettigheter som arbeidstaker. Ved å bli fratatt de på mange måter mest sentrale arbeidsoppgaver er hun etter en objektiv vurdering blitt infamert, idet endringene må forstås som et uttrykk fra arbeidsgiver om at hun har krenket sine tjenesteplikter og vist seg uegnet til å utføre sin stilling. Det forhold at Kari Haukali på grunn av sin personlighet kanskje har opplevd det inntrufne på et mer inngripende og subjektivt sett mer krenkende vis enn andre ville gjort en i tilsvarende situasjon, kan imidlertid ved utmålingen ikke tillegges særlig vekt.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at Kari Haukali bør tilkjennes erstatning for ikkeøkonomisk tap med kr. 40.000,-.

Anken har etter dette i all hovedsak ført fram, dog slik at Staten ikke kan anses for å ha tapt saken fullstendig, jfr. tvml. §172, jfr. §180, andre ledd. De spørsmål hvor anken ikke kan sies fullt ut å ha ført fram, må imidlertid anses for å ha vært av liten betydning, jfr. tvml. §174, andre ledd, jfr. §180, andre ledd. Lagmannsretten kommer på denne bakgrunn til at ankende part har krav på å få dekket sine saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Mitsem har innlevert omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr. 92.010,- hvorav salær utgjør kr. 75.000,-. Sakens karakter, omfang og ankeforhandlingens varighet tatt i betraktning, finner lagmannsretten å kunne legge omkostningsoppgaven til grunn. Oppgaven har vært forelagt motpartens prosessfullmektig, som ikke har hatt bemerkninger.

Ut fra sitt syn på saken, som skal legges til grunn med bedømmelsen av saksomkostningsspørsmålet også for byretten, finner lagmannsretten at Kari Haukali må tilkjennes saksomkostninger også for denne instans, jfr. tvml. §174, andre ledd, jfr. §180, andre ledd. Advokat Mitsem har framlagt omkostningsoppgave for byretten på ialt kr. 89.050,-, hvorav salær utgjør kr. 60.000,-. Omkostningskravet inkluderer renter fra 1.11.1991 til 1.7.1993 med kr. 20.550,-. Oppgaven har vært forelagt ankemotpartens prosessfullmektig, som ikke har inngitt

Side:512

bemerkninger. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Vedtak i Det regionale Høgskolestyret for Rogaland av 25.1.1990 er ugyldig.

2. Kari Haukali er i sin stilling som førstekonsulent ved Sosialhøgskolen i Stavanger i forhold til arbeidsgiver berettiget til et stillingsinnhold i samsvar med instruks av 25.11.1985, for såvidt arbeidsgiver ikke på en for Kari Haukali rettslig bindende måte bestemmer annerledes.

3. I erstatning for ikkeøkonomisk tap betaler Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet kr. 40.000,- - kronerførtitusen 00/100 - til Kari Haukali innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet kr. 92.010,- - kronernittitotusenogti 00/100 - til Kari Haukali v/advokat Pål Mitsem innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dom.

5. I saksomkostninger for byretten betaler Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet kr. 89.050,- - kroneråttinitusenogfemti 00/100 - til Kari Haukali v/advokat Pål Mitsem innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.