RG-1996-1501
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-15 |
| Publisert: | RG-1996-1501 (295-96) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 94-02362 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00762 (se RG-1996-1501) A. Anket til Høyesterett - HR-1996-00233K - Anken nektet fremmet. |
| Parter: | ANKENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Hege P. Falch, Bergen). MOTPART: B (Prosessfullmektig: Advokat Sidsel Methlie, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Greve, Lagdommer Midtgaard, Herredsrettsdommer Vonen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180 |
Bergen byrett avsa 20. april 1995 dom med slik domsslutning:
"1. B skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.90.
2. A skal ha samvær med C annenhver helg fra torsdag ettermiddag til mandag morgen. Den uken det ikke er helgesamvær, skal A ha samvær fra torsdag ettermiddag til fredag morgen. A skal ha samvær med C vekselvis jul- eller nyttårshelg, annenhver påske samt 14 dager om sommeren.
3. A/det offentlige betaler innen 2 - to - uker saksomkostninger til B med kr 19700,- - kronernittentusensjuhundre -."
Over denne dommen har A rettidig erklært anke. B har tatt til motmæle og inngitt tilsvar i anledning ankesaken. Ankeforhandling ble avholdt i Bergen 14. desember d.å. Begge partene møtte og avga forklaring. I tillegg ble det avhørt tre vitner.
Om sakens sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for byretten, viser lagmannsretten til byrettens domspremisser.
Lagmannsretten bemerker særskilt at begge parter i saken har gitt uttrykk for at byrettens dom i sin beskrivelse av saksforholdet - som fremgår dels under overskriften "kort om saksforholdet" og dels under overskriften "rettens bemerkninger" - er korrekt og ikke omtvistet. Lagmannsretten finner det følgelig ikke nødvendig å gjenta dette, og heller ikke å gi noen ytterligere beskrivelse av de faktiske forhold bortsett fra det som vil bli inntatt under lagmannsrettens premisser for sin avgjørelse; jfr. nedenfor.
Ankende part har påanket dommen i sin helhet og innledningsvis gjort gjeldende at det er rettsanvendelsen som angripes. Det gjøres gjeldende at det ikke "er best for barnet" at C bor fast hos ankemotparten. Herunder er også byrettens bevisvurdering angrepet, selv om dette ikke er sagt eksplisitt. Det anføres at C har størst tilknytning til sin mor. Mor var hjemmeværende med barnet til barnet var to år, og det var også moren som - under ekteskapet - tok seg mest av C.
Mor fremholder at det forhold at hun i forbindelse med samvlivsbruddet etterlot C hos sin far i deres felles hjem, ikke kan brukes mot henne. Dette gjorde hun utelukkende av hensyn til barnet, det vil si for at oppbruddet mellom henne selv og faren skulle foregå på en mest mulig skånsom måte for C.
Mor anfører at hun er den av foreldrene som best dekker Cs behov, og som best forstår barnet. Mor er dessuten ansatt i Norsk Hydro der hun har fleksibel arbeidstid. Hun kan av denne grunn fullt og helt innrette sin tid i forhold til C. Mor mener at far ikke evner å skille mellom samlivsproblemene og det som er til Cs beste. Hun opplever det slik at far motarbeider henne og gjør det vanskelig med et samarbeide mellom dem. Hun opplever det slik at han er den som treffer alle avgjørelser av betydning for C, og at han gir mor for lite informasjon om disse avgjørelsene.
Mor anfører videre at hun ikke har noen samboer eller kjæreste for tiden, og at hun - hvis hun i fremtiden skal etablere et nytt parforhold - vil ta tilbørlig hensyn til alle Cs interesser i denne sammenhengen. Hun fremholder at hennes liv verken har vært omskiftelig eller ustabilt hva samlivspartnere angår.
Mor mener følgelig at hun er den som er best egnet til å ha daglig omsorg for C. Videre er det særdeles viktig for henne at den nåværende ordningen som innebærer at C deler tiden sin sammen med foreldrene således at hun er 60 % hos far og 40 % hos mor, innebærer for hyppige forflytninger av barnet. Dette er ikke egnet til å gi C nødvendig ro. Mor ønsker derfor at den nåværende samværsordningen må omformuleres slik at barnet beholder best mulig og mest mulig omfattende kontakt med hver av sine foreldre, dog således at det tas fullt hensyn til Cs behov for ro og tilhørighet.
Ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. A skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.90.
2. B skal ha samværsrett med C etter rettens skjønn.
3. A/det offentlige tilkjennes saksomkostningene for byretten og lagmannsretten."
Ankemotparten gjør gjeldende at byrettens dom er riktig både med hensyn til rettsanvendelsen og bevisvurderingen.
