RG-1994-967
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-15 |
| Publisert: | RG-1994-967 (146-94) |
| Stikkord: | Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 90-01843 A/54 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01350 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kari Hartmann, Halden). Motpart: Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S (Prosessfullmektig: Advokat Rune Njøs Jacobsen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin 3. Kst. lagdommer Hans Kristian Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1930) §18, Tvistemålsloven (1915) §171, §172, §180 |
Saken gjelder erstatningsoppgjør etter forsikringsavtale vedrørende bil.
A var eier av en Fiat Uno turbo IE 1986 modell. Den 5. november 1989 ringte A til Halden politikammer og meldte bilen stjålet. Senere samme dag møtte han opp på politikammeret og avga en protokollert anmeldelse om biltyveriet. Omtrent samtidig ble bilen funnet på en avsidesliggende skogsbilvei ved Moen i Ed kommune i Sverige ca 12 km fra Kornsjø grensestasjon. Bilen sto i en grøfteskråning og var utbrent og totalskadet.
Den 7. november 1989 sendte A skademelding til Vesta. I skademeldingen ble det opplyst at bilen ble parkert i X 3 i Berg i Østfold 4. november 1989 kl. 1800 og at tyveriet ble oppdaget 5. november 1989 kl. 1300.
Vesta anså ikke skadetilfellet for å falle inn under dekningsvilkårene i forsikringen, og dette ble meddelt A ved brev av 19. februar 1990. Selskapet anmeldte A for forsikringsbedrageri ved brev til Halden politikammer av 15. oktober 1990.
As anmeldelse om tyveri ble henlagt etter bevisets stilling 23. februar 1990. Vestas anmeldelse mot A ble henlagt av samme grunn 8. april 1991. Den 7. november 1990 tok A ut stevning for Oslo byrett med påstand om at skaden faller inn under forsikringen.
Oslo byrett avsa 21. februar 1992 dom med slik domsslutning:
1. Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S frifinnes.
2. A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr 46721,- - førtisekstusensyvhundreogtjueen - i saksomkostninger til Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S.
A har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett og har lagt ned slik påstand:
1. Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S dømmes til å betale forsikringsoppgjør til A etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 110000,- + 18% rente fra 5. desember 1989.
2. Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S dømmes til å dekke sakens omkostninger både for by- og lagmannsrett.
Vesta har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom 21. februar 1992 stadfestes.
2. A dømmes til å erstatte Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S' saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo 19. og 20. oktober 1993. Etter begjæring fra den ankende part var retten satt med meddommere med særlig kyndighet innen brann- og bilteknikk.
Den ankende part møtte med prosessfullmektig og avga forklaring. Ankemotparten var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt syv vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter framgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Vesta har nektet å utbetale forsikringen med den begrunnelse at A selv forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet, jfr. forsikringsavtaleloven av 1930 §18, første ledd. Selskapet må da føre bevis for at A har fremkalt forsikringstilfellet. Det er ikke nok at det foreligger sannsynlighetsovervekt. Det følger av rettspraksis at det må foreligge en sterk overvekt av sannsynlighet for at A selv har forårsaket skaden, og dette krav er ikke oppfylt.
Det kan ikke tillegges vekt at bilen ble funnet utbrent på et avsidesliggende sted. Bilen må ha blitt stjålet. På grunn av bilens spesielle utseende - det var en turbomodell og den var stylet - må bilen ha virket spesielt fristende. Den som tok bilen har antakelig etter kjøringen tent på den for å øve hærverk. Dette kan synes uforståelig, men i Haldenområdet har man i den senere tid hatt flere bilbranner som er påsatt for å øve hærverk.
