RG-1996-1344

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-11-30
Publisert:	RG-1996-1344 (270-96)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1994-02314 A. Anket til Høyesterett, for utfall av dommen se HR-1997-00018 B.
Parter:	Ankende parter: A, B m/verge C (Prosessfullmektig: Advokat John Arff-Pettersen). Motpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst) Sak: 94-02315 A Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Hoff). Motparter: A, B m/verge C (Prosessfullmektig: Advokat John Arff-Pettersen).
Forfatter:	Lagmann Ola Melheim, formann. Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Kst. lagdommer Ellen Holager Andenæs
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-4, Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, §2, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Tvistemålsloven (1915) §10, §116, §174, §180, §375, Barneloven (1981) §51

Dom:

Saken gjelder krav om erstatning for tap av forsørger.

D som var dansk statsborger, omkom ved en bilulykke i Norge den 9 oktober 1989. Han hadde da vært i arbeid her i landet som fjøsrøkter fra 1 mai 1989. Det krav som saken nå gjelder, er fremmet på vegne av sønnene A, født xx.xx.1975 og B, født xx.xx.1977. Ds ektefelle har ikke fremmet tilsvarende krav. Hun ble selv skadet i ulykken og har fått utbetalt erstatning fra UNI Storebrand Skadeforsikring AS (heretter kalt UNI) med ca kr 300.000.

Oslo byrett avsa dom den 12 juli 1994 med slik domsslutning:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til innen 2 - to- uker fra dommens forkynnelse å betale A kr 50.000,- -femtitusenkroner- og B kr 80.000,- -åttitusenkroner- i erstatning.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

De ankende parter, hvorav A nå er myndig, har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Det er lagt ned slik endelig påstand:

UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å utbetale A, f. xx.xx.1975 og B, f. xx.xx.1977, årlig erstatning for tap av forsørger fastsatt etter rettens skjønn. Av de årlige erstatningsbeløpene beregnes renter etter morarenteloven satser fra 1.7. hvert år til betaling skjer.

Ankende part tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

UNI har tatt til gjenmæle, motanket og for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:

1. Uni Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Uni Storebrand Skadeforsikring AS og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 22 og 23 november 1995. C møtte som lovlig stedfortreder for B, som fortsatt er umyndig. Hun avga forklaring, jf tvistemålsloven §116. Det ble avhørt ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

De ankende parter, A og B v/verge C, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom bygger på feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Det sentrale punkt i saken er å få klarlagt hvilken forsørgelsesevne D ville ha hatt i de år det nå kreves erstatning for. Spørsmålet er hvordan de to guttenes økonomiske situasjon ville ha vært om faren hadde fått leve. Morens rolle er trukket inn i saken av UNI på en helt misvisende måte. Hennes arbeidskraft må ses som en latent ressurs, som hun har rett til å utnytte til guttenes beste, uavhengig av mannens bortgang. Dersom hennes lønnsinntekt etter mannens bortgang skal trekkes inn som en økonomisk faktor for å godtgjøre at sønnene ikke har lidt noe tap, må man også ta hensyn til hennes ervervsevne forut for dette tidspunkt. Det riktige er imidlertid å se bort fra hennes rene lønnsinntekter etter dødsfallet. Selskapet skal ikke i forhold til guttene tjene på at moren gikk inn i fullt arbeid. Dette er særlig urimelig når det nå viser seg at hun er blitt arbeidsufør, noe som sannsynligvis har sammenheng med ulykken. Det er derfor bare de spesielle trygdeytelser m.v. som hun mottar til seg og guttene som enslig forsørger, det skal gjøres fradrag for, konferer nedenfor.

D var i realiteten aleneforsørger. At man hadde en ordning hvoretter den avtalte lønn ble fordelt mellom ham (kr 150.000) og ektefellen (kr 50.000), kan ikke tillegges vekt i denne relasjonen. Selv om hustruen bisto mannen med arbeid i perioder, var ordningen etablert av skattemessige grunner, noe selskapet ikke skal tjene på i et forsikringstilfelle.

I tillegg til selve lønnen, hadde D avtale om flere goder som nå må omregnes for å fastlegge hans reelle forsørgerevne.

Dette gjelder først og fremst en meget rimelig husleie på kr 1.500 pr måned. Det er nå godtgjort at den lå ca kr 3.500 under markedsleien. Denne fordel er skattefri, idet det var klarert med ligningskontoret at man etter omstendighetene ikke ville fordelsbeskatte D. Fordelen tilsvarer et brutto lønnstillegg på ca kr 60.000.

