Rt-1973-409

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-03-24
Publisert:	Rt-1973-409
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 50B/1973
Parter:	Rikstrygdeverket (Regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Sverre Østensvik) mot Drosjeforsikringen, Gjensidig (advokat Sverre Fjeldsaa - til prøve).
Forfatter:	Lorentzen, Schweigaard Selmer, Endresen, Blom, Heiberg
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Foreldelsesloven (1896) §5, §6, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Motorvognloven (1926) §11, §4, §7, Motorvognloven (1926), Syketrygdloven (1956) §130, Bilansvarslova (1961)

Dommer Lorentzen: Harald Borge ble sterkt skadet ved en bilulykke den 26. juni 1964. Etter et langvarig sykehusopphold døde han den 8. oktober 1966. Skjeberg trygdekasse krevde sine utgifter til transport, sykehusopphold og gravferdshjelp dekket av Drosjeforsikringen, gjensidig som hadde trafikktrygden for ulykkesbilen. Forliksklage ble uttatt 26. februar 1968.

Tune herredsrett avsa 4. juni 1970 dom med slik domsslutning:

«Drosjeforsikringen, Gjensidig frifinnes og tilkjennes saksomkostninger med kr. 2000,- - totusen kroner.»

Trygdekassen anket dommen, og Eidsivating lagmannsrett avsa 22. oktober 1971 dom med slik domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes med den endring at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Side:410

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

De to dommer bygde på forskjellig grunnlag. Herredsretten antok at ulykkesbilen ble ført av den berusede Wilhelm Johansen, og at Borge etter bilansvarslovens §7, tredje ledd, litra c ikke fikk noe krav mot Drosjeforsikringen som trygdekassen kunne tre inn i etter syketrygdlovens §130. Lagmannsretten bygde på at Borge fikk krav mot Drosjeforsikringen uten hensyn til om det var Wilhelm Johansen eller den edru Hedvik Johansen som kjørte, men antok at trygdekassens krav var foreldet etter §28 i straffelovens ikrafttredelseslov, fordi forliksklagen ble uttatt mer enn 3 år etter at trygdekassen fikk kjennskap til ulykken.

Lagmannsrettens dom er anket til Høyesterett av Rikstrygdeverket, som er trådt inn som part i stedet for Skjeberg trygdekasse etter at syketrygden ble innlemmet i folketrygden, jfr. lov av 19. juni 1970 nr. 67 avsnitt 11.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Strømmen herredsrett og Tune herredsrett med avhør av 3 vitner. Det er fremlagt en del nye dokumenter.

Rikstrygdeverket hevder at ulykkesbilen ble ført av Hedvig Johansen, som ikke var påvirket av alkohol. Videre hevdes at bilansvarslovens §7, tredje ledd, litra c ikke kommer til anvendelse, selv om det var den påvirkede Wilhelm Johansen som kjørte bilen da ulykken inntraff. Det blir i den forbindelse fremholdt at alle var edru da bilturen ble påbegynt, og at det var meningen at Hedvig skulle kjøre. Dersom Wilhelm overtok rattet kort før ulykken, skjedde det raskt og uventet. Om det hadde vært mulig for Borge å komme seg ut av bilen, kan han iallfall ikke bebreides for at han ikke gjorde det. Det må også tas hensyn til de store og varige skader Borge ble påført. Det forelå iallfall slike særlige grunner som fører til at erstatningskrav mot forsikringsselskapet ikke går tapt etter §7, tredje ledd, litra c.

Rikstrygdeverket hevder at det etter straffelovens ikrafttredelseslov §28 gjelder en foreldelsesfrist på 10 år, fordi Borges krav mot Drosjeforsikringen «er udsprunget af en strafbar Handling». Til støtte for denne oppfatning påberopes Høyesteretts dom i Rt-1953-478 flg.

Videre hevder Rikstrygdeverket at kravet mot Drosjeforsikringen ikke er foreldet selv om det antas at foreldelsesfristen er 3 år, fordi fristen må regnes fra Borges død da omfanget av det samlede krav ble på det rene.

Subsidiært hevder Rikstrygdeverket at trygdekassen og Drosjeforsikringen var medskyldnere overfor Borge, og at foreldelseslovens §5 nr. 4 får anvendelse på trygdens regresskrav mot forsikringsselskapet. Foreldelse inntrer da først 3 år etter trygdekassens betaling. kr. 44.747,46 av Rikstrygdeverkets krav vil etter dette ikke være foreldet.

