RG-1995-1113
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-03 |
| Publisert: | RG-1995-1113 (177-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1994-00432 K |
| Parter: | Sameiet Strandpromenaden 9 (advokat Bernt Albert) mot Avant AS og AS Skjoldheim (advokat Nils Astrup) |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, lagdommerne Per Holtar Evensen, Jan Villum |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412, §179 |
Den 23. februar 1993 begjærte Sameiet Strandpromenaden 9, heretter kalt Sameiet, gjenopptagelse av Kristiansand byretts sak nr. A 41/90, en
Side:1114
sak som var anlagt av Sameiet mot AS Avant og AS Skjoldheim, heretter kalt Selskapene. Dom i saken var avsagt 3. januar 1992. Selskapene ble da dømt til å betale Sameiet et beløp som prisavslag, samt til å foreta en rekke utbedringer av lekkasjer m.v. i nærmere spesifiserte leiligheter i den seksjonerte eiendom Strandpromenaden 9 i Kristiansand. Uten at dette fremgår av domsslutningen, ble Selskapene frifunnet for slike krav når det gjaldt leilighet nr. 3 D.
Nevnte frifinnelse ble av byretten begrunnet med at den anså det tilstrekkelig sannsynliggjort at lekkasjen i leilighet 3 D skyldtes at det hadde vært hull i et vannrør i veggen på badet i den ovenpåliggende leilighet 4 C, og at skaden således var en forsikringssak der også skader i leilighet 3 D ville bli dekket. Andre årsaker til lekkasje i leilighet 3 D fant byretten ikke bevist eller sannsynliggjort.
Sameiets gjenopptagelsesbegjæring ble i faktisk henseende begrunnet med at det, etter at vannledningen i leilighet 4 C var blitt reparert og etter at byrettens dom var blitt rettskraftig, var oppdaget ytterligere og omfattende lekkasjer i leilighet 3 D. Etter Sameiets mening viste dette at byrettens begrunnelse for frifinnelsen hadde vært uriktig og at dens avgjørelse måtte ha blitt en annen dersom de nye lekkasjer hadde vært kjent og blitt vurdert sammen med det tidligere påberopte før domsavsigelsen. Lekkasjene mentes å måtte skyldes konstruksjonsfeil/bygningsmessige mangler som hadde foreligget hele tiden og som derfor var byggherrens, dvs. Selskapenes ansvar. Som rettslig grunnlag påberopte Sameiet seg tvistemålslovens §407 nr. 6.
Selskapene gjorde gjeldende at gjenopptagelsesbegjæringen måtte forkastes i medhold av tvistemålslovens §412, idet kravet om at de nye bevis og kjennsgjerninger åpenbart måtte ha medført et annet resultat, ikke var oppfylt. De anførte også at betingelsene for at en begjæring om gjenopptagelse skal kunne tas til følge, må være at kjennsgjerningene eller bevisene forelå før den tidligere sak ble opptatt til doms. Selskapene som ikke bestred at nye lekkasjer i leilighet 3 D hadde funnet sted, mente at disse skyldtes manglende vedlikehold som Sameiet selv hadde ansvaret for.
Kristiansand byrett, satt med bygningskyndige meddommere, behandlet gjenopptagelsesbegjæringen uten forutgående muntlig forhandling og avsa 27. september 1993 enstemmig kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.
2. Saksøkeren dømmes til innen 14 dager å betale saksomkostninger til saksøkte med kr. 3.500,-.»
Byrettens begrunnelse fremgår av dens kjennelse. Sameiet påkjærte 15. oktober 1993 kjennelsen til Agder lagmannsrett. Etter at Selskapene hadde inngitt tilsvar og hver av partene hadde inngitt ett prosesskrift til, avsa lagmannsretten 21. februar 1994 enstemmig kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Sameiet Strandpromenaden 9 v/styrets formann tilpliktes innen 2 - to - uker å betale til AS Avant og AS Skjoldheim 2 000 -totusen- kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsrettens avgjørelsesgrunner fremgår av kjennelsen.
Den 9. mars 1994 påkjærte Sameiet lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som den 21. april 1994 avsa enstemmig kjennelse med slik slutning:
Side:1115
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av tvistemålslovens §179 første ledd 3. punktum.»