Det er også godtgjort at familien hadde gratis melk og adgang til rimelig innkjøp av diverse landbruksprodukter.

I realiteten hadde D også fri bil, selv om den ble brukt i beskjeden grad.

Endelig må det tillegges vekt at D var en særdeles nevenyttig mann, noe som ville få stor betydning for familiens økonomi i fremtiden. Det er vist til en del tidligere rettsavgjørelser.

Det må etter dette legges til grunn at D tilførte familien en inntekt som årlig lå godt over kr 200.000, antakelig nærmere kr 300.000.

Når det gjelder de fradrag som må foretas ifølge rettspraksis, er de dommer som UNI har påberopt, lite relevante. Flere av avgjørelsene bygger på §21 i den tidligere straffelovs ikrafttredelseslov hvor vurderingstemaet var et annet ("billig").

De ankende parter aksepterer på prinsipielt og juridisk grunnlag ikke det system med EDB-basserte oppstillinger som UNI bygger sine anførsler på. Innsigelsen gjelder først og fremst den automatiske overføring av gjenlevende ektefelles lønnsinntekt etter mannens bortgang. Da det skal fastsettes et årlig erstatningsbeløp, kan man eventuelt basere seg på et gjennomsnittstall for angjeldende periode, men da må de riktige tall legges inn i systemet. Uansett må det foretas en konkret vurdering.

Det erkjennes at det må gjøres fradrag for offentlige tilskuddsordninger som mottas i Danmark. Dette gjelder ekstra barnetrygd for ett barn. Videre må det gjøres fradrag for en skattefordel på ca NK 2.500 pr år. Det er imidlertid tvilsomt om det skal gjøres fradrag for boligstøtten (NK 29.675). Uansett må man trekke fra ca NK 7.000 som refererer seg til gjenlevende ektefelles andel. Det er betalt dagpenger for to barn fra 1990 med DK 40.000 pr år, redusert i DK 20.000 pr år da A fylte 18 år (juni 1993), som det skal gjøres fradrag for.

De ankende parter er imidlertid uenig i at det skal gjøres fradrag for det som UNI kaller faste kostnader. I den dataoppstilling som motparten bygger på, er utgiftene anslått til kr 50.000 i Norge og belastet avdøde alene. Familiens faste utgifter ble i sin helhet betalt av avdøde og må da bli en del av selskapets ansvar overfor guttene.

De ankende parter har etter dette sannsynliggjort at avdøde hadde et inntektspotensial som langt overskrider det byretten har lagt til grunn. Det er ikke kommet frem noe for lagmannsretten som rokker ved den beregning som fremgår av anførslene for byretten. Det bør kunne legges til grunn at D kunne ha tilgodesett begge guttene med ca kr 80.000 pr år i flere år. Det regnestykke som ligger til grunn for dette beløp, er nærmere spesifisert for lagmannsretten.

Med utgangspunkt i dette nivå skal det etter skadeserstatningsloven §3-4 fastsettes en årlig erstatning for hver av guttene. Den bør løpe til fylte 21 år. D hadde sterke ønsker om at guttene skulle få en bedre og mer skolerettet utdannelse enn han selv hadde. Det er derfor ikke noen grunn til å begrense erstatningen til fylte 18 år.

De ankende parter må tilkjennes morarente slik det fremgår av påstanden. Det er redegjort nærmere for de forsinkelser med hensyn til oppgjøret som UNI må svare for.

Det kreves saksomkostninger for begge instanser. UNI's forlikstilbud kom to døgn før hovedforhandlingen i byretten. Selv om tilbudet er gjentatt for lagmannsretten, er det alt for lavt til å få betydning.

Ankemotparten, UNI Storebrand Skadeforsikring AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byretten har tatt et riktig utgangspunkt i relasjon til skadeserstatningsloven §3-4. Det er familiens disponible inntekt før og etter Ds bortgang som er vurderingstemaet. Dersom en oppstilling av alle relevante poster ikke viser nedgang for noen år i den aktuelle perioden (til fylte 18 år), foreligger ikke noe økonomisk tap som skal erstattes.

