RG-1994-531
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-19 |
| Publisert: | RG-1994-531 (73-94) |
| Stikkord: | Eiendom, Viltloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Mandal byrett Nr.: 91-00247 - Agder lagmannsrett LA-1992-00463 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1994-00006K . |
| Parter: | Ankende part: Gunnar Grosås, Kjell Aukland, Gudny Fidje, Torunn Bjerland, John P. Sveinall, Ingolf Tisland, Ola Fjellestads dødsbo, Bjarne Fidje, Gunnar P. Laudal, Ånen Laudal (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wigemyr). Ankemotpart: Svein I. og Aslaug Haagensen (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Bentestuen). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann. 2. Lagdommer Gunnar Hanssen. 3. Statsadvokat Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Viltloven (1981), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §356, Jordloven (1955) §31, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §24, §25, Sameigelova (1965) §4, Konsesjonsloven (1974) §5, Odelsloven (1974) §31, Aksjeloven (1976) §9-13, Jordskifteloven (1979) §34, §35, Viltloven (1981) §27, §37 |
Tirsdag 13. juli 1993 ble lagmannsrett holdt i Tinghuset, rettssal nr. 3, Kristiansand.
År 1993 den 14. juli fortsatte forhandlingene.
År 1993 den 19. juli ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede.
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder andel i felles elgjakt som har vært utøvet mellom eierne av en rekke bruk i Marnardal under betegnelsen Fidje jaktlag. Jaktlaget har bestått siden 1947. Eiere av flere av brukene er senere gått ut av laget. Det er idag 12 deltagere i laget. Utbyttet har vært fordelt med like store andeler til hvert bruk. Tvisten er oppstått mellom ektefellene Svein Ivar og Aslaug Haagensen, eiere av gnr. 21 bnr. 3 og 5, på den ene side og 10 av de øvrige deltagere på den annen side. Fra 1972 drev ekteparet bnr. 3, som tilhørte Aslaug Haagensens foreldre, og fra 1973 leiet de nabogården, bnr. 5 av eieren Knut Fjellestad. I 1977 fikk de skjøte på bnr. 3 fra Aslaug Haagensens mor, som satt i uskifte. Samme år kjøpte Svein Arne Haagensen bnr. 5 fra Knut Fjellestads dødsbo ved Mandal skifterett. I forhold til konsesjonsloven §5 nr. 3, slik bestemmelsen da lød, ble bnr. 5 ansett som tilleggsjord til bnr. 3. Ved kgl. res. 19. oktober 1979 ble det gitt odelsfrigjøring for bnr. 5 med hjemmel i odelsloven §31 annet ledd og under henvisning til at kjøpet av eiendommen var et rasjonaliseringstiltak i samsvar med jordloven. I perioden 1973 - 1977 fikk Haagensens to andeler av elgjakta. Etter at ektefellene ble eier av begge eiendommene har de bare fått en andel. Spørsmålet om fordelingen var oppe på et møte mellom jaktdeltagerne høsten 1982. Det ble da avgitt 12 stemmer for at Haagensen skulle ha en andel og to stemmer for at han skulle ha to andeler. Haagensens tok ut forliksklage i desember 1990. Sak ble reist ved Mandal herredsrett ved stevning 4. oktober 1991 med prinsipal påstand om at de skulle ha en andel for hver av de to bruksnummer og subsidiær påstand om utbytte etter areal eller skyld.
Herredsretten avsa dom i saken 30. mars 1992 med slik domsslutning:
"1. I forhold til de saksøkte som deltagere i Fidje jaktlag har saksøkerne rett til en elgpart for gnr. 21, bnr. 3 og en part for gnr. 21, bnr. 5 ved fordelingen av utbyttet ved elgjakten.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger."
