RG-1994-581
| Instans: | Agder lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-27 |
| Publisert: | RG-1994-581 (85-94) * |
| Stikkord: | Ekspropriasjon, Naturvernloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lyngdal herredsrett Nr.: 7/90 B - Agder lagmannsrett LA-1992-00194 B. Rettskraftig. |
| Parter: | Saksøker: Oslo Staten v/Miljøverndepartementet. (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt). Saksøkt: Leif Ullestad, Jan Håland, Ingvar Sande. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Anders Rekve). |
| Forfatter: | Skjønnsstyrer: Lagdommer Åse Berg, formann. 4 skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Naturvernloven (1970) §10, §20, §8, Tvistemålsloven (1915) §152, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §54, §54a |
År 1993 den 27. april ble lagmannsrett holdt i Vanse herredshus, Vanse til behandling av overskjønn for Vest-Agder lagsogn.
År 1993 den 28. april fortsatte forhandlingene.
År 1993 den 8. juni ble rett satt på ny i Tinghuset i Kristiansand.
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble de avhjemlet slikt overskjønn:
Saken gjelder fastsettelse av erstatning etter naturvernloven §20 i anledning opprettelsen av Nesheimvann naturreservat i Farsund kommune i medhold av naturvernloven §8, jfr. §10. Området som er på 1470 dekar totalt, ble fredet ved kgl. res. 10 november 1988, etter å ha vært midlertidig fredet fra 10. september 1980. Av de grunneierne som ble berørt av fredningen, fremsatte ca halvparten krav om erstatning. Staten v/Miljødepartementet fremsatte deretter den 11. mai 1990 begjæring om skjønn ved Lyngdal herredsrett, som den 22. november 1991 avhjemlet skjønn til fastsettelse av erstatning for båndleggelsen med slik slutning:
"1. Skjønnet fremmes.
2. Staten v/Miljøverndepartementet betaler erstatninger med tillegg av avsavnsrente som fastsatt i skjønnet.
3. Staten frifinnes for krav om erstatning for midlertidig vern.
4. Staten v/Miljøverndepartementet betaler saksomkostninger til de saksøkte v/h.r.advokat Anders Rekve med 90.000 - nittitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynning av skjønnet.
5. Staten v/Miljøverndepartementet betaler de lovbestemte utgifter ved skjønnet."
Erstatningen til de tre grunneierne som har begjært overskjønn, ble fastsatt slik (slutningens pkt. 2): - kr 40.000 til Leif Ullestad, - kr 61.000 til Jan Håland, - kr 6.000 til Ingvar Sande.
Avsavnsrenten ble fastsatt til 12 prosent, regnet fra 10. november 1988 til utbetaling finner sted.
Når det gjelder de nærmere enkeltheter i saksforholdet, herunder skjønnsforutsetningene, som er de samme som ved underskjønnet, og herredsrettens begrunnelse for erstatningsfastsettelsen, vises til herredsrettens skjønn.
Leif Ullestad, Jan Håland og Ingvar Sande v/høyesterettsadvokat Anders Rekve har begjært overskjønn ved Agder lagmannsrett. Overskjønnsforhandling ble holdt i Vanse 27. - 29. april 1993. Grunneierne møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For staten møtte kun prosessfullmektigen, advokat Ove Chr. Lyngholt. For øvrig møtte jordbrukssjef Hilmar Langøy og tidl. jordbrukssjef Odd Kristian Klykken som sakkyndige. Ingen vitner ble avhørt. Det ble foretatt befaring av de angjeldende områdene, og partene fikk da anledning til å påvise det de mente var av betydning for skjønnet. De saksøktes prosessfullmektig meddelte første dag at kravet om avvisning av skjønnet samt innløsningskravet ikke lenger ble opprettholdt. Videre ble overskjønnsbegjæringen frafalt for så vidt gjelder takst nr. 8.