Av kjæremålsutvalget avgjørelsesgrunner hitsettes:
«Utvalget finner at lagmannsretten har gitt uttrykk for riktig tolking av tvistemålslovens §407 nr 6. Lagmannsrettens bevisbedømmelse i den sammenheng kan utvalget ikke prøve. Men lagmannsretten har tatt dette realitetsstandpunkt uten å foreta en eksplisitt vurdering av om vilkårene for en summarisk avgjørelse uten hovedforhandling forelå etter bestemmelsen i tvistemålslovens §412 første ledd 2. punktum. Denne mangel ved lagmannsrettens kjennelsesgrunner medfører at kjennelsen må oppheves, smgl kjennelse inntatt i Rt-1986-720. Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til det foreligger endelig kjennelse eller dom.»
Begge parter har i senere prosesskrifter tilkjennegitt sitt syn på kjæremålsutvalgets kjennelse. Sameiet har også utdypet det som er anført i anledning behandlingen av gjenopptagelsesbegjæringen tidligere. Herunder er det opplyst at nye lekkasjer har funnet sted i leilighet 3D i november/desember 1994.
Lagmannsretten må i henhold til avgjørelsen i Høyesteretts kjæremålsutvalg behandle Sameiets kjæremål av 15. oktober 1993 påny, og idet det sterkt beklages at dette skjer først nå, skal den for så vidt bemerke:
Når Kristiansand byrett forkastet Sameiets gjenopptagelsesbegjæring, skjedde dette under henvisning til tvistemålslovens §412 første ledd 2. punktum og lovens §407 annet ledd 2. punktum. Byretten fant det i forhold til Sameiets anførsler og pretensjoner åpenbart at behandling av gjenopptagelsesbegjæringen i hovedforhandling ville føre til at begjæringen ble forkastet, dette fordi det for byretten fremstillet seg som åpenbart at Sameiet i en eventuell hovedforhandling ikke ville kunne sannsynliggjøre at det ikke kjente til gjenopptagelsesgrunnen så tidlig at det kunne gjort den gjeldende i saken, dvs. sak A 41/90. Dette standpunkt inntok byretten etter gjennomgåelse og gjengivelse av anførsler, påstander og premisser i sistnevnte sak sammenholdt med innholdet i gjenopptagelsesbegjæringen.
I sitt rettidige kjæremål gjorde Sameiet gjeldende at byretten hadde tatt feil når den forkastet gjenopptagelsesbegjæringen i medhold av tvistemålslovens §407 annet ledd 2. punktum, en bestemmelse som ikke engang var påberopt fra motpartens side. Likeledes mentes byretten å ha tatt feil med hensyn til forståelsen av grunnvilkårene for gjenopptagelse i tvistemålslovens §407 nr. 6. Sameiet fastholdt at betingelsene for gjenopptagelse etter denne bestemmelse foreligger, idet de nye lekkasjer som hadde oppstått etter at ovenpåliggende leilighet ble utbedret, viste, såvel alene som sammen med det som tidligere var påberopt, at avgjørelsen åpenbart måtte ha blitt en annen enn den byretten kom til i dommen av 3. januar 1992. Sameiet tilføyet at byretten gjorde feil når den la til grunn at gjenopptagelse forutsetter at kjennsgjerningene/bevisene var oppstått før saken ble tatt opp til doms.
Sameiet nedla i kjæremålet slik påstand:
Side:1116
«1. Kristiansand byretts sak nr. A 41/90 gjenopptas forsåvidt angår leilighet 3 D.
2. Kjæremotparten tilpliktes å betale saksomkostninger til den kjærende part for byretten og lagmannsretten.»
Tilsvar til kjæremålet ble inngitt 5. november 1993. Selskapene gjorde da gjeldende at byrettens kjennelse var korrekt såvel i resultat som begrunnelse. En ny lekkasje av samme type som man har hatt tidligere, er ikke en slik ny kjennsgjerning som omhandlet i tvistemålslovens §407 nr. 6 og som kan lede til gjenopptagelse, dette fordi kjennsgjerningen ikke forelå som en realitet da avgjørelsen ble truffet. Samme type kjennsgjerning var kjent for retten da avgjørelsen ble truffet, anførtes det. Selv om retten skulle komme til at dette er slik en ny kjennsgjerning, i lovens forstand, er det ihvertfall ikke åpenbart at denne nye kjennsgjerning måtte ha medført en annen avgjørelse, dette fordi den mest sannsynlige årsak til de nye lekkasjer er manglende vedlikehold.
