RG-1995-289
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-22 |
| Publisert: | RG-1995-289 (43-95) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim Byfogdembete nr. 609/94 D - Frostating lagmannsrett LF-1994-00342 K |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Anne-Brit Olsson, 7013 Trondheim). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Geir Hegle, 7011 Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Mats Stensrud, lagmann Hans Flock, kst. lagdommer Guri Grønflaten |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §91, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-7, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Tvistemålsloven (1915), §57, §59, §90, Ekteskapsloven (1991), §1-2, §15-13, §15-1, §15-2, §15-6, §3-4 |
Kjæremålet gjelder krav om midlertidig forføyning etter ekteskapsloven §91.
A (født 1945) og B (født 1922), giftet seg i 1964 og ble separert ved bevilling mai 1994. De har fire barn som alle er myndige.
Ektefellene er uenige om skifteoppgjøret. B mener at boligeiendommen i - - -vei 58 skal holdes utenfor delingen, jf skjevdelingsregelen i ekteskapsloven §59 første ledd. Det er opplyst at han overtok eiendommen som gave fra sine foreldre i 1954. A mener at dette vil føre til et åpenbart urimelig resultat, slik at det må gjøres unntak etter §59 annet ledd.
I forbindelse med ekspropriasjon av en del av eiendommen, er det fastsatt at Trondheim kommune skal utbetale en erstatning på kr 350.000,-.
A sendte 25. mai 1994 begjæring om midlertidig forføyning til Trondheim namsrett. Med ekteskapsloven §91 som grunnlag nedla hun slik påstand:
"1. Erstatningssummen fra Trondheim kommune på kr 350.000,- sperres på konto i Trondheim kommune.
2. A og /eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger."
B leverte 1. juni 1994 tilsvar med slik påstand:
"1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. B tilkjennes sakens omkostninger med kr 3.000,-."
Det fremgår av saksdokumentene at A ikke mottok tilsvaret før Trondheim namsrett avsa kjennelse 7. juni 1994. Kjennelsen har slik slutning:
"1. Begjæring om midlertidig forføyning fra A forkastes.
2. A betaler i saksomkostninger til B v/advokat Geir Hegle kr 1.500,- - kronerettusenfemhundre. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett og B har inngitt tilsvar i kjæremålet.
A hevder at namsrettens kjennelse lider av feil i saksbehandlingen, lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Mht saksbehandlingen er det feil at det ikke ble avholdt muntlige forhandlinger etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-7. Det var uriktig av namsretten å avsi kjennelse etter paragrafens tredje ledd. A skulle vært gjort kjent med tilsvaret fra B før namsretten avsa kjennelsen. Saksbehandlingsfeilen har utvilsomt hatt innvirkning på resultatet.
Mht lovanvendelsen har namsretten avgjort saken ut fra de generelle bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 og §1-2. Det er feil. Spesialregelen i ekteskapsloven §91 er uttømmende når det gjelder adgangen til å fremsette begjæring om midlertidig forføyning og sikringsgrunn, jf Falkanger, Flock, Waaler: "Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer" (Tano 1992) 836. Det følger av NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov, del 2, 158 at henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven kap. 15 først og fremst gjelder saksbehandlingsreglene. Følgelig var det en åpenbar feil at namsretten forkastet begjæringen etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-7 tredje ledd under henvisning til at vilkårene i §15-1 og §15-2 ikke er oppfylt.
Mht bevisbedømmelsen er det sannsynliggjort: - at A har rettigheter etter ekteskapsloven kapitler 12-14, og - at det er grunn til å frykte at B vil unndra eiendeler fra deling eller på annen måte gjøre det vanskelig å oppfylle hennes rettigheter.
B har i tilsvaret opplyst at han ikke vil unndra midler fra deling eller på annen måte gjøre det vanskelig å oppfylle hennes rettigheter, men dette står i sterk kontrast til de faktiske forhold i saken. Etter flere henvendelser fra As advokat, bl.a. med antydninger om at offentlig skifte ville bli begjært, opplyste B at han verken ville skrive under separasjonssøknad eller foreta skifteoppgjør. Han har uttalt at hun ikke har krav på noe i boet.
As advokat har 15. april 1994 tilskrevet Trondheim kommune og bedt om at erstatningen eller deler av denne ikke utbetales til B uten hennes samtykke. Bs advokat skrev imidlertid til kommunen 11. mai 1994, uttalte at B skulle ha hele erstatningen og ba om at beløpet ble overført til advokatens klientkonto innen 1 uke. Dette er bakgrunnen for begjæringen om midlertidig forføyning.
At Bs advokat 20. mai 1994 varslet kommunen om at utbetaling kunne stilles i bero, er ikke et holdbart argument, all den stund A ikke ble underrettet om dette før namsrettens kjennelse. Et slikt utsagn er for øvrig ikke bindende overfor A.