Videre hevder Rikstrygdeverket subsidiært at resultatet blir det samme om foreldelsesfristen er 3 år etter §28 i straffelovens

Side:411

ikrafttredelseslov, idet trygdekassens krav iallfall ikke ble foreldet før det var gått 3 år fra trygdekassen fikk kjennskap til de enkelte utgiftsbeløp som etter hvert påløp til pleie m.v. kjennskap til ulykken og de lesjoner Borge ble utsatt for, gav ikke slikt kjennskap til skadens omfang at erstatningskrav straks kunne fremmes for fremtidige pleieutgifter m.v. Det var avgjørende uvisshet om utgiftenes størrelse og særlig om hvor lenge Borge ville leve. På samme måte som i andre tilfeller hvor skaden er under utvikling eller hvor den er midlertidig og av uviss varighet, er suksessiv foreldelse en naturlig ordning for krav om dekning av utgifter til sykepleie.

Rikstrygdeverket har nedlagt slik påstand:

«1. Drosjeforsikringen, gjensidig dømmes til å betale til Rikstrygdeverket kr. 64.320,- med 5 % p.a. i rente fra 4. mars 1968 til betaling skjer.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Drosjeforsikringen, gjensidig hevder at herredsretten har rett i at Borge ikke fikk noe krav mot bilforsikringsselskapet, fordi bilansvarslovens §7, tredje ledd, litra c får anvendelse. Det må anses bevist at det var den berusede Wilhelm Johansen som kjørte bilen da ulykken inntraff, og Borge burde ha forlatt bilen da Wilhelm overtok rattet fra Hedvig Johansen. Det foreligger ikke noen særlige grunner til at Borge likevel skulle få krav mot Drosjeforsikringen. Rikstrygdeverket kan iallfall ikke påberope seg særlige grunner som bare gjelder for Borge.

Drosjeforsikringen hevder videre at lagmannsretten har rett i at et eventuelt krav som oppstod, er foreldet i sin helhet. Foreldelsesfristen for Borges krav mot forsikringsselskapet er 3 år og ikke 10 år, idet 10-års fristen bare gjelder kravet mot skadevolderen personlig. Den påberopte høyesterettsdom av 1953 er ikke avgjørende, også fordi systemet for motorvogntrygd er endret ved bilansvarsloven av 1961. Forsikringsselskapets ansvar var tidligere et rent kausjonsansvar, og etter motorvognlovens §11, siste ledd gjaldt dette tilsvarende for felleskontorets ansvar for ukjente motorvogner. Etter bilansvarsloven av 1961 har derimot forsikringsselskapet et direkte og objektivt ansvar, og Borges og trygdens krav mot selskapet utspringer ikke av et straffbart forhold, selv om bilføreren kan straffes for sin kjøring. Utgangspunktet for foreldelsen er ulykkestidspunktet eller tidspunktet da trygdekassen fikk kjennskap til ulykken og de lesjoner Borge fikk. Det var da klart at Borge måtte tas hånd om på sykehus eller i pleiehjem, og det var ikke slik usikkerhet om skadens omfang at det kan begrunne at foreldelse først løp fra Borges død eller suksessivt etter trygdekassens mottak av regninger vedrørende pleie av Borge. Det dreier seg her ikke om skade under utvikling, og løsningen må bli den samme som når det gjelder krav på erstatning for tap i fremtidig inntekt.

Videre hevder Drosjeforsikringen at foreldelseslovens §5 nr. 4 ikke får anvendelse ved siden av ikrafttredelseslovens §28.

Side:412

Trygdekassen og Drosjeforsikringen var ikke medskyldnere i den forstand §5 nr. 4 sikter til.

Dersom §5 nr. 4 kommer til anvendelse, eller kravet foreldes suksessivt i løpet av 3 år etter ikrafttredelseslovens §28, bestrider Drosjeforsikringen ikke at selskapet skal betale kr. 44.747,46 med prosessrente.

Drosjeforsikringen har nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes og Drosjeforsikringen, gjensidig tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten.