Staten v/Miljøverndepartementet har henholdt seg til herredsrettens skjønn, og har for øvrig i tilsvaret anført når det gjelder selve erstatningsutmålingen:
"De generelle premisser i underskjønnet gir uttrykk for riktig rettsanvendelse for såvidt gjelder erstatningsutmålingen. Det kan imidlertid synes som om det som fremkommer innledningsvis ikke er lagt til grunn fullt ut under erstatningsutmålingen for de enkelte takstnummer. Bl.a. kan herredsretten ikke ha tatt hensyn til kapitalkostnader slik det redegjøres for i de generelle premisser. Erstatningene ville da ha blitt vesentlig lavere. Forøvrig synes også erstatningen av andre grunner å være gjennomgående for høye. De tilkjente erstatninger må derfor reduseres."
Videre har staten anført at de sakkkyndige synes å ha lagt til grunn at jordbruksarealene som vil bli utsatt for forsumpning, har hatt 0 i verdi fra tidspunktet da fredningsvedtaket ble truffet i 1988. Forsumpningen vil imidlertid skje gradvis, hvilket bekreftes av at disse arealene fortsatt er i produksjon. Videre er påpekt at det ikke er sikkert at eierne allerede i 1988 ville ha dyrket opp de arealene som skal erstattes på grunn av at de ikke vil kunne oppdyrkes som følge av fredningsvedtaket.
Det fastholdes at Sande ikke har lidt noe økonomisk tap. Det areal som er fredet på hans eiendoom, samt det tilstøtende området som i dag ligger som en buffersone mellom reservatet og det areal som i dag utnyttes til industriformål, ville ikke under noen omstendighet ha blitt tillatt utnyttet til industri- eller boligformål selv om fredningsvedtaket ikke hadde kommet. Staten aksepterer likevel den erstatning som herredsretten har fastsatt.
Når det gjelder herredsrettens saksomkostningsavgjørelse, anføres at det ikke er noen grunn til å endre denne. Fremdeles ligger de tilkjente sakomkostninger betydelig over det som burde ha vært nødvendig i denne sak, men kan etter omstendighetene aksepteres.
Staten har nedlagt slik påstand:
"1. Overskjønnet fremmes.
2. Staten frifinnes for kravet om erstatning for midlertidig vern.
3. Partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten."
Grunneiernes anførsler kan sammenfattes slik:
Vedtaket om midlertidig vern bør medføre erstatningsplikt fordi det var tale om meget omfattende begrensninger over svært lang tid. Den midlertidige fredningen varte i 8 år og innebar at det var umulig med forsvarlig drift av de berørte områdene i denne tiden. I realiteten var det en tilegnelse fra det offentliges side, jfr. Rt-1978-442.
Når det gjelder erstatningsberegningen er det i begjæringen om overskjønn anført:
"V.
Det antas videre å være feil at det i erstatningsberegningene med hensyn til kostnader at grunneierne selv ville ha utført arbeidet og at dette ville være i perioder hvor det ikke ville kunne utføre annet arbeid på sine eiendommer. Det samme gjelder også bruk av maskiner. Arbeidet med oppdyrking ville således i realiteten når det gjaldt verdiskapning enten ikke kostet grunneierne noe eller i alle tilfeller helt bagatellmessige beløp.
Skjønnsrettens vurdering på 26 antas derfor å være uriktig.
VI.
Når kapitaliseringsrenten er satt til 6% er dette for høyt.
VII.
I det hele tatt har skjønnsretten lagt til grunn en rekke faktiske og rettslige vurderinger som ikke er holdbare, spesielt påpekes det at virkningene for de små bruk det her dreier seg om, utvilsomt vil ha betydelig større skadevirkning rent økonomisk enn det skjønnsretten har bygget på. Det kan heller ikke sees at skjønnsretten har lagt noe vekt på den omstendighet at klausuleringen betyr at spredningsarealene for de enkelte bruk til bli redusert og den virkning det vil ha på brukenes drift."
Videre er det når det gjelder herredsrettens saksomkostningsavgjørelse anført:
"IX.