Motparten har erklært at det alt vesentlige i boet uomtvistelig tilhører ham, bortsett fra innbo/løsøre, bankinnskudd på kr 30.000,- og en gammel bil som er felleseie. At motparten sier han vil respektere en rettsavgjørelse om likedeling, kan ikke ses som noe argument for at en midlertidig forføyning er unødvendig. A har krav på likedeling av hele boet etter ekteskapsloven §59 annet ledd. Ekteskapet har vart i ca 30 år og hun har gjort en stor innsats for familien med fire barn, arbeidet i familiens gartneri og vært med på å opparbeide verdiene i boet. Den nevnte bestemmelse skal nettopp hindre at en ektefelle i en slik situasjon blir sittende på "bar bakke".
Det ser ut til at det blir nødvendig med offentlig skifte i boet.
Det er feil når namsretten legger til grunn at begjæringen om midlertidig forføyning gjelder et pengekrav. Hovedkravet er likedeling av hele boet. Først når bobehandlingen er ferdig, er det mulig at kravet blir et pengekrav. A viser til Peter Lødrup "Familieretten" (1991) 273 hvor det uttales at det kan være praktisk å tinglyse urådighetspåtegning for faste eiendommers vedkommende, sperre bankkonti m.v. Å sperre beløpet hos Trondheim kommune vil komme i samme kategori som å sperre et bankinnskudd. Det er nødvendig å få sperret beløpet inntil forholdet til Trondheim kommune er avklaret.
Den holdning B har vist gir grunn til å frykte at han vil unndra eiendeler fra delingen eller på annen måte vanskeliggjøre denne.
Dersom begge parter krever beløpet utbetalt fra Trondheim kommune, vil det foreligge en konflikt. Det var nettopp for å unngå en slik konflikt at A begjærte midlertidig forføyning. Utbetaling er forespeilet i månedsskiftet juli/august.
A har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt.
1. Erstatningssummen fra Trondheim kommune på kr 350.000,- + renter sperres på konto i Trondheim kommune.
Subsidiært.
2. Trondheim namsretts kjennelse av 7. juni 1994 oppheves.
I begge tilfeller.
3. A og/eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsrett."
B mener at namsrettens kjennelse må stadfestes.
Det foreligger ikke saksbehandlingsfeil. Ekteskapsloven §91 angir uttømmende kravene til sikringsgrunnen. For øvrig skal man følge saksbehandlingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven, jf henvisningen til kap. 15. Det var korrekt at namsretten avgjorde saken etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-7 tredje ledd ut fra begjæringen og tilsvaret.
Mht bevisbedømmelsen fastholdes at vilkårene etter ekteskapsloven §91 jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 ikke er til stede.
Boligeiendommen og ekspropriasjonserstatningen faller utenfor felleseiet.
Det har ellers ikke vært noen grunn til frykte at B ville unndra eiendeler fra delingen eller på annen måte gjøre det vanskelig å oppfylle As rettigheter etter kap. 12-14 ekteskapsloven. Hun har ikke sannsynliggjort sikringsgrunn eller forføyningsgrunn.
Ekteskapsloven §91 skal kun benyttes i unntakstilfelle. B vil ikke disponere over boet, herunder de angjeldende midler, før det foreligger en endelig avklaring på As påståtte rettigheter. Hun kan når som helst begjære offentlig skifte og la opptegne en fortegnelse/registrering, jf ekteskapsloven §90 jf §57. At B var avvisende til samarbeid før han søkte advokat, hjemler ikke bruk av ekteskapsloven §91. Det er følgelig ikke forhold som gir grunn til å frykte at As rettigheter/krav vil bli skadelidende.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Trondheim namsretts kjennelse av 7. juni 1994 stadfestes.
2. A tilpliktes å erstatte B saksomkostninger for lagmannsrett med kr 1.500,-."
Lagmannsretten bemerker:
Namsretten forkastet begjæringen etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-7 tredje ledd og med følgende begrunnelse:
"Imidlertid må begjæringen bli å forkaste under enhver omstendighet fordi det i dette tilfellet i realiteten dreier seg om sikring av et pengekrav. Det vises til at A ikke gjør krav på å få boligen utlagt til seg, men bare vil ha utbetaling tilsvarende halvparten av verdien av den faste eiendom.
For sikring av inndrivelse av pengekrav kan det ikke gis midlertidig forføyning, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-1. Det vises til avgjørelse inntatt i Rt-1993-1595, samt Falkanger m/fl. tvangsloven 838."
Det er riktig at man etter tvangsfullbyrdelsesloven kap 15 ikke kan oppnå midlertidig forføyning for å sikre et krav som går ut på betaling av penger, jf lovens §15-1. I den aktuelle saken må imidlertid utgangspunktet være ekteskapsloven §91, og i den bestemmelsen er der ikke tilsvarende begrensninger.