I likhet med lagmannsretten finner jeg det ikke nødvendig å ta standpunkt til det omstridte bevisspørsmål om det var Hedvig eller Wilhelm Johansen som kjørte bilen ved ulykken. Dersom det var så at Wilhelm overtok rattet kort tid før ulykken inntraff, må jeg etter de foreliggende opplysninger gå ut fra at sjåførskiftet foregikk uventet og raskt. Det er ikke klargjort hvilke muligheter Borge i så fall hadde for å komme seg ut av bilen, og det er ikke godtgjort at forholdene var slike at Borge kan bebebreides for at han befant seg i bilen da ulykken inntraff. Borge kan under disse omstendigheter ikke antas å ha tapt sitt erstatningskrav etter bilansvarslovens §7, tredje ledd, litra c. Dette må også være avgjørende for trygdekassens krav, idet trygdekassen etter §130 i syketrygdloven av 1956 trådte inn i Borges krav mot Drosjeforsikringen.

Hedvig Johansen har vedtatt forelegg for overtredelse av motorvognloven ved å ha kjørt for fort og uforsiktig ved ulykken. Uten hensyn til om det var Hedvig eller Wilhelm som førte ulykkesbilen, gjorde føreren seg skyldig i et straffbart forhold Likevel antar jeg at Borges krav mot Drosjeforsikringen ikke kan sies å utspringe av et straffbart forhold, slik at foreldelsesfristen etter §28 i straffelovens ikrafttredelseslov skulle være 10 år. Etter bilansvarsloven av 1961 er biltrygdesystemet ordnet slik at loven pålegger vedkommende forsikringsselskap et objektivt og direkte ansvar overfor skadelidende. Jeg antar at krav mot bilforsikringsselskap nå går inn under 3-års fristen i ikrafttredelseslovens §28 på samme måte som det er antatt at krav mot husbond og erstatningskrav mot staten på grunn av tjenestefeil foreldes etter 3 år, selv om den handling som førte til skaden, er straffbar. Jeg viser om dette til J. Øvergaard, Norsk Erstatningsrett (1951) side 370, C. Stub Holmboe, Foreldelse av fordringer (1946) side 55 og i Foreldelse av erstatnings- og forsikringskrav, Norsk Forsikrings-juridisk Forenings publikasjoner nr. 44 (1961) side 9-11 og Innstilling fra Motorvognansvarskomitéen av 1951 (avgitt i 1957) side 70. Den høyesterettsdom som er referert i Rt-1953-478 flg., er etter min mening ikke avgjørende for foreldelsesfristen for krav mot et bilforsikringsselskap etter bilansvarsloven av 1961.

Spørsmålet er imidlertid hviken av de påberopte fremgangsmåter som skal nyttes ved beregningen av 3-års fristen: Skal fristen regnes fra trygdekassen fikk kjennskap til den ulykke

Side:413

som rammet Borge? Skal fristen regnes fra trygdekassen fikk kjennskap til Borges død? Eller skal det opereres med en suksessiv foreldelse ved at fristen regnes for de enkelte utgifter som påløp og fra de tidspunkter da trygdekassen fikk kjennskap til utgiftene? Den første fremgangsmåte svarer til det som gjelder for krav om erstatning for varig invaliditet og tap i fremtidig inntekt, hvor foreldelsesfristen begynner å løpe så snart skadelidende har oversikt over invaliditetsgraden. Den andre fremgangsmåten svarer til det som er antatt å gjelde når en skade er under fysisk utvikling og det ikke er grunnlag for å beregne skadens omfang før utviklingen er avsluttet eller har nådd et visst stadium. Den tredje fremgangsmåte har vært brukt for foreldelse av krav på erstatning for løpende tap av midlertidig karakter, og hvor det knytter seg særlig usikkerhet til varigheten, jfr. dommer i Rt-1957-362 og Rt-1960-1374.

Den foreliggende sak kan synes å ha likhetspunkter med alle disse 3 grupper av tilfelle. Før det treffes et valg mellom de nevnte alternativer, finner jeg det derfor nødvendig å se noe nærmere på de følger som bilulykken fikk for Harald Borge. Ved innleggelsen i Sarpsborg sykehus umiddelbart etter ulykken var Borge sterkt medtatt og var lammet i kroppen fra skuldrene og ned og i begge armer og ben som følge av skade av hvirvlene og ryggmargen i nakkeregionen. Tilstanden bedret seg litt i den første tiden, men var i slutten av 1964 stasjonær med total lammelse av kroppen nedenfor brystet og av blærefunksjonen og delvis lammelse av begge armer og hender og av åndederettsmuskulaturen. Vedkommende overlege uttalte i desember 1964 at tilstanden var varig, at Borge var 100 % invalid og ville være avhengig av betydelig hjelp, og at hans leveutsikter måtte anses for å være forringet i betydelig grad. I en erklæring av 16. oktober 1968 uttalte overlegen videre m.a.: «I det videre forløp ble tilstanden etter hvert preget av uunngåelig og tiltagende infeksjon av luftveier og urinveier, dessuten av utbredte sårdannelser i seteregionen. Han døde den 8/10-66 under bilde av en lungebetennelse.»