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
De ti grunneiere som var saksøkt for herredsretten har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Det hevdes at herredsretten har gjort seg skyldig i feil såvel ved bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Under saksforberedelsen nedla ankemotpartene prinsipal påstand om at anken skulle avvises på grunn av at ankesumskravet etter tvistemålsloven §356 ikke var oppfylt. Lagmannsretten traffødt xx.xx.1992 beslutning om fremme av anken. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 13. og 14. juli 1993. Av de ankende parter møtte Bjarne Fidje, nåværende formann i laget, og Ånen Laudal sammen med de ankende parters felles prosessfullmektig og ga forklaring. Svein Ivar og Aslaug Haagensen møtte sammen med sin prosessfullmektig. Svein Ivar Haagensen ga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner og fremlagt endel dokumenter som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning det er av betydning for saken. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har en de ankende parter, Ola Fjellestad, avgått ved døden og hans bo er trådt inn i saken i hans sted. Haagensens har ikke opprettholdt sin subsidiære påstand for herredsretten. Forøvrig står saken stort sett i samme stilling som for herredsretten.
De ankende parter har anført tre alternative grunnlag for sin påstand for lagmannsretten.
For det første hevdes det at det ville være i strid med det avtalemessige grunnlag for jaktfellesskapet at noen deltager skal ha mer enn en andel. Før 1947 gjaldt den såkalte matrikkeljakt, som tillot felling av ett dyr for hvert bruksnummer. Fra 1947 ble det innført kvote etter areal, og dette gjorde det nødvendig at grunneiere, som hver for seg ikke hadde nok areal til felling av ett dyr, gikk sammen om jakten. I Fidje jaktlag har det alltid vært praktisert at hver driftsenhet har fått like store andeler uansett størrelse og uansett om den har bestått av ett eller flere bruksnummer. I den tiden Johan Fidje, far til Bjarne Fidje, sto som hjemmelshaver til to bruk fra 1967 til 1970 fikk han riktignok 2 andeler. Det dreiet seg her om to selvstendige driftsenheter, og det var allerede fra første stund klart at sønnen Bjarne Fidje skulle overta ett av brukene. At Haagensens fikk to andeler fra 1973 til 1977 før de ble eiere, er heller ikke et brudd på den praksis som er fulgt. Det var her tale om leie av to selvstendige bruksenheter, og en andel av kjøttet ble av Haagensen levert videre til Johan Fjellestad, eieren av bnr. 5. I første omgang aksepterte Haagensens at de fra 1978 bare fikk en andel, og dette er i seg selv en omstendighet som bekrefter prinsippet om at hver bruksenhet fikk bare en andel. Praksis fra andre jaktlag i distriktet synes å tyde på at denne ordning er den mest utbredte. Det bestrides at Haagensens odelsfrigjøringssak har spilt noen rolle for den holdning de øvrige deltagerne i jaktlaget har inntatt overfor Haagensens krav. Vedtaket i jaktlaget fra 1982 er ikke bare begrunnet med henvisning til at bnr. 5 ble innkjøpt som tilleggsjord, slik herredsretten synes å mene, men også til hva som har vært sedvane i laget. Herredsrettens henvisning til jaktloven §27 om grunneierens rett til jakt løser ikke spørsmålet om hvilken andel de forskjellige deltagere skal ha.
Som det annet alternative grunnlag anfører de ankende parter at Haagensen i 1978 aksepterte at han skulle få bare en andel, enten uttrykkelig eller stilltiende. Han tok ikke opp spørsmålet på delingsmøtene de 4 påfølgende år. Han nevnte saken for daværende formann, Gerald Fidje, i 1980, men et klart og utvetydig krav om to andeler ble først fremsatt i 1982. Bevisbyrden for at noe krav er fremsatt før 1982 påhviler Haagensen. Når det gjelder herredsrettens bemerkninger på dette punkt, innvendes at den odelsfrigjøringssak som pågikk ikke kan anføres som unnskyldning for ikke å aksjonere tidligere. Heller ikke er det noe poeng at beslutningen i 1978 om at Haagensens bare skulle ha en andel, var fattet på uformell måte. Denne avgjørelse var truffet på samme måte som alle andre tidligere vedtak i laget. Det kan heller ikke gjøres gjelde at anførselen om at Haagensen aksepterte fordelingen, er for sent fremsatt. Dette synspunkt må fra herredsrettens side henspille på at anførselen ble sent fremsatt for herredsretten, og i forhold til lagmannsretten gjør det seg ikke gjeldende noe tilsvarende.
