RG-1995-1092

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-03-28
Publisert:	RG-1995-1092 (173-95)
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Tønsberg byrett Nr: 91-00605 - Agder lagmannsrett LA-1993-00404 A (se RG-1995-1092). Anket til Høyesterett - deretter forlikt ved at lagmannsrettens dom ble lagt til grunn bortsett fra at A frafalt halvparten av rentene av lidt inntektstap.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen). Ankemotpart: Vestfold fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Jan M. Haugen).
Forfatter:	Førstelagmann Arne Christiansen, formann. Eks.ord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang. Eks.ord. lagdommer Martin Beer
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, Foreldelsesloven (1979) §9

Saken gjelder krav på erstatning for feilbehandling ved sykehus. A arbeidet sommeren 1984 som kokk ombord på M/S Kronprins Harald. Den 18. juli 1984 var hun utsatt for et uhell idet hennes venstre tommelfinger ble bendt bakover da hun grep fatt i en tung kjele som holdt på å falle ned. Hun fikk smerter og hevelse i fingerens basisledd. Fire dager senere var hun utsatt for et uhell hjemme da hun sto på en gardintrapp for å pusse vinduer. På grunn av ustøhet grep hun med venstre hånd om trappen. Tommelfingeren sviktet og hun falt ned av trappen. Dagen etter oppsøkte hun sin primærlege. Han henviste henne til kirurgisk poliklinikk ved Vestfold Sentralsykehus i Tønsberg, heretter kalt VSS, med angivelse av smerter og blodutredelser over tommelfingerbasis og mistanke om brudd. Røntgenundersøkelse ved sykehuset viste ingen brudd, og den turnuskandidat som mottok A på poliklinikken diagnostiserte forholdet som en forstuvning. A ble sendt hjem uten beskjed om å komme inn til etterkontroll. Hun hadde fortsatt smerter og hevelse, og ble etter flere legebesøk henvist til VSS i november 1984. Det ble nå påvist en sikker svikt i et leddbånd og bestemt at det skulle foretas operasjon med sikte på rekonstruksjon av det ødelagte bånd. Operasjonen ble foretatt 25. februar 1985, men inngrepet medførte ytterligere smerter. Det ble foretatt nytt inngrep 29. september 1985 med utløsning av en hudnerve i det område man tidligere hadde operert. Som følge av fortsatte smerter ble A henvist til Kronprinsesse Mrthas institutt i Oslo. Her ble det foretatt operasjon 21. februar 1986, og tommelens basisledd ble da avstivet. Smertene vedvarte fremdeles. Hun har gått til behandling ved Linde smerteklinikk, som er en avdeling under VSS, uten at dette har gitt noen varig bedring. Hun er idag sterkt invalidisert på grunn av smertene og 100% arbeidsufør.

A reiste i mai 1991 sak mot Vestfold fylkeskommune ved Tønsberg byrett med krav om erstatning. Byretten avsa dom i saken 12. januar 1993 med slik domsslutning:

I. Vestfold fylkeskommune dømmes til å betale A slik erstatning:

1. For mén kr 50000,- - femtitusenkroner -

2. For lidt inntektstap:

For 1986 kr 25000,- - tjuefemtusenkroner -

For 1987 kr 45000,- - førtifemtusenkroner -

For 1988 kr 12000,- - tolvtusenkroner -

For 1989 kr 35000,- - trettifemtusenkroner -

For 1990 kr 25000,- - tjuefemtusenkroner -

For 1991 kr 20000,- - tjuetusenkroner -

For 1992 kr 20000,- - tjuetusenkroner -

I tillegg betales renter av kapitalen fra 1. juli 1991 til betaling skjer. For 1992 betales renter først fra 1. juli s.å.

3. Kr 175000,- - etthundreogsyttifemtusenkroner - for tap i fremtidig erverv.

II. Vestfold fylkeskommune dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige, kr 51996,38 (kronerfemtientusennihundreognittiseks 38/100) (75% av kr 69328, 50). I tillegg betales 75% av utgifter til de oppnevnte sakkyndige inkludert meddommere og rettens gebyr.

III. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynningen av Tønsberg byretts dom.