Jeg må etter dette gå ut fra at det i løpet av 1964 var klart for trygdekassen at Borge var så hardt rammet at han var avhengig av pleie i sykehus, og at det var høyst uvisst hvor lenge han ville leve. Trygdekassen hadde da noenlunde oversikt over sine løpende utgifter til pleie av Borge, men uvissheten om hvor lenge utgiftene ville løpe, gjorde at trygdekassen ikke kunne vite hvilken samlet størrelsesorden utgiftene ville få.

Siden kravet gjelder erstatning for kjente løpende utgifter, skiller saken seg vesentlig fra de tilfeller hvor foreldelsesfristen ikke begynner å løpe før en fysisk utvikling er avsluttet. Jeg anser det klart at Rikstrygdeverket ikke kan gis medhold i at foreldelsesfristen først begynte å løpe etter Borges død. En slik fremgangsmåte ved beregningen av 3-års fristen ville være egnet til å skyve avklaringen av ansvarsforholdet og oppgjørene lenger ut i fremtiden enn det synes nødvendig og hensiktsmessig.

Side:414

På den annen side finner jeg det ikke etter omstendighetene naturlig og rimelig å kreve at trygdekassen skulle fremme krav overfor Drosjeforsikringen om dekning av fremtidige utgifter på grunnlag av sakkyndige vurderinger eller løse anslag om Borges sannsynlige levetid. Det foreliggende tilfellet skiller seg fra krav om erstatning for varig invaliditet og tap i fremtidig inntekt, hvor oppgjørshensyn gjør det nødvendig å fastsette engangserstatning for fremtidige tap, og hvor uvissheten om levetiden vanligvis knytter seg til en fjernere fremtid og bare er ett av flere usikkerhetsmomenter.

De mest relevante momenter i det foreliggende tilfellet er etter min mening at trygdekassen hadde løpende utgifter som var av utpreget midlertidig art, men samtidig var av høyst uviss varighet. Disse momenter gjør at tilfellet ligner sterkt på de nevnte tidligere saker hvor det ble antatt at foreldelsen skjedde suksessivt. Jeg antar at 3-års fristen derfor bør regnes for de enkelte utgifter som påløp og fra de tidspunkter trygdekassen fikk kjennskap til utgiftene. Dette medfører at kravet om erstatning for de utgifter som trygdekassen hadde fått kjennskap til innen utgangen av februar 1965, er foreldet, og at Rikstrygdeverket har krav på å få dekket de utgifter som trygdekassen først fikk kjennskap til senere. Det er enighet mellom partene om at Rikstrygdeverket etter dette har krav på kr. 44.747,46.

Det er videre enighet om at det i den foreliggende sak ville føre til samme resultat om man bygde på at foreldelseslovens §5 nr. 4 kommer til anvendelse på Rikstrygdeverkets krav mot Drosjeforsikringen. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå inn på dette spørsmål.

Etter mitt standpunkt er saken dels vunnet og dels tapt. Den har bydd på tvil og antas å ha prinsipiell betydning. Jeg antar derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Drosjeforsikringen, gjensidig betaler til Rikstrygdeverket 44.747,46 - førtifire tusen sju hundre og førtisju 46/100 - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra 4. mars 1968 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Blom og Heiberg: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Pål Børresen): - - -

Retten bemerker:

Den 26.6.64 kolliderte bilene B-67420 og B-66066 ca. kl. 18.30 på riksvei 11 ved Vestby-Bodal i Rakkestad. Den første bilen, en Opel, kom,

Side:415

etter forklaringen til ett av øyenvitnene, inn i en sving i en helt vanvittig fart. Den skar ut av vegen til venstre, sneiet en stolpe ved venstre veikant, smelte til den andre bilen og ble liggende på taket midt i veien. Den andre bilen sto stille i høyre kjørebane. Den ble slengt flere meter bakover og ut av veien på motsatt side.

I Opelen var det følgende passasjerer: Wilhelm Laurits Johansen, hans hustru Adele Hedvig Johansen, Harald Borge, Algot Marinius Johansen, Bjørg Bødker og Johan Johansen. De tre første satt i forsetet.