De vurderinger og konklusjoner som er trukket av låsesmed Atle Solheim i hans rapporter av 21. november 1989, 31. januar 1990 og 31. august 1990 samt hans forklaring for retten, bestrides. Det kan ikke legges til grunn, som anført av Vesta, at bilen ble nøkkelkjørt. Tvert imot er det mye som tyder på at tyven har kjørt bilen på annen måte. Det må tillegges stor vekt at det var merker i tennings-/rattlåsen. Siden det manglet tre sperreplater i låsen, kan det ikke være grunnlag for Solheims konklusjon om at låsen forøvrig ikke var skadet. Det er heller ikke grunnlag for å uttale at sperreplatene ble funnet i låst posisjon.
I følge undersøkelsen fra Vestas tekniske inspektører, Finn Dahl-Andersen og John Klemetsen, jfr. rapport av 13. november 1989, ble rattlåsreilen funnet i det øvre sjikt av brannedfallet på gulvets venstre side foran. Det gjøres gjeldende at dette funnsted tyder på at rattlåsreilen kan være brutt løs og fjernet.
Det er påfallende at tre sperreplater er borte, mens de andre er intakte. De tre som ikke ble funnet kan være fjernet på forhånd.
Det bestrides at hele låsen på et eller annet tidspunkt har falt ned. Det må ha begynt å dryppe etterhvert som metallet har smeltet. Det vises i denne forbindelse til beskrivelse i tilsvarende sak, inntatt i Agder lagmannsretts dom av 16. februar 1993, jfr. Mandal byretts dom av 9. januar 1992.
Det kan ikke ha betydning at bilens dørlåser ikke var skadet. Bakdøren var av plast, og den var smeltet helt bort. Tyven kan ha kommet inn gjennom denne. Det byr heller ikke på problemer å ta seg inn i bilen uten å sette merker.
Etter de foreliggende opplysninger må det antas at rattlåsen enten ble fjernet og at bilen ble kjørt ved kobling eller at kjøringen fant sted med falsk nøkkel.
Under alle omstendigheter er de tekniske funn av en slik karakter at det foreligger svært mange usikkerhetsmomenter. Det er ikke sannsynliggjort med tilstrekkelig grad av overvekt at bilen er nøkkelkjørt.
As forklaring vedrørende nøklene til bilen må legges til grunn. Det er ikke mistenkelig at den tredje nøkkel dukket opp på et senere tidspunkt. Det gjøres gjeldende at beskrivelsene i politiets rapport av 12. desember 1989 og Bjørn Holmefjords notat av 8. januar 1990 ikke er riktige gjengivelser av det A opplyste når det gjelder nøklene. Han har ikke uttalt at han bare hadde to nøkler, men leverte de to han hadde til Bjørn Holmefjord i Vesta. Den tredje nøkkelen satt på et ekstra nøkkelknippe som han oppbevarte i sitt hjem og som var kommet bort på det tidspunkt bilen ble stjålet. Det ble senere funnet igjen av A i hans sofa. A leverte da nøkkelen til Vesta under et møte med Eirik Stedje i Vesta den 17. august 1990, jfr. notat fra Stedje. Det kan ikke bebreides A at han ikke leverte nøklene med en gang han fant dem.
A har ikke noe motiv for å begå forsikringsbedrageri. Han hadde jevnt god økonomi. Forretningen som han driver sammen med sin bror gikk rimelig godt. Det er riktig at brødrene hadde en tvist med A/S Thorn Emi Leie-TV. Denne ble imidlertid løst og som et resultat av dette ble kravet fra skattefogden frafalt. Det er riktig at A har ligget noe etter et par ganger når det gjelder de månedlige avdrag på billånet, men lånet ble betjent og er nå helt nedbetalt. Det kan ikke tillegges betydning at A har forsøkt å selge bilen. Han var interessert i å selge hvis han fikk god pris. Dette var ikke grunnet økonomiske vanskeligheter, men motivert med ønske om å bytte bil.
A har en rekke ganger bedt Vesta om å få utlevert den brente låsen og øvrige materiale for å sette i gang sakkyndig undersøkelse. Dette er blitt nektet. Bilen burde også vært nærmere undersøkt, idet man av bildene kan se at taket er slått ned. Disse forhold må også tillegges vekt ved bedømmelsen av om det foreligger tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt.