Som et tredje grunnlag gjøres gjeldende at fordelingen av jaktutbyttet kan fastsettes av et flertall av deltagerne. En slikt prinsipp kan for det første bygges på analogi fra lovbestemmelser for beslektede områder, således jaktloven §37 fjerde ledd, sameieloven §4, jordloven §31, innlandsfiskeloven §24 og §25, aksjeloven §9-13 og jordskifteloven §34 jfr. §35 bokstav g. Flertallsprinsippet følges av de fleste jaktlag og fremgår også av §7 sjette ledd i standardvedtekter for viltlag inntatt i "Organisering i utmark" utgitt av Norges Skogeierforbund, Norges Bondelag og Direktoratet for naturforvaltning. En regel om flertallsbeslutning er i overensstemmelse med vanlig foreningsrett. Fordeling av utbytte er en forvaltningsmessig avgjørelse og ikke av slik viktighet at enstemmighet er påkrevet. Også alminnelige rimelighetshensyn tilsier at et flertall kan binde et mindretall, i hvert fall i et tilfelle som det foreliggende. Det er urimelig at Haagensens, som representerer ca 12 % av det samlede jaktareal, skal avgjøre fordelingen. Det vises videre til at andre deltagere, som har mer areal enn Haagensens, må nøye seg med en andel.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. De ankende parter frifinnes.
2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Svein Ivar og Aslaug Haagensen har i det vesentlige anført følgende:
Viltloven §27 fastsetter at grunneieren har enerett til jakt innenfor sitt område. Dersom ankererklæringen blir tatt til følge, innebærer dette at Haagensens blir berøvet den jaktrett som ligger til bnr. 5.
Fellesjakten som ble organisert i 1947, etablerte en jaktandel for hvert av de bruk som da deltok i felleskapet. Den andel som ligger til det enkelte bruk følger eiendommen ved overgang til nye eiere.
Det bestrides at den andel som tilhørte bnr. 5 ble frafalt av Haagensens i 1978 da det ble fastsatt at de bare skulle få en andel. Spørsmålet ble ikke undergitt noen egentlig behandling; Svein Ivar Haagensen fikk bare meddelelse av daværende formann, Gerald Fidje, om at han heretter måtte nøye seg med en andel. Svein Erik Haagensen tok flere ganger opp spørsmålet med Gerald Fidje. På grunn av de sterke oppfatninger i bygda om odelsfrigjøringen for bnr. 5, valgte han ikke å sette jaktrettsspørsmålet på spissen. Fra de øvrige deltagere i laget ble det først på et meget sent stadium av saken gjort gjeldende at Haagensen hadde akseptert bare en andel. Så sent som under et møte i 1989, da fordelingsspørsmålet ble behandlet, er det ikke sagt noe om at det forelå slik aksept. Hvorvidt bnr. 5 ble kjøpt som tilleggsjord eller ikke, har ingen betydning for den foreliggende tvist. Begrepet tilleggsjord har bare betydning for den offentligerettslige side ved kjøpet.
Heller ikke alminnelige rettsprinsipper underbygger anken. De analogislutninger fra andre rettsområder som de ankende parter påberoper seg, gjelder lovbestemmelser som tar sikte på andre slags forhold og som ikke ligger til rette for tilsvarende anvendelse i den foreliggende sak. Den flertallsregel som er antatt å gjelde i foreningsretten, er begrenset av hensyn til minoritetens rettigheter. I det foreliggende tilfelle er det tale om å endre parts- og fordelingsforholdet i et etablert fellesskap, og etter alminnelige rettsgrunnsetninger kan dette ikke skje uten at alle er enige om det, jfr. for et tilsvarende tilfelle Rt-1991-892.