Saken var svært dårlig opplyst for byretten. Det gjorde at retten ikke tok tilstrekkelig hensyn til alle relevante momenter. Selv om saken også har vært dårlig opplyst for lagmannsretten, er det under ankeforhandlingen kommet frem opplysninger som viser at det ikke foreligger noe økonomisk tap på guttenes hånd. Det er her vist til en dokumentert oppstilling, som bygger på oppjusterte tall over antatte inntekter m.v. for 1992, som UNI mener kan brukes som et gjennomsnitt for den aktuelle periode. Som det fremgår herav, er guttenes økonomiske situasjon totalt sett bedret etter farens bortgang. Dette skyldes i første rekke at moren har oppfylt sitt utvidede forsørgeransvar, samt at det offentlige yter betydelige tilskudd. Til nærmere underbygging av dette resonnement, har ankemotparten særlig fremhevet:

Det er riktig som anført av de ankende parter at det er deres og ikke morens tap av forsørger, som skal vurderes. Hennes økonomiske situasjon etter mannens bortgang er likevel relevant ved vurderingen av guttenes krav. Moren har i realiteten et solidaransvar, idet begge foreldre skal skyte til det som trengs etter evne, jf barneloven §51. Man kan også se dette under den synsvinkel at ikke bare guttene, men også moren har en plikt til å begrense tapet og omstille seg når det oppstår en skade.

Det kan derfor ikke være tvil om at de inntekter moren har hatt fra og med 1990, må trekkes inn i vurderingen av guttenes eventuelle tap.

Hva angår de inntektsposter som påberopes, må man her som ellers i erstatningsretten holde fast ved kravshaverens bevisbyrde. Det er ikke sannsynliggjort noen lønnsinntekt av betydning utover det som fremgår av lønnsoppgavene. Disse viser kr 150.000 til avdøde og kr 50.000 til gjenlevende. Beløpene er oppjustert til et 1992-nivå som et gjennomsnitt for perioden slik det fremgår av den dokumenterte oppstilling.

Det er ikke grunnlag for så store tillegg som det de ankende parter anfører. Dette er nærmere utdypet.

Når det gjelder skattetrekk m.v., er det foretatt en justering til 1992nivå, basert på oppgave over antatt inntekt for 1989.

Det må foretas en skjønnsmessig vurdering av hva som kan sammenfattes som familiens faste kostnader. UNI har her vist imøtekommenhet ved å sette kostnadene i Danmark til DK 100.000, hvilket er det dobbelte av anslaget for Norgesoppholdet.

Ved den skjønnsmessige vurdering av familiens disponible inntekt, aksepteres det at D var en nøktern mann, og at dette har preget resten av familien. All erfaring viser likevel at voksne forbruker mer enn barn. Den tommelfingerregel som byretten har benyttet, er i prinsippet riktig. Det er her vist til andre underrettsdommer som bygger på samme regel. UNI mener derfor at ektefellenes særforbruk skjønnsmessig kan settes til ca NK 35.000 pr år for hver av dem.

Det som gjør at familiens økonomiske situasjon ikke er forverret etter mannens bortgang, er de relativt store offentlige tilskudd som ytes i Danmark. Dette gjelder barnetrygd og boligtilskudd med til sammen ca DK 58.000 pr år. Som det fremgår av UNI's beregninger, har familien hatt ca DK 8.000 mer til disposisjon pr år etter Ds bortgang.

Subsidiært har UNI gjort gjeldende at det ikke er kommet frem noe som tilsier at erstatning bør ytes lenger enn til fylt 18 år. Dette er utdypet ved en nærmere gjennomgang av hva guttene har gjort og hatt av inntekter etter at de gikk ut av tiende klasse. Dette er for øvrig opplysninger som UNI først er blitt kjent med under ankeforhandlingen.

Atter subsidiært bestrider UNI at det er grunnlag for morarenter. Det er blant annet fremhevet at flere av de opplysninger som danner grunnlag for den erstatning som måtte bli gitt, først kom frem etter at fristen etter tvistemålsloven §375 løp ut. Som foran nevnt, er enkelte opplysninger først gitt under ankeforhandlingen. Det er for øvrig vist til NOU 1994: 20, særlig punkt 4.7.4.1.

I forbindelse med spørsmålet om saksomkostninger, har UNI gjort gjeldende at det etter påstanden og anførslene for byretten ikke kan sies å ha foreligget et krav som var ment fastsatt etter rettens skjønn. Slik saken var lagt opp for byretten, forelå det i realiteten en eksakt beregning med et krav på ca 1 million kroner. Subsidiært er det anført at dersom tvistemålsloven §174 kommer til anvendelse for lagmannsretten, har UNI gjentatt sitt forlikstilbud fra byretten på ca NK 190.000 og dekning av utgifter til juridisk bistand.