Når det gjelder erstatningens størrelse, gjøres gjeldende at Vestas taksering er altfor lav. I henhold til listepris er bilen uten ekstrautstyr verdt kr 85000,-. Ekstrautstyret har A etter fradrag for slitasje beregnet til kr 25000,- Det samlede erstatningskrav er således kr 110000,-.
Det bestrides at forsikringsutbetalingen kan nektes under henvisning til forsikringsvilkårene §6 som omhandler svik mot selskapet. A har ikke gitt uriktige opplysninger som kan gi grunnlag for å anvende regelen. Når det gjelder opplysningene om antall nøkler, vises til anførslene ovenfor.
Ankemotparten, Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Prinsipalt gjøres gjeldende at A selv forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet og at han derfor ikke er berettiget til erstatning, jfr. forsikringsavtaleloven §18, første ledd. Kravet om sterk sannsynlighetsovervekt er oppfylt. Det kreves ikke så stor grad av sannsynlighet som i en straffesak. Det har derfor ikke betydning at Vestas anmeldelse mot A ble henlagt etter bevisets stilling. Det er eksempler i rettspraksis på at forsikringsselskapet er blitt frifunnet selvom straffesaken er henlagt. Det vises til Rt-1985-211, Rt-1990-1082 og Rt-1987-675.
Bilen ble funnet utbrent på en øde vei. Det er på det rene at brannen ikke hadde tekniske årsaker, men at den var påsatt. Disse forhold trekker sterkt i retning av at A enten selv eller ved hjelp av andre har arrangert det hele. Stedet bilen ble funnet på og fremgangsmåten som var benyttet må være planlagt. Det er ikke andre enn han selv som har interesse i en slik bilbrann. Det er ikke sannsynlig at bilen ble stjålet og at tyven etterpå satte fyr på bilen for å øve hærverk.
Tekniske undersøkelser viser at det ikke har vært innbrudd i bilen, og at den ikke har vært koblet. Den er heller ikke kjørt med falsk nøkkel. Det vises til de tekniske undersøkelser, jfr. rapport av 13. november 1989 fra de tekniske inspektører Finn Dahl-Andersen og John Klemetsen i Vesta og låsesmed Atle Solheims utredninger av 21. november 1989, 31. januar 1990 og 31. august 1990, samt hans forklaring for retten. Dørlåsene var intakte, og det finnes ikke holdepunkter for at tenning-/ rattlås var brutt opp. Rattlåsreilen har ingen merker eller deformasjoner etter forsøk på tvangsvridning av rattet. Låsen ble funnet på et naturlig sted som viser at den satt på plass da brannen startet. Delene av låsesylinderen ble under Solheims test smeltet ut i riktig rekkefølge. Sperreplatene ble funnet i låst posisjon. Det spiller ingen rolle at tre sperreplater ikke ble funnet. Det er riktig at det var noe deformasjon i fronten av sylinderkjernen. Deformasjonen var imidlertid ikke påført sperreplatene. Det må derfor konstateres at bilen ble kjørt med riktig nøkkel, og at den ble forlatt i låst stand. Solheim er blitt konfrontert med den ankende parts innvendinger under ankeforhandlingen, men har ikke endret sin konklusjon. Agder lagmannsretts dom av 16. februar 1993 som den ankende part har vist til har ikke betydning, idet den gjelder en annen biltype.
As forklaringer vedrørende nøklene underbygger også at han selv har fremkalt forsikringstilfellet. Både i politirapporten etter avhør av A den 12. desember 1989 og i skadeinspektør Bjørn Holmefjords notat av 8. januar 1990 står det uttrykkelig at A uttalte at han hadde to nøkler til bilen. Det er ikke sannsynlig at to uavhengige personer har referert A uriktig. Det var først i møte med Vestas utredningskonsulent Eirik Stedje den 17. august 1990 at A første gang opplyste at han hadde tre nøkler. Han sa at den tredje nøkkel hadde sittet på et ekstra nøkkelknippe, som han fant igjen i sofaen etter ca en måned. I retten forklarte han at dette nøkkelknippe hadde vært borte i 6 - 7 måneder.
