RG-1996-1022
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-20 |
| Publisert: | RG-1996-1022 (187-96) |
| Stikkord: | Førerkortbeslag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1996-00116 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A. |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. Lagdommer Ole Johan Lund. Lagdommer Ivar Oftedahl |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, §13, §15, §16, §23, §31, §3, §4, §6 |
A, født xx.xx.1965, er av politimesteren i Uttrøndelag den 7. desember 1995 siktet for overtredelse av
I. Vegtrafikkloven §31 første ledd jf §6 første ledd - ikke avpasset fart,
II. Vegtrafikkloven §31 første ledd jf §23 - feil ved kjøretøyet (bremseventiler),
III. Vegtrafikkloven §31 første ledd jf §4, §13, §15 og §16, jf kjøretøyforskriftenes §1-4 nr 2 1. punktum - ikke tilstrekkelig veggrep (delvis sommerdekk),
IV. Vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3 første ledd - uaktsom kjøring.
Bakgrunnen for siktelsen var et trafikkuhell søndag den 26. november 1995 på Svorkmo, da vogntog ført av A først kolliderte med møtende personbil og så med en buss, som havnet i Orkla. To personer omkom, flere andre ble skadet og det oppsto store materielle ødeleggelser.
As førerkort ble uten hans samtykke beslaglagt ulykkesdagen, jf vegtrafikkloven §33 nr 5. Saken ble av politiet oversendt til forhørsretten 7. desember 1995 med anmodning om beslag inntil endelig avgjørelse av saken.
A ble avhørt i Orkdal forhørsrett 15. desember 1995 og forhørsretten avsa 21. desember 1995 kjennelse med slik slutning:
"Førerkort tilhørende A, født xx.xx.1965 kan holdes beslaglagt inntil saken mot ham er endelig avgjort, dog ikke utover 26. mai 1996."
Kjennelsen ble ikke forkynt for A før 22. januar 1996. Det er inngitt kjæremål for A i rett tid og A har senere personlig bekreftet kjæremålet, som er gjort kjent for politiet i likhet med senere prosesskrifter.
A forklarte ifølge politirapport 27. november 1995 bl.a. følgende om hendelsesforløpet:
"Han hadde ingen problemer med svingene før uhellet skjedde. Han oppdaget at det var glatt først da han begynte å nærme seg svingen uhellet skjedde. Han kjente at bilen ble litt ustødig. Det var ingen spor etter lastebil, slik at hengeren "fløt" oppe på sørpa. Han slakket av gassen da han merket dette, og mener han holdt mellom 60-70 km/t før han slakket gassen før svingen. Hengeren gled utover mot venstre i svingen, og han prøvde å rette opp den ved å svinge ut bilen. Dette klarte han ikke slik at hengeren fortsatte utover, og han oppdaget en personbil i motsatt kjøreretning. Han oppdaget ikke personbilen før hengeren hadde begynt å gli ut. Han klarte ikke å få hengeren tilbake i riktig kjørefelt før den støtte sammen med bilen. Han tror ikke bakenden på hengeren var mer enn halvveis over i motsatt kjørefelt.
Etter at sammenstøtet med personbilen hadde skjedd, bremset han for å stanse bilen hurtigst mulig. Han kan ikke si eksakt hvordan hengeren oppførte seg etter dette. han var da sjokkert på grunn av sammenstøtet med personbilen, og var opptatt med å komme seg tilbake for å se hvordan det hadde gått.
Han så at bussen kom, men var ikke helt klar over hvor langt ut hengeren var da bussen kom. Han så imidlertid i speilet at bussen og hengeren støtte sammen. Han mener selv at lastebilen stod rolig da bussen og hengeren møttes. Han kan ikke si noe nærmere om hengeren fortsatte videre da han var mye oppsatt på å stanse. Hengeren var i hvert fall så langt over i motsatt kjørefelt at bussen ikke hadde noen mulighet for å unngå sammenstøtet...."
"Siktede mener at han selv har skylden for uhellet. Han mener imidlertid ikke han kjørte spesielt fort etter forholdene. Han beregnet imidlertid ikke føret, og trodde ikke det var så glatt som det var.