Selskapene nedla slik påstand:
«1. Kristiansand byretts kjennelse av 22.9.1993 i sak A 93-289/04 stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger av den kjærende part.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Dom i den sak som er begjært gjenopptatt ble avsagt 3. januar 1992. De nye lekkasjer som gjenopptagelsesbegjæringen bygges på og hvis inntreden ikke er bestridt av Selskapene, fant etter det opplyste sted i månedsskiftet november/desember 1992 og senere. Hensett til tidsforløpet kan lekkasjene, ihvertfall de seneste, være forårsaket av noe som har skjedd etter byrettens domsavsigelse, men deres årsak kan meget vel ha foreligget fra tidligere.
På sidene 15 og 16 i byrettens dom fremgår det at Sameiet, også når det gjaldt leilighet nr. 3 D, baserte sitt utbedringskrav på at de konstaterte lekkasjer skyldtes mangler ved byggets konstruksjon eller den håndverksmessige utførelse av samme. Det fremgår av dommens side 5 at det forelå tvist partene imellom om hvorvidt lekkasjen i leilighet nr. 3 D skyldtes lekkasjen på et vannrør i den ovenpåliggende leilighet eller hadde andre årsaker.
På bakgrunn av det nettopp nevnte må det antas at byretten som var satt med fagkyndige meddommere og som foretok befaring, før den trakk den konklusjon at lekkasjen i leilighet 3 D skyldtes nevnte vannrør, i noen grad vurderte hvorvidt lekkasjen kunne skyldes andre forhold. At dette ble gjort, synes å fremgå av dommens side 28 der byretten uttaler at «andre mulige årsaker til lekkasjen i leilighet 3 C (feilskrift for 3 D) ikke er bevist eller sannsynliggjort».
Når bortses fra det faktum at vann hadde trengt inn i leilighet 3 D og forårsaket skade i denne, sier byrettens dom intet om hva Sameiet påberopte seg til støtte for anførselen om at lekkasjen skyldtes noe annet enn bruddet på vannledningen i etasjen over. Det fremgår heller ikke av dommen noe om hvilke undersøkelser eller iakttagelser byretten selv gjorde før den konkluderte med at andre årsaker ikke ansås bevist eller sannsynliggjort. Som nærliggende var, synes byretten raskt å ha kommet til at ledningsbruddet og det alene var årsaken. Det vises for så vidt til at byretten, til Sameiets anførsel om at lekkasje hovedsaklig ble iakttatt
Side:1117
under regnvær, på side 28 i dommen bemerket at dette kunne forklares med at vannet i perioder fordampet. At lekkasjen i leilighet 3 D kunne skyldes annet manglende vedlikehold, noe som nå påberopes av Selskapene, kan ikke sees å være eksplisitt vurdert eller berørt av byretten.
På bakgrunn av det foran nevnte anser lagmannsretten det på ingen måte utelukket at byretten, dersom den før domsavsigelsen hadde visst at vanninntrengen i leilighet 3 D skjedde til tross for utbedring av vannledningsbruddet, ville ha kommet til annet resultat enn full frifinnelse av Selskapene. Hvor sannsynlig dette ville vært, er det imidlertid vanskelig å ha noen tilnærmet sikker formening om, dels fordi lekkasjene kunne bli funnet helt eller delvis å skyldes andre forhold, eksempelvis manglende vedlikehold som Sameiet selv var ansvarlig for, og dels fordi lekkasjene som ble konstatert etter utbedringen av vannrørsskaden, muligens kunne skyldes noe som hadde skjedd i eller med bygget etter sakens behandling i byretten.