Solheim har avgitt tilleggsrapport av 31. januar 1990 vedrørende undersøkelse av de to første nøklene. Denne konkluderer med at disse nøkler ikke er korrekt frest, og de kan ikke være originalnøkler. Det gjøres gjeldende at det er mest sannsynlig at det er den sist leverte nøkkelen som er originalnøkkel. Det vises i denne forbindelse til tilleggsrapport av 31. august 1990 fra Solheim. Også disse forhold underbygger at A har forklart seg uriktig. As forklaring vedrørende nøklene er ikke troverdig.
Det er ikke noe krav om motiv for at kravet mot selskapet skal falle bort etter forsikringsavtaleloven §18, første ledd. Men A hadde et motiv. Han forsøkte å selge bilen flere ganger og hadde forventninger om et bedre forsikringsoppgjør enn ved salg. Det gjøres gjeldende at As økonomi var presset. Han misligholdt billånet to ganger. Det var ingen andre enn A som kunne være interessert i at bilen ble totalskadet. Den eneste naturlige forklaring på det som hendte, er at A selv har fremkalt forsikringstilfellet forsettlig.
Subsidiært gjøres gjeldende at A har utvist svik idet han bevisst har gitt uriktige opplysninger om antall nøkler, noe han måtte forstå var av betydning for selskapet. Det vises til forsikringsvilkårene §6. Forklaringen om at han mistet den tredje nøkkelen og fant den igjen senere kan ikke være riktig. Hvis dette er riktig, har han bevisst fortiet at det også fantes en tredje nøkkel. Den tredje nøkkelen må være originalnøkkelen. Det er tilstrekkelig at det bevisst er gitt uriktige opplysninger som A måtte forstå hadde betydning for selskapets disposisjoner. Det er ikke noe vilkår at disse rent faktisk får betydning for forsikringsoppgjøret.
Atter subsidiært gjøres gjeldende at erstatningskravet er for høyt. A har forsøkt å selge bilen for kr 110000,- uten at det har lykkes. Dette viser at kravet ikke er riktig. Vestas takst av 16. november 1989 må legges til grunn. Det følger av denne at bilens markedsverdi antas å være kr 70000,-.
Lagmannsretten vil bemerke:
Det følger av forsikringsavtaleloven av 1930 §18, første ledd at kravet mot selkapet faller bort hvis sikrede forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet. Etter rettspraksis stilles det spesielle krav til bevisene for at lovbestemmelsen skal komme til anvendelse. Lagmannsretten viser til de høyesterettsdommer som ankemotparten har trukket frem i sin prosedyre og spesielt til dommen inntatt i Rt-1990-1082 hvor det uttales følgende på side 1086:
Det følger av dommene inntatt i Rt-1985-211 og Rt-1987-657, at det kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt for at forsikringsavtaleloven §18 første ledd skal bringes til anvendelse. Dette har sammenheng med at bruk av bestemmelsen forutsetter at sikrede eller sikredes ektefelle har gjort seg skyldig i et straffbart og sterkt klanderverdig forhold. Det er imidlertid også hensyn som trekker i motsatt retning.
Det er således et hensyn av vekt at det ikke bør være for lett å oppnå erstatningsutbetaling etter en forsettlig ildspåsettelse. Selv om det må kreves en klar sannsynlighetsovervekt for at det foreligger en forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet, må man derfor etter mitt syn ikke stille så strenge krav at det i praksis nærmest utelukker anvendelse av forsikringsavtaleloven §18 første ledd.
Etter lagmannsrettens oppfatning er det flere forhold som kan trekke i retning av at A har fremkalt forsikringstilfellet forsettlig. Det er på det rene at bilbrannen var påsatt, og bilen ble funnet på et øde sted. En del punkter i As forklaring kan også tyde på forsikringsbedrageri. Lagmannsretten er etter en totalvurdering blitt stående ved at det ikke foreligger en så sterk sannsynlighetsovervekt som kreves etter rettspraksis.