De saksomkostninger som ble fastsatt av skjønnsretten for undertegnedes vedkommende begjæres det også overskjønn over. Jeg bruker som hovedregel aldri å påkjære saksomkostningsavgjørelser. I dette tilfelle var imidlertid de fastsatte saksomkostninger så urimelig lave at hvis jeg ikke hadde vært sikker på at ville ha blitt begjært overskjønn, ville jeg ha påkjært saksomkostningsspørsmålet. I virkeligheten tilsvarer de tilkjente saksomkostninger en timebetaling som ligger godt under de satser som betales i benefiserte saker.
Som kjent er satsene i benefiserte saker gjennomgående så lave at en advokat med alminnelig praksis som påtar seg benefiserte saker gjør dette også hovedsakelig ut i fra sosiale hensyn. Jeg skal ikke prosedere saksomkostninger nå i begjæring om overskjønn. Jeg bare nevner at skjønnsretten synes fullstendig å ha oversett at omkostningene også skulle omfatte det omfattende forarbeid med befaringer og innhenting av opplysninger som undertegnede hadde i løpet av ca 2 år. Skjønnsretten synes bare konkret å ha konsentrert seg om antall dager som medgikk til hovedforhandlingen. At den oppgave også delvis var uriktig, er en annen sak. Og skjønnsretten synes å ha konkretisert seg om hvordan saken fortoner seg når den etter flere dager var blitt klarlagt og de faktiske og juridiske forhold lå på skjønnsrettens bord. Men dette er uriktig, det er slik som saken fortoner når arbeidet og forarbeidet skal legges til grunn og ikke slik som den fiks ferdig ligger på rettens bord. Jfr. Rt-1991-1245. Dette vil jeg komme nærmere tilbake til under prosedyren for lagmannsretten. Det må jo også være litt av et tankekors at retten brukte ca 7 måneder for å treffe avgjørelse i saken og så tilslutt avfeie det hele med at undertegnedes arbeid som inntil hovedforhandlingen for overskjønnet hadde vart i ca 1 1/2 år, angivelig mer eller mindre ikke var nødvendig.Hvis det skulle være noe hold i en slik påstand, må det kunne forutsettes at ihvertfall skjønnsretten hadde kunnet avhjemlet skjønnet innenfor den tid som tvistemålsloven §152 jfr. skjønnsloven §2 fastsetter. Kanskje kan vi ta dette til inntekt for at undertegnedes forarbeid ikke var så unødvendig allikevel. Jeg har kun en eneste gang påstått en skjønnsavgjørelse opphevet som følge av overtredelse av disse bestemmelser og fikk Gulating lagmannsretts medhold i at skjønnet ble opphevet og tilbakesendt til nytt skjønn. Jeg finner etter omstendighetene ikke grunn til å påstå det samme i nærværende skjønn. Til slutt tillegger jeg at det også vil bli krevet renters rente av erstatningsbeløpene."
Det aksepteres en avsavnsrente på 12 prosent med hensyn til erstatningen for det permanente fredningsvedtaket, men kravet om rentes rente fastholdes når det gjelder den midlertidige fredningen.
For øvrig har grunneierne under overskjønnsforhandlingen gjentatt sine anførsler for herredsretten for så vidt angår det økonomiske tap.
Det ble tilføyd hva angår Sandes eiendom, at fredningsvedtaket innebærer at Sande ikke vil kunne utnytte det fredede areal samt tilstøtende arealer til bolig- og industriformål som planlagt. Hans tap er derfor betydelig og langt høyere enn det beløp herredsretten tilkjente ham.
Grunneierne har nedlagt slik påstand:
"1. Erstatning fastsettes med årlige erstatninger fra 10. september 1980 til 10. november 1988. Av de årlige erstatninger tilkjennes renter og renters rente med forfall den 1. juli hvert år for det foregående år.
2. Erstatningene forøvrig omfatter for Ullestad og Håland både for ovennevnte periode og stedsevarig erstatning for forsumpede og reduksjon av tilstøtende arealer basert på marginalprinsippet. Ved kapitalisering av de årlige erstatninger brukes en rentefot av henholdsvis 3 1/2% eller 4% p.a.
3. Når det gjelder de arealer som er eller vil bli forsumpet legges til grunn at disse arealer er og vil bli verdiløse for eierne. For det klausulerte areal tilhørende Ingvar Sande legges den samme forutsetning til grunn.