Lagmannsretten skal bemerke:

Som det fremgår av de ankende parters anførsler for byretten, ble det krevet erstatning frem til guttene fylte 20 år. For lagmannsretten er påstanden utvidet til prinsipalt å gjelde inntil fylte 21 år. A fyller 21 år juni 1996, mens B fyller 21 år november 1998. Etter den utvidede påstand vil kravene (som delvis for byretten) i noen grad gjelde fremtidig forsørgertap. Ankemotparten har ikke fremsatt prosessuelle innsigelser mot utvidelsen, men har anført (subsidiært) at det ikke er grunnlag for erstatning utover fylte 18 år. Det er uansett ikke krevet neddiskontering, idet partene er enige om at det beløp som måtte bli fastsatt i sin helhet skal ses under synsvinkelen lidt tap.

Ved anvendelsen av skadeserstatningsloven §3-4 legger lagmannsretten til grunn at det skal foretas en avveining av forsørgingens omfang og de etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging, jf bestemmelsen i annet ledd. Det legges til grunn at lovens formål er å la de etterlatte få dekket hele sitt individuelle forsørgertap. Vurderingstemaet i nærværende sak er om de to guttene må tilkjennes en årlig erstatning for å komme i samme økonomiske situasjon som om dødsfallet ikke hadde inntrådt. Dette utgangspunkt kan bli modifisert fordi det kan tas hensyn til guttenes selvforsørgingsevne.

Partene har gjensidig kritisert hverandre for manglende medvirkning til oppklaring av saken. Som påpekt av byretten, kan det imidlertid ikke være noen tvil om at saken der var svært dårlig opplyst. Selv om UNI kan ha gitt inntrykk av å innta en noe byråkratisk holdning ved sine krav om dokumentasjoner, må det langt på vei være berettiget å kreve en nærmere underbygging slik det fremgår av prosesskriftene. Dette følger blant annet av det forhold at det er skadelidte som har bevisbyrden for lidt tap og tapets størrelse. Også under saksforberedelsen for lagmannsretten har det vært uklarheter. Enkelte opplysninger kom først frem etter at fristen etter tvistemålsloven §375 var utløpt. Nærmere opplysninger om hva A og B har gjort i de senere år, kom først frem under ankeforhandlingen. Dersom de ankende parter mente at UNI's provokasjoner var uberettigede, burde dette vært tatt opp med forberedende dommer og avgjort på vanlig måte.

Som det fremgår av anførslene, er det et omtvistet spørsmål hvilken betydning det skal få at gjenlevende ektefelle, som selv ikke krever erstatning, har hatt relativt høye inntekter i de første år etter ulykken. Problemstillingen tilsløres også på dette punkt fordi gjenlevendes arbeidssituasjon for tiden er uklar, idet hun nå såvidt vites er under en slags attføring, men regner med å få uførepensjon.

Saken inneholder også en del uklare punkter når det gjelder å kartlegge avdødes reelle lønnsforhold i Norge.

Etter bevisførselen for lagmannsretten legger man til grunn at begge foreldre var i lønnet arbeid i Norge med slik inntekt som fremgår av lønnsoppgavene. Hustruens inntekt tilsvarer en fjerdepart av mannens lønn. Hennes bistand av annen art i hjemmet trekkes ikke inn, idet den anses opprettholdt i forhold til guttene. De to guttene må derfor anses å ha blitt forsørget av faren i tilsvarende større grad enn av moren.

Det springende punkt i saken er om det er lovens ordning at barna i et slikt tilfelle må nøye seg med det forsørgingsnivå som gjenlevende ektefelle alene samt offentlige tilskudd kan bidra med. Barneloven §51 regulerer først og fremst foreldrenes ansvar seg imellom. Bestemmelsen kan ikke få avgjørende betydning for et erstatningsoppgjør av den art som foreligger i nærværende sak. Den gjenlevende av foreldrene kan ikke pålegges plikt til alene å sørge for guttene med befriende virkning for forsikringsselskapet. Dette må gjelde selv om vedkommende har hatt og muligens vil få en relativt god inntekt (trygd) i de nærmeste årene. Lagmannsretten finner derfor at man må legge til grunn det økonomiske tap som opphøret av farens bidrag til underholdsomkostningene netto representerer, jf Lødrup: Erstatningsrett (3. utgave) side 400 og 406 øverst og de dommer som det der er vist til. Dommen i Rt-1950-573 som er påberopt av UNI, gjelder et noe spesielt tilfelle etter den tidligere lov, som ikke kan få avgjørende betydning.