Byretten kom til at det var utvist uaktsomhet fra sykehusets side ved at det ble stilt uriktig diagnose da hun oppsøkte poliklinikken i juli 1984. De tilkjente erstatningsbeløp svarer grovt sett til omkring halvparten av de beløp det ble nedlagt påstand om, såvidt skjønnes fordi byretten har ansett feilbehandlingen bare som en del av det adekvate årsakskompleks som kan forklare den oppståtte skade. A krevet også erstatning med opp til 300000 kroner for tap som hun hadde lidt i forbindelse med drift av et såkalt aerobicsenter. Byretten ga ingen erstatning på dette punkt. Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for domsresultatet fremgår av dommen.

A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett idet det hevdes at menerstatningen og erstatningen for inntektstap burde vært satt høyere og at det burde vært gitt erstatning for tap ved driften av aerobicsenteret. Fylkeskommunen har inngitt aksessorisk motanke med påstand om frifinnelse og gjør gjeldende at det ikke foreligger årsakssammenheng og adekvans i forhold til de påberopte tap. Subsidiært hevder fylkeskommunen at det i hvert fall må foretas reduksjoner i de tilkjente erstatninger.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 14. - 16. mars 1995. Den ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Fylkeskommunen var, foruten av sin prosessfullmektig, representert av overlege Gunnar Aas-Aune, som avga forklaring. Det ble i tillegg avhørt 4 vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Videre møtte de oppnevnte sakkyndige, professorene Kjell Noreik og Alv Andreas Dahl, og forklarte seg. Det ble fremlagt en rekke skriftlige bevis, som vil bli omtalt i det følgende i den utstrekning det er av betydning. For lagmannsretten er det, i motsetning til hva som var tilfelle ved byretten, ikke omtvistet at det fra VSS's side ble utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved den måte A ble behandlet på under besøket på sykehusets poliklinikk i juli 1984. Forøvrig står saken stort sett i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. A har i det vesentlige anført følgende:

Om årsakssammenhengen gjøres gjeldende at den feilaktige diagnose ved poliklinikken er den utløsende og dominerende årsak til den skade og de tap som er oppstått. Det bestrides at en særlig psykisk sårbarhet hos henne sammen med økonomiske problemer i forbindelse med driften av aerobicsenteret under enhver omstendighet ville ha ført til de tap det nå kreves erstatning for. Det foreligger videre adekvat årsaksammenheng. Det er påregnelig at det oppstår smerte ved den feilbehandling som har funnet sted og at kroniske smertetilstander resulterer i depressive tilstander. Den ankende part er enig i at hun har en særlig sårbarhet som kan ha spilt en rolle for det endelige resultat, men dette kan ikke resultere i at erstatning avskjæres eller føre til redusert erstatning. Ut fra etiske synspunkter må personer med slike svakheter ha krav på samme erstatningsrettslig vern som andre.

Når det gjelder menerstatningen må det tas hensyn til at man har å gjøre med en tidligere aktiv og initiativrik kvinne som på grunn av skaden har undergått en personlighetsforvandling. Hun lever nå tilbaketrukket og uten noe å ta seg til, og hennes hverdag er dominert av smerte og depresjon. Rikstrygdeverkets forskrifter for yrkesskadeserstatning tar ikke spesifikt hensyn til smerte og psykiske skadefølger, og retten er henvist til skjønn når slike skadefølger skal vurderes. Ut fra at begge de sakkyndige har anslått As medisinske invaliditet til 30 - 35%, må påstanden om en menerstatning på 100000 kroner anses som meget nøktern.

Erstatningskravene forsåvidt gjelder inntektstapet er basert på at A ville hatt en årlig inntekt på 160000 kroner, hvilket må anses som et forsiktig utgangspunkt. Det er ikke grunnlag for noe fradrag for restervervsevne eller for at A sparer utgifter som hun ville ha blitt påført om hun hadde vært yrkesaktiv. Den ankende part kan akseptere at påslag for skatteulempe settes til 12,5%, slik motparten opererer med i en av sine alternative beregninger. Påstandsbeløpet som gjelder erstatning for fremtidig ervervstap bygger imidlertid på et tillegg på 20%.