4. Som ytterligere saksomkostninger for underskjønnet tilkjennes kr 45879,50 med 18% rente p.a. fra 10. desember 1991 og i tillegg hertil saksomkostninger for lagmannsretten med 18% rente p.a. regnet fra 14. dager etter overskjønnets forkynnelse."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Det er for lagmannsretten ikke reist innsigelser mot fremme av overskjønnet.
Vedtaket om midlertidig fredning Lagmannsretten er på dette punkt enig med herredsretten og kan slutte seg til dens begrunnelse som finnes fullt tilstrekkelig. Staten blir således å frifinne for kravet om erstatning for det midlertidige vernet.
Fredningsvedtaket av 10. november 1988 Den erstatning grunneierne har krav på, svarer til den verdireduksjon deres eiendommer er undergått som følge av opprettelsen av naturreservatet. Når det gjelder eiendommene til Ullestad og Håland, er partene enige om at det er eiendommenes bruksverdi som skal vurderes, og at det i første rekke er tale om tapte dyrkingsmuligheter, dels fordi det ikke vil bli tillatt oppdyrking av arealer som hittil ikke har vært dyrket, og dels som følge av forsumpning av arealer som i dag er oppdyrket.
For øvrig slutter lagmannsretten seg til herredsrettens vurdering av de rettslige spørsmål som er knyttet til erstatningsutmålingen.
Lagmannsretten finner det naturlig først å behandle eiendommene til Ullestad og Håland og deretter eiendommen tilhørende Sande.
De to førstnevnte eiendommene er begge jordbrukseiendommer. Når det gjelder selve eiendommene, vises til herredsrettens beskrivelse. Videre vises til de sakkyndiges rapport, som er vedlagt dommen, for så vidt gjelder de jordbruksmessige konsekvenser fredningsvedtaket får. Skjønnet baseres i store trekk på de prinsipper de sakkyndige har lagt til grunn ved erstatningsberegningen. Det heter om disse spørsmål i de sakkyndiges rapport:
"REGISTRERINGEN M.V.
Med hensyn til registreringer m.v. viser vil til rapporten fra jordforsk som den sakkyndige Anders Hovde utarbeidet i anledning underskjønnet. Vi er enige i at de arealene utenfor fredningsfeltet må vurderes som god dyrkingsjord, drenerbar uten pumpeverk i 1982, med unntak av små partier nevnt i rapport 2, side 3. Vi er enige om at det bør legges til grunn at grunneierne ville valgt å vedlikeholde kanalen for å utnytte sumpområdet best mulig til jordbruk dersom arealene ikke hadde blitt fredet, alternativ 1, side 9 i rapport 1. Vi sier oss ellers enig med Hovde i hans vurdering m.h.t. de 5 alternativene, rapport 1, side 12.
Vi er også enige om at beiteverdien av de fredede arealene i Nesheimsumpen vil gå mot null etter noen år.
Bruksverdien av de tilgrensede reduseres betydelig på grunn av mangelfullt avløp. En gjennomsnittlig reduksjon på 85 forenheter pr daa og år mener vi er reell.
REGISTRERING AV JORDVERDI M.V.