Ankemotparten er i sin argumentasjon primært opptatt av å fremholde at selv om mor isolert sett er vel egnet til å ta vare på datteren, så er han - alle forhold tatt i betraktning - den beste omsorgspersonen for C under de rådende forhold. Han vil herunder fremholde at han representerer stor stabilitet og trygghet for C. Han har lagt opp hele sin livssituasjon slik at han vil kunne være en trygg, moden og stabil omsorgsperson for henne.
C bor nå sammen med ham i partenes tidligere felles hjem som han har overtatt. Der bor de godt i et særdeles barnevennlig miljø. C har mange små venninner i nabolaget. Hun kjenner også godt voksne mennesker i nabomiljøet. Hun går nå i en barnehage som ligger 150 m fra hjemmet, og fra neste skoleår av er hun innstilt på å begynne på en skole som også ligger 150 m fra hjemmet bare i motsatt retning. Dette er hennes skole, slik hun ser det. Det er både en bondegård i nærmiljøet og fine turmuligheter. Skoleveien vil være bilfri.
Ankemoptarten har nå etablert seg med en samboer for ca én måned siden. De to har kjent hverandre de to siste årene, og nettopp ventet med å flytte sammen slik at alt kunne skje i et tempo som C kunne forholde seg til. C er allerede nær knyttet til ankemotpartens samboer. Sistnevnte er dessuten positivt innstilt til at far beholder omsorgen for C.
Far fremholder at mor fortsatt frembyr en viss ustabilitet hva angår flytting og valg av mannlige bekjentskaper.
Slik far ser det, har den nåværende ordningen med hyppig samvær mellom mor og C vært positiv for C. Far er glad for og oppmuntrer til at mor skal ha en best mulig og mest mulig omfattende kontakt med C. Han er imidlertid innstilt på at den samværsordningen som velges, må fungere slik at den gir C rimelig ro og kontinuitet.
Ankemotparten sier seg fullt ut innstilt på å samarbeide mest mulig med mor, og hevder også at han opplever det slik at han har gjort dette så langt. At dette ikke alltid har vært helt enkelt legger han ikke skjul på, men han finner ikke at det har gått ut over C eller redusert hennes kvalitet i samværet med moren.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byretts dom av 20. april 1995 punktene 1 og 3 stadfestes.
2. A skal ha samvær med C i et omfang etter rettens skjønn.
3. A betaler saksomkostninger til B for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten hva angår spørsmålet om daglig omsorg for C. Lagmannsretten finner at det vil være i Cs interesse at hennes far, B, har den daglige omsorgen.
Lagmannsretten har ved sin avgjørelse tatt utgangspunkt i at C er velsignet med to foreldre som isolert sett begge er vel skikket til å ha omsorg for henne, og som vil kunne gi henne gode oppvekstvilkår.
I en situasjon som den foreliggende, blir det avgjørende spørsmålet da hvem av de to foreldrene som under de rådende forhold vil representere det beste valget for C hva daglig omsorgsperson angår; jfr. barneloven §34 tredje ledd.
Ved sin avgjørelse bygger lagmannsretten på at den ikke finner noe spesielt negativt som bør fremholdes og tillegges særlig vekt ved noen av Cs foreldre. De to foreldrene er åpenbart på mange måter meget forskjellige, og har hver på sin måte meget som de vil kunne gi datteren.
Da C ble født, var A ung og naturlig nok ikke spesielt moden. B er seks år eldre enn sin tidligere ektefelle. I dag fremstår B for retten som klart mer moden og med en mer stabilisert livssituasjon enn den som A hittil har kunnet opparbeide. Denne vurderingen fra lagmannsrettens side innebærer ikke at den vurderer A som umoden eller ustabil, men er basert på at retten finner at B er kommet lenger enn henne i denne sammenhengen.
Lagmannsretten har videre tillagt det betydelig vekt at C nå er etablert i det retten finner å kunne karakterisere som meget gode og trygge oppvekstforhold for henne. I denne situasjonen finner lagmannsretten at en forflytning av C kun bør skje dersom det kan påvises at hun flyttes til noe som er markert bedre enn det hun nå har. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til det som er sagt om denne type spørsmål i Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1985-467.
Det som her er sagt, innebærer med andre ord ingen nedvurdering av de forholdene som mor kan tilby C objektivt sett, men en konstatering av at en overflytning av C nå ikke vil innebære en forbedring av hennes faktiske situasjon. Lagmannsretten finner at dette er tilfellet selv om C har tilbrakt mye tid hos sin mor, og tidligere gått i barnehage i nærmiljøet der. Retten bemerker at C allerede antas å ha opparbeidet forventninger med hensyn til skolestart i sitt nåværende bomiljø.