Han erkjenner seg ikke straffeskyldig for sammenstøtet med bussen da han var i en fase hvor han skulle stanse bilen etter sammenstøtet med personbilen. Han erkjenner seg imidlertid straffeskyldig for sammenstøtet med personbilen. Han mener imidlertid ikke at han har utøvd grovt uaktsomhet, og mener det var svært uheldige omstendigheter. Han tror det måtte ha vært væromslag som førte til at kjørebanen var så glatt på uhellstedet."
I forhørsretten 15. desember 1995 forklarte A ifølge rettsboken bl.a.:
"Siktede kan ikke huske at han merket at det var glatt før han kom til svingen, og han kan heller ikke huske at hengeren begynte å flyte oppå snøen før han kom til svingen. Han mener derfor at det som fremgår av politiavhøret om disse forholdene må være uriktig.
Han forklarte at han kom normalt inn i svingen og at han ikke merket noen uvanlige problemer før han måtte svinge kraftig inn mot sin høyre kant for en møtende bil. Da han kom inn i ulykkessvingen antar han at han hadde en fart på ca. 60-70 km/t. Et stykke inn i svingen oppdaget han en møtende bil som kom langt inne i veien. Siktede er usikker på om den møtende bilen kjørte i siktedes kjørefil, men han reagerte i alle fall på at bilen lå langt inne i veien. Da siktede oppdaget den møtende bilen svingte han vogntoget inn mot sin høyre side med den følge av forenden på hengeren ble stikkende ut over mot motgående kjørebane...."
"Da siktede så bakover i speilet idet bussen passerte trekkvognen, oppdaget han at den bakre delen av hengeren sto ute i veien. Han er usikker på hvor langt ute i veien hengeren var, men antar at i alle fall en del av hengeren sto i motgående kjørefelt. Siktede antar i ettertid at hengeren må ha glidd ut under siste del av oppbremsingen som følge av hellingen i veibanen...."
"Siktede mener i ettertid at det var feil av ham å erkjenne straffeskyld for sammenstøtet med personbilen. Når han i ettertid har fått litt mer avstand til forholdene, kan han ikke se at det var grunnlag for en slik erkjennelse.
Siktede forklarte at han i ettertid ikke kan se at farten på ulykkestidspunktet var for høy ut fra førerforholdene. Han mener at ulykken muligens kunne ha skjedd selv om han hadde holdt en lavere hastighet."
Forhørsretten har lagt til grunn at A holdt en normal hastighet under kjøringen, at han i en høyrekurve fikk sleng på tilhengeren slik at denne kom over i motgående kjørebane, at hastigheten var på ca 60-70 km/t da han kjørte inn i den aktuelle svingen, at en personbil som kom i motsatt retning kolliderte med hengeren, at siktede etter dette bremset ned farten og at en buss kolliderte med tilhengeren før A fikk manøvrert denne tilbake inn i egen kjørebane.
Forhørsretten har vedrørende siktelsens III - sommerdekk - funnet at det ikke er skjellig grunn til mistanke om straffeskyld, idet det såvidt tidlig i etterforskningen fortsatt foreligger betydelig uklarheter med hensyn til føret og kjøreforholdene.
Forhørsretten har vedrørende siktelsens I og IV - fart og uaktsomhet - sett det slik at en overtredelse etter I også medfører en overtredelse etter IV. Forhørsretten har også i denne sammenheng savnet en nærmere avklaring hva angår føreholdene, men uavhengig av slik uklarhet "indikerer imidlertid det faktiske forhold at hengeren kom over i gal kjørebane at siktede holdt for stor fart etter føreforholdene da han kjørte inn i ulykkessvingen." Forhørsretten har ikke funnet å kunne legge nevneverdig vekt på en ubekreftet anførsel om at personbilen var feilplassert i veien og derved utløste hendelsesforløpet, og fant etter en totalvurdering skjellig grunn til mistanke om forhold som beskrevet i siktelsens I og IV.
Forhørsretten har vedrørende siktelsens II - bremsefeil - lagt vekt på at det ved teknisk kontroll fire dager etter ulykken ble avdekket en bremsefeil som ville ha medført kjøreforbud og biltilsynets utsagn om at feilen (for langt løpetid - 5-6 sek) var medvirkende årsak til at hengeren ikke kom på plass i riktig kjørefelt etter nedbremsingen. Det ble ikke funnet holdepunkter for å anta at feil hadde oppstått i forbindelse med uhellet og forhørsretten fant skjellig grunn til mistanke om forhold som beskrevet i siktelsens II.