Taksering av landbrukseiendommer vedrørende konsesjon og
Landbruksbanksaker som nyttes til grasproduksjon skal i følge rundskriv M-147/80 fra Landbruksdepartementet vurderes ut fra pris på karbohydratkraftfor (byggrøpp) med fradrag av produksjonskostnadene. De jordbrukssakkyndige (Hilmar Langøy og Arvid Njølstad) for 5 verneområder på Lista i 1990 benyttet antatt grasavling som grunnlag på nydyrket areal, og regnet grasverdien om til verdien av innkjøpt byggrøpp. Som arbeidsforbruk ble det satt inn 3,6 timer pr daa og brukt "lønnsevne" pr time fra "driftsgranskningene" som vederlag for eget arbeide. Denne metoden, uten særskilt vurdering av det enkelte bruk og driftsform, ble valgt fordi den fantes mest rettferdig og minst komplisert, i steden for å bruke "fordelingsverdien". Anders Hovde brukte samme beregningsmetode i sin rapport som den som ble brukt ved "Listaskjønnet" i 1990. Ut fra ovennevnte betraktninger har vi valgt samme metode. Vi har brukt avlingstall og priser fra Handbok for driftsplanlegging 1988/89, gjeldende fra 1. juli 88. Verdsetting av dyrkingsjord skal fastsettes i forhold til avkastningsverdien etter dyrking, idet en tar hensyn til dyrkingskostnadene. En avkastningsverdi f.eks. på kr 6.500 og en dyrkingskostnad på kr 6.000 gir en pris på kr 500 som er verdien av dyrkingsjorda i dette eksemplet. Ved skjønnet på Lista i 1990 ble det valgt en rentefot på 6 % proanno, regnet for året 1988. Vi har derfor funnet det riktig å bruke den samme rentefot ved dette skjønnet. KALKYLER PR DAA ÅR 1988 BASERT PÅ HOVDES TALL. Hovdes tall er å anse som reelle, men vi mener at avlingsnivået er satt noe lavt tatt i betraktning at det er god drift på brukene i området. Avlingsnivået settes derfor til 350 f.e. pr daa. Byggprisen høsten 1988 kr 3,24. Det vises ellers til Hovdes rapport 2, side 6.
Inntekt gras (byggrøpp) 350 x 3,24.......... kr 1.134,-
Sum variable kostnader......................... kr 406,-
Dekningsbidrag 1.134 - 406..................... kr 728,-
Faste kostnader (uten årlig kanalopprensk)..... kr 379,-
Jordbrukssakkyndige Hovde har regnet ut at det årlig ville ha kostet kr 25,- pr daa å vedlikeholde kanalen i sumpen. Disse kostnadene må derfor legges til de faste kostnadene for de arealene som får sitt avløp gjennom sumpen og ned til Nesheimvannet. For disse arealene får vi da:
Grunnrente (bruksverdi) 728 - 404 (379 + 25) kr 324,-
Avkastningsverdi jord 324 x 100/6.......... kr 5.400,-
Om vi antar at oppdyrkingen vil koste kr 3000,- pr daa, vil erstatningen pr. daa bli
kr 5400 - 3000,-.......................... kr 2400,-
FORSUMPINGSSKADER PÅ TILSTØTENDE AREALER TIL SUMPEN.
Når det gjelder kompensasjon/ulempeserstatning for redusert avling for de arealene som ligger ned til den verna sumpen skriver jordbrukssakkyndig Hovde, rapport 2, side 10 "at det ikke vil være mulig å regne denne ulempen ut". Han har derfor skjønnsmessig satt opp et fast beløp pr daa som en engangserstatning. Vi mener at denne betraktningen ikke er riktig, da den årlige skaden vil bli betydelig i årene framover. For et slikt tilfelle er det mulig å beregne en ulempeserstatning på samme måte som ellers, men også her som for alle beregninger må gjelde at det må brukes skjønn m.h.t. de tallene en setter inn. Det vanskeligste vil være å bestemme hvor mange forenheter pr. daa og år i gjennomsnitt tapet vil bli over et lengere tidsrom. Jo lengere tid desto større forsumping. En har diskutert dette tilfelle med Eivind Elstrand (lærer ved takseringskurs ved Norges Landbrukshøgskole avd. Asker 1990). Elstrand sa seg enig i at det årlige tapet må kapitaliseres opp, men at en ved beregningene må redusere de variable kostnadene forholdsvis. I dette tilfellet, med en valgt reduksjon på 85 f.e. pr daa og år, bør de variable kostnadene reduseres med 1/3-del. En reduksjon på 85 f.e. pr daa og år mener vi må være et nokså reelt tap å regne med for de forsumpingsutsatte arealene ved full igjengroing av hovedkanalen og sumpen. Vi har vurdert Hovdes fastsetting av grenser for arealer som berøres av sumpen. Etter vårt skjønn og beregninger (på økonomisk kart M:1:5000) vil forsumpingen utenfor den verna sumpen berøre 17 daa for takst 3E og 8 daa for takst F3. For takstene 1D, 1E, 3B, 3C og 3D sier vi oss enig med Hovdes vurdering.