De sakkyndige meddommere har funnet at de tekniske undersøkelser fra inspektørene Finn Dahl-Andersen og Johan Klemetsen og låsesmed Atle Solheim og de konklusjoner som trekkes lider av svakheter. Følgende skal nevnes:
Tre av ratt/tenningslåsens sperreplater er borte, og låsen ble funnet i en smelte. Det er tvilsomt om det er belegg for å konkludere med, slik Solheim gjør, at ratt/tenningslåsen var i låst stilling da brannen startet.
Det er på det rene at frontdekslet på tenningslåsen hadde deformasjon etter bruk av skrutrekker eller lignende, og at det var de tre innerste sperreplatene som var intakte. Disse forhold trekker i retning av at bilen kan være kjørt med annet enn de originale nøkler, f.eks. falsk nøkkel. Dette vil eventuelt bare ha kunnet skade fronten og de ytterste sperreplatene som ikke ble funnet.
Det er en svakhet at rattstammen ikke er undersøkt. Når det ikke er gjort, kan det ikke utelukkes at rattlåsen har vært i halvlås. Da kan rattlåsen sperres i ulåst stilling med falsk nøkkel, sylinderen kan ha vært tatt ut, og bilen kan være kjørt ved kobling.
Det kan stilles spørsmål ved den slutning Solheim har trukket ut fra hvor låsen ble funnet. Det kan ikke utelukkes at låsen kan ha vært tatt ut og lagt på gulvet før brannen.
I Vestas rapport heter det at det ikke er spor etter kobling av ledningene til tenningslåsen. Det skal bemekes at svensk politi i sin rapport av 5. november 1989 uttalte at det ikke var mulig å se om det forelå tyvkobling fordi ledningene var smeltet ned.
Lagmannsrettens juridiske dommere slutter seg til de fagkyndige meddommeres vurderinger. Den samlede rett finner derfor at det foreligger så stor usikkerhet på flere punkter at det ikke er tilstrekkelig sterk sannsynlighetsovervekt for at A har fremkalt forsikringstilfellet forsettlig.
Vesta har subsidiært anført at A ikke har krav på erstatning fordi han har utvist svik, jfr. forsikringsvilkårene §6. Sviket påstås å bestå i at han har gitt uriktige opplysninger, som han måtte forstå hadde betydning for selskapets disposisjoner. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at A ikke har gitt riktige opplysninger vedrørende bilens nøkler. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne legge til grunn at A måtte forstå at dette hadde betydning for erstatningsoppgjøret, hvilket var et krav etter de regler som gjaldt på skadetidspunktet. Det vises i denne forbindelse til forarbeidene til den nye lov om forsikringsavtaler, Ot.prp.nr.49 (1988-89) side 85, første spalte, siste avsnitt i punkt 8.2.1.1.
Etter dette finner lagmannsretten at A har krav på erstatning fra Vesta.
Når det gjelder erstatningens størrelse, finner lagmannsretten at det ikke er godtgjort at bilen på skadetidspunktet var verdt kr 110000.-. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunn til å betvile Vestas takst av 16. november 1989 på kr 70000.-. Lagmannsretten fastsetter erstatningen skjønnsmessig til kr 70000.- I tillegg må Vesta betale A renter av beløpet med 18 % p.a. fra 5. desember 1989 til betaling skjer.
Lagmannsretten finner at saken har budt på slik tvil at partene hver bør bære sine saksomkosninger både for byretten og for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. §172, annet ledd. Utgifter til fagkyndige meddommere bæres av partene med en halvdel hver, jfr. tvistemålsloven §171.
Dommen er enstemming.
Slutning:
1. Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S dømmes til å betale kr 70000.- kronersyttitusen - til A med tillegg av 18 - atten - % rente p.å. fra 5. desember 1989.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.