Det bestrides at erstatningskravet for lidt inntektstap må anses som foreldet for årene 1986 - 1988 som følge av at stevning først ble inngitt i mai 1988. Situasjonen tre år før, i mai 1991, var ikke slik avklaret at A hadde oppfordring til å reise søksmål allerede da. Først senere ble det brakt på det rene hvilke konsekvenser feilbehandlingen fikk og at det forelå grunnlag for å bebreide sykehuset.

Det fastholdes at fylkeskommunen er ansvarlig også for tap ved driften av aerobicsenteret. Denne virksomheten var under etablering før skaden inntraff, bl.a. ved inngåelse av leiekontrakt. A kan ikke bebreides for at hun ikke straks avviklet prosjektet men forsøkte å drive dette videre, ihvertfall så lenge det var håp om at hun skulle bli bra av sine plager. Det må i utgangspunktet legges til grunn at hun ville ha kunnet drive senteret med overskudd dersom hun hadde kunnet engasjere seg for fullt i driften av dette. Med de plager hun hadde, kunne hun i bare svært liten utstrekning ta hånd om virksomheten. Tapet utgjør pr. idag omkring 700000 kroner, og ved å begrense erstatningen til 300000 kroner er det tatt hensyn til en innsigelse om at virksomheten burde vært innstilt tidligere enn det som ble tilfelle.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Vestfold fylkeskommune betaler menerstatning til A begrenset oppad til kr 100000,-.

2. Vestfold fylkeskommune erstatter A lidt inntektstap slik: for 1986 med kr 48000,- for 1987 med kr 81000,- for 1988 med kr 23000,- for 1989 med kr 64000,- for 1990 med kr 40000,- for 1991 med kr 37000,- for 1992 med kr 39000,- for 1993 med kr 36000,- for 1994 med kr 39000,- alt med tillegg av lovens rente fra 1. juli 1991 til betaling skjer for tapsårene 1986 - 1991. For årene 1992 - 94 betales renter f.o.m. 1. juli i tapsåret.

3. Vestfold fylkeskommune erstatter A tap i fremtidig erverv begrenset oppad til kr 360000,-.

4. Vestfold fylkeskommune erstatter A tap ved drift av Tønsberg Figur og Helsesalong begrenset oppad til kr 300000,-.

5. Vestfold fylkeskommune dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for byretten og til A for lagmannsretten.

Fylkeskommunen har i hovedsak anført følgende:

Saken gjelder en beskjeden håndskade som påberopes som grunnlag for et formidabelt erstatningskrav. Skaden kan ikke anses som en årsaksfaktor av tilstrekkelig vekt. A var spesielt sårbar, dels som følge av problematiske forhold i barndomshjemmet og dels som følge av traumer hun fikk ved å føde et misdannet barn som døde straks etter fødselen. Hennes vanskeligheter skyldes i vesentlig grad disse disponerende årsakfaktorer, som ble utløst ved de økonomiske problemer som driften av aerobicsenteret førte med seg. Selv om A ikke hadde skadet hånden, ville hun fått slike problemer, og disse ville ha medført tilsvarende lidelser som det nå kreves erstatning for, f.eks. kronisk hodepine eller såkalt fibromyalgi. Som den sakkyndige, professor Dahl, legger til grunn har det skjedd en såkalt psykiatrisk konversjonsreaksjon som har ledet til As nåværende tilstand. Selv om feildiagnosen ved poliklinikken skulle være av betydning for skadeutviklingen, kan dette forhold ikke anses som så vesentlig at det er grunn til å tillegge dette forhold vekt i erstatningsrettslig sammenheng.

Skulle lagmannsretten likevel komme til at det foreligger en erstatningsrettslig årsakssammenheng, anfører fylkeskommunen at kravene til adekvans ikke er til stede. Smerter som følge av inngrep som det foreliggende skjer meget sjelden, og da gjerne i form av såkalt refleksdystrofi. I det aktuelle tilfelle er det ikke konstatert noen av kjennetegnene på en slik tilstand. De følger det her er tale om, fremtrer etter dette som helt upåregnelige og i det praktiske liv som utenkelige uten at det foreligger en betydelig sårbarhet hos A.