Ved befaringen, den 9. februar 93 stod det vann midt på takst 3E og F3. Både forsumpings- og arronderingsmessig mener vi at også de mindre partiene på midten, som ligger en liten tanke høgere enn øvrige arealer utsatt for forsumping, må tas med som forsumpa areal. Forsumpingen vil her bli betydelig med årene.
BEREGNING AV JORDVERDIEN VED EN REDUKSJON PÅ 85 F.E. FORSUMPA AREAL.
Inntekter gras (byggrøpp) 265 (350 - 85)...kr 859,-
Variable kostnader (med 1/3-del reduksjon
406 x 2/3..................................kr 271,-
Dekningsbidrag 859 - 271...................kr 588,-
Sum faste kostnader (379 + 25).............kr 404,-
Gunnrente (bruksverdi) 588 - 404...........kr 184.-
Avkastningsverdi jord (full drenering av
sumpen) 324 x 100/6........................kr 5.400,-
Avkastningsverdi jord (med tilgrodd sumu)
184 x 100/6................................kr 3.067,-
Tap pr. daa oppkapitalisert................kr. 2.333,-
Vi avrunder tallet til.....................Kr. 2.300,-."
Lagmannsretten vil understreke at skjønnet baseres på de sakkyndiges vurdering av hvor store arealer det er som blir rammet av forsumpning. Dette innebærer at lagmannsretten antas å ha lagt til grunn at større arealer vil bli rammet av forsumpning enn det herredsretten synes å ha gjort, noe som vil gi forholdsvis store utslag ved erstatningsberegningen. Det pekes i den forbindelse på, slik det fremgår ovenfor, at de sakkyndige for lagmannsretten har foretatt en konkret beregning av erstatningen for forsumpningsulempen, mens den sakkyndige for herredsretten gav uttrykk for at det ikke ville være mulig å regne ut forsumpningsulempen. Han fastsatte derfor skjønnsmessig et fast beløp pr. daa som en engangserstatning.
Lagmannsretten er imidlertid ikke enig med de sakkyndige når det gjelder spørsmålet om avlingsnivå. De sakkyndige har satt dette til 350 f.e. pr. daa, mens lagmannsretten baserer sitt skjønn på at avlingsnivået ligger vesentlig høyere under henvisning til at det i det aktuelle området vanligvis oppnås langt bedre avlingsresultat enn det som ellers er vanlig. Det antas også å ligge høyere enn det gjennomsnittstallene for Vest-Agder viser. Høyere produksjon tilsier riktignok at de variable kostnadene blir noe høyere enn det de sakkyndige har forutsatt, men dette gir likevel ikke de store utslag.
Lagmannsretten har i likhet med herredsretten tatt i betraktning kapitalkostnadene. Ved vurderingen av kapitalkostnadene må man bygge på det alminnelige rentenivå og herunder ta i betraktning den aktuelle og påregnelige lånerente. Også de sakkyndige for lagmannsretten har imidlertid sett bort fra kapitalkostnadene ved sin erstatningsberegning. Videre har lagmannsretten med hensyn til oppdyrkingskalkylen lagt inn de fulle kostnader, og kan i den forbindelse slutte seg til herredsrettens begrunnelse. Lagmannsretten er også enig med herredsretten i at det ved skjønnet må legges til grunn at full forsumpning ikke kan regnes inntrådt allerede fra fredningstidspunktet, men at forsumpning vil inntre gradvis. Videre er lagt til grunn at det på nevnte tidspunkt ikke ville ha blitt satt igang dyrking av alle de arealer som ikke lenger tillates oppdyrket som følge av fredningsvedtaket.
Lagmannsretten har - som herredsretten - benyttet en kapitaliseringsrente på 6 prosent. Avsavnsrenten fastsettes til 12 prosent, som partene er enige om.