Kjøreturen startet fra Urskog i Høland og det var W. Johansen som kjørte. I Fredrikstad traff de Bjørg Bødker som ble med videre. Det ble kjøpt noe øl og det var nå Hedvig Johansen som kjørte. Et av stridsspørsmålene i saken er hvorvidt det var Hedvik eller Wilhelm som kjørte bilen i ulykkesøyeblikket. To av vitnene har overfor politiet forklart at ca. 10 min. før kollisjonen byttet Hedvig og Wilhelm plass, slik at det var Wilhelm som kjørte da de kolliderte. Hvis dette er tilfelle, mener advokat Fjeldsaa at forsikringsselskapet ikke er ansvarlig idet de skadede selv har innladt seg på den hasardiøse kjøreturen. De kunne ha forlatt bilen idet den stanset forat Hedvig og Wilhelm skulle bytte plass.

Vitnet Bjørg Bødker har forklart til politiet det var endel tretting mellom Hedvig og Wilhelm på veien til Rakkestad. Wilhelm ville kjøre, men Hedvig nektet. Tilslutt overtok han rattet idet han nærmest dyttet Hedvig vekk da hun stoppet bilen inntil veikanten. Wilhelm kjørte fort, han var rasende og alkoholpåvirket. Blodprøve tatt av Wilhelm Johansen kl. 20.30 kollisjonsdagen viser at han da hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,13 0/00, jfr. skriv fra farmakologisk institutt, Universitetet i Oslo, av 8.7.64. Dette betyr at Wilhelm antagelig hadde en 0/00 på ca. 1,37 på den tid kollisjonen fant sted.

Bjørg Bødkers forklaring blir understøttet av Algot Marinius Johansens forklaring for politiet noen dager senere, nemlig 13.1.1967. Passasjerene forsøkte å få Wilhelm til å kjøre saktere, men til ingen nytte. Det har neppe vært noe samarbeid mellom Bjørg Bødker og Johansen, idet Johansen i 1967 ikke kunne komme på hennes navn.

Den 28.10.68 ble de to passasjerene rettslig avhørt. De gikk da fra sin politiforklaring. Wilhelm Johansen var til stede ved avhøret. De øvrige som var med i bilen har hele tiden forklart at det var Hedvig J. som kjørte.

Lensmannsbetjent Loga har forklart at han mener det er vanskelig å tro at en edru person kan ha kjørt bilen Den svingen hvor ulykken skjedde kunne dengang vanskelig passeres i mer enn ca. 50 km/t ved forsvarlig kjøring. Hendelsesforløpet og omfanget av skaden vitnet om at bilen må ha hatt en langt høyere fart, og han mener at sjåføren må ha kjørt i en «vill» fart. Blodprøven som ble tatt av Hedvig J. viste at hun ikke var påvirket av alkohol.

Lensmannen mener videre at det kan forklares at de 2 vitnene har forandret sin forklaring, idet Wilhelm J. er kjent for å være en slags høvding blant de «reisende» og det er ikke usannsynlig at han kan ha øvet et visst press på vitnene. Videre virket det som om man hadde planlagt å si at det var Hedvig som hadde kjørt, når lensmannsfolkene kom. Uten foranledning ble det gjentatt at det var Hedvig som hadde kjørt, noe som virket påfallende midt oppe i ulykken.

Side:416

Retten finner etter dette at det er overveiende sannsynlig at det er Wilhelm som kjørte. Dette betyr at passasjerene satt på med en bil hvor føreren var «rasende og alkoholpåvirket». Ifølge motorvognl. §7 tredje ledd har passasjerene da ikke krav på erstatning. De hadde sjansen til å komme seg ut av bilen mens den sto stille da Hedvik og Wilhelm byttet plass, og passasjerene kjente da til at Wilhelm var påvirket av alkohol. Det er derfor ingen særlige grunner til å ilegge erstatning.

Det er meget som tyder på at Trygdekassen i slike tilfelle ikke har noe direkte krav mot forsikringsselskapet, men at man bare kan tre inn i skadelidtes krav. Som holdepunkt for dette kan vises til syketrygdl. §130 som dog gjelder et annet forhold.