Subsidiært gjøres gjeldende at de momenter som er anført om manglende årsakssammenheng eller adekvans, under enhver omstendighet må lede til en begrensning av erstatningsbeløpene. Gjennomgående bør bare omkring 1/3 av ansvaret belastes fylkeskommunen.

Når det gjelder menerstatningen bør fylkeskommunen bare kunne tilskrives en del av den medisinske uførhet, tilsvarende 9-10%. Dette ligger under det som i det hele tatt kan gi grunnlag for menerstatning, og i høyden kan det bli tale om en erstatning svarende til gruppe 1 i Rikstrygdeverkets forskrifter, hvilket vil si 60000 kroner.

For inntektstapet bør det, foruten til den foran nevnte begrensning til 1/3, tas hensyn til en restervervsevne hos A som bør kunne settes til 1/2 G, hvilket gir et årlig fradrag på omkring 19000 kroner. Videre må det gis et årlig fradrag på 5000 kroner for sparte utgifter som A ville ha pådradd seg som yrkesaktiv. Dersom erstatningen ikke utgjør mer enn den gjeld A nå har, vil en fornuftig anvendelse av denne være å nedbetale gjelden. I så fall er det ikke grunn til å sette tillegget for skatteulempe høyere enn 3,3%. Dette gir en erstatning for fremtidig inntektstap på ca 120000 kroner.

Det fastholdes at kravet på inntektstap for årene 1986 - 88 er foreldet og at inntektstapene for de forskjellige år kan være gjenstand for såkalt suksessiv foreldelse. Allerede i mai 1988 hadde A tilstrekkelig muligheter for å få saken klarlagt med hensyn til de nevnte år, og skadelidte har en plikt til å få saken utredet på denne måten.

Når det gjelder driftstapet ved aerobicsenteret hevdes at tapet ville ha inntrådt selv om A ikke hadde skadet hånden. Prosjektet var neppe regningssvarende. I hvert fall kan det bebreides A at hun ikke forsøkte å begrense tapet ved å innstille virksomheten tidligere. Allerede i 1985 ga hun i en søknad til trygdekontoret uttrykk for at hun var konkurs, men driften fortsatte likevel frem til 1991.

Fylkeskommunen har nedlagt slik påstand:

"A frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger."

Lagmannsretten er kommet til at hovedanken langt på vei må tas til følge mens motanken ikke kan gis medhold for noen del. Den ankende parts påstand fører frem når det gjelder menerstatning og, i det vesentlige, erstatning for inntektstap. I likhet med byretten er lagmannsretten blitt stående ved at det ikke er grunnlag for erstatning for tap ved driften av aerobicsenteret.

Et hovedspørsmål i saken er om det foreligger en adekvat årsakssammenheng mellom feildiagnosen ved poliklinikken i juli 1984 og de lidelser som har rammet A. Det er ikke omtvistet mellom partene at den annen grunnbetingelse for ansvar, kravet om uaktsom opptreden på skadevolderens side, er oppfylt. Lagmannsretten viser på dette punkt til byrettens premisser, som lagmannsretten kan slutte seg til.

Lagmannsretten finner det ikke særlig tvilsomt at feildiagnosen inntar en såpass sentral rolle i årsakskomplekset at det er naturlig å knytte ansvar til denne omstendighet, selv om det også foreligger andre forhold som kan ha hatt innflytelse. A har hatt smerter helt siden uhellene i juli 1984, og det er disse smerter som har resultert i hennes nåværende tilstand. Det foreligger ingen opplysninger om at hun før denne tid hadde symptomer som kunne peke i retning av muligheten for den radikale endring av hennes helsetilstand som har funnet sted. Dersom riktig diagnose var blitt stillet, ville det ennå ikke vært for sent å reparere det overrevne leddbånd, og på grunnlag av uttalelser fra sakkyndige for byretten og lagmannsretten må det antas at det kurante og bagatellmessige inngrep som en slik reparasjon gjør nødvendig, ville ha forløpt problemfritt.