Etter en samlet vurdering fastsettes etter dette slik erstatning: kr 80.000 for Leif Ullestads eiendom, gnr.24 bnr.6, 10 og 17 kr 120.000 for Jan Hålands eiendom, gnr.24 bnr.1, 2, 7 og 10, gnr. 27 bnr.10 og gnr. 28 bnr.13
Når det gjelder saksøkte Ingvar Sandes eiendom, gnr.22 bnr.7, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten. Det vises til herredsrettens begrunnelse, som lagmannsretten slutter seg til. Erstatningen fastsettes etter dette til kr 6000, som saksøkeren for øvrig har akseptert.
Overskjønnet har ført til et gunstigere resultat for de saksøkte Ullestad og Håland. De skal derfor ha erstattet sine saksomkostninger for lagmannsretten etter skjønnsloven §54a første ledd bokstad a, jfr. §54. Overskjønnet har imidlertid ikke ledet til noen gunstigere avgjørelse for saksøkte Ingvar Sande. Underskjønnet lider ikke av noen feil og heller ikke var herredsrettens avgjørelse så tvilsom at han av den grunn hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. Etter skjønnsloven §54a første ledd har han derfor ikke krav på å få erstattet sine utgifter ved overskjønnet.
H.r.adv. Anders Rekve har innsendt omkostningsoppgave pålydende kr 46.443, hvorav salæret utgjør kr 39.200. Omkostningsoppgaven har vært forelagt motparten som har fremholdt at det beregnede salær er for høyt hensett til de spørsmål saken reiste, og sakens omfang for øvrig, og at salæret derfor bør reduseres til kr 30.000.
Lagmannsretten finner - om enn under noe tvil - å kunne godta omkostningsoppgaven. Det må imidlertid foretas en forholdsmessig reduksjon for så vidt gjelder den del av utgiftene som antas å referere seg til Ingvar Sandes eiendom. H.r.adv. Anders Rekve har selv ikke foretatt noen fordeling. Lagmannsretten legger til grunn at den vesentlige del av prosessfullmektigens arbeid kan henføres til de saksøkte Ullestad og Hålands eiendommer. På denne bakgrunn finner lagmannsretten det ikke riktig å redusere omkostningene med mer enn 15 prosent. Staten pålegges etter dette å erstatte de saksøkte Ullestad og Hålands omkostninger for lagmannsretten med til sammen kr 39.480. I tillegg kommer rettens gebyr samt salær og reiseutgiftene til skjønnmennene og de sakkyndige etter egen oppstilling. Lagmannsretten finner at det ikke bør foretas noen reduksjon når det gjelder disse omkostningene som følge av avgjørelsen vedrørende Sandes eiendom. Rettsgebyret ville ha vært det samme selv om Sande ikke hadde begjært overskjønn. Behandlingen av saken vedrørende Sandes eiendom har heller ikke medført økte utgifter til skjønnsmennene, og kun forholdsvis ubetydelig for så vidt gjelder utgiftene til de sakkyndige.
H.r.adv. Anders Rekve har angrepet herredsrettens omkostningsavgjørelse. Han mener det var uriktig av herredsretten å redusere omkostningskravet. Etter lagmannsrettens oppfatning er herredsrettens omkostningsavgjørelse riktig og slutter seg til dens begrunnelse. Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir således å stadfeste.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Erstatningene fastsettes til
a) 80.000 - åttitusen - kroner for eiendommen tilhørende Leif Ullestad, med tillegg av 12 prosent årlig rente fra 10. november 1988 til betaling skjer.
b) 120.000 - etthundreogtjuetusen - kroner for eiendommen tilhørende Jan Håland, med tillegg av 12 prosent årlig rente fra 10. november 1988 til betaling skjer.
c) 6.000 - sekstusen - kroner for eiendommen tilhørende Ingvar Sande, med tillegg av 12 prosent årlig rente fra 10. november 1988 til betaling skjer.
2. Staten frifinnes for kravet om erstatning for midlertidig vern.
3. Staten v/Miljødepartementet plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet å betale til Leif Ullestad og Jan Håland 39.480 - trettinitusenfirehundreogåtti - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av de lovbestemte utgifter ved overskjønnet etter egen oppstilling fra lagmannsretten.
4. Herredsrettens omkostningsavgjørelse, pkt. 5, stadfestes.