Praksis innefor laget tilsier at Haagensen skal ha to parter. Det vises til at Johan Fidje fikk nok en part i tillegg til den han hadde fra før etter at han i 1967 ervervet et bruk som hadde andel i jakten. Det nevnes at han fortsatte å drive jorda på de to brukene under ett etter at han skjøtet det ene av brukene til sin sønn Bjarne i 1970. Det vises videre til at Haagensens fikk to parter i tiden 1973 - 1977 da de leiet bnr. 3 og 5, og det er ingen grunn til at de skal komme i noen annen stilling ved å bli eiere. Forsåvidt gjelder Gunnar Grosås, som har to bruksnummer, kan det ikke legges noen vekt på at han bare har en part. De to bruksnumre har vært drevet under ett i lang tid forut for opprettelsen av jaktlaget i 1947. Heller ikke tilfellet med Gerald Fidje, som eier tre bruksnummer og har en part, kan anføres til støtte for de ankende parters påstand. Hans jaktandel er knyttet til gnr. 23 bnr. 2. Gnr. 23 bnr. 5 ble ervervet av Gerald Fidje i 1968, og det hadde tidligere ikke vært knyttet noen jaktpart til dette bruksnummer. Gnr. 23 bnr. 13 er en tomt som i sin tid ble utskilt fra bnr. 5 og ble kjøpt tilbake av Gerald Fidje. De eksempler fra andre jaktlag i distriktet som er påberopt av de ankende parter, er av forskjellige grunner ikke sammenlignbare med forholdene i den foreliggende tvist.
Haagensens gjør gjeldende at reelle hensyn taler for deres syn. Hensynet til konsekvens, harmoni og forutberegnelighet tilsier at antall parter bør holdes konstant. Resultatet bør bli det samme hva enten bruket selges til en utenforstående eller til en deltager i jaktlaget. Det bør heller ikke være noen forskjell ettersom bruket blir leiet bort eller driveren er eier. Det kan tenkes å oppstå vanskelige grenstilfelle, f.eks. hvis ektefeller står som eiere av hvert sitt bruk eller to eiere flytter sammen. Det syn som ligger til grunn for anken, innebærer i realiteten at Haagensen fratas jaktretten for det ene av sine bruk, mens de øvrige deltagere får en uforutsett gevinst. Med nåværende fellingskvote mister Haagensen en part som utgjør ca 4.000 kroner i kjøttverdi, hvilket med en kapitaliseringsfaktor på 25 gir et tap på ca 100.000 kroner, som utgjør det vesentligste av verdien av bnr. 5.
Haagensens har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens domslutning pkt. 1 stadfestes.
2. De ankende parter betaler saksomkostninger til Svein Ivar og Aslaug Haagensen for herredsretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:
Den løsning herredsretten er blitt stående ved forutsetter at jaktutbyttet er en rettighet som er knyttet til de enkelte eiendommer som en del av disse og som følger eiendommene ved overdragelse. Verken bakgrunnen for opprettelsen av jaktlaget i 1947 eller den senere praktisering av jaktfordelingen gir grunnlag for et slikt syn. Det innskytes i denne forbindelse at den foreliggende sak ikke dreier seg om den jaktrett som tilligger Haagensens eiendommer etter jaktloven §27, men om forståelsen av det avtalemessige grunnlag for fordelingen av utbyttet ved fellesutøvelsen av deltagernes jaktrett.
Det er opplyst at jakten før 1947 var ordnet som en såkalt matrikkeljakt, dvs slik at det kunne felles ett dyr for hvert bruksnummer. I 1947 ble det innført arealbestemt fellingstillatelse, hvilket gjorde det nødvendig at flere grunneiere gikk sammen for å kunne disponere et areal som var tilstrekkelig for å felle ett dyr. I Fidje jaktlag ordnet man seg i 1947 slik at hver av deltagerne fikk utbytte med like store parter uansett hvor store deres eiendommer var og uansett om deres eiendom besto av ett eller flere bruksnummer, og dette prinsipp har i det vesentlige vært fulgt senere. Det har aldri vært satt opp vedtekter for laget eller gjennomført noen formell prosedyre for virksomheten, f.eks. ved føring av møteprotokoll e.l. Først ved avstemmingen i 1984 over om Haagensen skulle få to parter, ble det satt opp en protokoll. De nødvendige praktiske arrangementer er blitt truffet slik at man ved avslutningen av jakten ble enige om jakten for det kommende år. Det er blitt utpekt en formann som har hatt som oppgave å foreta det nødvendige overfor jaktmyndighetene.