Fylkeskommunen har, særlig med henvisning til den sakkyndige for lagmannsretten, professor Alv A. Dahl, anført at A, selv uten den oppståtte skade, ville ha bli rammet av lidelser som ville ha satt henne ut av spill i like høy grad som nå. Det har i denne forbindelse vært pekt på at A er spesielt sårbar som følge av en ulykkelig barndom med en drikkfeldig og tyrannisk far og ved at hun for noen år tilbake fødte et misdannet barn som døde kort tid etter fødselen. Økonomiske problemer i forbindelse med det nettopp etablerte aerobicsenter ville etter fylkeskommunens oppfatning vært tilstrekkelig til å utløse invalidiserende reaksjoner, f.eks. i form av kroniske hodesmerter, såkalt fibromyalgi e.l. Det må videre etter fylkeskommunens oppfatning kunne legges til grunn at slike økonomiske problemer ville ha oppstått uansett om hånden var blitt skadet.

Professor Dahl har i sin uttalelse forklart As lidelser som et utslag av såkalt psykiatrisk konversjonsreaksjon, d.v.s. at en ubevisst psykisk konflikt konverteres over i kroppslige symptomer, typisk smerte. Han anfører at As problemer i barndommen ledet til en forsert selvstendighet der hun skulle greie seg selv i ett og alt og ikke ligge noen til byrde. Den konflikt som problemene omkring driften av aerobicsenteret medførte ble fortrengt ved at årsaksforklaringen ble flyttet til tommelskaden.

Lagmannsretten kan ikke følge fylkeskommunens resonnement om at A selv uten skaden ville vært i en situasjon tilsvarende den hun nå befinner seg i. Langt på vei synes fylkeskommunens argumentasjon på dette punkt å bære preg av å være spekulasjoner. Etter det opplyste var A før uhellet en selvstendig og aktiv person som helt fra tidlig ungdom hadde stått på egne ben og også drevet egen virksomhet. Det foreligger intet i hennes tidligere liv som skulle gjøre det nærliggende å anta at hun ikke var i stand til å takle økonomiske problemer med driften av aerobicsenteret. Lagmannsretten kan heller ikke se at professor Dahls uttalelse gir grunnlag for fylkeskommunens antagelser. Dahl har under ankeforhandlingen om dette spørsmål begrenset seg til å betegne fylkeskommunens antagelser på dette punkt som en mulighet. Den annen sakkyndige, professor Kjell Noreik, har gitt uttrykk for at A uten skaden ville ha klart å komme seg gjennom de økonomiske problemer. Lagmannsretten kan således ikke finne grunnlag for å anta som nærliggende eller sannsynlig at A ville vært invalidisert selv om hun ikke hadde vært utsatt for uhellene med hånden.

Som det fremgår av det som foran er referert av professor Dahls uttalelse, mener han at As lidelser i det vesentlige er psykisk betinget. Også den annen sakkyndige, professor Noreik mener at As spesielle sårbarhet kan ha ha hatt betydning, men uten å være noe vesentlig moment for utviklingen av arbeidsuførheten. De to kirurgisk sakkyndige for byretten har uttalt at de ikke kan finne noen medisinske holdepunkter for As smerter og mener disse må tilskrives andre forhold. Det kan etter dette reises spørsmål om erstatningsansvar må avvises på grunn av skadelidtes sårbarhet når det gjelder hennes psykiske legning. Dette er et spørsmål som kan rubriseres under en adekvanssynsvinkel. Det er i den foreliggende sak tale om en relativt bagatellmessig skade som har ledet til store og inngripende følger for skadelidte. Selv om man skulle komme til at As nåværende tilstand i det vesentlige er psykisk betinget, er lagmannsretten likevel kommet til at det er grunnlag for erstatning. Etter det opplyste må man i det praktiske liv alltid måtte regne med en viss mulighet for at også små kirurgiske inngrep kan føre til kroniske smertetilstander, og kroniske smertetilstander vil så vidt skjønnes lett kunne få psykiske følger. At slike smertetilstander som oftest er ledsaget av såkalt refleksdystrofi og at symptomer på en slik tilstand ikke er observert i det foreliggende tilfelle, kan ikke tillegges noen avgjørende vekt. Etter norsk rett må det ved personskade antagelig være riktig som utgangspunkt å se bort fra en spesiell sårbarhet hos skadelidte, se Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 2. utgave 251-52. Til dette kommer at A har vært gjennom et behandlingsopplegg som det er grunn til å tro ville ha kunnet ført til vesentlige belastningsreaksjoner også hos personer med en normalt robust psyke. Det vises til at hun første gang oppsøkte sykehuset i juli 1984 og at den avsluttende operasjon med avstivning av basisledd først fant sted i februar 1986, etter at det i mellomtiden var foretatt to andre operasjoner som ikke medførte noen forbedringer. Det foreligger ikke opplysninger som tilsier at hennes smerter frem til den endelige operasjon ikke skulle kunne forklares som en normal fysiologisk betinget reaksjon.