Selv om mor har en særdeles fleksibel arbeidssituasjon, og åpenbart er rede til å innrette sitt liv på en best mulig måte for C, så finner lagmannsretten ikke at fars situasjon er dårligere i denne sammenhengen heller. Han er for tiden student, han har permisjon med lønn i studietiden fra sin stilling i et familiefirma. Ved at også hans samboer skal være innstilt på å ta ansvar i relasjon til omsorgen for C, antar retten at fars livssituasjon fullt ut ivaretar Cs behov for trygghet i den daglige omsorgssituasjonen. B vil fortsette sine studier i alle fall ett og et halvt år til, det vil si inntil C er vel i gang på skolen.
Lagmannsretten har også tillagt det en viss vekt at B i sin livssituasjon, nok har funnet mer ro i en hjemmesituasjon enn det A hittil har gjort. Hun har fortsatt et større behov enn ham med hensyn til uteliv og aktiviteter utover de mer familiepregede. Dette sistnevnte er fullt ut forståelig og akseptabelt i hennes livssituasjon.
Cs foreldre har nokså forskjelligartede måter å kommunisere på. Det er kvaliteter knyttet til begge disse kommuniksjonsformene - den ene er mer konsis og informativ, den annen mer følelsespreget. Dette har åpenbart ikke alltid gjort kommunikasjonen mellom dem helt enkel. Lagmannsretten finner etter det som er fremkommet i retten, imidlertid ikke at noen av foreldrene kan sies bevisst å ha forsøkt å vanskeliggjøre den annen av foreldrenes kontakt med C. Lagmannsretten finner tvert imot at kommunikasjonen mellom foreldrene må sies å være etter måten bra, selv om det også kan forventes at den blir bedre ettersom striden rundt C tones ned ved en rettskraftig avgjørelse. Lagmannsretten er av den oppfatning at begge foreldrene både har vilje og evne til å samhandle til Cs beste.
Hensett til det ovenforstående, finner lagmannsretten videre at det vil være riktig å etterstrebe best mulige vilkår for nær kontakt mellom C og moren, når B har den daglige omsorgen. Hensett til praktiske behov og det forhold at C fra høsten av begynner på skolen, finner lagmannsretten at den bør etablere en samværsordning som minst skal tilsvare det som i barneloven §44 fjerde ledd beskrives som "vanleg samværsrett", dog således at C skal være sammen med sin mor i tre uker i løpet av sommerferien, og hvert år vekselvis juleeller nyttårshelgen.
Lagmannsretten ser det imidlertid ikke som viktig ut fra barnets interesser at samværet med moren begrenses slik det her er skissert, men den finner at det bør utvides så langt og så vidt det er mulig hensett til de behov for ro i hverdagen som C vil ha både nå og når hun begynner på skolen til neste år. Lagmannsretten finner det uheldig om den på det nåværende tidspunkt skal forsøke å skissere omfanget av dette i detalj. Lagmannsretten finner med andre ord å burde betro foreldrene å finne den mest mulig gavnlige ordningen til enhver tid for C i denne relasjonen. Noe annet ville måtte forutsette at retten skulle fastsette en ordning i dag, som nødvendigvis måtte justeres allerede fra Cs skolestart av. Lagmannsretten bemerker imidlertid at så langt det ikke gjør C utrygg i hverdagen, så vil nok den nåværende utvidete ordningen kunne praktiseres frem til skolestart. Lagmannsretten har imidlertid forståelse for mors bekymring for at dette kan være en noe vel omfattende samværsordning med mor hensett til Cs behov for rolige og trygge dager. Lagmannsretten foreslår følgelig at mor kan komme med forslag til en reduksjon i den nåværende ordningen slik at Cs behov gis prioritet.
Ved sakens behandling for byretten ble A pålagt å dekke Bs saksomkostninger. I nærværende sak hvor begge parter hver på si måte er vel egnet til å gi datteren nødvendig omsorg, slik at det springende punktet alene er hvem av de to foreldrene - som fremstår som ganske forskjellige - som vil være det beste omsorgsalternativ, så var det fyldestgjørende grunn for A til å la saken komme for retten. Lagmannsretten finner med andre ord at det bør gjøres unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd med hjemmel i samme bestemmelses annet ledd for saksomkostningsansvaret i underinstansen. På denne bakgrunn finner lagmannsretten å burde oppheve byrettens omkostningsavgjørelse, slik at hver av partene bærer sine egne omkostninger for byretten.
Under henvisning til hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd finner lagmannsretten at partene også hver bør bære sine egne omkostninger ved sakens behandling for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. B skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1990.
2. A skal ha "vanleg samværsrett" med C dog således at hun skal ha samvær med datteren tre uker hver sommer og hvert år vekselsvis jule- eller nyttårshelgen.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for lagmannsretten eller for byretten.