Lagmannsretten kan ikke se at man på grunnlag av det som skjedde i 1947 kan si at hver av deltagerne dengang skal ha bundet seg med virkning for seg og sine rettsetterfølgere til å respektere at det til hver av de andre deltageres eiendom skal være knyttet en rett til en part av jaktutbyttet som følger vedkommende eiendom. For det første måtte en slik ordning ha kommet til uttrykk ved skriftlig avtale eller på annen tydelig måte dersom deltagerne skulle bli bundet slik som her nevnt. Dessuten taler lagets karakter imot en slik ordning. Den uformelle organisering i 1947 etablerte et fellesskap knyttet til fordeling pr. hode uten hensyn til størrelsen av det areal som vedkommende bidro med som grunnlag for fellingstillatelse. Det er videre tale om et løst sammenknyttet fellesskap som ingen av deltagerne kan være bundet til å delta i lenger enn det er enighet mellom dem. For så vidt kan det ikke være noe til hinder for at de som ønsker det, når som helst kan tre ut av felleskapet og organisere seg på ny; dette skjedde i 1990 da fem av deltagerne dannet sitt eget jaktlag. Den omstendighet at ordningen kan opphøre når som helst taler imot at det for den enkelte deltager eller den enkelte eiendom er stiftet noen rettighet som kan kreves respektert når det ikke lenger er enighet mellom deltagerne. Lagmannsretten kan heller ikke se at det etter 1947 er skjedd noe som kan sette saken i en annen stilling. Den omstendighet at ordningen er praktisert i lang tid, kan i seg selv ikke styrke den enkelte deltagers posisjon dithen at han eller hans eiendom skulle ha ervervet en regulær rett til jaktpart i forhold til de øvrige deltagere. Det har vært påpekt at Johan Fidje hadde to andeler da han hadde hjemmelen til to bruk i 1967 - 1970. Han overtok farsgården i 1967, og det var etter det opplyste allerede på det rene at den gården han hadde fra før av skulle overtas av sønnen Bjarne, som forøvrig deltok i jakten i den tid faren satt med to bruk. Bakgrunnen for at Johan Fidje i en kortere tid satt med to eiendommer er nokså spesiell, og det forhold at det ble gitt andeler for begge brukene i denne tiden kan neppe sees som uttrykk for en alminnelig oppfatning om at det til hvert av brukene i fellesskapet lå en rett til andel i jaktutbyttet. Det har videre vært vist til at Haagensens fikk to parter da de disponerte bnr. 3 og 5 og før de ble eiere av disse bruk. Også dette er en så spesiell situasjon at det ikke ut fra denne kan trekkes slutninger i retning av den løsning herredsretten er kommet til. De to bruksnummer var i denne perioden fremdeles på forskjellige hender, og det er opplyst at daværende eier av bnr. 5 fikk overlatt kjøtt svarende til en part.
Fra begge parters side er det påberopt eksempler fra praksis i andre jaktlag i distriktet. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på denne siden av partenes anførsler. Det resultat lagmannsretten er blitt stående ved bygger på en vurdering av de konkrete omstendigheter knyttet til Fidje jaktlag, og hvordan det er forholdt i andre jaktlag er derfor av mindre interesse. De eksempler som er nevnt, er forøvrig i stor utstrekning ikke sammenlignbare med forholdene i den foreliggende sak.
Anken har ført frem, og spørsmålet om saksomkostninger reguleres av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172. Lagmannsretten finner at saken har frembudt slik tvil at hver av partene bør bære sine omkostninger for begge instanser.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Gunnar Grosås, Kjell Aukland, Gudny Fidje, Torunn Bjerland, John P. Sveinall, Ingolf Tisland, Ola Fjellestads dødsbo, Bjarne Fidje, Gunnar P. Laudal og Ånen Laudal frifinnes.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.