Fylkeskommunen har subsidiært gjort gjeldende at det må foretas en reduksjon av ansvaret fordi feildiagnosen bare er en del av årsaksbildet og at ansvaret bør begrenses til en del av skaden svarende til den betydning feildiagnosen har hatt for skadeutviklingen. Lagmannsretten finner ikke at det i den foreliggende sak er grunnlag for en slik betraktning når det tas hensyn til feildiagnosens sentrale stilling i årsakskomplekset og den relativt klare adekvans som er til stede.

Når det gjelder erstatningsutmålingen skal lagmannsretten bemerke:

Lagmannsretten er kommet til at menerstatningen i medhold av skadeserstatningsloven §3-2 bør settes til 100000 kroner slik den ankende parts påstand er maksimert til. I den foreliggende sak kan ikke Rikstrygdeverkets forskrifter av 5. mai 1972 om yrkesskadeserstatning tjene som direkte veiledning ved avgjørelsen av denne erstatningspost. En skade som den foreliggende gir etter forskriftene en invaliditetsgrad på 2%, som ikke er tilstrekkelig høy til å utløse noen yrkesskadeserstatning. Forskriftene har ingen bestemmelser som spesifikt tar hensyn til smerte og psykiske følgetilstander. Lagmannsretten er etter dette henvist til en nokså skjønnsmessig vurdering. Det må legges til grunn at A før uhellet var en aktiv og initiativrik person. Hennes tilværelse var fylt med arbeid og fritidsinteresser som håndarbeid, dans og ballett. Hun har handelsskole og utdannelse som kokk, og har hatt en variert yrkeserfaring med tildels utfordrende oppgaver. Hun har gjennomgått en rekke kurs for å kvalifisere seg til andre yrker, således kurs som har tilknytning til det aerobicsenter hun åpnet i 1984. Hun er nå avskåret fra både arbeid og sine tidligere fritidsinteresser. Hun tilbringer dagene i passivitet i en leilighet der hun bor sammen med sin søster. Hennes tanker kretser for en stor del om de lidelser hun har pådratt seg. De sakkyndige for lagmannsretten har anslått hennes medisinske invaliditet til 30-35%. En vanlig beregning med utgangspunkt i yrkesskadeserstatningsforskriftenes gruppe 2 - som gjelder invaliditetsgrader mellom 25 og 34% - og en kapitaliseringsfaktor på 5% gir en erstatning på 100288 kroner. Dette tallet representerer etter lagmannsrettens oppfatning et relevant utgangspunkt for fastsettelse av menerstatningen.

Forsåvidt gjelder inntektstapet er det uenighet mellom partene når det gjelder fradrag for restervervsevne og sparte utgifter i arbeid, tillegg for skatteulempe ved erstatningsberegningen for fremtidig inntekt og foreldelse av kravet for inntektsårene 1986 - 1988. Når det gjelder hvilken inntekt A ville ha hatt og hvilke trygdeinntekter hun har hatt eller vil få, er det enighet mellom partene. Det er videre enighet om at det ved beregningen av tap i fremtidig inntekt skal foretas en kapitalisering etter en prosentsats på 5. Forsåvidt kan retten ved erstatningsfastsettelsen i stor utstrekning legge til grunn de tall som fremgår av postene 2 og 3 i den ankende parts påstand.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre noe fradrag for restervervsevne. Begge de sakkyndige har satt As ervervsmessige uførhet til 100%. Lagmannsretten vurderer det slik at A neppe vil ha muligheter for arbeidsoppdrag i kortere eller lengre tid, f.eks. på den videregående skole der hun tidligere har tjenestegjort som lærervikar i husstellfag. Hun er ute av stand til å bruke den venstre hånden og vil også på annen måte være hemmet på grunn av de kroniske smerter i armen. Heller ikke er det i den foreliggende sak grunnlag for fradrag for sparte utgifter som A ville ha pådradd seg som yrkesutøver. Hun bodde og bor i Tønsberg og ville antagelig hatt beskjedne reiseutgifter til sitt arbeidssted. På den annen side vil hun på grunn av sin tilstand kunne bli påført ekstrautgifter som det ikke er krevet erstatning for.