Forhørsretten la til grunn at ulykken, som hadde dødsfølge, ville ha vært unngått dersom tilhengeren ikke hadde kommet over i motgående kjørebane, men ville ikke utelukke at det også forelå andre medvirkende årsaker, som sto utenfor siktedes kontroll, og som vil kunne få betydning for inndragningstiden.
A har i det vesentlige anført:
Han var fortsatt i sjokktilstand da han i politiavhør tidlig dagen etter ulykken påtok seg all skyld for sammenstøtet med personbilen. Det forholdt seg slik at personbilen kom mot ham midt i veien og at hengeren ikke før sammenstøtet med personbilen var over i motgående kjørebane. Han var derfor uten skyld i at hengeren som følge av sammenstøtet med personbilen kom noe over i motsatt kjørebane og kort tid deretter ble truffet av bussen.
Hva særlig angår siktelsens I - fart - vises til en ny erklæring fra Statens Vegvesen av 16. januar 1996 om at vegvesenets beredskapsvakt passerte ulykkesstedet ca en time før ulykken skjedde uten å vurdere førerforholdene slik at det var grunnlag for å iverksette sandstrøing. En oppsynsmann i vegvesenet, som passerte så sent som 15 min før ulykken, skal heller ikke ha funnet det nøvdvendig å strø.
Som nevnt, kan det ikke legges til grunn at hengeren kom over i feil kjørebane forut for møtet med personbilen, og derfor ikke trekkes noen slutning av dette. Senere glidning over i feil kjørebane etter kraftig nedbremsing indikerer intet om farten. Stor fart i utgangspunktet ville for øvrig sannsynligvis ha medført større skader på personbilen. Endelig anføres at det ikke var så glatt at han hadde problemer med å stanse etter sammenstøtet med personbilen og at heller ikke andre kjøretøyer som kom til hadde problemer med føret, da med unntak for bussen.
På bakgrunn av dette kan det ikke være skjellig grunn til å mistenke ham for ikke å ha avpasset farten etter forholdene.
Hva angår siktelsens II - bremsefeil - er fremlagt som nytt en rapport av 26. januar 1996 fra konsulent Svein Svenningsen, Oslo. Svenningsen har vurdert bremseventilene uten å finne feil. En bremseventil er blitt borte ved verkstedet og det må være den ventilen som det eventuelt var feil ved, hvilket nå ikke lenger kan bevises ved etterprøvning. Ifølge Svenningsens vurdering vil en slik feil som beskrevet av Biltilsynet under enhver omstendighet være av en slik art at A ikke hadde noen mulighet til å oppdage feilen. Han har derved ikke opptrådt uaktsomt og kan ikke med skjellig grunn mistenkes for det aktuelle straffbare forhold.
Under enhver omstendighet foreligger det ikke bevis for at eventuell bremsefeil sto i årsakssammenheng med ulykken.
Hva angår siktelsens III - er som nytt vist til rapport fra ingeniør John B. Jacobsen av 1. februar 1996, som konkluderer med at dekkene på hengeren ikke kan ses å ha vært medvirkende årsak til ulykken, at dekkutrustningen var av vanlig god standard for tilhengerdekk, og at dekkene var lovlige og hadde tilstrekkelige veigrep i henhold til kjøretøyforskriftenes §1-4 nr 2, 1. pkt.
Hva angår siktelsens IV - uaktsom kjøring - vises til manglende bevis for at A i det hele tatt fikk skrens på hengeren og at sammenstøtet med personbilen skjedde med hengeren i motsatt kjørebane. Dersom A ikke hadde skrens i utgangspunktet, kan han ikke lastes for at hengeren senere kom over i feil kjørebane før den ble truffet av bussen.
Det er fremlagt en ny erklæring fra Teknologisk Institutt, Oslo, av 15. februar 1996 basert på hendelsesforløpet slik A fremstilte dette i forhørsretten. Under enhver omstendighet hevdes det å være et uforholdsmessig inngrep å beslaglegge As førerkort, idet han som yrkessjåfør er avhengig av dette for å kunne arbeide. Han har vært en solid sjåfør som aldri tidligere har vært innblandet i ulykker. Selv om hans arbeidsgiver ønsker A tilbake i arbeid, kan det være vanskelig å holde stillingen åpen for det tilfelle at beslagsperioden blir lang. Det er fremlagt en ny udatert uttalelse fra arbeidsgiver.