Det vil således kunne besluttes midlertidig forføyning uavhengig av om saksøkerens krav i tilknytning til skiftet kun går ut på penger, og uten hensyn til om forføyningskravet er knyttet til aktivaposter som består av penger eller pengefordringer.
På denne bakgrunn er det feil når namsretten har forkastet begjæringen om midlertidig forføyning pga hovedkravets karakter.
Man må forstå reglene slik at spesialbestemmelsen i ekteskapsloven §91 uttømmende regulerer de materielle vilkår for å beslutte midlertidig forføyning, dog slik at forføyningsgrunn og hovedkrav (rettigheter etter ekteskapsloven kap 12 til 14) etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 må sannsynliggjøres. Saksbehandlingen skjer etter bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kap 15.
Det springende punkt i saken er spørsmålet om A har sannsynliggjort sikringsgrunnen. Etter ekteskapsloven §91 må det foreligge "...grunn til å frykte at en ektefelle vil unndra eiendeler fra delingen eller på annen måte gjøre det vanskelig å oppfylle den andre ektefellens rettigheter etter kapitlene 12 til 14..."
Det er opplyst at B - før han kontaktet advokat Geir Hegle - ikke ønsket å samarbeide om noe skifteoppgjør. På et senere stadium har han uttalt at felleseiet er begrenset til innbo, løsøre, bankinnskudd kr 30.000,- og en gammel bil. Dette i seg selv er ikke nok til å statuere den frykt loven forutsetter.
Det må foreligge særlige omstendigheter før det er aktuelt å benytte §91. I den aktuelle saken er det ingen opplysninger om at B har en livsførsel som kan medføre forringelse av aktiva; at han har et ekstraordinært pengeforbruk, at han ukritisk gir gaver, at han ødelegger ting etc. Det er heller ikke fremkommet noe konkret om hans hensikter med selve ekspropriasjonserstatningen på kr 350.000,-. Tvert imot tyder opplysningene i saken på at såvel kommunen som B selv ikke har hastverk når det gjelder utbetalingen. Anmodningen fra advokat Hegle om utbetaling 11. mai 1994 synes foranlediget av advokat Anne-Brit Olssons brev til kommunen om beløpet 15. april 1994. Verken advokat Hegles brev eller usikkerheten om når kommunen vil foreta utbetaling medfører noe frykt for forspillelse av As rettigheter.
Lagmannsretten har merket seg at B er innstilt på å respektere As rettigheter til aktiva, i den utstrekning hun gjennom skifteoppgjøret gis medhold.
Etter dette må lagmannsretten konkludere med at det ikke er sannsynliggjort en slik unntakssituasjon - slik sikringsgrunn - som ekteskapsloven §91 forutsetter.
Begjæringen om midlertidig forføyning tas således ikke til følge.
Lagmannsretten vil avslutningsvis knytte noen bemerkninger til namsrettens saksbehandling. Namsretten har forkastet begjæringen under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §15-7 tredje ledd. Denne bestemmelse gir adgang til å treffe en slik avgjørelse ut fra en bedømmelse av saksøkerens begjæring og uten at det avholdes muntlig forhandling som bestemt i §15-7 første ledd. I den foreliggende sak ble begjæringen forkynt for saksøkte som også avga tilsvar før namsretten traff sin avgjørelse. Avsier namsretten sin kjennelse først etter at tilsvar er inngått, vil avgjørelsen lett også være basert på opplysninger og argumentasjon i tilsvaret. Dermed er man utenfor den situasjon som §15-7 tredje ledd er ment å regulere. Her vil det være riktig å avholde muntlig forhandling etter §15-7 første ledd. I og med at lagmannsretten har full kompetanse til å prøve realiteten i saken, finner retten det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om namsretten har begått noen saksbehandlingsfeil som eventuelt kunne ha ført til opphevelse.
Kjæremålet har ikke ført frem. Saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter de alminnelige bestemmelser i tvistemålsloven kap. 13, jf henvisningen fra ekteskapsloven §91 til tvangsfullbyrdelsesloven kap. 15, herunder §15-13 jf §3-4. A må betale saksomkostninger for lagmannsretten til B etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet fastsettes til kr 1.500,- som i sin helhet er salær. Dette må anses å ha vært nødvendig for en betryggende utførelse av saken, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Namsretten har ikke vist til grunnlaget for sin saksomkostningsavgjørelse. Det er åpenbart hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-4. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre namsrettens fastsettelse, idet det formuleres en felles omkostningsavgjørelse for begge instanser.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæring fra A om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse betaler A til B saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten med kr 3.000,- - kronertretusen 00/100.