Ved beregningen av tapet i fremtidig inntekt har den ankende part inkludert en skatteulempe på 20%. A har idag en gjeld på 700000 kroner. Den fornuftigste anvendelse av den erstatning hun blir tilkjent ved lagmannsrettens dom må være å nedbetale gjelden. I så fall vil en vesentlig del av den andel av den samlede erstatning som kan tilregnes tapet i fremtidig erverv gå med til dekning av gjelden. Det riktige må derfor være å begrense skatteulempetillegget til omkring 10%. Erstatning for fremtidig inntekt settes etter dette til 330000 kroner. Tap for lidt inntektstap er, ihvertfall som hovedregel, gjenstand for såkalt suksessiv foreldelse, se Rt-1973-409 og Kjønstad og Tjomsland, Foreldelsesloven 97 og 101. Forutsetningen også for slik foreldelse er at betingelsene i foreldelsesloven §9 første ledd er oppfylt tidligere enn tre år forut for stevningen. Det er ikke tilstrekkelig at A på denne tid kjenner til tapet og skaden. Det må også foreligge holdepunkter for å anta at sykehuset kan ha utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. I den dokumentasjon som er fremlagt, finnes ikke noe materiale om dette spørsmål før ved uttalelse 19. oktober 1989 fra overlege Bjerkreim, som senere ble oppnevnt som sakkyndig for byretten. I uttalelsen heter det at sykehuset neppe kan bebreides for at det ikke ble stilt riktig diagnose på det akutte stadiet (d.v.s. under besøket på poliklinikken), men at det nok burde vært avtalt kontroll for testing av leddbånd noen dager senere dersom testing av leddbånd ikke kunne utføres adekvat eller var usikker. Lagmannsretten kan ikke se at A kan bebreides fordi hun ikke forut for dette hadde søkt å bringe ansvarsforholdet på det rene. Frem til 1986 undergikk A operativ behandling. Fra 1987 til januar 1990 var hun pasient ved Linde smerteklinikk ved VSS uten at det lyktes å oppnå en varig smertelindring. Det er naturlig og forståelig at A i årene etter uhellet i første rekke var opptatt av å få behandling for sine plager, og at spørsmålet om å påføre behandlingsapparatet erstatningsansvar i denne fasen måtte fremstå som nokså perifert og først ble aktualisert når det etterhvert begynte å bli klart at hennes lidelser kunne være varige. Etter dette finner ikke lagmannsretten at det fremsatte erstatningskrav er foreldet for noen del.

I likhet med byretten er lagmannsretten kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å tilkjenne A erstatning for tap ved driften av aerobicsenteret. Sentret var under etablering da A ble skadet i 1984 og virksomheten ble først avviklet i 1991. Senteret gikk i alle år med tildels betydelig underskudd. Det synes åpenbart at A burde ha innstilt driften på et langt tidligere tidspunkt. Den ankende part mener hun har tatt hensyn til dette ved å begrense erstatningen til 300000 kroner. Det er imidlertid tvilsomt hvorvidt og i hvilken utstrekning skaden har påført henne et tap som her nevnt selv med denne begrensning, og det må kunne sies at hun burde ha gitt opp senteret også før det tidspunkt som hennes erstatningsbegrensning måtte knytte seg til. Det vises til at A ett års tid forut for uhellet og inntil aerobicsenteret ble etablert hadde drevet en slankesalong og at regnskapet for dette foretaket viste et underskudd på 42543 kroner i 1983. I 1984 var det samlede underskudd for salongen og senteret 106805 kroner. Den ankende part er tilkjent erstatning for lidt inntektstap med relativt betydelige beløp, og den ankende parts erstatningskrav knytter seg til den situasjon at A uten skaden ville ha fortsatt driften av aerobicsenteret. Allerede i tilkjennelsen av erstatning for inntektstapet ligger det derfor en kompensasjon for inntekter som driften av aerobicsenteret etter den ankende parts oppfatning ville ha innbrakt, og lagmannsretten kan ihvertfall ikke finne at det er godtgjort noe driftstap utover disse beløp.