Det er ikke nødvendig å beslaglegge As førerkort på etterforskningsstadiet for å fjerne en farlig sjåfør fra veien, jf Rt-1984-183 og Rt-1994-951.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Forhersrettens kjennelse oppheves."
Politimesteren i Uttrøndelag har ikke levert bemerkninger til kjæremålet og de senere prosesskrifter. Det legges til grunn at forhørsrettens kjennelse, herunder den tidsbegrensning som der er innarbeidet, er akseptabel for ham og at han påstår kjæremålet forkastet. Det legges videre til grunn at han fortsatt opprettholder samtlige punkter i siktelsen av 7. desember 1995.
Lagmannsretten vil bemerke:
A er siktet for uaktsom kjøring, herunder å ha holdt for stor hastighet med et kjøretøy med bremsefeil og for dårlige dekk og mistet kontrollen over kjøretøyet og derved forårsaket et meget alvorlig trafikkuhell.
Forhørsretten fant det ikke tilstrekkelig klarlagt at dekkutrustningen etter omstendighetene var for dårlig, men derimot at det forelå bremsefeil som ga skjellig grunn til mistanke om straffbar kjøretøymangel.
Lagmannsretten finner begge disse spørsmål såvidt dårlig belyst at det er vanskelig å ha en sikker formening bare ut fra sakens dokumenter. Bl.a. disse spørsmål vil bli bedre belyst under hovedforhandling. For sitt resultat finner ikke lagmannsretten det nødvendig å ta stilling til om det foreligger skjellig grunn til mistanke for overtredelse etter siktelsens II og III. Det bemerkes dog at bevisbedømmelsen er fri og at det under hovedforhandling kan være aktuelt med bevisførsel også vedrørende en bremseventil som i mellomtiden er kommet bort.
Lagmannsretten skal ved vurderingen av skjellig grunn til mistanke legge til grunn det faktum som fremtrer som det mest sannsynlige. Det kreves ingen kvalifisert sannsynlighetsovervekt og enhver rimelig tvil skal således ikke komme siktede til gode. Det fremstår for lagmannsretten som mest sannsynlig at uhellet skjedde slik A forklarte for politiet dagen etter ulykken, slik det er referert innledningsvis i denne kjennelse. Det legges derfor til grunn at han merket at det var glatt og at han ikke hadde full kontroll over hengeren, som gled over i motsatt kjørebane, før han møtte personbilen. Av dette utgangspunkt følger årsakssammenheng mellom As kjøring og først sammenstøtet med personbilen, deretter sammenstøtet med bussen.
Lagmannsretten finner i likhet med forhørsretten at A med skjellig grunn kan mistenkes for overtredelse som beskrevet i siktelsens I og IV og kan tiltre den begrunnelse som er gitt av forhørsretten vedrørende disse punkter i siktelsen. Uaktsom kjøring med dødsfølge vil normalt medføre inndragning av førerkort og bør som utgangspunkt også medføre beslag under etterforskningen.
Hva angår spørsmålet om uforholdsmessig inngrep, må As interesse av å komme i arbeid igjen avveies mot sakens særdeles alvorlige karakter.
I likhet med forhørsretten finner lagmannsretten at det kan tenkes å bli lagt til grunn at det foreligger andre medvirkende årsaker til uhellet som kan vurderes som formildende omstendigheter, og som kan begrunne en kortere inndragningstid enn det normale ved dødsfølge. Det er derfor naturlig å tidsbegrense beslagsperioden til seks måneder slik forhørsretten har gjort. Det er da også lagt vekt på at det ikke synes å foreligge grunnlag for å fastslå at A generelt er å betrakte som en farlig sjåfør som det er av betydning å fjerne fra veien for lang tid.
Det foreligger ikke opplysninger om når straffesaken kan ventes å komme opp for herredsretten. Saken er såvidt komplisert at det muligens ikke vil foreligge rettskraftig dom og deretter ferdig behandlet inndragningssak forut for 26. mai 1996. Dette innebærer at førerkortet kan bli levert tilbake til A før saken er endelig avgjort. Det forutsettes i så fall at førerkortet ved fristens utløp tilbakeleveres uten krav om ny førerprøve helt eller delvis.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.