Videre til støtte for det syn at trygdekassen ikke har noe direkte krav mot forsikringsselskapet kan anføres at det ifølge motorvognlovens §4 er skadelidte som har krav på erstatning. Retten finner etter dette å måtte legge til grunn at trygdekassen ikke har noe krav mot forsikringsselskapet utover det skadelidte kan kreve, og Drosjeforsikringen Gjensidig blir derfor å frifinne. - - -

Av lagmannsretten dom (lagdommerne Sverre Tessem, T. Brun Fretheim og Jørgen Brøymer): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men på det grunnlag at kravet er foreldet.

Etter det resultat lagmannsretten kommer til, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på bevisbedømmelsen. Uansett om Wilhelm Johansen eller hans hustru kjørte bilen da ulykken inntraff, er det på det rene at det foreligger straffbart forhold. Dette er også akseptert av begge parter.

Retten bemerker likevel at den i motsetning til herredsretten ikke har funnet grunnlag for å frita forsikringsselskapet for ansvar etter bilansvarslovens §7, tredje ledd, punkt c, dette selv om en legger til grunn at det var Wilhelm Johansen som kjørte.

Foreldelsesinnsigelsen må avgjøres etter ikrtl. §28. Saken gjelder krav på skadeserstatning som ikke foreldes etter annen bestemmelse i noen spesiallov. Foreldelsesfristen er ifølge ikrtl. §28 første ledd normalt 3 år, men hvis kravet er utsprunget av en straffbar handling, skal foreldelsesfristen være 10 år fra den dag den skadelidende ble vitende om skaden og den ansvarspliktige.

I likhet med herredsretten bygger lagmannsretten etter analogi fra syketrygdlovens §130 på at trygdekassen trer inn i skadelidtes krav og således bare har et avledet krav overfor forsikringsselskapet. Spørsmålet er om kravet kan tapes overfor selskapet mens det ennå består vis-á-vis skadevolderen. Det er på det rene at kravet overfor bilføreren fremdeles ikke er foreldet. Høyesterett kom i en dom inntatt i Rt-1953-478 til at selskapenes fellesansvar for ukjente eller uregistrerte biler besto i 10 år når det kunne konstateres straffbart forhold hos skadevolderen. Dommen bygger på §11, siste ledd, i motorvognloven av 1926 og vil formentlig bare få betydning i denne spesielle konstellasjon, jfr. Holmboe: Foreldelse av erstatnings- og forsikringskrav, side 10. Den er heller ikke blitt oppfattet som prejudikat for en alminnelig regel om at 10-årsfristen skal

Side:417

gjelde overfor enhver som er ansvarlig for skaden. Hålogaland lagmannsrett har f.eks. uttalt at statens ansvar for tjenestemenns straffbare handling foreldes etter 3 år, RG-1955-. Høyesterettsdommen av 1953 synes å bygge på forløftesynspunktet, jfr. foreldelseslovens §6, slik at Felleskontorets ansvar helt ut fulgte de foreldelsesfrister som gjaldt for skadevolderen. I innstillingen fra motorvognansvarskomitéen av 1951 uttales det (side 70) at erstatningskrav mot en personlig ansvarlig vil foreldes etter stort sett samme regler som kravet mot trafikkforsikringen. Bygger imidlertid erstatningskravet på et straffbart forhold fra den personlig ansvarliges side, vil neppe 10-års fristen i str. ikrtl. §28 gjelde for kravet mot trafikkforsikringen, eller staten.

Lagmannsretten finner på grunnlag av disse uttalelser at bilansvarsloven hviler på dette prinsipp når det gjelder foreldelse. Generelt har det samme prinsipp også tidligere vært antatt å gjelde av bl.a. Holmboe: Foreldelse av fordringer, side 55, og Øvergaard: Norsk erstatningsrett, side 370. Etter dette er lagmannsretten kommet til at Skjeberg trygdekasses krav mot Drosjeforsikringen gjensidig er foreldet da det er gått mer enn 3 år fra skaden inntrådte og til forliksklage ble tatt ut.

Foreldelsesfristen løper fra det øyeblikk kunnskap om skaden var til stede, det vil i dette tilfelle si praktisk talt fra det tidspunkt da ulykken inntraff. Skadevirkningene kunne konstateres umiddelbart, og det er for foreldelsesfristens løp ikke nødvendig at skadens fulle omfang er på det rene, jfr. Holmboe: Foreldelse av erstatnings- og forsikringskrav, side 15. Det må være åpenbart at foreldelsesfristen for hele erstatningskravet løper fra det nevnte utgangspunkt, uavhengig av når trygdekassen har foretatt sine utbetalinger. - - -