Anken har medført en vesentlig økning av erstatningen til A, og hun bør få erstattet sine utgifter for lagmannsretten i hovedanken i samsvar med tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §174 annet ledd. Den ankende part har fremlagt omkostningsoppgave på 106237 kroner, hvorav 95000 kroner gjelder salær til prosessfullmektig. I tillegg kommer rettsgebyr og utgifter til de sakkyndige. Rettsgebyret utgjør 11875 kroner. Salær til sakkyndige er ennå ikke fastsatt. Lagmannsretten finner at prosessfullmektigens salærkrav overstiger det som fremstiller seg som nødvendig for å få saken betryggende utført og fastsetter dette til 70000 kroner, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. Samlet omkostningserstatning avrundes etter dette til 93000 kroner med tillegg av det A må betale til lagmannsretten for salær til de sakkyndige. Den ankende parts prosessfullmektig har opplyst at det ikke er påløpt utgifter i anledning motanken, og det er derfor ikke aktuelt å ta stilling til denne del av saken.

For byretten var den ankende part innrømmet fri sakførsel, og byretten traff i medhold av tvistemålsloven §174 annet ledd bestemmelse om at fylkeskommunen ble ilagt saksomkostninger for 3/4 av saksomkostningene på den annen side. Med det utfall saken har fått for lagmannsretten, bør fylkeskommunen erstatte det offentliges saksomkostninger i sin helhet. I byrettens omkostningsavgjørelse er det truffet avgjørelse om erstatning også av rettsgebyret. Saker der det er innrømmet fri sakførsel er imidlertid gebyrfrie. I domsslutningen nedenfor er byrettens omkostningsavgjørelse justert i samsvar med det det som her er nevnt. Omkostningsbeløpet er avrundet til 69000 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Vestfold fylkeskommune dømmes til å betale menerstatning til A med 100000 - etthundretusen - kroner.

2. Vestfold fylkeskommune dømmes til å betale erstatning for lidt inntektstap til A med følgende beløp: for 1986 med 48000 - førtiåttetusen - kroner for 1987 med 81000 - åttientusen - kroner for 1988 med 23000 - tjuetretusen - kroner for 1989 med 64000 - sekstifiretusen - kroner for 1990 med 40000 - førtitusen - kroner for 1991 med 37000 - trettisjutusen - kroner for 1992 med 39000 - trettinitusen - kroner for 1993 med 36000 - trettisekstusen - kroner for 1994 med 39000 - trettinitusen - kroner. I tillegg betales årlig rente med 18 - atten - prosent - fra 1. juli 1991 og med 12 - tolv - prosent fra 1. januar 1994 til betaling skjer for de erstatningsbeløp som gjelder årene 1986 - 1991. For de øvrige år betales rente med de samme prosentsatser fra 1. juli i vedkommende år til betaling skjer.

3. Vestfold fylkeskommune dømmes til å betale erstatning for fremtidig inntektstap til A med 330000 - trehundreogtrettitusen - kroner.

4. Vestfold fylkeskommune frifinnes for å betale erstatning til A for tap ved drift av Tønsberg Figur og Helsesalong.

5. Vestfold fylkeskommune dømmes til å betale erstatning for saksomkostninger for byretten til det offentlige med 69000 - sekstinitusen - kroner med tillegg av utgifter til sakkyndige og meddommere for byretten.

6. Vestfold fylkeskommune dømmes til å betale erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten til A med 93000 - nittitretusen - kroner med til- legg av de beløp A måtte bli avkrevet av lagmannsretten for salær m.v. til de sakkyndige.

7. Plikten til å betale de ovenstående beløp inntrer 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.