Når den ovenfor nevnte usikkerhet sammenholdes med den forståelse av tvistemålslovens §407 nr. 6 som lagmannsretten ga uttrykk for i sin kjennelse av 21. februar 1993 og som Høyesteretts kjæremålsutvalg var enig i, er det klart at Sameiets rett til å få gjenopptatt byrettssaken for så vidt gjelder spørsmålene om leilighet 3 D kan være noe tvilsom. Det er på ingen måte gitt, og således i forhold til §407 nr. 6 ikke åpenbart, at byretten ville ha kommet til et annet resultat selv om den hadde hatt kjennskap til lekkasjer uavhengig av vannledningsbruddet.
På den annen side viker lagmannsretten tilbake fra å trekke den konklusjon at det er åpenbart at den påberopte gjenopptagelsesgrunn, de etterfølgende lekkasjer og det bevis som måtte ligge i disse, er ulovhjemlet eller utilstrekkelig som grunnlag for gjenopptagelse etter §407 nr. 6, noe som etter tvistemålslovens §412 første ledd er en betingelse for uten videre å kunne forkaste en gjenopptagelsesbegjæring. Når lagmannsretten avstår fra å gjøre det, skyldes det de før påpekte uklarheter. Det er uklart når de nye kjennsgjerninger eller bevis oppsto eller, sagt på en annen måte, når det skjedde som medførte at vann trengte inn i leilighet nr. 3 D av andre grunner enn ledningsbruddet. Uklart er det også hva som av Sameiet ble anført for og av byretten vurdert som alternativ eller medvirkende årsak til lekkasjen i denne leilighet. Lagmannsretten vil her tilføye at det må anses høyst forklarlig dersom byretten, raskt og uten å nedlegge mye arbeid i å finne andre årsaker, trakk den slutning at lekkasjene i leilighet 3 D helt ut skyldtes det ledningsbrudd som vitterlig hadde foreligget eller forelå i etasjen over.
De uklarheter som av lagmannsretten menes å foreligge, må antas å ha foreligget også for byretten da den behandlet Sameiets gjenopptagelsesbegjæring og forkastet denne ved sin kjennelse av 27. september 1993. Byretten var da satt med ny formann og nye fagkyndige meddommere, men kjennelsen ble avsagt uten muntlig forhandling og uten besiktigelse eller annen form for innhenting av bevis. Av et brev rettens formann sendte de fagkyndige meddommere 17. september 1993 fremgår det at denne da, under henvisning til at den avgjørelse som retten skulle treffe, i særlig grad berodde på en vurdering av de mer juridiske sider av sakskomplekset, hadde utarbeidet et utkast til kjennelse og oversendte dette
Side:1118
til meddommerne sammen med foreliggende prosesskrifter. Dette viser bl.a. at byretten ikke har hatt annet grunnlag for sin avgjørelse enn det som har foreligget for lagmannsretten.
Da byretten forkastet gjenopptagelsesbegjæringen forankret den sin avgjørelse i tvistemålslovens §407 annet ledd 2. punktum, sammenholdt med lovens §412 første ledd. Den fant det åpenbart at Sameiet i hovedforhandling ikke ville kunne sannsynliggjøre at det ikke kjente til gjenopptagelsesgrunnen på et så tidlig tidspunkt at den kunne vært gjort gjeldende under hovedforhandlingen i sak 41/90. Etter det som foran er anført om uklarheter, finner lagmannsretten at byretten ikke hadde et tilstrekkelig sikkert grunnlag for å trekke en slik konklusjon, og at lagmannsretten er i samme situasjon. Resultatet må da bli at den påkjærte kjennelse blir å oppheve, samtidig som gjenopptagelsesbegjæringen i medhold av tvistemålslovens §412 annet ledd henvises til hovedforhandling ved byretten.
Spørsmålet om saksomkostninger finnes å burde utstå til avgjørelse i den dom eller kjennelse som vil avslutte saken. Det vises til tvistemålslovens §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kristiansand byretts kjennelse av 21. februar 1994 oppheves, og gjenopptagelsesbegjæringen fra Sameiet Strandpromenaden 9 av 23. februar 1993 henvises til hovedforhandling ved byretten.
2. Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger utstår i medhold av tvistemålslovens §179 første ledd 3. punktum.