Det må etter dette foretas en skjønnsmessig vurdering av Ds nettobidrag til underholdsomkostningene. I tillegg til lønnen finner lagmannsretten at det bør plusses på et beløp for rimelig bolig, rabatt ved enkelte innkjøp, begrenset bruk av gårdsbil og verdien av mannens arbeidsinnsats på andre områder i hjemmet. De tre første postene er skjønnsmessig fordelt mellom ham og ektefellen.

Ds reelle lønn (1989-nivå) antas etter dette å utgjøre til sammen ca kr 230.000. Etter skjønnsmessig fradrag av skatt og mannens andel av faste utgifter, antas hans inntektsandel å ha utgjort ca kr 140.000. Retten finner det godtgjort at D hadde et lavt særforbruk, som anslås til ca kr 25.000 pr år. Ds bidrag til familiens økonomi settes etter dette til ca kr 115.000. Dette beløp ville sannsynligvis øke noe i de følgende år, selv om den alminnelige lønnsutvikling fra 1990 var relativt moderat. På den annen side er det grunn til å tro at familien ville prøve å spare noe av inntekten, blant annet med sikte på egen bolig.

Etter en skjønnsmessig totalvurdering finner lagmannsretten at Ds andel til forsørging av guttene etter dagens kroneverdi ville utgjøre ca kr 30.000 årlig til hver av dem. Herfra trekkes for hver av dem et skjønnsmessig beløp for trygdeutbetalinger som er en direkte følge av dødsfallet. Beløpet settes til kr 5.000 pr år i gjennomsnitt.

Lagmannsretten finner at guttene bør få erstatning til fylte 20 år. Som følge av problemer etter farens død, tar A nå tiendeklasse om igjen. Dette tap må erstattes for å stille A i samme situasjon som om dødsfallet ikke hadde funnet sted. B begynte på jordbruksskole i høst, en ordning som alternerer mellom teori og praksis. Utgiftene synes relativt høye. Med den interesse avdøde hadde for økologisk landbruk legges det til grunn at han ville ha ytet tilskudd til B fyller 20 år.

Lagmannsretten finner etter dette at A bør tilkjennes en erstatning på kr 25.000 i syv og et halvt år, hvilket utgjør kr 187.500. B tilkjennes en erstatning på kr 25.000 i ni år, hvilket utgjør kr 225.000.

De ankende parter har krevet seg tilkjent morarenter. Det er på det rene at et erstatningskrav som det foreliggende faller inn under morarenteloven, jf §1. UNI erkjenner at det brev som den ankende parts prosessfullmektig sendte i oktober 1989, kan anses som påkrav, jf §2. Selv om kravet ellers forfaller etter hvert som inntekten ville ha vært innvunnet, kan dette ikke gjelde før skyldneren har fått tilstrekkelig dokumentasjon for kravet og dets omfang. Som nevnt av lagmannsretten flere ganger, er det først under ankeforhandlingen at kravets omfang kan anses å være dokumentert. Kravet om morarenter tas derfor ikke til følge, jf morarenteloven §2 i.f.

Anken har etter dette ført frem hva angår selve erstatningskravet, men ikke når det gjelder kravet om morarenter, som er en del av tvistegjenstanden, jf tvistemålsloven §10. Saksomkostningsspørsmålet blir i sin helhet å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174, idet partene er enige om at motanken ikke har medført ekstra arbeid.

Lagmannsretten finner at partene bør bære hver av sine omkostninger for byretten. Man har vurdert om det bør gjøres unntak etter §174 annet ledd, men finner ikke at så er tilfellet. Saksøkerne burde ha forberedt saken bedre for byretten.

Som foran nevnt har det også vært uklare punkter for lagmannsretten vedrørende lønn og trygder. Disse uklarheter refererer seg imidlertid ikke til det prinsipielle hovedspørsmål. Lagmannsretten finner likevel at UNI delvis bør erstatte de ankende parters omkostninger. De ankende parters prosessfullmektig har krevet kr 66 752, hvorav salær kr 50.000. UNI har riktignok fremsatt et forlikstilbud, men domsresultatet ligger vesentlig over dette. Omkostningene settes til kr 36.752, hvorav salæret erstattes med kr 20.000. I tillegg dekkes ankegebyr kr 11.875, reiseutgifter kr 3.365 og vitnegodtgjørelse med kr 1.512. Vitnet får ikke godtgjort saksforberedelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 187.500 -etthundreogåttisyvtusenfemhundre- kroner og til B v/verge C 225.000 -tohundreogtjuefemtusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for byretten.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler UNI Storebrand Skadeforsikring AS til A og B v/verge C 36.752 -trettisekstusen- syvhundreogfemtito- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.